Péter Esterházy: "Hjertets hjelpeverb - innføring i skjønnlitteraturen"

Bemerkelsesverdig bok fra ungarsk forfatter!

Péter Esterházy (f. 1950) er, ved siden av Péter Nádas, Ungarns største forfatter og en av den europeiske samtidslitteraturens aller største, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Hans bøker kjennetegnes av språklig virtuositet og stor oppfinnsomhet, enten han skildrer sin egen samtid eller sitt lands historie."

Agora Publishing står bak to norske utgivelser av Péter Esterházys bøker; "Ingen kunst" (2013) og "Hjertets hjelpeverb - innføring i skjønnlitteraturen". Begge handler om et mor-sønn-forhold - den ene mens moren lever i beste velgående, den andre mens moren er døende. Begge bøker er utsøkt vakre og forseggjorte, slik Agora Publishing har lagt vekt på. Et vakkert innhold krever en vakker innbinding! 

Péter Esterházy har imidlertid skrevet langt flere bøker enn dette, og en fullstendig bibliografi finnes på Wikipedia. Her fremgår det at Esterházy debuterte som forfatter i 1979, og at hans hovedverk er "Himmelsk harmoni" ("Harmonia Caelestis) som utkom på ungarsk i 2001 og på norsk i 2004 (på Gyldendal forlag). Dessverre er denne boka ikke lenger tilgjengelig. Akkurat dét håper jeg at Gyldendal gjør noe med!

Ellers ser jeg på nettet at utgivelsen av "Ingen kunst" fikk en del oppmerksomhet i media; VG skrev om denne boka 28. oktober 2013 og NRK gjorde det 15. mai 2013. Om "Hjertets hjelpeverb", som utkom tidligere i år, finner jeg ingenting. Akkurat det synes jeg er rart - særlig tatt i betraktning viktigheten av Esterházys forfatterskap. 

Noe som for øvrig kan være verdt å få med seg før man setter i gang med Péter Esterházys forfatterskap, er hans familiehistorie. Dette fordi denne familiehistorien kan bidra til å øke forståelsen for tekstene han har produsert i årenes løp. Jeg siterer fra NRKs artikkel om forfatteren:

"Esterhazy-familien var inntil 2. verdenskrig en av Ungarns aller rikeste. Kommuniststyret fratok familien all eiendom i 1948 og forviste dem fra Budapest. I sin nye bok "Ingen kunst" skriver Esterhazy en fiktiv historie om sin mor. Den er eksperimentell og lekende, med en mor som hele tiden blander seg inn i sin sønns skriving:

– Min mor var alt annet enn en tøff kvinne. Hele sitt liv var hun stengt inne i en typisk østeuropeisk tjener-rolle som hustru og mor. Men i glimt så jeg den sterke kvinnen hun kunne være, hun som kunne levd med letthet. Derfor har jeg diktet frem denne tøffe damen som elsker fotball og som på 1950-tallet redder familien unna deportasjon på grunn av sitt vennskap med Ungarns største fotballspiller Ferenc Puskas, forteller Esterhazy."

Sånn sett er det nok ikke tilfeldig at Gabi Gleichmann og hans kone Anette Gleichmann, personene bak forlaget Agora Publishing, har satset på en forfatter som Péter Esterházy. Gabi Gleichmann er selv av jødisk opprinnelse og med røtter fra Ungarn. 

"Hjertets hjelpeverb" er en kortroman på 89 sider, som handler om en mors død. Den består av tre deler. I den første delen (frem til side 42) er fortellerstemmen den døende morens eldste sønn. I den andre delen (fra side 44-80) er det moren selv som forteller, mens den siste delen (fra side 81) igjen er en sønn som fører ordet. 

Det er en høyst bemerkelsesverdig roman, denne "Hjertets hjelpeverb". Totalt annerledes alt annet jeg har lest tidligere ... Teksten er eksperimentell, den er meget litterær og den er både lett og leken. Dersom man ikke har et minimum av kunnskap om strukturen i boka på forhånd, og kjenner til noe av forfatterens bakgrunn, kan teksten fort føles noe utilgjengelig. Med denne viten faller imidlertid det meste på plass. Og for dem som våger å gå i gang med Esterházy, så er det jo en trøst å vite at bøkene hans ikke er blant de tykkeste - hvis man da ser bort fra hovedverket hans, som jeg nevnte innledningsvis. Denne romanen er nemlig på grensen til murstein-preget. 

