"Dallas Buyers Club" (Regissør: Jean-Marc Vallée)

Om AIDS på 1980-tallet

Jeg så denne filmen før jeg visste utfallet av Oscar-utdelingen, og må vel si at jeg ble veldig overrasket over at det skulle bli Matthew McConaughey som skulle stikke av med Oscar for rollen som beste mannlige skuespiller. At Jared Leto fikk Oscar som beste mannlige birolle overrasket derimot ikke fullt så mye, selv om jeg helst hadde sett at det var en annen som hadde fått den prisen også ... Filmen fikk også Oscar for beste make up og hår-styling. 

Jeg har ikke sett en eneste film av regissøren Jean-Marc Vallée tidligere. Han har heller ikke en stor produksjon av filmer bak seg. 

"Dallas Buyers Club" bygger på den sanne historien om Ron Woodroof som fikk diagnosen HIV i 1986. Da han fikk diagnosen, ble han forespeilet at han hadde 30 dager igjen å leve. Etter det første sjokket, bestemte han seg for å gjøre alt han kunne for å få tak i medisiner som kunne forhindre sykdomsutvikling. Han sporet opp en alternativ behandling og begynte å smugle medisiner ulovlig fra Mexico. 

Etter hvert dannet Woodroof en forening kalt Dallas Byers Club, og i samarbeid med en lege og en transseksuell mann startet han et firma som skulle håndtere formidling av medisiner til andre HIV-positive gjennom en slags abonnementsordning, i håp om å unngå arrestasjon for ulovlig import av medisiner. Han ble imidlertid hele tiden motarbeidet av amerikanske myndigheter, og til slutt ble han fradømt retten til å selge disse medisinene, som hadde hjulpet mange i samme situasjon som ham selv. Etter dette døde mange av vennene hans. 

Paradoksalt nok ble det etter noen år funnet vitenskapelig bevis for at den behandlingen Woodroof tilbød HIV-positive hadde gunstig effekt på sykdommen. Men da hadde flere millioner AIDS-syke i mellomtiden dødd av sykdommen ... 

Det er ikke noe å si på skuespiller-prestasjonene i denne filmen. Spesielt Jared Leto spiller rollen som den transseksuelle Rayon glitrende. 

Jeg ble mindre imponert over Matthew McConaughey, som jeg vet gikk ned svært mange kilo for å kunne spille rollen som den HIV-syke Woodroof. I filmen er han så tynn at han ikke er til å kjenne igjen. Og dermed er han visst blitt karakterskuespiller - så pass at han fikk uttelling i form av en Oscar for beste mannlige hovedrolle ... Men bevares - han spiller ikke dårlig. Jeg synes bare ikke at han var den som fortjente Oscar i klassen beste mannlige hovedrolle. 

Historien i "Dallas Buyers Club" er både fascinerende og interessant, og det er flere gode skuespillerprestasjoner i filmen. Jeg lar meg vanligvis engasjere all den tid historien er sann, slik den er her. Og dette er absolutt en film man bør få med seg, dersom man er over gjennomsnittlig interessert i film. 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Dallas Buyers Club
Nasjonaltet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Matthew McConaughey (Ron Woodroof), Jennifer Garner (dr. Eve Saks), Jared Leto (Rayon) m.fl.
Spilletid: 117 min.

"Gravity" (Regissør: Alfonso Cuarón)

Oscar-favoritt nr. 1 i 2014!

Science-fiction er virkelig ikke min favoritt-genre, og når jeg likevel valgte å se denne filmen var det av flere årsaker. George Clooney var en av dem. At filmen fikk hele syv Oscars var en annen. 

Fra før av tenkte jeg at Alfonso Cuarón var en for meg fullstendig ukjent regissør, men det var før jeg studerte hans filmografi på Wikipedia. Cuarón står nemlig bak filmer som "The Assassination of Richard Nixon" (2004), "Children of Men" (2006) og "Black Sun" (2005). De to første har jeg sett - den siste har jeg skjønt at jeg bør se. 

