Isaak Babel: "Fortellinger fra Odessa"

En sjelden perle av en bok!

Historien om Isaak Babel (f. 1894 i Odessa, d. 1940 i fangeleir) er minst like fascinerende som hans bøker. Han var både journalist, dramatiker og novelleforfatter, og ble i sin tid hyllet som "den russiske jødedommens største prosaforfatter", kan man lese på Wikipedia. 

Babel, som var av jødisk avstamning, vokste opp i Moldavanka i Odessa, og overlevde med nød og neppe pogromen i 1905. Mange jøder ble myrdet, og familien hans kom seg unna takket være noen kristne naboer som skjulte dem mens dette pågikk. Forholdene som ble jødene til del var vanskelige. De jødiske kvotene på skolene var små (5 %), og for å komme inn måtte man gjerne være både best og kunne bestikke de rette folkene. I godt voksen alder kom han i konflikt med de russiske myndighetene, og etter tortur tilsto han at han var spion og var medlem av en terroristorganisasjon. Han ble derfor dømt til døden. Drøyt ti år etter ble han renvasket. I mellomtiden hadde mange av skriftene hans blitt konfiskert og dessverre ødelagt. 

Fra bokas forord, ført i pennen av Knut Andreas Grimstad:

" ... Han fikk god skolegang, til tross for at tsarregimet opererte med strikte prosentkvoter for jødisk ungdom til offentlige læresteder. Han studerte engelsk, tysk og fransk, og var særlig inspirert av Maupassants fortellinger. Babel debuterte som attenåring med Gamle Sjlojme (1913). Her tar han opp et kontroversielt tema i samtiden, nemlig tvungen konvertering til kristendommen: De 86-årige tittelhelten tar heller sitt eget liv enn å forsake sin mosaiske tro. Fra første stund skrev Babel om jøder med kløkt, humor og varme, men identifiserte seg nok mest med å være odessit, et barn av den sørlige svartehavsbyen med "heftig duft av akasietrær og en måne fylt med urokkelig, uimotståelig lys som skinte over det mørke havet". (side 7-8)

"Fortellinger fra Odessa" utkom opprinnelig i 1926. Den norske utgaven inneholder dessuten "Historien om mitt dueslag", som utkom i 1925, og som er en samling av hans barndoms- og ungdomsfortellinger (selvbiografisk). Handlingen er lagt til Odessa på begynnelsen av 1900-tallet. 

I "Fortellinger fra Odessa" møter vi blant annet Benja Krik, selveste Kongen blant jødene i Odessa, og ellers et rikholdig persongalleri. I dag ville vi nok ha kalt Benja Krik torpedo, tyv og utpresser, men Benja sørget også for en slags orden i galskapen. Man satte seg ganske enkelt ikke opp mot ham, uten at det fikk store konsekvenser. Brutale scener skildres, som foranledningen til at han ble Sender Eikhbaums svigersønn. En historie som handler om en mann som ikke lot seg utpresse, og som det kunne gått riktig ille for dersom han ikke hadde hatt en vakker datter ...

"Det ble tent ti flammende stjerner i fjøsgården til Eikhbaum. Benja slo løs låsen til uthuset og begynte å leie ut kuene, en etter en. Der sto en kar med kniv og ventet på dem. Med ett slag veltet han kua og plantet kniven i kuhjertet. Faklene blomstret som flammeroser i blodet som fløt på bakken, og det hørtes skudd. Det var Benja som skjøt for å skremme vekk budeiene, som var kommet løpende ut fra fjøset. Etter ham var det også noen av de andre bandittene som skjøt i luften, for om de ikke skjøt i luften, kunne de komme til å drepe et menneske." (side 19)

Mens det så som verst ut - "i den skrekkelige natten" - kom datteren til Eikhbaum, Tsilja, springende ut på tunet, iført en utringet bluse. Benja Krik forelsket seg sporenstreks i henne, og dermed var angrepet over. "Og Kongens seier ble hans nederlag." 

Så skildres en bryllupsreise så lidenskapelig - både hva gjaldt "overdådig mat og kjærlighetssvette" - og "alle de edleste smugervarer, alt jorden er berømt for fra ende til annen", deriblant "langreist vin som varmet i magene, fikk beina til å svaie søtt, gjorde hjernene omtåket og fremkalte rap rungende som kallesignal fra en krigstrompet" ... 

Rent språklig minner fortellingene mer om eventyr enn om tradisjonell roman-fiksjon, men som leser skjønner vi at Babel har fanget noe svært autentisk fra jødeghettoen i Odessa, før de berømmelige russiske pogromene begynte. Et blomstrende liv, der visse hierarkiske regler gjelder innenfor ghettoen, skildres, og det med et slikt blomstrende språk som likevel aldri tipper over i det klisjefylte.

I "Historien om mitt dueslag" møter vi forfatteren selv, der han skildrer egen barndom og oppvekst i Odessa. 

"Som gutt var jeg en riktig løgnhals. Det kom av lesingen. Jeg hadde til stadighet en flammende fantasi. Jeg leste i skoletimene, i friminuttene, på hjemveien, om natten - under bordet, der jeg gjemte meg bak duken som hang ned til gulvet. Jeg satt med en bok og gikk glipp av alt som skjedde i denne verden . Det å skulke timen og dra ned til havna, se biljardspillet starte i kaffehusene på Grestjekaja-gayen eller bade på Lanzjeron-stranden. Jeg hadde ingen kamerater. Hvem ville vel ha lyst til å være sammen med en slik person?." (side 142)

Vi følger forfatteren gjennom hans oppvekst, og dette er samtidig historien om Russland og dets behandling av sine jøder. Det er historien om en brutalitet og en vilkårlighet så ille overfor et helt folk, som etter hvert ikke så noen annen råd enn å flykte til Vest-Europa i tiden rundt og etter den russiske revolusjon. Historien om den nygifte paret som håper på å komme seg unna med toget fra Kiev, og som opplever at mannen får skutt ansiktet sitt i stykker, er så hjerterått at jeg hadde problemer med å lese videre. 

I etterordet skriver oversetteren følgende:

"Isaak Babel var selv jøde, og det jødiske miljøet i Odessa på Babels tid var stort og markant. Bydelen Moldavanka, dit handlingen i Fortellinger fra Odessa ofte er lagt, var særlig preget av det jødiske innslaget i befolkningen. Her var jordbrukere, vognmenn, handelsfolk og bankdirektører, og også banditter som levde av smugling. I det nevnte essayet "Odessa" gir Babel jødene æren for "den atmosfære av letthet og klarhet som omgir Odessa". Babel har selv bidratt til mytologien omkring Odessa, som går ut på at det i byen finnes en egen måte å snakke på og en egen humor." (side 214)

Fortellerstemmen i boka er svært særegen og unik. Samtidig kjenner jeg igjen den jødiske humoren fra bøker til forfattere som Isaac B. Singer, selv om han kanskje var mest kjent for sine forviklingskomedier i spennet mellom den gamle og den nye verden. Forfølgelse av jøder i Russland skriver for øvrig også Bernard Malamud om i den fantastiske boka "Mannen fra Kiev", en bok som dessverre nesten har forsvunnet i glemselen og ikke lenger er å få tak i på norsk (forstå det den som kan). 

