"The Best Exotic Marigold Hotel" (Regissør: John Madden)

En India-teaser av rang!

Syv mennesker godt over middagshøyden har bestemt seg for å gjøre noe med sine liv, og tilfeldighetene fører dem alle til The Best Exotic Marigold Hotel i Jaipur i India.

Vi møter enken Evelyn Greenslade (Judi Dench) som nettopp har opplevd å få snudd livet på hodet etter at mannen døde. Han som hun har stolt blindt på gjennom et helt liv, har etterlatt henne så mye gjeld at hun er nødt til å selge hjemmet sitt. Og hva skal hun gjøre, hun som i hele sitt voksne liv "bare" har vært hjemmeværende? Sønnen tilbyr henne at hun kan bo hos hans familie, men bare tanken på dette byr Evelyn i mot. I stedet reiser hun til India for å se hva skjebnen har å by henne.

Vi møter Graham Dashwood (Tom Wilkinson), en pensjonert dommer som ønsker å reise tilbake til sin barndoms India, der han opplevde sitt livs mest lykkelige øyeblikk sammen med mannen han elsket. Hvordan har det gått med den indiske gutten som ble så skandalisert da han ble funnet tett omslynget i Grahams armer for mer enn førti år siden? Har han levd et liv i skam? Dette har Graham et sterkt ønske om å finne ut før han dør ...

Vi møter Muriel Donnelly (Maggie Smith) som hele sitt liv har levd som hushjelp for andre. Nå er hoftene hennes utslitt og hun trenger å få operert inn en hofteprotese. Det engelske helsevesenet gir henne valget mellom seks måneders ventetid på operasjon i England - eller å reise til India hvor hun kan bli operert med det samme. Hun velger India, og reiser av gårde med kofferten full av engelsk mat fordi hun nekter å spise alt hun ikke kan uttale selv.

Vi møter Madge Hardcastle (Celia Imrie), kvinnen som nekter å gi opp hele seg selv for å være "alt" for barn og barnebarn. Hennes drøm er å finne seg en mann, helst en velsituert sådan, slik at hun kan få noen flere gode år før hun frykter at hun skal visne som kvinne. Kanskje er India svaret på hennes drømmer?

Vi møter ekteparet Jean (Penelope Wilton) og Douglas Ainslie (Bill Nighly) som nettopp har flyttet inn i en seniorleilighet med alarm, og som har bestemt seg for å tilbringe en fantastisk og eventyrlig ferie i India. Dvs. der Douglas er nysgjerrig, positiv og livsbejaende, er hans kone en sur, innesluttet og negativ kvinne som ikke har noe ønske om å oppleve alt det fantastiske som finnes rundt henne. Har de en sjanse til å finne tilbake til noe av det som bandt dem sammen tidligere i ekteskapet?

Og sist men ikke minst møter vi Norman Cousins (Ronald Pickup), en fordums kvinnebedårer som er konstant på jakt etter nye kvinner han kan nedlegge, og som etter gjentatte nederlag overfor yngre kvinner må innse at hans aksjer ikke holder like høy kurs som tidligere. Kanskje er India svaret også på hans drømmer?

Møtet med India - all støyen, alt det tilsynelatende kaoset, alle fargene, alle menneskene - blir et sjokk for pensjonistene. Etter hvert skal det vise seg at de takler dette på høyst ulike vis, og det er først og fremst dette filmen handler om. Det første sjokket de uansett må komme over, er tilstanden på det hotellet de har leid seg inn på. For det er alt annet enn det de ble forespeilet. Bestyreren Sonny (spilt av Dev Patel, den samme som spilte i "Slumdog Millionaire") er en sjarmerende ung mann med livsmottoet "alt går bra til slutt, og er det ikke bra, så er det ikke slutten enda ...", overtaler dem til å gi hotellet hans en sjanse. Og dermed er det duket for en herlig komedie av beste britiske merke! Her møter vi fordommer, gryende livsglede, ja til og med en og annen forelskelse ... Og som om ikke det var nok, får vi også presentert en sørgelig-herlig indisk kjærlighetshistorie, ispedd et stykk dominerende mamma som vil bestemme over Sonnys liv og hotellet, som Sonny eier en tredjedel av. Hele tiden med et idyllisk og fargerikt India, riktignok med fattigdommen godt kamuflert, som kulisse. Det er faktisk bare å gi seg fullstendig hen! Her kan det ikke bli noe annet enn terningkast seks! Den som ikke får lyst til å reise til India etter å ha sett denne filmen, har etter min mening ikke skjønt noe som helst ... ;-)

