Jon Fosse: "Trilogien"

FOR en lytter-opplevelse!

Jon Fosse (f. 1959) har en respektabel produksjon av skjønnlitterære romaner, skuespill, essays og diktsamlinger bak seg. Få norske forfattere er så prisbelønt som ham. Den gjeveste prisen av dem alle er uten tvil Nordisk råds litteraturpris i 2015 som han fikk nettopp på grunn av "Trilogien". (Se mer om dette på Wikipedia.)

Jeg sakser fra begrunnelsen til juryen (for Nordisk råds litteraturpris), som mente at trilogien er et høydepunkt i nyere norsk romanlitteratur:

"Årets prisvinner er et sjeldent godt eksempel på hvordan formmessig nyskapning kan gå hånd i hånd med et innhold som evner å berøre på tvers av tid og sted. I en prosa med klare poetiske kvaliteter og med en bevisst og lekende innstilling til historien, fortelles en kjærlighetshistorie som spenner over alle og ingen tider. Forfatteren har som få andre evnet å meisle ut en egen litterær form. Klangbunn fra Bibelen og kristen visjonsdiktning forenes med spenningsskapende elementer og poetiske bilder, på en måte som åpner fortellingen om to som elsker hverandre, mot verden og historien."

"Trilogien" består av tre bøker; "Andvake" (2007), "Olavs draumar" (2012) og "Kveldsvævd" (2014). "Trilogien" ble utgitt i 2014. Selv har jeg tidligere kun lest "Andvake" (linken peker til min bloggomtale av den), og har lenge tenkt at jeg skulle lese mer av Jon Fosse, og ikke minst nettopp denne trilogien. Boka ble innkjøpt da den plutselig var å få tak i overalt etter at han var tildelt Nordisk råds litteraturpris. Det var imidlertid først da jeg kom over lydbokutgaven som ble utgitt tidligere i år at jeg fikk lest/hørt den. Og FOR en lytteropplevelse! Så fin var denne boka at jeg like godt hørte meg gjennom den to ganger etter hverandre. Og det blir ikke den siste heller!

Jon Fosse har en helt egen fortellerstemme, og historien(e) han forteller i denne trilogien er bortenfor tid og sted. Vi aner ikke når handlingen foregår, og mangelen på detaljer som kan fortelle oss noe om dette gjør at bøkene er helt tidløse. Nå hører vi riktignok om Bjørgvin, og da dukker selvsagt følgende spørsmål opp: hvor er nå det? Store norske leksikon gir svaret: 

"Bjørgvin, som i gamle litterære kilder vekslet med bl.a. Bjargvin, Bjærgvin, Bergvin og med latinisert skrivemåte Biargina, Berginum, Bergæ. I et par originalbrev fra 1349 finnes også formen Biørgvin og i en avskrift fra 1343 Biørvin. I de eldste islandske håndskrifter var navneformene Biorgvin, Biorgyn, Biorgin, men fra midten av 1300-tallet blir navnet ofte skrevet med tegnet for ø-lyd. Mot slutten av 1300-tallet opptrer i Norge skrivemåtene Bervin, Bergin og Berven, Bergen, som er gjengse i eldre engelsk og tysk, men som også motsvarer utbredt og eldre norsk uttale. Formen Bern har vært meget utbredt i norske dialekter, og den er sannsynligvis med på å forklare enstavelses tonelag i bynavnet Bergen i dag."

I første del av trilogien - "Andvake" - møter vi Alida og Asle som har flyktet fra hjembygda. Alida, som aldri har følt seg elsket av sin mor, skal føde når som helst. De ankommer Bjørgvin, og her starter en desperat jakt på et sted å bo og et arbeid, slik at Asle skal kunne forsørge Alida og barnet de venter.  Ingen vil gi dem husly. Deres desperasjon forsterkes gjennom et manende og repeterende språk. Det er et intenst driv over fortellingen, der Asle er villig til å gjøre hva som helst for å kunne ta vare på sin elskede Alida og det ufødte barnet.

I "Olavs draumar" har Alida født sønnen Sigvald. Hun og Asle har fått seg et sted å bo i Bjørgvin, og begge har skiftet navn. Nå heter de Åsta og Olav. Asle/Olav ønsker at de skal bli oppfattet som rette ektefolk (selv om de ikke er gift), og han jakter på ringer. Underveis støter han på Gamlingen, som utvetydig truer med å avsløre hvem han egentlig er og hva han har gjort. En dag får dette svært uheldige konsekvenser ... 