Forfatteren skriver følgende i sitt forord på side 7:

"De  fortellingene som blir skrevet nå for tiden er alle meget vakre, betydningsfulle, dype og nyttige, temperamentsfulle eller besindige. De mangler bare innledning. Derfor bestemte jeg meg for å skrive fortellingen slik at den skulle kreve en innledning. 

Det er nesten to uker siden min mor døde, jeg må gi meg i kast med arbeidet før den voldsomt heftige tvangen ved begravelsen, det å skrive-om-det, forandrer seg til den sløve ordløsheten jeg reagerte med da jeg fikk vite om dødsfallet. 

Ja, til verket!, for trangen til å skrive om min mor, dukker riktignok svært uventet opp iblant, men den er også svært usikker, det vil si, skal jeg ta meg sammen for at jeg ikke ganske enkelt og ut fra øyeblikkets lyst skal hamre papiret fullt med én eneste bokstav, m m m m m mmm m mmmmmmmm m mmm m m m"

"Hjertets hjelpeverb" handler kort og godt om en mors død, og om alt som skjer rundt henne i hennes siste tid. Det hele starter med at faren ringer til sine fire barn, som strømmer til fra hver sine verdenshjørner. At moren har følt seg "temmelig pyton" hadde de visst i årevis, men at det nå snart var ute med henne - det overrasket barna. 

Vekselsvis med små og store bokstaver - som om det som står i stor skrift er noe som bør påkalle ekstraordinær årvåkenhet fra leseren der ordene roper opp fra sidene - føres vi inn i denne familiens skjellsettende hendelser, hvor moren ligger for døden. Så skal vi etter hvert forstå at hvem som lever og hvem som dør, levende i døden eller død i livet, er høyst relative begrep. Dette kommer særlig på spissen idet moren overtar fortellerstemmen og snakker som om det er sønnen som er død, og ikke hun ... Underveis dukker det opp litterære preferanser, antydninger som trekker oss tilbake til dikaturtidens Ungarn, vonde skygger fra fortiden ... alt egnet til å gi teksten all den smerten som jeg mener skiller stor litteratur fra høyst middelmådig litteratur. Dette skjer i en slags synergi mellom innhold, form og setninger som tidvis er så brutale at de stakk i meg. 

"Legen som behandlet mor betraktet oss fra døren. Det var ikke mulig å lese noe av ansiktet hans. Han var en venn av min bror. "Døden bor i sin mors innvoller, gamle ørn." Slik sa han det. Jeg likte ikke denne tonen, en mann skulle ikke stille seg ved dødens side, som om han var likestilt med den. Selv om han var lege og dermed kjente til et og annet knep, selv om han visste at keiseren iblant var uten klær. "Vet du hva, din mor kunne godt skynde seg å dø," sa han nikkende, og da jeg stirret som forstenet på ham, tilføyde han, lik en skuespiller: "Ingen grunn til forskrekkelse, jeg er en kynisk voltaireianer." "Jeg skjønner," nikket jeg krenket. "Hverken døden eller dens herre, Gud, tar oss alvorlig. Dette har vi ett eneste svar på, et som er mennesket verdig. Ikke å ta dem alvorlig." Jeg var redd ham; når jeg så på ham, noe jeg hemmet forsøkte å unngå, følte jeg det som om jeg hadde kjent ham i tusen år, og jeg fikk en ubehagelig følelse. "Også døden må man ville."

På vei ut stakk en klam, blek hånd opp fra en av sengene, et fientlig vesen, en ondartet vekst, og klamret seg til vår søster. Jeg så skremt og frastøtt på den bleke armen. Den gamle kvinnen satte seg opp i sengen og skrek til vår søster, som om hun visste hvem hun var. "Du!" Vår søster prøvde irritert å rykke løs hånden, men kvinnen holdt den i et jerngrep. Hånden hennes spente seg krampaktig: redselsfullt: alle mødre har like hender! "Du, det var du som drepte meg, du skygge, det var du som drepte meg i 56!". La henne få det som hun vil," hvisket noen fort. "Ja, det var jeg som drepte deg." "Skygge," fortsatte hun, "skygge, det var bare halvparten! Innrøm også at du ikke var glad i meg! At du bare trengte meg til ...!" "Nei, nå får det være nok!" ropte jeg som en streng lærer og styrtet ut. Så: "Hvorfor innrømmet du det?" spurte jeg. "Er du idiot, eller?!" sa vår søster og så på meg som en vilt fremmed kvinne. 

