Anna og sønnen Anders på åtte år er på flukt fra Annas eksmann, som angivelig er voldelig. Barnevernet har hjulpet dem med å flytte til en hemmelig adresse, og mener at mannen aldri vil klare å finne dem.
Anna klarer imidlertid ikke å la angsten slippe taket, og selv om de bor i en diger boligblokk med uendelig mange leiligheter, trekker hun for gardinene også på dagen. Egentlig tør hun ikke å la sønnen gå på skolen, men barnevernet er klinkende klar: Anders trenger å ha omgang med andre barn og leve et så normalt liv som mulig.
For å bøte på angsten, anskaffer Anna seg en babycall. Da kan hun i det minste høre sønnens pust mens hun selv sitter i stua. På Expert treffer hun den hyggelige ekspeditøren Helge, som hun etter hvert utvikler et vennskap til.
At Annas nerver er i høyspenn er det ingen tvil om. Da hun gjennom babycallen hører lyder som tyder på at noen blir mishandlet, og skjønner at dette kommer fra en annen leilighet i blokka, blir hun helt fra seg. Hun oppsøker Helge, men føler at han ikke helt tror henne. Derfor kjøper hun en opptaker for å bevise at det hele ikke er noe hun bare finner på eller har drømt.
Etter hvert begynner mannen fra barnevernet å oppføre seg underlig, og Anna føler seg svært truet. Det hele topper seg da hun skjønner at lærerne på skolen hvor sønnen går mistenker henne for å ha mishandlet sønnen, hvis kropp er full av blåmerker. Og da hun i tillegg får vite at eksmannen har anlagt sak for å vinne foreldreretten tilbake, tipper det helt over for henne. Det hele blir etter hvert så skrudd at det er grunn til å stille spørsmål ved hva som er fantasi og hva som er virkelighet ... Er eksmannen hennes så voldelig som hun vil ha det til? Eller er det hun selv som er gal?
Denne filmen skuffet noe innmari. Ikke bare er historien utrolig banal og til forveksling så lik en tidligere film Pål Sletaune har laget ("Naboer") at den av denne grunn ble utrolig uoriginal, men skuespillerprestasjonene var på et vis uforløste og haltende, synes jeg. Noomi Rapace var glitrende i Millenium-filmene som en tøffing av de helt store, men å spille et nervøst aspeløv klarte hun ikke overbevisende. Jeg har også stor respekt for Kristoffer Joner, men her kan man knapt påstå at han tilførte karakteren Helge noe som helst. Jeg klarte ikke å tro på historien, og underveis ble jeg kraftig irritert over måten myndighetspersonene ble fremstilt. Inntil jeg altså skjønte hvordan det hele hang sammen, og da ble det heldigvis enklere å akseptere premissene. Det verste var imidlertid at filmen aldri ble spennende. I "Naboer" maktet Sletaune å frembringe et lass med snikende uhygge, mens "Babycall" ikke frembrakte så mye som et pulsslag for mye hos meg. Slutten fremsto dessuten som en dårlig vits. Til tross for at over 800 stemmegivere har gitt denne filmen terningkast fem på Filmwebs nettsider, har jeg kommet til at filmen bør få terningkast tre. Verken mer eller mindre.
Innspilt: 2011
Originaltittel: Babycall
Nasjonalitet: Norge
Genre: Thriller
Skuespillere: Noomi Repace (Anna), Kristoffer Joner (Helge), Vetle Qvenild Werring, Torkil Johannes Swensen Høeg, Henrik Rafaelsen
Spilletid: 92 min.
 |
| Anna er livredd for at noe skal tilstøte sønnen |
 |
| Hva er virkelig og hva er fantasi? |
 |
| Anna møter Helge på Expert |