Innspilt: 2012 
Originaltittel: The Best Exotic Marigold Hotel
Nasjonalitet: England
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Bill Nighy (Douglad Ainslie), Maggie Smith (Muriel Donnelly), Tom Wilkinson (Graham Dashwood), Judi Dench (Evelyn Greenslade), Dev Patel (Sonny), Penelope Wilton Jean Ainslie), Ronald Pickup (Norman Cousins), Celia Imrie (Madge Hardcastle)
Spilletid: 119 min.

"My week with Marilyn" (Regissør: Simon Curtis)

En sjarmbombe av en film!

Det er sommeren 1956, og Marilyn Monroe, nygift med Arthur Miller (hennes tredje ekteskap, for øvrig), er i ferd med å spille inn filmen "The Prince and the Showgirl", samtidig som hun og hennes mann er på bryllupsreise. Inn på filmsettet kommer den 23 år gamle Colin Clark, rikmannssønn og nettopp ferdig med sine Oxford-eksamener, fast bestemt på at han vil jobbe med film. Han aksepterer alle vilkår - eller helst mangel på sådan - for å få lov til å være med.

Idet Arthur Miller forlater England, og Marilyn er igjen for å fullføre innspillingen av filmen, oppstår det - til alles store overraskelse - et nært vennskap mellom Colin, som befinner seg nederst på rangstigen i filmsettet, og berømte Marilyn Monroe. I likhet med alle andre før ham, blir han hodestups forelsket i henne. Hun er på sin side aller mest opptatt av om han er på hennes side eller de andres, nedfor og ensom som hun føler seg etter at ektemannen har reist. Som den store filmdivaen hun er, kommer og går hun nemlig som hun ønsker, og hun er i posisjon til å velge å la være å forholde seg til regissøren av filmen. Mens regissøren (i Kenneth Branaghs skikkelse) river seg i håret av fortvilelse, diller og daller alle de andre rundt den deprimerte Marilyn som tidvis ikke er i stand til å huske en eneste replikk.

I løpet av en uke opplever Colin å komme inn på stjernen, og han gir henne et pusterom fra all ståheien fra filmcruet, fansen og alle som ønsker seg en del av henne. Og ble han sjarmert av Marilyn i Michelle Williams skikkelse, så var heller ikke jeg uberørt. Denne filmen er så fullkommen, så skjønn, så sjarmerende, så herlig at det bare er å gi seg ende over! Og Eddie Redmayne, som jeg tidligere kun har hatt gleden av å se i mindre roller (spilte han kanskje ikke i en eller annen film fra Tudor-perioden og Pillars of the Earth?), spiller sin livs rolle i "My week with Marilyn"! Han kommer vi til å se atskillig mer til i tiden fremover! I anstendighetens navn: når skal noen ta på seg å lage en skikkelig film om hele Marilyn Monroes liv? Både husets 19 åring og jeg var for øvrig skjønt enige om at det er på tide å gå til anskaffelse av Marilyn Monroes filmer!

Denne filmen er så vellykket på alle mulige måter at det blir terningkast seks! Ikke forvent gjenkjennelige scener fra sladrepressen i filmen. Derimot blir vi kjent med flere ukjente  sider av filmdivaen. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: My Week with Marilyn
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Michelle Williams (Marilyn Monroe), Emma Watson (Lucy), Dominic Cooper (Milton Greene), Kenneth Branagh (Laurence Olivier), Judi Dench (Dame Sybil Thorndike), Julia Ormond, Eddie Redmayne (Colin Clark), Dougray Scott (Arthur Miller), Derek Jacobi 
Spilletid: 99 min.

