Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 30. juli 2017

Helga Flatland: "Vingebelastning"

En dyptgripende historie om en ung manns forsøk på å finne seg selv

Helga Flatland (f. 1984) imponerte stort med triologien om bygdemiljøet som ble rammet da de tre ungguttene Tarjei, Trygve og Kristian mistet livet etter å ha kjørt på en mine i Afghanistan. Bøkene utkom i årene 2010 til 2013, og den første utgivelsen fant sted da hun bare var 24 år. Med dyp psykologisk innsikt skildret hun bygdesamfunnets reaksjoner på det som skjedde. (Linken peker til mine omtaler av bøkene i triologien.)

I 2016 var hun ute med sin fjerde roman - "Vingebelastning" - og jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke fikk lest den allerede mens den var ny. Antakelig har det sammenheng med at antall leste bøker har stupt de siste par årene. Det er for mange bøker som sloss om oppmerksomheten, og dermed tar ting atskillig lenger tid for meg enn det som strengt tatt er ønskelig. 

I "Vingebelastning" møter vi Andreas, som ytre sett er en vellykket mann på 30 år. Han har en mastergrad og en spennende jobb, samboer og orden på økonomien. Likevel er han ikke lykkelig. En liten ulykke, som egentlig er en bagatell i det store og det hele, vipper ham fullstendig av pinnen. Hva er det som har gått galt? Tittelen "vingebelastning" fikk meg til å tenke på det å skulle stå på egne bein, bli flyvedyktig ... og så blir det for stor belastning på vingene ... Så stor at det ikke er mulig å lette etter det som oppleves som en aldri så liten kræsjlanding. For Andreas handler det mest om fly, og tidlig i romanen hører vi om en flystyrt. Dermed har vi linken til bokas tittel. 

Andreas får diagnosen klinisk depresjon. Etterpå legger han det meste på denne merkelappen. Gjør han for mye ut av det? Hvor mye skyldes eventuelt en ulykkelig barndom, og hvor mye skyldes at han faktisk ikke vet hva han vil med livet sitt? Kanskje er det to sider av samme sak, når alt kommer til alt? Er forventningene til livet, jaget etter lykken, at alt skal være så perfekt og at man på død og liv "skal" være superlykkelig hele tiden, for stor? Hvilken rolle spiller samboeren Hanne i dette, hun som ønsker at han skal avansere på jobben, mens Andreas i grunnen er fornøyd med tingenes tilstand som de er? 

For Andreas innebærer det å bli diagnostisert at han endelig blir sett. Kanskje for første gang i sitt liv ... I tilbakeblikk til barndommen skjønner vi at han egentlig aldri har blitt sett av foreldrene sine, ja at de faktisk ikke har vært i besittelse av noen omsorgsevne å snakke om i det hele tatt. Foreldrene har nemlig hatt mer enn nok med hverandre og seg selv. 

Selv om alt det ytre er på plass, har Andreas ikke klart å bygge opp en trygg plattform i livet sitt. Forholdet med Hanna vakler. Hun takler ikke den selvopptattheten som er en naturlig del av de fleste dypere depresjoner. Dette krever noe annet av henne enn at hun i det lengste forsøker å ignorere tegnene hos Andreas og endog bebreider ham for det som skjer. Hun gir ham mao. mer av det han har fått så alt for mye av i sitt liv: ignoranse og det å ikke bli sett. 

Jeg opplevde ikke at behandlingsapparatet tok lett på diagnostiseringen av Andreas. Tvert imot tenkte jeg at han risikerte å bli sluppet for fort. Han var ikke klar for å ta fatt på livet enda og burde ha fått mer tid hos terapeuten sin.

Noe av det jeg beundrer Helga Flatland for er hennes evne til å krype langt under huden til en ung mann med en depresjon. Dette handler om så mye mer enn å være en del av dessertgenerasjonen. Lykken handler ikke om å kunne velge på øverste hylle her i livet, og det er ikke slik at dersom man "får alt servert opp i fanget", så borger dette for et lykkelig liv. Derimot handler lykken om å ha fast grunn under beina, føle at man blir sett og elsket for den man er, ikke som den alle andre rundt en ønsker at man burde ha vært. Historien om Andreas er historien om en ung mann som mangler en sunn og solid selvfølelse, og som har mistet sitt indre kompass som skulle ha hjulpet ham til å finne den rette veien i livet. Om han noen gang har hatt dette kompasset ... Andreas fremstår som utrolig selvopptatt og selvsentrert, og dette er eminent skildret av Helga Flatland. Andreas fremstår svært autentisk og troverdig, og vi blir glad i ham selv når han er på sitt mest krevende. Sterkest er skildringen av ham når han ser tilbake på barndom og ungdomstid. 

Christoffer Hag Maure leste nydelig, og jeg vil derfor anbefale lydboka spesielt. 

Nå gleder jeg meg til å lese Helga Flatlands femte roman - "En moderne familie" - som har fått strålende kritikker!

Utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokforlaget)
Antall sider: 267
Spilletid: 7 t 3 min.
Oppleser: Christoffer Hag Maure
ISBN: 9788203359408 (papirutgaven)
ISBN: 9788242164759 (lydfil)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv, og mottatt høreeks. fra Lydbokforlaget

Helga Flatland (Bildet har jeg lånt av forlaget)

Hermann Ungar: "De lemlestede"

Nyutgitt klassiker!

De sjeldne gangene det dukker opp bøker litt utenom det vanlige, prøver jeg å ha sansene åpne for dette. Som da tilfeldighetene førte meg til denne boka av den tsjekkisk-jødiske forfatteren Hermann Ungar ... Det viste seg at det dreide seg om et glemt forfatterskap, som for meg ukjente Teori & Praksis Forlag nå forsøker å revitalisere. Det håper jeg virkelig de vil lykkes med! Etter å ha lest "De lemlestede" - en burlesk roman som absolutt ikke bør oppfattes som for smal eller sær for å kunne nå frem til riktig mange lesere - får jeg nemlig lyst på mer. Forlaget utga i fjor "Klassen" av samme forfatter, som de har spesialisert seg på. Den skal jeg lese!

Om forfatteren

en norsk Wikipedia-side om forfatteren kan vi lese at Hermann Ungar (f. 1893 d. 1929) var en tyskspråklig tsjekkisk forfatter. "Han var aktiv i det jødisk-intellektuelle miljøet i Praha, Wien og Berlin på begynnelsen av 1900-tallet." I løpet av sitt korte liv - han ble bare 36 år gammel - rakk han å utgi syv bøker innenfor sjangrene romaner, noveller og skuespill. Som nevnt er kun to av disse oversatt til norsk, og det er eminente Sverre Dahl - vår beste nålevende tysk-norske oversetter! - som står bak oversettelsene. 

Hermann Ungar ble regnet som en av de store talentene i mellomkrigstiden, men ble siden glemt, som så mange av hans samtidige forfattere på den tiden. I nyere tid er det gjort flere forsøk på å revitalisere hans forfatterskap, og dette har ført til at nye lesere har kunnet glede seg over hans bøker. 

Jeg antar at det er Teori & Praksis Forlag som står bak den norske Wikipedia-siden, som faktisk er mer omfattende enn den engelske (hvilket er heller uvanlig). På den engelske siden kan vi imidlertid lese at Hermann Ungars bøker var influert av ekspresjonisme og psykoanalyse, og at han var høyt verdsatt av Thomas Mann, som var gudfar til sønnen Thomas Michael Ungar. På den norske siden blir vi gjort oppmerksom på at det finnes en egen nettside om Hermann Ungar. Den tyske Wikipedia-siden er for øvrig noe mer detaljert. Og for meg som fikk Stefan Zweig-fornemmelser av å lese "De lemlestede", selv om Zweig - hvis man kan si det slik - er mer sofistikert i sitt litterære språk, falt noen brikker på plass her. Han var jo en samtidig med Ungar og Mann, han også. Som Hermann Ungars sønn uttalte en gang (sitat fra den engelske Wikipedia-siden): Ungar "wrote about sex and psychosis in a manner that shocked the establishment"

Jeg synes det er synd at det ikke finnes noen nettside for Teori & Praksis Forlag, der det kunne ha fremgått hvilke idéer og planer forlaget har med tanke på fremtidige utgivelser, hva som er årsaken til at forlaget har utgitt disse to Ungar-romanene m.m. Samtidig er det flott at Wikipedia er oppdatert med en norsk side om forfatteren. Dette burde flere forlag tatt på alvor. Det er nemlig som om bøkene kommer nærmere når noen har tatt seg bryet med å lage en egen presentasjon til norske lesere i forbindelse med slike nyutgivelser av forfattere som tidligere ikke har vært oversatt til norsk. Disse sidene kommer jo dessuten opp - som regel på toppen - når man googler på forfatterne. Det er en god ting!

