"Arrival" (Regissør: Denis Villeneuve)

En noe annerledes Sci-fi 

"Arrival" er en av filmene som ble nominert til Oscar tidligere i år. I alt var det tale om åtte Oscar-nominasjoner, blant annet i kategorien beste film. Da jeg så filmen noen få dager før utdelingen den 27. februar, levnet jeg den få vinnersjanser. Fasiten etter prisutdelingen er at "Arrival" fikk en Oscar, og dette var i kategorien beste lyd. 

Den fransk-canadiske regissøren Denis Villeneuve (f. 1967) har vunnet mange priser tidligere, blant annet for "Sicario" (2015) og "Incendies" (2010). (Linkene peker til mine omtaler av disse filmene.)

I filmens åpningsscene følger vi hovedrolleinnehaveren Louise Banks, som har en datter som dør av kreft. Etter noe forvirring i forhold til sammenhengen i historien, skjønner vi at dette er et frempek, og at resten av historien som fortelles ligger tilbake i tid, før datteren ble født. 

Louise er lingvist (språkforsker). Midt under en forelesning på universitetet blir hun og resten av verden oppmerksom på tolv romskip som lander på forskjellige steder i verden. Det er åpenbart at de vesnene som oppholder seg på romskipene har et budskap. Problemet er bare at ingen forstår hva de forsøker å formidle. 

Ett av romskipene har landet i Montana, og myndighetene setter opp en militærleir ved siden av romskipet, som svever litt over bakken. 

Louise - med romskipet i bakgrunnen.

Louise blir kontaktet fordi myndighetene tenker at hun er den rette til å deschiffrere budskapet fra vesnene som befinner seg ombord på romskipet. Hva vil de? Er de ondsinnede eller kommer de med noe godt? Når Louise spør dem om hva de vil, tolker hun svaret de kommer med som "offer weapon". Dette tolkes truende av de militære som er i beredskap rundt romskipet. Sammen med matematikeren Ian Donnelly forsøker hun å unngå en katastrofe.

I begynnelsen kommuniserer Louise gjennom en romdrakt, men etter hvert
skjønner hun at for mye av kommunikasjonen går tapt når hun ikke får
vist frem hvem hun er.

Parallelt følger vi andre lands reaksjoner på romskipene. Sterk grad av mistenksomhet preger det meste som skjer. Spørsmålet er om det er språkforskere som først og fremst skal redde verden, altså ved at det legges et stort arbeid og mye energi i kommunikasjonen for å unngå misforståelser ... (Noe som kunne kommet godt med også i kommunikasjonen mellom menneskene på jorda ...) Historien viser med all tydelighet at det i alle fall ikke er militære krefter som redder verden ... 

Louise kommuniserer med de utenomjordiske vesnene-

Mer enn dette har jeg ikke lyst til å røpe av handlingen, fordi dette kan ødelegge filmopplevelsen for alle dere som har lyst til å se denne filmen. 

Jeg innrømmer det like godt med en gang: sci-fi er ikke min favoritt. Det er helt opplagt at dette påvirker min holdning til denne filmen. Samtidig er det flere ting jeg reagerte på mens jeg så filmen. Først og fremst reagerer jeg på fremstillingen av at det er amerikanerne som sitter med løsningen på hvordan verden kan forstås, men resten av verden stort sett ikke forstår hvordan kriser som dette kan løses. Dette budskapet spisses i filmen. Jeg kjenner også at "en-mann-kan-redde-verden"-konseptet har gått ut på dato. Filmregissøren skal likevel ha for at helten denne gangen er en kvinne, men likevel ... Jeg ser at filmen har fått kred for originalitet og at det fremheves av enkelte at det er mye som skiller denne filmen fra f.eks. "Independence Day" (en helt elendig film, synes jeg). Romvesnene i denne filmen er dessuten fullstendig annerledes enn alle andre romvesner jeg har sett i tilsvarende filmer. Er det en god eller dårlig ting? Tja ... Vet ikke helt. Og bare for å ha nevnt det: gåten knyttet til "offer weapon" er selvsagt essensiell i filmen, og dette byr på overraskelser underveis. 

Rent teknisk holder denne filmen mål og vel så det. Romskipet og romvesnene er originale. Skuespillerne er også flotte. Lydbildet er dessuten eminent. Men historien engasjerte meg ikke. Mest fordi jeg fant det hele så usannsynlig og lite troverdig ... Dersom du er blant dem som elsker sci-fi tror jeg likevel at du kommer til å like denne filmen. La derfor ikke min oppfatning av den stå i veien for at du likevel velger å se den. 

Filmen er tatt av filmplakatene på norske kinoer, og DVD´en har release her i Norge den 20. mars i år.

Innspilt: 2016
Originaltittel: Arrival
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Sci-fi
Skuespillere: Amy Adams (lingvisten Louise Banks), Jeremy Renner (Ian Donelly), Forest Whitaker (U.S. Army Colonel G. T. Weber), Michael Stuhlbarg (agent David Halpern), Tzi Ma (general Shang) og Mark O´Brien (kaptein Marks)
Spilletid: 116 min

"The Master" (Regissør: Paul Thomas Anderson)

Noget spesiell ...