"Gravity" vant i år Oscar i kategoriene beste regissør, beste lyd-mix, beste lyd-redigering, beste visuelle effekter, beste kinomatografi, beste filmredigering og beste originalfilm  (original score). 

Handlingen i "Gravity" er nokså enkel. Dr. Ryan Stone (spilt av Sandra Bullock) og astronaut Matt Kowalski (George Clooney), som er på sin siste tur ute i rommet, er ute på oppdrag for å reparere en satelitt da de blir truffet av en ødelagt russisk satelitt som kommer i full fart mot dem. Deres egen romstasjon blir fullstendig smadret av satelitten, og selv må de rømme av gårde for å unngå å bli truffet selv. 

Dr. Stone og Kowalski styrer av gårde mot en annen romstasjon. Men ikke bare er dr. Stone i ferd med å gå tom for oksygen, men Kowalski har snart ikke mer strøm igjen på sin styringsfunksjon. Rekker de frem i tide?

I mellomtiden kommer det flere løse deler fra ødelagte satelitter gjennom rommet - deler som knuser alt som kommer i dets vei ...

Som jeg nevnte innledningsvis - sci-fi er ikke min greie, egentlig. Derfor ble jeg litt overrasket over hvor spennende jeg faktisk syntes at denne filmen var. Det forhold at den var i 3D, gjorde filmen ekstraordinært kul å se.  3D er et format jeg vanligvis synes blir for dyrt, men som denne gangen nærmest selges pallevis fra Platekompaniet siden filmen er en Oscarfavoritt, og det til den nette sum av 149 kroner for Kompis-medlemmer - og derfor slo jeg til. Det angret jeg ikke på! Jeg vil faktisk påstå at filmen bør ses nettopp som 3D. 

Uten å røpe for mye av handlingen må jeg vel si at jeg ble litt skuffet over at jeg ikke fikk se mer av George Clooney ... For dette er først og fremst Sandra Bullocks film! Hun spiller til gjengjeld meget godt! 

Uansett hvordan jeg enn snur og vender på det - dette er en film som er helt grei underholdning der og da, men lite mer. Og så kan man selvsagt bli svært imponert over filmeffektene - og de er imponerende! Akkurat det fikk filmskaperne full uttelling for under årets Oscar-utdeling. Handlingen er derimot syltynn.

Innspilt: 2013
Originaltittel: Gravity
Nasjonalitet: USA/Storbritannia
Genre: Drama/Sci-Fi/Thriller
Skuespillere: Sandra Bullock (Dr. Ryan Stone), George Clooney (Matt Kowalski)
Spilletid: 91 min.

Oscar-vinnerne 2014

I natt norsk tid ble vinnerne av Oscar 2014 kåret. Det ble noen store overraskelser, og noen ikke fullt så store overraskelser - med andre ord slik det pleier å være. 

At "Twelve Years a Slave" stakk av gårde med prisen for beste film, kom over hode ikke som noen overraskelse, men var rett og slett som forventet! Det var ikke fullt så opplagt at Lupita Nyong´o skulle få prisen i klassen beste kvinnelige birolle. Det er nemlig ikke hverdagskost at en farget skuespillerinne - ja, en farget skuespiller i det hele tatt - har fått Oscar for sin rolletolkning, verken i en hovedrolle eller en birolle ... Ja, er det egentlig noen farget kvinnelig skuespiller som i det hele tatt har mottatt Oscar før Octavia Spencer (i rollen som Minny i "Help"/"Barnepiken") i 2012? Når man for øvrig legger til at denne filmen har fått Oscar i klassen beste originalmanus, er statusen tre Oscars. Det burde imidlertid ha vært flere for en film som i utgangspunktet var nominert til hele ni priser! For eksempel mener jeg at Chietel Ejiofor burde ha mottatt prisen for beste mannlige hovedrolle. (Pst! Chietel Ejiofor spiller forresten rollen som Odenigbo, ektemannen til Olanna i den råferske filmen "Half of a Yellow Sun" - filmatiseringen av Chimamanda Ngozi Adichie´s roman ved samme navn - som snart kommer!)

