"Lion" (Regissør: Garth Davis)

En knallbra film om å lengte hjem!

Jeg har tidligere presentert en oversikt over nominerte filmer i noen av de viktigste kategoriene til årets Oscar her på bloggen. Det har gått mye tregere å få sett filmene denne gangen enn hva jeg hadde sett for meg på forhånd. Tiden er et knapphetsgode, dessverre. Det kommer derfor til å holde hardt å få sett veldig mange filmer i år. Jeg håper likevel at jeg treffer noen lunde greit på de filmene jeg faktisk velger å se. Heldigvis har noen av dem kommet på DVD (som "Captain Fantastic", "Land of Mine" og "A Man Called Ove", og dette gjør det litt enklere å få sett flere filmer. Hittil har jeg sett "Manchester by the Sea", "Florence Foster Jenkins" og"Lion". 

"Lion" er nominert til seks Oscars i år; i kategoriene beste film, beste mannlige birolle (Dev Patel), beste kvinnelige birolle (Nicole Kidman), beste cinematografi, beste filmmusikk og beste manus (adapted screenplay). Etter å ha sett filmen, mener jeg at den har en god sjanse i alle kategorier hvor den er nominert. 

Regissøren Garth Davis er et ubeskrevet blad for meg, men for andre som ser mye serier er han nok kjent for "Top of the Lake". "Lion" hadde premiere på Toronto International Film Festival 10. september 2016, og filmen ble nominert til flere priser i forbindelse med Golden Globe tidligere i år. Den hadde Norgespremiere 6. januar i år, og går for fullt på norske kinoer for tiden. Grunnen er åpenbar: denne filmen er en publikumsmagnet! At historien som filmen er basert på i tillegg er sann, gjør den bare enda mer interessant. Filmen er basert på Saroo Brierleys selvbiografi "A Long Way Home". 

Saroo Brierley blir født med navnet Sheru Munshi Khan i Ganesh Talai, en liten landsby i Khandwa i India. Her lever han sammen med sin mor og sine to søsken. De er fattige fordi faren forlot dem for en tid siden, men samholdet i familien ersterkt. Saroo og hans eldre bror Guddu gjør det de kan for å hjelpe moren slik at familien ikke skal sulte. (Sheru betyr for øvrig "løve" - derav filmens tittel.)

Saroo og Guddu

Guddu får en jobb som gjør at han må ta toget noen mil fra landsbyen. Saroo insisterer på å bli med for å hjelpe til. Motvillig tar Guddu ham med, men dette skal han komme til å angre dypt og inderlig på. Vel fremme er nemlig Saroo bare trøtt og vil sove. Guddu får Saroo til å love at han skal bli ved benken der han forlater ham til han er tilbake, og dette lover Saroo. Ut på natta våkner han imidlertid og begynner å lete etter Guddu. Nysgjerrigheten driver ham inn på et stillestående tog, og før han vet ordet av det, sovner han igjen. Da han våkner, er toget i gang. Han får panikk og prøver å komme seg ut, men det er umulig. I to dager er han innesperret i toget, som ender opp i Kolkata. 

En bortkommen gutt ...

Sulten og medtatt rusler han rundt i gatene. Her er det mange farer som truer, men fordi han er street smart, klarer han å slippe unna de fleste farer. Det handler om mennesker som vil utnytte små barn, og hvor politiet ser en annen vei. Og det handler om mennesker som gir ham mat og vil selge ham til ... ja, hva vet vi? Til slutt ender han i myndighetenes hender. Der prøver man virkelig å gjøre alt for å spore opp moren hans. Men hva hjelper det når moren hans er analfabet og ikke leser aviser? Til slutt blir han forespeilet en fremtid som adoptivbarn i Australia. 

Saroo møter sin australske adoptivmor for første gang

Saroo kommer til et ektepar som har gledet seg stort til å få et barn fra India. Han er heldig med sine atoptivforeldre, og de er heldige med sitt adoptivbarn. Så bestemmer de seg for å adoptere et barn til ... Vi aner allerede ved ankomsten at dette barnet betyr trøbbel. Barnet er svært traumatisert og ustabilt i sitt følelsesliv og sin atferd. Idyllen er brutt og Saroos adoptivforeldre drives fra den ene fortvilede situasjonen til den neste ... Selv kjenner Saroo ingen tilhørighet med han som skal være hans bror, og dette bidrar antakelig enda mer til å traumatisere broren. Han hører jo ikke hjemme noe sted. Adoptivforeldrene går imidlertid løs på oppgaven med en ektefølt iver og kjærlighet.

