Calvary (Regissør: John Michael McDonagh)

Om soning av katolsk synd

For tiden er jeg på jakt etter gode irske filmer, og i den forbindelse kom jeg over en side på nettstedet Filmweb, hvor de 15 beste irske filmene er listet opp. De fleste filmene hadde jeg sett fra før av, som regel før jeg begynte å blogge i 2010, så disse er i all hovedsak ikke omtalt på bloggen min - med unntak av noen helt korte tekster om "Hunger" (2008), "Min venstre fot" (1989), "Engelen på det sjuende trinn" (1999) og "Intermission" (2003). Det viste seg at jeg hadde "Once" (2006) liggende usett i DVD-stablene mine, og denne så jeg rett etter "Calvary" (omtale følger senere). Jeg har imidlertid lyst til å se filmer som "The Snapper" (1993), "Bloody Sunday" (2002), "The Commitments" (1991), "I fars navn" (1993) og "Lottomillionæren" (1998) på nytt. "The Quiet Man" (1952) har jeg også sett nylig, og omtale følger senere. 

Det er ikke lenger helt enkelt å få tak i noen av de eldste filmene. Her er faktisk bibliotekene en løsning. Jeg fant "Calvary" i Deichmanske biblioteks samlinger. For øvrig har jeg googlet meg frem til flere av de irske filmene. Noen har jeg bestilt via Platekompaniet, og noen har jeg bestilt fra Biblioteket. Jeg akter nemlig å gå aktivt til verks for å se flere irske filmer i tiden som kommer, og også omtale dem her på bloggen. 

Regissøren John Michael McDonagh (f. 1967) har britisk og irsk nasjonalitet, kan vi lese på Wikipedia. Han er spesielt kjent for filmene "Calvary" (2014) og "The Guard" (2011), som i sin tid ble nominert til BAFTA Award. Han har også filmene "Ned Kelly" (2003) og "War on Everyone" (2016). 

Hovedrolleinnehaveren i "Calvary" er den katolske presten Father James, spilt av Brendan Gleeson (f. 1955). Gleeson er kjent fra filmer som "Far and Away" (1992), "Braveheart" (1995), "Michael Collins" (1996), "The Butcher Boy" (1997), "Cold Mountain" (2003), "Breakfast on Pluto" (2005), "Black Irish" (2007), "The Secret of Kells" (2008), "Green Zone" (2010),  "In the Heart of the Sea" (2015), "Sufragette" (2014), og "Alone in Berlin" (1016) - bare for å nevne noen. 

I filmens åpningsscene mottar Father James et skriftemål fra en anonym mann. Han forteller at han har vært utsatt for de mest grusomme seksuelle overgrep fra en prest da han var barn. Siden denne presten for lengst er død, lover han å drepe Father James neste søndag på stranden. I og med at Father James er en god mann, vil dette skade kirken mer enn om han skulle drepe en mann som har deltatt i de seksuelle overgrepene av små barn. Han gir presten en uke på å ordne opp i sine affærer. 

Father James spør en biskop til råds. Bør han anmelde dette? Biskopen overlater til Father James å beslutte dette. 

Father James´ datter dukker plutselig opp. Hun har nylig forsøkt å ta livet av seg. Vi får innblikk i at Father James har en fortid som gift mann. Da konen døde, valgte han å bli prest. Datteren Fiona har følt seg sviktet pga. dette valget. Hun mistet både moren og faren sin "for the price of one", som hun så sårt uttrykker det. Father James understreker at han alltid vil være der for henne, uavhengig av at han er prest. 

I løpet av den kommende uken er vi vitne til at Father James oppsøker sine sognebarn, en etter en. Blant annet slakteren, som har en kone som er notorisk utro, etter at han oppdager at hun er banket opp. Av en aldrende forfatter får han en revolver. 

Møtet med millionæren Michael Fitzgerald er skjellsettende. Kone og barn har forlatt ham. Han er omgitt av pene ting, men ingenting betyr noe for ham. I en scene tar han et kostbart maleri ned fra veggen og tisser på det. Father James forlater ham i en oppgitt tilstand. 

