"The Sense of an Ending" (Regissør: Ritesh Batra)

Filmatisering av Julian Barnes` roman "Fornemmelse for slutten"

Det er noen år siden Julian Barnes mottok Booker-prisen for sin roman "The Sense of an Ending" (2011). Selv leste jeg boka - "Fornemmelse for slutten" - da den kom ut på norsk i 2012. (Jeg har omtalt den her på bloggen min.) Barnes er en forfatter jeg har lyst til å lese absolutt alt av, siden jeg allerede har erfart at hans bøker jevnt over har potensiale i seg til å bli moderne klassikere. (Jeg jobber med saken. Blant annet er det ikke veldig lenge siden jeg leste hans siste roman fra 2016 - "Tidens larm"/"The Noise of Time" - om den russiske komponisten Sjostakovitsj.)

Det er alltid spennende når bøker blir til film. Holder filmen mål? Blir jeg skuffet? Akkurat hvor skuffet blir jeg? Osv. Denne gangen kan jeg glede mine lesere med at jeg overhode ikke ble skuffet! Filmatiseringen av Julian Barnes` roman holder mål og vel så det! Kanskje blir det slik når det er en stund siden man leste boka og ikke har en haug med egne bilder i hodet, som konkurrerer med filmen? Sannheten er at Julian Barnes` roman gjorde
et uutslettelig inntrykk på meg og virkelig satte seg fast i minnet mitt, skjønt noen av detaljene har selvsagt bleknet med årene. F.eks. kan jeg ikke huske om Tony fortalte historien sin til ekskona, slik han gjør i filmen. Gjorde han det, eller tenkte han bare tilbake til fortiden i boka? Uansett er det et fiffig grep i filmen at historien fra fortiden kommer frem gjennom Tonys betroelser til sin eks-kone.

Tematikken i boka er svært interessant, og av et slikt innhold at jeg skulle ønske flere reflekterte over dette litt oftere. Vi tror nemlig at vi husker det meste fra fortiden vår så innmari godt. Sannheten er at hukommelsen spiller oss et puss, og at vi ofte tenderer til å fortrenge spesielt ufordelaktige ting om oss selv, slik at vi fremstår mye edlere når historien vår fortelles. Det er akkurat dette "The Sense of an Ending" handler om.

Tony Webster (spilt av Jim Broadbent) er pensjonist og driver sin lille butikk der han reparerer eldre kameramodeller. Leica-kameraer er hans spesialområde. Dette gir han noe å pusle med i hverdagen, og sikrer ham også noen inntekter ved siden av pensjonen. Han er skilt, men har et godt forhold til sin eks-kone. Datteren deres er gravid og skal snart føde.

En dag mottar Tony et brev fra et advokatkontor, der det fremgår at han har arvet sin avdøde venn Adrians dagbok. Dette får ham til å minnes ungdomstiden mens han gikk på kostskole. Adrian var en meget intelligent gutt, som aldri var skåren for tungebåndet når lærerne utfordret elevene med intrikate spørsmål. Tony ønsket at vennskapet med Adrian skulle vare livet ut. Slik ble det ikke ...

Tony forelsket seg i den noe sære piken Veronica. Han kom aldri riktig inn på henne, for hun holdt ham på et vis på armelengs avstand hele tiden. Hennes mystiske vesen virket meget tiltrekkende på ham, og han var villig til å gjøre hva som helst for å forstå henne fullt og helt. En helg inviterte hun ham hjem til foreldrene sine, og han fikk da anledning til å hilse på hennes meget vakre mor og spesielle bror. Faren fremsto derimot mer diffus. Et par ganger stusser vi over hva som skjer, som da Veronicas mor under frokosten råder Tony til å ikke la Veronica slippe så lett unna. Da han drar derfra, vinker hun meget diskret til ham, åpenbart på en slik måte at det ikke er meningen at de andre skal få dette med seg. Hva skjedde egentlig mellom de to?

Så tar forholdet mellom Tony og Veronica slutt. Som om det ikke var nok, mottar Tony senere et brev der Adrian forteller at han og Veronica er sammen. Den aldrende Tony husker at han smilte av det hele og sendte et hyggelig kort til dem begge der han understreket at det ikke gjorde ham noe. Dette minnet har han levd med hele sitt liv - også vel vitende om at Adrian rett etter tok sitt eget liv. Hva skjedde egentlig? Da dagboken til Adrian dukker opp, blir det svært viktig for Tony å få fatt i den. Kanskje kan den gi svar på spørsmålene han har stilt seg i årevis? Hva betyr det at dagboken har vært i Veronicas mors eie i disse årene? For det er henne han har arvet vennens dagbok fra ...

