Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bitsch Anne (2) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Sider

Viser innlegg med etiketten mat. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten mat. Vis alle innlegg

søndag 6. januar 2019

Mireille Guiliano: "Franske kvinner blir ikke fete"

Hvordan kunne unne seg det meste og likevel ikke bli fet?

Jeg husker ikke eksakt når jeg kjøpte Mireille Guilianos bok "Franske kvinner blir ikke fete", men det var på et eller annet boksalg for flerfoldige år siden. Eksemplaret mitt er fra 2005. Boka er heldigvis fremdeles tilgjengelig hos Kagge forlag! Jeg forstår godt hvorfor boka fremdeles selger, for den har noen veldig sympatiske råd om kosthold, vektkontroll og helse. 

Dette er en sånn bok alle unge kvinner burde lese - før de havner på jojo-slankekjøret og i verste fall ødelegger kroppens forbrenningssystem, for så bare å bli fetere og fetere for hver slankekur! Boka er beregnet for dem som sliter med anslagsvis 10-15 kg for mye, ikke for dem som er kraftig overvektig eller som lider av sykelig fedme (dvs. med en BMI over 30). De trenger nemlig helt andre råd i starten. Men når det kun gjenstår 10-15 kg som man ønsker å gå ned og ikke minst stabilisere, er denne boka god som gull!

Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke har lest den tidligere, for dette med mat, vekt og helse er en tematikk som har interessert meg i "alle år". I alle fall - boka dukket opp under en liten ryddesjau, og jeg så med fornyet interesse på den. 

Først litt om forfatteren. Mireille Guiliano (f. 1946) vokste opp i Lorraine i Frankrike. I forbindelse med et studieopphold i USA, la hun på seg ti kilo. Metoden hun benyttet for å gå ned disse 10 kiloene og senere stabilisere sin vekt på normalnivå, er hva hennes bok handler om. For øvrig var hun blant annet kommunikasjonsrådgiver for Champagne Veuve Cliquot i 20 år. Hun er gift med en amerikaner og bor på Manhattan, og markedet på Union Square har derfor en sentral plass i hennes liv. Hun er blitt kritisert for å fremme et svært stereotypt bilde av franske kvinner, for å fremme et usunt forhold til mat, for å promotere et elitistisk syn på kvinnelig skjønnhet og for at har et dårlig språk. (Kilde: Wikipedia)

For å ta dette med kritikken mot Guiliano aller først. Jeg forstår nemlig en hel del av dette. Når man leser boka kan man nemlig få et inntrykk av at man ikke er et fullverdig menneske dersom man ikke holder seg slank. Man kan aldri bli pen og stilig dersom drakten ikke sitter som spyttet på en, og man er liksom ikke en kvinne å regne med dersom man ikke har kontroll på innput og output i kroppen. Samtidig fremmer hun en oppfatning som går bak dette, og det er den enkelte kvinnes oppfatning av seg selv. Hvordan har man det egentlig i en kropp man ikke trives med? Hvis man ikke trives, bør man gjøre noe med det. Forfatteren har også med en herlig historie om en kvinne som gir totalt f. og som trives med å kose seg med mat, uten å ta konsekvensene i forhold til vekten så fryktelig tungt. 

Det er imidlertid ikke til å komme forbi at dersom man ikke passer på å regulere tilbake de 10 første kiloene man legger på seg, så er det fryktelig lett at det kommer 10 til. Og kommer det enda flere kilo på, er det vanskelig å snu. Svært vanskelig for mange, og for enda flere nærmest umulig. Hvis man aksepterer 10-15 kilo for mye, som jo strengt tatt ikke er farlig - særlig ikke hvis man ser seg rundt og attpåtil får aksept fra alle de andre som også har 10-15 kilo eller helst mer for mye - så er man kanskje i gang med å bli en del av fedmeepidemien før man får snudd seg ... Dersom man ønsker å få utbytte av Guilianos bok, må man derfor være åpen for at de 10 kiloene hun hele tiden snakker om, er viktig å få bort - før de har satt seg for godt og formerer seg ... 

Noen ganger kommer Guiliano med noen blødmer som fikk meg til å riste på hodet. I sin iver etter å fremheve franske kvinner som helt spesielle og unikt flinke til å holde vekten, sier hun f.eks. at grunnen til at de bruker solbriller er for å virke litt mystiske ... Det ble rett og slett for dumt etter mitt syn. Det er også mange henvisninger til hennes fantastiske mor som gjorde ditt og datt, og som med fordel kunne ha vært tonet ned. Jeg lot likevel ikke dette forstyrre min lesning av boka. 

Så hva er det som likevel gjør at jeg tenker at denne boka har en relevans for norske kvinner? Jeg skal i det følgende forsøke å komme med noen teasere fra boka. Dersom du ønsker å få fullt utnytte av rådene forfatteren kommer med, må du selvsagt lese boka selv. 