Father James oppsøker blant annet en ung morder som har gjort noe så bestialsk som å drepe kvinner, og deretter spise dem. Nå ønsker han tilgivelse. Finnes det tilgivelse for sånne som ham? Han trøster også en enke som har mistet mannen sin i en bilulykke. 

Så brenner kirken ned, og rett etter finner Father James hunden sin. Den er myrdet. 

Så er spørsmålet: går han ned til stranden den søndagen det er meningen at han skal bli myrdet? Ja, han gjør det - som om han i likhet med Jesus skal lide for ovegrepsprestenes skyld. Derav filmens tittel Calvary, som betyr Golgata, stedet der Jesus ble korsfestet. 

Filmen er betegnet som en svart komedie, uten at jeg fant noen grunn til å le av noe som helst. Filmen gjorde imidlertid et sterkt inntrykk på meg, men av helt andre grunner enn humor. Filmlokasjonen ved byen Sligo viser den irske naturen på sitt mest spektakulære. Jeg har vært mange steder i Irland, men aldri i Sligo. Dit fikk jeg lyst til å reise, ikke minst pga. det helt spesielle ruvende fjellet med helt flat topp i bakgrunnen, og pga. havet, Atlanterhavet som hele tiden møter land på en påtrengende og støyende måte. 

Stemningen i filmen er utpreget mollstemt. Ikke ett menneske - kanskje med unntak av presten og muligens datteren hans - har en definert retning i livene sine. I stedet lever de etter sin første og beste innskytelse, og lar livet duve hit og dit eller hvor det måtte bringe dem. Dysfunksjonalitet er noe som preger dem alle, for måten de lever på vil uvegerlig føre til deres fall før eller siden. Presten utsettes for ikke rent lite spotsk atferd, som om hans mening med livet er en rød klut for dem. Ikke til å undres over at han i en scene går nærmest amok med sin nyervervede revolver. Han har da drukket for mye, en last han egentlig hadde lagt bak seg i sitt forrige liv, men som våkner til liv etter at han møtes med forakt av en far til ei lita jente han har snakket vennlig med. Som om han bærer på en kollektiv skyld for alle de seksuelle overgrepene som katolske prester har stått bak. 

Dagen etter forlater biskopen ham. Han føler nemlig at Father James ikke liker ham. Men som Father James så lakonisk legger til: Dette handler ikke om at han ikke liker ham, for det gjør han, men om at han mener at biskopen ikke har integritet. Og akkurat dét er det styggeste han kan si om noen - at de fullstendig mangler integritet ... 

De fleste rollene i filmen er en smule karrikerte, bortsett fra Father James, som spilles som tidligere nevnt av fortreffelig av Brendan Gleeson. Han møter det meste med en stoisk ro, også når han møter sin skjebne på stranden den bebudede søndagen. Hvorfor gikk han egentlig ned på stranden? Kanskje ga han opp å få sognebarna på rett vei, og innså at han ikke hadde mer å bidra med? De ga jo fullstendig blaffen i hans kirkelige budskap. Eller kanskje han innså at dersom det ikke ble ham, ville det bli en annen? Sånn sett blir filmen et viktig bilde på konsekvensene av den katolske kirkens manglende evne til å ta tak i alle de overgrepssakene som sentrale mennesker i systemet må ha visst om, men som ble feiet under teppet - inntil de kom for en dag og fikk rettslige konsekvenser. Og i tillegg konsekvenser for alle som hadde trodd på kirken og dens budskap, og tenkt at den var styrt av gode og retttroende mennesker fra innerst til ytterst ... 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Calvary
Nasjonalitet: Irland
Sjanger: svart komedie/drama
Skuespillere: Brendan Gleeson (Father James), Kelly Reilly (Fiona), Aidan Gillen (Dr. Frank Harte), Chris O`Dowd (Jack Brennan) m.fl. 
Spilletid: 101 minutter

"Alone in Berlin" (Regissør: Vincent Pérez)

Filmatisering av Hans Falladas roman "Alle dør alene"

Endelig er den her - filmatiseringen av Hans Falladas fantastiske roman som i sin tid fikk den norske tittelen "Alle dør alene"! Boka er selvsagt mye, mye bedre enn filmen, men filmen er også severdig! Jeg håper i alle fall at filmen får riktig mange til å ønske å lese boka, slik at denne igjen får en renessanse. Jeg ga den terningkast seks, og må medgi at jeg savnet flere prikker på terningen den gangen. Boka har nemlig alle kvaliteter som kjennetegner en klassiker. 

