Henrik H. Langeland: Verdensmestrene

Fantastisk om skimiljøet på Oslos beste vestkant i 1982!

Utgitt: 2010
Oppleser: Anders Ribu
Forlag: Lydbokforlaget (papirutgaven utgis av Tiden forlag)
Spilletid: 21 t 9 min.

"Verdensmestrene" av Henrik H. Langeland er ment å skulle bli første del i en triologi om flere Oslo-familier med temmelig ulik bakgrunn. I denne første boka, som starter med at Oddvar Brå brakk staven under den dramatiske stafetten den 25. februar 1982, følger vi fire 12-åringer gjennom hele 1982. Langrenn står sentralt i deres liv.

Lars er sønn av vestkant-familien Meltzer, der faren er advokat som sine forfedre flere generasjoner tilbake, og hvor tradisjoner står i fokus. De har alltid bodd i Hemingland med Nordmarka og ypperlig skiterreng som nærmeste nabo. Herr Meltzer praktiserer ikke bare fin-juss i jobbsammenheng - det gjør han også når sønnen skal oppdras. Her er det ikke rom for så mye som en millimeters slinger i valsen - til Lars sin store fortvilelse mang en gang. Eller Laurentius Michael Meltzer som han egentlig heter ... Og den godeste herr Meltzer har store ambisjoner på vegne av sin sønn og hans langrenn-trening!

Vennen og nabogutten Hauk, som egentlig heter Henrik August Eriksen, befinner seg i skiløypa i det magiske øyeblikket da Brå brekker staven. I et basketak klarer Lars å sikre seg en del av den brukkede staven, bare for å oppleve at denne blir borte igjen nokså snart etterpå. Mistanken hviler over Hauk ...

Vi introduseres også for Remi Halvorsen fra Oppsal, en gutt som har en fullstendig annerledes oppvekst enn Lars og Hauk. Men der Lars og Hauk kan regne med et velbemidlet "bakkemannskap" på hjemmebanen, har ikke Remi de samme mulighetene. Det han imidlertid har - i motsetning til de andre guttene - er en frihet på hjemmebanen som de andre bare kan drømme om.

Simone Bugge Kristoffersen vokser opp i en raddis-familie, som ikke for noen pris vil ha noe med kapitalkreftene å gjøre, og som er så politisk bevisst at det å oppfylle datterens største ønske om å få en Barbie-dukke, er helt og fullstendig uhørt. Idet Oddvar Brå brekker staven, befinner hun seg på Kreta, og hun blir vitne til at faren har et sidesprang med en av damene som jobber på hotellet der de bor ...

Og sist, men ikke minst, blir vi kjent med Amar Singh, som ankommer Fornebu rett etter at Oddvar Brå har brukket staven. Han skal gjenforenes med sin far og kan se frem til en tilværelse på Oslos østkant, nærmere bestemt Haugerud. Gjennom ham får vi oppleve gjengkulturen blant innvandrerne i Oslo, viktigheten av å høre til et sted, ha noen "venner" som kan beskytte ham når dette blir nødvendig. Han blir opptatt som medlem av den etter hvert så beryktede Tveita-gjengen. Og det ved å benekte sin indiske sikh-bakgrunn og gi seg ut for å være pakistansk muslim ...

Gjennom den mer enn 20 timer lange lydboka, eller nesten 600 siders papirutgaven, følger vi Lars, Hauk, Simone, Remi og Amar gjennom hele 1982, frem til jula 1982, hvor Lars omsider får oppleve sin jomfrutur fra Mylla og ned til Oslo sammen med sin far. Dette er også en historie om enorme klasseskiller som ikke først og fremst fremvises gjennom ytre materiell velstand eller mangel på sådan. Snarere er det heller noe som vises gjennom gamle, nedarvede tradisjoner gjennom generasjoner, hvor det å være født inn i spesielle familier forplikter langt utover egne behov og ønsker. Sånn sett har kanskje Laurentius mer til felles med Amar enn noen av dem kan ane. Men dersom det er noe som faktisk forsvinner litt på 1980-tallet, så er det de verste økonomiske skillene mellom de sosiale klassene - uten at det hjelper det minste dersom man er fra en lavere klasse og gjerne vil menge seg med fiffen ...

Etter en noe treg start, som for øvrig er helt akseptabel all den tid dette er ment som starten på en triologi bestående av tykke bøker, synes jeg at det ble en grei flyt i boka. Anders Ribu er en oppleser jeg bare får mer og mer sansen for, særlig når han viser evne til å sjonglere fra beste vest-kant-bokmål til nordlandsk, og det på en ganske fornøyelig måte. Den som utvilsomt får størst plass i boka, er Lars, mens vi egentlig så vidt blir kjent med Amar. Det ligger imidlertid i kortene at Amar kommer til å bli mer fremtredende etter hvert. Lars, hvis oppvekst er preget av en fullstendig kadaverdisiplin fra farens side, tar ut sine verste sider langt fra foreldrenes radius, og fremstår sånn sett som en dobbeltnatur slik Johan Borgen har beskrevet det i "Lillelord" og slik Lars Saabye Christensen har beskrevet Adrian i "Maskeblomstfamilien". Det er nesten ikke en hendelse i Norges offentlige liv på den tiden som unngår oppmerksomhet i boka. Alt fra kommende skistjerner (Dæhlie og Alsgaard) til Treholt-saken berøres og flettes inn i handlingen.

Som et tidsbilde gir "Verdensmestrene" et interessant blikk på en av de mest interessante tiårene som har vært i nyere historie. Man kan romantisere 50-tallet, snakke om det optimistiske 60-tallet og oppveksten av olje-Norge på 70-tallet, men det var på 80-tallet de virkelig interessante tingene skjedde! Jeg var selv noe eldre på den tiden enn ungdommene i "Verdensmestrene", og kanskje nettopp derfor er jeg i stand til å identifisere meg med mye av det som skjer i boka - i alle fall når det gjelder alt annet enn skitreningen, som for meg er litt fjernere. Fordi jeg husker så mye av det som skjedde på den tiden, samtidig som jeg fremdeles var ung. Jeg knekker sammen og tilstår at det å lese denne boka var kos, kos, kos! Når jeg like fullt ender opp med å gi den terningkast fem - og altså ikke en sekser - er dette fordi jeg synes boka haltet litt når Remis og Simones familie ble beskrevet, men det er mulig at dette skyldes at de ikke fikk fullt så mye oppmerksomhet som eksempelvis Lars og Hauk ... Dessuten er jeg spent på Amars fremtid i Tveitagjengen! Jo, jeg står for at boka fortjener terningkast fem! Fordelen med å lese denne boka ett år etter at den utkom, er at jeg slipper å vente så lenge på bok nr. 2. Og måtte den komme veldig, veldig  raskt! (Jeg er veldig sikker på at mannen min og jeg kommer til å sloss om å få lese bok nr. 2 først!)

Henrik H. Langeland

Anne B. Ragde: "Jeg skal gjøre deg så lykkelig"

60-talls tristesse


Utgitt: 2011
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 289

I "Jeg skal gjøre deg så lykkelig" introduseres vi for åtte familier som bor i en oppgang i en boligblokk i Trondheim på midten av 1960-tallet. Utad nokså like, men høyst ulike når vi bare blir kjent med dem, skal det vise seg. Mens mennene er på jobb, foregår det et yrende liv blant de hjemmeværende fruene i blokka.