J. Edgar (Regissør: Clint Eastwood)

Biografi om John Edgar Hoover - FBIs første direktør gjennom 50 år

John Edgar Hoover (f. 1895 d. 1972) var den første lederen for den amerikanske etterforskningsetaten Federal Bureau of Investigation - bedre kjent som FBI. Han ble utnevnt i 1924 og virket helt frem til sin død i 1972. Hoovers ettermæle er noe omdiskutert. Var han en helt, eller en maktsyk person preget av noe paranoide etterforskningsmetoder? Bl.a. var han toneangivende i det vi i dag betegner som Mccartyismen og hans måte å sikre bevis på, kan absolutt diskuteres i et rettssikkerhetsperspektiv.

Den nå over 80 år gamle Clint Eastwood har regissert dette dramaet om den tidligere FBI-direktøren J. Edgar Hoover, og vi kommer antakelig tettere på ham og hans svært hemmelige privatliv enn kanskje noen gang tidligere.

Leonardo DiCaprio fremstiller Hoover fra ung mann og frem til hans død meget overbevisende! Hoover levde hele sitt liv sammen med sin mor, og forholdet til kvinner var nærmest et ikke-tema i hans liv etter at han forsøkte å fri til kvinnen som forble hans meget lojale sekretær Helen Gandy, men som altså ikke ønsket å gifte seg med ham. I Hoovers nærmeste krets var det i grunnen ingen som hadde et familieliv, og selv om det er udiskutabelt at Hoover krevde så mye av dem at det aldri ble plass til noen familie, kunne dette i tillegg ha høyst ulike årsaker. Som medarbeideren hans som åpenbart næret homofile følelser overfor Hoover, men som historien i grunnen ikke forteller noe mer om - hvorvidt disse følelsene ble gjengjeldt eller ikke ... Hoovers mor - her i Judi Dench´ skikkelse - hadde imidlertid mye hun skulle ha sagt i den forbindelse. Heller så hun sin sønn død enn som en "daffodil" (betyr egentlig påskelilje, men brukt i denne settingen mer en omskrivning av homofil, slik jeg oppfattet dette) ... Dermed var temaet uttømt! Moren ønsket imidlertid å lære sønnen å danse, slik at han i det minste kunne fremstå som litt mer av en damenes venn enn den meget tilkneppede, sjenerte og klønete nerden han faktisk var.

I filmen springer handlingen i tid, fra den eldre og grublende Hoover, til den fremadstormende mannen han en gang var. Vi blir vitne til kjente historiske hendelser i FBIs historie - bl.a. Lindbergh-kidappingen og mordet på John F. Kennedy. Da Hoover til sist dør, har han instruert sin lojale sekretær til å destruere mappene hans. Dermed er ettertiden avskåret fra å gå ham nærmere i sømmene. Denne mannen som i løpet av 50 år ble kanskje den mektigste mannen i USA, som "gjennom åtte presidentperioder og tre kriger, i skuddlinjen for både reelle og antatte trusler, utfordret (...) samfunnets normer og grenser for å nå sitt mål, maksimal trygghet for sine landsmenn. J. Edgar var antikommunist på sin hals, hans metoder var både hensynsløse og heroiske, for omgivelsene ofte uklare og uforståelige. For Hoover selv var de nødvendige - for å skape den verdenen han utrøttelig higet etter." (Sitatet er hentet fra Filmwebs omtale av denne filmen.) Det er på sin plass å nevne at det pga. Hoovers lange og kontroversielle styre av FBI ikke lenger er mulig for FBI-direktører å sitte i stillingen lengre enn 10 år (se Wikipedia).

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er det ingenting å si på. Leonardo DiCaprio, som jeg kanskje har en tendens til å anse som en lettvekter-skuespiller, viser her til fulle at han er en karakterskuespiller av rang. Endelig ble jeg faktisk overbevist om akkurat dette! For øvrig tenkte jeg mens jeg så filmen at fremstillingen av Hoover er veldig sammenfallende med det jeg forbinder med det amerikanske folkesjelen, i den grad man kan si at denne finnes. Den generelle paranoiaen mot følte farer utenfra, og arrogansen i forhold til at man selv har så rett at det ikke er noe poeng i å lytte til andre annerledestenkende, er det jeg sikter til. Videre at man gjennom ulike "velmenende" tiltak heller bidrar til å øke faren enn til å redusere denne. Clint Eastwood er en fantastisk regissør, men jeg tenker at denne filmen med fordel kunne vært noe kortere. 137 minutter er sikkert passende for et amerikansk publikum, som har et nærmere forhold til FBI og Hoover, mens i alle fall jeg helt klart kunne ha klart meg med en halv time mindre. Dette førte til at jeg - til tross for at dette må betegnes som en svært god film - kjedet meg litt underveis. Dessuten reagerte jeg på at iveren etter å få DiCaprio til å ligne Hoover har ført til at sminkingen av ham var i meste laget. Derfor blir det terningkast fem fra min side denne gangen. Samtidig må jeg berømme regissøren for at han hårfint balanserer fremstillingen av Hoover, slik at selv kritikken mot ham fremstår som respektfull - tross alle avsløringene underveis. Oslopuls har for øvrig en glitrende og nokså dyptpløyende analyse av filmen på sine nettsider - under overskriften "FBI-sjef ut av skapet". 