Tony tvinges til å ta kontakt med Veronica (som spilles av Charlotte Rampling) for å få tak i dagboken. Da hun omsider er villig til å møte ham, forteller hun at hun har brent den. Veronica er like utilnærmelig som før, men nå med et bittert drag over ansiktet og ikke et lekende, mystisk smil som i ungdommen ... Hun gir ham et brev før hun styrter av gårde.

Tony følger etter Veronica og ser henne komme leiende med en voksen mann som er tilbakestående. Han går uten videre ut fra at dette er Veronicas sønn. Hans og hennes sønn? Eller Adrian og Veronicas sønn? Eller morens sønn med en av dem?

Brevet han har mottatt er gruoppvekkende. Dette er hans eget brev - skrevet i affekt etter at han fikk vite at Veronica og Adrian hadde blitt sammen. Det hyggelige kortet han skrev - det han husker - rev han nemlig i stykker og erstattet med dette. Er det hans skyld at Adrian tok sitt eget liv?

Som i den uutgrunnelige historien i Julian Barnes` roman "Fornemmelse for slutten" får vi heller ikke her alle svarene, men er henvist til å gjette oss frem til sannheten selv. Jeg elsker både bøker og filmer som ikke gir alle svarene, fordi jeg tenker at akkurat slik er livet selv. Vi får aldri vite alt om alle, så hvorfor skal vi kreve dette i litteraturen og i filmens verden? I det virkelige livet er vi også henvist til å gjette og fundere, uten noen gang å få alle svarene. Det kan være det ene, og det kan være det andre ... I motsetning til der hvor vi får vite alt, vokser slike romaner og filmer videre i fantasien, og setter seg fast.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er eminente! Jeg synes det er flott at det er plass for eldre rollekarakterer i kvalitetsfilmer som dette! Charlotte Rampling har riktignok bare en liten birolle som den voksne Victoria, mens Jim Broadbent riktig får boltre seg i sin rolletolkning av Tony. Han er en grinebiter som har forsuret mangt et liv, men som får seg en vekker og bestemmer seg for å bli et hyggeligere menneske på sine eldre dager. Brevet åpner øynene hans og gjør at han må legge selvtilfredsheten sin til side og begynne å gi noe til omgivelsene i stedet for å suge andre tom for energi med surheten sin. Forvandlingen han gjennomgår er spennende! Det er vel dette som kalles "å gå i seg selv" og slutte å eksternalisere alt som er galt over på omgivelsene sine ... ? Når man alltid legger skylden på andre for alt som er galt, trenger man jo ikke å gjøre noe med seg selv. Dermed blir man stående på stedet hvil, mens livet kunne ha blitt mer så mye mer interessant og morsomt dersom man aller først begynte med noen erkjennelser om egne bidrag og startet derfra ...

Regissøren Ritesh Batra (f. 1979) har jeg aldri vært borti tidligere, og det er kanskje ikke så rart siden hun stort sett har jobbet med kortfilm tidligere. Så fint som hun har fremstilt Julian Barnes` nydelige roman, skal det bli spennende å følge henne videre!

Denne filmen hadde Norgespremiere 2. juni i år, og jeg vil anta at den kommer til å gå på norske kinoer en god stund til. Dette er nemlig en sånn film som, når folk bare blir klar over den, kan trekke kinopublikumere i månedsvis.

Jeg anbefaler denne filmen varmt!

Innspilt: 2016/2017
Originaltittel: The Sense of an Ending
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Jim Broadbent (Tony Webster), Billy Howle (Tony som ung mann), Charlotte Ramling (Veronica Ford), Freya Mavor (Veronica som ung kvinne), Joe Alwyn (Adrian Finn Sr.), Andrew Buckley (Adrian Finn Jr.), Peter Wright (Colin Simpson), Jack Loxton (Colin som ung mann), Hilton McRae (Alex Stuart), Timothy Innes (Alex som ung mann), Harriet Walter (Margaret, Tonys eks-kone), Emily Mortimer (Sarah Ford, Veronicas mor), Michelle Dockery (Susie, Tonys datter), Matthew Goode (Mr. Joe Hunt - historielærer på kostskolen), Edward Holcroft (Veronicas bror), James Wilby (David Ford, Veronicas far)
Spilletid: 108 min.