"Sicario" (Regissør: Denis Villeneuve)

Kvalitetsfilm om kampen mot narko-kartellene i Mexico

Den fransk-canadiske regissøren Denis Villeneuve (f. 1967) ble nominert til Gullpalmen for "Sicario" under Cannes Film Festival 2015, men vant ikke. I de senere år har han blitt nominert til flere priser for "Incendies" (2010), "Prisoners" (2013) og "Sicario" (2015), og han har også vunnet et par av dem. Han har deltatt med sine filmer en rekke ganger under Cannes Film Festival. Ingen skulle derfor være i tvil om at han er en regissør man bør merke seg.

De fleste land har en spesialstyrke innenfor politiet som tar seg av høyrisiko-sakene. I USA er det FBI Special Weapons and Tactics Teams (SWAT) som tar seg av oppdrag der f.eks. gisler er involvert. 

Agent Kate Macer og hennes samarbeidspartner Reggie Wayne er ansatt i FBI SWAT. De inngår i et team som jobber med å avsløre mexicanske narkotika-karteller. Denne narkotikatrafikken har hardnet betydelig, fordi det nå er involvert en rekke gisler som behandles på det verst tenkelige. Når FBI SWAT lykkes i å avsløre slike karteller, hører det med at et hus eller to går i luften fordi de kriminelle har plassert ut bombe-feller. Under et slikt oppdrag blir et par av kollegaene deres drept. 

Samme kveld spør Kate´s sjef Matt Graver henne om hun er interessert i å være med i et spesialteam som skal gå dypere til verks i etterforskningen, slik at de en gang for alle kan bli kvitt denne hardkokte kriminaliteten. Dessuten spør han henne om hun noen gang har følt at de er i ferd med å vinne krigen mot narkotika ... Har det blitt noe mindre narkotika i gatene etter at de har knust noen karteller? Kate svarer umiddelbart ja til oppdraget, uten egentlig å vite hva hun går til.

Klar til å ta opp kampen mot bakmennene 

Dagen etter blir hun satt på et fly sammen med flere andre agenter til El Paso i Texas. Der blir hun presentert for han som skal være hennes sjef; Alejandro Gillick. Her inngår hun i Delta-troppen. Målet er å knuse Senora Cartel Manuel Díaz og hans folk, de som står bak narkotikatrafikken. 

Benicio del Toro i rollen som Alejandro Gillick

Under et oppdrag blir en av Diaz´menn tatt til fange. Han blir torturert og under torturen avslører han en tunnel mellom Mexico og USA. Dermed har teamet et utgangspunkt for den videre jakten. 

Hva skjuler seg i den andre enden av den underjordiske tunnelen?

Ettersom oppdraget utvikler seg, blir det for Kate tydeligere og tydeligere hvor lite hun vet om oppdraget hun er hyret inn til. Hvem er egentlig Alejandro Gillick, og hva slags agenda har han? Hvilken risiko tar hun selv? Og hvordan kan hun egentlig beskytte seg selv når hun vet så lite? Dette kommer ytterligere på spissen når det går opp for henne at det finnes korrupte medarbeidere blant hennes egne ... 

Det er ikke første gang Benicio del Toro - her som Alejandro Gillick - er medvirkende i en film om narkotikakarteller. Den siste filmen jeg så ham i en tilsvarende film var "Escobar: Paradise Lost" (2014). Der var han skurken selv - den beryktede Escobar. Man skal for øvrig lete lenge etter en mer prisbelønt skuespiller, og årsaken er åpenbar: Han er helt i toppsjiktet! I "Sicario" får han riktignok ikke så mye å spille på, men han fyller rollen som den mystiske og kyniske etterforskeren Alejandro Gillick til fulle. Emily Blunt gjør også en flott innsats i rollen som Kate Macer. Men hvorfor - og det er ikke Emily Blunt´s skyld - er kvinnene i slike thrillere først og fremst så redde? I denne filmen er det riktignok et poeng at Kate Macer er så lite involvert i det som skjer i kulissene at hun har god grunn til å føle seg utrygg. Men likevel? 

