Moritz Nachtstern og Ragnar Arntzen: "Falskmyntner i Sachsenshausen"

En norsk jødes beretning om falskmyntneri i Sachsenhausen

"Falskmyntner i Sachsenhausen" med undertittelen "hvordan en norsk jøde overlevde Holocaust" utkom første gang i 1949 (under tittelen Falskmyntner i blokk 19) , faktisk som den første boka som ble skrevet av en overlevende norsk jøde - i samarbeid med journalisten Ragnar Arntzen - etter andre verdenskrig. Mot alle odds overlevde Moritz Nachtstern et flerårig opphold i en tysk konsentrasjonsleir fordi han var så heldig at han havnet i en strengt hemmelig falskmyntneravdeling i Sachsenhausen, i den såkalte blokk 19.

I første omgang kom Moritz Nachtstern til Auschwitz, men tilfeldighetene førte ham altså nokså snart til Sachsenhausen. På dette tidspunktet var han i ferd med å bli så syk at han like godt kunne ha dødd, og overføringen til Sachsenshausen reddet utvilsomt livet hans. Det forhold at han var trykker gjorde at det var bruk for ham til et viktig oppdrag. Den hemmelige falskmyntneravdelingen ble opprettet av SS-fører Himmler, og oppdraget (kalt Operasjon Bernhard) besto i å trykke så mange britiske pund-sedler og deretter sette dem i omløp, at den engelske økonomien skulle knekke fullstendig sammen.

Moritz levde lenge i den villfarelse at det egentlig var han som sto foran ham i tatoveringskøen (hvor fangene skulle få tatovert inn et fangenummer i huden), men som slapp Moritz forbi grunnet angst for sprøyten, som skulle ha blitt trukket ut til Sachsenhausen-oppdraget. Slik var det imidlertid ikke. Det var yrket hans og dette alene som gjorde ham til en utvalgt i så måte. Dessuten har det i ettertid blitt klart at den andre fangen allerede var død da overføringen fant sted. Moritz slet etter krigen med dårlig samvittighet fordi han overlevde når så mange, mange andre døde.

Selv om Moritz var jøde, fikk han etter hvert tilsendt Røde Kors-pakker. Disse besto i ekstra rasjoner med mat, tobakk, klær og andre nødvendighetsartikler. I boka forteller han om hvordan fangevokterne stjal av lasset, slik at det bare ble smuler igjen til fangene. Like fullt var de som jobbet i den topphemmelige avdelingen på mange måter priviligerte. Selv om suppene de fikk servert var fraranet det meste av sitt innhold før servering, fikk de dog mer næringsrik mat enn de øvrige fangene, som var så avmagrede at de for det meste gikk under betegnelsen "muselmenn". Falskmyntnergjengen sov i ordentlige senger, og de fikk sitte ved ordentlige bord under måltidene. De levde imidlertid - i likhet med alle andre fanger - under konstant angst for at fangevokternes dårlige dager skulle ramme en helt tilfeldig av dem. Ble man beskyldt for noe, hadde man ikke en sjanse og gikk gjerne den sikre død i møte som følge av regelrett mishandling. Det spilte ingen rolle om man var uskyldig. Fangevokterne gikk heller ikke av veien for å fremprovosere en konflikt, slik at de fikk en unnskyldning til å slå.

Det var et niditig arbeid som fant sted i blokk 19 i Sachsenhausen. Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. Papiret som ble brukt til å produsere falske pengesedler var av ypperste kvalitet. Alle sedlene ble datert før 1939, og de måtte derfor se brukte ut - for å unngå mistanke om at de var falske. I ettertid er det sagt at sedlene var så lik originalen at selv ikke ekspertene kunne ha sett forskjell. Og på tross av at Nachtstern forteller om at absolutt alle de falske pengesedlene ble tilintetgjort før krigens slutt, er det i ettertid spekulert i om ikke deler av formuene som ble skapt i Sachsenhausen likevel kom i omløp etter krigen. Funn av kasser med feilfrie fempundsedler på bunnen av Toplitz-sjøen etter krigen kan nemlig tyde på det. For øvrig rakk fangene også å forfalske dollarsedler før krigen tok slutt.

Det er et miljø full av humor - særlig galgenhumor - Nachtstern beskriver i sin bok. Og antakelig var det nettopp humoren som gjorde at fangene holdt ut alle lidelsene som ble dem til del. Men samtidig som det utvilsomt var et visst samhold mellom fangene, kivet de også om de få godene som fantes. Og på samme måte som tilfeldigheter førte til at de havnet i falskmyntneravdelingen, gjorde tilfeldigheter at tyskerne ikke rakk å ta livet av dem ved krigens slutt. Deres plan var nemlig at det ikke skulle være noen overlevende dersom de tapte krigen. Etter at de ble deportert bort fra leiren og brakt sydover i Europa, måtte imidlertid tyskerne til slutt gi tapt, og fangene klarte til alt hell å rømme. Og nettopp derfor har denne utrolige historien blitt kjent.