"VI TRODDE AT LIVET VAR EN FEST OG AT VI HADDE NOE I VENTE." (side 18)

Dersom du ønsker å lese en bemerkelsesverdig tekst litt utenom det vanlige, er dette boka for deg! Underlig nok har ingen foreløpig anmeldt denne boka, og jeg er kanskje aller mest overrasket over at Morgenbladet ikke har plukket den opp. 

Jeg for min del har lyst til å lese mer av Péter Esterházy, og venter dessuten på at forfatterens hovedverk "Himmelsk harmoni" skal bli utgitt på nytt. Jeg synes alltid det er spennende å bli kjent med "nye" ungarske stemmer innenfor litteraturen! Ikke minst fordi Ungarn, som er et land jeg har reist på kryss og tvers av, står meg spesielt nær. 

Utgitt i Ungarn: 1985

Originaltittel: A sziv segédigéli

Utgitt i Norge: 2014 

Forlag: Agora Publishing

Oversatt: Kari Kemény

Antall sider: 89

ISBN: 978-82-93139-22-5

Jeg har mottatt leseeksemplar fra forlaget.

Péter Esterházy (Foto: ukjent)

Eivind Hofstad Evjemo: "Velkommen til oss"

Om hvordan andres sorg kan vekke egne gamle sorger ...

Eivind Hofstad Evjemo (f. 1983) har tidligere utgitt to romaner; "Vekk meg hvis jeg sovner" (2009) og "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet" (2012). På Wikipedia kan man dessuten lese at Evjemo opprinnelig debuterte med et bidrag til antologien "Signaler" (2009), som i likhet med hans romaner ble utgitt på Cappelen Damm. 

I år er Evjemo aktuell med romanen "Velkommen til oss". Boka har allerede rukket å få en del oppmerksomhet, og bare for å ha sagt det først som sist: det er velfortjent! Jeg skal komme nærmere inn på hvorfor jeg mener dette senere i mitt innlegg. For øvrig kan det være verdt å merke seg at Evjemo ikke er den eneste norske forfatteren som har 22. juli som et slags bakteppe i romanen sin. Brit Bildøen er også aktuell med en roman om sorg (som 22. juli jo nettopp handler om) i høst - i "Sju dagar i august". Den boka har jeg selvsagt skaffet meg.

Innledningsvis i boka møter vi ekteparet som er bokas hovedpersoner; Sella og Arild. Vi skriver 29. juli 2011, og det er med andre ord bare en uke siden den fatale hendelsen den 22. juli. Den hendelsen som førte til at mange foreldre mistet sitt barn - kanskje det eneste de hadde ...

Sella og Arild har mistet et barn, men ikke i forbindelse med 22. juli. Dette ligger nemlig mye lenger tilbake i tid. Noen naboer av dem har imidlertid mistet datteren sin. Hun ble drept på Utøya. Sella går slik opp i deres sorg - riktignok på avstand - at man nesten får en følelse av at det egentlig handler om henne. 

Sella og Arilds naboer - de forblir navnløse - blir voldsomt eksponert i media, og Sella synes veldig synd på dem. Hun ønsker så veldig å kunne bidra med noe som kan være til trøst. F.eks. noen hjemmebakte boller. Men hun opplever i stedet at jo mer "kjendispreg" naboene får, jo mer uoverstigelig blir det i det hele tatt å nærme seg dem. I stedet betrakter hun deres sorg på avstand, der de kjører rundt i lokalmiljøet som to mimikkløse objekter, ute av stand til å overvinne muren som bygger seg opp rundt dem. 

