"Little Red Flowers" (Regissør: Zhang Yuan)

Rørende om effekten av belønning og straff i barne-oppdragelse 

Fireåringen Fang Qiangqiang plasseres av sin far i en barnehage som i realiteten er et barnehjem. Verken han eller kona er i stand til å ha ham hjemme pga. jobbene sine - moren fordi hun arbeider utenbys og faren fordi han reiser for mye. Qiang er fra seg av sorg da faren drar, og han gråter og gråter.

På barnehjemmet blir de snille og flinke barna belønnet med en liten rød blomst hver gang de har gjort seg fortjent til dette. Lykken er å få tilsammen fem røde blomster i løpet av en uke, fordi man da blir ordensmann den neste uka.

Qiang prøver å være snill og gjøre det han blir bedt om, men han klarer ikke å gjøre fra seg på kommando, og han har store problemer med å kle av og på seg selv. Dessuten tisser han i senga nesten hver natt. Han drømmer om at et monster er ute etter ham, og dette monsteret forsvinner når han tisser på det. Etter hvert skjønner lille Qiang at han aldri kommer til å få noen rød blomst ... Han har prøvd alt, men det eneste han oppnår er kjeft og straff. Til slutt gir han fullstendig opp, og etter dette er han bare slem. Han slår de andre barna, han svarer frekt når barnehjemstantene snakker til ham, han lager uorden i rekkene når de prøver å gjøre små voksne av barna ... Straffetiltakene øker på, men selv ikke det å bli stengt inne i et kott med mange skumle ting som ser ut som monstre, får Qiang til å holde opp med å være slem ... Barnehjemstantene prøver med isolasjon, og de andre barna blir instruert til ikke å ville ha noe med ham å gjøre, men Qiang blir bare slemmere og slemmere ... Og mens han i begynnelsen kun hadde den strengeste av barnehjemstantene mot seg, er snart alle i mot ham ... Ingen ser den redde, lille gutten som lengter etter ømhet og kjærlighet.

Jeg skal ikke begi meg inn på å psykologisere for mye, men tenker at dette er en klassiker i forhold til at det du gir oppmerksomhet, er nettopp det du får mer av. I sin tid kanskje noe av det som gjorde at det i vestlig barneoppdragelse skjedde en dreining mot mer positiv oppmerksomhet overfor barn. Her ser man i alle fall i all sin grellhet hva fokus på feil og mangler fører med seg.

Denne filmen har fått en mengde internasjonale priser. Selv om temaet i filmen er nokså trist, er filmen som sådan nydelig. De små troskyldige barna som spiller rollene som barnehjemsbarn, tok meg med storm. En rørende film som ikke etterlater en uberørt. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2006
Originaltittel: 看上去很美
Nasjonalitet: Kina
Genre: Drama
Skuespillere: Dong Bowen (Fang Qiangqiang), Zhao Rui (Miss Li), Li Xiaofeng (Miss Tang), Chen Li (Principal Kong)
Spilletid: 88 min.

Qiang

Barna læres opp til å gjøre fra seg i samlet flokk

Å være barn og leke foregår i smug

Qiang isoleres fra de andre barna - uten at han blir "snillere" av den grunn ... 

"On a Tightrope" (Regissør: Petr Lom)

I krysningen mellom kommunisme og islam

I denne dokumentaren møter vi foreldreløse barn som bor på et statlig barnehjem i Xinjiang-provinsen i Kina. Barna tilhører minoritetsgruppen uighurer, som er en av 56 offisielt anerkjente etniske grupper i Kina. De er muslimer, men får ikke lov til å praktisere sin religion. Kinas mål er at denne gruppen skal assimileres fullstendig inn i landets definerte kultur, og et hvert forsøk på å opprettholde et eget språk, egen kultur og tradisjoner samt egen religion, blir sett på som separatisme og noe som må straffes hardt.

Barna vi møter har sine drømmer om hva fremtiden skal by dem. Parallelt blir vi vitne til den systematiske opplæringen, som mange vil betegne som den reneste hjernevasking, hvor læresetninger om statens og kommunismens fortreffelighet gjentas, gjentas, gjentas, gjentas ... og hvor det ikke er tillatt å stille kritiske spørsmål. Disse barna er uansett for små til at de har begynt å forme sine egne politiske tanker enda.