I "Kveldsvævd" er Alida og sønnen Sigvald på vei tilbake til Dylgja, stedet hun og Asle en gang rømte fra. Både hun og Asle er for lengst døde, og det er datteren Ales som forteller historien. Som alenemor hadde Alida ikke mye å stille opp med, og tilfeldigheter fører henne i favnen til en betydelig eldre sambygding som ønsker at hun skal bli taus hos ham etter at moren hans er død. Samtidig opplever Alida at hun fremdeles er sammen med Asle, selv om han er død. 

" ... Alida tenkjer at ho og Asle framleis er kjærester, dei er med kvarandre, han med henne, ho med han, han i henne, tenkjer Alida ... og ho merkar vinden og vinden er Asle, han er der, han er vinden, om han ikkje finst, er han der likevel ..." 

Jeg har aldri tidligere lest noe som ligner på "Trilogien"! Jon Fosses fortellerstemme er både original og unik. "En formmessig nyskapning", som juryen som tildelte Fosse Nordisk råds litteraturpris, påpekte. Å høre Anderz Eide lese denne trilogien, tilførte bøkene enda mer enn jeg tror jeg ville ha klart å få ut av dem dersom jeg hadde lest dem selv. Samtidig gikk jeg nok glipp av den følelsen det gir å lese en tekst, der tegnsettingen er sparsom og hvor man som leser kjenner på at man nesten slutter å puste fordi teksten oppleves så intens. 

Siden det ikke alltid er enkelt å skille ut hva som er virkelig og hva som er drøm og/eller fantasi, får historien noe magisk over seg, som om det hele finner sted utenfor tid og rom. Det hele er fortalt i en sirkel, der begynnelsen på en måte blir slutten idet Alida vender hjem til det hun en gang fant grunn til å flykte fra. Ringen er sluttet. For Alida er kjærligheten og alle ofrene hun gjorde for å kunne nyte den, over. Hennes overlevelsesstrategi er å gi Asle liv likevel, ved at hun ser og opplever ham i alt hun har rundt seg. Uten denne evnen til forestilling, hadde livet antakelig ikke vært til å holde ut. Lite vet hun hvem Asle egentlig var. For mens han for henne var den store kjærligheten, var han for andre en morder ... Paradoksene i dette skaper en spenning i historien, som bærer den frem til siste slutt ... Kjærligheten hadde en svært høy pris. Var den verdt det? 

For øvrig var jeg sikkert ikke alene om skvette til da Ales uttrykker følgende på slutten:

"... og dottera skal visstnok ha fått ein son og han heiter visst Jon og skal vera spelemann han og og så skal han han visst ha fått gjeve ut ei bok med dikt, ja folk gjer no på så mykje, tenkjer Ales ..."

Dette fikk meg til å undres over om Jon Fosse egentlig skriver om sin egen slekt ... om det er ham selv det her siktes til ... 

Helt til slutt har jeg lyst til å sitere følgende fra NRK-kritikeren Knut Hoems glitrende anmeldelse av "Kveldsvævd" fra januar 2014:

"Slik bølger disse fortellingene til den sene, post-puritanske Fosse frem og tilbake mellom lys og mørke helt til de to smelter sammen til en egen verden, Fosses verden, hvor vi først ser det lyse i det mørke, så ser vi det mørke i det lyse, for så å erkjenne at det er ganske mye mørke i det mørke. Alt dette i en type litteratur som har den utpregete fordelen den ikke ligner på noe annet av det som skrives ellers i Norge eller i verden forøvrig."

Jeg er heftig (og) begeistret, og er overbevist om at "Trilogien" for all fremtid vil bli oppfattet som en klassiker i den norske litteraturen!

Andre bokbloggere som har skrevet om triologien er Artemisias Verden, Reading Randi, Ellikken og Bøker & Bokhyller. (Det overrasket meg for øvrig stort at ikke flere bokbloggere har lest og omtalt denne trilogien.) Både "Andvake", "Olavs draumar" og "Kveldsvævd" har gått som teaterstykker på Det norske teatret i Oslo.

Utgitt: 2015/2016

Forlag: Samlaget (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)

Oppleser: Anderz Eide

Spilletid: 5 t 5 min.

ISBN: 9788252189155 (papirutgave)

ISBN: 9788242163394 (lydfil)

Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget, men har kjøpt papirutgaven selv.

Jon Fosse (Foto: Tom A. Kolstad)

Jon Fosse: "Morgon og kveld"

Surrealisme i nynorsk språkdrakt


Utgitt: 2000
Lydboka er innspilt: 2001
Oppleser: Jørgen Langhelle
Forlag: Fono forlag
Spilletid: 3 t 5 min.


I bokas første del introduseres vi for ekteparet Marta og Olai som venter sitt andre barn, etter at de lenge hadde trodd at de kun kom til å få ett barn. Jordmor Anna er tilkalt fordi Marta ventes å føde når som helst. Og så kommer Johannes, den etterlengtede sønnen, til verden! Født inn i en fiskerfamilie, hvor yrkesvalget går i arv uten muligheter for å velge ...