Vincent Pérez (f. 1964) er en sveitsisk skuespiller, regissør og fotograf. En gjennomgang av hans filmografi, som først og fremst handler om hans rolle som skuespiller, ga i grunnen nokså få gjenkjennelsespunkter - bortsett fra filmer som "Arn", "Fanfan la Tulipe" og "The Last Warrior". 

Historien om ekteparet Otto og Anna Quangel er basert på en sann historie om ekteparet Otto og Elise Hampel. Da deres sønn døde ved fronten, begynte de å skrive postkort for å oppfordre til protest mot Hitler og naziregimet i Tyskland. Disse kortene ble plassert rundt omkring i Berlin. Nesten alle som fant disse kortene, valgte å levere dem til politiet, hvilket sier noe om frykten og angsten på den tiden. Dette førte til klappjakt på synderen.

Otto Quangel begynner sin stille postkortrevolusjon.

I filmen følger vi ekteparet Otto og Anna Quangel, spilt av hhv. Brendan Gleeson og Emma Thompson. Han er maskinist, mens hun er hjemmeværende husmor. De mottar beskjed om at deres eneste barn, sønnen Hans, er død. Han var soldat for det tyske riket. De ser ingen mening i hans dødsfall. Denne følelsen forsterkes når de blir vitne til hvor likegyldig alle er til deres offer i denne krigen. Dessuten gjør det sterkt inntrykk på dem hvordan deres nabo, en eldre kvinne (hun er jøde) blir behandlet av mobben og av myndighetene. Det er fritt frem å trakassere henne, uten at noen blir straffet av den grunn. Ekteskapet mellom Otto og Anna er for øvrig lidenskapsløst, og en mer grå og trist utgave av Emma Thompson har vi knapt sett på filmlerretet tidligere. 

Emma Thompson i rollen som Anna Quangel.

I en scene blir vi vitne til at Otto sitter bøyd over et postkort og skriver. Han formulerer setninger som "vår sønn døde for denne meningsløse krigen - neste gang kan det være din sønn". Da Anna oppdager hva mannen hennes holder på med, ønsker hun umiddelbart å være med på dette. Otto ønsker imidlertid å skåne henne, fordi han vet at også kvinner blir hardt straffet dersom de blir tatt for regimefiendtlige aktiviteter. Etter hvert står de likevel sammen om denne stille protesten - en slags postkortrevolusjonær aktivitet. Det forhold at de nå har et felles prosjekt får også lidenskapen i ekteskapet til å blomstre. 

Ekteparet Quangel på jakt etter steder å legge ut nye postkort.

Parallelt følger vi nazistenes jakt på synderen. Så sterkt er iveren etter å finne noen som kan straffes at en uskyldig og noe tilbakestående mann blir tatt og til slutt drept. Det hele forkles som et selvmord. Problemet er bare at postkortene fortsetter å strømme på ... Etterforskerne er klar over at det dreier seg om noen som har mistet sin sønn. Funnstedene rundt omkring i Berlin kartlegges, og man forsøker å sirkle inn den eller de skyldige ... Ekstra interessant er det å se hva dette gjør med klimaet internt på politistasjonen. Også der hersker det mye frykt, og det ligger i luften at dersom etterforskerne ikke finner de skyldige, kan deres egne liv være i fare. SS Offiser Prall kommer nemlig på banen - i Mikael Persbrandts skikkelse - og ondere og kaldere mann skal man lete lenge etter ... 

Finn synderen - eller dø! 

