Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bitsch Anne (2) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

fredag 24. august 2018

På serie-kjøret!

Fire serier jeg har sett de siste to-tre månedene; The Handmaid´s Tale, Shetland,
Fauda og Outlander.
Ikke hadde jeg trodd at jeg skulle bli bitt av serie-galskapen! Jeg som alltid har sverget til film, som har en klart definert begynnelse og slutt innenfor en akseptabel tidsramme. Jeg som etter Falcon Crest, Dynastiet og Twin Peaks sverget på at aldri, aldri mer skulle noe TV-program fengsle meg til TV´n på faste tidspunkter i uka ... 

I mellomtiden har det skjedd mye! Ikke bare har seriene blitt bedre (selv om Twin Peaks for enkelte går inn under kategorien filmkunst), men best av alt: nå kan vi velge selv når vi vil se episodene! Nåja ... Det siste er selvsagt en sannhet med visse modifikasjoner. For når du først er hektet, må du jo se episodene når de kommer ... Helst så raskt som mulig!


Handmaidene trenes i å adlyde ordre.
For mitt vedkommende begynte det med The Handmaid´s Tale på forsommeren. Jeg hadde da nylig hatt den glede av å se Alias Grace på forhånd. Denne mini-serien var så god at jeg ble nysgjerrig på mer av Margaret Atwood, forfatteren bak bøkene som begge seriene er bygget på. Men mens Alias Grace er relativt tro mot originalen, har regissøren av The Handmaid´s Tale tatt seg en rekke kunstneriske friheter. Serien er rett og slett blitt "for populær" til at det er aktuelt å stoppe mens leken er god. Money talks! Serien har fengslet millioner av seere - i alle fall i den vestlige verden. (I rettferdighetens navn: forfatteren er sterkt involvert i produksjonen av serien.)


Den herskende klasse av kvinner som venter på at Handmaidene skal
føde barn for dem.
I denne dystopien finner det sted en amerikansk borgerkrig, som ender med et totalitært regime av det religiøse slaget. Alle fertile kvinner tas til fange og blir såkalte "Handmaids". Deres oppgave er å føde barn for den religiøse makteliten. Vi følger June Osborne (spilt av Elisabeth Moss) og ser det meste gjennom hennes blikk. De mest grusomme ting skjer med kvinnene og de som ikke adlyder maktelitens ordre. Serien er både velspilt, spennende og tankevekkende. 

De to første sesongene er vist på HBO Nordic, og det er antatt at sesong tre kommer i april 2019.


De israelske undercover-agentene i Fauda. 
Da det ikke var flere episoder av Handmaid´s Tale å få tak i, startet jakten på en ny serie som kunne fenge. Etter litt prøving og feiling, der jeg ga opp etter en episode eller to (fordi hovedpersonene ikke engasjerte meg), fant (mannen min og) jeg frem til den israelsk-produserte serien Fuada. Sesong en og to vises på Netflix. 

For å si det sånn: vi ble hektet umiddelbart! Dette er drama fra virkelighetens Israel-Palestina-konflikt, og min påstand er at den viser begge sider av konflikten på en nokså balansert måte. Her får vi nemlig innblikk i lidelsene på begge sider, og vi får se hva vold gjør med menneskene som lever med den i hverdagen sin. Vold avler hevn, som avler mer vold og hevn - uten at det noen gang ender særlig godt ... 


Israelsk undercover-agent forkledd som muslimsk kvinne.
Overgrepene er mange, kjærlighet oppstår på tvers av frontene og lidelsene er ubeskrivelige - enten det er tale om regelrette henrettelser, skytedramaer som tar av eller selvmordsbombere som bruker seg selv som våpen, i mangel på andre virkemidler, brutale avhørsmetoder, svik eller lignende. Hovedrolleinnehaveren Doron Kavillio spilles av Lior Raz, som er en av de to som har laget serien. Serien har høstet gode kritikker og har også vunnet en rekke priser. Det forstår jeg godt, for her får vi alt! Gode skuespillere, mektig dramatikk, innblikk i enkeltpersoners skjebner og ikke minst en forståelse for hvorfor det er så vanskelig å skape fred i dette området av verden. Det mest oppsiktsvekkende med denne israelsk-produserte serien er at den virkelig viser palestinernes skjebne til fulle! 