Jødenes plass i Odessa tilhører en forgangen tid i historien, og nettopp derfor er bøker som "Fortellinger fra Odessa" så viktige. Her får vi nemlig kontakt med fortiden, en fortid som ville ha vært glemt dersom det ikke hadde vært for litteraturen ... Historiene - kanskje særlig dem vi får høre om i "Historien om mitt dueslag" - gjorde sterkt inntrykk på meg! Samtidig vil jeg understreke at det krever en del av leseren som skal pløye gjennom disse fortellingene, særlig bokas første del, og noen av historiene måtte jeg rett og slett lese et par ganger før jeg skjønte sammenhengene. Det ble mange navn å holde styr på,  og det var faktisk viktig hele tiden å få med seg hvem som var hvem. Det var først og fremst persongalleriet som ga meg følelsen av at boka var litt vanskelig tilgjengelige - ikke det andre. 

"Fortellinger fra Odessa" er en sjelden perle av en bok! Enhver bokelsker med respekt for seg selv bør sørge for å få denne med seg! 

Utgitt i Russland: 1925/1926
Originaltittel: Odesskije rasskazy og Istorija moej golubjatni
Norsk utgave: 2014
Forlag: Oktober forlag
Oversatt fra russisk: Marit Bjerkeng
Antall sider: 222
ISBN: 978-82-495-1342-0
Boka har jeg fått fra forlaget

Isaak Babel (Foto: Ukjent)

Andre omtaler av boka:
- Bergens Tidende v/Gro Jørstad Nilsen - 20. januar 2015 - Babelsk harmoni - Babels fortellinger fra havnebyen Odessa (som nå ligger i Ukraina) har tålt tidens tann forbausende godt, og må sies å være små mesterverk i den edle kunsten å skrive levende fortellinger. Forunderlige hendelser og merkverdige skikkelser skrives frem med en helt særegen språklig følsomhet, noe som får historiene til å virker spontane, nærmest unnfanget «i øyeblikket».
Fortellingene er vittige og fulle av lidenskap, og det er lett å forstå at jødiske Isaak Babel i dag blir regnet som en av de aller største forfatterne fra mellomkrigstiden.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

John Boyne: "Hendelsenes Hus"

Mysteriet rundt Anastasias forsvinning

John Boyne (f. 1971) er en irsk forfatter med mange bøker bak seg. Noe som ser ut til å være ett av hans kjennetegn er at han skriver om kjente historiske hendelser, som mytteriet på Bounty, om andre verdenskrig (barneboka "Gutten i den stripete pyjamasen") - og om den russiske revolusjonen (i "Hendelsenes Hus", hvor Romanov-familiens siste dager i Russland står sentralt). Selv har jeg kun lest "Gutten i den stripete pyjamasen" av ham tidligere. 

I åpningsscenen i "Hendelsenes Hus" befinner vi oss på begynnelsen av 1980-tallet. Ekteparet Zoya og Georgy Jachmenev har helt siden den russiske revolusjonen i 1918 levd i landflyktighet i Europa - først i Paris og senere i England. Zoya er syk, og har ett eneste ønske: å få se Vinterpalasset i St. Petersburg en siste gang. Men våger de?

Gjennom boka, hvor det hoppes mye frem og tilbake i tid, noe jeg for øvrig opplevde som helt uproblematisk, får vi i tilbakeblikk vite hva ekteparet har opplevd. Vi er tilbake i 1915, hvor Georgy etter nær å ha satt livet til for å redde et medlem av tsarfamilien, blir tilbudt jobb som Alexei Romanovs livvakt. 

Alexei er ingen ringere enn sønnen av Tsar Nikolai den andre, og det ikke Georgy vet er at Alexei lider av en blødersykdom. I likhet med alle gutter med blodsbånd til det engelske kongehus på den tiden ... Dette snakket man ikke høyt om, fordi det var forbundet med skam at en med kongelig blod i det hele tatt hadde svakheter. Georgy erfarer at Alexei er en vilter og leken gutt som nekter å leve under det strenge regimet som tsarinaen har lagt opp for ham, og en dag skjer det fatale: han faller ned fra et tre. Tsarinaen bebreider Georgy, til tross for at han ikke har hatt kjennskap til faren for blødninger ... 

Mens Georgy befinner seg på Vinterpalasset og er delaktig i tsarfamiliens indre liv, forelsker han og Anastasia seg i hverandre. Og da den russiske revolusjonen bryter ut, noe som ender med at tsarfamilien utslettes, klarer som kjent Anastasia å stikke av. Ingen vet hvor det blir av henne, men det er en kjent myte at hun etter revolusjonen skulle leve i beste velgående et eller annet sted i verden. I "Hendelsenes Hus" forsøker John Boyne å dikte seg inn i hva som skjedde med henne ... 

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av historien, for ikke å risikere å ødelegge spenningen for andre. Skjønt dersom man er historieinteressert og har lest litt om den russiske revolusjonen, blir antakelig historien for tam og forutsigbar. Dette er risikoen ved å skrive om kjente historiske hendelser hvor utfallet er gitt på forhånd, og derfor stilles det nok ekstra høye krav til kvalitet og innhold. Slik at ikke det hele bare blir en repetisjon av det "alle" vet fra før av ... John Boyne skriver godt - i alle fall ut fra det jeg kunne bedømme etter kun å ha hørt på lydboka. Likevel - riktig spennende ble det aldri, og mot normalt brukte jeg derfor uforholdsmessig lang tid på å komme meg gjennom den. Det lille spenningsmomentet som var igjen - hvor ble det egentlig av Anastasia? - ble for lite rett og slett. Oddvar Helland leste imidlertid godt og med fin innlevelse i teksten, og sånn sett fungerte denne boka svært godt som lydbok, synes jeg. Dette en bok jeg vil anbefale sterkt for yngre lesere, fordi man da får levendegjort den russiske revolusjonen på en måte som tørre fakta i en historiebok ikke klarer, med mindre man har særdeles god fantasi. Min konklusjon blir denne gangen terningkast fire - et sterkt et! Det er bokas språklige kvaliteter som har vært avgjørende ved min vurdering. 

Utgitt på engelsk: 2009
Originaltittel: The House of the Special Purpose
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt: Kristina Quintano
Oppleser: Oddvar Helland
Forlag: Front Forlag
Spilletid: 14 t 12 min.