Det er så lytt, så lytt mellom leilighetene at det knapt er mulig å ha et privatliv. Dette plager kvinnene som ønsker å ha noe for seg selv. Alle vokter på alle, og er en hund etter nyheter i en tid hvor det i grunnen aldri skjer noe. Vi får et ørlite glimt inn i mennenes verden, men mest av alt handler dette om kvinnene; den første generasjon kvinner som hadde flyttet langt bort fra sine hjemsteder, og som måtte skape noe helt eget fra bunnen av, nesten uten rollemodeller. Som er i etableringsfasen, og som fyller hverdagene med barn, vasking, slarving og ukeblader ...

I en tid hvor husmorrollen var forbundet både med stolthet og ære, og hvor alt skulle være gullende rent, ja helst skinne, og hvor man laget all maten fra bunnen av for å spare noen øre her og noen øre der - for å få strukket de knappe husholdningsbudsjettene lengst mulig - var det ingen som snakket om kvinneundertrykking. I så fall måtte det være kvinnene selv som undertrykket hverandre, der de slarvet om alt og alle som var ørlite annerledes enn dem selv. Vel, hvis det skulle være akseptabelt å være annerledes, måtte man være det på den riktige måten. Men stakkars den som ikke strøk alle klærne sine, som ikke tok trappevasken seriøst nok, som ikke laget maten fra bunnen av - da fikk man nemlig gjennomgå!

Et ektepar i blokka har nettopp fått en liten baby, men alt er ikke som det skal. Babyen gråter ikke lenger, mor befinner seg åpenbart i en svangerskapsdepresjon og hun og mannen kommuniserer særdeles dårlig. Et annet ektepar er ikke helt som andre, fordi mannen er oversetter og sånn sett har et fritt yrke hvor han kan komme og gå som han vil, mens kona, som er engelsk, driver frisørsalong på kjøkkenet for å spe på inntektene. Øverst i blokka rager familien Foss; han handelsreisende i Toro suppeposer, hun en lekkerbisken av en kvinne som er slank, alltid brun og med rødlakkerte negler, men som kjeder seg til døde mens mannen er på reiser siden de enda ikke har fått barn som hun kan fylle hverdagen med. Veien til et pjolterglass eller to for å få de lange dagene mer levelige, er ikke lang ...

Og så har vi lille Nina, den morløse datteren til Karlsen, som ikke har egen nøkkel til leiligheten og alltid vandrer rundt nærmest som en hjemløs, luktende av tiss fra de skitne klærne sine fordi faren aldri får til disse husmorgreiene, og heller ikke har all verdens forståelse for et lite barns behov. Men lille Nina har begavelser innenfor matematikk som er helt unike. Vi aner et forsømt løvetannbarn, som nok kommer til å klare seg, men som på veien opp til voksen alder får det kronglete, der hun higer etter en kjærlighet faren ikke er i stand til å gi henne, og som derfor synes det er ok å sitte på fanget til vaktmesteren, selv om han rister så rart og hvisker "jenta mi" inn i håret hennes. Dessuten har vi husmødrene som får til alt helt perfekt, og som bruker seg selv som målestokk når de feller sine strenge, strenge dommer over de andre som etter deres syn åpenbart ikke holder mål. 

Boka er delt i tre. I den første delen blir vi kjent med alle familiene. I den andre delen følger vi en dørselger fra dør til dør i oppgangen. Han selger kikkehull. For nitten kroner kan hver familie få montert et kikkehull med vidvinkel-glass slik at de kan se hvem som ringer på, og dermed kan velge å la være å åpne for hvem som helst. På sin vei oppover etasjene får vi hans tolkning av det han ser inne i hver av leilighetene. I siste del er det borettslagets økende rotteplager som skal til livs.

Jeg tror man må ha levd en stund for å få fullt utbytte av denne boka, for styrken i den ligger åpenbart i det lett gjenkjennelige fra denne epoken av historien. Ellers tror jeg man nok kan oppfatte denne boka som litt kjedelig, der husmødrene stort sett er opptatt av vasking, vasking og atter vasking. Men det var jo slik det var! Og Anne B. Ragde har virkelig gjort grundig research for å skrive denne boka! Mange ganger ble jeg sittende og skogg-le over de morsomme personkarakteristikkene. Som hun som for alvor vurderer å få et barn til når mannen begynner å snakke om at han skal avvikle kontoret sitt for å spare penger, og sitte hjemme med oversettelsene sine. Hun vil ikke ha ham hjemme! Dagene vil hun da ha til fri disposisjon! Eller hun som steiler da mannen hennes foreslår at hun skal ta seg en jobb. Har hun ikke nettopp giftet seg for å slippe å jobbe utenfor hjemmet, kanskje?

Opphenget i "blad-dagen" som et høydepunkt i uka husker jeg godt selv. Til og med den grusomme høyfjellsola er med i boka! De damene som valgte å holde seg utenfor det tette sladre-miljøet kvinnene i mellom, fikk virkelig gjennomgå. Var de kanskje finere enn dem? Der de gikk med nesen i sky og ikke nedlot seg til å menge seg med dem ... Og hvis man på toppen av det hele var barnløs, ble man møtt med en voldsom skepsis. Var man i det hele tatt kvinnelig når det kom til stykket? I en tid hvor det var knapphet på det meste, vakte det stor oppsikt om noen fikk seg en fryser eller fikk installert telefon. Å ringe riks var rådyrt, og dette gjorde man ikke i tide og utide.

Jeg synes at Anne B. Ragde har lykkes godt med sitt prosjekt om å skrive om 1960-tallets husmødre! Hun skildrer med sin sedvanlige humor og varme husmødrenes enkle liv i en optimistisk tidsalder, der det meste pekte oppover. Med Cuba-krisen som bakteppe i en tid hvor radioens posisjon var sentral i ethvert hjem, og hvor det enda ikke var vanlig med TV, treffer hun stilsikkert en epoke det har vært skrevet et lass av bøker om, men aldri på den måten som hun gjør det her. Selv om det er nærliggende å trekke en viss parallell til den norske filmen "Støv på hjernen", handler denne boka om så mye mer. Her er det dessuten mer hverdagsrealisme. For øvrig vil jeg fremheve at boka fremstår som språklig godt gjennomarbeidet. Om den blir stående som stor litteratur i ettertiden er ikke godt å si, men den hever seg i alle fall godt over det jevne middelmål hvor bestselgere flest befinner seg. Her blir det derfor terningkast fem!

Her kan du lese utdrag av boka.

Anne B. Ragde

Andre bokbloggere som har skrevet om boka:

- Groskro

- Solgunn sitt

Cecilie Enger: "Himmelstormeren"

Ellisif Wessel - rebell og foregangs-kvinne


Utgitt: 2007
Lydboka er innspilt: 2010
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Cecilie Enger
Spilletid: 10 t 36 min.

Ellisif Wessel (f. 1866 d. 1949), født Müller, vokste opp i et strengt religiøst overklassehjem i Gausdal. Hun giftet seg med sin fetter Andreas Wessel i 1886. Selv den gang var det å gifte seg med sin fetter ansett som nokså uhørt, men Ellisef bøyde ikke av for sin mors press om å avstå fra giftemål. Hun elsket Andreas og ønsket å få mange barn sammen med ham. At hun skulle gå et barnløst liv i møte, med flere aborter og et barn som døde før det fylte ett år, var helt fjernt for henne da hun reiste til Kirkenes sammen med ham rett etter bryllupet. Han hadde nemlig fått jobb som distrikslege der.