Et nytt liv begynner i Australia, men Saroo glemmer aldri den familien
han kom bort fra.

Som alle adoptivbarn kommer også Saroo til et punkt der han ønsker å finne tilbake til sine røtter. Tankene går til moren og broren som han tenker må ha lett etter ham i alle disse årene. Han husker en del fra barndommen sin, men ikke alt. Blant annet sliter han med å huske hvor han kom fra og hva moren hans het. Så begynner han å forske på hvor toget som endte i Kolkata kunne ha kommet fra. Hvor fort gikk togene den gangen? Ja, hvor langt kom man med et tog på to døgn for 25 år siden? Ved hjelp av Google Map visualiserer han mengder med steder i India. Steder han kjørte forbi mens han var innestengt i toget, og som han fremdeles husker vagt ... Klarer han å finne tilbake til landsbyen der han kom fra til slutt? 

Underveis presenteres vi for de klassiske sidene ved adopsjon. Identitetskriser, fosterforeldrenes følelser, omgivelsenes reaksjoner på en lengsel etter sine røtter, som aldri tar slutt ... Her spilles det på hele følelsesregisteret, og det er ikke til å unngå at man griner en skvett opptil flere ganger. Det forhold at hovedrolleinnehaveren selv er den skjønneste av de skjønne, hjelper også godt på. Kulissene i filmen er meget autentiske, og dette bidro til å gi historien høy troverdighet. Skuespillerprestasjonene i filmen er i det øvre skiktet. Man blir ganske enkelt fengslet! 

Det er forstemmende hvor farlig det er å være gatebarn i India. Tematikken går igjen mange steder. Vi kunne se det i filmen "Saalam Bombay" og vi kunne lese om det i Vikas Swarups "Slumdog Millionaire" (her spiller Dev Patel hovedrollen), James A. Levines "Den blå skriveboken", Anne Ch. Østbys "Kjærlighetsgata" og Rohinton Mistrys klassiker "Balansekunst". Sistnevnte er blant mine 10 på topp-bøker. (Samtlige linker peker til mine omtaler her på bloggen.) Gjennom filmen får vi også et grundig innblikk i at det ikke bare er en dans på roser å adoptere et barn fra et fattig land, kanskje særlig der hvor barnet er så pass stort at det husker sitt tidligere liv. Filmen forteller dessuten en historie om den lengselen vi alle har i oss etter å finne tilbake til røttene våre. Det er en sterk dragning som for mange blir svært eksistensiell. 

Denne filmen anbefaler jeg på det sterkeste! Jeg har stor tro på at den vil håve inn flere Oscars! Kom deg på kino! 

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen, som var nominert innenfor seks kategorier, ikke fikk en eneste pris. Det må jeg innrømme at jeg ble veldig overrasket over.)

Innspilt: 2016 
Originaltittel: Lion
Nasjonalitet: Australia, England
Språk: Engelsk, hindi og bengali
Sjanger: Drama
Skuespilere: Dev Patel (Saroo Brierley), Rooney Mara (Lucy, Saroos kjæreste), Nicole Kidman (Saroos adoptivmor) m.fl.
Spilletid: 118 min.

Shilpi Somaya Gowda: "Indias datter"

Om å falle mellom to kulturer

Forfatteren Shilpi Somaya Gowda er vokst opp i USA og er datter av foreldre som i sin tid emigrerte fra Mumbai i India. Det som i sin tid inspirerte henne til å skrive "Indias datter", var et opphold som frivillig ved et barnehjem for foreldreløse i India i 1991. Så vidt jeg vet er "Indias datter" hennes første og eneste bok så langt.

Lille Usha blir født i Dahanu i India i 1984. Moren Kavita er fra seg av fortvilelse over at hun nok en gang har født en datter. Den forrige datteren hun fødte tok ektemannen Jasu fra henne, og hun så henne aldri mer. Mest sannsynlig ble babyen drept før soloppgang. Kavita er fast bestemt på at denne andre datteren ikke skal lide samme skjebne, og hun trygler derfor mannen sin om å la datteren leve over natten. Før han våkner dagen etter, drar hun og søsteren inn til nærmeste by, hvor hun leverer babyen fra seg til et barnehjem. Siden skal det ikke gå en dag uten at hun tenker på datteren sin, hvordan det har gått med henne, hvordan hun klarer seg i livet, om hun er gift, har fått egne barn osv.