Tematikken i filmen er altså kampen mot narkotikasmugling, et tema som (i tillegg til menneskesmugling og etter hvert også terror) mye godt har overtatt etter at filmer om den kalde krigen gikk av moten. Her er det uendelig mye å ta av, fordi dette er en kamp som dessverre aldri kan vinnes. "Sicario" skiller seg godt ut fra mengden av slike filmer (som jeg for en stor del aldri ser, fordi det er så mye dårlig film på dette området). Dette er nemlig et godt stykke kvalitetsfilm! 

Det er også en annen bunn i denne filmen. Man kan selvsagt velge å se det umoralske i at tortur, som offisielt er avskaffet i USA, likevel benyttes. Men man kan også velge å se at vanlige etterforskningsmetoder ikke er tilstrekkelig overfor denne typen kriminalitet. Konsekvensen av at man ikke greier å ta bakmennene, er at de fortsetter å terrorisere mennesker, at de fortsetter å utøve en brutalitet som det nesten er umulig å forestille seg, at noen få blir så ustyrtelig rike at de får mer makt enn den til enhver tid sittende styresmakt i landet ... Hva er viktigst? Å ta disse bakmennene med de midlene som må til, eller å la moral og etikk være styrende? I utgangspunktet ikke særlig kompatible størrelser ... Det er dette vi seere blir sittende og tenke på mens rulleteksten går ... Dette er nemlig ikke helt enkelt. Det er tilstrekkelig å tenke på Guantanamo ... Hvor går eventuelt grensen? Og hva er vitsen med et lovverk når dette likevel ikke følges? Hvem skal i så fall overprøve at man har holdt seg innenfor grensene av det som var nødvendig, og ikke trådt over streken? Makt i fri utfoldelse - uten systemer for tilsyn og kontroll - går aldri bra, uansett hva det måtte dreie seg om.

For øvrig er det verdt å merke seg at "Sicario" i Mexico betyr leiemorder ... 

Jeg anbefaler denne filmen sterkt! Vær riktignok forberedt på en del voldelige scener. Det er ikke uten grunn at filmen fikk 15 års -grense da den gikk på norske kinoer i fjor høst. "Sicario" hadde nylig release på DVD.

Innspilt: 2015
Originaltittel: Sicario
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk og spansk
Sjanger: Thriller/drama
Skuespillere: Emily Blunt (Kate Macer), Benicio del Toro (Alejandro Gillick), Josh Brolin (Matt Graver), Daniel Kaluuya (Reggie Wayne) m.fl.
Spilletid: 121 min. 

Jennifer Clement: "En bønn for de bortførte"

Skremmende om kvinneskjebner i Mexico

Jennifer Clement (f. 1960) vokste opp i Mexico City, og studerte siden litteratur og antropologi ved New York University, og fransk litteratur i Paris. Hun har utgitt en biografi om Basquiat, to romaner og flere diktsamlinger, før hun slo igjennom internasjonalt med romanen "En bønn for de bortførte". Wikipedia-siden om henne inneholder mer informasjon for interesserte. Her fremgår det at forfatteren er meget prisbelønt. Hun skriver på engelsk. 

I bokas etterord skriver forfatteren følgende:

"I dagens Mexico blir kvinner bortført på gata og hentet ut av hjemmene sine av bevæpnede menn. Noen kvinner kommer aldri hjem fra arbeidet, fra en fest eller fra en tur i nabolaget. De er alle unge og fattige og pene. ...

På den meksikanske landsbygda graver de fattigste familiene hull i maisåkrene sine. Det er sånn de gjemmer kvinnene sine fra narkotikahandlerne. Det er som om de planter døtrene sine i jorda for at de ikke skal bli bortført." (side 221 - 222)

Bokas jeg-person heter Ladydi Garcia Martínez. Hun er oppkalt etter Lady Diana, ikke som en hyllest til prinsessen som sådan, men til alle som er ofre for utro menn - slik prinsessen jo også ble. Da hun var liten pleide moren å kle henne ut som en gutt og hun kalte henne også Gutt. Alt for å kamuflere at hun egentlig var jente, slik at folkene fra narkotikakartellene ikke skulle få øye på henne og få lyst til å bortføre henne. Moren har som alle de andre i fjellbygda gravd et hull i bakken som Ladydi kan gjemme seg i når de hører SUVene komme. Der må hun sitte musestille inntil lyden av bilene forstummer - gjerne i selskap med skorpioner av det dødelige slaget. 

