Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten outsider-problematikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten outsider-problematikk. Vis alle innlegg

lørdag 5. august 2017

Albertine Sarrazin: "Astragalen"

En outsiders bekjennelser

Denne boka hadde antakelig passert under radaren dersom det ikke hadde vært for Patti Smiths innstendige påvirkning. Ikke bare har hun skrevet forordet ti boka, men hun har også uttalt at "Astragalen" endret hennes liv. Det ga forventinger om en eksistensiell roman. Og er det noe denne romanen nettopp er, så er det dypt eksistensiell. Det handler om evne og vilje til å overleve, om å holde ut mens man drømmer om en bedre fremtid. 

Hvem var Albertine Sarrazin?

Den franske forfatteren Albertine Sarrazin (f. 1937 d. 1967) ble bare 29 år gammel. I løpet av sitt korte liv skrev hun tolv bøker (flere ble utgitt etter hennes død), hvorav tre er selvbiografiske. "Astragalen" er så vidt jeg vet den eneste av disse bøkene som er oversatt til andre språk (fra fransk). Boka kom ut på norsk første gang i 1979 - den gangen med tittelen "Bruddet", utgitt på Gyldendal. I år kom den ut i en nyoversettelse på Cappelen Damm, denne gangen med tittelen "Astragalen". 

Albertine ble født i Alger i Algerie, og ble forlatt etter fødselen. Hun ble tatt hånd om av barnevernsmyndighetene og senere adoptert av en familie, som tok henne med til Provence i Frankrike. 

Adoptivfamilien var svært dysfunksjonell, og Albertine ble misbrukt seksuelt av et familiemedlem. Selv om hun var svært intelligent, sendte adoptivfamilien henne til en forbedringsanstalt i Marseille. Hun flyktet til Paris, og livnærte seg som prostituert samtidig som hun tilfredsstilte sin store interesse for litteratur. Oppveksten førte til en intens forakt for autoriteter. I 1953 deltok hun i et væpnet ran, og endte opp i Fresnes Prison. Under et rømningsforsøk brakk hun ankelen sin, og møtte Julien Sarrazin rett etter. De to giftet seg og fortsatte sine kriminelle løpebaner. De gikk ut og inn av fengsel, og opprettholdt kontakten gjennom brevveksling. Albertine skrev sin første roman "Astragalen" mens hun satt i fengsel, men den ble først publisert etter at hun kom ut (1965). Romanen, som hadde klare selvbiografiske trekk, ble raskt oversatt til engelsk. Hun utga etter hvert flere bøker. I en alder av 29 døde hun som følge av komplikasjoner under en nyreoperasjon. (Kilde: Wikipedia)

Patti Smiths forord

Patti Smiths forord er en del av opplevelsen av å lese "Astragalen". Vi som har et forhold til "Just kids" (2010) og "M Train" (2015) - særlig den første - vet at kampen for overlevelse og det å kunne leve av og for litteraturen og musikken, har preget Patti Smith sterkt. (Begge lenker peker til mine omtaler på bloggen.) Jeg går uten videre ut fra at det er denne delen av Albertine Sarrazins kamp - ikke hennes kriminelle løpebane - som har gjort Albertine til Patti Smiths ledestjerne "gjennom de hundre søvners netter" (side 12).

"Hun skriver om anfall av rastløshet. Hvordan sov hun? Sov hun bedre i fengselet, der hun slapp å se seg over skulderen? Hvordan var det å sove på rømmen og stadig lure på om et smalt blikk vitnet om at hun snart ville bli angitt? Det ubrukelige beinet blir gipset, men enda mer smertefullt er den forbløffende kjensgjerningen at Julien har trengt inn i horehjertet hennes. Hennes intense lengsel etter ham er nærmest en fengselsstraff i seg selv. Hun har ikke annet valg enn å tåle å bli flyttet omkring. En Hermes med forvridd, brukket ankel, grusomt merket av Merkurs knekte vinge." (side 7)

Selv hadde Patti Smith en paperbackutgave av "Astragalen" liggende i kofferten da hun turnerte verden over i 1976. "Jeg tok den med til Detroit, der jeg møtte min egen Julien - en mangefasettert, nydelig mann som gjorde meg til hustru og senere enke. Etter at han døde tok jeg Astragalen med meg tilbake til New York i 1996, pakket ned i en skattekiste sammen med andre bittersøte minner." (side 11)

Forfatterens tidlige død bidro utvilsomt til å gjøre den til en slags kultbok, som har blitt elsket av opprørsk ungdom i årtier. Som kritikeren Naima Chahboun har uttalt i Ekspressen (se forlagets egen presentasjon av boka):

"Med sin amoralske grunnholdning og rastløse appetitt på livet, levendegjør Anne 1960-tallets ungdomskultur og frihetslengsel. Like selvfølgelig som hun nekter å innta offerrollen, nekter hun å kjenne skyld. Men skitten, kynismen og den nakne brutaliteten gjør Astragalen til en eksistensiell odysse gjennom filleproletariatets lovløse territorium snarere enn et romantisk eventyr."

