"Mustang" (Regissør: Deniz Gamze Ergüven)

Viktig tyrkisk film om tvangsekteskap - nominert til Oscar

"Mustang" er en av fem filmer som er nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film. Her konkurrerer filmen blant annet med ungarske "Son of Saul" og jordanske "Theeb". "Mustang" er tyrkisk, og den handler om tvangsgifte. Det er Deniz Gamze Ergüven (f. 1978) som har regissert filmen. Filmen har vakt oppsikt over alt hvor den har blitt vist. 

"Mustang" hadde Norgespremiere fredag den 26. februar.

Handlingen i filmen finner sted i en tyrkisk landsby, hvor fem foreldreløse søstre vokser opp hos sin onkel, tante og bestemor. Æreskodeksen i den lille landsbyen er streng og konservativ. 

Søstrene Lale, Nur, Ece, Selma og Sonay er i ferd med å utvikle seg til unge kvinner. Lale, den yngste av søstrene,  er riktignok fremdeles svært ung, og i motsetning til søstrene er hun svært opprørsk av seg. Hun finner seg ikke i hva som helst. 

I filmens åpningsscene sier Lale farvel til sin høyst elskede lærerinne, som skal flytte til Istanbul. Deretter velger søstrene å gå hjem i stedet for å reise med skolebussen. De ender opp på stranda, der de leker i vannet med sine klassekamerater. Latter, hvinende fryd og glede preger leken, som er så uskyldig som den kan bli. På vei hjem går de på epleslang, men blir oppdaget av eieren av hagen, som truer dem med et gevær. 

Forholdet mellom søstrene er tett - de har egentlig bare hverandre.

Vel hjemme viser det seg at landsbysladderen har gått fortere enn jentene. Bestemoren er rasende fordi hun mener at jentene har skjemt dem ut i landsbyen. Heretter får de ikke lov til å gå ut av huset - ikke en gang på skolen. 

Jentene blir satt til å lære nyttige ting som matlaging, rengjøring og sying. Alt for å gjøre dem klar for ektestanden, skal det vise seg. Bestemoren har pakket bort alle telefonene i huset, slik at de ikke kan få kontakt med omverdenen. I stedet må de nøye seg med å betrakte alt utenfor huset gjennom vinduene. 

De fem søstrene

Lale er ikke tapt bak en vogn, og hun får med seg søstrene på fotballkamp etter at hun er blitt nektet å se en viktig kamp sammen med onkelen og hans venner. Mens de er på fotballkampen, blir de filmet. Bestemoren holder nesten på å ta sin død av det da hun får se jentene via en TV-overføring. Etter dette strammes grepet om jentene ytterligere til, og nå begynner bestemoren å gå drastisk til verks. Det er om å gjøre å få giftet bort jentene i full fart - før de rekker å bringe enda mer skam over familien. 

Sonay blir lykkelig gift - i motsetning til søsteren Selma ...

I første omgang er det de to eldste søstrene, Selma og Sonay, som giftes bort. Men mens Sonay vet å få det som hun ønsker og blir gift med ham hun elsker, er ikke Selma like heldig. Deres dobbeltbryllup blir derfor til glede for den ene, og til en tragisk ulykke for den andre. Og enda verre er det da Selma ikke blør på bryllupsnatten. Det ulykkelig paret får dermed intet blodig laken å vise frem til slektningene som hamrer på soverommet om morgenen, for å få beviset for at bruden var jomfru. 

Lale

Så er det Eces tur. Vi aner konturene av at onkelen misbruker Ece seksuelt, og at det er derfor det er så om å gjøre å få henne gift. Bestemoren er klar over dette, men ser en annen vei. Antakelig er det derfor hun også er så lite levende, og stort sett er fiendtlig innstilt til jentene. Ece vil ikke gifte seg, og ender opp med å ta livet av seg. 

Etter begravelsen bestemmer onkelen og tanten seg for at Nur skal giftes bort. Gittere blir montert foran alle vinduer, slik at en flukt ikke skal være mulig. Men da holder det for Lale. Hun organiserer en flukt ... 

Livet utenfor betraktes fra vinduet.

Dette er en film som ikke slutter å gjøre inntrykk etter at rulleteksten er borte fra lerretet. Det som beskrives er nemlig skjebnen til mange unge kvinner som lever på landsbygda - blant annet i Tyrkia. Og det trenger slett ikke å handle om islam. Uvitenhet og streng konformitet er en vel så sentral forklaringsfaktor. Regissøren har brukt sin egen bakgrunn som inspirasjon da hun laget filmen. 

Det er mange lag i denne filmen. Overgangen fra barn til ung voksen er et tema. Her tillates ikke uskyldig lek, mens man derimot ser forbi seksuelt misbruk. De unge jentene tas knapt med på råd når de skal giftes bort, men må finne seg i å få tildelt en mann som slekten synes er passende. Noen ganger koster dette en fortvilelse så stor at selvmord er siste utvei. Kontrasten mellom landsby og storby kommer svært tydelig frem, og alle mennene er ikke like fæle som onkelen. Vennen Yasin stiller opp, og blir sånn sett søstrenes hjelper og beskytter. 