I begynnelsen bisto Ellisif mannen sin i hans arbeid, men det gikk ikke lange tiden før hun begynte å engasjere seg sosialt i Finmark. Overalt ble de vitne til dyp fattigdom og nød, og med sitt Hasselblad-kamera dokumenterte hun elendigheten. Flere forsøk på å få bevilgende myndigheter i Kristiania til å engasjere seg i samene og kvenenes skrikende behov for selv de mest nødvendige ting, strandet like fullt. Ellisif selv var sjokkert og rasende over denne likegyldigheten som ble folket i nord til del. Om det var barnløsheten og dermed mye fritid som gjorde at overklassekvinnen Ellisif Wessel engasjerte seg og ble en rødglødende sosialist, eller om det bare var slik hun var av natur, er ikke godt å si, men mest sannsynlig lå dette dypt i hennes natur. For også i sin ungdom hadde hun engasjert seg sterkt for saker som handlet om de svakeste i samfunnet.

Ellisif engasjerte seg politisk for arbeidernes sak og ble en fagforeningskvinne rundt begynnelsen av det 20. århundre. Det forhold at det ikke var mulig for en arbeider som jobbet hardt og med helsen som innsats å klare å brødfø familien sin fordi lønnen var så elendig, opprørte henne dypt. I tillegg opprørte det henne at arbeidsgiverne, kapitalistene, kalkulerte med at noen liv gikk tapt - i profittens tjeneste. En sames eller kvens liv var ikke så mye verdt. Etter hvert lærte Ellisif seg russisk og tysk, og hun nedla mye arbeid i å oversette sosialistiske tekster. Hun ble dermed en sentral skikkelse i det sosialistiske miljøet, og ble - ikke overraskende - ansett som nokså brysom blant "sine egne". Flere forsøk på å stanse henne lyktes imidlertid ikke, mest av alt fordi Ellisif ikke lot seg skremme av noen. Hun var ikke så opptatt av seg selv, men desto mer glødende for saken. Til slutt ble det gjort forsøk på å få henne erklært som utilregnelig, uten at dette lyktes. Rettssaken svekket henne imidlertid, og etter dette var det ingen som lenger ønsket å publisere artiklene hennes. Hun skrev derfor for sitt eget tidsskrift "Klasse mot klasse".

"Himmelstormeren" er en engasjert bok om en kvinne som har satt dype spor etter seg i Finmark både hva gjelder kampen for kvinnenes og arbeidernes plass i samfunnet, til tross for at det kanskje ikke er så mange som kjenner til henne i dag. Desto mer interessant da at Cecilie Enger har brakt historien om denne kvinnen frem i lyset. Det er jo sjelden A4-menneskene som bringer verden fremover, men rebellene som blir ansett ugreie i sin samtid. Cecilie Enger må ha hatt mengder med historisk materiale tilgjengelig da hun gjorde research til denne boka, for alt som presenteres som fakta er svært overensstemmende med det jeg grovt sett visste om denne kvinnen fra før av og i tillegg har lest meg opp på mens jeg holdt på med den. I tillegg har hun diktet seg inn i hodet til Ellisif Wessel, og laget en roman av dette. Akkurat dette gjorde historien ekstra engasjerende, synes jeg. Som litterært grep er dette velkjent. F.eks. Per Olov Enquist gjør ikke annet i sine bøker. En annen forfatter som også er velkjent for å bruke dette fortellergrepet, og som også har lykkes godt med dette, er Gaute Heivoll. I Cecilie Engers tekst om Ellisif Wessel kan man dessuten merke noe av den temperatur som må ha preget dette rivjernet av en kvinne, som fikk til nesten alt hun satte seg fore. Selv da alle var mot henne og det toppet seg rundt rettssaken, klarte hun å stå oppreist. For et mot hun må ha hatt! Hun fortjener virkelig å bli husket for sine bragder! Her blir det terningkast fem! 

Cecilie Enger (f. 1963)

Nikolaj Frobenius; "Så høyt var du elsket"

Vakkert-vondt om et far-sønn-forhold


Utgitt: 2011
Lydboka er innspilt: 2011
Oppleser: Mads Ousdal
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 8 t 15 min.

Nikolaj Frobenius (f. 1965) har i årene fra 1986 utgitt en rekke bøker samt skrevet filmmanus til tre filmer (Insomnia, Øyenstikker og En folkefiende). Fra før av har jeg kun lest tre av hans bøker; "Jeg skal vise deg frykten", "Teori og praksis" og "Det aller minste". "Så høyt var du elsket" er basert på forfatterens egne opplevelser i forbindelse med at hans far opplevde å bli mer og mer alderdomssvekket og syk, inntil han døde i mars i år, 94 år gammel. Samtidig er det grunn til å understreke at dette er en roman, en fiksjon, hvor han altså har brukt sine egne opplevelser som bakteppe mens han har skrevet boka. I følge forfatteren var det veldig sårt å skrive denne boka, samtidig som han fullførte den i løpet av rekordtid.

Emil er filmskaper og har et samlivsbrudd bak seg. Han har imidlertid ny kjæreste. En natt blir han oppringt. Faren har fått slag. Dette blir innledningen til en prosess, hvor faren blir stadig dårligere. Men ikke dårlig nok til å få sykehjemsplass. Han har nemlig ikke tilstrekkelig med "poeng" til det. Han er for åndsfrisk, er ikke dement, og dessuten kan han gå på sine egne bein. At han er full av angst og knapt kan sies å fungere, hjelper ikke det minste. Han har ikke nok poeng til å få sykehjemsplass! Foran ham står det nemlig 20 andre pasienter i kø, og det betyr at det må dø anslagsvis 20 pasienter før det er hans tur.

Frobenius harsellerer med byråkratiet rundt eldreomsorgen, uten at boka noen gang blir politisk. Tvert i mot opplevde jeg boka som sår og vakker, brutal og grusom i sin skildring av maktesløsheten og avmaktsfølelsen når man stanger hodet mot en vegg av paragrafer, uten at det er mulig å trenge gjennom. Emil bestemmer seg gang på gang for å være sindig i sitt møte med forvaltningen, men mislykkes igjen og igjen idet sinnet løper av med ham. At faren ikke får sykehjemsplass betyr at Emil må sette sitt eget voksenliv på vent. Det er ganske enkelt ikke plass for at han kan få et liv, fordi oppfølgningen av faren krever alt av ham. Samtidig som dette er en roman om avmakten mot byråkratiet, er det også en roman om det å bli eldre og bli mer og mer hjelpeløs. Og i mellomtiden stiller Emil seg betimelig spørsmålet om hvor syk faren faktisk må bli før det er mulig å få ham inn på et sykehjem ...

Selv om utgangspunktet er litt annerledes i denne boka, minnet den meg sterkt om Ketil Bjørnstads siste bok - "De udødelige". I Bjørnstads bok var det riktignok ikke noe tema at faren skulle på sykehjem. Der var det dessuten sønnen som var lege, mens det i Frobenius´bok var faren som er lege. I begge bøkene er imidlertid noe av grunntonen hvor lite vakkert det faktisk er å bli så gammel at man er avhengig av andre til den minste, lille ting. Når man kanskje for lengst er mett av dage, og egentlig synes det er greit om det hele hadde vært over ...

Denne boka synes jeg er glitrende skrevet! Når jeg vet hva som har inspirert forfatteren til å skrive boka, er jeg full av beundring over hvordan han har bearbeidet stoffet og gjort det til en meget lesverdig roman, som verken er klisjéfylt, banal eller for privat. Ei heller er den for politisk, selv om den er nådeløs i sin kritikk av byrakratiet. Boka er en vakker-vond skildring av forholdet mellom en far og en sønn, som altfor tidlig ble morløs. Da faren tordnet løs på sønnen og spurte ham hvilken nytte han egentlig hadde gjort for seg, mislykket filmskaper som han var idet han laget filmer ingen egentlig ønsket å se, gjorde det vondt. Mads Ousdal er en av mine yndlingsopplesere, og som vanlig gjør han en meget god figur som oppleser! Her blir det terningkast fem!