Om boka

"Fra han var tyve år hadde Franz Polzer vært funksjonær i en bank. Hver dag klokken kvart på åtte om morgenen gikk han til kontoret sitt, aldri ett minutt før eller senere. Når han gikk ut av sidegaten han bodde i, slo klokken i tårnet tre ganger.

I hele den tiden Franz Polzer hadde vært funksjonær, hadde han hverken skiftet stilling eller bolig. Han flyttet inn i den da han oppga studiet og gikk inn i yrkeslivet. Boligvertinnen hans var enke, omtrent like gammel som ham. Da han flyttet inn hos henne, var hun i sørgeåret etter sin mann. 

I alle de årene han hadde vært funksjonær, hadde Franz Polzer aldri vært ute på gaten om formiddagen, bortsett fra på søndager. Han kjente ikke lenger hverdagene der ute når forretningene er åpne og en del mennesker presser seg frem i gatene. Han hadde aldri vært borte en eneste dag fra banken." (side 3)

Vi kjenner på at tvangsnevrosene står i kø hos denne mannen, som vi skal følge gjennom de i alt 146 sidene som boka består av, etterfulgt av Leif Høghaugs etterord på drøyt 30 sider. Denne hangen til at ingenting må forandres, skal sikre et forutsigbart liv uten overraskelser av noe slag. Like fullt skal det bli dette som fanger ham til slutt, slik at han blir ute av stand til å finne en vei ut på egen hånd. 

Enken stiller opp for ham, og hun går der som en umælende skygge i lang tid. Hun tar tom. hånd om pengene hans, og sørger for at de rekker til det som skal til i et regelmessig liv. Etter hvert som sorgen hennes blir et tilbakelagt stadium, våkner det en lidenskapelig kvinne i henne. Hun vil ha Franz Polzer, mens han på sin side avskyr kvinner og sex. Det viser seg at dette har sammenheng med hans oppvekst, der tanten - farens søster - flyttet inn etter at moren døde. Han været at det foregikk noe incestuøst mellom faren og søsteren fordi han var vitne til at faren kom ut fra sin søsters soverom midt på natten. For ham fremstår derfor kjønnslig omgang som noe motbydelig. Da enken begynner å gjøre tilnærmelser, kjenner han kun avsmak. 

Polzer vurderer å flytte, men det fremstår som en umulighet for ham å få tid til dette i hans stramme program. Han kan ikke være borte fra banken - det har han jo aldri vært før - og dermed føler han seg fanget der han er. Dette skjønner enken, og plutselig er det hun som har makten over ham og tvinger seg på ham. Hun bokstavelig talt tukter ham og tar ham med vold. For Polzer er hun ikke en kvinne, men et lass med kjøtt - hengende kjøtt. Og skammen han kjenner på er incestuøs - som om han har sex med den søsteren han aldri har hatt.

Parallelt følger vi Franz Polzers vennskap med Karl Fanta, en jødisk mann han ble kjent med i ungdommen. Egentlig studerte han medisin, men etter at Karl Fanta avbrøt sine studier pga. sykdom, kunne han ikke fortsette. Nå er vennen syk. Kroppen hans er full av sår og han har amputert en rekke lemmer og sitter der nesten bare som en torso tilbake. Han fortviles over at kona Dora, hans vakre kone, egentlig forsøker å bli kvitt ham. Dora er derimot fortvilet over at ektemannen tror så dårlig om henne. Hvem snakker egentlig sant? Oppfatter Karl Fanta virkeligheten slik den faktisk er eller er han "bare" paranoid og konspiratorisk i tankegangen? Eller blir alle hans bange anelser en selvoppfyllende profeti? Hva kom først; mistankene eller faktum? Underveis skjer det ting som får oss til å tvile på absolutt alt på en gang. Det hele utvikler seg til en forviklingskomedie, eller kanskje mer som en tristesse. For i bunn og grunn er jo alt så tragisk at man kan få vondt av mindre. Samtidig er situasjonene lattervekkende, men på en mørk måte. 

Kanskje kan det hele oppsummeres til at hovmod står for fall? Mens han som prøvde å unnvike alt som betydde forandring og som ikke grep inn i tide, tilsynelatende blir sittende med fanget full av skyld ... Alt er ikke nødvendigvis slik det ser ut, men hvordan få utenforstående til å tro nettopp dét? tenkte jeg til slutt ... 

Min oppfatning av boka

Språket i "De lemlestede" etterlater overhode ingen tvil om at dette er en forfatter å regne med blant klassikerne. Det er en stilsikker forfatter som har ført romanen i pennen, og som leser fikk jeg følelsen av at ikke en eneste setning var tilfeldig. Derav Stefan Zweig-følelsen som oppsto underveis i lesningen. 

Jeg har ingen problemer med å skjønne at boka vakte stor oppsikt da den ble utgitt. I 1920-årenes Norge ville den garantert ha blitt forbudt. Sexscenene med innslag av tvang og vold er sterke selv i dag, selv om det skal atskillig mer til for å sjokkere dagens lesere. DN-kritiker Bjørn Gabrielsen skriver i sin anmeldelse av boka den 16. juni i år at "Hermann Ungars "De lemlestede" fra 1923 er en "Stoner" fra mellomkrigstiden med innslag av sentraleuropeisk "Fifty Shades of Grey"

Størst inntrykk gjør hovedpersonens ensomhet. Han er så alene. Han har ingen å bryne tankene sine med. Ingen som kan korrigere ham, eller gi ham råd ... Dermed blir tvangstankene selvforsterkende. De er jo de eneste han har. Det nærmeste han har kommet å ha en venn, er i Karl Fanta. Underveis antydes det noe homoerotisk mellom dem i ungdommen, men som aldri ble forløst. Kanskje kommer Karl Fantas kjærlighet til Franz Polzer tydeligst frem gjennom at han har kalt sønnen sin for Franz? 

Handlingen i boka fant sted i en tid der antisemittismen i Europa var i sterk fremvekst. Jødene var ikke populære i sin samtid, og dette beskriver forfatteren gjennom Franz Ungar, som nærmer seg sin jødiske venn Karl Fanta med stor skepsis. Ekstra tankevekkende er denne beskrivelsen fordi forfatteren selv var jøde. Franz oppdager at Karl er et godt menneske, og mot alle odds (?) blir de gode venner. Senere - etter at Karl ble syk - settes vennskapet på sterke prøver, men ikke en eneste gang svikter Franz sin venn. Det er for øvrig ikke bare Karl som er lemlestet. Det er i aller høyeste grad også Franz, om enn av mer sjelelig karakter. Enken han bor hos er også på sitt vis lemlestet, der hun utnytter sitt grep på en leieboer for å få tilfredsstilt sine basale seksuelle behov. Likeverdighet er ikke det som preger deres forhold. 

Det var med glede jeg fant frem til et av sommerens nummer av Morgenbladet, der Bernhard Ellefsen har anmeldt denne boka. Som han skriver på slutten:

"Kulturforleggeri. Med disse to oversettelsene har norske bokhyller blitt et stort forfatterskap rikere. Og der det unge forlaget skal ha ros for en sjeldent dristig satsning på denne ukjente mesteren fra 1920-tallet, må det også nevnes at Sverre Dahl med Klassen og De lemlestede har gjort sine aller sterkeste oversettelser - og det sier ikke rent lite. Uten å være i stand til å sammenligne med originalen, våger jeg å påstå at denne norske prosaen er aldeles uten feil samtidig som den manifesterer den tilkjempede, nærmest maniske opphøyethet som vi forstår er kjernen i Franz Polzers sønderknuste indre." 

Bedre kan det ikke sies! 

Jeg anbefaler denne boka varmt! Den kan du ganske enkelt ikke gå glipp av dersom du ønsker å følge med i tiden!

Utgitt på tysk: 1923
Originaltittel: Die Verstümmelten
Utgitt på norsk: 2017
Forlag: Teori & Praksis Forlag
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 146 (pluss etterord av Leif Høghaug, side 149-182)
ISBN: 978-82-690438-2-2
Boka har jeg kjøpt selv

lørdag 29. juli 2017

Aris Fioretos: "Mary"

Om et opphold i helvete

Det var noe med denne boka som fikk meg til å prioritere den kort tid etter at den var i hus. Kanskje var det begrepene "fengselsøy" og "statsfientlig virksomhet" som fanget min nysgjerrighet? Nå er boka lest, og med fare for å bruke en forslitt klisjé, så er dette et knyttneveslag av en bok! Du godeste, som jeg var fanget fra første side ... Og selv om det ikke gikk raskt å lese den - dette er nemlig ingen "slukebok" og hver side gjør krav på konsentrert lesning - følte jeg meg helt fengslet av den. Jeg levde med Marys skjebne fra begynnelse til slutt, og hun slipper nok ikke taket i meg med det første heller. 

