Suite Française (Regissør: Saul Dibb)

Irène Némirovskys roman er endelig filmatisert!

Filmen "Suite Française" er basert på Irène Némirovsky´s mesterverk av en roman med samme navn, eller "Storm i juni" (linken fører til min omtale av boka), som er den norske tittelen. Historien bak romanen er minst like fascinerende som selve romanen, blant annet fordi den ble skrevet mens krigen pågikk. Némirovsky´s ambisjon var at denne romanen skulle bli hennes hovedverk og bestå av fire deler. Hun rakk aldri å fullføre mer enn to av delene, fordi hun som jøde ble arrestert og deportert til Auschwitz, der hun etter kort tid skal ha dødd av tyfus. Resten av historien om bokmanuset, som ble publisert av datteren Denise 60 år etter morens død, kan du lese om i min omtale av Denise Epsteins bok "Å overleve og å leve". 

Boka, som filmen er basert på, er delt i to deler. Den første delen handler om flukten fra Paris, mens den andre delen handler om livet i en fransk landsby etter at okkupasjonen er et faktum. I filmen, som hadde release medio mars 2015, er det lagt mest vekt på romanens andre del. Dvs. vi følger Lucille Angellier og hennes svigermor Madame Angellier mens de henter inn leieinntekter fra sine leilendinger, og som blir overrasket av tyske bombefly på vei hjem. Store menneskemengder er i bevegelse på veiene. Folk vil bort fra storbyene, som de antar er mest utsatt når fienden kommer. 

Da tyske soldater inntar den lille landsbyen, blir familien Angellier påtvunget en tysk offiser. Han forlanger å få disponere et rom på godset deres. Lucille rakk knapt å gifte seg før ektemannen måtte dra ut i krigen. Lucille er selv lidenskapelig opptatt av musikk, og ingenting gjør henne lykkeligere enn å spille på pianoet som hun i sin tid fikk av sin far. Madame liker imidlertid ikke musikk, og hun bestemmer at det ikke skal spilles på pianoet før sønnen er tilbake fra krigen. Pianoet blir låst - til Lucilles store sorg.

Tyske soldater inntar den lille landsbyen

Den tyske offiseren heter Bruno von Falk. Det første han ber om er nøkkelen til pianoet. Mens Lucille inntar måltidene sammen med sin bistre svigermor, tvinges de til å sitte å høre på det vakre pianospillet til Bruno - kveld etter kveld. Det viser seg at Bruno var komponist før krigen tvang ham til å bli soldat. Han er gift, men rakk knapt å bli kjent med sin kone før også han måtte ut i krigen. 

Plutselig er det tyske soldater over alt

I landsbyen er det lenge siden det var noen menn. Kvinnene og en og annen mannlig krøpling som slapp å gå ut i krigen, tar seg av hus og gård. Nærværet av unge, vitale menn gjør noe med de unge kvinnene i landsbyen, og flere innleder etter hvert forhold til de tyske soldatene. 

På grunn av Bruno og Lucilles felles interesse i musikk, oppstår det en spesiell kontakt dem imellom. Lucille er imidlertid under streng bevoktning av sin svigermor, som mener at Lucille ikke en gang bør samtale med ham. Inntil det oppstår flere situasjoner i landsbyen hvor det plutselig er svært nyttig at Lucille faktisk kan utnytte at Bruno er betatt av henne ... 

Etter at Lucille får vite at ektemannen hennes er tatt til fange av tyskerne og dessuten ikke er den edle mannen hun tok ham for å være, skjer det noe med henne. Hun er meget betatt av Bruno selv, og spørsmålet er om hun klarer å motstå ham når mulighetene er der ... 

Lucille og Bruno 

Slik filmen er laget er "Suite Française" blitt et nokså klassisk kjærlighetsdrama i krig. Det er for øvrig et meget gripende drama, som viser hvor vanskelig det er å holde sin sti ren når situasjonen er så ekstrem som nettopp i en krig. Og hvor det menneskelige i oss - og særlig lengselen etter litt kjærlighet - gjør at grenser overskrides. Hvis det her var noe som irriterte meg, så er det hvordan de fattige jentenes forhold til tyske soldater fremstilles simpelt, mens Lucilles og Brunos kjærlighet fremstår som edel og "ren" ... Fordi de var "penere mennesker" enn fattigfolket ... Samtidig kan jeg ikke annet enn å beundre at nettopp Irène Némirovsky var i stand til å skrive så mye menneskelighet og varme inn i en tysk soldat - og det i en tid da hun selv var forfulgt som jøde og levde i skjul - i evig angst for å bli oppdaget fordi det betydde den sikre død. 

Vanskelig å unngå at noe skjer ...