Nikolaj Frobenius

Anne Karin Elstad: "Fri"

Etterkrigstid i Kristiansund


Utgitt første gang: 2000
Lydboka er innspilt: 2000
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 11 t, 24 min

I denne siste boka i serien om Julie har Julie forlatt Storvik gård og flyttet inn til Kristiansund. Hun maktet ikke lenger å bo i kårboligen på Storvik, hvor hun ble vitne til at Josteins kone, datteren av bygdas stor-nazist under krigen, støter både Dreng-Anders og Astrid ut fra gården, uten å ta hensyn til vilkårene for overtakelse av odelen. Jostein følger heller ikke opp sine forpliktelser overfor henne. I stedet ser hun hvordan alt hun forbant med gården, gradvis slettes ut, og slukes av nabogården Aas, hvor altså den tidligere nazisten Hallgrim Aas holder til. I denne boka følger vi henne fra midten av 1950-årene og sånn ca. tyve år frem i tid.

I Kristiansund livnærer Julie seg til å begynne med av søm. Hun syr klær til fintfolket i byen, og det går ikke lang tid før hennes ry som syerske fører til fast jobb i en av byens manufakturer. I de påfølgende årene lever hun mye godt kun for barna og barnebarna, og det er ikke få ting hun etter hvert må forholde seg til. Blant annet er hennes vakreste sønn Helge homofil. Christer har slått seg opp som skuespiller på Nasjonalteateret i Oslo, og er etter hvert blitt en profilert kjendis som deltar i byens sosietetsliv. Ekteskapet med kona Eva hangler imidlertid, og når skilsmissen er et faktum og Julie får presentert ulike fakta fra begge ektefeller, gjør hun som mødre alltid har gjort - både før og etter hennes tid: hun fester mest lit til sønnens historie.

Datteren Sunniva er overhode ikke tam, og Julie fortviles mang en gang over hennes ymse innfall. I motsetning til moren blåser Sunniva i hva folk vil si, og lever et liv i tråd med egne behov uten å ta hensyn til folkesnakk og sladder.

Etter hvert må Julie sitte og se på at barna både skifter kjærester, gifter seg, skilles og treffer nye ektefeller, mens hun gremmes og skammer seg på Storvik-familiens vegne. Hun skjønner imidlertid tidlig at dersom hun ikke skal miste kontakten med barna, må hun la enkelte temaer ligge. I stedet forsøker hun å være et solid anker for barnebarna når foreldrene ikke er fysisk eller mentalt til stede for dem. Da Helenes mann Ivar, Julies svoger, dør, blir disse to kvinnene svært viktige for hverandre. Og så spørs det om Julie en gang for alle skal få anledning til å tenke kun på sin egne behov? Ulrik, en lege på stedet, og hun har lenge hatt et godt øye til hverandre, men Ulrik er gift med en pleietrengende kvinne ...

Som jeg tidligere har skrevet om disse bøkene, opplevde jeg de to første bøkene - "Julie" og "Som dine dager er" - som meget gode, mens den tredje boka - "Lenker" - var litt nedtur. Dette inntrykket har for så vidt også vedvart gjennom "Fri". Forfatteren har åpenbart hatt som ambisjon å få med mest mulig norgeshistorie i boka, og alle gjentakelsene fra de tidligere bøkene opplevde jeg som unødvendige og litt irriterende. Det blir for mye oppramsing og lite som minner om stor litteratur. Uansett er jeg glad for at jeg har fått øynene opp for Anne Karin Elstads bøker, og gleder meg til å lese flere av disse i tiden som kommer. Denne bokserien om Julie har vært engasjerende å følge, og jeg skjønner at jeg har mye å glede meg til når det gjelder bokserien om folket på Innhaug, hvor handlingen er lagt til 1800-tallet. Denne siste boka i serien om Julie - "Fri" - fortjener terningkast fire, synes jeg. Og det er vemodig å ta farvel med familien Storvik ...

Anne Karin Elstad

Anne Karin Elstad: "Lenker"

Bygde-Norge under andre verdenskrig


Utgitt første gang: 1998
Lydboka er innspilt: 2004
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 15 t 9 min.

"Lenker" er den tredje av i alt fire bøker om Julie. I "Julie" møtte vi ungjenta Julie som var i ferd med å bli voksen, og som var full av forventninger til livet. I "Som dine dager er" var Julie gift med Jørgen Storvik, og vi fulgte det unge paret i deres første år som nygifte, der de slet med Jørgens foreldre, som ikke ville overlate gården til dem og som lot dem gå nærmest som ubetalte tjenestefolk på gården i årevis.

Det har gått noen år idet handlingen i "Lenker" begynner. Julie og Jørgen har fått sønnene Christer, Jostein og Helge. Etter en ulykke i fjøset noen år tidligere, hvor Julie mistet barnet hun bar på, trodde ingen av dem at de kunne få flere barn. Stor var derfor gleden over at atpåklattene Sunniva og Sven meldte sin ankomst etter hvert.

Jørgens bror Ivar har i mellomtiden vendt tilbake fra Tyskland, hvor han har gått i lære for å bli flinkere på klaveret, og med seg har han sin tyske kone Helene. Ivar er også overbegeistret for Hitler, som har fått Tyskland på fote igjen i løpet av de harde tredveårene med stor arbeidsledighet og utbredt fattigdom. Han har meldt seg inn i NS, selv om han ikke er spesielt interessert i politikk.

Etter at Tyskland har okkupert Norge og blant annet Kristiansund er bombet sønder og sammen, viser det seg at Jørgens barndomskamerat Hallgrim Aas er nazist. Det er også presten Inge, som er gift med Julies søster Johanne. Det er nesten ikke en eneste familie som ikke er berørt av dette på et eller annet vis, og slik splittes mange familier under okkupasjonen. Johanne er bare en blek skygge av seg selv etter noen års ekteskap med Inge, og spørsmålet er om hun tidsnok skjønner at det ikke er liv laga med denne mannen, som ikke bare ødelegger henne, men også barna de har sammen.

Etter et langt liv med mye slit, blir Julie til slutt en bisk og nokså bitter kvinne, som til forveksling ligner sin egen mor der hun maser og kjaser på alt og alle, er livredd for hva bygda skal mene om både det ene og det andre, om "hva folk vil si", som skjuler sine følelser så godt hun kan, som er så prektig at menneskene rundt henne blir provosert og som hele tiden jager barna rundt, gir dem følelsen av aldri å være gode nok.

Anne Karin Elstad beskriver forholdene under krigen -  med varemangel og rasjonering, frykt for angiveri, illegal lytting til radiosendingene fra London, svartebørshandel m.m. Vi får også vite hvordan det går med familien Storvik og menneskene rundt dem i de første årene etter krigen, og innvies i oppgjøret med landssvikerne, tyskertøsene og dem som i det hele tatt sto på feil side under krigen. Sånn sett er denne boka interessant i forhold til å belyse forholdene i Norge under de rådende forholdene på den tiden. 

Mens jeg har likt de to foregående bøkene pga. dialogene og alt det usagte som har ligget mellom linjene, synes jeg denne tredje boka har sine svakheter. For det første opplevde jeg at det ble vel mange gjentakelser fra de foregående bøkene, som om boka som sådan skulle kunne stå helt på egne bein. For det andre ble det mye oppramsing av fakta om krigen, som jeg tenker at lesere som gjennomgår denne boka kan fra før av. Det var i det hele tatt lite nytt og oppsiktsvekkende om krigen. Og for det tredje synes jeg ting ble for overtydelig, som om leseren må ha det meste inn med tesje. Det som var styrken i "Julie" og i "Som dine dager er", manglet rett og slett i denne tredje boka. 