Å gå på line er en svært gammel uighurgisk tradisjon, og en dag dukker det opp en mann som ønsker å lære de av barna som har lyst, denne kunsten. Til lærernes fortvilelse velger noen av barna å kutte ut skolen for å trene i timesvis hver eneste dag. Etter atskillige måneder med enormt mye trening, gir imidlertid læreren opp. Han mener at ingen av barna har i seg det som skal til for å bli gode linedansere. Det stilles spørsmål ved hans hensikter og hva som egentlig var vitsen med all treningen. Inntil en ny trener ankommer ... Han utfordrer elevene enda mer, men sitter til slutt tilbake med kun en kandidat. Den aller minste av elevene - han den første treneren ikke en gang gadd å gi en sjanse ...

Dette er den tredje Piraya-produserte filmen jeg har sett, og det samtlige filmer har til felles er at de omhandler forhold i totalitære stater. Alle omhandler dessuten helt spesielle forhold som jeg aldri ville ant eksisterte om det ikke tilfeldigvis var for at Piraya film har medvirket til at det er blitt satt fokus på det. Mitt inntrykk er at Piraya-filmene - alle som en - har mottatt et helt lass med internasjonale priser. Det er selvsagt en ekstra utfordring å få lov til å lage slike filmer i et så lukket land som Kina, og antakelig har filmskaperne fått det til ved at de også har fokusert på den "åndelige" oppbyggingen som finner sted på skolen - indoktrineringen av politiske slagord som en del av den daglige undervisningen.

Det som fascinerte meg aller mest mens jeg så denne filmen, var gleden som barna formidlet, tross alt. Noen av dem savnet riktignok sine døde foreldrene så intenst at det var vondt å se. Men de skjønte alle at dersom det skulle bli noe av dem, måtte de bli flinke på skolen - eller i alle fall flinke i noe! Høydepunktet i filmen var en forestilling de foreldreløse barna holdt for folket i byen - toppet av minstegutten som faktisk var den eneste som ble linedanser til slutt. Mens alle holdt pusten, balanserte han hårfint på linen høyt oppe. Og det uten sikkerhetsnett ... Treneren ønsket å kjøpe en forsikring til ham - i tilfelle noe skulle hende og gutten skulle trenge behandling. Han ble avvist fordi at "dersom gutten ramler ned, vil han ikke trenge noen behandling ..."

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra Wikipedia:

"Tightrope walking is in this movie a metaphor for how the Uyghurs try to balance between their Muslim faith and living in a communist state, where they are severely restricted in practicing their religion. This is the first film to ever document Chinese policy on religion in Xinjiang."

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2006
Originaltittel: On a Tightrope
Nasjonalitet: Norge
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Mehmet Tursun, Yasin, Aijamal, Abliz, Sargul, Jumakhun
Spilletid: 71 min.

"Annie Leibovitz - Life Through A Lens" (Regissør: Barbara Leibovitz)

Spennende portrett av en berømt fotograf


Annie Leibovitz (f. 1949) er en av USAs mest kjente fotografer. Det hun er aller mest berømt for er sine bilder av nesten alt som kan krype og gå innenfor showbiz. Enkelte av fotografiene hun har tatt har til og med endret menneskers liv. Som bildet av den gravide Demi Moore, noe som i begynnelsen var "too much" for det amerikanske publikum ... Som bildet av Whoopi Goldberg nedsenket i et badekar med melk ... Som bildet av en naken John Lennon som omfavner sin kvinne Yoko Ono få timer før han ble drept ... Som flere bilder av Arnold Schwarznegger som ung og relativt ukjent kroppsbygger ... Og som Bette Midler badende i et hav av roser ... Bare for å nevne noen av bildene Annie Leibovitz er kjent for. Få har vel dessuten vært så nær viktige historiske hendelser gjennom såvidt mange år som nettopp hun.

I perioden 1970 til 1983 jobbet Annie Leibovitz for musikkmagasinet Rolling Stone. Dette ga henne tilgang til mange celebriteter, deriblant rockestjerner som Mick Jagger og Keith Richard, som også er intervjuet i denne dokumentaren. Noe av det som gjør Annies bilder så gode er bl.a. at hun ikke opptrer som en primadonna selv, slik mange berømte fotografer har en tendens til, og at hun bruker mye tid på å bli kjent med dem hun skal fotografere. Dermed får hun frem det menneskelige i sine fotoobjekter. Hun glir inn i miljøene og bare er der uten å gjøre for mye ut av seg. Nærmest ubemerket og fullstendig ujålete kommer hun inn i de innerste sirkler, der fotografer normalt ikke slipper til. Dette kombinert med stor respekt for dem hun skal fotografere, slik at ingen er engstelige for at uheldige bilder skal bli brukt mot dem når det minst passer seg slik. Tror jeg etter å ha sett denne dokumentaren om henne, hvor man får innblikk i mye av det unike ved hennes bilder ...