Det jeg opplevde som så utrolig vakkert med boka som filmen er basert på, er imidlertid mye godt borte. Der var det de tekstlige og litterære kvalitetene som berørte meg aller mest, og faktisk særlig i den første delen av boka som ikke er med i filmen; om hvor forskjellig henholdsvis de rike, middelklassen og de fattige taklet flukten fra Paris. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen var flotte, selv om jeg ble bitte litt skuffet over hvor karikerte enkelte ble fremstilt. Til og med Madame Angellier, spilt av Kristin Scott Thomas, ble på en måte litt endimensjonal, så streng og følelsesmessig avstumpet som hun fremstilles. Men der hun er streng, der er Lucille både følsom, ren og uskyldig. Ikke til å undres over at hun appellerte til Brunos følsomme kunstnersinn. Under andre omstendigheter ville deres kjærlighet ha vært noe av det mest aktverdige man kunne tenke seg - i en krig var den derimot helt umulig ... Michelle Williams er den fødte Lucille! Hun er nydelig, troverdig og skjønn! Og Matthias Schoenaerts som Bruno var akkurat så kjekk som han skulle være! En soldat som nesten ikke klarer å trykke på avtrekkeren på pistolen når situasjonen krever det av ham, uten å bevre rundt munnen og skjelve på hånden, å ja - vi skjønner så altfor godt at Lucille har problemer med å motstå ham! 

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. Jeg vet at filmen har release på DVD i Norge i september i år, og at den foreløpig ikke har vært vist på norske kinoer. Men ærlig talt: norske kinomatografer kan da ikke overse denne filmen? Du får uansett tak i DVD´en på Amazon! Dersom den kommer på kino, bør du ta med lommetørkle! Uten at filmen er en tåreperse av den grunn, bare for å ha presisert det!

Innspilt: 2014

Originaltittel: Suite Française

Nasjonalitet: England, Frankrike, Belgia

Språk: Engelsk og tysk

Sjanger: Drama

Skuespillere: Michelle Williams (Lucille Angellier), Kristin Scott Thomas (Madame Angellier), Matthias Schoenaerts (Bruno von Falk), Sam Riley (Benoit), Ruth Wilson (Madeleine) Eileen Atkins (Denise Epstein), Lambert Wilson (Viscount de Montmort), Margot Robbie (Celine) m.fl.

Spilletid: 107 min.

Denise Epstein: "Å overleve og å leve"

Livet etter Holocaust

Denise Epstein (f. 1929) er datteren til forfatteren Irène Némirovsky (f. 1903 d. 1942). "Å overleve og å leve" er basert på samtaler mellom henne og journalisten Clémence Boulouqe, hvor journalisten stiller spørsmålene mens Denise svarer. 

Moren Irène Némirovsky kom opprinnelig fra Kiev i Ukraina, mens farsfamilien Epstein kom fra Moskva. Begge familiene var jødiske, og de forlot Russland på grunn av den russiske revolusjonen. Denise´s foreldre møttes i Frankrike og giftet seg i 1926. Denise ble født i 1929, mens søsteren Élisabeth ble født i 1937. 

Irène Némirovsky debuterte som forfatter i 1927, og siden utkom i alt 14 bøker i følge den engelske Wikipedia-siden om henne (se også den norske Wikipedia-siden). Etter hennes død ble ytterligere åtte bøker utgitt, hvor "Suite française" eller "Storm i juni" som den heter på norsk, er den mest kjente. Svært få av hennes bøker er oversatt til norsk, men jeg nevner "David Golder", "Hett blod" og "Sjelenes herre" (samtlige linker fører til mine bloggomtaler av bøkene - i tillegg har jeg omtalt "The Courilof Affair" og "Le Bal" (som også inneholder novellen "Snow in Automn" - ingen av dem er oversatt til norsk).) Det er Arneberg forlag som står bak alle utgivelsene. 

Da foreldrene til Denise og Élisabeth ble arrestert i juni 1942, etterlot de barna en koffert som blant annet inneholdt manuskriptet til romanen "Storm i juni". Likevel skulle det gå mangfoldige tiår før de orket å forholde seg til koffertens innhold. 

"Det som skulle til for at jeg tok mot til meg og åpnet den kofferten far hadde betrodd meg, etter mange og lange år med taushet og glemsel, var at hans datter Élisabeth Gille kastet seg ut i jakten på minner hun ikke lenger hadde. Hennes bok Le Mirador nødvendiggjorde ikke bare barndomserindringer, men også dokumentariske undersøkelser. Ut fra datidens avis- og tidsskriftartikler klarte vi å rekonstruere mors litterære vei.

Alt dette arbeidet gjorde det mulig å utgi novellesamlingen Dimanche ("Søndag") i 2000, samt Destinées et autres nouvelles ("Skjebner og andre noveller") i 2004. 

I 1970-årene hentet vi også det siste manuskriptet ut av kofferten. Det var ufullendt og omfattet bare to av de fem planlagte delene. Da det var renskrevet, kunne jeg knytte tråden til fortiden på nytt. Storm i juni tok atter form, mor begynte å leve om igjen, og straks boken kom ut, i 2004, gjenopptok hun sin plass i litteraturen og i lesernes hjerter. De unge begynte å oppdage henne, ofte når de gjennomgikk besteforeldrenes bokhyller, like mye i utlandet som i Frankrike. 