Innspilt: 2011
Originaltittel: J. Edgar
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Leonardo DiCaprio (J. Edgar Hoover), Naomi Watts (Helen Gandy), Judi Fench (Hoovers mor), Armie Hammer (Clyde Tolson)
Spilletid: 137 min.

Den unge J. Edgar Hoover spilt av Leonardo DiCaprio

Naomi Watts i rollen som Hoovers lojale sekretær

Den aldrende Hoover - også her spilt av Leonardo DiCaprio

"Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides" (Regissør: Rob Marshall)

Herlig oppfølger!


Innspilt: 2011
Originaltittel: Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides
Nasjonalitet: USA
Genre: Action, eventyr, fantacy
Skuespillere: Johnny Depp (Jack Sparrow), Penélope Cruz (Angelica, Blackbeards datter), Ian McShane (Blackbeard), Geoffrey Rush (Hector Barbossa), Kevin McNally (Gibbs), Stephen Graham (Scram), Keith Richards (Teauge Sparrow), Astrid Bergès-Frisbey (Syrena), Judi Dench, Gemma Ward, Óscar Jaenada, Richard Griffiths
Spilletid: 136 min. 

I åpningsscenen av filmen - den fjerde i rekken av Pirates of the Caribbean-filmene - blir vi vitne til at Gibbs er arrestert, anklaget for å være Jack Sparrow. I siste liten blir han reddet av selveste Jack Sparrow selv, som har tatt dommeren til gissel og agerer dommer selv. Men allerede under flukten fra rettssalen, tas de atter til fange og bringes til kong Georges slott.

Kong George er på jakt etter ungdomskilden, som skal befinne seg ute i havet et eller annet sted. I siste liten har Gibbs spist kartet - etter å ha pugget hver minste detalj av det. Dermed er det kun han og Jack Sparrow som vet hvor kilden er. Mens de befinner seg på kongens slott, dukker Black Pearls tidligere kaptein, den godeste Hector Barbossa opp. Kongen har utstyrt ham med et skip hvis formål er å finne ungdomskilden, men før de kommer så langt - og etter at Barbossa har fortalt en sjokkert Jack Sparrow at skipet Black Pearl har sunket i havet - flykter Jack Sparrow hals over hode i et stunt så fantastisk at selv ikke en kung fu i asiatiske filmer kunne gjort dette bedre ...

Jack Sparrow havner imidlertid i klørne på en annen kaptein av det heller lurvete slaget. Kaptein Blackbeard er ingen ringere enn faren til Angelica, kvinnen Jack Sparrow aldri har sluttet å elske. Deretter starter et kappløp uten sidestykke for å finne ungdomskilden, og spørsmålet er hvem som kommer frem først ... Kongens skip ledet av kaptein Barbossa, kaptein Blackbeards skip eller noen av de andre skipene som også er på vei? Underveis introduseres vi for vakre havfruer, hvis tårer skal være nøkkelen til kilden, som skal gjøre at den som drikker av den lever evig "ever after" ...