Etter hvert har Annie blitt vel så berømt som dem hun fotograferer, og i dag kan hun diktere hvordan hun ønsker kulissene. Berømtheter som Donald Trump som ønsker å få sin gravide kone fotografert halvnaken i profil - med struttende mage - mens hun kommer ut av kroppen på en jumpojet, betaler det som skal til for å få dette til, må vite. Jeg for min del ble aller mest fascinert av bildene Annie tok før hun ble skikkelig berømt selv, fordi jeg mener at svart-hvitt-bildene hun tok den gangen er betydelig mer kunsteriske enn de oppstyltede bildene hun har tatt i senere år, som mest av alt minner om reklame-boards, kun produsert for å selge et produkt. Det var noe mer ekte over de opprinnelige bildene, rett og slett.

For meg som er godt over gjennomsnittet interessert i fotografering selv, var denne filmen særdeles interessant. Historien om Annie Leibovitz er også historien om en kvinne med et spesielt blikk for egnede foto-objekter, som lever i symbiose med sitt kamera og som nesten ikke er i stand til å se verden uten å tenke på hvordan den vil ta seg ut gjennom en kameralinse. Det er en spennende kvinne vi blir kjent med i denne filmen! Her blir det terningkast fem!

Annie Leibovitz har for øvrig gitt ut flere bøker med sine bilder.

Sitat fra en artikkel om Leibovitz på Wikipedia:
"Leibovitz claims she never liked the word "celebrity". "I've always been more interested in what they do than who they are, I hope that my photographs reflect that." She tries to receive a little piece of each subjects personality in the photos."


Innspilt: 2006
Originaltittel: Annie Leibovitz - Life Through A Lens
Nasjonalitet: USA
Genre: Dokumentar 
Spilletid: 90 min.

Meryl Streep

Whoopi Goldberg

Yoko Ono og John Lennon

Annie Leibovitz foran sitt berømte bilde av Demi Moore

Annie Leibovitz

Bette Midler

"Klimt" (Regissør: Raoul Ruiz)

Kunstnerportrett av Gustav Klimt


Innspilt: 2006
Originaltittel: Klimt
Nasjonalitet: Østerrike, Frankrike, Tyskland, England
Genre: Biografi, drama
Skuespillere: John Malkovich (Gustav Klimt), Veronica Ferres (Emilie Flöge), Saffron Burrows (Lea de Castro), Nikolai Kinski (Egon Schiele), Marion Mitterhammer (Hermine Klimt) m.fl.
Spilletid: 126 min.

Gustav Klimt  (f. 1862 d. 1918) er betegnet som en av de mest prominente medlemmene av Wiener Sezession, og ble berømt for å ha skapt sin egen stilretning innenfor malekunsten. Han var en Art Nouveau-maler fra Østerrike, og hans hovedmotiv i bildene var og ble kvinnekroppen. Hans atelier var til en hver tid fylt med yndige kvinner av den heller lettkledte sorten, og det er kanskje ikke så rart at også han - i likhet med mange kunstnere som levde et nokså utsvevende liv på den tiden - døde som følge av syfilis.

Filmen "Klimt" handler om kunstnerens siste leveår. I åpningsscenen ligger han (i John Malkovich´skikkelse) døende av syfilis på et sykehus i Wien, og blir besøkt av vennen og kunstneren Egon Schiele (spilt av Nikolai Kinski). Gjennom tilbakeblikk i Klimts liv får vi særlig innblikk i hans platoniske vennskap med Emilie Floege samt med danseren Lea de Castro, to kvinner som kom til å bety mye for Klimt. Det var åpenbart forbundet med status å bli portrettert av Klimt. Han fråtset derfor uhemmet i vakre modeller, som sloss om hans oppmerksomhet. Klimt ble av sin samtid oppfattet som problematisk, fordi man ikke var vant til å få nakne kropper presentert så direkte i kunsten og derfor oppfattet ham som pornografisk. Dessuten var det ingen hemmelighet at Klimt fikk barn med både den ene og den andre - visstnok 14 totalt med ulike kvinner. Og det i en tid hvor usømmelighet faktisk kunne straffes, uten at dette er problematisert i denne filmen. Like fullt ble han både dekorert, utnevnt til æresmedlem ved et par universiteter og dessuten tildelt diverse priser.

