"Sicario" (Regissør: Denis Villeneuve)

Kvalitetsfilm om kampen mot narko-kartellene i Mexico

Den fransk-canadiske regissøren Denis Villeneuve (f. 1967) ble nominert til Gullpalmen for "Sicario" under Cannes Film Festival 2015, men vant ikke. I de senere år har han blitt nominert til flere priser for "Incendies" (2010), "Prisoners" (2013) og "Sicario" (2015), og han har også vunnet et par av dem. Han har deltatt med sine filmer en rekke ganger under Cannes Film Festival. Ingen skulle derfor være i tvil om at han er en regissør man bør merke seg.

De fleste land har en spesialstyrke innenfor politiet som tar seg av høyrisiko-sakene. I USA er det FBI Special Weapons and Tactics Teams (SWAT) som tar seg av oppdrag der f.eks. gisler er involvert. 

Agent Kate Macer og hennes samarbeidspartner Reggie Wayne er ansatt i FBI SWAT. De inngår i et team som jobber med å avsløre mexicanske narkotika-karteller. Denne narkotikatrafikken har hardnet betydelig, fordi det nå er involvert en rekke gisler som behandles på det verst tenkelige. Når FBI SWAT lykkes i å avsløre slike karteller, hører det med at et hus eller to går i luften fordi de kriminelle har plassert ut bombe-feller. Under et slikt oppdrag blir et par av kollegaene deres drept. 

Samme kveld spør Kate´s sjef Matt Graver henne om hun er interessert i å være med i et spesialteam som skal gå dypere til verks i etterforskningen, slik at de en gang for alle kan bli kvitt denne hardkokte kriminaliteten. Dessuten spør han henne om hun noen gang har følt at de er i ferd med å vinne krigen mot narkotika ... Har det blitt noe mindre narkotika i gatene etter at de har knust noen karteller? Kate svarer umiddelbart ja til oppdraget, uten egentlig å vite hva hun går til.

Klar til å ta opp kampen mot bakmennene 

Dagen etter blir hun satt på et fly sammen med flere andre agenter til El Paso i Texas. Der blir hun presentert for han som skal være hennes sjef; Alejandro Gillick. Her inngår hun i Delta-troppen. Målet er å knuse Senora Cartel Manuel Díaz og hans folk, de som står bak narkotikatrafikken. 

Benicio del Toro i rollen som Alejandro Gillick

Under et oppdrag blir en av Diaz´menn tatt til fange. Han blir torturert og under torturen avslører han en tunnel mellom Mexico og USA. Dermed har teamet et utgangspunkt for den videre jakten. 

Hva skjuler seg i den andre enden av den underjordiske tunnelen?

Ettersom oppdraget utvikler seg, blir det for Kate tydeligere og tydeligere hvor lite hun vet om oppdraget hun er hyret inn til. Hvem er egentlig Alejandro Gillick, og hva slags agenda har han? Hvilken risiko tar hun selv? Og hvordan kan hun egentlig beskytte seg selv når hun vet så lite? Dette kommer ytterligere på spissen når det går opp for henne at det finnes korrupte medarbeidere blant hennes egne ... 

Det er ikke første gang Benicio del Toro - her som Alejandro Gillick - er medvirkende i en film om narkotikakarteller. Den siste filmen jeg så ham i en tilsvarende film var "Escobar: Paradise Lost" (2014). Der var han skurken selv - den beryktede Escobar. Man skal for øvrig lete lenge etter en mer prisbelønt skuespiller, og årsaken er åpenbar: Han er helt i toppsjiktet! I "Sicario" får han riktignok ikke så mye å spille på, men han fyller rollen som den mystiske og kyniske etterforskeren Alejandro Gillick til fulle. Emily Blunt gjør også en flott innsats i rollen som Kate Macer. Men hvorfor - og det er ikke Emily Blunt´s skyld - er kvinnene i slike thrillere først og fremst så redde? I denne filmen er det riktignok et poeng at Kate Macer er så lite involvert i det som skjer i kulissene at hun har god grunn til å føle seg utrygg. Men likevel? 