Selv om min begeistring har avtatt en god del i forhold til de to første bøkene, må jeg understreke at jeg aldri har vært i tvil om at jeg også ønsker å lese den siste boka - "Fri". Den er jeg i skrivende stund allerede godt i gang med. I alle fall: det blir terningkast fire på "Lenker".

Anne Karin Elstad

Anne Karin Elstad: "Som dine dager er"

"... og som dine dager ere, skal din styrke være ..."


Utgitt første gang: 1995
Lydboka er innspilt: 2004
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 11 t 22 min.

"Som dine dager er" er andre bok i en serie bestående av i alt fire bøker om Julie. "Julie" var første bok i serien, og der ble vi kjent med ungjenta Julie, som var full av forventninger og drømmer om fremtiden.

I "Som dine dager er" følger vi Julie, som nå er gift med Jørgen, har fått to barn - guttene Christer og Jostein - og bor på gården Storvik i Romsdalen. Handlingen i denne boka foregår i slutten av 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene. Jørgen har lovet Julie at alt skal bli så bra - bare han får overta slektsgården etter foreldrene, og det er dette som holder det unge og forelskede paret oppe i en ellers svært vanskelig tid. For ikke bare er svigermoren stri - det er sannelig Jørgens far også.

Årene går, og Julie blir vitne til hvordan mannen hennes holdes nede og ydmykes av foreldrene hans. Selv om de bor på en storgård med et godt ry gjennom generasjoner, er de nærmest som tjenestefolk å regne, der de må tigge om den minste lille krone de trenger til forskjellige ting. Svigerfaren deler ikke ut penger i tide og utide, det er sikkert. Når Julie trenger noen nye klær eller å komme seg til tannlegen, finner hun det greiest å be sin egen far om økonomisk hjelp. Men selv ikke dette får hun ha for seg selv, siden svigerfaren driver posten på stedet og har full oversikt over alle brev som ankommer. Og de gangene hun mottar økonomisk hjelp fra faren, må hun tåle å få stikk fra svigerfamilien. Sørger de kanskje ikke godt nok for henne? Hva har hun å klage over? Og tror hun at hun har monopol på å ha det vanskelig?

Aller verst er det å se hvordan Jørgen kues av foreldrene. Aldri gir de ham sjansen til å vise hvor ansvarlig han er, og de gangene han bruker opp det han får av allmisser fra dem, som han retterlig har jobbet og slitt for, så blir dette også et "bevis" for at han ikke kan med penger. Den en gang så kjærlige mannen hennes forbitres mer og mer for hvert år som går.

Men om Julie går og vansmekter på Storvik, så er det mange andre som har det atskillig verre enn henne selv. Det er harde økonomiske nedgangstider - ikke bare i Norge, men i hele verden. Den ene finansinstitusjonen etter den andre går over ende, og med dette følger mange personlige tragedier. De som tross alt bor på en gård, har i alle fall tak over hodet og mat å sette på bordet. Verre er det med dem som bor i byen og som har mistet jobbene sine. Som hennes venninne Randi, som opplever at mannen hennes blir arbeidsledig. Og da Julie får vite at hennes yngre søster Johanne skal gifte seg med hennes barndomsvenn Inge, som nå har blitt prest, stivner noe inne i henne. Glade og vitale Johanne - sammen med den tilstivnede mannen som en gang holdt på å ødelegge henne? Hvordan skal det gå med Johanne? Men søsteren er så forelsket og naiv at hun aldri ville ha tatt i mot noe råd fra Julie. Dessuten er foreldrene fra seg av stolthet. Tenk at de skal få en prest som svigersønn!

Nok en gang slås jeg i bakken av Anne Karin Elstads evne til å fortelle! Uten at historien noen gang glir over i det sentimentale, var det smertelig å høre om Julies videre skjebne, bli vitne til hvordan drøm etter drøm knuses ... Og det til tross for at Julies skjebne faktisk må ha vært betydelig bedre enn det som ble de fleste av hennes medsøstre til del på den tiden, gift som hun var med en mann hun elsket og som elsket henne, og som behandlet henne som en likeverdig partner. Hadde det ikke vært for svigerforeldrene som gjennom sin strihet og manglende vilje til å føre gården over på odelsgutten, og som dermed gjorde den en gang så stolte sønnen sin om til en fjott, hvis steilhet etter hvert overskygget alle tilløp til klarsyn og fornuft når dette kunne trenges, kunne de kanskje fått til noe helt unikt dem i mellom. Men slik skal det dessverre ikke gå ... Denne striheten hos svigerforeldrene som også direkte har forårsaket at datteren deres blir gående ugift i år etter år, fordi de nektet henne å få ham hun en gang elsket ... Bibelordene som er hentet fra 5. mosebok kapittel 33 vers 25 blir det som gjør at Julie holder ut - "og som dine dager ere, skal din styrke være ... " Her blir det terningkast fem! Og jeg må stålsette meg for ikke å kaste meg over tredje bok i serien - "Lenker" - nå med det samme ... 

Anne Karin Elstad

Anne Karin Elstad: "Julie"

Sterkt kvinneportrett fra bygde-Norge!


Utgitt første gang: 1993
Lydboka er innspilt: 2004
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 9 t 7 min.

"Julie" er den første av i alt fire bøker ("Som dine dager er", "Lenker" og "Fri" er de tre andre) som alle handler om Julie - fra 1918 til et stykke ut på 1970-tallet. Handlingen finner sted på landsbygda i Romsdal og Nordmøre, samt i byene Molde og Kristiansund.

I "Julie" møter vi 18 år gamle Julie Rød, som har vokst opp under nokså enkle kår. Da hun for første gang skal flytte hjemmefra for å bli butikkdame hos kjøpmann Fuglevik, er hun livsglad og forventningsfull til livet. Det har ikke vært bare solskinn å gå hjemme sammen med den beske og bitre moren, som holder døtrene i et jerngrep, alltid redd for hva alle andre vil si. Med en tunge så giftig og skarp at hun på et øyeblikk kan forandre all glede til gift og angst ... Og som er så negativ at det skal mye mot til for å opprettholde troen på livet ...

For ungpiken Julie er det én ting som gjelder: å få seg en ektemann - helst en hun kan elske. Men så full av skam og angst er hun for det annet kjønn at man kan undres over hvordan det i det hele tatt var mulig å treffe noen den gangen, og langt mindre å være sikker på at den man til slutt valgte hadde både tæl og karakter i seg til å bli en skikkelig ektemann.

En dag dukker barndomsvennen Inge opp på Julies nye hjemsted. Han har lenge hatt et godt øye til henne, og ber henne ut på dans. Og Julie, som ikke er rent lite romantisk og svermerisk av seg, blir smigret over den oppmerksomhet Inge viser henne. Like fullt er hun usikker på om hun virkelig er forelsket i Inge, fordi hun i grunnen ikke tenker så mye på ham når han er ute av syn. Dessuten er hun livredd for sitt rykte og stivner bare han tar i henne. En oppvekst hvor det ikke har vært særlig rom for å vise det man føler gjør også at hun er temmelig tilkneppet. Til slutt gir Inge henne opp, opprørt over at Julie er så kald.

