"Steve Jobs" (Regissør: Danny Boyle)

Enda en film om Steve Jobs ... 

Det er laget mange filmer om Steve Jobs (f. 1955 d. 2011). Akkurat denne med Michael Fassbender i hovedrollen, er basert på en biografi ved samme navn av Walter Isaacson. Filmen handler om årene 1984 til 1998, altså før Steve Jobs ble syk, og den starter med at Steve Jobs sluttet i Apple-konsernet etter en intern maktkamp med John Scully (i 1985). 

I likhet med flere av de Oscar-nominerte filmene i år, fikk heller ikke denne filmen noen priser. Michael Fassbender var nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle, mens Kate Winslet var nominert som beste kvinnelige birolle. Selv om begge er erfarne og flotte skuespillere, skjønner jeg godt at ingen av dem fikk prisen. Rollene de er tildelt i denne filmen ga dem nemlig ikke veldig mye å spille på, flate og endimensjonale som de er. Det jeg likevel vil si er at de gjør maksimalt ut av de mulighetene rollene gir dem.

Regissøren Danny Boyle (f. 1956) står blant annet bak filmer som "Trainspotting" (1996), "The Beach" (2000), "Slumdog Millionaire" (2008) og "127 Hours" (2010). Sistnevnte ble nominert til seks Oscar´s. 

I løpet av filmen introduseres vi for en mann hvis personlige egenskaper det er god grunn til å stille spørsmål ved. At fansen elsket ham - de som slapp å forholde seg til ham i hverdagen - er det derimot liten tvil om. Da en tidligere kjæreste dukket opp på banen med et barn - Lisa - som hun hevdet var Steve´s, var han til å begynne med helt ubøyelig. Inntil han bestemte seg for å gi noen dollar til et hus til mor og barn, men fremdeles uten å akseptere farskapet ... Lisa dukket av og til opp, og det ble mer og mer opplagt at hun virkelig var sin fars datter.

Steve Jobs og Joanna Hoffmann - spilt av Michael Fassbender og Kate Winslet

Underveis blir vi vitne til at Steve Jobs tas inn i Apple-varmen igjen, og at det stadig oppsto konflikter rundt ham. Jobs var så sterk at ingen hadde en sjanse til å vinne over ham. De hadde valget mellom enten å gi seg eller forsvinne ... Hans ubøyelige og uforsonlige personlighet var imidlertid også nøkkelen til hans suksess i databransjen. 

Interne krangler, som det var mange av - denne gangen med Steve Wozniak

Da jeg leste meg opp på historien rundt Steve Jobs etter å ha sett filmen, var jeg spesielt opptatt av hvorvidt han noen gang giftet seg eller ikke. I filmen virket han så følelsesmessig avstumpet. Ikke så det ut til at han hadde noen som helst varme å gi andre, og ikke så det ut til at han var mottakelig for andres varme. Han giftet seg faktisk i 1991, og fikk tre barn med sin kone. Lisa ble som tidligere nevnt født utenfor ekteskap (i 1978). At Steve Jobs var gift, kommer ikke frem i filmen om ham. Her er det først og fremst fokus på hvem han var i sitt profesjonelle liv, og hvor Joanna Hoffman (spilt av Kate Winslet) - marketing executive - antakelig var den som sto ham nærmest. 

Gründeren, guruen og helten Steve Jobs

Alt i alt opplevde jeg denne filmen som nokså kjedelig og egentlig litt intetsigende. Det hadde vært mye mer spennende om vi hadde blitt kjent med hele Steve Jobs, dvs. også den han var mer privat. At han var en helt spesiell gründer innenfor databransjen, og at veien opp og frem heller ikke for ham var lineær, føyer seg inn i rekken av andre lignende historier. Filmen er egnet til å gi et bilde av en nokså endimensjonal mann, som uansett hvor vanskelig han må ha vært, hadde fortjent en mer sammensatt fremstilling. Synes nå jeg ... 

Steve Jobs i tenkeboksen

Selv sitter jeg igjen med opplevelsen av ikke å skjønne at skuespillerne i det hele tatt ble nominert til Oscar. Jeg opplevde også handlingen, som hele tiden dreide seg om at Steve Jobs skulle opp på en scene for å bli hyllet av fansen, men ble forsinket pga. diverse krangler, som uinteressant. Riktignok er en del av scenene "spritet opp" med sentrale samtaler mellom Steve Jobs og John Sculley, men det var ikke tilstrekkelig til å vekke min interesse. Det var heller ikke fokuset på alle de datatekniske "umulighetene", som Steve Jobs og teamet hans likevel klarte å løse.