John Boyne

Helen Dunmore: "Beleiringen"

Russisk sult

Vinteren 1941 innledet tyskerne en beleiring av Leningrad som skulle komme til å vare i flere år. Helen Dunmores roman "Beleiringen" handler kun om den første vinteren - om hva som skjedde da det man hadde ansett som helt utenkelig inntraff. Uforberedt var byens innbyggere på det som skjedde, og ingen husstand hadde matlagre beregnet på at de skulle holde en hel vinter. Ikke var byen forberedt på strømmen av flyktninger som skulle innta byen etter hvert som tyskerne rykket inn heller.

Og med alle forsyningslinjer blokkert - med unntak av vannveien - betydde dette den reneste katastrofe for byens innbyggere. I begynnelsen var vannveien lite verdt - ufremkommelig for båter pga. isen, og livsfarlig for biler og andre transportmidler før isen var tykk nok til å bære et kjøretøy uten å briste ...

I en leilighet i en leiegård bor Anna sammen med faren Mikhail og broren Kolja. Vi får høre om moren som døde i barsel da hun fødte Kolja, og om faren som er forfatter men som får alle sine forsøk på å skape litteratur kvalt i fødselen av kommunismens sensur. Da krigen kommer og deres kjære by beleires av tyskere, er de like uforberedt som alle andre. Denne vinteren skal det handle om å overleve - ikke bare om å stagge sulten, men også  om å holde på varmen. Så blir faren syk, og den eneste som kan reise ut for å hente matforsyninger er Anna. Å bevege seg utendørs som ung kvinne er heller ikke ufarlig, for sulten gjør alle desperate.  Så desperate at det handler om hvems rett det er til å overleve. Uten at Marina, farens elskerinne fra yngre dager, hadde dukket opp, spør det imidlertid hvordan det hadde gått med dem til slutt.

Med Marina følger mer mat og ekstraforsyninger, men også dette går tomt etter hvert. Og oppi all tragedien dukker Andrej opp, legestudenten som jobber på nærmeste sykehus. Han og Anna forelsker seg i hverandre, og kanskje er det dette som til syvende og sist holder dem begge oppe i en tid hvor det å bevare sin menneskelighet blir av største viktighet. Sulten og kulden gjør sitt til at intet får være uprøvd. Sjørbuk holdes på avstand ved å koke opp barnåler til en illeluktende suppe. Og varmen holdes ved å gå løs på farens boksamling. Først går leksikonet, deretter Shakespeares samlede verker ... Men så fryser de i alle fall ikke ihjel ... Selv en banal forkjølelse kan utvikle seg til noe dødelig, og små infeksjoner likeså. Legene mangler det meste av medisinsk utstyr, og etter hvert dør den ene etter den andre.

Helen Dunmore skriver svært godt! Jeg vet ikke om jeg vil gå så langt som Antony Beevor når han karakteriserer dette som "en roman i verdensklasse", men det som i alle fall er sikkert er at det ikke er mange språklige blødmer - om noen - ute og går, og at boka er kjemisk fri for dårlige metaforer. Jeg kjente sulten selv mens jeg leste boka, og jeg opplevde en økende følelse av desperasjon etter hvert som vinteren 1941 skred frem, og med økende mangel på mat.

Beleiringen kostet Leningrad halvparten av sine innbyggere den første vinteren, og det var et utarmet folk som møtte våren i 1942. Da var de like fullt i stand til å planlegge hvordan de skulle holde ut nok en vinter med stillingskrig med tyskerne - en krig som til slutt ikke handlet om hungersnød for russerne, men desto mer om nød for tyskerne. Heldigvis, får vi vel si!

Jeg mener at denne boka fortjener terningkast fem. Dette begrunner jeg med bokas språklige og litterære kvaliteter. Det skal virkelig vbli spennende å følge denne forfatteren videre! Hun har utgitt en hel haug med bøker, men foreløpig er det bare denne som er oversatt til norsk. Tatt i betraktning at det er atskillige år siden boka utkom på engelsk og at den ble nominert til den prestisjefylte Orange Prize for Fiction rett etter utgivelsen, finner jeg det litt underlig.

Utgitt: 2001
Originaltittel: The Siege
Oversatt: Guro Dimmen
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 323

Helen Dunmore

"The Last Station" (Regissør: Michael Hoffman")

Et forfatterportrett av Leo Tolstoj i hans siste leveår

Leo Tolstoj nærmer seg sjels år og alder, og han og Sofya har vært gift i nesten 50 år. De har stått sammen gjennom mange krevende perioder i livet, og forfatterens suksess kan han ikke minst takke sin kone for. Ingen andre enn hun forstår forfatterens håndskrift, og hvor mange ganger hun har renskrevet hans store verker er det bare hun som vet. Pga. Tolstojs forfattersuksess er ekteparet adlet, og de kan derfor titulere seg som greve og grevinne.

"The Last Station" handler om Leo Tolstojs siste leveår. Altså befinner vi oss i 1909, året før forfatteren døde. Vi møter en forfatter som har skapt en slags ny religion - tolstojismen - som blant annet innefattet at han skulle frasi seg sin adelige tittel og tilbakeføre alt han eide og kom til å tjene på bøkene sine, til folket sitt. I tillegg innebar hans nye filosofi å ta avstand fra sin familie for å leve i sølibat. På Wikipedia kan jeg for øvrig lese at mye av det tankegodset som Tolstoj presenterte i sluttfasen av sitt liv, særlig hans ideer om ikke-voldelig motstand, hadde stor innvirkning på kjente personligheter som Mahatma Gandhi og Martin Luther King jr.

Tolstojs kone Sofya finner det fullstendig urimelig at hennes mann skal gi bort alt de eier og sende hele familien ut i fattigdom. Og når hun oppdager at det er ektemannens betrodde disippel, Vladimir Chertkov, som står bak og presser på at Tolstoj skal testamentere bort alt han eier, en mann hun for øvrig hater, blir hun helt fra seg av fortvilelse. Fortvilelsen fører til så desperate handlinger at Chertkov i neste omgang bruker dette mot henne for å bevise hvilken skadelig innvirkning hun har på den store kunstneren. Til slutt ser Tolstoj ingen annen utvei enn å flykte hjemmefra. I nattens mulm og mørke tar han med seg det han har av papirer, og reiser til et for Sofya ukjent sted. Da Sofya får greie på hva som har skjedd, leier hun et tog og følger ham gjennom Russland.