Det er sjelden at oppfølgerfilmer holder koken i film etter film. Etter den svært skuffende tredje filmen i denne Pirates of the Caribbean-serien, synes jeg imidlertid at fireren tar seg betydelig opp. Johnny Depp i Jack Sparrows skikkelse er så fornøyelig at bare han gjør det morsomt å se denne filmen. Dessuten er jeg fan av Geoffrey Rush, som jeg relativt nylig opplevde i den mer seriøse filmen "Kongens tale", hvor han spilte kongens logoped. Her er han imidlertid i en helt annen setting, som skurk og pirat. Og han er så herlig i rollen at det bare er til å gi seg ende over. Jeg har for øvrig mer sansen for Penélope Cruz enn for Keira Knightly, som spilte i tre´eren "At World´s End". Hun oser av kvinnelighet og ikke rent lite femme fatale. Kulissene i disse filmene har det aldri vært noe å si på. Heller ikke skuespiller-talentene. Denne gangen opplevde jeg like fullt at historien var morsommere, mer spennende og mer fantasifull. Selv om jeg i utgangspunktet ikke trykker fantacy-genren til mitt bryst ... Jeg kommer faktisk ikke fra å måtte gi denne filmen terningkast fem. Kanskje ikke den sterkeste fem´eren, men dog ... For øvrig må jeg legge til at ungdommene i huset elsket denne filmen!

Johnny Depp i rollen som piraten Jack Sparrow

Fantastiske kulisser!

Masse humor!

På jakt etter ungdomskilden

Noen av de vakre havfruene var mindre onde enn andre ...

"Jane Austens Pride and Prejudice" (Regissør: Joe Wright)

Rett før jeg er erklært Austen-fan likevel ... 


Innspilt: 2005
Norsk tittel: Stolthet og fordom
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Keira Knightley (Elizabeth Bennet), Matthew Macfadyen (Mr. Darcy), Donald Sutherland (Mr. Bennet), Brenda Blethyn (Mrs. Bennet), Rosamund Pike (Jane Bennet), Judi Dench (Lady Catherine de Bourg), Simon Woods (Charles Bingley)
Spilletid: 125 min.

Elizabeth Bennet vokser opp som en av fem søstre på et lite, nokså slitent gods i England. Ingen av søstrene er gift eller formuende. Deres mor anser det derfor som sin fremste plikt å sørge for at døtrene blir godt gift og får en trygg fremtid.

Da det ryktes at en ung og ugift, rik mann har flyttet inn på godset Netherfield Park rett i nærheten, blir fru Bennet fra seg av glede! Det gjelder å være først ute med å få presentert døtrene sine - i håp om at vedkommende - Mr. Charles Bingley - skal falle for en av dem. Hvilket han også gjør! Mellom ham og den eldste av søstrene, Jane, oppstår det nemlig søt musikk.

Mr. Bingleys beste venn, Mr. Darcy, opptrer ikke bare reservert, men direkte sur og grinete hver gang han befinner seg blant andre. Han har åpenbart bestemt seg for at han ikke ønsker å senke seg ned på samme nivå som de andre. Han og Elizabeth havner fort i krangel, og ingen av dem kan fordra hverandre.

Så forsvinner plutselig både Mr. Bingley og Mr. Darcy fra distriktet, og Jane sitter tilbake og er helt knust. Hun skjønner ikke hva som gikk galt. I mellomtiden har Mr. Wickham dukket opp, og han kan fortelle direkte ufordelaktige ting om Mr. Darcy. Elizabeth hater ham om mulig enda mer etter dette. Like fullt er hun ikke i tvil om at hun skal avslå et frieri fra presten Mr. Collins - en pompøs, viktigper av en tørrpinn. Moren tar imidlertid nesten sin død av at datteren takker nei til et slikt fordelaktig ekteskap. Den som derimot velger å gifte seg med Mr. Collins, er Elizabeths beste venninne, en kvinne som mener at hun ikke har råd til å tenke på romantikk.

I forbindelse med et besøk hos venninnen - nå Mrs. Collins - viser det seg at både Mr. Collins og Mr. Darcy har forbindelser med en felles velgjører, den arrogante og ufordragelige Lady Catherine de Bourg. Uansett fører dette til at hun får nyss i at Mr. Darcy er en helt annen enn den hun trodde han var. Og et besøk på hans ufattelig storlåtte og herskapelige slott gjør også et uutslettelig inntrykk på en ung pike som henne ... Like fullt er spørsmålet om hun tidsnok klarer å legge til side både sin stolthet og sine fordommer i forhold til Mr. Darcy, som mot alle odds nærer varme følelser for henne ...