Dersom man tilhører skaren av Steve Jobs-fans, er det helt sikkert et must å se denne filmen. For alle oss andre er filmen en parentes man godt kan hoppe over. 

Filmen hadde Norgespremiere 22. januar i år. Den går ikke lenger på kino. 


Innspilt: 2015
Originaltittel: Steve Jobs
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Michael Fassbender (Steve Jobs), Kate Winslet (Joanna Hoffman), Seth Rogen (Steve Wozniak), Jeff Daniels (John Sculley) m.fl.
Spilletid: 122 min.

"Twelve Years a Slave" (Regissør: Steve McQueen)

Et knyttneveslag av en film!

"Twelve Years a Slave" er basert på selvbiografien til Solomon Northup (f. 1808 - d. 1863?) fra 1853, kan jeg lese på Wikipedia. Historien er med andre ord basert på en sann historie. Filmen hadde premiere på norske kinoer 31. januar i år.

I filmens åpningsscene skriver vi 1841 og vi befinner oss i New York. Solomon Northup er en frikjøpt slave som lever sammen med sin kone og deres to barn i New York. Solomon er en meget talentfull fiolinist, og hans musikalske tjenester er etterspurt mange steder, også i Canada. Solomon er en bereist og kunnskapsrik mann som lever hva man etter datidens norm kan kalle et liv i den øvre middelklassen, for ikke å si overklassen. De er lykkelige og også tilsynelatende respektert i sitt miljø, selv om vi aner at det rett under overflaten fremdeles finnes en hel del rasisme i det amerikanske samfunnet. Slaveri ble ikke avskaffet i Sørstatene før etter den amerikanske borgerkrigen (1861 - 1865), og akkurat dette er det viktig å ha i mente som et bakteppe når man ser denne filmen.

Solomon Northups lykkelige familie

Mens Solomon er ute og prominerer, blir han kontaktet av to menn som ønsker å tilby ham en toukers-jobb som fiolinist. De inviterer ham med seg ut på en bedre middag i Washington D.C., og Solomon lar seg blende av deres gjestfrihet og storsinn. 

Men Solomon blir lurt, for mennene doper ham ned, og neste dag våkner han opp i lenker et helt annet sted enn på det fine hotellet hvor han befant seg dagen før. Det viser seg fort at han ikke er alene, og den ene fangen etter den andre dukker etter hvert opp. 

Et skjebnesvangert møte

Deretter fraktes de kidnappede fangene til Louisiana i Sørstatene, hvor de blir solgt som slaver. Nå er de bare "niggere" og de får tildelt andre navn enn sine egne. Solomon får navnet Platt, og protester fører bare til et slag over ansiktet. Han får også et godt råd fra en av de andre fangene, nemlig at han aldri må fortelle om hvem han egentlig er og for all del ikke at han kan lese og skrive. 

Den første plantasjeeieren Solomon kommer til viser seg å være svært menneskelig. Han er imidlertid tynget av gjeld, og hans handlefrihet er dermed begrenset. Å frigi slaver har han ikke økonomi til i et marked hvor prisene er basert på stor tilgang på gratis arbeidskraft. Underveis blir vi vitne til en nokså dum oppsynsmann som føler seg svært truet av at Solomon åpenbart har større intellektuell kapasitet enn ham. Han legger Solomon for hat, og mener at djevelen selv bor i ham.

Slavene på sukkerplantasjen

Det ligger selvsagt i kortene at Solomon til slutt kommer seg fri - etter 12 år som slave - men jeg skal uansett ikke røpe mer av handlingen. Vær imidlertid forberedt på en film som kjennes som opp til flere knyttneveslag i magen, og hvor filmingen av slavenes lidelser er så nærgående at det nesten ikke er til å holde ut. Det er ikke uten grunn at filmen har fått 15 årsgrense i Norge, for å si det sånn. Likevel - jeg kan virkelig ikke få sagt det sterkt nok: gå på kino og se filmen! Den er viktig!

Solomon Northup brukte resten av sitt liv i frihet til å reise rundt og holde foredrag om slaveri, og han var dermed en viktig bidragsyter i kampen om å få slutt på slaveriet i USA. 