Tematikken i filmen er altså kampen mot narkotikasmugling, et tema som (i tillegg til menneskesmugling og etter hvert også terror) mye godt har overtatt etter at filmer om den kalde krigen gikk av moten. Her er det uendelig mye å ta av, fordi dette er en kamp som dessverre aldri kan vinnes. "Sicario" skiller seg godt ut fra mengden av slike filmer (som jeg for en stor del aldri ser, fordi det er så mye dårlig film på dette området). Dette er nemlig et godt stykke kvalitetsfilm! 

Det er også en annen bunn i denne filmen. Man kan selvsagt velge å se det umoralske i at tortur, som offisielt er avskaffet i USA, likevel benyttes. Men man kan også velge å se at vanlige etterforskningsmetoder ikke er tilstrekkelig overfor denne typen kriminalitet. Konsekvensen av at man ikke greier å ta bakmennene, er at de fortsetter å terrorisere mennesker, at de fortsetter å utøve en brutalitet som det nesten er umulig å forestille seg, at noen få blir så ustyrtelig rike at de får mer makt enn den til enhver tid sittende styresmakt i landet ... Hva er viktigst? Å ta disse bakmennene med de midlene som må til, eller å la moral og etikk være styrende? I utgangspunktet ikke særlig kompatible størrelser ... Det er dette vi seere blir sittende og tenke på mens rulleteksten går ... Dette er nemlig ikke helt enkelt. Det er tilstrekkelig å tenke på Guantanamo ... Hvor går eventuelt grensen? Og hva er vitsen med et lovverk når dette likevel ikke følges? Hvem skal i så fall overprøve at man har holdt seg innenfor grensene av det som var nødvendig, og ikke trådt over streken? Makt i fri utfoldelse - uten systemer for tilsyn og kontroll - går aldri bra, uansett hva det måtte dreie seg om.

For øvrig er det verdt å merke seg at "Sicario" i Mexico betyr leiemorder ... 

Jeg anbefaler denne filmen sterkt! Vær riktignok forberedt på en del voldelige scener. Det er ikke uten grunn at filmen fikk 15 års -grense da den gikk på norske kinoer i fjor høst. "Sicario" hadde nylig release på DVD.

Innspilt: 2015
Originaltittel: Sicario
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk og spansk
Sjanger: Thriller/drama
Skuespillere: Emily Blunt (Kate Macer), Benicio del Toro (Alejandro Gillick), Josh Brolin (Matt Graver), Daniel Kaluuya (Reggie Wayne) m.fl.
Spilletid: 121 min. 

"Laksefiske i Jemen" (Regissør: Lasse Hallström)

Herlig, herlig, herlig!

Alfred "Fred" Jones (i Ewan McGregors skikkelse) er ansatt som ekspert på laksefiske av britiske myndigheter. Dette er et område - faktisk det eneste - han virkelig er god på, og det er kanskje ikke til å undres over at han lider av Aspergers syndrom ... Rent følelsesmessig er han en nokså forknytt mann, noe hans tilstivnede ekteskap også bærer sterkt preg av. Men om de mer relasjonelle forholdene i livet hans ikke akkurat har hatt førsteprioritet, betyr det på ingen måte at han er blind for at det mangler noe i livet hans og at ekteskapet kanskje ikke har livets rett.

I forbindelse med NATOs intervensjon i Afghanistan preges nyhetsbildet av litt for mye negative nyheter om forholdet mellom den kristne og den arabiske verden. Dette ønsker statsministerens sekretær å gjøre noe med. Hun oppfordrer sine medarbeidere instendig om å finne en gladnyhet som kan balansere noe av alt alvoret som nyhetene ellers domineres av. Da Sheikh Muhammad, en velstående sheik fra Yemen, ytrer frempå om at han ønsker å etablere en lakseelv i Yemens ørken, tenner statsministerens sekretær umiddelbart på idéen, uansett hvor villt dette høres ut.