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er gode. Jeg opplevde imidlertid ikke kulissene som særlig troverdige. Det er mulig at dette skyldes alle utendørsscenene, der et 1940-talls Berlin skulle rekonstrueres. Alle de perfekte veteranbilene, alle de velkledde menneskene som kommer og går i bybildene, alle de knallrøde nazi-bannerne ... Det ble for konstruert etter mitt syn. I dyp kontrast til alt dette står innendørsscenene med ekteparet Quangels i fokus. Det er ingen tvil om at det har vært satset mye på denne filmen i og med at man har valgt Emma Thompson, Brendan Gleeson og Daniel Brühl til hovedrollene. Likevel kommer nok denne filmen aldri til å bli den helt store publikumssuksessen som når ut til de store massene - i alle fall ikke i Norge. Jeg skulle for egen del ønske at dette var en film med tysktalende skuespillere. Men det er fordi jeg alltid blir sittende med en emmen smak i munnen av engelsktalende skuespillere som snakker med tysk aksent i en tysk-produsert film ... 

Uansett - dette er en film jeg anbefaler til alle som elsket Hans Falladas bok "Alle dør alene", til alle som er nysgjerrig på Hans Fallada og til alle som er over gjennomsnittlig interessert i alle de menneskelige aspektene ved krig generelt og andre verdenskrig spesielt. Da hører det nemlig med å få sett denne filmen!

DVD´en har nylig hatt release i Norge. 

Innspilt: 2016
Originaltittel: Alone in Berlin
Språk: engelsk 
Nasjonalitet: Tyskland, Frankrike og England
Sjanger: Drama
Skuespillere: Emma Thompson (Anna Quangel), Brendan Gleeson (Otto Quangel), Daniel Brühl (Esterich), Mikael Persbrandt (SS Officer Prall), Katharina Schüttler (Claire Gehring) m.fl.
Spilletid: 103 min.

"Suffragette" (Regissør: Sarah Gavron)

Om britiske kvinners kamp for stemmerett

Britiske Sarah Gavron (f. 1970) debuterte som filmregissør med filmen "Brick Lane" som kom i 2007 (lenken peker til min bloggomtale av denne filmen). Før dette hadde hun jobbet med dokumentarfilm. 

"Suffragette" hadde Norgespremiere på kino 29. januar i år. 

Maud Watts er i begynnelsen av 20-årene, og året er 1912. Hun er gift med Sonny og de har en sønn. Både hun og ektemannen arbeider på et vaskeri i en liten forstad til London. Der jobbet også Mauds mor inntil hun døde av skadene etter en arbeidsulykke da Maud var fire år. 

Kvinnene har betydelig lavere lønn enn mennene, og dersom de av en eller annen grunn skulle falle i unåde hos sjefen, risikerer de å måtte gå på dagen. Uten arbeid og noen form for inntekt, går de rett inn i fortapelsen, for her finnes ikke noe sikkerhetsnett. Maud blir vitne til hvordan hennes motbydelige sjef trakasserer en av jentene på vaskeriet. Kvinnene på vaskeriet er fullstendig rettsløse i slike situasjoner, og kan i grunnen intet gjøre ... Fordi Maud gjennom sin tilstedeværelse forhindrer sjefen i å ta seg til rette overfor den unge jenta, straffer han henne og ber henne levere en pakke etter arbeidstid. På veien blir hun vitne til at en kvinne plutselig begynner å kaste stein mot butikkvinduer, mens hun roper ut slagord om at kvinner bør få stemmerett. Maud er skrekkslagen. 

De underbetalte kvinnene sliter seg ut på vaskeriet. Dette var før HMS ble oppfunnet ...

Da en av kvinnene på vaskeriet spør om Maud vil bli med på et møte i Suffragette-bevegelsen, som kjemper for at kvinner skal få stemmerett, blir hun litt engstelig med. Det er ikke mors beste barn som er med i denne bevegelsen. Og det krever mot å være med. Ved et uhell blir hele gjengen arrestert, og Maud tilbringer natten i fengsel. Da hun kommer hjem, er mannen hennes rasende. 

Maud ønsker seg noe mer ut av livet ...

Senere stiller Maud opp på høringer i Parlamentet, hvor politikerne vurderer å gi kvinnene stemmerett. Men først vil de høre om kvinnenes situasjon. Skepsisen er imidlertid massiv, fordi politikerne er overbevist om at kvinnene ikke vil bruke stemmeretten med fornuft ... Ikke har de tilstrekkelige kunnskaper, og ikke har de evner ...

Suffragette-kvinnene demonstrerer for retten til å stemme.