Midt oppi dramaet som utspiller seg mellom ektefellene, står Valentin Bulgakov, en hengiven tilbeder av Tolstoj, som blir brukt for alt det er verdt av Tolstojs nærmeste - både av Chertkov i første omgang og deretter av Tolstojs kone. Fordi han tror på kjærligheten og også har forelsket seg i en av tjenestepikene Masha, er han svært forvirret. Til slutt blir han bare en brikke i et spill - og hans evner til å håndtere de utspill som kommer, er ganske enkelt ikke til stede. Han blir brukt, og lar seg viljeløst også bruke. 

Det er så mange lag i denne nokså kompliserte historien at dette er en film man med fordel kan se flere ganger. Helen Mirren spiller kanskje sin livs største rolle, der hun opererer med hele sitt følelsesregister i kampen om ektemannens lojalitet. Hun er rett og slett et fyrverkeri, og slik har i alle fall jeg aldri sett henne. Christopher Plummer er også en meget profilert skuespiller som har vært med på en rekke storslåtte filmer. Å få innblikk i hvilke komplikasjoner Leo Tolstojs tanker og idéer på slutten av hans liv skapte for hans aller nærmeste, var meget interessant. Filmen er storslått på alle måter, og jeg elsket den! Her blir det terningkast seks!

Innspilt: 2009
Originaltittel: The Last Station
Nasjonalitet: USA, Storbritannia, Tyskland, Russland
Genre: Drama
Skuespillere: Christopher Plummer (Leo Tolstoj), James McAvoy (Valentin Fedorovich Bulgakov), Helen Mirren (Sofya Tolstaya), Paul Giamatti (Vladimir Chertkov), Anne-Marie Duff (Sasha, Leo og Sofyas datter), Patrick Kennedy (Sergeyenko), John Sessions (Leos lege)
Spilletid: 108 min.

Menneskene rundt Tolstoj

Hovedpersonene i The Last Station

Grevinnen er i harnisk over å lese om hennes og mannens ekteskapelige
konflikter i sladrepressen

Sofya

Et lidenskapelig forhold mellom ektefellene - inntil Chertkov kommer
mellom dem

Valentin Bulgakov forelsker seg inderlig i den frisinnede Masha

Owen Matthews: "Barn av Stalin: tre generasjoner i krig og kjærlighet"

Om GULag, den kalde krigen, hungersnød og lidelse i kommun-istisk ånd


Utgitt første gang: 2008
Utgitt på norsk: 2009
Lydboka er innspilt: 2009
Originaltittel: Stalin´s Children - Three Generations of Love and War
Oversatt: Gunnar Nyquist
Oppleser: Anders Ribu
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 10 t 16 min.

Journalisten Owen Matthews har i denne boka skrevet historien om sine besteforeldre, foreldre og sitt eget liv, samtidig som han forteller historien om 1900-tallets Russland og senere Sovjet-unionen, hvor epoken med den kalde krigen er viet størst oppmerksomhet.

Forfatterens besteforeldre Bibikov og Marta vokser opp i Ukraina på begynnelsen av 1900-tallet. Marta er en svært avstumpet kvinne rent følelsesmessig, og samtidig som dette avspeiler seg groteskt i hennes oppdragelse av de to barna hun etter hvert får - Lenina og Ljudmila - er det også svært forståelig ut fra det hun selv har opplevd.

Mens barna er små, blir Bibikov arrestert, anklaget for kontrarevolusjonær virksomhet. Når man først ble fanget opp av Stalins terrorregime, var det ingen vei ut av dette. Om du ikke tilsto selv, var det alltid noen andre som tilsto dine påståtte forbrytelser for å slippe unna selv. Marta blir også internert etter hvert og sendt til GULag, og i forbindelse med et nervøst sammenbrudd tilstår hun hva det skulle være, også de forbrytelser hennes mann er anklaget for.

Ljudmila og Lenina vokser opp på barnehjem, og i mellomtiden har hungersnøden bredt om seg i landet. Mens kommunismen tvangsinnføres, og folket tvinges til å ta avstand fra alt de har trodd på gjennom generasjoner, handler det egentlig bare om å overleve. De som ikke "skjønner" at de skal slutte å tenke selv, fordi dette gjør nå staten for dem, havner i GULagene. Som ved et mirakel overlever barna denne grusomme perioden av Sovjets historie. Enkelte andre går lenger i kampen om overlevelse, og historier om salg av kjøtt fra parterte barn verserer.

Ljudmila, etter hvert kalt Mila, forelsker seg under den kalde krigen i utlendingen Mervyn. Han befinner seg i Moskva som oversetter på den britiske ambassaden. Rett før de skal gifte seg, blir imidlertid Mervyn sendt ut av landet av KGB. Deretter starter en kamp fra Mervyns side for å få Mila ut av landet, slik at de kan leve sammen som mann og kone. For å klare presset i denne prosessen, skriver Mila og Mervyn hundrevis av brev til hverandre. Og til slutt - mange år etter - får de omsider sitt store ønske oppfylt. Bare for å erfare at det å starte opp et normalt familieliv er vanskeligere enn de hadde tenkt ... Deres kjærlighet ble i årenes løp nærmest et fantasifoster, på mange måter kunstig opprettholdt pga. adskillelsen og problemene KGB skapte for dem ...

Forfatteren selv, Mila og Mervyns sønn, har personlig opplevd 1990 årenes Sovjet, da det atter ble kastet vrak på gamle verdier, og det rene verdi-anarkiet oppsto. Ville fester, dop og alkohol overtok der kommunismen og de bærende elementer i denne ideologien sprakk for alvor. Fra Jeltsin fremsto som landets håp, til han til slutt kun var en patetisk drukkenbolt, ute av stand til å føre Sovjet gjennom de reformer som måtte til for å få landets økonomi på fote igjen ...

Historien Owen Matthews her forteller, er i tillegg til å være meget interessant også grufull. Det har vært mulig for ham å rekonstruere så vidt mye av historien takket være tilgang til gamle Sovjet-arkiver, brevvekslingen mellom faren og moren og intervjuer. Kommunismen levnes liten eller ingen ære, og det legges ingenting i mellom når vanskelighetene Sovjet står overfor beskrives. For meg som svært godt kan huske den kalde krigen, kommunismens fall, Gorbatsjov og Jeltsin, ble det ekstra interessant å lese denne boka. Boka er for øvrig velskrevet og spennende bygget opp. Anders Ribu fungerte som vanlig svært godt som oppleser. Jeg synes imidlertid det var en fordel å kunne bla i papirutgaven av boka underveis, fordi denne inneholder bilder av personene som omtales. Jeg synes boka fortjener terningkast fem.

Owen Matthews

Irène Némirovsky: "Le Bal"

To flotte noveller med visse selvbiografiske trekk


Utgitt i Frankrike: 1930/1931
Utgitt i England: 2007
Originaltittel: "Le Bal" og "Les Mouches d`automne"
Oversatt fra fransk til engelsk: Sandra Smith
Forlag: Vintage Books
Antall sider: 106
Ingen av novellene er publisert på norsk

Novellesamlingen "Le Bal" inneholder to noveller; tittelnovellen "Le Bal" og "Snow in Automn". Begge ble utgitt mens forfatteren var i live.