Tematikken er så eksistensiell og boka så utrolig godt skrevet at jeg i tillegg sitter og tenker på hvorfor Aris Fioretos´navn ikke dukker opp når man gjetter på hvem som skal motta Nobels litteraturpris ... Hvordan er det i det hele tatt mulig å skrive en slik bok uten å ha opplevd den eksistensielle krisen som hovedpersonen i boka - Mary - opplever? Svaret får vi antakelig i bokas etterord, der forfatteren skriver at enhver likhet med virkelige steder er tilfeldig, men at han takker de anonyme personene som har gitt ham del i sine erfaringer. En spesiell takk har han rettet til Katerina Stefatos (antakelig fordi hun har hjulpet ham med tilgang til kildene som boka er basert på?).

Det er med stor undring jeg registrerer at "Mary" ikke er anmeldt i noen av de store avisene her i landet. Dette er nemlig ikke en bok som kan forbigås i stillhet!

Om forfatteren

Aris Fioretos (f. 1960) er en svensk forfatter og oversetter, og etterkommer av greske foreldre. Fioretos har doktorgrad i litteraturvitenskap med avhandlingen "Det kritiska ögonblicket". Det er en dekonstruktiv analyse av verk av Friedrich Hölderlin, Walter Benjamin og Paul Celan. (Kilde: Wikipedia)

Fioretos debuterte som forfatter i 1991, samme år som han tok sin doktorgrad, og totalt har han utgitt 15 bøker. Så vidt jeg vet er kun to av bøkene hans oversatt til norsk; "Den siste greker" (på svensk i 2009 - på norsk i 2013) og "Mary" (på svensk i 2015 - på norsk i 2017). I tillegg har han oversatt verker av Vladimir Nabokov, Paul Auster m.fl., og vært redaktør for flere bøker - blant annet en om Paul Celan ("Gedichte"). Fioretos er en meget prisbelønt forfatter, og jeg teller 14 priser og utmerkelser på den svenske Wikipedia-siden om ham. I tillegg har han en rekke akademiske titler innenfor litteraturvitenskap og estetikk både i Södertörn, Stockholm og ved Yale University. 

"Mary" ble nominert til August-prisen i 2015, men nådde ikke opp. Det sier mer om konkurrentene enn om boka, tenker jeg. Svensk samtidslitteratur holder en meget høy kvalitet, så her har det nok vært mange sterke konkurrenter. 

Om bokprosjektet

Før man begynner på "Mary" kan det være greit å vite at det er virkelige hendelser som har inspirert forfatteren til å skrive nettopp denne boka. Ikke med et ord nevnes Hellas i selve teksten, men vi får noen hint underveis. Blant annet nevnes drakmer. Vi skjønner også at det er en militærjunta som står for fall. Tidsrommet som handlingen foregår i - fra høsten 1973 til våren 1974 - sammenfaller dessuten med et studentopprør i Aten på samme tid. I bokas etterord forteller forfatteren at det er dette studentopprøret det handler om, men at enhver likhet med virkelige steder og personer er tilfeldig. Han har nemlig endret fakta og historiske sammenhenger der handlingen har gjort dette nødvendig. 

Studentene ved Teknisk høyskole i Aten gjorde opprør mot militærdiktaturet i 1973. Opprøret ble slått ned i løpet av tre dager, "men innebar likevel begynnelsen på slutten for juntaen som hadde sittet ved makten siden "den nasjonale revolusjonen" i 1967". Juntaen falt 24. juli 1974 som en konsekvens av Kypros-konflikten, men før dette ble volden som ble utført av myndighetene, betydelig verre. En av fangeøyene som tidligere hadde blitt stengt pga. internasjonalt press, ble tatt i bruk igjen. Nettopp her foregår det meste av handlingen i "Mary". I alle fall ligner det veldig ... 

Om "Mary"

Mary er 23 år. Hun fikk polio som barn, er oppvokst i et borgerlig hjem og studerer arkitektur. Hun har gjort opprør mot foreldrene etter at broren hennes flyktet ut av landet. Så forelsker hun seg i radikale Dimos. Dimos jobber i studentradioen, og dette forholdet fører henne inn i kjernen av et gryende studentopprør. Forholdet er heftig og lidenskapelig, og fører til at Mary blir gravid. Rett før hun skal fortelle dette til kjæresten sin, et tidspunkt som sammenfaller med studentopprøret, blir hun lokket i en felle og arresteres. 

De neste 13 døgnene som finner sted i sikkerhetstjenestens hovedkvarter, er et helvete. 

"Det finnes avgjørende øyeblikk i alle menneskers liv, men det finnes også stunder da tilværelsen forandrer seg fordi tiden er inne. Et punkt er nådd av grunner ingen behøver å forklare. Når det inntreffer, virker alt innlysende, for ikke å si uunngåelig, og man undrer seg på hvordan man noensinne har kunnet tro at hendelsesforløpet skulle bli annerledes. Dette er et slikt øyeblikk. Plutselig innser jeg at alt bare har vært stadier i et forløp som skulle føre til disse mennene på Minus To. Jeg er ikke overrasket; selv om jeg verger meg, er jeg merkelig nok ikke engang redd. Da Samaritanen tar av seg jakken og legger hodet på skakke, som om han lurer på om det er noen grunn til å fatte godhet for meg, blir jeg nærmest trett. Må vi igjennom dette ritualet? Mennene vet hva de har tenkt å gjøre; jeg vet hva jeg ikke kan gjøre - det er vel nok?

Følelsen får meg til å oppleve noe som ligger nær hjelpeløs befrielse. For første gang på snart en uke svever jeg i det uvisse. Her er ingen undring, ingen tvil. Et forløp venter, og selv om jeg ville ha gjort nesten alt for å slippe smerten, skremmer den meg ikke. Polioen har herdet meg; det eneste jeg er redd for, er at det jeg bærer i kroppen skal bli skadet. En sko tråkker på en sigarettstump, ellers er det ikke en lyd å høre. På benken ved veggen ligger det tau. Lenger borte ser jeg stoler og et bord med verktøy. Der er det også noen filler og nummerskilt. Et bilbatteri står på en krakk, en motorsykkelmotor er montert på en treblokk." (side 58)

Mary nekter å si hvem hun er og hun kompromitterer heller ikke studentmiljøet hun har vært en del av. I løpet av de nesten to ukene inviteres hun og de andre kvinnene som er internert til "te og kaker". Alle skjønner hva dette innebærer, selv om det aldri sies i klartekst. Men vi lesere aner at det handler om massevoldtekt, det nedrigste man som fange kan utsettes for. Mary skjønner ikke hvorfor hun ikke har fått "kaker", og tror det skyldes at noen beskytter henne. Dette gir henne klokketro på at hun kommer til å bli løslatt snart. Det blir hun imidlertid ikke ... 

Mary, Zoe, Ioulia, Nerveprinsessen, Fabi og hennes femårige sønn deporteres til Rotteøya, den fengselsøya alle trodde for lengst var nedlagt ... Her skal de vaske ned hele stedet, som har stått og forfalt i noen år. Rotter og skorpioner har overtatt stedet, og det gjelder å passe seg. Legehjelp på disse kanter er nemlig ingen selvfølge. Siden brønnen er ødelagt, må de klare seg med saltvann til vask. Rent vann får de fra naboøya. 

I begynnelsen er det rene himmelrike å komme til øya, for her kan de på dagtid gå fritt rundt. Men så begynner problemene ... Saltvannet tærer på huden, som sprekker ... Likevel må de fortsette å vaske. Mat er et knapphetsgode, og sulten tærer dem nesten i stykker. Sønnen til Fani - her bare omtalt som Gutten - blir et levende bilde på det som foregår. Dette er ikke et sted for barn. Faktisk heller ikke et sted for mennesker, verken store eller små. Trusselen om en verre skjebne ligger hele tiden over dem. Ioulia mener at de må jobbe enda hardere enn før. "Hvis vi ikke bøyer oss, knekker vi." (side 109)

Fangevokterne har begrensede intellektuelle evner, og forstår ikke kvinnene. Mange av dem er oppvokst på mindre øyer som de knapt har forlatt noen gang. Ikke er de skolerte og ikke er de opptatt av så mye annet enn livskampen, det å overleve. Men ett vet de, og det er at de ikke anses som førsterangs borgere. Kanskje er det derfor det faller en del av dem så lett å behandle disse kvinnene, som tror de er noe fordi de kommer fra hovedstaden og har studert, så grusomt? 