Selv om jeg synes at "Son of Saul" er en bedre film enn "Mustang", håper jeg at "Mustang" vinner Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film. Dette vil nemlig gjøre at filmen får enda mer blest, og at den i neste omgang kan skape debatt i den arabiske verden. 

Jentene, og spesielt Güneş Şensoy i rollen som Lale, gjør flotte og overbevisende rolletolkninger som de fem søstrene. Jeg vil også berømme Ayberk Pekcan sin rolletolkning av onkel Erol. Han er på mange måter den store drittsekken i filmen, skjønt han får god hjelp av kvinnene han har rundt seg. At hans ære opprettholdes for enhver pris, har mye å si for deres egen status i landsbyen. River de ham ned fra pidestallen, ender også de selv i grøfta ... 

Skjebnen til de fem søstrene, som blir sperret inne og ikke en gang får lov til å gå på skolen, minnet meg for øvrig sterkt om Jeffrey Eugenides roman "The Virgin Suicides", selv om temaet i den ikke er tvangsekteskap. Derimot handler det om selvmord, som en reaksjon på å bli sperret inne. 

Trenger jeg å si det flere ganger? Selvsagt anbefales også denne filmen sterkt!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen: Denne filmen fikk ingen pris. "Son of Saul" vant derimot Oscar i kategorien beste utenlandske film.)

Innspilt: 2015 
Originaltittel: Mustang
Nasjonalitet: Tyrkia, Frankrike og Tyskland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Güneş Şensoy (Lale), Doğa Doğuşlu (Nur), Elit İşcan (Ece), Tuğba Sunguroğlu (Selma), İlayda Akdoğan (Sonay), Nihal Koldaş (bestemoren), Ayberk Pekcan (onkel Erol), Erol Afşin (Osman) m.fl.

Spilletid: 97 min.

Nazish Khan: "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med"

Arrangerte ekteskap i dagens Norge

Nazish Khan (f. 1975) er oppvokst og bosatt på Stovner. Hun er utdannet sosionom og har blant annet mange års erfaring fra frivillig arbeid med barn og ungdom med minoritetsbakgrunn, kan vi lese på forlagets nettside-presentasjon av henne. For kort tid siden debuterte hun med boka "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med". Boka har vakt en del reaksjoner, særlig fra dem som er i mot at foreldre i det hele tatt skal ha noe som helst med barnas valg av ektefelle å gjøre. Oppfattelsen av frivillighet er og blir diskutabel, og akkurat dette diskuterer Nazish Khan i sin bok. 

Forfatteren har selv vært gift i 19 år. Et ekteskap hun betegner som meget lykkelig, selv om dette i sin tid ble arrangert av foreldrene. 

"Nitten år er gått siden jeg giftet meg med Mehtab. Den kjærligheten og tryggheten som overvelder meg når jeg ser ham nå, den har vært der helt siden jeg møtte ham for første gang. Jeg vet at jeg er heldig." (side 10)

Alle er ikke like heldig som Nazish, og dette vet hun smertelig godt. Så pass mange kvinner har hun møtt både i privatliv og jobbsammenheng at hun vet at bildet er nyansert. Selv i de tilsynelatende mest liberale familier har elementer av tvang dukket opp når barna kommer opp i gifteklar alder. Og det handler ikke bare om jentene. Guttene er også utsatt for press og tvang.

Vi skal for øvrig ikke mer enn drøyt hundre år tilbake i tid i Norge, før det var vanlig med tvangsekteskap i de finere sirkler. Amalie Skram skriver om dette i romanen "Forrådt" (linken fører til min omtale av boka), og forfatterens første ekteskap var dessuten arrangert. Nazish Khan nevner denne boka på side 15 i "Da himmelen falt". 

"Jeg må ha vært omtrent seksten år, denne dagen som jeg husker så godt. Kanskje var det første gang jeg bevisst tenkte på pappa som litt annerledes? Tryggheten hans, som lå til grunn for at jeg alltid hadde klart å diskutere og spøke med ham. De aller fleste av venninnene mine hadde fedre som formelig oste av en autoritær personlighet og et opphøyd selvbilde. Jeg så at flere hadde et svært anspent forhold til sin far, preget av lite kommunikasjon. Jeg gav ofte pappa en god klem, jeg kunne finne på å tullebokse ham på armen. Om han ble sint, kunne jeg smile, legge armen rundt ham og be ham roe seg ned. Ofte begynte han da å le, uansett hvor irritert han var på meg." (side 17)

Nazish beskriver et oppvekstmiljø preget av krysspress mellom to kulturer - den pakistanske og den norske. Det er vanskelig å balansere verdiene fra disse samfunnene, særlig fordi dette er et ukjent territorium for foreldrene. Hennes inntrykk er at mange som har innvandret til Norge lever i en kulturell dvale, og at holdningen er at "Det bare er sånn, slik er vår religion, slik er vår kultur." Skillet mellom religiøse og kulturelle sekulære normer og regler er med tiden blitt visket bort, og denne sammensmeltningen av det religiøse og kulturelle er dypt forankret i foreldregenerasjonens mentalitet. 