Sesong tre antas å være klar på Netflix i februar 2019, og episodene vil bli vist frem til mai samme år. 


Jimmy Perez etterforsker nye og gamle drap.
Jeg er Skottland-fan på min hals, og elsker bøker og filmer der handlingen er lagt til dette landet - eller aller helst til noen av øyene. En serie som Shetland måtte mannen min og jeg bare se, siden vi var på Shetland i 2016 og elsket øya! (Jeg har skrevet om vårt besøk på øya i dette blogginnlegget.)

Douglas Henshall spiller etterforsker Jimmy Perez, som står i sentrum i alle de fire sesongene som hittil har kommet, og som er basert på Ann Cleeves bøker. Serien er kåret til beste dramaserie i Storbritannia, og det sier i grunnen alt. Dette er nemlig en kvalitetsserie! Jeg har ikke klart å finne ut om det kommer en femte sesong. Vi så sesong 1-3 på Netflix, og bestilte sesong 4 via Cdon.


Jimmy Perez - her med Shetlands mektige natur som bakteppe.
På mange måter minner handlingen i Shetland en del om dramaet i Peter Mays bøker fra Lewis, en øy i de Ytre Hebridene. (Mannen min og jeg var også der i 2016, og dette har jeg skrevet om i dette blogginnlegget.) Det handler nemlig om gamle hemmeligheter som til slutt kommer opp i dagen, og det er de små forholdene i et øysamfunn som står i fokus. Der alle kjenner alle, og tror de vet alt om alle også. Det skal vise seg at de faktisk ikke gjør det, for i slike småsamfunn vet man å skjule hemmelighetene sine ganske godt - i alle fall en stund. Sjalusi, misunnelse og hat - og av og til forbudt kjærlighet - går igjen. For ikke å si fordommer og utenforskap for dem som ikke helt passer inn. 

Jeg håper virkelig at det kommer mer! Jeg likte nemlig stemningen i serien, jeg engasjerte meg i personene vi ble kjent med og jeg elsket å kjenne igjen steder jeg selv har vært på øya. Denne serien fikk meg til å ønske å dra tilbake til Shetland!



Helt til slutt: Outlander! Du godeste, for en serie! Det er vel nå jeg må innrømme at jeg er litt av en romantiker, for maken til kjærlighet og maken til helt herlig helt skal man virkelig lete lenge etter! Ikke bare er jeg forelsket i Skottland og i serien Outlander, men jeg tror jammen at jeg er aldri så lite betatt av hovedpersonen selv - Sam Heughan, som spiller den råbarske, nydelige og helskjønne Jamie Fraser! 


Sam Heughan - i rollen som Jamie Fraser
OK - man må svelge noen kameler for å akseptere det som skjer i serien, som er basert på bøkene til Diana Gabaldon. Blant annet at Claire Randall (spilt av Caitriona Balfe) kan foreta en tidsreise 200 år tilbake i tid, og ender opp i Skottland i 1743. Ved et uhell tar hun nemlig borti en av steinene ved Graigh na Dun like ved Inverness, og forsvinner ut av sin tid (1945). Ektemannen Frank er fortvilet over konas forsvinning, og gir aldri opp å finne henne - på tross av at onde tunger vil ha det til at hun har stukket av med en annen mann. 


Kjærligheten mellom Jamie og Claire skildres nydelig i denne serien.
Skjebnen fører Claire inn i et arrangert ekteskap med Jamie Fraser, og vi blir vitne til forløpet til Jacobittopprørene og etter hvert slaget om Colloden. Det oppstår en sterk kjærlighet mellom Jamie og Claire, og skildringen av dette kjærlighetsforholdet er svært vakkert. De lever i farlige tider, så det er aldri fred å få ... Kjente og mindre kjente - men autentiske - historiske hendelser er med. Akkurat dette gjør serien mer interessant enn kun selve underholdningsverdien ved den. 

Jeg så de to første sesongene på HBO Nordic, mens jeg så tredje sesong på DVD (som for tiden fås på Platekompaniet). Sesong fire er det Viaplay som har kjøpt rettighetene til. Sesongstart er i begynnelsen av november i år. Jeg kan nesten ikke vente! 