I bokas andre del har det gått mange år. Johannes er blitt en gammel mann, og vi følger ham i hverdagen. Det hander om trivielle hverdagsrutiner som rullingsen og den neste kaffekoppen, om å vende seg til at kona hans nylig har gått bort. Det er aldri de store hendelsene i livet hans - bare de dagligdagse rutinene ...

Så endrer boka karakter. En av hans avdøde venner har kommet for å hente ham, og i en overgangsfase går Johannes rundt og undres over at f.eks. datteren hans, som kommer mot ham på gata, ikke hilser og bare går rett forbi. Hun ser ham ikke. Fordi Johannes er død ... Om det tok litt tid før jeg skjønte dette, tok det definitivt tid før Johannes selv skjønte at han var død. Det er nærliggende å betegne denne delen av boka som temmelig surrealistisk.

Samtidig som denne lille boka egentlig ikke inneholder særlig handling, er det faktisk et helt livsløp som beskrives mellom permene - fra fødsel til død. I begynnelsen må jeg innrømme at alle repetisjonene i teksten var småirriterende og føltes som et paradoks i forhold til den ellers så sparsomme teksten. Og kanskje er ikke Fosses fortellerstil egentlig min greie, selv om jeg opplever språket hans som poetisk og nærmest rytmisk. Stemningene som manes frem er ikke gitt en hvilken som helst forfatter å klare å skape. Like fullt grep ikke denne boka meg på samme måte som "Andvake", og det til tross for at oppleser Jørgen Langhelle leste med all mulig innlevelse i teksten. Noen ganger kan man etterpå lure på om man var i det rette humøret til å lese en såvidt stillestående roman som "Morgon og kveld" tross alt er, men jeg tror ikke at det var dette som ble feil denne gangen. Likevel undres jeg når andre betegner denne boka som noe av det beste de har lest. Mulig dette skyldes at jeg denne gangen hørte på lydbokutgaven i stedet for å lese papirutgaven, og dermed gikk glipp av det intense ved å lese en roman uten punktum - noe som nærmest "tvinger leseren til å lese på innpust, fortløpende og uten stans", for å sitere Dagbladanmeldelsen av 29.08.2000. Jeg gir denne boka terningkast fire. 

Jon Fosse

Jon Fosse: "Andvake"

Utgitt: 2007

Forlag: Det Norske Samlaget

Antall sider: 75

Alida og Asle har flyktet fra hjembygda og har reist inn til Bjørgvin for å finne arbeid og et husvære. Alida skal føde hvert øyeblikk, og fortvilelsen stiger etter hvert som avslagene kommer. Et blikk på Alidas store mage, og ingen har noe rom til utleie … Ute er det kaldt og vått. Hva skal de gjøre?

Mens desperasjonen øker, opplever vi gjennom vare tilbakeblikk forholdene de har reist fra. Asle som har blitt foreldreløs og kastet ut av naustet der moren og han bodde, inntil hun døde og eieren trengte naustet selv. Alida som aldri har følt seg elsket av sin mor, fordi søsteren Oline var så mye mer foretrukket …

Gjennom et manende og repeterende språk, tegner Jon Fosse ikke bare et vakkert bilde av kjærligheten mellom Alide og Asle, men han får også frem desperasjonen deres. Og stemningen der de driver rundt i gatene, uten å vite hvor de skal gå. En situasjon som til slutt driver Asle så langt at han er villig til å gjøre hva som helst for å kunne ta vare på sin kjære Alida …

Dette er den første boka jeg har lest av Jon Fosse, og det kommer garantert ikke til å bli den siste. Jeg ble for øvrig overrasket da jeg åpnet boka og begynte å lese. Her var det nemlig sparsomt med tegnsetting og avsluttede setninger. Men det er som en bokelsker har uttalt på nettstedet Bokelskere.no: her går kunsten foran grammatikken! For nettopp denne fortellerstilen gjorde historien til noe helt for seg selv.

Dette er en historie eller novelle som er veldig annerledes det meste av det jeg har lest tidligere. Samtidig minner fortellerstilen – særlig det manende, repeterende - litt om Tomas Espedals stil, men med den forskjell at Fosse skriver nynorsk. Noen ganger måtte jeg lese enkelte avsnitt om igjen i håp om å forstå hva forfatteren egentlig forsøkte å fortelle, bare for å oppdage at det ikke var mer å hente, men at forfatteren mest sannsynlig overlot den videre tolkningen til leserens fantasi. 

Jeg gir terningkast fem til denne boka.