Fra før av har jeg sett filmen "Falskmyntnerne i Sachsenhausen", som også skal være basert på en sann historie. I denne filmen får vi høre om fangenes opprør fordi de nektet å være med på å hjelpe fienden til å vinne krigen. Jeg satt derfor og ventet på at boka skulle komme inn på dette, uten at så skjedde. Derimot får vi høre at de gjentatte ganger var inne på tanken om å stikke kjepper i hjulene til nazistene, men ikke turte pga. angsten for konsekvensene. Hvilket er forståelig nok, bare så det er sagt!

Boka er for øvrig glitrende skrevet. Ikke bare det! Den er i tillegg både engasjerende, interessant og spennende. Tidvis får Nachtstern det til og med til å virke moro å jobbe som falskmyntner i en konsentrasjonsleir, men så blir vi gang på gang dratt tilbake til virkeligheten som besto i angst for hva morgendagen ville bringe ... Fordi boka er skrevet så tidlig som i 1949 tror jeg for øvrig vi kan gå ut fra at det meste av det han skriver om, er slik det faktisk var. Jeg gir terningkast fem! 

For øvrig kan jeg for spesielt interesserte anbefale å lese mer om Sachsenhausen på Wikipedia.  I denne artikkelen er det også linker til andre nordmenn som ble internert i Sachsenhausen under andre verdenskrig. Det er først og fremst den jødiske slovaken Adolf Burger og hans bok The Devil´s Workshop om opplevelsene fra Sachsenhausen som har vakt noen form for internasjonal oppmerksomhet, men på nettet kan jeg også lese at Nachtsterns bok ble oversatt til bl.a. engelsk i 2008. Jeg synes Moritz Nachtsterns bok fortjener mer oppmerksomhet enn det som har blitt den til del så langt. I etterordet av historiker Bjarte Bruland settes Nachtsterns historie inn i en større historisk sammenheng, og vi får dessuten høre mer om hvordan det gikk med ham, inntil han døde i 1969. Avslutningsvis må jeg få med at Kai Remlov som vanlig leser helt fantastisk!

Utgitt første gang: 1949
Utgitt på nytt: 2006
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Kai Remlov
Spilletid: 8 t 15 min.

Moritz Nachtstern

Andre artikler om falskmyntnerne:
- Jøde laget falske penger for SS - Aftenposten 26. august 2006
- Overlevde krigen som falskmyntner - Aftenposten 29. april 2009
- Falskmyntner i Sachsenhausen - NRK 26. april 2007
- Stort marked for Falskmyntner i Sachsenhausen - Aftenposten 29. august 2009

Jakob Lothe og Anette Storeide (red.): "Tidsvitner"

Sterke vitnesbyrd fra overlevende etter Auschwitz og Sachsen-hausen

"Tidsvitner" utkom i 2006, og allerede i 2007 ble den kåret til årets bok av Morgenbladets lesere. Boka er basert på intervjuer med åtte overlevende norske menn fra hhv. Auschwitz og Sachsenhausen - blant dem to jøder. Alle forteller de i korte trekk hva som førte til at de ble tatt av tyskerne, hvordan de opplevde oppholdet i en konsentrasjonsleir, hvordan det var å komme hjem og hva man for ettertiden kan lære av det som hendte. Hver av historiene innledes i lydbokutgaven med tidsvitnenes egne stemmer.

Innledningsvis blir vi presentert for hukommelsens svakheter. På tidspunktet da intervjuene fant sted, var det mange tiår siden hendelsene som det fortelles om skjedde. Dette innebærer at ikke alt som fremkommer under intervjuene nødvendigvis er den fulle og hele sannheten. Mye er nok både glemt og fortrengt. Andre ting er muligens forsterket eller endog endret. Jeg synes likevel at Geir Stian Orsten Ulstein går for langt i sin kronikk av 24.10.2007 når han karakteriserer fremstillinger som disse i "Tidsvitner" som "uredelig om konsentrasjonsleirene". For det første er det ingen vesentlige avvik mellom disse historiene og andre mer tidsnære vitnesbyrd etter overlevende fra Hitlers konsentrasjonsleire. Det handler om mye av det samme, nær sagt uansett hvem som forteller. For det andre er det viktig at slike historier blir dokumentert for ettertiden, selv om det er en viss risiko for at vitnesbyrdene er mangelfulle grunnet tiden som har gått. Det man uansett aldri kan ta fra tidsvitnene er det faktum at de var der og at de forteller sine historier så sannferdige som mulig. Vi må også ta inn over oss at deres egne opplevelser antakelig var mye verre enn de i dag er i stand til å formidle.

En av historiene som gjorde sterkest inntrykk på meg, var den om tyskernes håndtering av befolkningen i den lille vestlandsbygda Telavåg. Tyskerne fikk nyss i at to Linge-aktivister gjemte seg på et loft i bygda. I forbindelse med arrestasjonen av disse to oppsto det skuddveksling og en av tyskerne ble drept. Som hevn over bygdesamfunnet ble alle menn over 17 år arrestert og sendt til tyske konsentrasjonsleire. Kvinnene og barna ble internert i et par år, og alle deres hjem ble brent ned.