Den største forskjellen på franske kvinner og andre er i følge Guiliano at de spiser med hodet og nyter maten, og at de ikke går fra bordet stappmette og full av skyldfølelse. Dersom de unner seg dessert, hopper de f.eks. over brødet som blir satt frem før maten serveres. Man må velge sine utskeielser, og velger man noe, må noe annet velges bort. Hun viser til at amerikanere spiser minst 10 til 30 % mer enn de trenger for å stille sin psykologiske sult. 

Metoden Guiliano presenterer i boka er uhyre enkel, og koster ikke all verdens anstrengelser. Det første man bør gjøre er å skrive opp absolutt alt man spiser i en tre ukers tid. Deretter bør man studere listen over matinntak og se etter mønstre. Er det noe som går igjen, og som med fordel kan kuttes bort uten at man går helt i frø? F.eks. bør det være enkelt å skifte ut kaloriholdig drikke med noe annet, og Guiliano slår et slag for vann. Vann bør man dessuten drikke en halvtime før man spiser og helst ikke under måltidet, fordi det påvirker fordøyelsen på en litt uheldig måte. 

De fleste dårlige spisevaner skyldes slurv. Man tenker ikke over hva man putter i seg. Ved å være mer tilstede i måltidet mentalt, hvilket betyr å konsentrere seg om selve spisingen og ikke sitte foran TV´n eller med nesa ned i mobilen, er et første skritt i retning av å ta kontroll over det man spiser. Dessuten betyr det mye å ha fokus rundt kvalitativ god mat og ikke på mengde eller dårlig mat.

Vi leser stadig at man kun får varig resultat av en slankekur dersom vektnedgangen skjer i langsomt tempo. Dette er faktisk en sannhet med visse modifikasjoner. Det handler om å opprettholde motivasjonen og ikke gi opp, og da er det viktig å se resultater relativt raskt helt i starten. Guiliano har en purresuppeoppskrift som man kan benytte som en boost den første helgen av opplegget. Ellers er det viktig å presisere at opplegget ikke handler om en "kur", men om å skape en livslang endring i holdning til mat og kosthold. Strenge kurer, der man skal nekte seg alt man elsker, er ikke bærekraftig over tid, og ender bare med at man gir opp og legger på seg alt og litt til - hver eneste gang. Poenget er at man skal kunne spise alt - bare mye mindre enn man er vant til. "Litt av alt" - med ikke for mye. Den største kulinariske opplevelsen av mat får man uansett av de to første munnfullene. Senere blir det bare mer av det samme. Dersom man spiser kvalitetsmat, forsvinner (forhåpentligvis) behovet for å stappe den i seg i full fart. Man nyter maten på en helt annen måte. Nytelsen forsvinner dersom man spiser for raskt. 

"Å spise er en sensuell glede, så etter de tre månedene er det naturlig at vi ønsker oss litt mer fres mens vi stabiliserer oss for livet. Hvordan? Det handler rett og slett om å ta fra det ene og gi til det andre. Når du føyer til en godbit, reduserer du tilsvarende på noe annet for å kompensere. Gå en halv time lenger neste dag. Hopp over coctailen. Send brødkurven forbi. Akkurat som du har fått føling med hvor dine største gleder ligger, er du også blitt kjent med hvilke kompensasjoner som fungerer best for deg. Hold likevekten uke etter uke. Franske kvinner ser ut til å kunne dette instinktivt, men som med alle andre tryllekunster er det egentlig bare et spørsmål om trening. Nøkkelen til et vedvarende vekttap er å ligge litt foran med kompensasjonene i forhold til nytelsene. Denne franske praksisen med å "narre seg selv" lar deg maksimere inntrykket av nytelse, og hvis du gjør det riktig, voilà: Kompensasjonene kommer til å virke trivielle i forhold. Nettovirknngen blir en følelse av tilfredshet og aldri forsakelse. Du må ha hodet på din side når du skal holde vekten i balanse, og som filosofene ville samstemme i: Du kunne ikke ha funnet en mektigere alliert i dette spillet." (side 73)

En av suksesskriteriene i det franske kjøkken er at det serveres så mye mindre mat på tallerkenen enn i det typiske vestlige kjøkken for øvrig. At det er mindre på tallerkenen av gangen gjør det også enklere å nyte det lille man har fått servert. Å bruke sesongens varer - mens de er på sitt aller beste - er også med på å øke matopplevelsen. Franskmenn bruker en større andel av pengene sine på mat enn andre, fordi det ligger i kulturen å lete etter det beste av råvarer. "Nøkkelen til å lage god mat og derfor leve godt, er de beste ingrediensene." (side 87). Hvis man bruker "søppel", får dette konsekvenser. Med søppel menes mat med mye sukker, salt og fett, ingredienser som ofte benyttes for å kamuflere matens elendige kvalitet. 