Derimot kom det som en kjempeoverraskelse på meg at Matthew McConaughey skulle vinne Oscar i klassen beste mannlige hovedrolle i filmen "Dallas Buyers Club". McConaughey gikk ned svært mange kilo for å spille den HIV-smittede Ron Woodroof, og var så tynn at det nesten ikke var mulig å kjenne ham igjen i filmen. Dette er imidlertid en sikker oppskrift på hvordan man kan transformeres fra en midt-på-treet-skuespiller til en "karakter-skuespiller", og det er mange eksempler på at dette har ført frem i kampen om den gjeve prisen. Jeg har selv sett denne filmen (men pt. ikke rukket å blogge om den), og jeg undres over denne pristildelingen. Derimot ble jeg ikke fullt så overrasket over at Jared Leto fikk prisen for beste mannlige birolle som transvestitten Rayon - selv om jeg faktisk synes at denne prisen burde ha gått til Barkhad Abdi på grunn av hans glitrende rolletolkning av piraten Abduwali Muse i "Captain Phillips" (en film som for øvrig ble nominert til seks priser, men som ikke mottok en eneste en). "Dallas Buyers Club" fikk i tillegg en pris for beste make up og hår-styling - med andre ord i alt tre priser etter å ha blitt nominert til seks priser. 

En film det var knyttet en del forventninger til fra min side, var "The Great Gatsby", men det var helst før nominasjonsprosessen. Filmen ble nemlig kun nominert til to priser, og vant dem begge i klassene beste kostymedesign og beste produksjonsdesign. "The Great Gatsby" er nok en film man enten liker svært godt eller misliker voldsomt, alt etter om man har sansen for de spektakulære filmtekniske virkemidlene som er tatt i bruk, kombinert med en oppjazzing av 1920-tallets Charlston - nesten til det ugjenkjennelige. Leonardo de Caprio gjorde en strålende rolletolkning av Jay Gatsby, mens Carey Mulligan ikke overbeviste helt som Daisy. En spesiell tolkning av F. Scott Fitzgeralds roman med samme navn, som man faktisk bør få med seg! Synes nå jeg ... 

Woody Allens "Blue Jasmine" var nominert til to priser i klassene beste kvinnelige skuespiller og beste kvinnelige birolle. Det ble bare en pris, og den fikk Cate Blanchett for sin rolletolkning som Jasmine. Den drikkfeldige kvinnen som etter å ha angitt sin rike ektemann, står fullstendig på bar bakke og søker redning hos sin fattige søster, som hun innerst inne forakter. Det er en historie om et sosialt fall, om snobberi, om hva som virkelig betyr noe her i verden, og hvor Cate Blanchett virkelig får utfoldet seg i hele registeret av følelser som Jasmine gjennomgår på veien ned på den sosiale rangstigen. Cate Blanchett har tidligere mottatt Oscar for en birolle i "The Aviator", men dette er hennes første Oscar for en hovedrolle. 

Utover dette mottok følgende filmer Oscars i disse kategoriene:

Beste regissør: Alfonso Cuaron - GRAVITY
Beste kortfilm (animert) - MR. HUBLOT
Beste animerte spillefilm - FROZEN
Beste kortfilm - HELIUM
Beste dokumentar-kortfilm - THE LADY IN NUMBER 6: MUSIC SAVED MY LIFE
Beste dokumentar-spillefilm - 20 FEET FROM STARDOM
Beste utenlandske film - THE GREAT BEAUTY 
Beste lyd-mix - GRAVITY
Beste lyd-redigering - GRAVITY
Beste visuelle effekter - GRAVITY
Beste kinomatografi - GRAVITY
Beste filmredigering - GRAVITY
Beste originalfilm (original score) - GRAVITY
Beste originalsang - Let it go - FROZEN
Beste originalmanus - HER

Det er i alle fall helt klart at "Gravity" må ses! Ikke bare pga. alle Oscar´ene, men vel så mye fordi George Clooney er med! Så får jeg holde ut at genren (med handlingen lagt til et romskip) så absolutt ikke er min greie, sånn egentlig. Jeg har også tenkt å se "Her" nokså snart.