Det er et interessant kunstnerportrett av Gustav Klimt som presenteres i denne filmen. Hans betydning som kunstner er hevet over enhver tvil, og det er blitt få kunstnere til del å få sine bilder så til de grader reprodusert som nettopp ham. Bildene henger over alt! Det som den gangen ble opplevd som ublu, oppleves i dag som temmelig uskyldig. John Malkovich´rolletolkning som Klimt er glitrende, og tilsvarende gjelder de sterke kvinnene han var omgitt med. Dette er en film som tåler godt å bli sett flere ganger. På bakgrunn av skuespillerprestasjonene, miljøskildringene, kostymene, det rent filmtekniske og ikke minst musikken, synes jeg den fortjener terningkast fem!

John Malkovich i rollen som Gustav Klimt

Vennen og kunstneren Egon Schiele i Nikolai Kinskis skikkelse

Gustav Klimts kone Hermine

En kunstner i arbeid

"Venus" (Regissør: Roger Michell)

Innspilt: 2006
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Peter O'Toole, Jodie Whittaker,Leslie Phillips, Vanessa Redgrave
Spilletid: 91 min.

De to gamle gubbene Ian og Maurice møtes jevnlig. Ramsalte replikker fyker mellom dem, og hadde det ikke vært for gammelt vennskaps skyld, ville de nok ha fornærmet hverandre på det groveste. Men såpass tåler vennskapet deres! Det er faktisk dette som holder dem oppe når alt kommer til alt.

I motsetning til Ian, har Maurice vært en Don Juan blant damene i sine yngre dager. Vi skjønner at han som skuespiller og kjendis har hatt rikelig tilgang på villige kvinner i sitt liv. Han har alltid latt livets gleder gå foran pliktene, hvilket har hatt en del omkostninger i livet hans. Om det ikke har plaget ham direkte, har det definitivt gjort det for andre. Men selv om Maurice i dag er gammel og for lengst impotent, har han ikke mistet sansen for det vakre hos kvinnene. Velpleid hud, duften av en svett kvinnenakke ... å, han nyter det!

Både Ian og Maurice innser at døden er rett rundt hjørnet. Ian er mest bekymret for helsen og inviterer sin nieses datter (Jessie) til å komme å bo hos ham - ja, passe på ham rett og slett. Han hadde forventet seg en søt og kultivert jente. I stedet kommer en frekk, oppesen ung jente som er vel bevandret i festlivets gleder. Ikke kan hun lage mat, og hun går stort sett rundt med et temmelig surt og misfornøyd uttrykk i ansiktet. Det kunne ikke vært verre! Ian klarer henne rett og slett ikke! Problemet er bare at hans niese, Jessies mor, nekter å ta henne tilbake.

For Maurice ser det hele imidlertid annerledes ut. I Jessie opplever han nesten en ny ungdoms vår. Han tar henne med ut og hun blomstrer! Hele tiden beveger deres relasjon seg i ytterkant av det akseptable, og spørsmålet det etter hvert er betimelig å stille seg, er hvem som egentlig utnytter hvem ...

I denne skjønne britiske komedien er Peter O´Toole helt på topp! Så ble han da også Oscar-nominert for rollen som den kyniske fordums kvinnebedåreren Maurice. Manuset som filmen bygger på er skrevet av forfatteren Hanif Kureishi, kjent bl.a. for romanen "Bydels-Buddha". Humoren i filmen er tidvis helt rå, og replikkene kjappe og beske. Underveis tenkte "herregud - de kunne jo ha laget minst tre topp-filmer med disse replikkene, dersom de hadde spart mer på dem! Filmen hadde blitt mer enn morsom nok likevel ...." Men selv om morsomhetene står i kø, er ikke dette en film av det hysteriske eller heseblesende slaget. Derimot er det en komedie av beste britiske merke! Filmen handler om det å bli gammel, om å se tilbake på et levd liv og gjøre opp status i forhold til om man nådde sine drømmer eller ikke, og ikke minst om hva som gjør at noen ser på døden som en venn, mens andre ser på den som en fiende. Hvem er lykkeligst når døden nærmer seg? Den som har et levd liv bak seg eller den som har latt seg styre kanskje alt for mye av vedtatte normer? Sluttscenen i filmen er helt ubetalelig! Terningkast fem!

"The Queen" (Regissør: Stephen Frears)

Innspilt: 2006
Skuespillere: Helen Mirren, Michael Sheen, James Cromwell
Spilletid: 99 min.

Da Prinsesse Diana døde 31. august 1997, var Tony Blair nyvalgt statsminister. Håndteringen av media i den forbindelse ble en av de første store oppgavene han sto overfor.

