"Veronika vil dø" (Regissør: Emily Young)

Irriterende dårlig om psykiatrien


Innspilt: 2009
Originaltittel: Veronika Decides to Die
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Sarah Michelle Gellar, Jonathan Tucker, Erika Christensen, David Thewlis
Spilletid: 99 min.
Basert på Paulo Coelhos roman "Verionika vil dø"

Veronika har i grunnen "alt". Hun er ung, vakker, har en god jobb, en flott leilighet, god økonomi ... men så er saken den at hun faktisk ikke er lykkelig likevel. Hun har vært deprimert i lang tid, og legene som har behandlet henne har gitt henne mengder med antidepressiva. Joda, hverdagene går rundt ... på et vis ... men meningen med tilværelsen, gleden over livet ... den er ikke tilstedeværende.

En dag bestemmer Veronika seg for at hun ikke orker å leve lenger. Hun tømmer i seg alle sovepillene hun har tilgjengelig.

Stikk i strid med Veronikas intensjoner blir hun reddet, og hun våkner opp på en psykiatrisk institusjon. Der får hun vite at pillene hun tok har skadet hjertet hennes alvorlig og at et aneurysme som er under utvikling, kan sprekke når som helst. Og da dør hun!

Etter først å ha vært nedslått fordi hun overlevde, våkner det opp noe i Veronika som hun ikke ante at hun hadde. Det er en gryende livskraft som våkner ... Og plutselig er det som om hun er utstyrt med en helt ny kompetanse til å leve ... Dette påvirker også en del pasienter hun har rundt seg, og som institusjonen for lengst har gitt opp å kurere.

Det er i alle fall ti år siden jeg leste boka som filmen er basert på. Jeg husker nokså lite av den, annet enn at den var litt rar og veldig annerledes mye annen litteratur jeg har lest.

Denne filmen kan betraktes på to måter. Den ene måten er å betrakte den som en vakker historie om det å komme tilbake til livet, finne livskraften i seg selv og våkne opp fra et rutinepreget liv som ikke gir svært mange gleder i lengden. Ser man på filmen på denne måten, er den utvilsomt vakker.

Den andre måten å se filmen på er at den er irriterende ukorrekt mht hvordan en psykiatrisk institusjon drives, for ikke å si normalt ser ut. Her havnet jeg, og dette kommer derfor dessverre i veien når jeg vurderer filmen. For hvilken psykiatrisk institusjon er befolket med suicidale pasienter som kan komme og gå når de vil? Og som er omgitt av pene ting som kan knuses og brukes som selvmordsvåpen? Hvor det ikke en eneste gang skjer at noen hever stemmen eller mister besinnelsen? Og hvor en pasient som har sluttet å snakke, og som plutselig begynner å snakke, umiddelbart blir omringet av pleiepersonale og dopet ned? Uten å ha vært i nærheten av å gå beserk? 

Alt som skjedde på den psykiatriske klinikken fremsto for meg som så usannsynlig at jeg ikke klarte å engasjere meg i det hele tatt i det som hendte. Jeg opplevde også skuespillerprestasjonene fra dem som skulle fremstille Veronikas medpasienter som svært lite troverdige. Når et psykisk sykt menneske enten blir fremstilt med tics eller med et mimikkløst ansikt, da har de aldri sett et pyskisk sykt menneske i sitt liv. Jeg er veldig i tvil om jeg skal gi denne filmen terningkast tre eller fire, men ender med tre. En sterk treer riktignok, men heller ikke noe mer. 

Sarah Michelle Gellar som Veronika

"Anti Christ" (Regissør: Lars von Trier)

Mesterlig om sorg og ondskap


Innspilt: 2009
Genre: Thriller
Skuespillere: Willem Dafoe og Charlotte Gainsbourg 
Spilletid: 104 min. 

I innledningsscenen blir vi vitne til et elskende par som hengir seg fullstendig til hverandre, uten å ense noe som helst rundt seg. I bakgrunnen har sønnen, som knapt kan være mer enn litt over året, våknet og kommer seg ut av sengen sin. Han dytter en stol bort til vinduet, som han åpner. Og så skjer det som er alle foreldres mareritt: gutten bøyer seg for langt ut og så faller han ... Uten sjanse til å overleve fallskadene ... Scenen er innspilt i sakte kino, i svart-hvitt, akompagnert av musikken til Vivaldis Gelido in ogni vena ... Vakkert og grusomt på en gang.