"For barn av innvandrere som definerer seg som troende muslimer, er det ofte den misforståtte oppfatningen av hva som egentlig er den religiøse dimensjonen i foreldrenes væremåte som gjør det ekstra vanskelig å utfordre foreldrenes verdier. I mine øyne er det viktig å prøve å forstå hvordan tradisjon og religion er blandet sammen, for å forstå hva som ligger til grunn for foreldrenes kontroll av sine barn og storfamiliers sosiale kontroll av sine medlemmer." (side 21)

De aller fleste foreldre vil det beste for barna sine - selv om de utøver press og tvang. Press og tvang er like fullt uakseptabelt, og dette er hovedessensen i Nazish Khans bok. Til og med Koranen forbyr dette, men akkurat dette er det mange som ikke har skjønt. Derfor må folk opplyses om dette. Jenter - gutter også for den saks skyld - kan si nei til en ekteskapskandidat uten å være dårlige muslimer av den grunn! 

Noen foreldre tror at de opererer med frivillighet når de gir sine barn valget mellom et knippe av ekteskapskandidater. Atter andre blir sjokkerte når de skjønner at det de selv oppfatter som et mildt press, er så ødeleggende for deres barn. Nazish trekker frem en rekke eksempler fra virkeligheten på hvor galt det kan gå når kommunikasjonen mellom foreldre og barn i en slik prosess ikke er ivaretakende i forhold til det aktuelle "barnet". 

En del unge opplever at de blir tvangsgiftet mens de er på ferie i Pakistan (og for den saks skyld i andre muslimske land). Noen av eksemplene Nazish nevner i sin bok er hjerteskjærende. Det handler om voldtekter på bryllupsnatten, om norske familier som er under sterkt press fra sine familier i hjemlandet. Det handler om storebrødre som har makt til å bestemme hvem som skal gifte seg med hvem på tvers av landegrenser, og det handler om økonomi og penger og om å sikre sine egne interesser. Eksemplene viser hvor lite det handler om religion, men hvor religionen likevel brukes som brekkstang for å tvinge gjennom sin vilje. Det handler om norske familier som risikerer å bli utstøtt fra storfamilien i Pakistan dersom de ikke følger patriarkens ordre ... Et trist eksempel om en mann som både mister storfamilien i Pakistan og sin egen familie i Norge - der pakker kona og døtrene sakene sine og forsvinner ut av hans liv, fordi de ikke ønsker giftemål med mannens dominerende familie i Pakistan - gjorde et sterkt inntrykk på meg. 

Er det da ikke noen lyspunkter i historiene som Nazish forteller? Jo - massevis! Når hun forteller om at hennes egne foreldre har vært i utvikling i løpet av hennes oppvekst, at de har endret mange av sine opprinnelige holdninger og at dette også har skjedd med flere hun kjenner - det var til å bli glad av! Måten hun oppdrar sine egne barn på viser også at det er en rivende utvikling i innvandrermiljøene i Norge. Selv definerer hun seg som norskpakistansk muslim, mens hun mener at denne betegnelsen ikke passer for datteren hennes. Datteren er nemlig norsk muslim! Foreldrene hennes reagerte sterkt da de oppfattet dette, og mente at hun måtte lære datteren at hun er pakistaner. 

"Som mor har jeg lagt vekt på å ha et felles fundament i oppdragelsen av mine fire døtre. Deres identitet defineres ikke ut fra hvilket land deres besteforeldre er fra og hvilken kultur de tilhører, men ut fra deres religiøse tilhørighet og hvilket land de faktisk er født i, vokser opp i og mest sannsynlig skal fortsette å bo i. 

Realiteten er jo at dette er en prosess jeg ikke kan styre. Generasjon for generasjon vil det foregå en stadig tettere sammenfletting av den norske kulturen med kulturen til våre foreldre. I fremtiden vil det skje en sammensmeltning som vil skape en ny kultur, som ikke er identisk med det vi i dag kaller norsk, pakistansk, marokkansk, tyrkisk, somalisk etc." (side 65)

Under kapitteloverskriften "Å arrangere for kjærlighet" (side 98 flg.) tar Nazish Khan opp hvordan arrangerte ekteskap blir møtt med fordomsfull arroganse. Selv kjenner hun "uendelig mange" som lever i arrangerte ekteskap, og hun viser til at en av fem innvandrerungdommer er positive til arrangerte ekteskap. Selv føler hun at mange som jobber i hjelpeapparatet ikke skiller mellom tvangsekteskap og et legitimt arrangert ekteskap.

