Tyske Maria er på vei til en svømmekonkurranse i Chile, da en mellomlanding i Buenos Aires skal komme til å endre hennes liv fullstendig. Mens hun sitter og venter på flyavgang til Chile, får hun nemlig høre en ung mor synge en spansk vuggesang for sin lille, gråtende datter. Uten å skjønne hva som skjer, kjenner Maria igjen vuggesangen og de spanske ordene, og begynner å gråte selv. Hun finner nærmeste toalett, hvor hun vasker det tårevåte ansiktet sitt, og i mellomtiden mister hun flyet til Chile. Og som om ikke det var nok, blir hun frastjålet vesken med passet sitt, noe som gjør at oppholdet blir lenger enn først antatt. Det forlengede oppholdet og jakten på et nytt pass bringer henne i kontakt med en politimann hun senere innleder et forhold til.
Maria ringer hjem til sin far for å fortelle om det merkelige som har skjedd, og før det har gått et døgn befinner han seg i Buenos Aires på samme hotell som henne. Han har noe å tilstå overfor datteren. Verken han eller hans avdøde kone var hennes egentlige foreldre. Maria er datter av argentinske foreldre, som forsvant under diktaturet på begynnelsen av 1980-tallet. De ble uforvarende sittende igjen med Maria og valgte så å beholde henne. Faren bedyrer at de gjorde det de kunne for å finne hennes slektninger.
Maria insisterer på å få navnene på foreldrene sine, og dette blir opptakten til at hun forsøker å finne tilbake til sine røtter. Det hun finner er så smertefullt, så fullt av savn og svik at det er betimelig å stille spørsmål om hun virkelig ønsker å vite alt ... Og oppi alt dette forelsker hun seg altså i en argentinsk politimann, hvis families fortid heller ikke er ren ...
Dette stillferdige dramaet grep meg dypt. Jessica Schwarz er dessuten glitrende i rollen som den tenksomme og skuffede Maria, som tviholder på sin rett til å få vite sannheten om sin bakgrunn. Det er ikke så lenge siden jeg leste "Perla" av Carolina De Robertis, som mye godt handler om det samme - nemlig om hva som skjedde med enkelte av barna etter de forsvunne menneskene under diktaturet i perioden 1976 - 1983. Diktaturet er for lengst et tilbakelagt kapittel i Argentinas historie, men fremdeles lever mange av de gamle spøkelsene videre. En god del mennesker var involvert, og har en fortid som ikke tåler dagens lys. I dette dramaet møter vi mange av disse spøkelsene. Noe handler om at mange familier fremdeles lever med store savn og dype håp om å få se sine kjære igjen en dag, noe handler om å ha vært på den gale siden under det som i dag kalles den skitne krigen i Argentina og noe handler om barn som av ulike årsaker kom bort fra sine opprinnelige familier. De nye familien hadde heller ikke rent mel i posen, og enkelte ble til og med barnetyver i den kaotiske situasjonen Argentina den gang befant seg i. Noen ting er det ikke mulig å tilgi, men kanskje hjelper det litt å la være å grave for dypt for at det skal være mulig å leve side om side i fredelig sameksistens, både ulike familier i mellom og innad i en og samme familie. Når jeg har kommet til at denne filmen fortjener terningkast fem er dette på bakgrunn av gode skuespillerprestasjoner, en gripende historie og en filmteknisk nydelig, sår og stemningsfull film.
Innspilt: 2010
Originaltittel: Das Lied in mir
Nasjonalitet: Argentina, Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Jessica Schwarz (Maria), Michael Gwisdek, Rafael Ferro, Beatriz Spelzini, Carlos Portaluppi
Spilletid: 94 min.
 |
| Oppgjør mellom far og datter |
 |
| Maria bestemmer seg for å kontakte sin opprinnelige familie |
 |
| Faller for hverandre |
 |
| Marias opprinnelige familie |
 |
| Mister seg selv eller finner seg selv på nytt? |