-----------

Jeg håper at jeg har inspirert deg til å finne frem til noen av disse seriene - i jungelen av alt det andre som er tilgjengelig for oss filmentusiaster!

lørdag 4. august 2018

Marie Darrieussecq: "Livet i skogen"

Et bioteknologisk fremtidsmareritt

Litt om forfatteren

Marie Darrieussecq (f. 1969) er en prisbelønt fransk forfatter og psykoanalytiker, som vakte stor oppmerksomhet med debutromanen "Suggesjoner" i 1996. Den ble en bestselger og ble oversatt til mer enn 40 språk. Hun har gitt ut flere romaner og fortellinger. "Livet i skogen" er hennes siste roman, og er den fjerde romanen som er oversatt til norsk. De tre foregående bøkene er det Gyldendal som har gitt ut, mens denne siste utgis av Solum Bokvennen. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren)

På Wikipedia kan vi lese følgende om forfatteren:

Det er flere gjentagende temaer i hennes romaner. Det vesentlige tema er forsvinning og fravær. Et annet tema er havet som en form for «minnebank». Det mest opplagte gjentagende trekket er en kvinnelig hovedfigur. Spørsmålet om identitet og tilhørighet er også et trekk hun kommer tilbake til. Hun har uttalt at «Skriving er for meg en humanisme: det er om å forlate ens skinn og gå imot det Andre.» Innenfor dette har hun fokusert på den traumatiske legemlige omformingen og undersøkelsen av psykologiske grenser. Metamorfoser og spøkelser går således bokstavelig igjen i hennes romaner.


Mitt forhold til dystopier

Selv er jeg ikke spesielt glad i dystopier, selv om jeg har lest noen slike bøker opp gjennom tidene. Kanskje har det blitt aller mest film - for ikke å si TV-serier - i den senere tid. For jeg har selvsagt sett serien som er basert på Margaret Atwoods roman "Handmaid´s Tale". Men det blir liksom noe annet. Min inngang til dystopier preger uansett mitt syn på denne boka, så dersom du er en som elsker dystopier, bør du selvsagt gi denne boka en sjanse. 

Om "Livet i skogen"

"Jeg åpnet øynet og bang, alt kom til syne rundt meg. Det var krystallklart. Vi var nesten alle sammen med halvdelene våre. Og min halvdel, hvor lite selvstendig var hun vel ikke, det var skremmende. En pingle. Jeg kalte henne det: Pingle. Jeg hadde mistet enhver psykologisk sans. Det eneste som fungerte, med henne, var å være røff. Litt. 

Stå på. Jeg må fortelle denne historien. Jeg må forsøke å forstå ved å sette tingene sammen. Ved å samle bitene. For dette går ikke. Det lover ikke godt, alt det der. Ikke godt i det hele tatt.

Hun var umoden, men det er normalt. Tatt i betraktning livet hun hadde levd. Tatt i betraktning livet de ga henne. Vel. Jeg har ikke lyst til å starte med halvdelen min." (side 7)

Viviane, romanes jeg-person, har flyktet til skogs. Med seg har hun klonen sin, eller halvdelen sin, som hun kaller henne. De er prikk like. Vår jeg-person har i hele sitt liv vokst opp med den forestilling at klonen, som har ligget i en sovende tilstand frem til nå, har inneholdt reservedeler til henne selv. Manglet hun en nyre, kunne den hentes ut av klonen. Trengte hun en ny lever - likeså. Så hvorfor blir hun selv dårligere og dårligere for hvert inngrep? Og hvorfor har hun sett seg nødt til å flykte ut i skogen sammen med klonen sin, som er vekket opp og som nå forsøksvis prøver seg på livet - pinglete og forsiktig, siden klonen ikke har noen livserfaring ... 

I tilbakeblikk ser vi hvordan Viviane har levd. Vi får høre om en kjæreste og hans skjebne. Vi får høre om forskjellen mellom rike og fattige mennesker, som er enorm. De rike har kloner - altså reservedelsmennesker - mens de mindre rike bare har organer i bokser, og de fattige ingenting. Med tanke på sauen Dolly et ikke helt utenkelig fremtidsscenario, hvis vi ikke regulerer bioteknologien strengt ... 