"Når du har lært å smake på maten din med omhu, kommer du til å oppdage at du legger merke til samspillet mellom ingrediensene som aldri før. Jo flere smaker du trener deg til å registrere, jo mer kompleks kommer din verdsetting av smak til å bli. Og en veltrent gane blir raskere mett. Det å være mentalt opptatt av det du spiser, er grunnleggende for å spise mindre og gå ned i vekt." (side 91)

Guiliano er oppgitt over vanen mange mennesker har med å ta en aperitiff eller cocktail før maten når de er ute på restaurant. Sprit sløver smakssansen, og dette gjør at man spiser mer når maten kommer på bordet. Kroppen vil ha mer fordi den ikke kjenner smakene. Selv mener hun at vin er en viktig grunn til at franske kvinner ikke blir fete. I moderate mengder skjerper nemlig vinen - i motsetning til spriten - smakssansene. 

Franske kvinner spiser både sjokolade og brød, men ikke mye av gangen. Dersom man later som om slike gleder ikke eksisterer, eller prøver å fjerne dem fra kostholdet i lang tid, mener Guiliano at man antakelig vil legge på seg. Den langsiktige virkningen av å nekte seg noe er nettopp jojo-effekten. Man opparbeider seg et enormt sug etter alt man har nektet seg i lang tid, og overspiser så snart man får sjansen. Eller: kroppen takler ikke kaloriinntaket lenger, fordi den går på sparebluss. 

"Nøkkelen er sanselig oppmerksomhet, sans for porsjoner, kvalitet og hensynet til det store bildet av allment velvære." (side 196)

Selv om franske kvinner i følge Guiliano ikke er spesielt opptatt av sport og gym, oppfordrer hun til at man beveger seg. Det viktigste er aktiviteten man gjør med vanlige klær på. At man går i stedet for å sette seg i bilen, gjør husarbeid, går til kollegaen borti gangen i stedet for å sende e-post ... " ... stress og utmattelse i vårt moderne liv har mer med mangel på anstrengelse å gjøre heller enn med for mye strev." (side 220) Hun påpeker at franske kvinner går i gjennomsnitt tre ganger som mye som amerikanske kvinner. Dersom man ikke er vant til å gå, anbefaler hun å starte i det små med helt greie spaserturer. Å gå etter middagen er bra for fordøyelsen. Å legge inn tre timers gange i uken er en smertefri og pålitelig måte å gå ned i vekt på, skriver hun på side 221.

Mange tenker at det ligger i genene at franske kvinner er slankere enn andre kvinner. Dette fnyser Guiliano av. De franske kvinnene er mindre av vekst enn de amerikanske og øvrige europeiske kvinnene generelt, og dersom de skulle tatt for seg på samme måten som de andre, ville de vært mye fetere. Det skal ikke mange kiloene til på en liten kropp før den blir trillende rund. At franske kvinner holder seg slanke har derimot med deres matkultur å gjøre, der man hele tiden jakter på de beste ingrediensene, og har fokus på kvalitet fremfor kvantitet. Det er ikke vanlig med badevekt på franske bad, mens dette er en del av inventaret de fleste andre steder. Derfor er det et paradoks at franske kvinner holder seg slanke, mens fedmeepidemien synes å ha kommet for å bli andre steder. 

" ... hver og en av oss må passe på vår egen balanse, og når den balansen glipper, må hver og en utvikle sin egen korrigeringsplan som bygger på personlige preferanser. Vanligvis er ikke franskmennene av dem som lar et tap av balanse gå for langt. Overdrivelse dreier seg vanligvis om et par dager og kan korrigeres i løpet av de par dagene som følger etter. Hvis du planlegger spisegledene dine og kompensasjonene i et ukentlig perspektiv, er det vanskelig å komme for langt på avveie. Andre kvinner jeg kjenner, gir ofte tapt når de opplever tilbakefall: "Ja, ja, jeg har sprengt slankekuren, da kan jeg like godt gjøre det skikkelig." En grunnleggende logisk feilslutning. Vi er mennesker alle sammen; vi kommer på avveie og vender tilbake. Franske kvinner gjør det samme. De forstår bedre enn andre hvordan de skal gjøre det godt igjen." (side 268)

Boka er full av oppskrifter på mat og menyforslag, som det absolutt kan være spennende å prøve ut. 