Marys overlevelsesstrategi er å holde minnene om det hun og Dimos har hatt sammen, så levende som mulig. Dessuten har hun ikke bare seg selv å tenke på. Hun er mer enn bare seg selv nå - med barnet som vokser frem i magen hennes. I begynnelsen kaller hun barnet, selve sola, for plommen. Så blir det aprikos, mandarin osv. Hun vet at i det øyeblikk fangevokterne skjønner at hun er gravid, vil det bli farlig for henne. Hun bruker alt hun har av tankekraft for å holde seg oppe. 

"Den eneste måten å hindre stillheten i å kvele denne reddende uvissheten på, er å fylle hver handling med innhold. Jeg må bli oppmerksom. Nøyaktig. Sta. Ikke la tungen svelle. Ikke la tankene vandre. Ikke la hungeren etter salt mat - nøtter, lakris, oliven, hva som helst - bli så sterk at jeg for alvor overveier å drikke en hel bøtte hav. Jeg må konsentrere meg om én ting om gangen. Selv om ingenting i verden svarer tilbake, må ikke stillheten ta over. Jeg skal bli noe annet enn dyr. Jeg skal lære kroppen begjærets disiplin." (side 205)

Å være noe annet enn et dyr kjenner Mary på den dagen hun mister dyrebar kaffe på gulvet, og plutselig ser seg selv utenfra der hun ligger på gulvet og prøver å redde det som reddes kan. Er hun noe annet enn en krafser, slik rottene på stedet betegnes som?

Hva skjer med Mary til slutt? Klarer hun seg, eller går hun til grunne? Er det mulig å overleve og beholde det menneskelige i seg etter en slik hendelse? Hva er igjen av hennes opprinnelige jeg til slutt? Og hva med barnet? 

"Er det derfor vi holder ut, fordi vi tror det blir bedre, finere, mer rettferdig et annet sted? Alle lengter etter det og snakker om det. Jeg vet ikke om jeg vil lengte lenger, jeg vil kunne være der jeg er." (side 254)

Min oppfatning av boka

Gjennom Marys fortellerstemme kommer vi så tett inn på henne som det er mulig å komme et menneske og hennes lidelseshistorie. Her brukes ikke store ord, og de grusomste hendelsene er omskrevet i en nøktern og lavmælt stil. Likevel er vi som lesere aldri i tvil om hva som skjer. Fordi vi selv må tolke oss inn i det usagte, griper denne romanen oss mye dypere enn om alt hadde vært sagt rett ut. 

Historien om Mary er eksistensiell. Selv om dialogene og det som skjer kvinnene imellom er diktning, vet vi at historien som sådan er hentet fra virkeligheten. Noe slikt som dette har faktisk hendt, og nettopp dette gjør at historien griper oss sterkt og trenger inn i hver nervecelle i kroppen. Det gjør vondt - både fysisk og psykisk. Mary, som er vant til et helt annet liv, gremmes over at hun alltid er så skitten, og når hun kommer over et såpestykke, skraper hun såpe inn under neglene - til bruk neste gang hun får anledning til å vaske seg. Et måltid med mer tilbehør enn hun er vant til i forbindelse med fengselsoppholdet, og som er ment å være til glede, blir snarere en påminnelse om alt hun går glipp av. Hun er livredd for at denne påminnelsen om et normalt liv skal få henne til å gjøre uforutsette ting for å slippe unna, komme seg bort fra fangeøya ... Hun må beskytte kjæresten sin, barnet sitt og seg selv. Hun vet at dersom hun hadde røpet navnet sitt, ville faren, som har en høy posisjon i militærjuntaen, kunnet redde henne. Men selv ikke dét er hun villig til å gjøre. Da ville hun nemlig ha mistet seg selv. Selv ikke da hun tvinges til å gjøre et helt umulig valg, tyr hun til den letteste utgangen. 

Jeg er overbevist om at "Mary" vil bli stående for ettertiden som en klassiker. Nettopp det forhold at romanen er så vag i sin antydning av hvor handlingene finner sted, blir den universell og på et vis tidløs. Sånn sett kunne forfatteren kanskje ha latt være å nevne årstall også, selv om linken til virkeligheten er med på å gjøre historien så sterk. Dette er nemlig en historie om hva som skjer når unge mennesker gjør opprør mot et diktatur, og hva de risikerer dersom de blir tatt. Grunnleggende menneskerettigheter settes til side, tortur blir et verktøy for å få ofrene til å snakke - og likevel ... likevel er det grenser for hva et diktatur og dets håndlangere kan oppnå i møte med mennesker som virkelig tror på det de kjemper for. Saken blir større enn de selv, og samtidig blir overlevelsesdriften umåtelig sterk. For uten overlevende vitner får jo ingen høre om det som har skjedd. Marys tanker er imidlertid ikke veldig politiske. Det skyldes nok barnet hun bærer på og drømmen om å bli gjenforent med Dimos. For at hun skal holde ut, legger hun et riskorn i en blikkboks hver eneste dag. Dermed blir tilværelsen mer konkret og håndgripelig. Som om det hele har en begynnelse og en slutt. 

Dette er en bok jeg ikke kan få anbefalt sterkt nok! Den er viktig og veldig aktuell i vår tid, der flere diktaturer står for fall (selv om det kanskje ikke ser slik ut akkurat nå). Alt takket være modige mennesker som våger å kjempe for det de tror på - ting som grunnleggende handler om én ting: retten til å være menneske fullt og helt. 

Boka er nydelig oversatt av Bodil Engen.

Utgitt i Sverige: 2015
Originaltittel: Mary
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Agora Publishing 
- boka inngår i Agora Bibliotek - utvalg ved Gabi Gleichmann
Oversatt: Bodil Engen
Antall sider: 255
ISBN: 978-82-93139-31-7
Jeg har fått tilsendt leseeks. fra forlaget


Aris Fioretos (Foto: Janerik Henriksson/TT)

onsdag 26. juli 2017

"The Sense of an Ending" (Regissør: Ritesh Batra)


Filmatisering av Julian Barnes` roman "Fornemmelse for slutten"

Det er noen år siden Julian Barnes mottok Booker-prisen for sin roman "The Sense of an Ending" (2011). Selv leste jeg boka - "Fornemmelse for slutten" - da den kom ut på norsk i 2012. (Jeg har omtalt den her på bloggen min.) Barnes er en forfatter jeg har lyst til å lese absolutt alt av, siden jeg allerede har erfart at hans bøker jevnt over har potensiale i seg til å bli moderne klassikere. (Jeg jobber med saken. Blant annet er det ikke veldig lenge siden jeg leste hans siste roman fra 2016 - "Tidens larm"/"The Noise of Time" - om den russiske komponisten Sjostakovitsj.)

Det er alltid spennende når bøker blir til film. Holder filmen mål? Blir jeg skuffet? Akkurat hvor skuffet blir jeg? Osv. Denne gangen kan jeg glede mine lesere med at jeg overhode ikke ble skuffet! Filmatiseringen av Julian Barnes` roman holder mål og vel så det! Kanskje blir det slik når det er en stund siden man leste boka og ikke har en haug med egne bilder i hodet, som konkurrerer med filmen? Sannheten er at Julian Barnes` roman gjorde

et uutslettelig inntrykk på meg og virkelig satte seg fast i minnet mitt, skjønt noen av detaljene har selvsagt bleknet med årene. F.eks. kan jeg ikke huske om Tony fortalte historien sin til ekskona, slik han gjør i filmen. Gjorde han det, eller tenkte han bare tilbake til fortiden i boka? Uansett er det et fiffig grep i filmen at historien fra fortiden kommer frem gjennom Tonys betroelser til sin eks-kone.

Tematikken i boka er svært interessant, og av et slikt innhold at jeg skulle ønske flere reflekterte over dette litt oftere. Vi tror nemlig at vi husker det meste fra fortiden vår så innmari godt. Sannheten er at hukommelsen spiller oss et puss, og at vi ofte tenderer til å fortrenge spesielt ufordelaktige ting om oss selv, slik at vi fremstår mye edlere når historien vår fortelles. Det er akkurat dette "The Sense of an Ending" handler om.

Tony Webster (spilt av Jim Broadbent) er pensjonist og driver sin lille butikk der han reparerer eldre kameramodeller. Leica-kameraer er hans spesialområde. Dette gir han noe å pusle med i hverdagen, og sikrer ham også noen inntekter ved siden av pensjonen. Han er skilt, men har et godt forhold til sin eks-kone. Datteren deres er gravid og skal snart føde.

En dag mottar Tony et brev fra et advokatkontor, der det fremgår at han har arvet sin avdøde venn Adrians dagbok. Dette får ham til å minnes ungdomstiden mens han gikk på kostskole. Adrian var en meget intelligent gutt, som aldri var skåren for tungebåndet når lærerne utfordret elevene med intrikate spørsmål. Tony ønsket at vennskapet med Adrian skulle vare livet ut. Slik ble det ikke ...