Blant øvrige nominerte filmer som ikke nådde opp, kan nevnes "American Hustle", "Nebraska", "The Wolf of Wall Street", "Philomena", "August Osage County". "Despicable Me 2", "The Croods", "Ernest & Celestine", "The Wind Rises", "Before Midnight", "The Hunt" (dansk bidrag), "The Broken Circle Breakdown" (belgisk bidrag), "The Missing Picture" (bidrag fra Kambodia), "Omar" (palestinsk bidrag), "Mandela: Long Walk to Freedom", "Alone Yet Not Alone", "The Book Thief", "The Act of Killing", "Cutie and the Boxer", "Dirty Wars", "The Square", "Jackass Presents: Bad Grandpa", "The Lone Rangers", "All is Lost", "The Hobbit: The Desolation of Smaug", "Inside Liewyn Davis", "Iron Man 3", "Star Trek Into Darkness", "The Grandmaster", "The Invisible Woman" og "Prisoners" - i tillegg til den tidligere nevnte "Captain Phillips" ... Selv om disse filmene ikke nådde opp i kampen om Oscar denne gangen, er det mye bra her likevel. Selv har jeg foreløpig kun sett tre av disse filmene (se linker til mine omtaler av disse).

Nådde ikke opp (og er omtalt på min blogg):

Her er en fin Wikipedia-side med en komplett oversikt over årets Oscar-utedeling!

"Twelve Years a Slave" (Regissør: Steve McQueen)

Et knyttneveslag av en film!

"Twelve Years a Slave" er basert på selvbiografien til Solomon Northup (f. 1808 - d. 1863?) fra 1853, kan jeg lese på Wikipedia. Historien er med andre ord basert på en sann historie. Filmen hadde premiere på norske kinoer 31. januar i år.

I filmens åpningsscene skriver vi 1841 og vi befinner oss i New York. Solomon Northup er en frikjøpt slave som lever sammen med sin kone og deres to barn i New York. Solomon er en meget talentfull fiolinist, og hans musikalske tjenester er etterspurt mange steder, også i Canada. Solomon er en bereist og kunnskapsrik mann som lever hva man etter datidens norm kan kalle et liv i den øvre middelklassen, for ikke å si overklassen. De er lykkelige og også tilsynelatende respektert i sitt miljø, selv om vi aner at det rett under overflaten fremdeles finnes en hel del rasisme i det amerikanske samfunnet. Slaveri ble ikke avskaffet i Sørstatene før etter den amerikanske borgerkrigen (1861 - 1865), og akkurat dette er det viktig å ha i mente som et bakteppe når man ser denne filmen.

Solomon Northups lykkelige familie

Mens Solomon er ute og prominerer, blir han kontaktet av to menn som ønsker å tilby ham en toukers-jobb som fiolinist. De inviterer ham med seg ut på en bedre middag i Washington D.C., og Solomon lar seg blende av deres gjestfrihet og storsinn. 

Men Solomon blir lurt, for mennene doper ham ned, og neste dag våkner han opp i lenker et helt annet sted enn på det fine hotellet hvor han befant seg dagen før. Det viser seg fort at han ikke er alene, og den ene fangen etter den andre dukker etter hvert opp. 

Et skjebnesvangert møte

Deretter fraktes de kidnappede fangene til Louisiana i Sørstatene, hvor de blir solgt som slaver. Nå er de bare "niggere" og de får tildelt andre navn enn sine egne. Solomon får navnet Platt, og protester fører bare til et slag over ansiktet. Han får også et godt råd fra en av de andre fangene, nemlig at han aldri må fortelle om hvem han egentlig er og for all del ikke at han kan lese og skrive. 