Jeg har i årenes løp lest mange bøker som handler om kosthold, helse og vektkontroll. Det som skiller denne boka ut fra de øvrige er at det ikke opereres med slankekurer i tradisjonell forstand. Her handler det om å finne balansen i eget liv, om å unne seg det som betyr noe for en, bare i mye mindre mengder, om å gå for kvalitet fremfor kvantitet, om å velge sine synder med omhu, om bærekraft på sikt, om å klare det rett og slett. Så får det være at forfatteren har et kvinnesyn som det kan være litt vanskelig å dele 100 % med henne, og at hun er nostalgisk og litt for ofte trekker frem sin lykkelige barndom i Frankrike og drar dette vel langt til tider. Skreller man dette bort, sitter man igjen med ganske mange ålreite råd som kan hjelpe oss med å finne en balanse i galskapen, i en verden der det er fristelser overalt - særlig kaloririke sådanne - og hvor det er en kamp om å holde kiloene i sjakk. Vi lever jo i en kultur der det etter hvert er helt akseptert å være både 20 og 30 kilo overvektig, uten at noen reagerer. Problemet er at disse 20-30 kiloene så veldig fort kan bli 30-40 kilo ekstra, 40-50 kilo ekstra osv. - fordi det er livsstilen som sådan som gjør at man aldri når et balansepunkt hvor det stopper av seg selv. Dét er fortvilelsen for mange, og derfor er det så viktig å ta de første 10 kiloene på det dypeste alvor. Det er der det begynner, og dersom man ikke passer på, eskalerer det bare ... 

Alt i alt en ålreit bok, som jeg skulle ønske at noen hadde gitt meg da jeg selv var i begynnelsen av 20-årene! Boka er tilgjengelig både som innbundet og som pocket. 

Utgitt: 2015
Originaltittel: French women don't get fat
Utgitt i Norge: 2005
Forlag: Kagge forlag
Oversetter: Vigdis Fretheim
Antall sider: 277
ISBN: 82-489-0552-7
Jeg har kjøpt boka selv

lørdag 3. november 2018

Berit Nordstrand: "Tarmens medisin"

Pageturner om tarmen!

Berit Nordstrand (f. 1966) er en norsk lege med spesialisering innenfor farmakologi og rus- og avhengighetsmedisin, forfatter og foredragsholder. Hun har utgitt flere bøker om kosthold og helse. "Tarmens medisin" er hennes siste bok. Denne handler kort og godt om en 6-trinnsmetode for å endre tarmfloraen og få store helsegevinster av dette. 

Boka er delt inn i fem deler. Den første delen handler om tarmens medisin, og tar for seg tarmens funksjon, konsekvensene av en svekket tarmbakterieflora (forvirret immunforsvar), og hvordan man løser utfordringene med dårlig tarmhelse. I andre del presenteres 6 trinn for bedre tarmhelse. I del tre presenteres oppskrifter på alt fra fermentering av grønnsaker til baking av surdeigsbrød. Del fire har overskriften "Nødhjelp" og handler om irritabel tarm, autoimmune lidelser, ADHD og autisme, depresjon, demens og nevrogenerative lidelser. Del fem inneholder sjekklister for ulike lidelser, dvs. hvilke prøvesvar som kan være relevante for evt. å utelukke eller bekrefte mangelsykdommer før man tyr til medikamentell behandling. Dessuten finner vi ordliste, kildehenvisninger og register i denne delen. 

Essensen i bokas første del er at vi må spille på lag med tarmfloraen dersom vi vil sikre oss god helse. Vi får de bakteriene vi forer, og dersom vi bare tilbyr dem dårlig mat, får vi oppvekst av de dårlige bakteriene. De gode bakteriene dør. Dermed skapes en ubalanse i kroppen, som kan gi seg utslag i mange helseplager. 

"Hjernen registrerer både prompegass og tarmlekkasje, musklene verker, og bukfettet vokser. Hjernen har problemer med å fornye sine egne celler i mangel på råvarer fra en sliten tarm. Dere nyttige bakterier ber i deres stille, mens de dårlige bakteriene herjer, setter sitt preg på matsuget og får kroppen til å fylle på med enda mer dårlig mat. Når de ugunstige bakteriene får prege hylekoret, er det søtsug og matsug som gjelder. De blir aldri tilfreds og får kroppen til å "gresse" som om den var ei ku". (side 15)

Det er særlig to bakteriestammer som det er gunstig å ha i tarmene sine. Den ene er bifidobakterier og den andre er laktobasiller. De første er spesialister på å holde gjærsoppen Candida og dårlige bakterier i sjakk, og de andre produserer B-vitaminer og hjelper blant annet kalsium inn i kroppen. Dessuten bryter de ned døde bakterierester som ellers kunne ha gitt betennelse. Begge deler sikrer man seg gjennom å spise fermentert mat

Omega 3 er viktig for hjernen, og mangel på dette kan svekke følsomheten for insulin og gi type 2-diabetes dersom man er disponert for dette. Fysisk aktivitet kan bremse forfallet av hjerneceller i hukommelsesbanene hos eldre og bedre deres kognitive funksjon. Og slik ramser forfatteren opp forhold som er viktig for å bedre vår helse - både på kort og lang sikt. 