På samme tid i California i USA må ekteparet Somer og hennes indiske ektemann Krishnan innse at de ikke kan få barn. Etter gjentatte spontanaborter får nemlig Somer vite at hun lider av en sjelden sykdom som bringer henne i tidlig overgangsalder allerede i begynnelsen av 30-årene. Etter en del frem og tilbake bestemmer de seg for å adoptere et barn fra India. Tilfeldighetene fører dem til lille Usha, som de velger å kalle Asha.

Asha vokser opp som adoptivdatter av legeparet Somer og Kris. Hun vet at hun er adoptert, og allerede fra hun er ganske liten drømmer hun om hvem hennes egentlige foreldre er. Hun og moren er ikke alltid på nett, og dette fører til at hun som regel vender seg til faren, som hun føler seg mest beslektet av siden de begge er indiske. Somer føler seg avvist av datteren, og jo mer datteren gjør for å markere sin egen selvstendighet, jo mer tar Somer seg nær av dette. Det hele topper seg da datteren i en alder av 18-19 år bestemmer seg for å ta et års opphold i India, og ønsker å bo hos farens familie. En familie Somer aldri har følt seg som en del av, fordi det meste er så fremmedartet og annerledes det hun selv har vokst opp med. Hun innser heller ikke hvor sårt det er for mannen hennes at hun aldri har evnet å møte ham på det som er hans opprinnelse - det indiske. Til slutt går det på ekteskapet løs.

Parallelt følger vi Kavita og Jasu, som etter sønnen Vijays fødsel, velger å flytte til Bombay med drømmer om et bedre liv enn hva landsbygda og feilslåtte innhøstinger kan by dem. Men byen er ikke slik de hadde trodd, og i stedet for velstand må de friste et liv i slummen i begynnelsen. Livet er en evig kamp for å overleve, og den høyt elskede sønnen deres vokser opp i en by hvor det for ham ikke er ærlighet som er veien til velstand, men et liv i kriminalitet ...

I mellomtiden ankommer Asha India og farens familie i Mumbai, med en drøm om å finne sine biologiske foreldre ... Samtidig jobber hun med et journalistisk prosjekt hvor hun intervjuer familier som lever i slummen. Ashas opphold hos sin indiske fars-familie, som representerer overklassen i India, får henne til å forstå - kanskje for første gang i sitt liv - hvor heldig hun tross alt har vært og hvor mye moren faktisk har gjort for henne ... Så spørs det om den lille familien klarer å bygge broer mellom hverandre og på tvers av de stridighetene som har preget de siste årene av deres liv, og hvor viktig det egentlig er for Asha å bli gjenforent med sin biologiske familie ...

Da jeg begynte å lese "Indias datter", kjente jeg på skuffelsen over at boka ikke holdt en bedre kvalitet rent litterært. Historien, som er besnærende nok, er fortalt på en svært deskriptiv måte, og svært lite overlates til leserens fantasi. Det er i det hele tatt svært lite å lese mellom linjene. Språket er enkelt og like frem, og selv gjenkjente jeg få - om noen - litterære virkemidler. I sånn ca. annet hvert kapittel veksler historien fra India til USA osv., og i små glimt følger vi legeekteparet i USA og Ashas biologiske foreldre i India gjennom små og store hendelser fra adopsjonen i 1985 og frem til 2005. Første halvdel av boka var nokså stillestående, synes jeg, men den kom seg veldig etter at Asha ankom India. Innblikket vi får i rikmannsfamilien hun kommer til, og den grelle kontrasten til menneskene som lever slummen, opplevde jeg som svært interessant. Boka ble etter hvert en page turner, og sidene gikk virkelig unna på slutten, lettlest som den må sies å være. Uten at den er å betrakte som stor litteratur av den grunn. Og så ble jeg nok aldri så lite provosert av at forlaget på baksiden av bokas smussomslag har gjengitt et sitat om at boka er et mesterverk. Er det noe denne boka ikke er, så er det et mesterverk. Derimot inneholder boka en gripende historie om hvordan jentebarn behandles enkelte steder i India - noe som ikke minst har kommet til uttrykk på fødselsstatistikken i dette landet i de senere år. Statistikken indikerer at noe mellom 5 og 10 % av jentebarna rett og slett forsvinner etter fødselen. Jeg synes boka fortjener terningkast fire. 

Utgitt på engelsk: 2010
Originaltittel: Secret daughter
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt: Sidsel Mellbye
Forlag: Juritzen Forlag
Antall sider: 365

Andre bloggere som har skrevet om boka:
- Beatelill
- Camillas hjørne av verdensveven
- Eselører
- Groskro
- Solgunn sitt

Shilpi Somaya Gowda