Spanskesyken herjer over landet, og da Julies søster plutselig dør pga. denne sykdommen, forandres Julies liv dramatisk. Moren vil ha henne hjem, og dermed er det slutt på all moro. Dersom det ikke hadde vært for at Julie helt uventet får et brev fra en ung mann hun en gang ble introdusert for via søsteren og hennes hemmelige kjæreste Hans, ville hun knapt kunnet klare å finne noe å glede seg over i denne sørgetiden. Gradvis blir hun pr. brev kjent med Jørgen Storvik, og dagen nærmer seg da de skal treffes for å finne ut om deres kjærlighet er noe å bygge videre på ... I mellomtiden dukker Inge opp en kveld Julie er alene hjemme på gården, og han er rede til å ta med makt det hun aldri var villig til å gi ham frivillig i sin tid ...

Denne bokserien om "Julie" burde jeg selvsagt ha lest for lenge, lenge siden! Jeg vet ikke helt hva det er som har gjort at jeg aldri tenkte at Anne Karin Elstads bøker skulle være noe for meg. Da jeg så forfatteren på scenen i forbindelse med Bokklubbens Jubileumsfest i Operaen tidligere i høst, bestemte jeg meg for å gjøre noe med dette! Ikke minst fordi jeg har hatt så stor glede av Edvard Hoems bøker. Han kommer jo fra omtrent samme område og har skrevet en rekke fantastiske bøker om og fra bygde-Norge.

Etter å ha hørt meg gjennom lydbokutgaven av "Julie", har jeg en ting å si: jeg er overbegeistret! Ikke bare forteller Anne Karin Elstad en fantastisk gripende historie om hvordan det var å leve på det pietistiske Vestlandet for nesten 100 år siden, men dette er også et solid stykke norgeshistorie fra en tid vi kanskje ikke har fått presentert altfor mye skjønnlitteratur. Styrken i Elstads historie ligger først og fremst i dialogene, som er knappe og hvor svært mye må leses mellom linjene. Ja, kanskje aller mest i det usagte. Julie er sårbar og naiv, og et hvert tilløp til håp om fremtiden knuses brutalt av moren. Hvorfor skulle hun tro at hun har noe mer rett til lykke enn alle andre? Er hun bedre enn de andre, kanskje? Der moren er hard, er faren heldigvis betydelig mildere. Og når det stormer som verst mellom mor og datter, finner Julie trøst hos ham.

Fordi det er så mye skambelagt man ikke kan snakke om, får Julie aldri forsvart seg mot morens bebreidelser over at hun vraker Inge, han som tross alt skal studere til prest, til fordel for denne fremmedkaren Jørgen, som kommer fra storgården Storvik. Unner hun egentlig datteren noen lykke når det kommer til stykket? Der hun hakker løs på Julie og hennes naive drømmer om en bedre fremtid enn den som ble henne selv til del ... Det gjorde tidvis vondt å lese om Julie, og da jeg var ferdig med denne første boka, måtte jeg umiddelbart kaste meg over den neste - "Som dine dager er" - til tross for at det strengt tatt er andre bøker som står foran i køen. Avslutningsvis må jeg nevne at Merete Moen er en fantastisk oppleser, der hun veksler mellom sin bokmåloppleser-stemme og romsdalsdialekt i dialogene. Her blir det terningkast fem!

Dette bildet tok jeg av Anne Karin Elstad under Bokklubbens 

Jubileumsforestilling i Operaen i høst

Michael Cunningham: "Før kvelden kommer"

En midtlivskrise med sus over


Utgitt: 2010
Originaltittel: By Nightfall
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 283

Peter og Rebecca Harris er et par midt i førtiårene. De bor i en stilfull og moderne loftsleilighet på Manhattan; han er kunsthandler og hun redaktør i kunst- og kulturmagasinet Blue Light. Deres eneste barn, en datter, har flyttet hjemmefra, etter nokså store konflikter mellom henne og faren får vi etter hvert vite, og nå ligger livet altså foran dem slik at de atter kan nyte sitt otium uten altfor mange forstyrrelser i deres dagligliv. For å sitere fra forlagets presentasjon av boka: "De er respekterte samtidsurbanister med all grunn, skulle man tro, til å være lykkelige."

Men så dukker altså Ethan, Rebeccas yngre bror, opp ... Mistaket eller Mizzy som han også kalles innad i familien. Dermed forrykkes den skjøre balansen mellom ektefellene på ny, men det på en helt annen måte enn noen av dem kunne ha forestilt seg på forhånd.

Som en vandrende katastrofe entrer Mizzy det velordnede livet til Peter og Rebecca. Han insisterer på at han har sluttet med dop, men det viser seg nokså snart at dette er langt fra sannheten. Mizzy er en vakker, atletisk ung mann, som til forveksling ligner Rebecca som ung kvinne, og som ikke klarer å finne "seg sjæl" tross mangfoldige og iherdige forsøk på dette. Uten at Peter helt skjønner hva som skjer, blir han voldsomt tiltrukket av Mizzy, som lever et liv totalt annerledes enn ham selv. Tidligere har han aldri merket noen homofile tendenser hos seg selv. Selv om han sjokkeres over sin egne følelser, klarer han ikke å motstå Mizzy. Mens han funderer over hva han skal gjøre, influerer hans forelskelse i Mizzy på mange av hans avgjørelser i yrket som kunsthandler. Vi blir vitne til en midtlivskrise av det dypere eksistensielle slaget, hvor Peter med ett stiller spørsmål ved det meste av det han har tuftet sitt liv på. Men det skal vise seg at livet har enda flere overraskelser i ermet til ham ...

I tillegg til å være en interessant roman om en midtlivskrise hvor hovedtemaet er en slags kjønnsidentitetskrise, er "Før kvelden kommer" kanskje først og fremst en morsom bok, slik jeg ser det. Dessuten er den meget godt skrevet, selv om man selvsagt kan stille spørsmål ved om karakterene Cunningham tegner blir vel overfladiske og stereotype. Han går for eksempel ikke spesielt dypt inn i Peters sjelsliv, og de øvrige personene Peter omgir seg med, forblir bipersoner i boka. Peter blir stående som en nokså overfladisk mann som i alle fall så langt i livet mest av alt har vært opptatt av ytre staffasje. Og disse verdiene har han gjort til et levebrød ved at han forsøker å prakke eksperimentell "kunst" på litt for rike damer som lever liv med litt for lite innhold og nerve. Men det er altså her humoren kommer inn! For beskrivelsene av personene vi møter samt enkelte episoder er mildest talt lattervekkende!

"Mizzy har fått den så til de grader - familien Taylors evne til å breie seg uten blygsel. Det dreier seg ikke så mye om stolthet som om ganske alminnelige selvtillit, som fremstår som noe ekstraordinært bare fordi det er så lite av den blant folk flest. Se på ham, med den svære, tunge boken i fanget, mens han ser på landskapet, ikke fjern, men rolig, slik en fyrste ville være med sin rett til å oppholde seg der hvor han er, og om noen har ansvaret for underholdning og adspredelse, så er det iallefall ikke ham." (Side 203)

Og når han beskriver Peters mor:

"Hun var i stand til å klage nesten ustanselig uten noensinne å virke triviell eller sytete. Hun var mer kongelig enn grinete, hun var blitt sendt til denne verden fra en bedre en, og hun unngikk å henfalle til ren og skjær smålighet ved å by på resignasjon i stedet for edder og galle - ved at hun hver time i livet tilkjennega at selv om hun hadde innvendinger mot nesten alt og alle, så var det fordi hun hersket over et slags utopia, og dermed av erfaring visste hvor mye bedre vi alle kunne gjøre det." (Side 202)

Jeg storkoste meg med denne boka! Etter en del midt-på-treet-leseropplevelser i det siste, var det deilig endelig å ha en bok mellom hendene som holdt et høyt nivå på det litterære planet. Her blir det uten tvil terningkast fem!