I et radiointervju uttaler faren som har mistet sin datter følgende:

"Sorg er som en tungrodd båt", sier faren, "man må ro og ause samtidig. Det viktigste er kanskje å dyrke samarbeidet, eller som en venn skrev på et lerret han gav oss: Du har ikke kommet hit for å være alene. Det har vi rammet inn og hengt opp på kjøkkenet slik at vi alltid skal bli påminnet om dette. Det har blitt et slags familiemotto. For det har blitt viktigere enn noen gang, å være nærværende for hverandre. Blir man sittende for mye alene, kan tungsinnet fort slå inn. En annen ting vi har innsett er misforholdet mellom den man tror man er og den man egentlig er, hvordan man hele tiden tenker at man har duelig kontroll over livet sitt, og at man har en rimelig klar forestilling om hvordan man kommer til å håndtere en krise. Men det stemmer ikke. Man vet ingen verdens ting. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv, ro deg ned, pust inn og ut, uten at det hjelper noe som helst, for hjertet slår jo like hardt likevel." Pause. (side 29)

Gjennom hele boka går vi frem og tilbake i tid, og slik speiles et før og etter i Sella og Arilds liv. I sin tid et lykkelig par som etter hvert har stivnet for hverandre. En gang et barnløst par som adopterte et barn fra Asia. Et barn med helt klare problemer med tilknytning, og som de derfor aldri opplevde å komme helt nær. Så mistet de også ham ... Ekteparet snakker aldri om dette, men minnene lever videre i Sellas hode og kropp. Egentlig er det sorgen etter dette tapet Sella gjenopplever etter 22. juli, og kanskje oppfører hun seg slik hun den gang ønsket at andre skulle ha trøstet henne? For hun baker og hun baker, den ene gjærbaksten etter den andre. Det meste går i fryseren med tanke på påkomne behov. Midt oppi alt dør også fryseren ... Som om den blir et symbol på all den uforløste sorgen ... 

"Velkommen hjem" er en bok som virkelig grep meg, selv om det er en stillferdig bok uten veldig mye ytre handling. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og boka ble derfor lest ut i løpet av en dag. Nå skal man selvsagt være litt forsiktig med å overforbruke begrepet "sirkle inn" i disse dager, særlig når man snakker om trønderske forfattere - for ikke å risikere at også dét blir en klisjé til slutt ... Jeg tror likevel det handler noe om dét - at historien sirkles inn, og at man kommer mer og mer inn til kjernen av hva som er bokas egentlige tema, nemlig i første rekke Sellas ubearbeidede sorg over alt som ikke ble slik hun hadde ønsket. Det dreier seg om barnløshet, om adoptivbarnet som ikke ble slik hun hadde ønsket, om å miste også dette - og alt dette kommer opp til overflaten "takket være" naboenes sorg etter 22. juli. Alt belyses gjennom episode etter episode som ligger mange år tilbake. Likevel kan man på et vis si at Sellas sorg drukner i dramaet som utspant seg den 22. juli. Hennes sorg blir jo aldri som en landesorg, og hun evnet aldri å si så mange av "de riktige tingene" som naboene, hver gang de opptrer i media. 

Evjemo fanger det paradoksale i den landesorgen vi alle uten videre tok del i, og det vanskelige i å nærme seg enkeltpersonene som ble rammet personlig. Sorg er og blir et tabubelagt tema, og vi blir alle så hjelpeløse når vi møter andres sorg. Hvordan skal vi forholde oss, uten å virke påtrengende? Mens andre kulturer har sine ritualer etter et dødsfall, har vi i Vesten egentlig ingen. At menneskene rundt en unngår å ta kontakt fordi man har en opplevelse av å måtte la den sørgende få fred, gjør vel bare sorgen verre? For da kommer ensomheten på toppen av det hele ... 

Eller som forfatteren har uttrykt i et intervju i Dagsavisen tidligere i sommer:

"Slår sprekker

Evjemo mener at retorikken rundt den felles bearbeidingen av sorgen begynner å slå sprekker. Han påpeker at det ikke finnes en enhetlig 22. juli-sorg lenger, men et virvar av følelser, interesser og krav som ikke blir møtt.

– Jeg tror 22. juli-sorgen er komplisert. Alle har mista sin sønn eller datter, de føler ikke at de har mista et AUF-barn. I starten var retorikken kanskje litt mer preget av at vi alle i Norge har mista våre barn, men vi som ikke var direkte involvert går jo bare videre i livene våre. De som mista noen har det fremdeles like vanskelig."