Nazish mener at arrangerte ekteskap kan sammenlignes med nettdating  og profesjonelle ekteskapsarrangører. Forskjellen er at mens en datamaskin eller ekteskapsarrangør leter opp en passende kandidat i det ene tilfellet, er det foreldrene som gjør det når det gjelder arrangerte ekteskap. Den som blir tilbudt en kandidat kan med Koranen i hånden nekte å gifte seg. Noe som har endret det tradisjonelle bildet av et typisk arrangert ekteskap sammenlignet med tidligere, er at flere og flere familier i dag ønsker å finne en kandidat i Norge og ikke fra sitt hjemland. Dette har gjort prosessen enklere og problemene færre. Khan nevner dessuten at enkelte familier har vært utsatt for svindel, ved at kandidaten fra Pakistan har utnyttet sin norske svigerfamilie og brukt ektefellen til å oppnå norsk statsborgerskap. Deretter har vedkommende ønsket skilsmisse. For øvrig har variasjonen og valget mellom kandidater i Norge økt i årenes løp. Dette gjør det også enklere å finne noen i Norge. Hun understreker igjen og igjen at det må være opp til hver enkelt hvilken metode man ønsker å bruke når man leter etter en passende kandidat. Arrangert ekteskap er bare en av flere metoder, og hun forutsetter hele tiden frivillighet fra de impliserte parter. 

Avslutningsvis i boka skriver Nazish Khan følgende:

"Jeg mener at det burde være rom for arrangerte ekteskap i Norge. Men det må ikke være noen tvil om at det er fundert i ungdommens eget ønske. Om noen opplever at man blir utsatt for press, er det press. Da må man akseptere at vedkommende føler det slik. Og tvang forekommer idet en person presses til å utføre en handling vedkommende ikke ønsker. Når en eller begge presses inn i et ekteskap de ikke ønsker, da er det tvangsekteskap. Og tvangsekteskap er overgep! Men alle ekteskap som inngås på en annen måte enn den de fleste nordmenn velger, er ikke nødvendigvis tvangsekteskap." (side 116)

Dette er essensen i Khans bok - med den presisering at mange foreldre tror at de åpner for frivillighet, mens barna opplever tvang - og så kommuniserer de ikke godt nok med hverandre til virkelig å forstå hverandres ståsted ... Og det er nettopp dette som gjør denne debatten så vanskelig. At noen faktisk blir lykkelig selv etter å ha opplevd en mild form for press i forbindelse med arrangerte ekteskap, legitimerer ikke at dette er ok for alle andre. 

Det mest interessante med boka er Khans intervjuer med unge muslimer i Norge, hvor vi får innblikk i mange ulike skjebner og historier. Boka er svært lettlest, godt skrevet og opplysende, samtidig som jeg ikke helt klarer å komme forbi at bildet som presenteres er for enkelt. Så lenge det ikke utøves tvang, må det selvsagt være fritt opp til den enkelte å gifte seg på akkurat den måten man ønsker - helt uavhengig av hvilken religiøs eller kulturell tilhørighet man har. Men så sniker det seg inn et spørsmål om det er så enkelt når det kommer til stykket ... ? 

La oss i alle fall håpe på at innvandrermiljøet har endret seg dramatisk bare i løpet av en generasjon, og at foreldregenerasjonen er mye mer opplyst enn hva deres foreldre igjen var. Vi leser dessuten i avisene om at tendensen til å gifte bort sine døtre og sønner til slektninger fra hjemlandet, er sterkt avtagende, og bare dette i seg selv er lovende mtp. integreringen i Norge. Ikke minst ser vi i dag at svært mange innvandrerkvinner er utrolig flinke og tar seg høyere utdannelse med glitrende karakterer - og fortsetter å jobbe også etter at de har fått barn. Det er ingen tvil om at utviklingen går i riktig retning, og at krysspresset som flerkulturelle unge har opplevd og sikkert fremdeles opplever, tross alt er avtakende. Med dette følger muligheten for å ta frie og selvstendige valg i sine egne liv - også når det gjelder valg av ektefelle, uansett hvilken metode man måtte velge for å finne en passende livsledsager. 

"Da himmelen falt" er et interessant innlegg i debatten om arrangerte ekteskap. Her er det mye å lære!