"Tryptofan for et lysere sinn
Du vet nå at et rikt mangfold av hjelpsomme tarmbakterier er avgjørende for å holde produksjonen av tryptofan oppe. Tryptofan er en aminosyre som kroppen ikke kan lage selv, men den er påkrevet som byggekloss når hjernecellene skal produsere lykkekjemi eller serotonin. Det er økosystemet i tarmen som påvirker hvorvidt tryptofan blir brutt ned eller gjort tilgjengelig for kroppen og hjernen. Lite tryptofan er forbundet med depresjon." (side 26)

Men hvorfor blir ikke alle syke? spør Nordstrand. Fordi vi er like forskjellige innvendig som utenpå. Imidlertid sliter mange med diffuse helseplager uten engang å vite at det er en helseplage. Uansett - et forstyrret tarmbakteriemangfold utvikler forskjellige symptomer hos genetisk ulike individer, påpeker Nordstrand. 

"Myndighetene definerer grenser for hva vi kan tåle av kjemikalier i maten vi spiser. Grensene endres til stadighet, samtidig som de varierer fra en råvare til en annen. Er det mindre farlig med et plantevernmiddel i bananer enn i appelsiner? Er trygghetsgrensen endret fordi plantevernmiddelet er blitt mindre farlig, og hvem er det farlig for? Er det kreftrisiko for kroppens celler som avgjør, eller tar myndighetene også hensyn til at plantevernmidler, tilsetningsstoffer og miljøgifter kan drepe våre venner mikrobene?" (side 29)

Og hva med"coctaileffekter"? Heldigvis er det nedsatt et utvalg som skal granske dette. For antall plantevernmidler er doblet siden 1977, samtidig som antall kontroller er halvert. I dag blir bare de mest spiste råvarene kontrollert. De kontrollene som er utført viser urovekkende mye mengder med plantevernmidler - godt over grenseverdiene. Av den grunn anbefaler Nordstrand at man holder seg til økologisk dyrkede grønnsaker og frukt. Avlingene er lavere, prisene høyere - men maten er sunnere og sikrere. 

Utviklingen i vårt kosthold viser at vi har gått fra fermentert, næringsrik, naturlig fet og syrnet mat til kjemisk konservert, raffinert, næringsfattig, mager og søt mat. (side 35). Samtidig har vi som befolkning blitt fetere og fetere. Nordstrand anbefaler oss derfor å fermentere og melkesyregjære maten eller heller handle syrlig enn søtt. Hun presenterer oppskrifter på hvordan man kan lage beinkraft av knoker, skinn og brusk, og hun anbefaler vill fisk fremfor oppdrettsfisk. Hun anbefaler belgfrukter, korn, nøtter og frø som helst skal bløtlegges og spires før man spiser maten. Og hun anbefaler at man spiser surdeigsbrød - dvs. slik brød ble laget i gamle dager. Det handler også om å tilberede maten uten å ødelegge proteinene, og hun viser til at for hurtig oppvarming av mat kan gi betennelse i kroppen. Årsaken er at det skapes oksidativt stress i kroppen. Forsiktig oppvarming er derimot viktig. Underveis kommer hun med mange mattips. 

Kapittelet om 6 trinn til bedre tarmhelse handler om følgende:
1. Sikre deg fermentert mat og drikke
2. Spis lavkarbo - reduser inntaket av karbohydrater og sikre deg godt fett 
3. Beinkraft, animalske råvarer fra beitedyr og sjømat
4. Nok fermenterbare fibre og antioksidanter
5. Bløtlegg korn, belgfrukter, nøtter og frø
6. Grønn te, rødvin, kakao, sjokolade, kaffe og uraffinert søtt

Teoriene og innvendingene mot lavkarbodietter har vært mange i årenes løp, men selv har jeg merket meg at denne dietten har overlevd likevel. Folk går på lavkarbodietter som aldri før. Selv gikk jeg på denne dietten i tre år, med godt resultat. Det er viktig å presisere at dette ikke handler om ekstremvarianten med inntak av mengder med bacon og den slags, men at det handler om å styre unna de verste raske karbohydrat-kildene. For egen del følger jeg fremdeles mange av de gode prinsippene ved lavkarbodietten, men er ikke fanatisk hva gjelder brødmat, selv om jeg også forsøker å begrense dette. 

"Ett land i EU ser imidlertid ut til å ha stanset den bekymringsfulle fedmeepidemien. Vårt naboland Sverige er, så vidt jeg vet, det eneste landet som kan peke på en positivt vektutvikling. Det kan selvsagt ha ulike forklaringer, men en trolig forklaring er svenske myndigheters anbefaling av lavkarbodietter. De gikk ut med en slik anbefaling allerede i 2008, utløst av en tilsynssak mot den kostholdsengasjerte Annika Dahlqvist. Hun hadde oppnådd vektreduksjon selv ved å kutte ut sukker og stivelse og hadde suksess i sin egen legepraksis med lavkarbo til overvektige og til pasienter med begynnende type-2-diabetes. 