I filmen kommer vi svært tett inn på ikke bare det nye statsministerparet i Downing Street, men også Dronning Elisabeth II og hennes reaksjoner i forbindelse med Prinsesse Dianas død. Prinsesse Diana var ikke lenger en kongelig person etter separasjonen fra Prins Charles. Dronningen mente derfor at Dianas død ikke hadde noe med kongehuset som sådan å gjøre. Hun kunne ikke tatt mer feil.

En landesorg verden knapt har sett maken til ble utløst av Dianas død. Et berg av blomster ble lagt foran Buckingham Palace, og det britiske folket var helt rystet over at det verken ble flagget på slottet eller kom noen reaksjon over hode fra kongehuset. Tony Blair forsøkte gjennom å utøve et mildt press på Dronningen, å få henne til å gjøre noe for å mildne folket. Meningsmålinger som viste at den manglende håndteringen av det hele skadet kongehuset, og at mange mente at kongehuset rett og slett hadde utspilt sin rolle, begynte å skake hele institusjonen i sammenføyningene. Hetsing av dronningen på avisenes forsider, begynte dessuten å bli meget ubehagelig.

Til slutt gikk en motvillig dronning med på å stå frem. Det kostet henne enormt mye, fordi dette sto i motsetning til alt hun hadde blitt oppdratt til. Følelser kom nemlig bak plikten, og var noe man definitivt holdt for seg selv. Ja, så god var dronningen til å skjule sine følelser at man med god grunn kunne lure på om hun i det hele tatt hadde noen. Denne kvinnen som aldri hadde opptrådt ukorrekt i hele sitt liv, og som aldri hadde forårsaket så mye som en ørliten skandale selv …

Dette er en prisbelønt film, og det er særlig skuespilleren Helen Mirren som har blitt tildelt priser for sin rolle som Dronning Elisabeth II. Hun spiller nemlig knakende godt! Det var for øvrig litt interessant å få et tilbakeblikk i vår nære historie på en hendelse de fleste av oss rett og slett har et forhold til. Ikke overraskende fremstilles et kongehus som opplevde Diana som svært brysom. Bl.a. gikk hun offentlig ut med sine følelser, noe man bare ikke gjorde som et medlem av det britiske kongehuset. Det kunne verken dronningen eller hennes gemal noen sinne tilgi henne. Noe som imidlertid overrasket meg, var fremstillingen av Prins Charles. Han virker i likhet med dronningen meget stiv, men dersom vi skal tro historien som fortelles i filmen, forsøkte han gang på gang å modernisere sin egen mor. Dessverre uten hell … I den rammen filmen er laget i, var det bare en mann som klarte dette, og det var Tony Blair.

Terningkast fem. 

"Et spill for piano" (Regissør: Denis Dercourt)

Innspilt: 2006

Original tittel: "La Tourneuse de Pages"

Skuespillere: Catherine Frot, Déborah Francois

Spilletid: 81 min.

Mélanie er et talent av de sjeldne innen piano da hun 10 år gammel skal avlegge opptaksprøven til musikk-konservatoriet. Hele hennes fremtid står og faller på at hun skal bestå prøven. Da en av sensorene er mer opptatt av å skrive en autograf enn å følge med på spillet hennes, er dette nok til at Mélanie distraheres. Hun klarer ikke å hente seg inn igjen, med den følge at hun stryker på prøven. Etter dette spiller hun aldri mer piano. Hun glemmer imidlertid aldri hva – for ikke å si hvem - som gjorde at hun strøk …

Mange år senere dukker Mélanie opp i sin tidligere sensors liv, Ariane, denne gangen som barnepike. Ariane er fremdeles en berømt pianist, men noe har skjedd i hennes liv. Hun har vært utsatt for en bilulykke, og etter dette har hun vært rammet av sceneskrekk. Hele hennes karriere som pianist står i fare dersom hun ikke klarer å prestere. Da Ariane skjønner at Mélanie kan lese noter, tilbyr hun henne en stilling som notelus, dvs. den som skal bla om i notene under konsertene. Hun husker ikke Mélanie.

Før Ariane vet ordet av det, har hun gjort seg fullstendig avhengig av Mélanie på mange plan i livet. Mélanie har på sin side lagt en djevelsk plan for å få hevn.

I denne småuhyggelige, franske dramathrilleren møter vi Catherine Frot og Déborah Francois. Begge spiller sine roller glitrende. Den sitrende uhyggen er der hele tiden, og etter hvert skjer det svært uventede ting. Ingen skjønner noe som helst før alt bare rakner …

Terningkast fem fra meg. 