Den første plantasjeeieren Solomon kommer til viser seg å være svært menneskelig. Han er imidlertid tynget av gjeld, og hans handlefrihet er dermed begrenset. Å frigi slaver har han ikke økonomi til i et marked hvor prisene er basert på stor tilgang på gratis arbeidskraft. Underveis blir vi vitne til en nokså dum oppsynsmann som føler seg svært truet av at Solomon åpenbart har større intellektuell kapasitet enn ham. Han legger Solomon for hat, og mener at djevelen selv bor i ham.

Slavene på sukkerplantasjen

Det ligger selvsagt i kortene at Solomon til slutt kommer seg fri - etter 12 år som slave - men jeg skal uansett ikke røpe mer av handlingen. Vær imidlertid forberedt på en film som kjennes som opp til flere knyttneveslag i magen, og hvor filmingen av slavenes lidelser er så nærgående at det nesten ikke er til å holde ut. Det er ikke uten grunn at filmen har fått 15 årsgrense i Norge, for å si det sånn. Likevel - jeg kan virkelig ikke få sagt det sterkt nok: gå på kino og se filmen! Den er viktig!

Solomon Northup brukte resten av sitt liv i frihet til å reise rundt og holde foredrag om slaveri, og han var dermed en viktig bidragsyter i kampen om å få slutt på slaveriet i USA. 

Plantasjeeierens kone hater Patsey

Filmen har allerede rukket å få mange priser, og den er dessuten nominert til årets Oscar i klassen beste film, beste mannlige skuespiller (Chiwetel Ejiofor som Solomon/Platt), beste mannlige birolle (Michael Fassbender som den grusomme plantasjeeieren Edwin Epps), beste kvinnelige birolle (Lupita Nyong´o som slavekvinnen Patsey), kostymedesign, beste regissør (Steve McQueen), filmmanus (Joe Walker) og et par til - totalt ni nominasjoner så vidt jeg har klart å telle. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er helt uovertrufne! Chiwetel Ejiofor som Solomon gjør selvsagt et sterkt inntrykk. Likeså Lupita Nyong´o som slavekvinnen Patsey, som får unngjelde fra alle og kanskje aller mest fra plantasjeeierens kone, som forakter henne fordi Patsey utkonkurrerer henne fra ektesenga. Patsey som bare vil dø og føler at livet er ødelagt ... Historien i denne filmen er også formidabel, særlig fordi den i tillegg er sann. Når man i tillegg vet at blant alle dem som ble kidnappet etter å ha vært frikjøpt som slaver, var det bare et fåtall som slapp fri igjen, settes det hele i et mye mer grusomt perspektiv. De fleste historier om slaveri er fortalt av hvite, mens denne altså er ført i pennen av en som har opplevd slaveriet på kroppen selv. Det gjør den helt spesiell. 

Fortvilelsen over all volden som utøves mot slavene er
hjerteskjærende!

Jeg er ganske sikker på at denne filmen kommer til å stikke av med mange Oscars under Oscar-showet i kveld/natt! 

(Fasiten etter Oscar-utdelingen var at denne filmen fikk Oscar i kategorien beste film, Lupita Nyong´o fikk Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle, og det ble Oscar i kategorien beste adapterte manus.)

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Twelve Years a Slave
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama 
Skuespillere: Chietel Ejiofor (Solomon Northup), Michael Fassbender (Eqwin Epps), Brat Pitt (Samuel Bass), Lupita Nyong´o (Patsey), Benedict Cumberbatch (William Ford), Garret Dillahunt (Armsby), Sarah Paulson (Mary Epps), Paul Dano (John Tibeats), Paul Giamatti (Theophilus Freeman), Michael Kenneth Williams (Robert), Adepero Oduye (Eliza)
Spilletid: 134 min.