Etter to års studier kom svenske helsemyndigheter til en konklusjon: Legen hadde helt rett. Det svenske helsedirektoratet gjorde helomvending. Kostråd ble endret, og utviklingen i ettertid taler for seg." (side 55)

Der er ikke Norge ... I stedet bruker man mot dietten at den har like dårlige varige effekter som alle andre såkalte quick fix-kurer ... Ja, det er kanskje ikke så rart all den tid varene som tilbys i butikkene er tilpasset helt andre kostholdsråd fra myndighetene. Dermed er det ikke mulig å forholde seg til det ordinære utvalget av varer i butikkene etter endt vektnedgang, hvor man ønsker å leve normalt igjen. Matvareutvalget tilpasses selvsagt de til enhver tid gjeldende normer for hva et vanlig kosthold bør bestå av. I det siste har også proteinrike matvarer fått gjennomgå i mediene. Men dette er et marked som er kommet for å bli, og jeg håper at i det minste produsentene forstår at det er en del å tjene på å tilby kundene et variert utvalg av proteinrik mat, slik at dette ikke forsvinner som "nok en motebølge". 

Tallerkenmodellen er velkjent for alle som har prøvd å gå ned i vekt, og ønsker å finne suksess-formelen for et kosthold det er mulig å leve med resten av livet, uten å risikere å gå opp i vekt igjen. Minst halve tallerkenen skal dekkes med grønnsaker, 1/4 med animalsk protein og 1/4 med stivelsesrike matkorn (evt. enda mer grønnsaker). Tallerkenen bør inneholde naturlig og skånsomt behandlet fett, og inntaket av rotgrønnsaker (dvs. grønnsaker som vokser under jorden - typisk poteter og gulrøtter) må ikke overdrives. "Alt med måte, så går det fint!" (side 59)

Nordstrands bok om tarmen og kosthold for å holde tarmfloraen i orden, er uhyre interessant og den reneste pageturner. Selv leste jeg hele boka ut på mindre enn et døgn, fordi jeg rett og slett ikke klarte å legge den fra meg. Jeg fikk så mange aha-opplevelser underveis, og jeg ble kjempeinspirert! Jeg er allerede i gang med å planlegge å lage beinkraft, og å fermentere grønnsaker. Dette skal bli moro! 

Denne boka anbefaler jeg av hele mitt hjerte! Måtte riktig mange finne frem til den! Boka inneholder mange vanskelige begreper, men disse er svært pedagogisk forklart, slik at boka er både tilgjengelig og lettlest. Dessuten er det ikke meningen at man skal gå rundt å huske absolutt alle begrepene, men i stedet bruke boka som et oppslagsverk som aldri er langt unna når man trenger den. 

Utgitt: 2018
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 296
ISBN: 978-82-50691-6
Jeg har kjøpt boka selv (mot eksemplar er 3. opplag)
Forfatterens nettside

Berit Nordstrand (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

onsdag 9. oktober 2013

Mathallen i Oslo

Alle hovedsteder med respekt for seg selv, har en mathall, og for mitt vedkommende er dette kanskje noe av det første jeg orienterer meg mot når jeg er i en ny by. Barcelona har sin mathall, likeså Firenze, Riga og Budapest - bare for å nevne noen byer. Da Oslo fikk sin Mathall for ett år siden, var det et tomrom som ble fylt - og på høy tid, for å si det mildt! 

Førstkommende lørdag - dvs. 12. oktober 2013 - er det nøyaktig ett år siden åpningen av Mathallen Oslo. Da er det duket for bursdagsfeiring.

Mathallen Oslo har selvsagt sin egen nettside, og her kan man lese at stedet huser intet mindre enn 29 restauranter og/eller butikker. Neida, den er ikke spesielt stor, Oslos Mathall. Til gjengjeld holder butikkene og restaurantene der en meget høy kvalitet - gourmet-standard! Billig er det heller ikke, men for dem som har sans for kvalitet fremfor kvantitet, er det mye godt å velge i. 


Det morsomste med å besøke stedet er - slik jeg ser det - ikke at man skal gå stappmett derfra, men å få smake litt her og litt der. Timene går fort når man har det moro, og den vanlige følelsen av at det koster mer enn det smaker når man beveger seg ut i Oslos restaurantverden, er som blåst bort på dette stedet. Smakseksplosjoner, overraskende smaksopplevelser, inspirasjoner til neste rett man kan servere gjester - her får man full valuta for pengene! Synes nå jeg ... 