Om boka

Åpningsscenen i boka starter etter at "Astragalen"´s jeg-person Anne har hoppet fra et vindu i fengselet, og har havnet på bakken, nesten 10 meter lenger ned. Under sammenstøtet med bakken opplevde hun en "stjerneeksplosjon". Det ene beinet bærer henne ikke, og hun oppdager at ankelen har svulmet opp. Anne er på flukt fra fengselet, hvor hun soner en lengre dom. Det handler om å komme seg vekk, fort-fort før noen finner på å lete etter henne. 

Anne klarer etter mye strev å komme seg opp til veien, og den første hun støter på er en lastebilsjåfør som ikke våger å ta henne med. Så møter hun Julien. Han tar henne med på motorsykkelen sin til sin mor. Det er ikke mulig å oppsøke lege de første par ukene, fordi hun risikerer å bli angitt og ført tilbake til fengselet. Her overlater han henne til familien, og han dukker deretter kun opp nattestid. Han er nemlig på rømmen selv. 

"Jeg hadde gjenkjent Julien lenge før han sa det selv. Det finnes noen tegn som er usynlige for folk som ikke har vært i spjeldet: en måte å snakke på uten å bevege leppene, mens øynene uttrykker likegyldighet eller det stikk motsatte; sigaretten inne i håndflaten, å velge natten som tidspunkt for å handle eller snakke etter å ha måttet tie hele dagen." (side 33-34)

Lengselen etter Julien gjør smertene i beinet til å holde ut. Alt for de korte, korte stundene hun får med ham ... "Så lite det var, så lite det skrapte i overflaten av den ensomheten vi bar på!" (side 49)

Anne vil helst ikke være til byrde, og etter hvert som tiden går er det rimelig opplagt at det er nettopp det hun er. Etter et dyrt sykehusopphold som "noen" har betalt for, begynner det å bli tvingende nødvendig at hun gir noe tilbake. (I den forbindelse viste det seg at hun hadde et brudd i astragalen, et bein i ankelen.) Særlig etter at Julien er tatt igjen, og må sone en dom i fengsel. Måten budskapene pakkes inn, forkledd i høflighetsfraser, alt for å ivareta verdigheten til de impliserte, er fascinerende lesning. 

"Stakkars Pierre, han vil at jeg skal jobbe hjemmefra, og så stjeler jeg whiskyen hans ...

Jeg tar opp tråden: "Gjerne for meg, men jeg lurer nå på om Julien ville sette særlig stor pris på å få vite at han er hallik."

"Hallik og hallik, det er bare ord. Han kommer tvert imot til å bli riktig fornøyd. Han liker ikke å ha gjeld. Og dere er ikke gift heller, er dere vel?"

Og så forklarer Pierre at disse pengene ikke ville være å anse som inntekt, men som gjeld jeg skylder; at det bare er på de betingelsene han vil ta dem imot, og at jeg dessuten er fullt ut i stand til å forklare saken for ham jeg kaller (ærlig talt, jente!) "mannen min", og at jeg sikkert greier å gjøre det på en slik måte som ikke sjokkerer ham noe videre: "Kvinnfolk er jo så flinke til å overtale ..."

Siden Pierre var i sin fulle rett, Julien ikke ante noe som helst og jeg inntil videre var nokså uvesentlig, burde ikke opplegget være anstøtelig for noen som helst. (side 88-89)

Den nye tilværelsen har også noen fordeler, fordi den fører mer frihet med seg. Men savnet etter Julien er der hele tiden. Det er ham hun lengter etter, og hun føler seg ikke som et helt menneske før hun er gjenforenet med ham. Hun trenger mye tid og ømhet for at hun selv skal bli en kraft og "en kilde til noe som helst". (side 124)

Men først og fremst er det angsten for å bli tatt som henger over henne.