Utgitt: 2015
Forlag: Pax
Antall sider: 124
ISBN: 978-82-530-3724-0
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Nazish Khan (Foto lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Marianne Rustad Carlsen og Ola Nymo Trulsen - 27. april 2015 - Arrangerte ekteskap minner om nettdating (intervju) - Nazish Khan trekker likheter mellom arrangerte ekteskap og det å finne seg en partner via nettet.
– Det er mye av det samme. Du oppgir dine hobbyer og interesser og finner kanskje en match. Så kan du få en henvendelse og bestemmer i så fall selv om du vil gå videre, sier hun, og utdyper:
– Den eneste forskjellen er at foreldrene blir involvert i arrangerte ekteskap. De foreslår da partnere som de kan tenke seg at barna vil fungere godt sammen med.
Hun tror ikke arrangerte ekteskap hindrer integrering.
– Nei, absolutt ikke. Arrangerte ekteskap er en del av en kultur som nå er en del av det norske storsamfunnet, sier bokdebutanten.
- Artemisias Verden - 1. mai 2015 - Khan bygger opp boka på en fin måte, ved å skildre enkelthistorier hvor hun knytter egne refleksjoner til, samt at hun til slutt går inn i hva som gjøres og kan gjøres mot problemet, samt at hun trekker frem flere debattanter som har forskjellige meninger om tvangekteskap og arrangerte ekteskap. Noen mener at arrangerte ekteskap er det samme som tvang, men det er Khan uenig i. Hun lever selv lykkelig gift i et arrangert ekteskap. Hun sammenligner arrangerte ekteskap med vår tids datingtjenester, da hun mener de har mye til felles. I arrangerte ekteskap leter foreldrene frem kandidater de mener kan bli en god match for sine barn, men barnet får selv velge. I datingtjenestene finner byråene frem partnere som matcher på interesser og egenskaper med mer, og de får selv velge etter å ha truffet partneren om de vil fortsette.
- Reading Randi - 28. april 2015 - Nazish Khan har intervjuet unge mennesker som har giftet seg arrangert, og noen som har giftet seg på grunn av tvang - og hun understreker at "tvangsekteskap" er kriminelt og imot norsk lov, og noe hun tar sterkt avstand fra.Selv ser hun ut til å være lykkelig gift på den "arrangerte" måten, med foreldre som hjalp til å finne partner som hun selv kunne velge om hun ville ha - og ekteskapet har vart i tjue år.
- Beathes Bokhylle - 8. mai 2015 - Nå skal ikke jeg drive å «synse» så mye om en religion jeg ikke har inngående kjennskap til, men jeg ble grepet av å lese og syntes at det virker uforståelig (på meg) at mange foreldre tar mer hensyn til storfamilien enn til sine egne barn for som vi får høre her så finnes det foreldre som er imot tvangsekteskap i utgangspunktet men ved reise til hjemlandet så blir de ofte satt under press av andre familiemedlemmer og da er det nok «skrekken» for å stå utenfor denne storfamilien større enn det å utsette barnet sitt for den tvang å skulle gifte det bort til en fetter eller andre barnet overhodet ikke ønsker å gifte seg med.Til og med i koranen står det at alle kan gifte seg med den de vil og at all tvang er forbudt i følge islam, da er det i grunnen veldig rart at det er så utbredt som det er.
Dette var en lettlest og sterk prosa om tema som er uhyre viktig å snakke om, for dette gjelder mange mennesker både her i Norge og andre land. Viktig å lese for å bedre kunne forstå en kultur så fjern fra vår egen, det er både læreriktig og interessant. Forfatteren sammenligner arrangert ekteskap med nettdating. Jeg anbefaler deg å lese boken.

"Ørkenblomsten" (Regissør: Sherry Hormann)

En sann historie om kjønnslemlestelse


Filmen "Ørkenblomsten" er basert på somaliske Waris Diries bestselgende selvbiografi "Desert Flower".  Warie ble født i Somalia i 1965 og allerede som treåring ble hun omskåret og sydd igjen nedentil. To av hennes søstre døde som følge av omskjæring. Selv fikk Waris en alvorlig infeksjon fordi kvinnen som omskar henne ikke brukte rent utstyr. Med nød og neppe overlevde hun.

12-13 år gammel ble hun forespeilet et liv som en eldre manns fjerde kone. Mannen hadde betalt svært godt for henne, og foreldrene - fattige nomader med mange barn - trengte pengene. Natten før bryllupet rømte hun imidlertid. Hun la på sprang ut i ørkenen, og etter flere dager kom hun omsider frem til Mogadishu, der hun visste at hennes mors foreldre bodde. I sin tid hadde de nektet datteren å gifte seg med det de mente var en simpel nomade, med den følge at hun rømte ut i ørkenen med ham.

Familien i Mogadishu sørget etter hvert for å få Warie over til London. Som gratis hushjelp i den somaliske ambassaden vokste hun opp til å bli en voksen kvinne. Så brøt det ut borgerkrig i Somalia, og hele den somaliske ambassaden i London pakket sammen for å reise hjem. Tilbake sto Waris, uten å kunne engelsk og fremdeles analfabet. Fra den ene dagen til den andre en hjemløs som vandret rundt i Londons gater uten penger, uten å kunne gjøre særlig godt rede for seg og uten noe sted å gå. I desperasjon klistret hun seg på en ung kvinne som jobbet i en butikk. Kvinnen - Marylin - gikk til slutt med på å la henne overnatte en eneste natt hos henne. Dette skulle imidlertid bli innledningen til et varmt og godt vennskap, som ble helt avgjørende for Waris og hennes fremtid. 

Siden ble Waris toppmodell, guddommelig vakker som hun både er og var, og dette førte til en voldsom interesse for hennes bakgrunn. I et intervju fortalte hun om at hun var omskåret, og oppmerksomheten rundt dette førte etter hvert til at hun ble utnevnt som FNs talskvinne mot omskjæring av kvinner. Totalt anslås det at rundt 130 millioner kvinner er omskåret. Waris er visstnok den første kvinnen som har stått frem i offentligheten og tatt til motmæle mot omskjæring - en skikk en del afrikanske kulturer har praktisert i over 3000 år, i den tro at kvinnens uskyld må beskyttes. Ikke omskjærte kvinner har ingen sjanse på ekteskapsmarkedet, og anses på likefot med horer. Waris´engasjement i saken har ført til at mange land har innført forbud mot omskjæring, men fremdeles blir om lag 6000 kvinner omskåret hvert eneste år.