I dette innlegget presenterer jeg noen av bildene jeg tok sist gang jeg var i Mathallen. Enjoy!













torsdag 14. juni 2012

"El Bulli - Cooking in Progress" (Regissør: Gereon Weyzel)

Om en spansk avantgarde restaurant i verdensklasse 

El Bulli var en spansk avantgarde restaurant med beliggenhet nord for Barcelona langs Costa Brava-kysten (i nærheten av byen Roses), inntil den ble stengt for godt i juli 2011. Restauranten hadde tre stjerner i Michelin-guiden, og ble i mange år på rad kåret som verdens beste av Restaurant Magazine


Så populær var El Bulli at det ikke var uvanlig med et par millioner reservasjoner pr. sesong med varighet av seks måneder, til tross for at kapasiteten kun utgjorde 8000 middager. Hvordan var dette mulig? I denne dokumentaren får vi langt på vei svaret.

El Bullis sesong varte fra midten av juni til desember, og resten av året brukte stabens kjerne til å utvikle nye retter og smakssammensetninger. Vi følger teamet gjennom disse seks månedene, hvor de prøvde ut utallige smakskombinasjoner, som til slutt munnet ut i nye spennende retter - fortrinnsvis småretter i eksklusivt sammensatte gourmet-måltider av aller ypperste klasse. Med base i Barcelona og med innkjøp foretatt på Barcelonas store matmarked La Boqueria, som ligger i en sidegate til La Rambla, ble det eksperimentert, smakt og nærmest vitenskapelig notert i sirlige kataloger hva som var vellykket og hva som ikke var fullt så smakfullt. Noen ganger var poenget å blande sammen smaksstoffer som harmonerte med hverandre, og andre ganger smaksstoffer som trakk i ulike retninger. Ikke nødvendigvis for alltid å smake bare godt, men også for å fremkalle overraskelser og følelser ... Vi får også høre om utfordringene med å planlegge retter med sesongens råvarer både til lands og til vanns, uten å ha disse tilgjengelig i sin beste utgave på eksperimenteringstidspunktet. Av en eller annen merkelig grunn er ikke viner viet noen plass i denne dokumentaren.

Jeg elsker å se på andre som lager mat, og selv om det meste som foregikk i denne dokumentaren lå langt over mitt nivå og for den saks skyld fatteevne, var det fascinerende å se hvor mye arbeid som ligger bak velkomponerte retter. Selve stjernen i showet var Ferran Adria, men i teamet hans inngikk også Oriol Castro og Eduard Xatruch - viktige bidragsytere i alt arbeidet med å skape nye retter.

Aller mest spennende var det å være vitne til sesongåpningen av restauranten, hvor det var en slik mengde av kokker på kjøkkenet at det krevde solid styring for å sikre orden og unn
gå kaos. Det er da man skjønner at det ikke holder å ha en spennende meny å by på, eller for den saks skyld lekre lokaler. I tillegg kreves en stram regi på kjøkkenet, og vi  skjønner også at samarbeidsklimaet mellom de ansatte er av største viktighet - for ikke å glemme styring på innkjøp og god logistikk i forhold til tilgjengelige råvarer.

Underveis fremkom det at selve konseptet krevde at de ikke kunne tillate spontane gjester å komme innom, selv om de mot formodning skulle ha ledige plasser. Her var det nemlig av største viktighet at alle skulle skjønne at det var forhåndsbestilling som gjaldt - og for alt jeg vet også forhåndsbestilling av spesifikke retter? Med en bemanning på opp mot 42 stk. sier det seg selv at at det å spise på denne restauranten ikke kan ha vært folk flest forunt. På den annen side kan jeg lese på Wikipedia at et måltid kostet rundt 250 Euro. Dyrt nok, men ikke helt uoppnåelig dersom man inderlig ønsket en matopplevelse helt utenom det vanlige. Det jeg faktisk skjønner etter å ha sett denne dokumentaren, er at det nødvendigvis må koste så mye med tanke på alt arbeidet som ligger bak, samt alle menneskene som kreves på kjøkkenet for å kunne lage alle godsakene i løpet av en kveld (opp mot 30 småretter/tapas i en og samme meny). Restauranten er som sagt nedlagt, og stedet er planlagt gjenåpnet som et kreativitetssenter i 2014. Dokumentaren var både interessant, fascinerende og fornøyelig! Her blir det
terningkast fem!

Innspilt: 2011

Originaltittel: El Bulli - Cooking in Progress
Nasjonalitet: Spania
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Ferran Adria, Oriol Castro, Eduard Xatruch
Spilletid: 109 min.