I "Le Bal" møter vi familien Kampf som forbereder et ball i håp om å få innpass blant sosieteten i Paris.

Rosine giftet seg i sin tid med jøden Alfred Kampf mot sin families vilje. Sammen har de datteren Antoinette, som er 14 år. Mens alle andre tapte store familieformuer på børsen på slutten av 1920-tallet, klarte Alfred Kampf å tjene seg rik - bokstavelig talt på andres ulykke. Fra å ha vært en del av arbeiderklassen, jobber spesielt Rosine frenetisk med å klatre oppover på den sosiale rangstigen. Og et strålende ball er hva hun mener skal til.

Rosine er en meget forfengelig kvinne. Hun er ikke lenger ung, og hun plages av at hennes skjønnhet er i ferd med å falme. Mens hun planlegger ballet, funderer hun på om det vil være mulig for henne å skaffe seg en yngre og vital elsker, eller om det er for sent.

Datteren Antoinette er full av romantiske drømmer. Hun vil så gjerne delta på dette ballet. Moren ønsker imidlertid ikke at datteren skal være med, kanskje fordi hun er sjalu på hennes ungdom? Hun forholder seg ikke til at Antoinette er en gryende ung kvinne, og behandler henne som et lite barn. Og da Antoinette forsiktig forsøker å overtale moren til å la henne få lov til å være med likevel, blir hun overhøvlet av moren på verst tenkelige vis. Hun er virkelig ikke verdt noe som helst i morens øyne, og moren krenker henne på det groveste med sin munnbruk. Dermed skapes det et hat-forhold mellom datteren og moren, som skal vise seg å få fatale konsekvenser da kvelden hvor ballet skal finne sted opprinner ...

I "Snow in Automn" følger vi en russisk adelsfamilie som må flykte fra Moskva etter den russiske revolusjonen, fortrinnsvis sett gjennom tjenestepiken Tatianas øyne. Familien Karine havner til slutt i Paris, hvor de prøver å overleve etter å ha mistet hele familieformuen. Etter hvert forsvinner også selvrespekten og familien går sakte, men sikkert til grunne. Det forhold at de ikke gir slipp på fortiden, gjør dem nemlig lite i stand til å klare seg i sitt nye hjemland. Tatiana på sin side drømmer i grunnen bare om å få oppleve snø på høsten en siste gang ...

Disse to novellene er totalt forskjellige i sitt uttrykk. I "Le Bal" er det en dramaturgi som bygger seg opp gjennom hele novellen. Spenningen er til å ta og føle på, særlig etter hvert som katastrofen nærmer seg mot slutten. Jeg leste en gang at Irène Némirovsky hadde et svært vanskelig forhold til sin mor, og at hun i denne novellen på en måte tar en slags hevn over henne.

Novellen "Snow in Automn" beskriver mer en stemning, og med et veldig presist språk - hele tiden sett gjennom Tatianas skarpt observerende øyne - beskrives hvordan det er å være russisk flyktning i Paris, en gang rik og velstående og nå fattig. Jeg antar at det er mange selvbiografiske trekk i denne novellen, i og med at forfatteren selv kom som flyktning fra Kiev til Frankrike sammen med sin familie som en direkte følge av den russiske revolusjonen.

Novellen "Le Bal" har for øvrig mange fellestrekk med Némirovskys roman "David Golder", som også handler om en jødisk oppkomling-familie, og hvor personene i boka ikke akkurat fremstår som særlig sympatiske. I "Snow in Automn" kjenner jeg igjen en god del trekk fra romanen "Storm i juni", særlig den delen som handlet om de rikes tafatthet da krisen var et faktum.

Jeg likte denne lille novellesamlingen svært godt, og mener at "Le Bal" fortjener terningkast seks, mens "Snow in Automn" fortjener terningkast fem.

Bøker jeg har omtalt av samme forfatter tidligere i bloggen min (klikk på titlene, og kom direkte til aktuelle bokomtale):

1. David Golder (1929)
2. Hett blod (2008)
3. Sjelenes herre (1939)
4. Storm i juni (2004)
5. The Courilof Affair (1933)

Julia Jusik: "Allahs sorte enker - Kvinnelige selvmordsbombere fra Tsjetsjenia"

Triste kvinneskjebner


Utgitt i Russland: 2004
Utgitt i Norge: 2005
Originaltittel: Nevesty Allakha
Oversatt: Guro Søvik
Forlag: Ganesa Forlag
Antall sider: 187

Den russiske journalisten Julia Justik var bare 22-23 år da hun arbeidet med boka "Allahs sorte enker", hvor hun beskriver forholdene i Tsjetsjenia og spesielt om vervingen av kvinnelige selvmordsbombere til terroroppdrag i Russland. Utgangspunktet var at det i økende grad ble brukt kvinner i slike aksjoner, og Justik ønsket å finne ut hvem de var, disse første tsjetsjenske selvmordsbomberne.

Fra før av kjente verden til selvmordsbomberne i Palestina, men forholdene i Tsjetsjenia var totalt annerledes. For det første var det påfallende at det kun var kvinner som sprengte seg selv i luften. På side 12 skriver forfatteren:

"I Tsjetsjenia sprenger ikke menn seg i luften. De er for glad i livet. Dette er den største forskjellen mellom de palestinske og de tsjetsjenske selvmordsbomberne. I Tsjetsjenia er det bare kvinner som dør." 

For det andre er det ikke religiøs fanatisme som driver kvinnene inn i terrorismen. Justik avslører at det er grovt sett er to typer kvinner som brukes i selvmordsattentater: de er enten pur unge og mangler klantilhørighet eller menn som kan beskytte dem, eller de er enker fra 30 år og oppover uten fremtidshåp. Mens de pur unge lures med uten å skjønne hva som skjer, er de eldre kvinnene som regel smertelig klar over hva de går med på. Men felles for begge gruppene er at de er overbevist om at de ikke har noe fremtidshåp. Og når de først har etablert kontakter med bakmennene som ofrer kvinnene i terrorangrep, så er det ingen vei tilbake ...

Justik avslører at disse kvinnene faktisk ikke dreper andre mennesker. De blir selv brukt til å drepe. De har ikke engang kontroll over utløsningen av sprengmekanismene. Dette styres av menn via fjernutløser. "Disse selvmordsbomberne blir drept på usleste vis. Og det er dette som er den fryktelige, helt spesielle russisk-tsjetsjenske signaturen", skriver forfatteren på side 13 i boka.