Tony forelsket seg i den noe sære piken Veronica. Han kom aldri riktig inn på henne, for hun holdt ham på et vis på armelengs avstand hele tiden. Hennes mystiske vesen virket meget tiltrekkende på ham, og han var villig til å gjøre hva som helst for å forstå henne fullt og helt. En helg inviterte hun ham hjem til foreldrene sine, og han fikk da anledning til å hilse på hennes meget vakre mor og spesielle bror. Faren fremsto derimot mer diffus. Et par ganger stusser vi over hva som skjer, som da Veronicas mor under frokosten råder Tony til å ikke la Veronica slippe så lett unna. Da han drar derfra, vinker hun meget diskret til ham, åpenbart på en slik måte at det ikke er meningen at de andre skal få dette med seg. Hva skjedde egentlig mellom de to?

Så tar forholdet mellom Tony og Veronica slutt. Som om det ikke var nok, mottar Tony senere et brev der Adrian forteller at han og Veronica er sammen. Den aldrende Tony husker at han smilte av det hele og sendte et hyggelig kort til dem begge der han understreket at det ikke gjorde ham noe. Dette minnet har han levd med hele sitt liv - også vel vitende om at Adrian rett etter tok sitt eget liv. Hva skjedde egentlig? Da dagboken til Adrian dukker opp, blir det svært viktig for Tony å få fatt i den. Kanskje kan den gi svar på spørsmålene han har stilt seg i årevis? Hva betyr det at dagboken har vært i Veronicas mors eie i disse årene? For det er henne han har arvet vennens dagbok fra ...

Tony tvinges til å ta kontakt med Veronica (som spilles av Charlotte Rampling) for å få tak i dagboken. Da hun omsider er villig til å møte ham, forteller hun at hun har brent den. Veronica er like utilnærmelig som før, men nå med et bittert drag over ansiktet og ikke et lekende, mystisk smil som i ungdommen ... Hun gir ham et brev før hun styrter av gårde.

Tony følger etter Veronica og ser henne komme leiende med en voksen mann som er tilbakestående. Han går uten videre ut fra at dette er Veronicas sønn. Hans og hennes sønn? Eller Adrian og Veronicas sønn? Eller morens sønn med en av dem?

Brevet han har mottatt er gruoppvekkende. Dette er hans eget brev - skrevet i affekt etter at han fikk vite at Veronica og Adrian hadde blitt sammen. Det hyggelige kortet han skrev - det han husker - rev han nemlig i stykker og erstattet med dette. Er det hans skyld at Adrian tok sitt eget liv?

Som i den uutgrunnelige historien i Julian Barnes` roman "Fornemmelse for slutten" får vi heller ikke her alle svarene, men er henvist til å gjette oss frem til sannheten selv. Jeg elsker både bøker og filmer som ikke gir alle svarene, fordi jeg tenker at akkurat slik er livet selv. Vi får aldri vite alt om alle, så hvorfor skal vi kreve dette i litteraturen og i filmens verden? I det virkelige livet er vi også henvist til å gjette og fundere, uten noen gang å få alle svarene. Det kan være det ene, og det kan være det andre ... I motsetning til der hvor vi får vite alt, vokser slike romaner og filmer videre i fantasien, og setter seg fast.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er eminente! Jeg synes det er flott at det er plass for eldre rollekarakterer i kvalitetsfilmer som dette! Charlotte Rampling har riktignok bare en liten birolle som den voksne Victoria, mens Jim Broadbent riktig får boltre seg i sin rolletolkning av Tony. Han er en grinebiter som har forsuret mangt et liv, men som får seg en vekker og bestemmer seg for å bli et hyggeligere menneske på sine eldre dager. Brevet åpner øynene hans og gjør at han må legge selvtilfredsheten sin til side og begynne å gi noe til omgivelsene i stedet for å suge andre tom for energi med surheten sin. Forvandlingen han gjennomgår er spennende! Det er vel dette som kalles "å gå i seg selv" og slutte å eksternalisere alt som er galt over på omgivelsene sine ... ? Når man alltid legger skylden på andre for alt som er galt, trenger man jo ikke å gjøre noe med seg selv. Dermed blir man stående på stedet hvil, mens livet kunne ha blitt mer så mye mer interessant og morsomt dersom man aller først begynte med noen erkjennelser om egne bidrag og startet derfra ...

Regissøren Ritesh Batra (f. 1979) har jeg aldri vært borti tidligere, og det er kanskje ikke så rart siden hun stort sett har jobbet med kortfilm tidligere. Så fint som hun har fremstilt Julian Barnes` nydelige roman, skal det bli spennende å følge henne videre!

Denne filmen hadde Norgespremiere 2. juni i år, og jeg vil anta at den kommer til å gå på norske kinoer en god stund til. Dette er nemlig en sånn film som, når folk bare blir klar over den, kan trekke kinopublikumere i månedsvis.

Jeg anbefaler denne filmen varmt!

Innspilt: 2016/2017
Originaltittel: The Sense of an Ending
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere:
Jim Broadbent (Tony Webster), Billy Howle (Tony som ung mann), Charlotte Ramling (Veronica Ford), Freya Mavor (Veronica som ung kvinne), Joe Alwyn (Adrian Finn Sr.), Andrew Buckley (Adrian Finn Jr.), Peter Wright (Colin Simpson), Jack Loxton (Colin som ung mann), Hilton McRae (Alex Stuart), Timothy Innes (Alex som ung mann), Harriet Walter (Margaret, Tonys eks-kone), Emily Mortimer (Sarah Ford, Veronicas mor), Michelle Dockery (Susie, Tonys datter), Matthew Goode (Mr. Joe Hunt - historielærer på kostskolen), Edward Holcroft (Veronicas bror), James Wilby (David Ford, Veronicas far)
Spilletid: 108 min.



søndag 23. juli 2017

Nathan Hill: "Nøkken"

God sommer-under-holdning, men ikke "den store amerikanske romanen"!

Nathan Hill debuterte med romanen "The Nix" i 2016 ("Nøkken" på norsk - utgitt i 2017). Noe av det som har vært sagt om denne romanen er at den er "en episk beretning om USA i endringens tidsalder", og at dette er en av de mest lovende forfattertalentene i vår tid. Hill har blitt sammenlignet med forfattere som Jonathan Franzen, Donna Tart, John Irving og til og med Charles Dickens. (Linkene peker til mine bokomtaler her på bloggen.) For å si det sånn: Det mangler en hel del på at han tar igjen både Franzen, Tart og Dickens, mens han fremstår som mer spennende enn hva Irving er blitt på sine eldre dager. 

Hva er det med amerikanske forfattere som på død og liv skal skrive tykkest mulig bøker? Drømmen om den store amerikanske romanen, har jeg skjønt. Og hva er så det? Jo, det er "en av de mest sagnomsuste betegnelsene en roman kan oppnå", skriver Martine Aurdal i sitt gjesteblogginnlegg på Bokbloggen til NRK. Hun skriver om "The Great Gatsby", selve erketypen på definisjonen, og lurer på om betegnelsen er fortjent. Det vi i alle fall kan forstå med begrepet er at den store amerikanske romanen står som en motsetning til en døgnflue, og det er da nærliggende å tenke seg at begrepet dekkes av "moderne klassiker"-begrepet. Altså en roman som vil bli lest - om og om igjen av fremtidige generasjoner - fordi den forteller noe vesentlig om den tiden den er skrevet i, og det på en slik måte at den i fremtiden vil fortsette å ha stor relevans. I den konteksten tenker jeg at "Nøkken" ikke er en slik roman. Derimot er den både fornøyelig og underholdende. Boka er kåret til årets bok 2016 av flere amerikanske aviser, bl.a. The New York Times. 

Hovedpersonen i "Nøkken" er Samuel Andresen-Andersen, som 11 år gammel blir forlatt av moren Faye. Han og faren skjønte det ikke før det var for sent. Moren hadde da umerkelig tatt med seg klær og gjenstander hun åpenbart ønsket å ha med seg inn i sitt nye liv. Det var ingen overganger eller endringer som skulle fortelle at hun i lang tid hadde planlagt å forsvinne ut av deres liv. I begynnelsen savner Samuel moren dypt, inntil likegyldighet overtar. Hun brydde seg ikke nok om ham til å bli, så hvorfor skulle han bry seg om henne?

Samuel har alltid båret i seg en drøm om å bli forfatter, og han klarer også å få finansiert sitt første bokprosjekt - før bokutgivelsen. Han investerer forskuddet i et hus, og siden glemmer han i grunnen hele prosjektet. Inntil forlaget forlanger å få tilbake pengene og det såpass raskt at dette setter Samuel i en umulig situasjon. 