Andre som har skrevet om filmen:
- Randi Reading - 1. november 2014

"Blue Jasmine" (Regissør: Woody Allen)

Historien om et fall

Det er liksom noe med det når det dukker opp en ny film som Woody Allen (f. 1935) har regissert og laget manuset til. Det er en happening som det filmelskende publikum nødig ønsker å gå glipp av - rett og slett fordi Woody Allen som regissør og manusforfatter er i mesterklassen! Selv tilhører jeg dem som synes det er en sann fryd at han har sluttet å opptre i rollen som seg selv i sine filmer. Etter dette har hans filmer løftet seg til nye høyder - som i "Match Point", som "Vicky Cristina Barcelona", som i "Midnight in Paris" ... Godt hjulpet av at han selvsagt fråtser i skuespillere i den helt øvre eliten! 

I filmens åpningsscene er Jeanette "Jasmine" Francis (Cate Blanchett) på vei fra sitt gamle liv i New York til søsteren Ginger (Sally Hawkins) i San Francisco. Hun tenker tilbake på sitt liv med eks-mannen Hal, som hun har levd et overklasseliv med i noen år. Det var et liv der hun hadde mer enn nok med å være kvinnen i hans liv - trene, shoppe, ta seg ut og drive med veldedighet - for Hals yndlingsgeskjeft var nemlig å skjemme henne bort med alt hun måtte ønske; et vakkert hjem, vellykkede venner, selskapeligheter, et bekymringsløst liv. Inntil det altså kom for en dag at han hadde hatt flere elskerinner på si´, og Jasmine i et øyeblikks raseri anga ham til myndighetene for svindel i millionklassen ... Hal ble arrestert og havnet i fengsel, der han endte med å ta sitt eget liv. Det Jasmin ikke tenkte på var at hun også fjernet en hver mulighet for seg selv til å være økonomisk selvhjulpen. Etter Hal er det nemlig ikke så mye som en penny tilbake. Ligningsmyndigheten tok alt! 

I sin tid sluttet Jasmine på skolen, for hva skulle hun med utdannelse når hun ikke trengte å jobbe? Paret hadde ikke felles barn, men Jasmine var stemor for Hals sønn Danny, som umiddelbart tok fullstendig avstand fra henne etter Hals selvmord. Nå står hun fullstendig på bar bakke. Hun eier ingenting, kan ingenting, aner ikke hva hun vil - og alt hun er i stand til å komme på er søsteren i San Francisco - en søster hun aldri egentlig har brydd seg om og mest av alt har vært flau over. 

Fremme i San Francisco rystes Ginger i grunnvollene over at pengelense Jasmine har tatt fly på første klasse fra New York. Men hva skal Jasmine gjøre? Hun er jo ikke vant til å sitte på cattle class, og skjønner virkelig ikke søsterens bekymringer. 

Jasmine og Hal fra deres glansdager

Jasmine havner rett opp i sin arbeiderklassesøsters heller turbulente liv. Hun gremmes over søsterens valg av menn, mens hun viser alle tegn til alkohol- og pilleproblemer selv. Skilsmissen har kostet henne et aldri så lite opphold på psykiatrisk, og hun er fremdeles ikke helt i vater. 

Den verste snobbetheten har Jasmine heller ikke klart å riste av seg, og innerst inne vet hun at hun er eslet for en bedre skjebne enn søsteren. Hun er nemlig en kvinne som oser av stil, og dette får hun full uttelling for da hun i et selskap møter enkemannen Dwight. Han har planer om å satse på en karriere som politiker, og trenger en plettfri og vakker kvinne som kan stå last og brast med ham under valgkampen og som også kan tåle medienes kritiske lys. Jasmine lyver om sin fortid, dekker over sin skam og romansen utvikler seg i ønsket retning. Inntil de støter på Gingers eks-mann, som fremdeles er meget bitter over at Hal i sin tid svindlet ham for en større lottogevinst ...

Jasmine passer ikke inn i Gingers liv - og vise versa ...