Etter hvert går den gruoppvekkende sannheten opp for Viviane, og dette er årsaken til at ikke bare hun, men også klonen hennes er på flukt. Mer kan jeg ikke røpe av handlingen, uten å ødelegge leseopplevelsen din.

Min oppfatning av boka

Som jeg skrev innledningsvis, er jeg ikke en spesielt stor fan av dystopier. Dette preger min oppfatning av denne boka. Jeg ser at plottet er originalt og spennende, men likevel fenget ikke historien meg noe særlig. Kanskje skyldes dette at plottet er nokså enkelt og for lite komplekst, og at jeg ganske raskt skjønte i hvilken retning det hele gikk? Jeg likte heller ikke fortellerstilen. Antakelig ville boka blitt bedre dersom den hadde vært skrevet i presens, slik Bernhard Ellefsen skriver i sin anmeldelse av boka i Morgenbladet den 20. juli 2018? Såkalt dramatisk presens får i alle fall leseren til å kjenne seg tettere på, som om man er med på flukten. Plottet ville rett og slett ha fått en høyere puls. 

Dersom du liker dystopier, skal du likevel ikke avstå fra å lese denne boka. Boka er lettlest, og med sine 142 sider er det gjort på et par-tre timer å komme gjennom den. Det er garantert ulike meninger om denne boka, og Bernhard Ellefsen skriver i sin anmeldelse at forfatteren skriver dystopisk litteratur "som virkelig gir tanken et løft". For hva får oss f.eks. til å tro at ikke Donald Trump kunne finne på å ønske det samme, fortsetter han. Og hvordan er det å sitte igjen med den sovende klonen etter sin avdøde ektemann, spør han.

Alt i alt en helt grei bok, som ikke gjorde det helt store inntrykket på meg, men som antakelig er en større leseopplevelse for dem som liker dystopier og sci-fi. 

Utgitt i Frankrike: 2017
Originaltittel: Notre vie dans les forêts
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt:Elin Beate Tobiassen
Antall sider: 142
ISBN: 978-82-560-2033-1
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Marie Darrieussecq (Foto: Audoin Desforges)

fredag 3. august 2018

Catherine Cusset: "En strålende fremtid"

Glitrende historiefortelling!

Cathrine Cusset (f. 1963) er født i Paris. Hun har to doktorgrader - en om Marquis de Sade fra Paris og en om fransk 1700-talls-litteratur fra Yale University. I løpet av de 20 årene hun bodde i USA, var hun blant annet lektor i 1700-talls fransk litteratur ved Yale. Senere flyttet hun til London, der hun bor i dag. Cusset har utgitt 13 romaner i Frankrike, og hennes bøker har blitt oversatt til 17 språk. "En strålende fremtid" (utkom på fransk i 2008 med tittelen "Un brilliant avenir") er hennes første bok på norsk, og for denne vant hun den prestisjefylte Goncourt-prisen. Hun har for øvrig vunnet mange viktige priser for sine andre romaner. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren samt Wikipedia)

Elena vokser opp i Romania som adoptivdatteren til sin tante og onkel. Hun får den beste utdannelsen og adoptivforeldrene hennes har store ambisjoner på hennes vegne. At hun skal forelske seg i og senere gifte seg med jødiske Jacob, var virkelig ikke det de ønsket for henne. 

I bokas åpningsscene befinner vi oss i New York og året er 2003. Både Elena, som nå er blitt til amerikanske Helen, og Jacob er pensjonister. Jacob har blitt glemsk, og akkurat denne natta har Helen bestemt seg for at hun skal sove på stua. De får nemlig besøk av barnebarnet Camille dagen etter, og Helen ønsker å møte henne uthvilt etter en god natts søvn. Grytidlig våkner hun av et eller annet, og da hun går inn på soverommet får hun sjokk. Ektemannen har en pose over ansiktet og han puster ikke ... Hva har skjedd? 