I boka introduserer Justik oss for den ene kvinneskjebnen etter den andre. Fordi navnene på kvinnene var kjent, var det relativt enkelt for henne å nøste opp deres historie. Ikke sjelden hadde foreldrene til jentene solgt dem - mot jentenes vilje - til bakmennene. Der ble de gjerne voldtatt og fratatt siste rest av ære, noe bakmennene gjorde vel vitende om at det for disse kvinnene dermed ikke var noen vei tilbake. Ingen ville ha noe med dem å gjøre nå som de bar på en byrde av massiv skam.

Mye av boka handler om kvinnene som deltok i attentatet i Dubrovka-teateret i Moskva i oktober 2002, og avslutningsvis kommer hun også inn på det forferdelige gisseldramaet i Beslan i september 2004, hvor over 300 mennesker ble drept. Halvparten av dem var barn.

Boka "Allahs sorte enker" vakte enorm oppsikt da den utkom i Russland, og den ble også utsatt for salgsforbud pga. en rekke kontroversielle påstander fra forfatterens side. Hun har navngitt en rekke bakmenn, men likevel går de fri. Ingen arrestordre er utstedt. Derimot har forutinntattheten mot de sorte enkene fortsatt, og det skal nesten ikke mer til enn at man er kvinne, har svart hår og går i svarte klær (les: ser tsjetsjensk ut) før man nærmest anses som en potensiell selvmordsbomber. I stedet for å ta opplysningene i boka som en advarsel og gjøre det som gjøres kan for å forhindre fremtidige terrorangrep, fortsetter selvmordsaksjonene. Bare med en vesentlig forskjell fra tidligere: nå sørger bakmennene for at kvinnenes identitet holdes skjult. Og det gjør man bl.a. ved å bruke kraftigere sprengladninger, slik at det ikke er noe igjen av ofrene som kan identifiseres etterpå.

Denne boka tok helt innersvingen på meg. Jeg leste den nærmest i ett, fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg. Historiene til kvinnene, "uskyldige" som "skyldige" ... de var så brutale og så triste at det var til å gråte av. Jeg avslutter med å sitere fra side 174 i boka:

"For å unngå at en slik kvinne blir en "levende bombe", må man komme opprørerne i forkjøpet. De må få et tilbud som kan gi dem håp - i stedet for døden som opprørerne bringer dem. 

De må få et arbeid, og det må sikres at ingen plutselig omkommer i nattlige flyangrep eller brenner opp i et hull i jorden. Barna deres må få gå på skole hver dag og ikke plutselig bortføres uten noen form for rettslig behandling for så å dukke opp igjen uten innvoller og med gjensydd buk på en søppelplass. 

De må få håp. Da kommer de ikke til å følge dem som sier at alt håp er ute."

Det er noen år siden boka utkom, men den er dessverre skremmende aktuell fremdeles. Terningkast fem!

 

Lesningen av denne boka inspirerte meg til å finne frem et par bilder jeg tok av et

minnesmerke om Beslan-tragedien, i San Marino i 2007.

Leo Tolstoj: "Ivan Iljitsj´død"

Mesterlig novellekunst fra russisk tungvekter


Utgitt første gang på russisk: 1886
Utgitt første gang på norsk: 1967
Denne utgaven er utgitt: 2009 (1. opplag)
Originaltittel: Smert´Ivana Il´ica
Oversatt: Geir Kjetsaa
Illistrasjoner: Kjell Erik Killi Olsen
Forlag: Bokklubben (Mestermøter)
Antall sider: 113
Etterord av Geir Kjetsaa (om forfatteren) og Øivind Storm Bjerke (om kunstneren)

I bokas åpningsscene introduseres vi for at Ivan Iljitsj er død. Beskrivelsen av omgivelsenes reaksjoner, også fra Ivans enke, levner liten tvil om at det egentlig ikke er noen som bryr seg om mennesket Ivan og hans lidelser i tiden før han gikk bort. Kollegaene blir umiddelbart opptatt av hvem sin tur det er til å rykke oppover i karrierehierarkiet, når og hvordan de skal få flettet inn de pliktmessige kondolansebesøkene hos enken - samtidig som de overstrømmes av lettelse over at det var Ivan og ikke dem selv, som fikk dette tragiske endeliktet. Enken er på sin side opptatt av hvordan hun skal få tynt ut mest mulig av ytelser fra statskassen, samtidig som kostnadene til begravelsen holdes på et så lavt nivå som mulig, uten at det blir for påfallende.

Deretter begynner forfatteren å grave i Ivan Iljitsj´liv for å finne forklaringen på at han ikke var omgitt av mer varme og ekte omtanke enn det som ble ham til del, også mens han lå på det siste. Det er en nokså forunderlig og litt trist historie som fortelles.

Ivan beskrives som en dyktig jurist som gjorde en brukbar karriere i statsforvaltningen løpet av sitt femogførtiårige liv. Egentlig ønsket han mest av alt å leve et lett og fornøyelig liv, og da han traff sin kone, mente han selv at han gjorde et riktig så klokt valg. Ikke bare var kvinnen vakker, men hun kom også fra en bemidlet, fin familie. Lite kunne han ane at hun nokså raskt etter en barnefødsel skulle forvandle seg til et beskt, masete og kranglete fruentimmer på lik linje med de fleste andre kvinner han kjente. Dette løste han ganske enkelt ved å tilbringe enda litt mer tid på kontoret fordi det tross alt var triveligere å være der enn hjemme hos familien. Kravene til mer og mer penger gjorde at han måtte sette strategiske karrierevalg foran sine egne behov til komfort og letthet i tilværelsen, men den følge at de bl.a. måtte flytte. Dermed måtte han starte på nytt i en annen by, og etter dette forble Ivan en nokså ensom mann, som riktignok frekventerte en del sosiale etablissementer, men som like fullt ikke delte sitt sjelsliv med noen.

Etter et fall fra en gardintrapp i familien nye leilighet, begynner Ivan å plages med smerter i siden. Dette tiltar i styrke, og det ser ikke ut til at noen kan hjelpe ham. Hvorvidt det var løse nyrer eller blindtarmen som besværet ham, klarte nemlig ingen lege å finne ut. Til slutt vekker han anstøt hos sin kone og sin datter, fordi han trenger seg slik på med sine smerter og sin lidelse. De ønsker fornøyelser - ikke dette! Og selv når konen hans tilsynelatende gir uttrykk for omsorg, er det klart at dette ikke er ekte, eller som forfatteren så glitrende og finurlig skriver:

"Hun gjorde alt bare for seg selv, og fortalte at hun gjorde for seg selv det hun ganske riktig gjorde for seg selv, idet hun fremstilte det som noe så utrolig at han måtte oppfatte det omvendt."

