Innspilt: 1940
Originaltittel: Rebecca
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Joan Fontaine (den nye fru de Winter), Laurence Olivier (Maxime de Winter), Judith Anderson (fru Danvers), George Sanders, Nigel Bruce, Gladys Cooper, Florence Bates, Reginald Denny, C. Aubrey Smith, Melville Cooper, Leo G. Carroll, Leonard Carey, Philip Winter, Edward Fielding, Forrester Harvey, Lumsden Hare, Edith Sharpe
Spilletid: 126 min.
Basert på Dahne Du Mauriers roman "Rebecca"
Det er ikke en gang to uker siden jeg gjenleste Dahne Du Mauriers roman "Rebecca", men da jeg ble oppmerksom på at boka var filmatisert, var jeg ikke sen om å bestille denne filmen fra England.
I min bokomtale av romanen har jeg redegjort for hendelsesforløpet, og jeg viser rett og slett til denne. I det følgende nøyer jeg meg med å komme med min personlige vurdering av filmen.
Filmen ble innspilt kun to år etter at boka kom ut for første gang - dvs. i 1940. Den er naturligvis i svart-hvitt. Tidens tann har tæret på filmen, og selv om den tidvis er åndeløst spennende, får en del av scenene et noe kunstig preg over seg når det er så tydelig at det er tale om kulisser i et filmstudio. Men slik var det jo den gangen. Noe som imidlertid har tålt årene som har gått, er skuespillerprestasjonene. Joan Fontaine har virkelig lykkes i å skape den nye fru de Winter og hennes angst for fru Danvers, den fryktinngytende sjefen for tjenerstaben på godset Manderley. Fru Danvers nesegruse beundring for den forrige fru de Winter kaster spøkelsesaktige skygger over det nygifte paret. Kan de bli lykkelige i disse omgivelsene, hvor minnene etter Rebecca er påtrengende til stede absolutt hele tiden?
"Rebecca" er selvsagt omtalt i "1001 filmer du bør se før du dør". Og her kan man lese at selv om Hitchcocks mange filmer oppnådde nominasjoner i bøtter og spann, var det kun for "Rebecca" han mottok Oscar (i klassen beste film). Fordi jeg selv ikke er i stand til å si det bedre, siterer jeg fra "1001 filmer ... ":
"Alle hans (dvs. Hitchcocks) kunstneriske talenter ble brukt med full effekt: den uklare og mystiske bakgrunnen, mistankene som lurer like under overflaten, eventyrromansen som er dødsdømt på grunn av en fortid som trenger seg på, og selvfølgelig det truende gjenferdets lumske spill. Rebecca mangler noe av Hitchcocks varemerke, nemlig lekelysten, og vi savner hans humoristiske sans. At det ikke finnes munterhet, skyldes ikke minst den uopphørlige dystre, skremmende stemningen i Du Mauriers melodramatiske roman. Den uskyldige Fontaine drives nesten til vanvidd av Manderleys hemmeligheter, men Hitchcock lar mer enn gjerne spenningen bygge seg opp mot den uforglemmelige avslutningen."
Filmen er svært tro mot boka, med unntak av slutten. Her har Hitchcock tatt seg noen kunstneriske friheter for å gjøre filmen enda mer spennende, uten at jeg skjønner at det skulle ha vært nødvendig. Jeg konkluderer med at dette er en av filmklassikerne det er veldig ok å få med seg, og mener at filmen fortjener terningkast fem.
