Harvey Shine (spilt av Dustin Hoffman) er på vei fra New York til London for å delta i sin datters bryllup. Bekymringer rundt jobbsituasjonen hans bidrar ikke akkurat til å sette ham i et lystig humør. Med en selvtillit som ikke er den aller beste, ankommer han mottakelsen dagen før bryllupet. Han plages med jet lag, har bommet på kleskoden, alarmen sitter fremdeles fast i jakkeermet og eks-konas nye ektemann har åpenbart overtatt den plassen han burde ha hatt på datterens store dag. Eks-kona lar heller ikke anledningen til å komme med en giftig bemerkning som drar ham enda mer ned, gå fra seg … Harvey er til stede under selve bryllupssermonien dagen etter. Sårt er han vitne til at datterens stefar fører henne til alters og så forlater han gildet. Det ser ikke ut til at noen bryr seg. Pga. trafikk-kork rekker han ikke flyet tilbake til New York. En telefon til sjefen medfører at han får sparken. Harvey føler seg som en dritt. Stort bedre er det ikke å få det.
Ved en tilfeldighet treffer han Kate (i Emma Thompsons skikkelse) i flyplassbaren, og uten noe å tape innleder han en samtale med henne. Det blir en samtale som skal komme til å forandre begges liv …
Dette er en uimotståelig sjarmerende film om det å ha kommet midtveis i livet og føle at livet ikke ble helt slik man ønsket og håpet. Og om å ha mot til å gjøre noe med sin situasjon, uten at angsten for og mislykkes skal bli lammende. Jeg falt ganske enkelt pladask for denne filmen!