Så dukker morens navn opp i nyhetene. Hun har kastet stein etter republikanernes presidentkandidat - en kandidat som til forveksling ligner på Trump ... Det er da 20 år siden hun forsvant. I desperasjon foreslår Samuel overfor forlaget at han kan skrive en utleverende og sensasjonell bok om moren sin. Han tar kontakt med hennes advokat, men møtet med moren blir svært annerledes enn hva han hadde tenkt seg. 

Underveis får vi innblikk i Samuels barndom, hans venn Bishop og ungdomsforelskelsen i Bethany, som aldri har gått over. Vi får dessuten innblikk i morens oppvekst, en helt vanlig jente fra Iowa, men som i mediene fremstilles som en kvinne med en heller frynsete fortid. Hvem var hun egentlig? Og hvem var hennes far, han som opprinnelig kom fra Hammerfest og som utvandret til USA? Hva skjuler seg i hans fortid?

Både innledningsvis og underveis presenteres vi for lignelsen om elefanten og de blinde. Det hele blir et symbol på hvor mye vi tror vi har forstått selv når vi bare har sett en liten flik av virkeligheten. Når vi erkjenner dette og erstatter skråsikkerhet med nysgjerrighet, er det håp. 

Nathan Hills bok er på nesten 700 sider, og den kunne med fordel ha vært kortet en del ned. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å lese hele boka dersom det ikke hadde vært for at jeg valgte å høre lydboka. Kim Haugen passet perfekt som oppleser til denne boka, både fordi han har den litt småfrekke måten å lese på og fordi hans stemmebruk ga boka akkurat den friskheten den trengte. Boka er for lang, tenkte jeg mange ganger underveis. Hill forklarer og forklarer, som om han ikke tror at vi lesere kan tenke litt selv. Samtidig koste jeg meg mye med boka, som på sitt beste var glitrende (og på sitt dårligste og mest skravlete en smule søvndyssende, for å være helt ærlig). Det vil derfor være å dra det hele altfor langt å kalle denne romanen "et episk storverk". Som inngangsport til meg som leser fungerte imidlertid hypen godt, for dette var nettopp en av grunnene til at jeg liksom ikke kom utenom denne boka. Lydbokutgaven med Kim Haugen som oppleser reddet boka for mitt vedkommende!

Jeg er overbevist om at dette er en bok som kommer til å gå rett hjem hos mange lesere! Uten hypen tror jeg nok at jeg ville ha snakket den mer opp. Med hypen føler jeg derimot at jeg må dra den litt ned. Okke som - dette er en lesverdig bok, som passer godt i sommervarmen! Jeg har selv humret og ledd meg gjennom store deler av den, og det var først mot slutten at jeg kjente på at det hele ble en smule langdrygt. Og det på tross av at mange av temaene forfatteren tar opp, som misbruk av politimyndighet og dommermyndighet, som mobbing barn imellom og kvinners stilling er interessante nok. 

Jeg ser frem til å følge Nathan Hill´s forfatterskap! Her er det nemlig potensiale.

Bloggerne Kleppanrova og Tine har også skrevet om denne boka. 

Utgitt i USA: 2016
Originaltittel: The Nix
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Gyldendal (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oversatt: Vibeke Saugestad
Antall sider: 688
Spilletid: 23 timer 48 min.
ISBN/EAN: 9788205488694 (papirutgave)
ISBN: 9788242164841 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget - papirutgaven har jeg kjøpt selv

Ngugi wa Thiong´o: "Elven som skiller"

Spennende og interessant om kampen mellom tradisjonene og ytre påvirkning

Om forfatteren

De siste par årene har navnet til den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong´o (f. 1938) stadig dukket opp når det spekuleres i hvem som blir den neste som får Nobels litteraturpris. Forfatteren er 79 år, og det begynner derfor snart å bli på tide at han faktisk får den! Ingen kenyaner har fått denne prisen - ja, knapt noen afrikaner i det hele tatt, om man da ikke tar med nigerianske Wole Soyinka (1986) og  sydafrikanerne Nadine Gordimer (1991) og John M. Coetzee (2003). (De to sistnevnte er etterkommere av hvite kolonister. Kun en gang tidligere har en farget afrikaner mottatt prisen.)

Ngugi wa Thiong´o er en meget allsidig forfatter som både har skrevet romaner, skuespill, noveller og essays. 33 utgivelser teller jeg på en Wikipedia-side om ham. Han debuterte med skuespillet "The Black Hermit" i 1963. Thiong´0 regnes som Kenyas mest berømte forfatter. Og om han ikke har rukket å motta Nobels litteraturpris enda, så har han mottatt en hel del andre prestisjefylte priser. Han har også vært kortlistet på Man Booker International Prize (2009). Thiong´o er dessuten æresdoktor ved prestisjefylte universiteter som Yale University, University of Dar es Salaam og University of Bayreuth. Han skriver fortrinnsvis på engelsk, men skriver nå også på sitt morsmål Gikuyu, språket som primært snakkes av Kikuyu-folket (som bor i Kenya, Tanzania og Uganda). I en periode skrev han også på swahili.

I forlagets presentasjon av Thiong´0 kan vi lese at han vokste opp i Kenya mens landet fremdeles var en koloni. Han opplevde frigjøringskampene til Mau Mau i 1950-årene, og deretter ble kampen for kulturell og intellektuell frigjøring viktig for ham. Dette har preget hans skrifter, og førte til at han kom i konflikt med styresmaktene i landet. Han satt i fengsel i mer enn ett år på grunn av dette på begynnelsen av 1970-tallet, og ble løslatt pga. Amnesty International´s engasjement rundt saken hans. Han mistet sin stilling ved universitetet i Nairobi, og måtte til slutt reise i eksil. I dag bor han i USA.

Kun to av Thiong´0´s bøker er oversatt til norsk i nyere tid. Den første - "Hvetekornet" - kom ut i 2015.  Thiong´0 utga den i 1967 ("A Grain of Wheat"). "Elven som skiller" kom ut nokså nylig. Bokas originaltittel er "The River Between", og den kom ut på engelsk i 1965. Jeg har foreløpig kun lest denne siste. 

Om "Elven som skiller"

"To bebodde høydedrag i kikuyenes land i Kenya lå side om side. Det ene het Kameno, det andre Makuyu. Mellom dem lå det et dalføre. Det ble kalt Livets dal. Bakenfor Kameno og Makuyu lå det mange andre dalfører og åser, spredt omkring uten noen tydelig plan eller orden. De lignet en flokk sovende løver som aldri våknet. De bare lå der og sov, den dype søvnen forunt dem av deres Skaper." (side 7)

Her levde folk i fred og fordragelighet med hverandre, langt utenfor det vi oppfatter som "sivilisasjonen". Her tok de vare på sine ritualer og magiske tradisjoner, ubesudlet og rene. Omskjæringstradisjoner var en av dem, hvis ritualer gjorde kvinner av jenter og menn av gutter. Dette bandt dem sammen som folk. Her tilba de Murungu, Gud, og profeten Mugu, den tapre krigeren Wachiori og den mektige trollmannen Kamiri. 

I begynnelsen av historien får vi høre om en slosskamp mellom to unge gutter, Kinuthia og Kamau. Det går heftig for seg og det går særlig utover Kinuthia, da en annen ung gutt kommer ham til unnsetning. Dette er Wayaki, som vi etter hvert skal forstå er historiens hovedperson. Hans inngripen skaper et livslangt fiendskap mellom Kamau og Wayaki, og en tilsvarende livslang lojalitet mellom Kinuthia og Wayaki. 

Idyllen i kikuyenes land varer imidlertid ikke evig. Et stykke unna - i Siriana - har hvite misjonærer slått seg ned. Denne misjonsstasjonen ledes av Livingstone, og vi skjønner da at handlingen i historien foregår på midten av 1800-tallet en gang. Misjonærene har lyktes i å omvende Joshua til kristendommen, og som en følge av dette har han valgt ikke å omskjære døtrene sine Muthoni og Nayambura. Joshua blir ingen populær mann i sitt samfunn, og han får skylden for at den hvite mann oftere og oftere ses i de fredelige åsene. Ryktene går dessuten om at et regjeringskontor skal bli opprettet i Makuyu, og at de vil bli styrt derfra og måtte betale skatter til regjeringen i Nairobi. Kikuyene vet ikke hva skatter og regjering betyr - ikke annet enn utidig innblanding i deres tradisjonelle liv. 