Filmer om Afrika og for den saks skyld om tvangsgifte og omskjæring er et "must" for meg når jeg kommer over slike. Derfor var jeg aldri i tvil om at "Ørkenblomsten" var en film jeg måtte se, skjønt jeg nok tenkte at den kom til å handle aller mest om en litt overfladisk toppmodellkarriere. Så feil kunne jeg altså ta! Historien om Warie gjorde noe med meg, og på slutten satt jeg rett og slett og gråt. For dette handler om en svært modig kvinne - en kvinne som lever i beste velgående, og som faktisk har gjennomlevd historien i filmen. Mye av det som fremgår av filmen er rystende. En ting var den bestialske omskjæringen som fant sted ute i ørkenen - en annen var episoden der Warie kom inn på et sykehus i London med sterke smerter i underlivet. Den britiske legen tilkalte en somalisk helsearbeider og ba ham tolke. Mens legen redegjorde for hva han måtte gjøre for å hjelpe henne, "oversatte" somalieren at "du burde skamme deg der du ligger og bretter deg ut på den måten - hva tror du din mor ville si om hun så deg nå" osv. Skamfull reiste Warie fra klinikken, fremdeles med underlivssmerter forårsaket av altfor stram sying av kjønnsåpningen ... Heldigvis tok hun tak i dette etter hvert og gikk til kamp mot den meningsløse tradisjonen med å kjønnslemleste kvinner.

Liya Kebede, som selv er modell i tillegg til skuespiller, tolket rollen som Waris Dirie på en helt fantastisk måte. Jeg fikk faktisk assosiasjoner til Whitney Houston slik hun var i sine velmaktsdager. Og Sally Hawkins som venninnen Marylin var bare helt herlig! En historie som dette får en ekstra dimmensjon fordi den er basert på en sann historie, rett og slett fordi virkeligheten som regel overskygger en hver fiksjon. Det jeg for øvrig likte med denne historien er at den tross alt endte bra, selv om Warie måtte gå veien via et arrangert ekteskap i England for å få oppholdstillatelse. Hun fikk et godt liv til slutt! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2009
Originaltittel: Desert Flower
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Liya Kebede (Waris Dirie), Sally Hawkins (Marylin), Craig Parkinson (Neil), Meera Syal (Pushpa Patel), Anthony Mackie (Harold Jackson), Juliet Stevenson (Lucinda), Timothy Spall (Terry Donaldson), Soraya Omar-Scego (Waris - 12 år gammel)
Spilletid: 121 min.

Waris på flukt gjennom ørkenen

Waris og Marylins veier krysses

Marylin lærer Waris å gå på høye hæler

Liya Kebede og den virkelige Waris Dirie

Liya Kebede i rollen som toppmodellen Waris Dirie

"Ju Dou - flammende begjær" (Regissør: Zhang Yimou)

De gangene jeg kommer over filmer med den kinesiske skuespillerdivaen Gong Li i en av hovedrollene, er det fest! Nesten uten unntak spiller hun i noen av de beste filmene som kommer fra Asia til Vesten. Denne gangen klarte Platekompaniet å fremskaffe et par av filmene jeg var ute etter - bl.a. "Ju Dou" og "The Story of Qiu Ju" - men som regel må jeg utenlands for å få tak i slike filmer.

Handlingen i "Ju Dou" finner sted i en kinesisk landsbygd i 1920-årene. Jinshan er velhavende og tjener sine penger på å farge silke. Hans nevø Tianquing er ansatt i silke-fargeriet, og han tynes av sin onkel dersom han ikke gjør det han skal absolutt hele tiden. 

Onkelen har vært gift to ganger tidligere, og det har ryktes at han har tatt livet av sine foregående koner. Et kvinneliv er imidlertid ikke mye verdt, og man setter seg dessuten ikke opp mot rike mennesker. Da Jinshan en dag ankommer med sin tredje kone, denne gangen vakre Ju Dou som er intetanende om skjebnen til de foregående konene, er det med spenning og forventning: vil hun klare det de foregående konene ikke klarte, nemlig å gi ham en sønn? Selv er hun blitt tvangsgiftet med denne eldre mannen, som hun ikke elsker.

Etter nokså kort tid begynner Jinshan å torturere sin nye kone. Dette for å skjule at han er impotent. Etter hvert går det opp for Ju Dou at hun ikke kommer til å overleve mishandlingen i lengden. Hun trygler Tianquing om ikke å gripe inn neste gang onkelen er i ferd med å drepe henne. Hun orker ikke å leve lenger. Fra før av har det bygget seg opp en sterk spenning mellom Ju Dou og Tianquing, og Ju Dous rop om hjelp blir ikke overraskende innledningen til et intenst og lidenskapelig forhold mellom dem, der begjæret flammer. De kan ikke få nok av hverandre, samtidig som er vet at dersom forholdet skulle bli oppdaget, vil dette koste dem livet. Kjærligheten til Tianquing holder motet i Ju Dou oppe, nå som hun endelig har fått noe å leve for.