Regissøren Paul Thomas Anderson står bak filmer som "Magnolia", "Punch-Drunk Love" og "There Will Be Blood" - alle nokså spesielle filmer egentlig. Jeg burde vel nettopp av den grunn vært forberedt på at heller ikke "The Master" følger noe A4 format i filmens verden (om noe slikt kan sies å finnes). Men at jeg skulle bli så skuffet som jeg faktisk ble - det hadde jeg virkelig ikke regnet med. Med tre Oscar-nominasjoner (Joaquin Phoenix - beste mannlige skuespiller, Philip Seymour Hoffman - beste mannlige birolle, Amy Adams - beste kvinnelige birolle), mener jeg det må være lov å forvente mer. Men bare for å ha sagt det: alle tre gjør fantastiske rolletolkninger! Det er bare det at filmen er så utrolig kjedelig. 

Men før jeg sier noe mer om hva jeg mener om filmen og hvorfor - her kommer litt om handlingen:

Freddie Quell er en traumatisert krigsveteran, som etter krigen har slått seg på flaska og som jager kjedsomheten bort gjennom tilfeldig sex. Han drikker såkalt torpedo juice, en rusdrikk som antakelig har gitt ham hjerneskade i tillegg til at han sliter med en post-traumatisk stresslidelse. Vi befinner oss i etterkrigstidens USA, nærmere bestemt i 1950, og følger Freddie fra jobb til jobb, som han mister på grunn av sin trøblete atferd med alkoholmisbruk, og hvor alle problemer "løses" med vold. 

Da tilfeldighetene fører Freddie ombord på yachten til Lancaster Dodd, er han på rømmen etter å ha blitt beskyldt for å ha tatt livet av en fyr med sin torpedo juice. Det han imidlertid ikke vet er at Dodd leder en bevegelse som kalles "The Cause". På grunn av sine plager stiller Freddie aldri ett kritisk spørsmål til bevegelsen. Tvert i mot går han gjennom ild og vann for lederen, og slår hardt ned på de som våger å komme med den miste antydning til kritikk. Og lederen selv ... han tåler definitivt ikke kritikk av noe slag. 

Dodd eksperimenterer med Freddie gjennom en metode som består i at han stiller spørsmålene mens Freddie svarer. I løpet av kort tid avdekker han Freddies dypeste hemmeligheter og får dermed et tak på ham. I mellomtiden ser de andre medlemmene av bevegelsen med bekymring på Freddie, og anklager om at han enten er gal eller spion begynner å komme. Men Dodd har bruk for Freddie, og han ønsker derfor ikke å høre på anklagene. Inntil han en dag blir arrestert for kvakksalveri og Freddie går fullstendig berserk. Bevegelsen er ikke tjent med å bli eksponert for uheldig oppmerksomhet, og nå er Freddie brysom, en de helst ser at de blir kvitt. 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, for ikke å risikere å ødelegge filmopplevelsen for andre som ønsker å se den. Personlig må jeg si at jeg opplevde filmen som langtekkelig og også kjedelig. Dette kunne ha vært bitte litt annerledes dersom jeg f.eks. hadde visst at historien var basert på virkelige hendelser. I så fall ville min motivasjon for å se den på historiens egne premisser da ha vært større. Så langt jeg har klart å lese meg til, er filmen en ren fiksjon, men med klare paralleller til Scientologene. Jeg følte i alle fall at filmen aldri engasjerte mer enn i korte intervaller av gangen. Når det er sagt må jeg virkelig understreke at Joaquin Phoenix imponerte i den krevende rollen som Freddie Quell. Dersom han stikker av med Oscar for sin rolletolkning i denne filmen, er det garantert velfortjent. Om noen få timer får vi vite utfallet av Oscar-utdelingen ... 

Verken Joaquin Phoenix´ fantastiske rolletolkning eller de øvriges skuespillerprestasjoner var tilstrekkelig til å bære filmen, synes jeg. Filmen manglet driv og spenning, og nesten 2 1/2 time var vesentlig i overkant. Jeg er i tvil om hvilket terningkast jeg skal gi denne filmen, men er kommet til at det må bli et sted mellom terningkast tre og fire - aller mest pga. Joaquin Phoenix´innsats i rollen som Freddie Quell. 

Det kunne faktisk vært spennende om noen som har sett denne filmen, og som har en helt annen oppfatning enn meg, legger igjen en kommentar og begrunner hvorfor.

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Master
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Joaquin Phoenix (Freddie Quell), Philip Seymour Hoffman (Lancaster Dodd), Amy Adams (Peggy Dodd), Lena Endre (Mrs. Solstad) m.fl.
Spilletid: 138 min.

Joaquin Phoenix i rollen som Freddie Quell 

Lancaster Dodd utprøver sine metoder på Freddie Quell

Philip Seymour Hoffman i rollen som Lancaster Dodd 

Amy Adams - Lancaster Dodds kone