Chege, Wayakis far, er mer fremsynt enn de fleste. Han ønsker at sønnen skal reise til Siriana for å lære mest mulig - blant annet om den hvite manns skikker. Deretter skal han vende hjem og bruke det han har lært til stor nytte for stammen. Han innser imidlertid ikke at fraværet fra stammen gjør sønnen fremmedgjort i forhold til deres egne skikker. 

"Dra du dit. Jeg gjentar at du må lære alt om visdommen til den hvite mann. Og du må alltid ha i tankene at redningen skal komme fra åsene. En mann skal stå frem og frelse vårt folk i nødens time. Han skal vise dem den rette vei; han skal lede dem."

"Men - men - de kjenner meg ikke. Jeg er bare et barn, og de forkastet selveste Mugo ..."

"La dem gjøre som de vil. Det vil komme en tid - jeg kan se den for meg - da de vil rope etter en redningsmann ..." (side 41)

Det tilspisser seg mer og mer i dalen, og elven Honia skiller nå to fraksjoner som bor på hver sin side. På den ene siden bor de som ønsker å bevare sine tradisjoner rene og ubesudlede, og på den andre siden bor de som ønsker fremskrittet velkommen. Men heller ikke blant de fremtidsrettede er det bare idyll, for på den ene siden står Joshua og hans tilhengere som ønsker at alle skal omvende seg til den kristne tro, og på den andre siden står etter hvert de som ønsker kunnskap, samtidig som de bevarer sine tradisjoner og sin egenart. Dette fremtvinger et brudd med Siriana. 

"På den ene siden sto de kristne, ledet av Joshua; noen kalte dem kort og godt Joshuas folk. Hvor de bodde? I Makuyu. På den andre siden sto stammefolket, de som hadde vært mot misjonen og den troen de forkynte. Kameno må vel sies å være deres hjem, deres base. Også de andre høydedragene var inndelt i lignende grupper. På den måten ble den gamle motsetningen holdt ved like, men ofte skjult under påskudd av at det dreide seg om noe annet. Dette var forvirrende, og en situasjon som før eller siden ville bryte ut i feider som for en tid ble holdt tilbake og ga inntrykk av ytre ro i åsene. Hvor hørte folk som Wayaki til i en slik situasjon? Hadde ikke han blitt utdannet av den hvite mann? Og var ikke det også en side ved den hvite manns innflytelse og deres nye religion? De som holdt til i Kameno ble styrket av gruppen som hadde brutt med Siriana, de som ble ledet av Kabonyi. Wayaki følte at han sto på sidelinjen, utenfor de stridende partene. Derfor følte han seg også av og til ensom." (side 120-121)

På dette tidspunktet har Wayaki blitt eldre, men han er fremdeles ung. En hendelse med den ene av Joshuas døtre, Muthoni, som velger å la seg omskjære likevel og som dør av dette, har utløst det hele. Kiukyene skylder på de hvite i Siriana, hvor en døende Muthoni ble brakt av Wayaki ... Han trodde at de hvite kunne redde henne, men det var i realiteten for sent. Dermed får overtroen raljere når "sannheten" søkes ... 

Wayaki forelsker seg i Joshuas andre datter Nayambura, uvitende om at det har også Kamau gjort. En ikke omskåret kvinne er imidlertid et så sterkt brudd på de eksisterende tradisjonene at det vil være et svik mot resten av stammen å nærme seg en slik kvinne. Stammen roper på en redningsmann, og Wayaki trer frem som den store lærer. Han tar initiativ til bygging av flere skoler, og folket hyller ham. I bakgrunnen står hans erkefiende Kamau og hans far ... De begynner å sette ut rykter om Wakyaki og Nayambura, og dermed er splittelsen i stammen for alvor et faktum. Spørsmålet er hva Wayaki velger: å være lojal i forhold til stammen eller til kjærligheten, og hvilke konsekvenser hans valg får ...

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen, selv om man ikke trenger svært mange historiske kunnskaper for å skjønne at splittelsen ble en fordel for britiske kolonister som regjerte i Kenya i perioden 1920-1963. Men det er en helt annen historie, utenfor rammen av denne romanen. 

Min oppfatning av boka

I denne boka forteller forfatteren en svært viktig del av kikuyuenes historie. Her får vi høre hva som skjedde etter at de hvite kom til landet, og om hvordan dette påvirket stammen, tradisjonene og opplevelsen av seg selv som folk. Styrken i historien er at den ikke på noen måte er ensidig. Ved å gi alle parter en stemme, får han frem minst tre ulike perspektiver. De som kanskje kommer dårligst ut, er de nyfrelste under ledelse av Joshua. Han praktiserer en svært gledesløs og streng kristendom, en kristendom som er meget lett lettkjennelig fra denne tiden. Kampen som beskrives handler dypest sett om retten til å beholde sin egenart. 

De hvite har knapt noe som kan kalles en birolle i historien. De er der i bakgrunnen - navnløse, med unntak av Livingstone. Når vi likevel aner at forfatteren har en agenda, er det gjennom beskrivelsen av Wayaki´s kamp om å forene tradisjonene med all den nye kunnskapen, uten å sette stammefolkets egenart til side. Han er den gode, den som vil alle vel, og som ikke gjør noe ut fra egeninteresse. Han interesserer seg ikke for makt, men vil kun bidra til å skape ro og fordragelighet i dalen igjen. Resten av persongalleriet er likevel ikke stereotyper, men helstøpte personer. Her har forfatteren tilført mange nyanser i beskrivelsene, slik at personene fremstår motsetningsfylte i seg selv. De er med andre ord mennesker på godt og vondt. Dette får forfatteren ikke minst frem når han beskriver sjalusi, kampen mellom kollektivisme og individualisme, tvilen rundt lydighet versus å følge sin egen vei osv.

Dersom romanen kun hadde handlet om kampen mellom de hvite og de innfødte, og de innbyrdes stridigheter dem i mellom, tror jeg ikke at den hadde grepet meg så sterkt som den gjorde. Thiong´o har imidlertid krydret historien med en intrikat kjærlighetshistorie - den om den "umulige" kjærligheten. For å bli ansett som en ekte kvinne i stammen, hører omskjæring med. Det samme gjelder mennene, men omskjæringen er ikke så omfattende og risikabel hos dem som hos kvinnene. Omskjæringsfesten er det definitive høydepunktet blant ritualene som stammefolket deler seg imellom. Det binder dem sammen, gjør at stridigheter legges til side, er en arena for at de unge kan møtes osv. Det forhold at Nayambura ikke er omskåret er i denne sammenhengen mer opprørende enn at hun er kristen. Wayaki kan ikke gifte seg med henne uten samtidig å bli ansett som en sviker av folket ... 

Måten striden mellom tradisjonene og alt det nye beskrives, er tankevekkende og besnærende. Det er mye symbolikk i historien. 

Jeg har merket meg at de fleste profesjonelle anmelderne - både i NRK, Dagbladet og Stavanger Aftenblad - har kritisert oversettelsen. Jan Askelund skriver dette om oversettelsen i Stavanger Aftenblad - med overskriften "Ikonisk øst-afrikansk roman maltraktert på norsk. Terningkast fem til romanen, terningkast én til oversettelsen":

Det skurrer allerede på de første sidene, og det blir verre etterhvert. En parallellesing mellom min utgave av «The River Between» (11. opplag, African Writers Series 1974) og «Elven som skiller» viser at Ngugis opprinnelige verk har vært utsatt for maltraktering. At språket ofte er klosset, kluntet og arkaisk med, er nå så, men her er direkte feil- og misvisende oversettelser («a passionate commitment to the moral truths» betyr ikke «en lidenskapelig formodning om den moralske sannheten»), en hang til egne tillegg («The ridges slept on.» blir til «Høydedragene, menneskenes hjem, sov sin søte søvn») – andre antakelig ment å forklare saker og ting for antatt ukyndige nordmenn (55, 137), samt en mengde adjektiv som ikke hører teksten til (på samme side blir «his hopes and desires» til «dunkle forhåpninger og begjær»; «his heart» til «hans innerste vesen»).

Det virker alt annet enn «innerlig» midt oppe i Ngugis eget konkrete, enkle, konstaterende språk, inniblant like sårt naivt som Wayaki selv i følelse og tanke, kjærlighet og politikk. «Elven som skiller» er en omskrivning, ikke en oversettelse av «The River Between».

Selv har jeg ikke hatt den engelske utgaven for hånden, og vet derfor ingenting (av meg selv) om hvorvidt oversettelsen er god eller dårlig. Det jeg tenkte underveis var at språket virket litt gammeldags, men dette tilskrev jeg det faktum at den er fra 1965. Jeg er selv tilhenger av en så tro oversettelse av originalen som mulig, og har lite sans for at oversettere skriver egne tillegg. Ellers vil jeg legge til at språket i "Elven som skiller" er svært enkelt, og det har jeg fått inntrykk av at originalen også er. 