"Hvis jeg etter timelange forhør skulle ende med å oppgi adressen min, kommer ikke purken til å finne annet enn en truse som henger til tørk over radiatoren, og en haug med kvitteringer som forklaring på alle gjenstandene som virker altfor fine til ikke å være stjålet; kvitteringer for radioen, armbåndsuret og reisestrykejernet.

Jeg må være forberedt, hvert sekund, hvert skritt jeg tar ..." (side 139)

Hvordan går det med Anne til slutt? Blir hun lykkelig og fri, eller ender hun opp i spjeldet igjen? Og kjærligheten til Julien? Hvordan kan den få næring under disse forholdene? Svaret finner vi nok i Albertine Sarrazins virkelige liv ... 

Min oppfatning 

"Astragalen" fanget meg fra første side! Dramaet vi presenteres for er eksistensielt, og det handler om å gjenvinne en frihet som Anne opplever er tatt fra henne på urettmessig vis. Hun har jo ingen tro på autoriteter i utgangspunktet, så hvilken rett hadde de egentlig til å sperre henne inne? Det hele fikk meg for øvrig til å reflektere en del over følgende filosofiske spørsmål: Hvor frie er vi mennesker egentlig? Hvor bundet er vi av det miljøet vi vokser opp i? Hvor mye er i grunnen gitt på forhånd og hvor mye styrer vi selv? Hvor frie er valgene våre når det kommer til stykket? Når man har opplevd det vi vet at forfatteren har gjort, og som hun også skriver om i denne boka - hvilken sjanse har man egentlig her i livet til å havne på "den rette vei"?

Friheten har sin pris. I begynnelsen er Anne prisgitt omgivelsene sine siden hun ikke klarer å gå. Igjen er hun sperret inne i et fengsel, og dermed fremstår flukten som et paradoks. Hele tilværelsen hennes er klaustrofobisk, der hun må gjemme seg bort på et loft for å unngå å bli sett. Anne har ikke rørt en mann på fire år. Julien behandler henne med respekt, vart og ømt, og hun skjønner raskt at han er en sjelefrende. De to er like, på rømmen som de er begge to. Det er ikke det minste rart at disse to fortapte sjelene forelsker seg i hverandre. Dessuten er det forelskelsen i Julien som gir det hele en mening. Livet faller riktignok litt sammen hver gang Julien er med andre kvinner, men hun tilgir ham likevel. Hva annet kan hun gjøre?

Albertine Sarrazin skriver levende og intenst på en måte som berørte meg som leser. Hun har en helt egen stil, og flere steder er avslutningene eller oppsummeringene poetiske. Jeg kjente på desperasjon og fortvilelse, og jeg lot meg også fascinere av hovedpersonens stolthet. Hun lar seg ikke plukke på nesen, og uansett hvor sørgelig livet hennes fremstår som, er hun stolt av seg selv og det hun får til. Uansett hvor dysfunksjonelle valgene hennes er, er hun selv hellig overbevist om at hun tar kloke og rasjonelle beslutninger. Hun er street smart og vet hva som skal til for å klare seg. Der andre ville ha sett katastrofen inn i hvitøyet - der får hun til og med den til å fremstå som vakker. 

"Hvor er drømmen? Hvor trekker morgendagen meg? Badet i morges, på stranden ... Beske bobler stiger igjen til overflaten ... Kom tilbake, Julien. Jeg venter på deg, i denne rene, pent oppredde sengen." (side 201)

Jeg likte denne romanen! Jeg likte den svært godt til og med! Det er ikke all litteratur som berører like sterkt som denne historien om Anne. Boka er lettlest og er ikke vanskelig tilgjengelig på noe vis. Jeg er dessuten dypt imponert over at en ung kvinne med en så broket bakgrunn har vært i stand til å skrive en så spesiell bok! "Astragalen" er rett og slett et godt stykke litterært håndverk! Og jeg fikk veldig lyst til å omsider å få lest Jean Genets "Tyvens dagbok", som har ligget i ulest-bunken min i noen år ... Denne boka refererer Anne til flere ganger.  

Jeg anbefaler "Astragalen" varmt! 

Utgitt på fransk: 1965
Originaltittel: L´Astragal
Utgitt på norsk første gang: 1979 (med tittelen "Bruddet")
Min utgave er utgitt: 2017
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider: 203
ISBN: 978-82-02-47817-9
Jeg har kjøpt boka selv.


Albertine Sarrazin (Foto: Philippe Le Tellier/Paris Match/Getty Images)

Populære innlegg