Det er ikke til å komme forbi at dette er den mest storslåtte filmen av dem alle blant Jane Austen-filmatiseringene! Ikke bare er skuespiller-utvalget mer eksklusivt, men dramaet som sådan er enda mer komplekst og sammensatt enn noen av de andre dramaene Austen har skapt. Jeg har sett en filmatisering tidligere av "Stolthet og fordom" med Colin Firth som den utrolig sure Mr. Darcy, men jeg må innrømme at rollen kledde Matthew Macfadyen bedre! Keira Knightley var helt super som Elizabeth, og den hele tiden skvaldrende moren i Brenda Blethyns skikkelse var bare helt herlig! En mer passende skuespiller som henne kunne ikke vært valgt! Skravla gikk i ett uten stopp om ulike kandidater, hva de tjente, hva de hadde av utsikter til å arve etc. Også denne gangen fant jeg historien svært rørende da det selvfølgelig - som alltid - gikk godt til slutt! Det må bli terningkast fem! 

Far Bennet og fire av døtrene 

Elizabeth Bennet (Keira Knightley)

Mr. Darcy (Matthew Macfadyen)

"A Handful of Dust" (Regissør: Charles Sturridge)

Glatt om utroskap på 1930-tallet


Innspilt: 1988
Norsk tittel: En håndfull av støv
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: James Wilby, Kristin Scott Thomas, Rupert Graves, Anjelica Huston, Judi Dench, Alec Guinness, Stephen Fry, Graham Crowden, Pip Torrens, Cathryn Harrison
Spilletid: 113 min.

Ekteparet Tony og Brenda Last fremstår som det perfekte ektepar. De lever sammen på godset Hetton, som har gått i arv i generasjoner i Tonys familie, og de er en del av Englands sosietetsliv. Vi befinner oss på 1930-tallet, og sorgløshet preger hverdagene på godset. Sorgløshet og kjedsomhet for Brendas del ... Selv ikke sønnen, som de begge forguder, er tilstrekkelig for å fylle livet hennes med et meningsfylt innhold. Likefullt: Brenda spiller rollen som den forgudede hustru svært, svært godt!

I et ubetenksomt øyeblikk inviterer Tony en bekjent av seg til godset en helg. John Beaver er en arbeidsledig livsnyter av rang. Han er kjekk å se på og vet å sno seg for å få slike invitasjoner som han slipper å betale for selv. Fordi Tony knapt har tid til å være til stede i løpet av helgen, overlates Brenda og John i overkant mye til hverandre. Og da ser John sitt snitt til å legge seg etter Brenda. Brenda faller ulykksaligvis pladask for John Beaver. Plutselig trenger hun en leilighet inne i London. Hennes forståelsesfulle mann går med på dette, uvitende om at denne leiligheten er et skalkeskjul for Brendas utroskap. Sakte men sikkert blir vi vitne til hvordan ekteparet glir fra hverandre og ekteskapet løser seg opp i alle sine bestanddeler ... Det hele topper seg da Brenda og Tonys sønn dør under den årlige jakten. Han faller av hesten og blir tråkket ihjel. Dette fører til at Brenda ber om skilsmisse, og etter dette rammes de av den ene ulykken etter den andre ...

Filmen er for øvrig basert på en roman av Evelyn Waugh. Romanen var ment som en satire over Englands merkantile overklasse. Jeg har ikke lest denne boka, men er ganske sikker på at jeg ville ha likt den bedre enn filmen. For mange av poengene i boka blir, ut fra hva jeg har lest om den, rett og slett borte i filmen. Riktignok fikk jeg forståelse for at livet på Hetton ikke var nok for Brenda, men jeg skjønte egentlig aldri helt hvorfor hun ikke elsket sin mann og hva som var så gildt med John Beaver. Jeg skjønte heller aldri hva som egentlig gjorde at Brenda var villig til å sette alt over styr for levemannen John Beaver som ut fra hennes tilhørighet i samfunnet faktisk ikke hadde noe å by henne. Selv ikke da Brenda var helt uten økonomiske midler, stilte han opp for henne. I stedet stakk han avgårde på ferie med sin mor til USA, og lot Brenda vansmekte i ensomhet, nesten uten penger til mat. Alt dette er jeg veldig sikker på at boka ville gitt bedre svar på.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er helt greie. Brenda spilles av Kristin Scott Thomas, og hun gjør en storartet skuespillerinnsats. Tilsvarende gjør for øvrig også mennene i hennes liv - i Alec Guinness´ og Rupert Graves skikkelser. Stephen Fry har dessuten en liten, men morsom rolle underveis. Kulissene i filmen er flotte, og det står heller ikke på regi eller filmtekniske forhold. Likevel ble denne filmen kanskje litt for velsmurt, uten at de dyptgående problemstillingene fikk den behandlingen jeg synes de hadde fortjent. For mitt vedkommende ville dette gjort at filmen hadde gitt meg mer enn det den faktisk gjorde. Når jeg ender opp med å gi filmen terningkast fire, er det dette som er årsaken. Den lite forutsigbare slutten trekker helhetsinntrykket opp, slik at det er en sterk firer det er tale om.