Plantasjeeierens kone hater Patsey

Filmen har allerede rukket å få mange priser, og den er dessuten nominert til årets Oscar i klassen beste film, beste mannlige skuespiller (Chiwetel Ejiofor som Solomon/Platt), beste mannlige birolle (Michael Fassbender som den grusomme plantasjeeieren Edwin Epps), beste kvinnelige birolle (Lupita Nyong´o som slavekvinnen Patsey), kostymedesign, beste regissør (Steve McQueen), filmmanus (Joe Walker) og et par til - totalt ni nominasjoner så vidt jeg har klart å telle. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er helt uovertrufne! Chiwetel Ejiofor som Solomon gjør selvsagt et sterkt inntrykk. Likeså Lupita Nyong´o som slavekvinnen Patsey, som får unngjelde fra alle og kanskje aller mest fra plantasjeeierens kone, som forakter henne fordi Patsey utkonkurrerer henne fra ektesenga. Patsey som bare vil dø og føler at livet er ødelagt ... Historien i denne filmen er også formidabel, særlig fordi den i tillegg er sann. Når man i tillegg vet at blant alle dem som ble kidnappet etter å ha vært frikjøpt som slaver, var det bare et fåtall som slapp fri igjen, settes det hele i et mye mer grusomt perspektiv. De fleste historier om slaveri er fortalt av hvite, mens denne altså er ført i pennen av en som har opplevd slaveriet på kroppen selv. Det gjør den helt spesiell. 

Fortvilelsen over all volden som utøves mot slavene er
hjerteskjærende!

Jeg er ganske sikker på at denne filmen kommer til å stikke av med mange Oscars under Oscar-showet i kveld/natt! 

(Fasiten etter Oscar-utdelingen var at denne filmen fikk Oscar i kategorien beste film, Lupita Nyong´o fikk Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle, og det ble Oscar i kategorien beste adapterte manus.)

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Twelve Years a Slave
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama 
Skuespillere: Chietel Ejiofor (Solomon Northup), Michael Fassbender (Eqwin Epps), Brat Pitt (Samuel Bass), Lupita Nyong´o (Patsey), Benedict Cumberbatch (William Ford), Garret Dillahunt (Armsby), Sarah Paulson (Mary Epps), Paul Dano (John Tibeats), Paul Giamatti (Theophilus Freeman), Michael Kenneth Williams (Robert), Adepero Oduye (Eliza)
Spilletid: 134 min.



Andre som har skrevet om filmen:
- Randi Reading - 1. november 2014

"A Dangerous Method" (Regissør: David Cronenberg)

Freud, Jung og Spielreins trekantdrama

Vi befinner oss i Zürich og første verdenskrig går mot slutten. Nygifte Carl Gustav Jung er i ferd med å etablere seg som psykiater, og det er hans forhold til Sigmund Freud - hans mentor - og trekantdramaet med Sabina Spielrein i midten, som denne filmen handler om. Filmen er basert på en sann historie.

Sabina Spielrein ankommer Jung som en av hans første og mest utfordrende pasienter. At hun er mentalt forstyrret - lidende av hysteri, en psykisk sykdom som av en eller annen grunn florerte på den tiden - er det liten tvil om. Det som imidlertid gjør at Jung er i villrede om hvordan han skal gå frem i behandlingen av henne, og som får ham til å oppsøke Freud, er at hun virker svært seksuelt fokusert. Freuds teorier gikk ut på at all psyisk lidelse hadde sin rot i seksuelle erfaringer fra barndommen, innbildte og reelle. Under behandlingen, som etter hvert viser seg svært vellykket, forelsker Sabina seg i sin terapeut, og mot all sunn fornuft, innleder Jung et forhold med henne. Han fascineres ikke bare av hennes hang til seksuell ydmykelse, men også av hennes drøm om å bli psykiater selv (noe hun, denne russisk-jødiske kvinnen, etter hvert blir også - som en av de første kvinnelige psykiatere i historien). Jung ble dessuten påvirket av psykiateren Otto Gross, som hevdet at man ikke skulle undertrykke sine behov ... Sabina assisterer etter hvert Jung i hans vitenskapelige forskning, og vi følger den omfattende korrespondansen som fant sted mellom Jung og Freud.