"Iraq in fragments" (Regissør: James Longley)

Innspilt: 2006
Spilletid: 94 min. 


I denne unike dokumentarfilmen møter vi helt vanlige mennesker i det okkuperte Irak i perioden 2003 - 2005. James Longley har benyttet 300 timer med råfilm for å lage denne 1,5 timer lange dokumentaren.

Saddam Hussein er detronisert, og amerikanerne går i bresjen for å innføre demokrati i landet. Den vanlige iraker vet bedre. De har skjønt at det er oljen og kun den okkupantene er interessert i å beskytte. Saddams tyrrani er skiftet ut med anarkisme, utrygghet og varemangel. Barn som tidligere fikk gå på skole, må nå arbeide for å livnære seg selv og familiene sine.

11 åringen Mohammad har aldri lært å lese og skrive, og jobber i en garasje i Bagdad. Under normale omstendigheter skulle han ha gått på skole, men de viktigste og mest grunnleggende årene av hans liv ble frarøvet ham pga. krigen. Han hundses og latterliggjøres av arbeidsgiveren sin, som dels kritiserer ham for å jobbe for lite når han faktisk forsøker å få med seg litt undervisning på den lokale skolen, og dels fordi han ikke har lært seg å lese og skrive.

Sadr følger sjia-muslimenes valgkamp i det sydlige Irak. Vi får bl.a. innblikk i hva som har gjort at sjia-muslimer og sunni-muslimer ikke klarer å enes om noe. Saddam Hussein sørget nemlig for å sette disse gruppene opp mot hverandre under sitt 35 år lange diktaturvelde.

Helt til slutt følger vi noen kurdere som faktisk er glad for amerikanernes invasjon. De er et hardt prøvet folk som ble undertrykket på det mest grusomme under Saddams regime. Det var spennende å følge de eldres indoktrinering i de unge om viktigheten av å få seg en utdannelse. Dette gjelder både kvinner og menn.

Denne filmen har fått en rekke priser og er blitt genierklært. Antakelig skyldes dette at stoffet som presenteres er svært autentisk og gir et sant og ekte innblikk i livet i Irak etter amerikanernes invasjon. Dette er ikke en historie fortalt av seierherrene, men av det lidende folket i Irak. Et folk som faktisk var vant til en infrastruktur på et temmelig høyt nivå, og som nå er satt mange tiår tilbake i utviklingen. Filmen er sånn sett veldig interessant og lærerik. Dens styrke ligger i at den ikke tar stilling til noen av sidene i konflikten og sånn sett overlater til seeren å trekke sine egne konklusjoner.

"Dresden" (Regissør: Roland Suso Richter) - 2006

Umulig kjærlighet


Dredsen var en av byene i Tyskland som ble verst skadet under andre verdenskrig. Denne filmen handler om umulig kjærlighet som blomstrer, mens bombene hagler over byen.

"Praha" (Regissør: Ole Christian Madsen) - 2006

Et ektepar reiser til Praha - blant annet i håp om å finne tilbake til det de en gang hadde sammen. Spørsmålet er imidlertid om det er for sent å redde det haltende ekteskapet ... Nydelige skuespillerprestasjoner av Mads Mikkelsen og Stine Stengade!

"The road to Guantanamo" (Regissør: Michael Winterbottom) - 2006

En film som vekker harme og forbannelse! Om USAs dobbeltmoral hva gjelder menneskerettigheter.

"Lady Chatterley" (Regissør: Pascale Ferran) - 2006

Den unge Lady Chatterly er gift med en krigsinvalid, og forholdet mellom dem er preget av høflighet og avstand. Hun vansmektes av lengsel og smerte etter kjærlighet, da hun på sine turer på eiendommen møter skogvokteren.

Sakte, men sikkert nærmer Lady Chatterly og skogvokteren seg hverandre. Og så skjer det uunngåelige og de innleder et nydelig, lidenskapelig forhold. Lady Chatterly våkner opp som kvinne, og endelig har livet hennes fått en mening.

Da boken som denne filmen er basert på, utkom, var den svært kontroversiell. At man i det hele tatt skulle kunne tenke seg et kjærlighetsforhold på tvers av sosiale klasser, var uhørt og skandaløst.

Like fullt er dette noe av det vakreste som noen sinne er skrevet om kjærligheten og lidenskapen mellom mann og kvinne. Filmen lever på alle måter opp til forventningene, og er utrolig nydelig!

Boka er basert på D. H. Lawrence´ bok med samme navn.