Jeg hadde stor glede av å lese denne boka, som var spennende fra første til siste side. Jeg fikk også innblikk i en del av historien som jeg ikke kjente så godt fra før av - i alle fall ikke kikuyenes spesielle historie. F.eks. har jeg min oppfatning av tematikken omskjæring, mens denne boka tilførte noe nytt som viste meg at dette var (og er) mye vanskeligere enn man ved første øyekast kanskje skulle tro. Jeg kan heller ikke huske at jeg noen gang har lest en bok som så nydelig beskriver kampen mellom tradisjonene og ytre påvirkning.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Utgitt: 1965
Originaltittel: The River Between
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Bokvenner
Oversatt: Reidulf Molvær
Antall sider: 254
ISBN: 978-82-7488-699-5
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget 


Ngugi wa Thiong´o (Jeg har lånt bildet av forlaget)

onsdag 19. juli 2017

"Jeg, Daniel Blake" (Regissør: Ken Loach)

Gullpalmevinner fra 2016

Det er alltid interessant å følge med på filmene som stikker av med de gjeveste prisene på diverse filmfestivaler rundt om i verden. Etter hvert får man også et visst inntrykk av hvilke filmer som har størst muligheter rundt forbi. Som at vinneren av Gullpalmen på Cannes Filmfestival som regel har et eksistensielt tilsnitt ... I 2015 vant knallsterke "Dheepan" (med flyktningeproblematikk) og i 2012 vant "Amour" (med demensproblematikk). Tidligere har også "Dancer in the Dark" (2000 - dysfunksjonelt forhold), "The Piano" (1993 - livet i den nye verden) og "The Pianist" (2002 - Holocaust) vunnet Gullpalmen - bare for å nevne noen av filmene som i sin tid gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Felles for samtlige filmer er at de kan ses om og om igjen, og tilføre noe nytt hver gang.

"Jeg
, Daniel Blake" vant Gullpalmen i 2016. Også her er temaet eksistensielt, for det handler om den lille mann og kvinnes kamp mot systemet. Nærmere bestemt trygdesystemet i England.

Daniel Blake er snekker og har klart seg selv i hele sitt liv. En dag blir han svimmel og faller ned fra taket på huset han er med på å bygge. Det viser seg at han fikk et hjerteinfarkt. Legen hans sykmelder ham. Dermed trenger Daniel hjelp fra staten for første gang i sitt liv.

Daniel har aldri vært spesielt flink til å skrive, og data har han aldri behøvd å forholde seg til. Møtet med trygdekontoret, der det forventes at han er i stand til å uttrykke seg skriftlig digitalt på nettet, blir derfor et sjokk. I scene etter scene blir vi vitne til et trygdevesen så inkompetent i møte med menneskene de skal hjelpe at jeg ikke helt vet hva jeg ble mest opprørt av. Noe i meg reagerte på hvor idiotisk trygdevesenet ble fremstilt, og jeg tenkte at ille kan det da ikke være? Legens skjønn blir overprøvd av en "helsearbeider" uten spesifikk medisinsk bakgrunn. Daniel blir både oppgitt og provosert over at han må svare på de mest intimiterende spørsmål - som hvordan avføringen hans er - når alt han trenger å bli hørt på er at han har hjerteproblemer. Det går som det "må" gå. Han får avslag på sin søknad om syketrygd, og tvinges dermed til å bli aktivt jobbsøkende for å få arbeidsledighetstrygd - mot sin leges innstendige råd.

Blake ønsker å klage på avslaget, og i stedet for å bli veiledet i hvordan han skal gå frem, blir han møtt med motstand. Hvis han klager vil han miste arbeidsledighetstrygden - og ingen vet hvor lang tid klagebehandlingen av sykepengevedtaket vil ta. I mellomtiden risikerer han å bli stående uten noe som helst av inntekter. Vil han det? spør en trygdekonsulent, som i tillegg hvisker fortrolig at hun har vært vitne til at folk har havnet på gata på grunn av mindre ...

Daniel er frustrert over at han ikke klarer å innfri de krav som stilles til utfylling av søknadsskjemaer på nettet. Han plundrer og plages og får det ikke til. I mellomtiden går tiden, og ingen penger kommer inn på kontoen. En dag forbarmer en av de ansatte på trygdekontoret seg over ham, og prøver å hjelpe - bare for å bli innkalt på teppet av sjefen. Dette skal søkerne nemlig klare selv, og hvordan vil det ikke bli dersom de skal hjelpe alle med slike ting? Tilbake sitter Daniel atter med uforrettet sak ..

Så blir Daniel en dag vitne til en ung mor som kommer for sent til et avtalt møte på trygdekontoret. Hun forklarer hvorfor hun kommer for sent. Hun er ikke kjent i området og gikk av bussen på feil sted ... Men det nytter ikke. Hun får ikke penger og straffes med "sanksjoner" ... Daniel blir forbannet, og det ender med at de begge blir kastet ut av sikkerhetsvaktene.

Det knyttes bånd mellom den eldre Daniel og unge Katie. Hun har to barn med to forskjellige menn, og har bodd de to siste årene på hospits i London. Nå har staten omsider skaffet henne og barna en leilighet, med den følge at de måtte flytte til Manchester, en by det er billigere å bo i enn London. Hun kjenner ingen i byen, for hele hennes nettverk befinner seg i London. Daniel hjelper henne med stort og smått, og reparerer alt som er i stykker i den kommunale leiligheten - og det er ikke lite. Hun vet ikke hva godt hun kan gjøre til gjengjeld, men hun har ikke penger. Mens hun sørger for at ungene og Daniel får spise, sulter hun seg selv. Til slutt er hun så desperat av sult at hun blamerer seg ut på den frivillige hjelpesentralen, som hjelper vanskeligstilte med mat og nødvendighetsartikler som er donert bort. Noe som igjen fører til at barna hennes blir mobbet på skolen ...

Hele historien om Daniel og Katie er så hjerteskjærende at jeg nesten har problemer med å fatte at den kan ha rot i virkeligheten. Jeg har selvsagt stor forståelse for at systemet kan oppleves svært vanskelig, men at hjelpeapparatet er så til de grader inkompetent som det fremstilles i denne filmen, har jeg vanskelig for helt å akseptere. Det som imidlertid er svært interessant er hva som skjer med verdigheten til mennesker som lever under sterkt press, og hva de kan få seg til å gjøre til slutt. Vi blir vitne til to mennesker som nesten går fullstendig til grunne - kanskje mest av alt av stolthet? - Daniel som selger alt han eier og har, og Katie som selger det eneste hun har, nemlig kroppen sin ...

På slutten av filmen er det håp om en lykkelig slutt, men også her snyter skjebnen de impliserte i siste liten for den bit av lykke som kunne ha blitt dem til del ... Det er liksom ikke meningen at det skal gå bra.

Regissøren Ken Loach (f. 1936) har et lass av film- og TV-produksjoner bak seg, uten at jeg har hørt om noen av filmene hans. Det sier nok mer om meg enn om hans filmer, for han har vunnet Gullpalmen tidligere også (i 2006 for filmen "The Wind that Shakes the Barley"). I følge Wikipedia er han kjent for sine samfunnskritiske filmer og for sine sosialistiske ideer. Han er opptatt av fattigdom, hjemløshet og borgerrettigheter.


Dave Johns er først og fremst stand up komiker, men han har også spilt i en håndfull filmer og i en rekke TV-serier. I rolletolkningen som Daniel Blake kan man merke humoren hans, for egentlig tror han ikke selv det han opplever. Kan systemet virkelig være stupid? Antakelig er det også humoren som redder Daniel fra å gå til grunne på et mye tidligere tidspunkt. Jeg trodde på rollefiguren, fordi han spilte veldig overbevisende. Det gjorde også Hayley Squires i rollen som alenemoren Katie. Hun har jobbet både innenfor film, TV og teater.

"I, Daniel Blake" er en velspilt og interessant film, som jeg uten videre anbefaler. Jeg tror riktignok at noe av problematikken i filmen er veldig satt på spissen. Samtidig vil jeg hevde at alle som jobber med mennesker i vanskelige livssituasjoner har godt av å se en film som dette, fordi den er tankevekkende. Daniels møte med klageinstansen ga håp om at rettssikkerheten ble ivaretatt til slutt, men hjelpen kom dessverre for sent ...

Filmen har gått på norske kinoer, og DVD`en hadde nylig release i Norge.

Innspilt: 2016
Originaltittel: I, Daniel Blake
Nasjonalitet: England
Sjanger: Drama
Skuespillere:
Dave Johns (Daniel Blake), Hayley Squires (Katie Morgen) m.fl.
Spilletid: 100 min.


Populære innlegg