Michael Cunningham er tidligere kjent for sin roman "The Hours", som utkom i 1998 og som senere ble filmatisert med Nicole Kidman, Meryl Streep og Julianne Moore i hovedrollene. Han fikk Pulitzerprisen for denne boka. For øvrig er han homofil av legning, uten at han ønsker å bli kategorisert som en homofil forfatter. Like fullt er det ikke til å komme forbi at dette påvirker hans litteratur. Foreløpig er kun to av hans i alt seks bokutgivelser oversatt til norsk. "Timene" ("The Hours") er en av dem.

Andre bokbloggere som har skrevet om denne boka:
Jeg leser

Michael Cunningham

Victoria Hislop: "Hjemkomsten"

Kjedelig ramme-fortelling, men med spennende "roman i romanen" 


Jeg er en av dem som faktisk likte forfatterens bok "Øya". Vel vitende om at "Hjemkomsten" ikke akkurat har blitt skrytt opp i været, valgte jeg likevel å lese denne boka. Planen var å lese den før jeg dro på ferie til Spania (en tur som bl.a. innbefattet Granada), men så langt kom jeg altså ikke. Men først litt om handlingen i boka ...

Sonja giftet seg for noen år siden med James. De er midt i 30 årene, og lever for så vidt et vellykket liv, men ekteskapet er like fullt på hell. At de ikke har fått noen barn er ikke avgjørende for deres ekteskapelige lykke. Verre er det at ektefellene har glidd fra hverandre. Alt de gjør sammen er å arrangere selskaper eller delta i slike, og som for James´vedkommende inkluderer alt for mye drikking. Han har en tendens til å latterliggjøre Sonjas spesielle interesse for dans, og han ønsker ikke at hennes interesser skal komme i veien for ham.

Sonja og hennes venninne Maggie begynner på dansekurs i London, og etter hvert fører dette til at de reiser sammen på ferie til Granada for å perfeksjonere dansen. I skyggen - eller kanskje helst i lyset? - av byens mauriske storhetstid, hvor palasset Alhambra rager over byen, blir de bl.a. kjent med tapaskulturen i Granada. Ved et slumpetreff blir Sonja kjent med den eldre kaféinnehaveren Miguel, som har en spennende historie å fortelle om eierne av den baren han driver.

Sonja skjønner at hun må tilbake til Granada, for hun er rett og slett nødt til å høre mer om hva Miguel har å fortelle. I mellomtiden har hun funnet noen gamle bilder av moren sin, som i sin tid forlot Spania og senere giftet seg med hennes far. Miguels historie drar Sonja tilbake til den spanske borgerkrigen, som førte til at landets innbyggere ble tvunget på flukt fra Francos tropper. Datteren av familien Ramirez, Mercedes, danset på den tiden flamenco og hadde forelsket seg i gitarspilleren Javier. Borgerkrigen førte til at hun bega seg til fots for å lete etter ham. I mellomtiden havnet hennes yngre, homofile bror i Francos klør. Hele familien ble splittet.

Mens Mercedes beveger seg til fots gjennom Spania, får vi høre mange detaljer fra den blodige spanske borgerkrigen. Blant annet er også bombingen av den baskiske byen Guernica viet plass i boka. Til slutt havner Mercedes i Bilbao, uten å ha funnet sin elskede Javier. Og så er spørsmålet om hun skal våge å bli eller flykte fra det hele og over til England? Hvilke valg har hun i en tid da hele Europa er på randen av sammenbrudd og krig. Og vil hun noen gang få se igjen Javier?

De om lag 3-4 første CD´ene av i alt 14, var så kjedelige at jeg faktisk vurderte å gi opp hele boka. Men akkurat da jeg var der at jeg for alvor vurderte å legge den til side, begynte den så smått å ta seg opp. Årsaken var at temaet da vekslet over til den spanske borgerkrigen. Dermed steg min interesse igjen. Men hvorfor Hislop måtte pakke inn historien om den spanske borgerkrigen i nøyaktig samme form som "Øya", med samme ytre handling (kvinne gift med kjedelig mann søker sin mors hemmelige historie i et annet land, finner seg selv og bestemmer seg for å skilles), skjønner jeg ikke.

Det jeg opplevde som originalt og et litt spennende fortellergrep i "Øya" (som senere er blitt kopiert av flere andre bestselgende kvinnelige forfattere), blir i "Hjemkomsten" kun en kjedelig repetisjon. I stedet for å skrive 500 sider (som virkelig var altfor mye i dette tilfellet), kunne hun med fordel ha kuttet ut hele rammefortellingen og gått rett på den spanske borgerkrigen. Dermed hadde hun antakelig sittet igjen med rundt halvparten av boka, jobbet litt mer med språket, som ikke er dårlig, men som mangler et hvert tilløp til litterære virkemidler (for å sitere en annen bokentusiast jeg har stor respekt for) - og da tror jeg at hun som forfatter hadde kommet mer styrket ut av det hele. Slik det er nå vil jeg betenke meg veldig før jeg går i gang med en ny bok fra denne forfatteren. Jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men faller ned på en firer. Hun skal ha for at hun har satt seg grundig inn i den spanske borgerkrigen! Noe trekk riktignok for at det ble litt for mange "tilfeldige" sammentreff på slutten, men den slags kunstneriske friheter er vel uansett ikke ulovlige ... 

Utgitt: 2008

Originaltittel: The Return

Oversatt: Kjell Olaf Jensen

Forlag: Schibsted

Oppleser: Gisken Armand

Spilletid: 14 t 57 min.

Victoria Hislop

Marianne Fredriksson: "Simon og eiketrærne"

ch

Utgitt første gang: 1985
Originaltittel: Simon och ekarna
Oversatt: Gunnel Malmström
Lydboka er innspilt: 2006
Oppleser: Katja Medbøe
Forlag: Fono forlag
Spilletid: 11 t 33 min. (papirutgaven: 352 sider)

"- Bare en vanlig jævlig eik, sa gutten til treet. - Snaue femten meter høy, det er ikke mye å være kry av. 
- Og ikke er du hundre tusen år heller. 
- Snaut hundre, sa han og tenkte på farmoren sin, som var nærmere nitti og bare en vanlig gnålete kjerring. 
Navngitt, oppmålt og sammenlignet fjernet treet seg fra gutten. 
Men fremdeles kunne han høre at det sang i den store kronen, vedmodig og bebreidende. Da grep han til vold og pælmet den runde steinen, som han så lenge hadde spart i bukselommen, rett inn i stammen.
- Nå tenker jeg du holder kjeft, sa han. 
I samme øyeblikk ble det store treet taust, og gutten, som visste at noe vesentlig hadde skjedd, svelget klumpen i halsen og ville ikke kjennes ved sorgen." (side 7)

Slik innledes boka om Simon og eiketrærne, som så mange har trykket til sitt bryst og erklært som noe av det beste de har lest noensinne - en bok Marianne Fredriksson (født i 1927, død i 2007) skrev i godt moden alder. Innledningen bærer bud om noe nærmest poetisk, og det er vel blant annet dette som har gjort at så mange elsker denne boka.

Simon Larsson vokser opp som adoptivsønn av Erik og Karin. Senere viser det seg at hans mor - Karins søster - ble besvangret av en jødisk spillemann. Naiv som hun var trodde hun lenge at hennes romanse med denne spillemannen var en slags drøm, og hun skjønte ikke før barnet var nesten fullbårent at hun faktisk var gravid. Siden hun ikke var gift, måtte hun gi fra seg barnet, og hennes barnløse søster fremsto dermed som et godt alternativ for sønnen hun etter hvert fødte.