Gjennom tilbakeblikk til fortiden, følger vi Elena/Helen og hennes  kamp for å få den mannen hun elsker. Etterkrigstidens Romania handler om alt fra fattigdom og knapphet på goder til antisemittisme og rasisme. Når kommunismens klamme grep legger seg over landet, får de fleste borgere utreiseforbud. Elena er en fremragende forsker, og gang på gang settes det kjepper i hjulene for henne når hun blir lovet utreise for å presentere sine forskningsresultater innenfor atomfysikk. Hele statsapparatet preges av korrupsjon, og av at de som er høyere oppe i maktapparatet dikterer skjebnene til mennesker lenger nede i hierarkiet. Da Elena og Jacob får sønnen Alexander, blir det overmåte viktig for dem å komme seg ut av landet. I første omgang må de via Israel, siden Jacob er jødisk. 

Parallelt følger vi Helen, Jacob og sønnen Alexanders liv i USA.

Gjennom Helens øyne følger vi hennes bedømmelse av de kvinnene sønnen møter, inntil han treffer hun som skal bli hans kone. Marie er fransk, og det som skjer mellom henne og svigermoren er på mange måter blåkopi av hvordan Elena/Helen i sin tid måtte kjempe for å få sin Jacob. Beskrivelsen av forholdet mellom Helen og Marie er fascinerende lesning. 

"Hun var altfor redd for å miste sønnen enda en gang, altfor redd for Marie - som om svigerdatteren var et overmektig vesen som hun absolutt måtte holde fred med. 

Både Marie selv og sønnens kjærlighet til henne forble et mysterium, som Helen hadde gitt opp å forsøke å begripe noe av." (side 253-354)

Den nærmest ugjennomtrengelige veggen som tidvis oppstår mellom Helen og Marie handler om så mye usagt, så mye som foregår spesielt oppe i Helens hode, preget som hun er av sin fortid i et diktatur der ingen kunne stole på noen, og hvor et eneste fatalt ord var nok til å ødelegge forholdet mellom to mennesker. Hun erfarer likevel at slik kan hun ikke holde på, og hennes utvikling i retning av å bli et mer tillitsfullt menneske er svært interessant lesning. Jo mer hun åpner seg opp, desto mer kjærlighet er hun i stand til å gi og få. Veien frem til dette punktet er imidlertid lang og tung ... Mellom disse to kvinnene står Alexander, som er glad både i sin mor og sin kone, men som aldri er i tvil om hvem han vil velge dersom moren tvinger ham til å velge. Jacob har en birolle i dette dramaet.

Det er mye sorg og mange bekymringer i Helens liv, der hun har oppnådd mye av det hun ønsket å få ut av livet. Hun kom seg bort fra Romania, hun slapp å bli værende  i Israel, og hun og familien kom seg til USA, det forgjettede land. Men så ble det likevel ikke helt slik hun tenkte. Men kanskje er det så "enkelt" som at det må gå en generasjon eller to før potensialet av en flukt forløses i en flyktningefamilie ... 

Romanen inneholder mange lag, og historiene som fortelles har interessante psykologiske sider. Selv slukte jeg denne romanen da jeg var i gang med den, og de siste 300 sidene ble lest før det hadde gått et døgn - med en arbeidsdag innimellom leseøktene. Jeg synes Catherine Cusset skriver godt, og så vidt jeg kan bedømme må oversetteren også ha gjort en god jobb. Bruken av presens i handlingsforløpet gjorde at romanpersonene kom tettere på, fordi jeg følte at jeg var med dem hele veien. Innblikket i en flyktnings betraktning av sitt eget hjemland da revolusjonen var et faktum i 1989 og Nicolae Ceaușescus avgang, var også interessant. Jeg husker jo selv hendelsene godt. 

Dette er en roman jeg er helt sikker på vil falle i smak hos svært mange lesere! Dette er nemlig glitrende historiefortelling! Jeg håper at forlaget oversetter flere av Catherine Cussets bøker!

Underlig nok er boka ikke anmeldt i norske medier. Det kan hende at det skyldes at boka er veldig fersk. 

Utgitt i Frankrike: 2008
Originaltittel: Un brillant avenir
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Synneve Sundby
Antall sider:  379
ISBN: 978-82-7488-628-5
Jeg har mottatt et leseeks. av boka fra forlaget