Etter hvert skjer det uunngåelige. Ryktene om at Jung har et forhold til en av sine pasienter, sprer seg, og skandalen er snart et faktum. Og Jung, som av samvittighetsgrunner har tenkt at Sabina ikke er hans pasient formelt sett siden han ikke lenger tar seg betalt for "behandlingene", skjønner at dette er noe fåfengt. I begynnelsen benekter han at det har funnet sted et forhold, men Sabina, som ønsker å gå i terapi hos Freud, overtaler ham til å innrømme de faktiske forhold. Jung elsker Sabina, men føler seg også sterkt truet av henne. Til slutt går han med på å skrive til Freud og tilstå sin brøde ... Dette koster ham imidlertid vennskapet med Freud, som nå bare har forakt til overs for vennen og legen pga. hans overtramp i et lege-pasient-forhold. Samtidig er dette historien om to sterke personligheter som etter hvert dro i hver sin retning, noe Freud mislikte sterkt. Vi aner derfor et dobbelt motiv bak bruddet mellom mennene ... Trekantdramaet har satt varige spor innenfor psykoanalysen, i den forstand at grenseoverskridelsene som fant sted fikk konsekvenser spesielt for den retningen Jungs teorier utviklet seg etter hvert.

Hendelsesforløpet i "A Dangerous Method" er tidvis krevende å få tak på, og det er absolutt en fordel å kjenne noe til psykiaterne Jung og Freud på forhånd for å ha utbytte av denne filmen. Keira Knightleys rolle som Sabina er utfordrende, og hun spiller her en av sine beste roller noen sinne, synes jeg. Viggo Mortensen som Freud og Michael Fassbender som Jung er også solide i sine rolletolkninger, selv om disse rollene ikke innbyr til tilsvarende utfordringer som den som blir Keira Knightley til del. Dette er et sterkt historisk drama fra mellomkrigstiden, hvor vi også merker økende fokus på at Freud (og Spielrein) er jøde, mens Jung er arisk. Spielrein ble drept i en av Hitlers konsentrasjonsleire, mens Freud kom seg unna i siste liten (bare for å dø kort tid etter - i 1939). En virkelig interessant film, hvor handlingen foregår i vakre østtyske omgivelser, og hvor skuespillerprestasjonene er glitrende! Her må det bli terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: A Dangerous Method
Nasjonalitet: Canada, Storbritannia, Sveits, Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Viggo Mortensen (Freud), Michael Fassbender (Jung), Keira Knightley (Spielrein), Vincent Cassel (Gross)
Spilletid: 99 min.

Sabina Spielrein - rammet av hysteri

Et nært forhold oppstår mellom lege og pasient

Freud og Jung samtaler om det de er mest opptatt av - behandling av psykiatriske pasienter

Viggo Mortensen som Freud

Michael Fassbender som Jung

Vincent Cassel som Gross

Keira Knightley som Spielrein

"Shame" (Regissør: Steve McQueen)

Om skamfulle behov

Brandon er en flott mann i tredveårene. Utad svært vellykket, med en bra jobb og en leilighet med flott utsikt. Det imidlertid ingen vet er at han lider av sex-avhengighet. Han er alltid på jakt etter et nytt "offer", og når han ikke oppnår dette, kjøper han sex. Leiligheten hans er fylt med porno. Innerst inne drømmer også han om den store kjærligheten, men hans sex-avhengighet kommer hele tiden i veien.

En kveld Brandon har vært ute med sjefen sin David, en gift mann som ikke går av veien for et sidesprang i ny og ne, oppdager Brandon at det er noen i leiligheten hans. Han er overbevist om at det er innbruddstyver på ferde, men oppdager raskt at det er søsteren hans Sissy som har kommet på uanmeldt besøk. I likhet med Brandon er også hun nokså villfaren i livet sitt, uten evne til å slå rot noe sted. Men i motsetning til broren fremstår hun ikke som vellykket. Hun har ikke noe sted å bo, og spør om å få lov til å bo hos broren. Nokså motvillig går han med på dette.

Noen kvelder senere er Brandon igjen ute med David, og plutselig står søsteren hans på scenen og synger "New York, New York" på en jazzete og trist måte. Dette rører i noe hos begge mennene, og ender med at Sissy har sex med David i Brandons seng. Brandon er fra seg av avsky for at søsteren gjør dette mot ham, og flykter ut av leiligheten.

I mellomtiden blir vi vitne til at han dater med en vakker kvinne - Marianne - på jobben. Hun er så likefrem og ærlig i hele sitt vesen, og Brandon tror derfor at dette kan bli til noe mer enn kun et av hans mange kortvarige opplegg på damefronten. Helt til hans forførelseskunster overfor henne mislykkes så totalt at han fra seg av skam støter henne fra seg - selv om hun understreker at det ikke er så farlig ...