"Slipp Jimmy fri" (Regissør: Christopher Nilsen) - 2006

En herlig og imponerende animasjonsfilm, som faktisk er norskprodusert! Satirisk om dobbeltmoralen og naiviteten innenfor miljøvern.

"Pingvinenes marsj" (Regissør: Luc Jacquet) - 2006

I denne svært fengslende filmen om de vakre keiserpingvinene følger vi deres marsj fra havet til parringsstedet deres.

Etter flere måneder uten mat, legger hunnen omsider et egg. Da er hun så utmattet at det er om å gjøre for henne å få gitt egget over til hannen, slik at hun kan komme seg av gårde til havet. Mange egg blir ødelagt under overleveringen fra hunnen til hannen. Noen få sekunder for mye på isen, og egget er ikke lenger levedyktig ...

Men når overleveringen lykkes, drar hunnene til havet. I mens passer hannene eggene frem til klekking. De utsettes for all verdens prøvelser; svært lave temperaturer, ekstreme værforhold ... Desto mer rørende å være vitne til det utrolige samarbeidet hannene i mellom. De flokker seg for å holde varmen, og skiftes om å stå ytterst.

Når hunnene har fetet seg opp, returnerer de til hekkeplassen. De av hunnene som ikke rekker frem i tide, risikerer at hannen må ofre ungenes liv fordi de selv er så utarmet at de må komme seg til kysten for å få føde. Men selv der hvor alt går som det skal, forlates mange unger før de er i stand til å ta vare på seg selv. Og dermed blir de et lett bytte for albatrossene som jakter på mat i ungeflokken ...

Historien om keiserpingvinene er så nydelig filmet at det ikke er til å undres over at filmen har gått sin seiersgang verden over. Dette er en historie om samhold, kjærlighet og lidelse med det ene målet for øye: å føre slekten videre.

"Stor oppstandelse" (Regissør: Frank Oz" - 2006

I denne engelske komedien har en far gått bort, og hele familien skal samles på enkens og avdødes prektige landsted.

Mens vi følger de ulike familiemedlemmenes forberedelser til begravelsen, er spenningen til å ta og føle på. Sønnen Daniel har ansvaret for minnetalen, men kommer egentlig ikke over at hans berømte og svært veltalende bror, forfatteren, ikke kan holde denne talen. Kusinen Martha skal introdusere sin svært nervøse kjæreste for sin snobbete far, og i sin iver etter å få ham til å slappe av, gir hun ham det hun tror er valium. Mens det altså viser seg å være et narkotisk stoff av den halusinerende typen ... Og i stedet for å gjøre et uutslettelig inntrykk på faren og slekten for øvrig, bygger det opp til en skandale uten sidestykke da kjæresten påstår at det er liv i kisten ... Og som om det ikke var nok, dukker det opp en mann som påstår at han var avdødes homofile venn. Han vil ha sin del av arven for å holde kjeft. Daniel plages av bekymringene rundt hvordan han skal klare begravelsesutgiftene - særlig når det viser seg at broren ikke er så rik som alle trodde. Og med utpressingen på toppen av alt, er gode råd dyre ...

Denne filmen er intet mindre enn mesterlig! Absolutt alt klaffet! Skuespillerne og typene som var valgt til de ulike rollene, små og store lattervekkende scener, omstendighetene, regien ... alt! Dette er en film jeg garantert kommer til å se igjen!

"Jar City" (Regissør: Baltasar Kormákur) - 2006

En eldre mann blir funnet drept i en ussel, stinkende kjellerleilighet i Reykjavik. Politiinspektør Erlendur og teamet hans blir satt på saken. Under etterforskningen dukker det opp et bilde av en barnegrav, og spørsmålet er hvilken forbindelse det er mellom avdøde og den lille jenta i barnegraven. Det skal vise seg at svaret på denne gåten ligger en mannsalder tilbake. Den gang avdøde var innblandet i noen forferdelige forbrytelser som en politimann øyensynlig ikke var særlig interessert i å etterforske. Dermed slapp avdøde og kompisene antakelig billig unna. Men det er ikke bare de som har hatt interesse av å holde forhold fra fortiden skjult …

Parallelt med drapsetterforskningen kommer det frem at avdøde og en håndfull andre mennesker lider av den samme, meget sjeldne hjernesykdommen. Island er ikke et stort land, og et sted sitter det en forsker som nøster opp i den genetiske blodlinjen på hele Island – noe som tilfeldigvis også er egnet til å avsløre avdødes antatte forbrytelser … Er det fortiden som omsider har innhentet ham?