Men bare for å ha presisert det: Dette er ikke egentlig en 22. juli-bok! 22. juli benyttes egentlig "bare" som et bakteppe for det som skjer spesielt med Sella, men også i hennes forhold til ektemannen Arild. 

Evjemo skriver godt, og uten store fakter klarer han å formidle både stemninger og følelser på en moden og tankevekkende måte. Det er det vare og nesten ikke uttalte som tok tak i meg, som grep meg og som gjorde det umulig å legge boka fra meg. 

Min interesse for å lese Evjemos øvrige bøker er for alvor vekket. Kanskje jeg skal starte med en bok jeg har hatt stående i egne bokhyller det siste året - "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet"? 

Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 226
ISBN 978-82-02-45211-7

Boka har jeg kjøpt selv

Eivind Hofstad Evjemo (Foto: Kristine Kleppo)

Andre omtaler av boka:

- Forlagsliv v/Kristine Kleppo - 20. september 2014 - "Der står vi hjelpesløst alene" 

- Dagsavisen v/Kristin Buvik Sivertsen - 9. juli 2014 - Sorgen med mange navn - "– Dette er ikke noen kritikk av det rundt 22. juli, men det finnes veldig mange mennesker som har en sorg som er helt usynlig i forhold. Deres døde barn var ikke et angrep på demokratiet. Jeg vil sammenligne det som finnes i den private sfæren av sorg, og det som produseres i den kulturelle sfæren om sorg og trøst, sier Evjemo."

- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 11. september 2014 - Nye betingelser  "- Eivind Hofstad Evjemo slutter seg ambisiøst til den voksende 22. juli-litteraturen. Likevel sitter man igjen med et litt overraskende inntrykk av berøringsangst."

- Dagbladets Magasinet v/Bjørn Gabrielsen - 19. september 2014 - Lille land, store roman - "I norsk offentlighet hviler det et visst tabu over 22. juli. Og med god grunn. Katastrofen var så stor og implikasjonene så vidtrekkende at hendelsene ikke kan brukes, i Norge, som metafor eller som sammenligningsgrunnlag med noe annet. For forfattere blir dette selvsagt en utfordring. Man skal ha en svært sterk rygg og et suicidalt risikovillig forlag før man presenterer en tekst om 22. juli som kan misforstås som spekulativ eller harselerende."

- Bokstavelig talt - 7. oktober 2014 - "Sellas redsel for å være påtrengende blir ekstra vond å lese om etter hvert som historien om hennes egen sønn kommer fram. For Sella har faktisk den utenkelige erfaringen som kunne bundet dem sammen, dette ene, altomfattende å miste et barn under dramatiske omstendigheter. Det hun mangler er nøkkelen som åpner den porten. I Norge i 2011 kan du godt gå i rosetog, men du ringer ikke på hos naboen du aldri har snakket med før for å kondolere. De vet ikke hvem du er. De vil sikkert være i fred. Så istedet står du på utsiden og stirrer. Og venter på at den som kanskje trenger deg tar det første skrittet, gir deg en åpning. Og da kan du stå der og si Velkommen til oss, vise varme fordi du har fått tillatelsen."
- Tine sin blogg - 10. oktober 2014 - "Velkommen til oss er en liten roman bestående av en hel rekke hendelser som bare henger løst sammen. Jeg kunne ønske meg at teksten var "strammet opp" og kanskje handlet litt mer om Sellas følelser rundt det å ha mistet et barn til en terrorhandling. De som kvier seg for å lese en roman med 22/7 som bakteppe, kan ta det helt med ro, det blir ikke påtrengende. Romanen er fin, jeg ble glad i Sella og Arild og deres hverdagsliv sammen. En liten historie som blir holdt sammen av en pose rundstykker."
 - Artemisias Verden - 28. september 2014 - "Evjemo har skrevet en lavmælt og sår roman, med øye for detaljer. Språket er vakkert, men noen ganger føler jeg nesten at det blir litt for flinkt, for konstruert. Det flyter ikke like lett gjennom hele boka. Men der det flyter, flyter det derimot gnistrende godt. Det er også en passasje hvor Sella, som er sykepleier, reflekterer over behovet for å hjelpe. Interessant og viktig nok, men fikk det ikke for mye plass i boka? Litt for mye i forhold til den egentlige tematikken?"