Etter hvert etableres det kontakt mellom Fred og sheikens konsulent Harriet Chetwode-Talbot. Fred er meget skeptisk til hele idéen, men kombinasjonen av et sterkt press fra nærmeste leder samt det faktum at penger overhode ikke er noe problem for sheiken, går han motvillig med på å lede arbeidet. Statsministeren og hans sekretær har imidlertid ikke tatt høyde for at hele landets sportsfiskere engasjerer seg sterkt mot hele prosjektet, og sheiken har heller ikke tatt inn over seg at det er massiv motstand fra hans egne landsmenn mot hele idéen. Og midt i alt rabalderet befinner Fred seg - nærmest på flukt fra et umulig ekteskap - og Harriet, som ikke vet om hennes kjæreste fra et tre uker gammelt kjæresteforhold er i live eller ikke etter en forsvinning i Afghanistan. Fred forelsker seg i Harriet, men hun på sin side både venter og ikke venter på en mann hun knapt nok har rukket å bli kjent med ...

Dette er en utrolig søt britisk komedie, som gikk rett hjem hos meg. Visst er den forutsigbar, og visst er den tidvis både banal og klisjéfylt! Like fullt: jeg elsket den! Jeg tror det har noe å gjøre med at Ewan McGregor spilte i filmen. Han har - i alle fall i sine rolletolkninger - klart å bevare noe av det uskyldsrene som f.eks. nokså raskt forsvant fra Hugh Grant den gangen han ble oppdaget av det filmelskende publikum. Denne gangen spiller Ewan McGregor en mann som lider av Aspergers syndrom, noe som kommer til uttrykk gjennom hans ensrettede interesse for laksefiske og dessuten gjennom et noe ubehjelpelig forhold til de menneskene han har rundt seg. Vi møter også Kristin Scott Thomas som den supereffektive og meget kyniske sekretæren til statsministeren. I den senere tid har jeg sett henne i så mange tunge roller - fortrinnsvis innenfor fransk film - og det var derfor litt befriende å se henne i en komedie igjen. Emily Blunt er også nydelig i rollen som Harriet. Alt i alt er dette en lettvekterfilm av det meget sjarmerende slaget, og selv om den ikke har så fryktelig mange dybder i seg, må det likevel bli terningkast fem! Her er det nemlig mye vakker filming, mange magiske øyeblikk, flotte skuespillere og en historie som nesten fikk meg til å gråte mellom de banale scenene ... Dessuten var den herlig lattervekkende! Rett og slett en ordentlig feelgoodfilm!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Salmon Fishing in the Yemen
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Ewan McGregor (Alfred "Fred" Jones), Emily Blunt (Harriet Chetwode-Talbot), Kristin Scott Thomas (Patricia Maxwell - statsministerens sekretær), Amr Waked (sheikh Muhammad), Tom Mison (Robert Mayers), Catherine Steadman (Ashley), Waleed Akhtar (Essad), Steven Blake (kabinett-ministeren)
Spilletid: 111 min.

Statsministerens supereffektive og kyniske sekretær

Sheiken fra Yemen forteller om sin lakse-drøm

Sheiken er en lidenskapelig laksefisker

"The Young Victoria" (Regissør: Jean-Marc Vallée)

Kjærlighetens betydning for dronning Victoria


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA, England
Genre: Drama
Skuespillere: Emily Blunt, Rupert Friend, Jim Broadbent, Paul Bettany,  Miranda Richardson, Mark Strong
Spilletid: 100 min.

Victoria ble født i 1819 og døde i 1901. Ved sin død hadde hun regjert i over 60 år, og var dermed den monark i England som har regjert lengst. Hun etterfulgte sin onkel, kong Wilhelm, som døde barnløs i 1937, og var da selv 17 år gammel. Ikke bare var hun svært ung for å bli dronning, men frem til da hadde hun levd et meget overbeskyttet liv og var på ingen måte forberedt på det som ventet henne.