Senere kommer hun i kontakt med Edith Ellyn, som er lege og som bruker mannens apotek og sitt eget legekontor som "skalkeskjul" for suffragette-bevegelsen. Parallelt følger vi politiets arbeid med å kartlegge suffragette-bevegelsen, som man for en hver pris vil til livs. Da gjengen enda en gang blir arrestert, etter at den store lederen Emmeline Pankhurst har talt og oppfordret til sivil ulydighet, går politiet hardere til verks. Kvinnene kjemper på sin side for retten til å bli oppfattet som politiske fanger, ikke "bare" som opprørske bøller ... Og nå sultestreiker de. 

Persona non grata

Da Maud kommer ut av fengselet, får hun sjokk. Ektemannen hennes vil ikke ha noe mer med henne å gjøre, og slipper henne ikke inn i huset. Han orker ikke å ha en kone som kun bringer skam over familien. Så mister Maud også jobben sin. Uten noe sted å bo, tar hun opphold i en kirke, mens suffragette-bevegelsen bringer henne mat. Nå har hun ikke mer å miste, tror hun. Men forholdene skal bli atskillig verre ... Sammen med de andre suffragette-kvinnene pønsker de ut en storstilt plan ...

Maud arresteres

Dette er en film som gjorde inntrykk på meg! Jeg kjente ikke til at britiske kvinner gikk så radikalt til verks for å kjempe frem retten til alminnelig stemmerett for kvinner. Kvinnene ble møtt med forakt, og de risikerte alt - både ekteskap og barn - ved å kjempe for det de trodde på. Et av høydepunktene i filmen er et brev Maud skriver til etterforskeren Steed. Han hadde under et avhør fortalt henne at "sånne kvinner som henne" ikke betydde noen ting i det store og det hele. I brevet forteller Maud ham at hun er akkurat like mye verdt som ham. Fra å være en sjenert og litt bondsk kvinne, har kampen for stemmerett lokket frem mer av det som bor i henne, nemlig en sjelden veltalenhet og en styrke som hun antakelig ikke ante at hun hadde selv. 

Emmeline Pankhurst (spilt av Meryl Streep) oppfordrer til sivil ulydighet

Måten suffragette-kvinnene ble behandlet på i sin samtid er også en viktig påminnelse om hva som skjer når spesielle grupper i et samfunn marginaliseres. Når mennesker ikke lenger har noe å tape, tar de store sjanser ... Når det er for en god sak, blir de helter - i alle fall i ettertiden. Når det er for en mindre god sak, kaller vi det gjerne terrorisme ... 

Britiske kvinner fikk alminnelig stemmerett først i 1928. En snevrere gruppe av kvinner fikk stemmerett etter fylte 30 år fra 1918 ... Til sammenligning fikk norske kvinner alminnelig stemmerett i 1913. 

Før jeg valgte å se filmen, visste jeg at anmeldelsene hadde vært nokså lunkne. Jeg hadde av den grunn ikke veldig høye forventninger på forhånd, og ble derfor virkelig positivt overrasket. Filmen er nemlig fin og engasjerende, og skuespillerne gjør en overbevisende rolletolkning. Carey Mulligan har etter hvert gjort seg nokså sterkt bemerket i flere filmer, og jeg synes hun kommer godt ut av det også i denne filmen. At Meryl Streep opptrer i kanskje to minutter i denne filmen, og brukes som trekkplaster, opplevde jeg derimot som noe provoserende - selv om jeg liker henne godt som skuespiller. Men det får liksom være måte på å tyne maks ut av minimal innsats, synes nå jeg ... Alt i alt en fin film, selv om tidskoloritten tidvis er noe klisjefylt. Noen av personene som opptrer i filmen, er for øvrig virkelige. Dette gjelder både Pankhurst, Davison, Lloyd George og kong Georg V. (Kilde: Wikipedia)

Jeg anbefaler filmen fordi den viser en interessant del av historien om britiske kvinners kamp for stemmerett!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Suffragette
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Carey Mulligan (Maud Watts), Helena Bonham Carter (Edith Ellyn),  Meryl Streep (Emmeline Pankhurst), Natalie Press (Emily Davison), Anne-Marie Duff (Violet Miller), Romola Garai (Alice Haughton), Ben Whishaw (Sonny Watts), Brendan Gleeson (Steed), Samuel West (Benedict), Adrian Schiller (David Lloyd George)
Spilletid: 106 min.