Hennes siste, ikke tidligere utgitte romaner, Sjelenes herre (2005) og Hett blod (2007) fullendte hennes verk.

Et liv som begynte med en litt trist barndom, en tenåringstid midt i en blodig revolusjon, et smertelig eksil og endelig et enkelt og lykkelig familieliv, en karriere som anerkjent forfatter og en tragisk slutt som var felles med millioner av forfulgte. Mor var bare 39 år gammel da alt var over!" (side 153 - 154, fra etterordet)

Under og etter krigen vokste Denise og søsteren opp i et nonnekloster, der poenget var å glemme fortiden og leve på fransk veldedighet. Ingen måtte få vite at de var av jødisk avstamning, og selv etter krigen føltes det ikke trygt å tilkjennegi sin bakgrunn. Ikke bare var søstrene foreldreløse, men de kjente heller ikke sine røtter. Blir man bare takknemlig over å være så heldig å være i live? Nei, ikke når hjelpen er gitt på en måte som hele tiden minner en om ens egen ubetydelighet, ikke når man møtes uten varme og uten et lyttende og åpent sinn. 

Senere i livet ble det av største viktighet å stable på beina den fortiden hun og søsteren tross alt hadde hatt sammen med foreldrene, blant annet mens familien var på ferie i Hendaye. Moren elsket Baskerland, og livet der var lykke - inntil den spanske borgerkrigen også gjorde slutt på dette. Det sies aldri rett ut, men jeg regner med at det er bombingen av Guernika i 1937 hun sikter til. Siden skulle det bli helt uutholdelig å forholde seg til andres smerte og sorg, fordi Denise hadde temmet sin egen sorg og lagt så ettertrykkelig lokk på den. Historien om barndommen er også historien om morens overbeskyttelse av døtrene. 

"Ikke nok med at den overbeskyttede barndommen ikke forhindret noe som helst - den kostet meg mye også. Jeg havnet midt i det virkelige livet uten å kunne noen ting, hverken hvordan jeg skulle tjene og bruke penger, lage mat eller noe som helst. Mens vi var på flukt, tok andre seg av dagliglivet for meg, og det er ikke noe man finner ut av på en pensjonatskole. Jeg har forsøkt å overbeskytte barna mine, men samtidig har jeg tilført dem mye selvstendighet ved å respektere deres valg og gjøre dem ansvarsbevisste." (side 97)

Under intervjuet med Denise fremkommer blant annet hennes holdninger til Israel, mange israeleres generelle forakt overfor de overlevende etter Holocaust (!) og gleden over å finne ut at hun faktisk hadde familie i Moskva. Etter utgivelsen av "Storm i juni", en bok som har ført henne fra land til land i hele verden, har hun fått fred i sjelen. Utgivelsen av morens bøker har revitalisert et stort forfatterskap som fortjener å bli oppdaget av stadig flere lesere. Uten hennes og søsteren Élisabeths innsats, ville forfatterskapet antakelig ha blitt glemt, og dette ville på et vis ha ført til at moren døde enda en gang, Der vi lesere ser en helt unik historie med sterke litterære kvaliteter i "Storm i juni" - der ser Denise den ene gjenkjennelige episoden etter den andre, alt scener fra det virkelige liv som moren har skrevet inn i det som skulle bli hennes hovedverk, hennes "Krig og fred"-verk, men som forble ufullført med kun to av i alt fem planlagte deler ... 

Denne lille boka ga meg mye! Takket være Arneberg forlag har jeg for lengst rukket å bli kjent med Irène Némirovskys forfatterskap - så pass at jeg også har valgt å lese noen av bøkene hennes på engelsk. Å få kjennskap til hvordan det gikk med barna hennes, var smertelig lesning. Mye av det Denise skriver om, deler hun med svært mange som i forbindelse med krig blir foreldreløse. I tillegg har historien det helt absurde ved seg - det at et helt folk skulle utryddes midt i Europa, for ikke altfor mange år siden. Jeg ble sterkt berørt under lesingen. Boka er godt skrevet og den er interessant fordi det her settes ord på så mange aspekter ved krig, splittede familier, sårbarheten det alltid vil innebære å vokse opp uten foreldre ... Det handler nemlig ikke bare om å overleve. Det handler også om livet etter overlevelsen! Om hva det vil si å leve ... 

Jeg har en siste bønn til Arneberg forlag: Gi ut flere bøker av Irène Némirovsky! Det er nok å ta av! 

Utgitt i Frankrike: 2008
Originaltittel: Survivre et vivre
Utgitt i Norge: 2009
Forlag: Arneberg forlag 
Oversatt: Kjell Olaf Jensen
Antall sider: 160
ISBN: 978-82-91614-95-3
Boka har jeg kjøpt selv

Denise Epstein (Foto: Ukjent)