Som et resultat av forholdet mellom Ju Dou og Tianquing, føder Ju Dou en sønn. Jinshan er overbevist om at gutten er hans sønn. En dag ramler han av et esel på vei hjem fra en handelsreise, og blir lam fra livet og ned. Etter dette føler Ju Dou og Tianquing at han ikke lenger kan true dem, og i overmot forteller Ju Dou ham at sønnen ikke er hans, men Tianquings. Mens Jinshan ligger ubevegerlig i sengen natt etter natt, tvinges han til å høre latteren og gleden til de andre i huset. Sønnen, som begynner å vokse til, ytrer derimot ikke et eneste ord ...

Men Jinshan er ikke tapt bak en vogn, selv om han er lam. I første omgang forsøker han å sette fyr på hele silkefargeriet, men snarrådighet fra Ju Dou og Tianquing redder fargeriet fra å brenne til grunnen. I neste omgang forsøker han å ta livet av sønnen, men det forhold at sønnen for første gang sier "pappa", gjør at han ombestemmer seg. Etter dette vokser det frem et sterkt far-sønn-forhold, som skal få katastrofale følger for den lille familien. Jou Dou og Tianquing føler at de omsider er fri den dagen Jinshan ved et uhell kjører rett ut i en av fargekummene og drukner. Det viser deg imidlertid at det allerede går mange rykter i den lille landsbyen, og byens eldste forbyr derfor Tianquing å fortsette å bo i fargeriet. Ju Dou får heller ikke gifte seg på nytt. I mellomtiden går sønnen rundt og skuler på moren og fetteren. Tragedien lurer bak hvert hjørne ... 

Gong Li har spilt i en rekke kjente filmer som "Slaget om den forbudte by" / "Curse of the Golden Flower", "Memoirs of a Geisha", "Farvel, min konkubine", "The Story of Qiu Ju", "The Emperor and the Assassin", "Miami Vice", "Hannibal Rising" og "Shanghai" - bare for å nevne noen. Hun regnes som en av de få virkelige divaene innenfor kinesisk skuespillerkunst. "Ju Dou" er kanskje blant de mest melodramatiske filmene hun har deltatt i, men selv om dramaet og historien er både tåredryppende og trist, bygger den på forholdene slik de rent faktisk har vært i Kina gjennom århundrer. Kvinnene er underlagt sine menn, kjærligheten har liten plass og tradisjoner og normer setter strenge grenser for hva som er akseptabelt. Like fullt er kjærlighet og lidenskap sterke krefter i de fleste mennesker, og noe mange er villige til å risikere alt for å få oppleve. Det er en kraftfull historie som fortelles i denne filmen, og man kan sikkert innvende at noen av personlighetene - kanskje særlig Jinshan - blir vel ensidig fremstilt, som om han mangler ethvert menneskelig trekk. 

Filmen "Ju Dou" representerte regissøren Zhang Yimous gjennombrudd i Vesten da den kom i 1990. Ikke bare ble den nominert til Gullpalmen i Cannes i 1990, men året etter ble den også nominert til Oscar som beste utenlandske film. Det var første gang en kinesisk film hadde blitt nominert til Oscar. Filmen ble ikke overraskende forbudt i Kina.

Jeg synes filmer med Gong Li i en av rollene samt filmer som Zhang Yimou har regissert, er vel verdt å få med seg. (Zhang Yimou har også regissert filmene i trilogien "Hero", "Flyvende dolker" og "Slaget om den forbudte by".) Asiatiske filmer er annerledes enn vestens filmer, og dette må man nødvendigvis ta med seg når man ser og tolker slike filmer. Jeg synes denne filmen fortjener terningkast fem! Ved denne vurderingen har jeg også sett hen til det mot som opprinnelig lå bak å lage en slik film i 1980-/1990-årenes Kina. Jeg kommer til å gjøre mye for å få tak i flere av filmene som Gong Li har spilt i. 

Innspilt: 1990
Nasjonalitet: Kina, Japan
Genre: Drama
Skuespillere: Gong Li (Ju Dou), Li Baotian (Yang Tianqing), Li Wei (Yang Jinshan), Zhang Yi (Yang Tianbai), Zhen Jian (Tianbai som ung gutt)
Spilletid: 96 min.

En forgrått Ju Dou trygler om å få lov til å dø

Kjærligheten blomstrer mellom Ju Dou og Tianqing

Despoten Jinshan og sønnen

"Rødt hjerte" (Regissør: Halkawt Mustafa)

Til å gråte av


Innspilt: 2010
Originaltittel: Rødt hjerte
Nasjonalitet: Irak, Norge
Språk: Kurdisk
Genre: Drama
Skuespillere: Shahen Jamal (Shirin), Soran Ibrahim (Soran), Ali Ahmed
Spilletid: 77 min.