Kristin Scott Thomas og Rupert Graves som ekteparet Tony og Brenda Last

Brenda og John Beaver (spilt av Alec Guinnes)

Judi Dench i rollen som John Beavers mor

"84 Charing Cross Road" (Regissør: David Jones)

En drøm av en film for bokelskere!

Innspilt: 1986
Genre: Drama
Nasjonalitet: USA, Storbritannia
Skuespillere: Anne Bancroft, Anthony Hopkins, Judi Dench, Daniel Gerroll, Ian McNeice, Eleanor David,  Maurice Denham, Mercedes Ruehl, Jean de Baer, Wendy Morgan
Spilletid: 97 min.

Filmen er basert på den amerikanske forfatteren Helene Hanffs brevveksling med sin favorittantikvar i London i perioden 1950 - 1970. Helene Hanff ga ut en bok med samme navn, som inneholdt denne brevvekslingen i 1970, og den utkom for første gang i Norge i 1991.

Forfatteren Helene Hanff (her spilt av Anne Bancroft) var oppgitt over at det ikke var mulig å få tak i bøker av skikkelig britisk merke i USA på begynnelsen av 1950-tallet. Dette ble starten på hennes forhold til det engelske antikvariatet Marks & Co. som holdt til i 84 Charing Cross Road i London, dvs. nærmere bestemt med antikvaren Frank Doel (spilt av Anthony Hopkins). Hun bestilte britiske bøker, og Frank satte sin ære i å fremskaffe disse, som i de fleste tilfeller for lengst var utsolgt fra forlagene som i sin tid utga dem. Etter hvert utviklet det seg et nært vennskap mellom Helene og Frank. De fant tonen gjennom sine diskusjoner om bøker - såpass at Franks kone Nora (spilt av Judi Dench) ble en smule sjalu. Alle fem som jobbet ved antikvariatet følte for øvrig at de eide en bit av Helene.

I etterkrigstidens England var det rasjonering på det meste. Kjøtt var mangelvare, og tilsvarende gjaldt de fleste gourmet-matvarer. Etter hvert sendte Helene matvarer til de ansatte ved Marks & Co., og det var alltid en stor happening når kassen med gaver ankom. Årene gikk og det var meningen at Helene skulle reise til London for å besøke sine venner der. I mellomtiden vokste det frem et vennskap så dypt mellom Helene og Frank at det ikke lenger "bare" handlet om en forfatter og en antikvar ...

Denne filmen er en hyllest til alle bokelskere, som jakter på gamle skatter i bokverdenen. Anthony Hopkins spiller rollen som den formelle, men svært intelligente og humoristiske Frank glitrende! I rollen som Helene Hanff finner vi Anne Bancroft, noe mer fandenivoldsk enn sin britiske brevvenn. Uten at det kom i veien for at de delte det meste med hverandre i brevs form i årenes løp ... Jeg ble meget sjarmert av denne filmen! Det er noen år siden jeg leste boka som filmen er basert på, men jeg husker godt at jeg falt pladask den gangen også. Denne filmen kommer jeg garantert til å ønske å se om igjen! 

En ting jeg ønsker å fremheve ved filmen, er musikken. Nokså slukøret og skuffet ble jeg sittende og studere rulleteksten flere ganger på jakt etter musikkpreferansene, som dessverre ikke var der. Jeg gjenkjente imidlertid en liten snutt fra Händels Messias, som er inntagende vakker! Linken til YouTube følger her. Enjoy!

Filmen fortjener terningkast fem.