Kvinnen blir fullstendig knust av sønnens bortgang, mens mannen hennes takler sorgen mer rasjonelt. Hun tynges av skyldfølelse over at hun kun hadde tanke for seg selv i det avgjørende øyeblikket. Angsten tar fullstendig overhånd og hun blir derfor blir innlagt på sykehus og tungt medisinert. Mannen hennes er terapeut, og selv om både han og hun vet at en terapeut aldri skal behandle sine nærstående, er det nettopp det som skjer. I begynnelsen pga. frustrasjon over det han mener er feilbehandling av kona, men etter hvert i et oppriktig ønske om å hjelpe henne. Han er tross alt den som kjenner henne best, ikke sant?

Ved hjelp av kognitiv terapi forsøker mannen å hjelpe kona til å takle sin angst. Da det er på det rene at den sterkeste angsten hennes er knyttet til hytta deres, som befinner seg langt inne i skogen, bestemmer de seg for at de må møte det vonde, konfrontere henne med angsten sin. For kun på den måten kan hun bli frisk. Lite vet noen av dem om hva som skal utvikle seg der inne i skogen. Det skal vise seg at de både har villskap og ondskap nok i seg til å kunne ødelegge hverandre totalt ...

Jeg har lenge hatt en slags aversjon mot å se denne filmen. Kanskje er det tittelen som har skremt meg? Det er i så fall synd, for jeg skjønte egentlig aldri hva tittelen hadde å gjøre med handlingen i filmen.  Da jeg satte meg litt mer inn i hva filmen egentlig handler om, bestemte jeg meg altså likevel for å se den. Jeg visste at den er omstridt - en sånn enten-eller-film - men i begynnelsen kunne jeg slett ikke forstå hva det var som var så oppsiktsvekkende og støtende  ... Men det skal jeg si at jeg gjorde fra midten av filmen og utover! Jeg må faktisk advare mot en del nokså groteske scener, som jeg ikke orket å se. Like fullt ble jeg totalt sett positivt overrasket over filmen. Skuespillerne hadde meget krevende roller, og det imponerte meg at de så levende fremstilte den galskapen som vokste frem etter hvert. Dette kombinert med scenografien gjorde at jeg ble sittende igjen med en følelse av å ha sett et mesterverk. Og akkurat dét hadde jeg virkelig aldri trodd at jeg skulle mene om denne filmen! Så kan man selvfølgelig filosofere over hva regissøren egentlig vil fortelle med denne filmen. At vi alle har ondskap nok i oss til å gjøre de mest forferdelige ting under gitte omstendigheter? Eller kanskje han utelukkende har ment å underholde ved hjelp av en del spekulative scener? Jeg opplevde i alle fall at den både var tankevekkende og underholdende! 

Det må bli terningkast fem. 

"De gales hus" (Regissør: Eva Isaksen) - 2008

Tjuefireåringen Aina har lenge slitt med manglende livslyst, og etter at hun har gått løs på og knust et utstillingsvindu i en butikk, blir hun innlagt på Varden - en psykiatrisk institusjon. Egentlig skjønner hun ikke hvorfor hun er der. Alle rundt henne virker splitter pine gale, mens hun bare ønsker å sove.

På Varden blomstrer galskapen, men det på en slik måte at vi skjønner at dette under gitte omstendigheter like godt kunne ha vært meg eller deg. Bak galskapen skjuler det seg nemlig høyst oppegående mennesker, som har problemer med å takle verden der ute. Sammen finner de et unikt samhold, slik at det er trist og ikke en glede når en pasient skrives ut. Oppi all galskapen er det også mye galgenhumor.

Hvis du vil vite hvordan det går med Aina og de øvrige pasientene, anbefales det at du ser filmen selv! Den er full av overraskelser! Alt i alt en meget vellykket film, selv om det alvorlige grunntemaet gjør at den aldri tar helt av. 

"Frances" (Regissør: Graeme Clifford) - 1982

Dette er en klassiker av en film som jeg i årenes løp har sett utallige ganger. Den unge Hollywood-stjernen (Jessica Lange) som ønsker å hoppe av det tomme og innholdsløse livet som filmstjerne, og som hver gang ender opp med å bli tvangsinnlagt på psykiatrisk klinikk av sin mor ... Moren som fullbyrder sine egne drømmer gjennom datteren, og som er avhengig av sin datters suksess for selv å føle seg som et helt menneske ... Til slutt går hun så langt som å få datteren lobotomert for å få slutt på hennes opprørstrang. Historien er så hjerteskjærende og forferdelig at jeg blir like opprørt hver gang jeg ser denne filmen.