Før kong Wilhelms død ble det fra kong Leopold av Belgia sin side gjort fremstøt gjennom hans sønn Albert, Victorias fetter. Planen var klar: prins Albert skulle vinne hennes hjerte. Victoria var imidlertid lei av å bli manipulert, og hun ønsket ikke enda en som skulle styre og bestemme over henne.

Da kong Wilhelm døde, ble Victoria kronet til dronning av England. Noe av det første hun gjorde var å forvise moren og stefaren til en fjerntliggende del av Buckingham Palace. Mellom Victoria og morens ektemann hersket et dypt fiendskap som skyldtes hans utidige press overfor henne en gang hun var syk, for å få henne til å gi ham regentskapet frem til hun fylte 25 år. Han ble aldri invitert til noe som helst etter at hun ble dronning av England.

Den unge dronningen følte seg svært ensom, og knyttet tidlig bånd til statsminister Melbourne, som i mange år var hennes eneste rådgiver. Etter at det lå an til regjeringsskifte, ønsket den nye statsministeren at dronningens hoffdamer skulle byttes ut med konene til hans politiske venner. Dette nektet dronning Victoria, og dermed oppsto det en dyp konstitusjonell krise i England. Folket raste mot henne, men hun var ubøyelig.

På dette tidspunktet dukker prins Albert beleilig opp igjen. Han og Victoria finner hverandre i det at de begge blir manipulert på hver sin kant, og en dyp og gjensidig forståelse og kjærlighet oppstår mellom dem, og fører til ekteskap. Et meget lykkelig sådant, ettersom paret etter hvert fikk ni barn. Men heller ikke de kongelige blir skånet for ekteskapelige problemer i starten ... Prins Albert vil gjerne bidra og ha en rolle ved slottet, mens dronningen umiddelbart føler sin posisjon truet. Det er tross alt hun som er dronning av England! Etter hvert skjønner hun heldigvis at dersom det på noe vis skal være et noen lunde likeverdig forhold mellom dem, er hun nødt til å innrømme sin ektemann en del han skulle ha sagt i eget hus! Da det atpåtil viser seg at hans forslag til reformer i forhold til hvordan slottet bør driftes mer effektivt har noe for seg, ligger det til rette for et godt samarbeid dem i mellom.

Dronning Victoria og hennes Albert var bl.a. kjent for sine sosiale reformer som forbedret folks levestandard og ga dem bedre utdannelse. Ellers har deres barn satt spor etter seg i intet mindre enn seks kongedømmer i Europa, bl.a. i Norge.

I denne filmen er det første og fremst den unge dronning Victoria vi møter - fra hun var rundt 16 til rett etter at hun hadde giftet seg med prins Albert i 1940 og altså var 21 år gammel. Det tegnes et bilde av en ung, lett påvirkelig dronning som naturlig nok ikke alltid visste hva som var best, omgitt som hun var av en hel masse mennesker med sine helt egne agendaer. I sin naivitet forvekslet hun rett som det var støhet med stahet. Både Emily Blunt og Rupert Friend spiller rollene som hhv. Victoria og Albert på en helt skjønn måte. De er begge så oppriktige både i sin gjerning og mot hverandre at man bare må bli glad i dem. Mest av alt er dette en koselig film!

Det er for øvrig noe med disse filmene som beskriver overklassen og de kongelige slik de levde for flere hundre år siden. Man får innblikk i et stykke historie der hvor makten ble utøvd. Svært ofte ble det tatt beslutninger som har hatt innvirkning på samfunnet helt opp til vår tid.

Jeg synes filmen fortjener terningkast fem (men ikke den sterkeste fem´eren jeg har delt ut). Den er velspilt, kulissene er autentiske og kostymene overdådige og flotte. Denne filmen kommer like fullt ikke til å bli stående som en innertier blant filmer jeg har sett innenfor denne genren. Sånn sett håper jeg det finnes en film om dronning Victoria etter at hun ble en sterk monark. Rent historisk ville det vært mer interessant, tross alt.