Etter hvert går Brandon og Sissy hverandre på nervene. Hun rydder aldri etter seg, bare roter og skaper kaos. Dessuten kommer hun ham ubehagelig nær når hun bl.a. oppdager all pornoen som befinner seg i leiligheten. Brandon ønsker at søsteren skal flytte ut, mens hun forsøker å apellere til hans samvittighet. Hun har ingen steder å dra. Brandon står like fullt på sitt: Sissy skal ut av hans liv! Selv om hun på mange måter er den eneste han har. Deretter blir vi vitne til to ensomme sjeler som det går det nokså raskt går nedover med. Kanskje trenger de hverandre mer enn i alle fall Brandon er klar over? Oppdager han dette i tide, før det er for sent?

Sjelden har jeg sett en film om to så til de grader desillusjonerte sjeler som i "Shame"! Vi aner at søsknenes oppvekst ikke har vært helt god, der de hver på sin destruktive måte desperat søker etter nærhet hos andre mennesker. Men uansett hvor mye de prøver, blir de bare mer og mer ensomme, innestengt i en kropp som ikke tillater at noen kommer for nær. Tidligere har jeg kun sett Michael Fassbender, han som spiller Brandon, i en film, nemlig "Hunger". Også den regissert av Steve McQueen for øvrig. Fassbender har ikke vært så lenge i skuespilleryrket (kun fra 2007), men er nok en vi kommer til å se mer til fremover. Carey Mulligan har jeg derimot sett i ganske mange filmer i den senere tid, mest som uskyldsren, ung og naiv. Desto mer interessant å se henne i en rolle som vamp. Filmens sentrale tema må vel uansett sies å være sex-avhengighet og hva dette gjør med den eller de som er rammet. Det er ikke mye lykke som følger i kjølevannet av en slik lidelse, og sånn sett viser denne filmen i all sin gru hvilke konsekvenser dette kan få. Pga. alle sex-scenene i filmen - og dem er det en del av - har filmen i Norge fått aldersgrense 15 år. Selv om skuespillerprestasjonene i filmen er gode, tror jeg like fullt ikke denne vil bli stående som en av dem jeg kommer til å huske veldig lenge. Ut fra en totalvurdering gir jeg terningkast fire.

Innspilt: 2011
Originaltittel: Shame
Nasjonalitet: England, USA
Genre: Drama
Skuespillere: Michael Fassbender (Brandon), Carey Mulligan (Sissy), Jamels Badge Dale (David), Nicole Beharie (Marianne)
Spilletid: 97 min.

Brandon - en meget ensom mann 

Sissy synger "New York, New York" på en bar

Brandon forsøker å sjekke opp en dame på bar

Brandon dater med Marianne, en vakker kollega

Brandon og Sissy 

"Hunger" (Regissør: Steve McQueen) - 2008

Drama fra virkeligheten om IRAs kamp mot England

I denne filmen beskrives en del av Englands historie som jeg vil anta at dette landet ikke er spesielt stolt av i dag.

IRA-medlemmet Bobby Sands havnet i fengsel nærmest ved en uheldig tilfeldighet tidlig på 80-tallet. Forholdene i fengselet beskrives nærmest som umenneskelig, og fientligheten mellom engelskmenn og irer var intenst. I media tordnet jernkvinnen Tatcher mot det hun mente var renspikket ondskap og terrorisme. Fra irenes side så det hele svært så annerledes ut. Ikke bare hadde England stjålet landet deres, men selv ble de utsatt for diskriminering, forhåndsdømming m.m. Havnet en ung irsk gutt først i politiets klør, fant politiet alltids noe på ham som gjorde at han kunne bures inne. Inne i fengselet florerte vilkårlig vold fra voktere og politimenn.

Sands og hans innsatte landsmenn mente at de var politiske fanger, uten å vinne gehør hos britiske myndigheter. I protest bestemte mange av fangene seg for å sultestreike. I filmen følger vi Sands siste dager som sultestreikende fange.

Filmen er vanvittig sterk! Og virkemidlene er nesten utelukkende visuelle, for knapt en replikk blir uttalt i store deler av filmen. Det gjør historien brutal. At den faktisk er fra virkeligheten, fra en nær fortid i et naboland som regner seg som meget sivilisert ... det gjorde selvsagt ekstra inntrykk. Dette er en viktig film som jeg virkelig anbefaler flere å se!

Innspilt: 2008

Originaltittel: Hunger
Nasjonalitet: Storbritannia, Irland
Genre: Drama
Skuespillere: Michael Fassbender (Bobby Sands), Liam Cunningham, Stuart Graham, Brian Milligan, Liam Campell
Spilletid: 91 min.