Denne novellen er rett og slett et mesterstykke! I farten kan jeg faktisk bare komme på én annen novelle-forfatter som har imponert meg like mye, og det er østerrikeren Stefan Zweig. Det de begge har til felles er et litterært presisjonsnivå som er i en klasse for seg! I tillegg er menneskenes egenskaper i pressede situasjoner beskrevet med dyp psykologisk innsikt. Jeg gir terningkast seks!

Jeg har bestemt meg for å lese mer russisk litteratur i tiden fremover. 

Denne Mestermøteutgaven er for øvrig lekkert illustrert av kunstneren Kjell Erik Killi Olsen. 

Labben har også skrevet om boka på sin blogg. Les mer her. 

Illustrasjoner av kunstneren Kjell Erik Killi Olsen

"Krig og fred" (Regissører: Robert Dornhelm og Brendan Donnison)

Mektig Tolstoj-drama

Innspilt: 2007
Originaltittel: War and Peace
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Alexander Beyer (Pierre Bezukhov), Clémence Poésy (Natasha Rostova), Alessio Boni (Prins Andrej Bolonsky), Malcolm McDowell (Prins Bolkonsky), Andrea Giordana (Grev Rostov), Brenda Blethyn (Marja Dmitrijewna Achrosimowa), Violante Placido (Helene Kuragin),Toni Bertorelli (Vasilii Kuragin), Hannelore Elsner (Grevinne Rostova), Benjamin Sadler (Dolokhov), Pilar Abella (Mademoiselle Bourienne), Ken Duken (Anatole Kuragin), Hary Prinz (Denisov), Vladimir Ilyin (Kutuzov), Dmitri Isayev (Nikolaj), Valentina Cervi (Marja Bolkonsky), Elodie Frenck (Lise), Scali Delpeyrat (Napoleon), Frédéric Gorny (Ramballe), Igor Kostolevsky (Tzar Alexander), Ana Caterina Morariu (Sonja)
Spilletid: 6 t 40 min.

Vakre Natasha Rostova glemmer ikke synet av den kjekke prins Andrej Bolkonsky i forbindelse med et ball. Denne mannen vil hun ha! Problemet er bare at han er gift og veldig utilgjengelig for hennes ungpikedrøm.

Neste gang hun treffer på ham har prins Bolkonsky blitt enkemann. Hans kone døde i barsel etter å ha født ham en sønn. Natasha og prinsen danser hele kvelden, og Natasha er nesten ikke nedpå i tiden etter. Hun blir oppsøkt av prinsen noen dager etter. Han ønsker å gifte seg med henne, og Natasha vil dette av hele sitt hjerte. Det er bare én hindring: Prins Bolkonsky har lovet sin far å delta ved fronten i et år før han gifter seg med Natasha ... Natasha er på sin side overbevist om at hun for den del kunne ha ventet hele sitt liv på prins Bolkonsky!

I løpet av det neste året settes Natasha og prins Bolkonskys kjærlighet på harde prøver. For mens prinsen er travelt opptatt med å forsvare Russland mot Napoleons angrep, går hun hjemme og venter på livstegn som kommer altfor sjelden. Til slutt begynner hun å tvile på deres kjærlighet. Og bedre blir det ikke da hennes beste venns ondskapsfulle kone Helene Kuragin og broren Anatole bestemmer seg for å legge en felle for henne. Aller mest for å ramme prins Bolkonsky, som tidligere har tvunget Anatole til å gifte seg med ei bondejente han har forgrepet seg på og gjort gravid.

Anatole begynner å oppsøke Natasha overalt, og han overøser henne med komplimenter og kjærlighetserklæringer. Og selv om Natasha til å begynne med blir både brydd og irritert, har pågangen fra Anatole effekt! Og mens prins Bolkonsky forsvarer Russland mot franske angripere, lar hun seg kurtisere ... Men til hvilken pris! Så spørs det om hun i tide innser hvilket feilgrep dette kan komme til å bli ...

I denne storslagne filmen som er basert på Leo Tolstojs mesterverk "Krig og fred" skildres en av litteraturens vakreste kjærlighetshistorier. Og mesterverket mangler intet! For her er det intriger, misunnelse, hat, sjalusi, hevn, intens kjærlighet og vakre helter og heltinner så det holder! Det er nesten 25 år siden jeg leste dette storverket, og jeg kjenner at det er på høy tid med en reprise! For selv om filmen er fantastisk, kan den på ingen måte konkurrere med bøkene! Jeg har aldri likt for mye krigsscener, men når de først skal med, synes jeg det er viktig at de virker autentiske. Og det gjorde de i denne filmen. Kostymene, kulissene og miljøskildringene for øvrig var fantastiske. Og musikken - mange kjente stykker - var nydelig. Dette dramaet har ingen happy ending, eller i alle fall ikke en slutt slik man sitter og forventer. For ingen får dem man tror ... derimot noen helt andre. Jeg gir terningkast fem!

Dette dramaet er spilt inn som film utallige ganger, og jeg kommer til å skaffe meg hver eneste innspilling jeg måtte komme over i fremtiden!

Irène Némirovsky: "The Courilof Affair"

Om terrorens mange ansikter


Utgitt i Frankrike: 1933
Utgitt i England for første gang: 2007
Oversatt fra fransk til engelsk: Sandra Smith
Forlag: Vintage Books, London
Antall sider: 168 + etterord av Sandra Smith 

Léon M lever i eksil i Nice i Frankrike under dekknavnet Marcel Legrand. Før han døde i 1932 rakk han å skrive sin biografi om skjellsettende hendelser i hans liv i tiden før den russiske revolusjon.

Historien hans starter med at vi befinner oss i Russland i 1903. Det russiske folk er i harnisk på grunn av maktmisbruk fra myndighetene. Uskyldige fengsles, tortureres og forsvinner, og det slås umenneskelig hardt ned på alle tendenser til opprør. Léon er sønn av russiske revolusjonære, og han har fått i oppdrag å likvidere Russlands utdanningsminister, Valerian Alexandrovich Courilof, før et større planlagt studentopprør. Under dekke av å være lege klarer han å få jobb hos ministeren.

I tiden som følger pleier Monsieur Legrand (dvs. Léon M) den syke ministeren, som har ulidelige magesmerter og er meget overvektig og tungpusten. Ministeren lider av leverkreft, men dette er det ingen som vil konfrontere ham med av frykt for å bli satt til å operere ham. Og ministeren har egeninteresse av å fremstå som frisk og ved god helse, fordi det motsatte kan koste ham hans posisjon. Legrand føler i begynnelsen sterk motvilje mot ministeren og hans kone. Gradvis erstattes imidlertid hans motvilje med sympati, og spørsmålet er om han klarer å gjennomføre sitt oppdrag når det kommer til stykket.