Det var stor forskjell på hvordan vanlige nordmenn og jøder ble behandlet. Ofte var det helt avgjørende hvilket arbeid de fikk mens de var internert i konsentrasjonsleirene, fordi dette kunne bety forskjell på liv og død. Men vel så viktig i et samfunn hvor gjennomsnittlig levealder etter ankomst utgjorde ca. tre måneder, var nødpakkene fra Røde Kors. Dette kom ikke jødene til del. De var dessuten fratatt sine norske statsborgerskap i forbindelse med at de ble tvangssendt ut av Norge. Det var flaks, flaks og atter flaks som gjorde at et fåtall av fangene overlevde. Blant jødene overlevde kun om lag 30 av de drøyt 800 norske jødene som ble sendt til tyske konsentrasjonsleire, men dødstallene blant mennene fra Telavåg var også høye. En av mennene fra denne bygda har etter krigen fundert på hvorfor det var slik, og han kom til at det måtte bero på at bygdas menn - i motsetning til andre norske fanger - ble sendt direkte til konsentrasjonsleirene i Tyskland, uten en forutgående fengsling på Grini eller tilsvarende fengslet i Norge. Sjokket over det som møtte dem i Tysklands konsentrasjonsleire tok praktisk talt knekken på dem.

Vi får høre om epidemier av dysenteri, om hva det gjorde med dem å være vitne til henrettelser av fanger, alle som døde rundt dem hele tiden, alt de gjorde for å overleve nesten for en hver pris, hvordan det var å være priviligerte fanger blant andre ikke priviligerte fanger osv. For de norske fangene var priviligerte i forhold til de fleste andre grunnet Røde Kors-pakkene. Ikke bare fikk de ekstra matrasjoner, men de mottok også varer (som sigaretter) som de brukte til å bytte til seg varme klær o.l. Historiene er sterke og jeg opplevde dem autentiske, vel vitende om at alle årene som har gått etter krigen har gjort sitt i forhold til hva som huskes. For ikke å glemme hva man har ønsket å fortelle ... Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at ekstrem sult over lang tid gjør noe både med moralen og med fintfølelsen hos mennesker. Her er imidlertid alle svært åpne om nettopp dette, og da blir det liksom greit. Det som går som en rød tråd gjennom alle historiene er at vi ikke må hate. Hat løser ingenting, og forståelsen av hva vanlige tyskere gjennomgikk før krigen, men en galopperende inflasjon som redningsmannen Hitler ordnet opp i ved å sette hele folket i arbeid, rørte meg. At årsaken til at alle fikk arbeid skyldtes rustningsindustrien, skjønte tyskere flest litt for sent ... Boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg tror faktisk det kommer til å ta litt tid før jeg orker å begynne på en ny bok ... Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2006
Lydboka er innspilt: 2007
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Anders Ribu
Spilletid: 5 t 36 min.

Jakob Lothe og Anette Storeide

"Falskmyntnerne i Sachsenhausen" (Regissør: Stefan Ruzowitzky)

Jødisk motstand


Innspilt: 2007
Originaltittel: Die Fälscher
Nasjonalitet: Tyskland, Østerrike
Genre: Drama
SKuespillere: Karl Markovics, August Diehl, Devid Strisow, Maria Bãumer
Spilletid: 99 min.

Falskmyntneren og jøden Salomon Sarowitsch levde herrens glade dager i førkrigstidens Berlin for penger han selv hadde laget. Men så kom krigen, og Sarowitsch blir sendt i konsentrasjonsleir.

I første omgang lider Sarowitsch samme skjebne som alle andre jøder; han må jobbe hardt hver eneste dag. Men så oppdages det at han er kunstnerisk av seg, og dermed tas han ut av det harde arbeidet. Dette redder livet hans. Han smykker ut bygninger med patriotiske malerier, og får ekstraforsyninger av mat på kjøpet.

Da krigen nærmer seg slutten, håndplukker nazistene en hel del fanger og pålegger dem å igangsette det som i ettertid har blitt stående som verdens største falskmyntneri. Sarowitsch blir satt til å lede dette arbeidet. Ved i første omgang å forfalske det engelske pundet og i neste omgang den amerikanske dollaren, er nazistenes plan å undergrave fiendens økonomi. For fangene oppstår et moralsk dilemma; ved å være med på dette, vil de forlenge den krigen som har ført dem inn i fangenskapet og drept alle deres kjære. Alternativet er imidlertid at de kommer til å bli drept dersom de ikke lykkes. Men fangene lar seg ikke uten videre diktere ...

Filmen, som er basert på en sann historie, er belønnet med Oscar for beste utenlandske film i 2008. Jeg synes det ga filmen en ekstra dimensjon at den er tysk-produsert! Terningkast fem!