De fleste pappaene er borte vekk. Enten har de flyktet til USA over grensen, eller de har rett og slett forduftet. Dette er nemlig landet uten håp, der det finnes mange skjebner som er atskillig verre enn døden. Ikke en gang Estefani, som bor i et ordentlig hus, slipper unna skjebnen. Den dagen faren oppdager at moren hennes har AIDS, en sykdom han selv har påført henne, beskylder han kona for utroskap og stikker sin kos, han også. Å beskylde en kvinne for utroskap i denne fjellbygda er i seg selv en vits. Det finnes ikke mannfolk på mils avstand. Og mennene fra narkotikakartellene er ikke ute etter mødrene ... det er døtrene - de vakre - de vil ha ... Slik blir Paula, vakrere enn Jennifer Lopez, en dag bortført til prostitusjon. 

Livet i jungelen er hardt. Rent bortsett fra trusselen for kidnapping, er det alle insektene og de ville dyrene de må passe seg for.

"I mitt liv hadde planter alltid vært noe å slåss mot. Trær var fulle av taranteller. Slyngplanter kvelte alt. Store, røde maur bodde under røtter, og slanger skjulte seg ved de vakreste blomstene. Jeg hadde lært meg å holde meg unna de unormalt tørre, brune stedene i jungelen som kveltes av ugrasmiddel som ble sluppet ned fra helikoptrene. Den giften kom til å fortsette med å svi jordsmonnet i flere tiår. Alle i fjellbygda vårt drømte om byen og all betongen der ingen insekter overlevde. Vi kunne ikke fatte hvordan noen kunne ønske seg en hage." (side 130)

Kvinnene som blir igjen er desillusjonerte, og moren til Ladydi drikker. Og stjeler alt hun kommer over. Det er ikke liv laga, og dette skjønner både hun og datteren. Derfor hjelper hun datteren med å komme seg videre, og så får Ladydi seg jobb i et pent hus, der Julio er gartner. De forelsker seg i hverandre, og da husets herskap plutselig en dag forsvinner, begynner det å skje ting ... 

Historien om Ladydi og vennene hennes er i følge forfatteren oppdiktet, men har røtter i virkeligheten. Det er en gruoppvekkende historie som det gjør vondt å lese - nettopp fordi den er knyttet så tett opp mot virkeligheten. Her pakkes ingenting inn, og vi skjønner at det ikke finnes noen happy ending. Paula kommer riktignok på et tidspunkt tilbake, men som hva? En brennemerket zombie som moren bysser rundt med som om var hun et lite forsvarsløst barn, og som ser seg nødt til å flykte før mennene kommer tilbake for å hente henne. 

Boka er virkelig godt skrevet, og persongalleriet er svært troverdig beskrevet. Forfatteren har intervjuet drapskvinner, narkotikalangere, kvinner som hevder at de er uskyldige og andre innsatte som har gjort grusomme ting. Med dette som bakteppe har hun skrevet denne romanen. Det er anslått at det selges fra seks til åtte hundre tusen mennesker over verdens landegrenser hvert eneste år. Da er ikke menneskene som selges innenfor landegrensene tellet med. Forfatteren opplyser at de fleste utsettes for sexhandel og andre former for moderne slaveri. Disse kvinnene er uten vern selv mens de sitter i fengsel, der fangevokterne kan selge dem som horer til andre, og ta inntektene selv. 

Det er kun én ting jeg har et ambivalent forhold til, og det er hvorfor bøker om fattige folk "alltid" skrives med a-endinger ... Så også denne ... Det kom heldigvis ikke i veien for historien, men jeg slet litt til å begynne med. 

Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2014
Originaltittel: Prayers For the Stolen
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Merete Alfsen
Antall sider: 223
ISBN: 978-82-02-43122-8
Boka har jeg kjøpt selv 

Jennifer Clement (Foto: lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 21. april 2015 - I Mexico er det farlig å være jente (intervju med forfatteren) - Det er en virkelighet der nesten alle menn har dratt til USA for å skaffe seg arbeid. Noen sender penger hjem, i hvert fall den første tida. Men de langt fleste bare forsvinner, ofte fordi de etablerer seg på nytt med ny familie i USA.
Tilbake står kvinnene, uten beskyttelse når gangsterne i de lokale narkoringene kommer på tokt for å plukke jenter.
– Jeg har skrevet mange nok bøker til å innse at jeg alltid skriver om de ubeskyttede. Det finnes ganske mye av det vi kan kalle narkolitteratur. Men den er nesten alltid skrevet av menn, og forteller menns macho historier. Hvis det i det hele tatt er kvinner med, er de stereotype klisjeer. Du vet, «den borddansene, mystiske prostituerte» og hennes like. Jeg ville snu blikket, og utvide det vi ser, sier Jennifer Clement til Dagsavisen.

"Like water for chocolate"/"Hjerter i chili" (Regissør: Alfonso Arau)

Magisk realisme fra det mexicanske kjøkken


Innspilt: 1992
Originaltittel: Como agua para chocolate
Nasjonalitet: Mexico
Genre: Drama, romantikk
Skuespillere: Lumi Cavazos, Marco Leonardi, Regine Torné, Mario Ivan Martinez, Ada Carrasco, Claudette Maille
Spilletid: 112 min.

Denne filmen er basert på romanen "Hjerter i chili" av Laura Esquivel, som er anbefalt i "1001 bøker du bør lese før du dør". Boka var ikke helt min greie, men jeg hadde bestemt meg for å være åpen i forhold til filmen. Og som en sjelden foreteelse likte jeg denne filmen bedre enn boka. Jeg beundrer også produsentene for at de har klart å filmatisere en slik bok!

Historien om Tita er like søt som den er usannsynlig. Tita og Pedro elsker hverandre, men Tita kan ikke gifte seg verken med Pedro eller noen andre fordi moren hennes har bestemt at Tita som hennes yngste datter skal ta seg av henne så lenge hun lever. Pedro gifter seg i stedet med søsteren Rosaura, for da får han i det minste være i nærheten av sin elskede Tita.

Tita holder til på kjøkkenet og er den som sørger for at de lekreste retter tilberedes til familiemedlemmene. Hun har på den måten mye makt - som å tilberede mat som Rosaura blir tykk og lite tiltrekkende av, med dårlig ånde og problemfylt avføring ... Hele familien med unntak av en tredje søster behandler Tita som en slags askepott. Denne søsteren flykter avgårde med en opprører etter et spesielt amorøst måltid. Og nærværet mellom Tita og Pedro blir mer pinefullt enn godt er, fordi Titas mor er allestedsnærværende og vokter på dem slik at de aldri, aldri får være i nærheten av hverandre. Vil de noen gang få hverandre?

Som jeg nevnte innledningsvis: filmen ER bedre enn boka! Og kanskje er det litt urettferdig at jeg, som har litt problemer med både filmer og bøker som "tar av" eller vipper over i det banale, skal bedømme denne filmen. Egentlig er det ingenting å si om skuespillerprestasjonene. De spilte slik de måtte, dvs. slik handlingen krevde av dem. Dermed blir det sikkert helt feil av meg å hevde at de overspilte på noen måte. Jeg kan uansett slå fast at dette ikke var filmen for meg. Når jeg likevel ender med å gi filmen terningkast fire, har jeg forsøkt å løsrive meg fra mine egne preferanser og egen smak. For regien er god, miljøskildringene er svært autentiske, Titas kokkelering på kjøkkenet er fascinerende og mye annet er også bra. Det er imidlertid ikke først og fremst meg man skal høre på når man er ute etter å finne filmer innenfor denne genren ...