"The Master" (Regissør: Paul Thomas Anderson)

Noget spesiell ...

Regissøren Paul Thomas Anderson står bak filmer som "Magnolia", "Punch-Drunk Love" og "There Will Be Blood" - alle nokså spesielle filmer egentlig. Jeg burde vel nettopp av den grunn vært forberedt på at heller ikke "The Master" følger noe A4 format i filmens verden (om noe slikt kan sies å finnes). Men at jeg skulle bli så skuffet som jeg faktisk ble - det hadde jeg virkelig ikke regnet med. Med tre Oscar-nominasjoner (Joaquin Phoenix - beste mannlige skuespiller, Philip Seymour Hoffman - beste mannlige birolle, Amy Adams - beste kvinnelige birolle), mener jeg det må være lov å forvente mer. Men bare for å ha sagt det: alle tre gjør fantastiske rolletolkninger! Det er bare det at filmen er så utrolig kjedelig. 

Men før jeg sier noe mer om hva jeg mener om filmen og hvorfor - her kommer litt om handlingen:

Freddie Quell er en traumatisert krigsveteran, som etter krigen har slått seg på flaska og som jager kjedsomheten bort gjennom tilfeldig sex. Han drikker såkalt torpedo juice, en rusdrikk som antakelig har gitt ham hjerneskade i tillegg til at han sliter med en post-traumatisk stresslidelse. Vi befinner oss i etterkrigstidens USA, nærmere bestemt i 1950, og følger Freddie fra jobb til jobb, som han mister på grunn av sin trøblete atferd med alkoholmisbruk, og hvor alle problemer "løses" med vold. 

Da tilfeldighetene fører Freddie ombord på yachten til Lancaster Dodd, er han på rømmen etter å ha blitt beskyldt for å ha tatt livet av en fyr med sin torpedo juice. Det han imidlertid ikke vet er at Dodd leder en bevegelse som kalles "The Cause". På grunn av sine plager stiller Freddie aldri ett kritisk spørsmål til bevegelsen. Tvert i mot går han gjennom ild og vann for lederen, og slår hardt ned på de som våger å komme med den miste antydning til kritikk. Og lederen selv ... han tåler definitivt ikke kritikk av noe slag. 

Dodd eksperimenterer med Freddie gjennom en metode som består i at han stiller spørsmålene mens Freddie svarer. I løpet av kort tid avdekker han Freddies dypeste hemmeligheter og får dermed et tak på ham. I mellomtiden ser de andre medlemmene av bevegelsen med bekymring på Freddie, og anklager om at han enten er gal eller spion begynner å komme. Men Dodd har bruk for Freddie, og han ønsker derfor ikke å høre på anklagene. Inntil han en dag blir arrestert for kvakksalveri og Freddie går fullstendig berserk. Bevegelsen er ikke tjent med å bli eksponert for uheldig oppmerksomhet, og nå er Freddie brysom, en de helst ser at de blir kvitt. 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, for ikke å risikere å ødelegge filmopplevelsen for andre som ønsker å se den. Personlig må jeg si at jeg opplevde filmen som langtekkelig og også kjedelig. Dette kunne ha vært bitte litt annerledes dersom jeg f.eks. hadde visst at historien var basert på virkelige hendelser. I så fall ville min motivasjon for å se den på historiens egne premisser da ha vært større. Så langt jeg har klart å lese meg til, er filmen en ren fiksjon, men med klare paralleller til Scientologene. Jeg følte i alle fall at filmen aldri engasjerte mer enn i korte intervaller av gangen. Når det er sagt må jeg virkelig understreke at Joaquin Phoenix imponerte i den krevende rollen som Freddie Quell. Dersom han stikker av med Oscar for sin rolletolkning i denne filmen, er det garantert velfortjent. Om noen få timer får vi vite utfallet av Oscar-utdelingen ... 

Verken Joaquin Phoenix´ fantastiske rolletolkning eller de øvriges skuespillerprestasjoner var tilstrekkelig til å bære filmen, synes jeg. Filmen manglet driv og spenning, og nesten 2 1/2 time var vesentlig i overkant. Jeg er i tvil om hvilket terningkast jeg skal gi denne filmen, men er kommet til at det må bli et sted mellom terningkast tre og fire - aller mest pga. Joaquin Phoenix´innsats i rollen som Freddie Quell. 

Det kunne faktisk vært spennende om noen som har sett denne filmen, og som har en helt annen oppfatning enn meg, legger igjen en kommentar og begrunner hvorfor.

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Master
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Joaquin Phoenix (Freddie Quell), Philip Seymour Hoffman (Lancaster Dodd), Amy Adams (Peggy Dodd), Lena Endre (Mrs. Solstad) m.fl.
Spilletid: 138 min.

Joaquin Phoenix i rollen som Freddie Quell 

Lancaster Dodd utprøver sine metoder på Freddie Quell

Philip Seymour Hoffman i rollen som Lancaster Dodd 

Amy Adams - Lancaster Dodds kone

"Two lovers" (Regissør: James Gray)

Innspilt: 2008

Spilletid: 105 minutter

Medvirkende skuespillere: Joaquin Phoenix, Gwyneth Paltrow, Vanessa Shaw, Isabella Rossellini

Den jødiske unggutten Leonard (spilt av Joaquin Phoenix) har nylig kommet hjem etter innleggelse i sykehus. Han er manisk depressiv og har flere selvmordsforsøk bak seg. Nå jobber han i farens renseri, og livet har så smått begynt å smile forsiktig til ham. Bak seg har han et traumatisk brudd med sin store kjærlighet, som han måtte bryte med etter at det viste seg at de begge var bærere av en alvorlig sykdom.

En dag introduseres Leonard for Sandra, datteren til venner av familien. Dersom disse to satser på hverandre, kan fedrene deres slå sammen de to renseriene sine til et stort firma. Tilfeldighetene vil imidlertid ha det til at det omtrent samtidig flytter inn en ung, vakker kvinne (spilt av Gwyneth Paltrow) i naboleiligheten. Michelle er ikke bare blendende vakker. Hun er en kvinne som handler før hun tenker, og som ikke går av veien for å bruke partydop for å være queen of the night. Der Sandra er staut og forutsigbar, er Michelle et eventyr … Hun har et forhold med en gift mann, og humøret og livsgnisten svinger i takt med forholdets beskaffenhet. Etter at hun og Leonard blir kjent med hverandre, blir Leonard hodestups forelsket i henne. Hun trenger ham imidlertid kun når hun er nede for telling.

Mens Sandra og Leonards fedre planlegger sammenslåing av sine firmaer, vakler Leonard. Han elsker Michelle, men henne kan han ikke få. Samtidig ser han at Sandra er en fantastisk kvinne. Han er temmelig sikker på at det skal bli ham og Sandra. Men spørsmålet er om denne beslutningen holder den dagen Michelle har gjort det slutt med sin gifte elsker …

Jeg trodde at denne filmen skulle føye seg inn i rekken av fine kjærlighetsfilmer, som man i grunnen glemmer like fort som man har sett dem. Men så viste det seg at denne filmen faktisk hadde mer dybde enn som så. Joaquin Phoenix spilte den noe ustabile Leonard med en følsomhet som var svært rørende. Og Gwyneth Paltrow var fantastisk i rollen som en kvinne balanserende på en knivsegg mellom den totale katastrofe og en syltynn lykke. Hendelsene i filmen er lagt til nåtid, men kunne like gjerne ha handlet om sekstitallet. Det var i alle fall få knagger å henge tidsbildet på. Dette er en film jeg virkelig vil anbefale!