"Green Zone" (Regissør: Paul Greengrass"

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Matt Damon, Brendan Gleeson, Greg Kinnear, Amy Ryan, Khalid Abdalla 
Spilletid: 115 min.

I forbindelse med USAs invasjon av Irak i 2003, ble offiseren Roy Miller og hans team sendt inn i landet for å finne kjemiske våpen som sikre kilder hadde bekreftet skulle befinne seg der. Hele berettigelsen for å gå til krig mot Irak sto og falt på det faktum at de skulle finne kjemiske våpen.

Med livet som innsats og fra bakholdsangrep til bakholdsangrep, fant imidlertid Miller og teamet hans ingenting. Ikke bare det, men stedene de hadde i oppdrag å sikre kontrollen over, hadde åpenbart ligget brakk i årevis. De mest latterlige ordre ble delt ut fra øverste hold, og Miller (i Matt Damons skikkelse) begynner å ane at det er noe som ikke stemmer. Dette inntrykket bekreftes av folk innenfor CIA, som heller ikke stoler på forsvarets informanter. Her er det mange ulike agendaer ute og går, og enkelte ønsker ikke at sannheten skal komme frem.

I mellomtiden hersker det reneste kaos i landet generelt og Bagdad spesielt. Folk mangler rent vann, og entusiasmen for amerikanernes såkalte redningsaksjon kjølner når de mest essensielle dagligvarer mangler. Det hele topper seg da amerikanske myndigheter går ut med beskjed om at det irakiske forsvaret ikke vil bli trukket inn i frigjøringskampene og overgangen fra Saddams terrorvelde til demokrati. Og når skepsisen dominerer, er det svært så utrygt for soldatene å bevege seg fritt omkring. Spørsmålet er om det vil lykkes Miller å få gehør for at noen lyver.

Matt Damon er en glitrende skuespiller, og denne gangen er han helt på høyden. (”Rollen i ”The Informant” må virkelig ha vært en avsporing!) Det er slike roller som dette jeg liker å se ham i! Filmens tittel ”Green Zone” henspeiler på den sikre sonen som amerikanerne opprettet i et land hvor fullstendig anarki truet med å overta når som helst. Jeg opplevde for øvrig fremstillingen av partene i krigen som rimelig balansert, og ikke så ensidig svart-hvitt som amerikanske filmer tradisjonelt har vært. For øvrig vil jeg fremheve at kulissene i filmen var flott laget til, slik at de fremsto som svært realistiske. Jeg regner jo med at innspillingen ikke har funnet sted i Irak … Selve plottet i filmen er heller ikke tatt ut av løse luften, men spiller på de spekulasjonene som har versert til gangs i den offentlige debatten i de fleste vestlige land i tiden etter invasjonen. For noen kjemiske våpen har til dags dato aldri blitt funnet …

Filmen fortjener etter min mening terningkast fem.

"Breakfast on Pluto" (Regissør: Neil Jordan) - 2005

Patrick Bradens liv starter med tragediens skjær over seg. Som nyfødt blir han plassert i en kurv utenfor kirken. Ingen vet øyensynlig hvem hans foreldre er, og han vokser opp i en fosterfamilie.

Nokså snart viser det seg at Patrick ikke er helt som andre barn. Han elsker å kle seg i kvinneklær og sminke seg, noe som ikke faller i god jord i det katolske Irland på 60-tallet.

Da forholdet mellom Patrick og fosterfamilien tilspisser seg, flykter han hjemmefra og reiser til London for å finne sin mor, som han nå kan knytte et navn til. Han er på ingen måte i stand til å ta vare på seg selv, og blir et lett offer i mange situasjoner.

Bakteppet i filmen er det tilspissede forholdet mellom irene og engelskmennene, og da særlig IRAs motstandsbevegelse og protester mot okkupasjonen gjennom gjentatte bombeaksjoner.

Filmen er spesiell og absolutt av den smale typen. Enten elsker man filmen, eller så hater man den. Selv ble jeg veldig fascinert av Cillian Murphys glitrende skuespillertalent i denne utvilsomt krevende rollen som transvestitt.