Denne lille romanen, som aldri har rukket å bli oversatt til norsk, fremstår egentlig ikke i seg selv som veldig oppsiktsvekkende. Oppsiktsvekkende blir den først når man ser tilbake på tiden den ble skrevet. Kanskje er dette den aller første boka som er skrevet om terrorisme? Det er i alle fall helt klart at Némirovsky var forut for sin tid! Oversetteren Sandra Smith har i sitt etterord til boka skrevet om dette. Hun drar paralleller til Jean-Paul Sartres "Les Mains Sales" (eller Dirty Hands som den het på engelsk) som utkom i 1948, og Albert Camus´"Les Justes" (The Just Assassins) som utkom i 1949. Dessuten problematiserer hun om Sartre og Camus hadde lest Némirovskys "The Courilof Affair". Det er ikke mulig å vite noe om dette, men det er like fullt mye som tyder på at så skjedde. Ikke minst fordi en biografi som nylig er utgitt om Némirovsky inneholder opplysninger om at en fransk litteraturkritiker i 1938 sammenlignet to andre verker av Némirovsky og Sartre (hhv. La Proie og La Nausée) og ga uttrykk for at han foretrakk Némirovskys verk. Det er derfor naturlig å tenke seg at Sartre kjente Némirovskys verk, mener Sandra Smith.

For øvrig kan det være verdt å få med seg at Némirovskys bok er basert på en virkelig hendelse. I 1901 ble nemlig en russisk utdanningsminister drept av en student.

Boka reiser en del moralske spørsmål rundt temaet terrorisme, og særlig sett i lys av de senere hendelser i verden både før og etter 11. september 2001, er den fremdeles svært aktuell. Boka er, sin enkelhet til tross, godt skrevet. Jeg mener den fortjener terningkast fem.

Et lite hjertesukk til slutt: Jeg håper virkelig at flere av Némirovskys bøker blir oversatt til norsk! Det fortjener både Némirovsky og hennes lesere! Nemirovsky døde som kjent i Auschwitz i 1942, utelukkende fordi hun var jøde ...

Simon Montefiore: "Sasjenka"

Utgitt: 2009
Originaltittel: Sashenka
Oversatt: Erik Johs. Krogstad
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 593

I denne historiske romanen fra Russland møter vi Sasjenka som 16-åring i St. Petersburg i 1916. Hun har vokst opp som et forsømt barn av en fjern far og en livsnytende mor. De er, sin jødiske herkomst til tross, omtrent for adelige å regne, og pleier omgang med tsaren og Rasputin. Da dette forsømte barnet tas under onkelen Mendels vinger, og han introduserer henne for Marx´ lære, er Sasjenka mer enn lærevillig. Endelig betyr hun noe, endelig kan hun gjøre nytte for seg.

Tsarfamiliens fall og det vi i dag kjenner som den russiske revolusjon, nærmer seg. Men opprørerne lever et meget farlig liv! Og selv om Sasjenka er en ung kvinne, havner hun raskt i klørne til tsarens etterretningsvesen.

I 1939 er Sasjenka en middelaldrende, gift kvinne med to barn. Fremdeles er hun en vakker kvinne, men under kommunismen har personlige forhold og hensyn måttet vike for partiets skyld. Alle har å gjøre sin plikt, og selv ikke ekteskapet hun har inngått med Vanja er basert på annet enn plikt. Han står Stalin nær, og jobber i det hemmelige politiet. Hele tiden opplever de at venner og bekjente forsvinner. Fordi partiet er ufeilbarlig regner de med at dette var enda noen falske mennesker som hadde båret masker. For ingen ble forfulgt uten at det forelå en grunn til det! Men om Sasjenka ikke nærer de varmeste følelser for sin mann, elsker hun sine to barn over alt på jord!

Så skjer det fatale at Sasjenka forelsker seg og innleder et lidenskapelig kjærlighetsforhold til forfatteren Benja Golden. Så intenst lykkelig har hun aldri vært i hele sitt liv! De kan rett og slett ikke få nok av hverandre. Og med ett fremstår alle ofrene hun har foretatt for kommunistpartiet så langt i livet som nærmest meningsløse. En tilfeldighet fører imidlertid ikke bare henne, men også ektemannen og elskeren over kanten av stupet. Alle tre arresteres og anklages for konspiratoriske handlinger, herunder spionasje. Og det som følger er så gruoppvekkende at dersom det aldri hadde skjedd i kommunismens Russland, ville jeg ansett det som spekulativt fra forfatterens side å skrive om det på den måten han gjør. Uten at jeg vil si at han "gasser" seg i tragediene ...

På midten av 1990-tallet får en ung historiker - Katinka - i oppdrag å lete i Sovjets hemmelige arkiver etter spor som kan forbinde den aldrende Roza med hennes ukjente russiske familie. Hvem er Roza? Hvor ble det av broren Carlos? Og er foreldrene døde eller i live?

Boka er delt i tre tidsepoker og forteller historien om tiden før den russiske revolusjon, tiden rett før den andre verdenskrig og forholdene etter kommunismens fall på midten av 1990-tallet. I flere bokanmeldelser jeg leste før jeg begynte på denne boka, fremheves det at språket er så dårlig. Jeg var derfor spesielt oppmerksom på dette mens jeg leste boka. For det første opplevde jeg språket som helt greit. Jeg synes ikke forfatteren brukte så mange klisjeer heller. Derimot opplevde jeg at forfatterens fortellerstil kanskje ikke var så litterær, men mer oppramsende i stilen. Og når jeg vet at dette er hans debutroman og at han tidligere kun har skrevet dokumentarer, så er det vel nærliggende å beskrive hans skrivemåte som litt dokumentarisk i stilen. Jeg må uansett legge til at ikke én gang ble jeg sittende og irritere meg over språket! Kanskje skyldes dette at jeg ble helt oppslukt av boka?

Etter en litt treg start ble jeg altså fullstendig bergtatt av historien. Spesielt den delen av boka som omhandler forholdene før andre verdenskrig gjorde et sterkt inntrykk på meg! I denne historiske epoken under Stalin var paranoiaen så utbredt at ingen kunne føle seg trygge. Forfatterens kunnskaper både om Russland generelt og denne perioden spesielt samt hans evne til å beskrive den frykten enkeltmenneskene levde med, synes jeg er imponerende. Jeg kommer nok til å være på utkikk etter bøker som omhandler forholdene i gulagene etter å ha lest denne boka. Det er nesten ikke grenser for menneskenes ondskap - særlig ikke når tortur og groteske avhørsmetoder er satt i system og legitimert av et totalitært regime! Historien gjorde tok ganske enkelt innersvingen på meg! At boka er mursteinlignende i formen ... det glemte jeg relativt fort. Jeg lærte mye om Russlands historie gjennom å lese denne boka.

Terningkast fem.