Jeg tar også med en annen morsom filmsnutt om El Bulli, hvor Anthony Bourdain er med.

søndag 13. mai 2012

"Indisk mat på norske fat" (Produsent: Masalamagic)

Grunnkurs i indisk matlaging

For noen år siden utga Niru Kumra kokeboka "Indisk mat på norske fat". Boka ble en suksess, og Kumra fulgte dette opp ved å lage denne DVD´en, som er et slags grunnkurs i indisk matlaging. Hun presenterer noen sentrale retter fra Punjab i India - snacks, hverdagsmat og festmat. Etter en kort presentasjon av de viktigste krydrene som benyttes i det indiske kjøkken, gir hun en praktisk innføring i hvordan man lager ulike typer pakore (friterte grønnsaker, kjøtt, fisk etc.), chutney, halwa, roti (hverdagslompe), alu faliyan (sterkt krydret og kokt grønnsaksblanding), daal (linse-rett), mango lassi (drikk) og mango salat, raita, naan-brød, polaw, tandoori chicken og kulfi (hjemmel
aget is).

Mens Niru Kumra lager de ulike rettene, får vi mange tips angående smakssammensetninger, hvilken funksjon ulike krydderier har for fordøyelsen, viktige suksessfaktorer og ditto fallgruber. Det er neppe tilfeldig at hver gang chilipepper er hakket opp, så følger behandling av sitron - som neste trinn i matlagingsprosessen. Fingre som har vært i berøring av sterke chilifrø nøytraliseres nemlig av sitronsaft. At de mye brukte korianderbladene i asiatisk matlaging, som både brukes pga. den gode smaken og som garnityr, også har en hemmende virkning på salmonella-bakterien, var nytt for meg. Likeledes at ingefær har en gunstig virkning på tarmgassene ... Derfor benyttes raspet ingefær spesielt i retter med linser, som i seg selv kan skape luftproblemer. Det kan jo være nyttig å vite når man inviterer til fest og ikke ønsker å sette gjestene i forlegenhet pga. maten som serveres.

Jeg elsker både å lage og spise indisk mat, og selv om det ikke var revolusjonerende nye ting som ble presentert i denne DVD´en, var det absolutt et og annet å hente. Tandoori chicken er en nokså enkel rett å lage, men jeg visste f.eks. ikke at det er særdeles viktig hvordan man behandler kyllinglårene før selve tilberedelsen for å forhindre at kjøttet avgir urinsyre i maten. Kumra viste også elegant hvordan man kvitter seg med skinnet på kyllingen før kjøttet legges til marinering.

Jeg fikk fryktelig lyst til å invitere til selskap med servering av tandoori-kylling, hjemmelagede naan-brød, polaw og kulfi etter å ha sett denne DVD´en! Det var skikkelig kos å være observatør på Kumras kjøkken!

Utgitt: 20
07
Nasjonalitet: Norge
Spilletid: 102 min.


Niru Kumra

onsdag 21. desember 2011

"The Trip" (Regissør: Michael Winterbottom)

Herlig britisk humor!


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Trip
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Medvirkende: Paul Popplewell (Paul), Rob Brydon (som seg selv), Claire Keelan (Emma), Margo Stilley (Mischa), Rebecca Johnson (Sally), Steve Coogan (som seg selv), Dolya Gavanski (Magda), Ben Stiller (som seg selv), 
Spilletid: 107 min.

Jeg knekker sammen og tilstår at jeg ikke klarer å beskrive denne filmen bedre enn filmweb, og siterer derfor fra deres filmpresentas
jon:

"The T
rip" gjenforener favorittkomikerne Steve Coogan og Rob Brydon. I samme stil som "Ingen grunn til begeistring" er historien oppdiktet og halvveis improvisert, men basert på deres virkelige jeg. Steve skal anmelde et halvt dusin restauranter og ringer motvillig Rob, den eneste personen han kan komme på som er ledig. I løpet av seks måltider på seks forskjellige restauranter, kommer dette ekstreme snåle paret til å diskutere livets store spørsmål over en rekke kulinariske opplevelser."

Bedre kan det faktisk ikke 
sies!

Jeg
 var totalt ukjent mht dette komikerparet før jeg ved en tilfeldighet fikk filmen anbefalt i min yndlings-DVD-butikk (Playcom Oslo). Det var derfor med et fullstendig åpent sinn jeg begynte å se på filmen. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var en innertier i forhold til min egen humor. Jeg skrattlo meg gjennom dette komikerparets kulinariske reise gjennom landsbygda i England. Begge er store mestere i å parodere kjente britiske skuespillere, og det fra filmer jeg fra før av har et nært forhold til. Og når de i tillegg krangler som et innbitt gammelt ektepar, er det til å le seg helt skakk av ... Herlig britisk humor! Intelligent humor også! Dersom jeg kommer over flere filmer hvor Steve Coogan og Rob Brydon opptrer, kommer jeg garantert til å se dem! Her blir det terningkast fem!


Komikerparet under en av deres mange lystige middager sammen
Uka nærmer seg slutten, og en viss slitasje i forholdet kan anes ... 

Populære innlegg