Vi befinner oss i Gøteborg før, under og etter andre verdenskrig. Selv om Sverige ikke deltok i krigen, kunne jødehatet merkes svært godt også der. Simon vokser opp med bevissthet rundt at han er av jødisk avstamning, men det er først etter at han møter Isak, som også er jøde, at han blir mer bevisst sin egen opprinnelse. Isak kommer fra Berlin, og har så vidt unnsluppet nazistene.

Vi følger Simon og Isak fra de er i tiårsalderen og frem til de er rundt tredve år gamle. Der Isak tilsynelatende meget lett forserer de utfordringer han står overfor gjennom livet, strever Simon mer med å finne et slags fotfeste for sin egen identitet. Mye faller riktignok på plass den dagen han endelig får vite hvem hans mor og far var, skjønt vissheten om at hans mor ikke ville ha ham, plager ham sterkt. Underveis skjer merkelige ting, og noen ganger er det vanskelig å skille det virkelige fra det uvirkelige. Simons utvikling forvanskes av problematiske følelser som misunnelse og sjalusi mht. hva Isak får til med sitt liv, og som han selv ikke mestrer. Isak er født inn i en overklassefamilie hvor mye tas som selvsagt, mens Simon har vokst opp under nokså enkle kår. Men på tross av alle ulikhetene dem i mellom, er de nærmest som brødre å regne. Vi blir også vitne til hva litt for tette bånd mellom adoptivmoren Karin og Simon gjør med ham i hans løsrivelsesprosess.

Denne boka er svært vakker og vár, og er nydelig skrevet! Samtidig som det fortelles om mange hverdaglige trivialiteter, er det både dybde og mange lag i historien - så mange at jeg er sikker på at man kan lese denne boka flere ganger og stadig oppdage nye sider ved den. Katja Medbø var absolutt den rette til å lese denne boka! Jeg tror ikke dette er siste gangen jeg leser den - særlig ikke fordi jeg nettopp har kjøpt papirutgaven som akkurat nå selges for 59 kroner (innbundet) i Bokklubben. I mellomtiden kom jeg over lydbokutgaven på biblioteket og valgte derfor å høre på lydboka i stedet. Her blir det terningkast fem!

Boka er filmatisert.

Andre bokbloggere som har skrevet om bok:
Kleppanrova 
Ellikkens bokhylle

Marianne Fredriksson

Åge Grønning: "Og stjernens navn er Malurt"

Spennende om myte-omspunnet stjerne


Utgis i november/ desember 2011
Forlag: Bokforlaget Publica
Antall sider: 320
Boka er mottatt fra forfatteren

Denne boka kommer først ut i november/desember i år, og jeg har fått den tilsendt fra forfatteren. Tidligere har jeg nemlig omtalt hans debutbok "Sannheten", som er en satirisk roman om Jehovas vitner.

Handlingen i "Og stjernens navn er Malurt" er lagt til Bergen, så da jeg reiste av gårde til Bergen torsdag ettermiddag, falt det nokså naturlig å plukke den med seg i forbifarten. Allerede mens jeg satt på Gardermoen og ventet på flyavgang til Bergen, var jeg godt i gang med boka, som omhandlet en hel masse kjente steder; Torgallmenningen, Ole Bulls Plass, Wesselstuen etc., etc.  Nostalgisk for meg som har bodd i denne byen i syv år av mitt liv ...

I første kapittel introduseres vi for Viggo Østvold, som en kort stund opptrer som jeg-person i boka. Nokså snart skifter perspektivet til "han", og dermed kan vi også følge de andre personene i boka, uten at Viggo er med. For noen år siden studerte Viggo juss uten å avlegge noen form for eksamen. I stedet endte han opp som sjåfør i Posten, og der har han blitt siden. Mens han står og blar i en bok om en myteomspunnet stjerne i en bokhandel, støter han plutselig på Britt Hovden, en kvinne han møtte på et Qi Gong-kurs for mange år siden. Allerede den gangen følte han seg tiltrukket av henne, men han turte vel egentlig aldri å gjøre noe fremstøt.

Møtet med Britt skal vise seg å bli et vendepunkt i Viggos liv. Fra å ha levd et heller anonymt og nokså alminnelig liv, snus det meste på hodet i tiden som kommer. Britts far døde for en tid tilbake, og blant etterlatenskapene hans kom Britt over et dokument som har med rikets sikkerhet å gjøre. Det var aldri meningen at hennes far skulle få tilgang til dette dokumentet, og dette kostet ham antakelig livet.

På tross av alle forholdsregler Britt tar i sitt møte med Viggo, går det nokså raskt opp for dem at de holdes under oppsyn og forfølges fra flere kanter, men av hvem? At det hele har med Planet X og en nært forestående kataklysme (stor global katastrofe) å gjøre, som det i første omgang er mayaene som har spådd skal skje i slutten av 2012, er imidlertid rimelig sikkert. Videre at noen få utvalgte er prioritert å skulle bli reddet, mens resten av befolkningen mest sannsynlig går den sikre død i møte ... Og at det er av største viktighet for myndighetene å forhindre at dette kommer ut ... Dermed starter en jakt på liv og død. Har de i det hele tatt en sjanse til å unnslippe?

Boka er spennende og plottet svært interessant. Særlig fordi det meste er forankret i virkelige hendelser, men dog fortolket på en annen måte enn det vi er vant til. Som at klimakrisen er en bløff og at årsaken til ekstremværet vi har blitt vitne til i de senere årene, er en planet på vei mot jorda og ikke global oppvarming. Og at det ligger en skjult plan bak oppbygging av ulike matvarelagre rundt forbi, bl.a. på Svalbard ... Selv om boka er på over 300 sider, tok det meg mindre enn 1 1/2 døgn å lese denne boka - selv om jeg samtidig var meget opptatt og egentlig ikke hadde særlig mye tid til å lese. Jeg måtte lese videre! Boka var virkelig spennende!

Det som imidlertid trekker helhetsinntrykket av boka ned, er det språklige. Boka kunne ha tjent på at det hadde vært lagt mer arbeid ned i en språkvask. Nå er nok jeg i overkant pirkete når det gjelder det språklige, og det er slett ikke sikkert at særlig mange vil irritere seg over de samme tingene som jeg gjorde. En ting er at det bommes på bruk av "da" og "når", men det som kanskje var enda mer irriterende var en tidvis overdreven bruk av enkelte adjektiver og metaforer. F.eks. brukes begrepet paradigmeskifte i så mange sammenhenger at ordets egentlige betydning mister sin kraft. Setninger som "Han begynner å betvile sterkt hele oppdraget" er heller ikke gode. Videre blandes bruken av presens og fortid - ofte i samme avsnitt. Her burde forfatteren ha bestemt seg for om han ønsket å skrive i det jeg pleier å betegne som dramatisk presens, hvor vi som lesere nærmest sitter på skulderen til hovedpersonen og er med i handlingen, eller om han ønsket å skrive i fortid, slik de fleste forfattere foretrekker (antakelig fordi dette er enklest).

Når jeg skal bedømme boka under ett, hvor altså handlingen trekker opp, mens det språklige trekker ned, pleier dette å bli en vurdering mellom terningkast tre og fire. Dette er for øvrig en bok lesere med sans for mystikk og konspirasjonsteorier kan komme til å trykke til sitt bryst!

Åge Grønning