Shirin og Soran er forelsket i hverandre. Begge har lovet hverandre sine hjerter, og drømmer om at de skal få gifte seg en dag. Men så dør Shirins mor, og hun er så vidt kommet i jorden før faren ønsker å gifte seg på nytt. Man kan vel ikke akkurat si at han velger på øverste hylle, og han er derfor lykkelig da han får muligheten til å gifte seg med søsteren til landsbyens galning. Det er bare én hake ved det hele: til gjengjeld må han love datteren sin bort til broren hennes. Ja, nettopp til "landsby-idioten".

Shirin protesterer og gråter, trasser og hyler, men til ingen nytte. Farens ord er lov, og selv ikke det faktum at Soran og alle mennene fra moskéen tropper opp for å trygle om at de unge skal få lov til gifte seg, endrer hans oppfatning. Han har bestemt seg! Og sånn blir det!

Shirin blir gift med den tilbakestående mannen, men da bryllupsnatten skal ta til og brudgommen forlanger at Shirin skal kle av seg, kommer Soran henne til unnsetning og røver henne med seg i natten. Sammen rømmer de inn til storbyen for å starte et nytt liv.

Livet i storbyen blir alt annet enn enkelt. Uten vigselsattest får de ikke en gang leid et rom, og må derfor sove under åpen himmel. De har ikke vært lenge i storbyen før Soran blir arrestert, og dermed er Shirin overlatt helt til seg selv. Dette blir ødeleggende både for henne og Soran. Uten en mann i ryggen har hun ikke en sjanse, og så snart hun ikke lenger er jomfru, er hun null verdt i dette samfunnet. Tiggende kvinner med små bylter med nyfødte barn i på gaten ... snart er hun en av dem, og da er det virkelig ingen vei tilbake ...

Denne filmen fikk meg til å gråte. Ikke fordi filmen spiller bevisst på det sentimentale, men visstheten om at dette er sjebnen for mange kvinner i store deler av verden, var sterk ... Der retten til å velge sin egen ektefelle ikke er selvsagt, der kvinnens posisjon er svak og der mennene bestemmer alt.

Det er Halkawt Mustafa, som kom til Norge i 2000, som har regissert filmen. Selv kommer han fra Kurdistan i Nord-Irak, og dette er hans debutfilm. Filmen er spilt inn i Kurdistan, og er en norsk-irakisk produksjon. Virkemidlene som er benyttet er nokså enkle, men nettopp dette tilførte filmen noe ekte og autentisk. Det rent filmtekniske, bildene og musikken er utsøkt nydelige. Det som like fullt trekker ned helhetsinntrykket er den noe stereotype fremstillingen av flere av personene i filmen. Hadde man f.eks. behøvd å la Shirins valg stå mellom mannen hun elsket og en tilbakestående mann? Og faren - hadde han virkelig ingen tanker om sin datters lykke? Hva med denne mannens evne til å forsørge henne? Akkurat den delen av historien fant jeg ikke helt troverdig, samtidig som det er fullt mulig at jeg er for naiv. Jeg er ikke sikker på om jeg skal gi filmen terningkast fire eller fem, men jeg tror likevel jeg ender med en svak fem´er. Det eksotiske og ikke minst det politisk viktige budskapet ved filmen trekker opp, tross alt! Jeg gleder meg allerede til Halkawt Mustafas neste film!

Helt til slutt ønsker jeg å linke til en interessant artikkel om "Rødt hjerte", ført i pennen av Gunnar Iversen i Analysen den 20. mai 2011.

Soran og Shirin 

Shirin skvetter tilbake pga. en av storbyens falne kvinner

Halkawt Mustafa kom fra storbyen til Rjukan i 2000. Hans familie har politisk bakgrunn, noe han sier har preget hans engasjement for kurdiske kvinner. Foto: FilmhusetHer er en link til et intervju med regissøren.

Nedjma: "Mandelen" (2006)

Badra blir tvangsgiftet til en eldre, tradisjonell mann på landsbygda i Marokko. Han mangler fullstendig fintfølelse og behandler henne som et dyr. Badra holder ikke ut livet sammen med ham og flykter til sin liberale tante i Tanger.

I Tanger møter Badra et helt annet samfunn enn hva hun er vant til, samtidig som tradisjonenes klamme bånd setter betydelige begrensninger mht. hvordan hun kan leve livet sitt. Dette forhindrer henne imidlertid ikke fra å innlede et kjærlighetsforhold til en lege. Sammen med ham våkner hun opp som kvinne og oppdager sin egen seksualitet.

Selv om det utvilsomt er ekte kjærlighet Badra og denne legen opplever sammen, vil han ikke gifte seg med henne. Hun dras derfor mellom håp og fortvilelse, samtidig som hun ikke klarer å bryte med ham.

Jeg oppleve denne boka som meget vakker og tidvis poetisk. Sjelden har jeg opplevd erotikk så nydelig beskrevet som i denne boka. Den er rett og slett litterært meget godt skrevet. For øvrig er det et paradoks at forfatteren må opptre under psevdonym for ikke å risikere å bli drept av sine egne.

Utgitt i Norge: 2006
Forlag: Bazar
Oversatt: Synneve Sundby
Antall sider: 207