Filmen er basert på Arnaldur Indridasons kriminalroman ” Myren”. Indridason har så langt skrevet seks bøker om politiinspektør Erlendur, og disse kriminalromanene er nokså annerledes annen kriminallitteratur. Blant annet spiller Erlendurs narkomane datter Eva en nokså stor rolle i bøkene, og miljøskildringene i bøkene er vel så viktige som plottene. Selv om filmen er svært dyster og filmutgaven av Erlendur overhode ikke stemte med mitt bilde av politiinspektøren, likte jeg filmen svært godt.

"Uro" (Stefan Faldbakken) - 2006

I denne stjernespekkede filmen fåt vi innblikk i Oslos underverden, hvor pakistanske gjenger kommer i konflikt med hverandre. Alt som betyr noe er ære og makt, og tysting medfører livsfare. Dette er noe av det beste som er prestert innen norsk film!

"The Black Dahlia" (Regissør: Brian de Palma) - 2006

Bucky Bleichert og Lee Blanchard er kolleger i politiet. Bucky er svært tiltrukket av Lees vakre venninne Kay Lake, og inviteres stadig på middager hos paret.

Da det dukker opp et ille tilredt lik av en ung kvinne, blir Bucky og Lee satt til å etterforske drapet. Det er tydelig at Lee skjuler noe fra fortiden, for han går slik inn i arbeidet at det nærmest virker sykelig. Samtidig settes hans og Kays forhold på harde prøver, og Bucky kommer nærmere inn på Kay. Men spørsmålet Bucky etter hvert stiller seg, er hvilken rolle Kay har i det som skjer ... For ikke å snakke om den kvinnen han en periode innleder et forhold til - den gåtefulle Madeleine som har en mystisk forbindelse med offeret.

Det beste med filmen er den autentiske rammen som er laget for hendelsene som skjedde i 1947. Filmen er for øvrig basert på en sann historie. Det som trekker noe ned er at filmen virket noe rotete til å begynne med, slik at det var vanskelig å få tak i plottet før filmen nærmet seg slutten. Da var filmen til gjengjeld svært så spennende og løsningen meget overraskende!

"Black Book" (Regissør: Paul Verhoeven)

Nederlandsk motstand


Innspilt: 2006
Originaltittel: Zwartboek
Nasjonalitet: Nederland, Belgia
Genre: Drama
Skuespillere: Carice van Houten, Sebastian Koch, Thom Hoffman, Halina Reijn, Waldemar Kobus, Derek De Lint, Christian Berkel, Dolf de Vries, Peter Blok, Michiel Huisman, Ronald Armbrust, Frank Lammers, Matthias Schoenaerts, Johnny de Mol, Xander Straat, Diana Dobbelman, Bert Luppes
Spilletid: 139 min.

Da nazistene okkuperte Nederland under den andre verdenskrig, var de nederlandske jødene i livsfare. Det ble arrangert fluktruter for rike jøder som var i stand til å betale, men urovekkende mange opplevde å bli slaktet ned etter overraskende motangrep fra nazistene. Da Rachel etter en slik mislykket fluktplan med nød og neppe klarer å unnslippe - som eneste overlevende i sin familie - bestemmer hun seg for å jobbe i motstandsbevegelsen og infiltrere det tyske hovedkvarteret.

Rachel er en vakker kvinne, og hun går systematisk til verks. Hun farger håret lyst, slik at minst mulig skal kunne avsløre henne som jøde. Og hun bruker alt hun har av sjarme og kvinnelist for å ta innersvingen på en av toppene innen nazihovedkvarteret. Han faller pladask for henne, selv om han skjønner at hun egentlig er jøde. Portrettet som tegnes av denne mannen er meget sympatisk, og han gjør også alt som står i sin makt for å forhindre unødige blodsutgytelser. Dette faller ikke i god jord hos kollegaene, og medfører at han får farlige fiender.

Så går noe fryktelig galt, og spørsmålet er om frigjøringen av Nederland vil bedre på situasjonen eller gjøre den verre for den jødiske jenta og den tyske lederen ...

Dette er en rystende beretning om hvordan et helt folk skulle utryddes for enhver pris. Det er ikke nødvendigvis de gode som vinner, og de onde som taper ... dessverre ... Denne filmen tok innersvingen på meg! Terningkast fem!

"World Trade Center" (Regissør: Oliver Stone) - 2006

Film er basert på den sanne historien om to politimenn som blir levende begravet i ruinene da World Trade Center styrter sammen 11. september 2001. Vi følger disse to politimennenes kamp for å overleve - en kamp som mest av alt handler om ikke å kollapse psykisk og gi opp før redningen kommer.