"Blue Jasmin" er et bitter-søtt drama som inneholder akkurat de ingrediensene som Woody Allen er så kjent for; det strevsomme livet! Eller som Knut Olav Åmås så treffende sier det i en Aftenpostenartikkel den 04.10.2013: 

"Min personlige tolkning er at de fleste av Woody Allens filmer sier følgende: De fleste av oss strever med å mestre sånn noenlunde det vi holder på med, i kjærlighet, familieliv og karrière. Altfor få ser at det er nettopp der, rett og slett på overflaten, meningen ved livet ligger: Ikke i dybden, i en eller annen innsikt som vi ennå ikke har fått. Nei, rett foran øynene våre ligger mulighetene. Ingenting er skjult. Det gjelder bare å se det."

Åmås snakker også om det store i det lille, om lengselen etter noe annet - mens livet ligger der foran oss, hvis vi bare makter å se det. 

Søstrene Jasmine og Ginger

For Jasmine, som har opplevd et formidabel sosialt fall etter å ha satset alt på sin tilsynelatende suksessfulle mann, handler det om å komme i gang med sitt nye liv. Men fordi hun nekter å foreta en ærlig realitetsorientering i livet sitt, havner hun på galleien igjen - der hun later som hun er noe annet og bedre enn det hun er, for igjen å falle enda dypere. For sent innser hun at hun ikke er i posisjon til å forakte søsteren sin, og at uten henne er hun selv virkelig ingenting. Det er uendelig trist da hun omsider må stikke fingeren i jorda og skjønner det ...  Vi befinner oss på individnivå - i motsetning til i de fleste film- og litteraturdramaer der det vanligvis handler om samfunnsmessige forhold, utenfor individets kontroll. Her er det individet som må handle og foreta egne valg, men som ikke skjønner sitt eget beste. Fordi fasaden er "alt" ... inntil dette "alt" raser sammen fordi det rett og slett ikke er noe bak ... 

Drinken som halmstrå i livet ...

Cate Blanchett har opp gjennom tidene levert solide skuespillerprestasjoner, ikke minst i filmene om Elizabeth I, Tudor-tidens siste monark, og rollen som Jasmine i "Blue Jasmine" er intet unntak i så måte. Rolletolkningene for øvrig i denne filmen dras ut til det karrikerte, og hadde det ikke vært for filmens tragiske elementer, ville latteren ha runget i scene etter scene. Når den likevel ikke gjorde det for mitt vedkommende, er det fordi det nesten føltes umoralsk å skulle le av noen som lå nede. Det er uten tvil Cate Blanchett som bærer hele filmen, selv om jeg også opplevde Sally Hawkins som god i rollen som den unnselige Ginger, som i motsetning til sin søster ikke tror hun er beredt til å stille et eneste krav her i livet, men må ta det lille livet tross alt har å by henne. Gingers kjæreste Chili irriterte meg - kanskje aller mest fordi jeg ikke trodde på ham, patetisk til det siste ...

Alt i alt er dette en film jeg uten videre anbefaler varmt! Cate Blanchett gjorde filmen verdt å se!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen er at Cate Blanchett fikk Oscar i kategorien beste kvinnelige hovedrolle.)

Innspilt: 2003
Originaltittel: Blue Jasmin
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Cate Blanchett (Jeanette "Jasmine" Francis), Alec Baldwin (Hal Francis), Sally Hawkins (Ginger), Bobby Cannavale (Chili - Gingers kjæreste), Louis C.K. (Gingers elsker), Andrew Dice Clay (Augie, Gingers eks-mann) m.fl.
Spilletid: 94 min.



Artikler om filmen:
- Aftenposten v/Knut Olav Åmås - 04.10.2013 - Woody Allen og livet vi strever sånn med
- VG v/Øystein David Johansen - 08.08.2013 - Blå bitter  (terningkast fire)
- Dagbladet v/Inger Merete Hobbelstad - Duften av penger (terningkast tre)