Agnes Ravatn: "Verda er ein skandale"

Herlig essaysamling om livet på landet!

Agnes Ravatn (f. 1983) debuterte med romanen "Veke 53" i 2007. Hun har utgitt i alt syv bøker. Jeg har tidligere omtalt fire av hennes bøker her på bloggen, herunder romanen "Fugletribunalet" som vant Bokbloggerprisen i klassen skjønnlitteratur i 2014. Romanen er satt opp som teaterstykke på Hordaland Teater i høst med premiere den 3. oktober. Jeg er så heldig at jeg har fått billetter til forestillingen dagen etter premieren.

Selv om jeg gjerne hadde sett at Agnes Ravatn skrev flere romaner, kjenner jeg at det er som essayist hun har berørt meg mest så langt i sin forfatterkarriere. Bøkene "Operasjon sjølvdisiplin" (2014) og "Stillstand - Sivilisasjonskritikk på lågt nivå" (2009) er så hylende morsomme i alt det gjenkjennelige at jeg fikk vondt i magen av all latteren de utløste underveis i lesningen. Da hun nå var klar med en ny essaysamling, denne gangen om livet på landet, hadde jeg skyhøye forventninger. Agnes Ravatn innfridde - og vel så det! Så selv om hun har flyttet på landet, langt fra hovedstadens hektiske liv og der kultureliten frekventerer Litteraturhuset og dets like, blir hun nok ikke glemt med det første! Til det er hun altfor relevant!

"Verda er ein skandale" inneholder elleve essays (dersom man teller med "Etterord"), som alle har det til felles at de handler om Agnes Ravatn og samboeren hennes som har flyttet til Valestrand. Og om dikteren og vennen Einar Økland ...

"Me veit ikkje kvifor. Me høyrde om andre som flytta til New York, Buenos Aires, Bankok i foreldrepermisjonen. Då sonen vår var nyfødd, diskuterte med kor me skulle flytte hen. London? Paris? Før me begge ropte: Valestrand?!" (side 8)

Det var egentlig bare for et halvt år, og det handlet om å låne et nedlagt lite småbruk til svigerforeldrene i denne perioden. Valestrand er et tettsted som ligger helt nord i kommunen Sveio, helt sør i Hordaland. Her bor det ca syv hundre mennesker. Som naboer fikk de ikke hvem som helst. Dikteren Einar Økland og kona Liv Marit bor nemlig i nabohuset. Agnes Ravatn hadde kjent dem i 10 år før de endte opp som naboer.

Så hva var det egentlig som skjedde og som gjorde at Agnes og samboeren valgte å bli i Valestrand? Noe så banalt som litt tran-søl ned i fugene mellom baderomsflisene, skulle det vise seg. For tranen var ikke til å få bort, og da var det bare én ting å gjøre og det var å kjøpe gården. Å tilstå sin brøde - det overgikk alt hun kunne makte å stå i ... Er det rart vi ler så hele kroppen rister underveis i lesningen? Selvsagt overdriver hun for å få frem morsomme poeng, og selvsagt forstår vi at avgjørelsen ikke kan ha vært så enkel, men det gjør ingenting.

Til å begynne med lurte forfatteren på om det faktisk gikk an å bo i den lille kommunen.

"Det hadde vore fantastisk morgonsol, og frukost utandørs på tunet. Etterpå hadde eg baka brød og laga suppe med urter og grønkål frå hagen, deretter ein pai med lokale blåbær - ja, det er krampaktig, og eg er klar over at å trykke det i ei bok berre er highbrow-varianten av å dele det i sosiale medium. Men når ingen damebladredaksjonar tar seg råd til å reise hit for å lage livsstilsreportasje om meg, så får eg nesten skrive den sjølv. Eg er smitta av vår tids trong til å leve sitt liv for sosiale mediums skyld meir enn ein skulle tru, for då eg ein ettermiddag sykla ned til vatnet og på vegen susa roleg forbi alle dei hyggelege små gardshusa, med sine hyggelege små hagar, sine rosetre og nyslåtte bakkar, tenkte eg i eit blaff: Kvifor i alle dagar gidd dei å ha det så fint når dei ikkje kan skrive om det?

Mens eg stod der ved kjøkkenbenken og levde ut mitt perfekte landlege instagram-utan-internett-tilvære, tenkte eg altså kva haken kunne vere." (side 14-15)

Hva ville i så fall være det verste med å bo der, i fall hun skulle måtte advare andre? Været! Selvsagt måtte det være været? Mens hun tidligere var opptatt av alt som var eksistensielt interessant, kom hun til at ingenting egentlig var så veldig interessant når det kom til stykket. Naturen derimot ... Det er interessant så det holder! Dessuten er den 100 % ekte.

Underveis utforsker Agnes Ravatn muligheten av å bli selvforsynt. Hun mislykkes med surdeigsbrød og innser at det er bortkastet å bruke tid på å øve på ting man ikke mestrer. Det finnes tross alt en gylden middelvei hva gjelder å lage alt fra bunnen. Selv kan hun ikke tenke seg noe verre enn å sitte der med førti kilo hjemmedyrket squash som man er nødt til å spise opp før den råtner ... (side 27)

I essayet "Bresten i malmen" analyserer hun sin egen innstilling til den falske, vennlige Oslo-omgangstonen, som hun i begynnelsen reagerte så negativt på. Inntil hun altså lærte seg å sette pris på den.

"... etter kvart forstod eg at Oslo er ein stad der veldig mange folk er samla på eit avgrensa område, og det er om å gjere at ting glir lett. Mi innbitte, vestlandsironiske stoltheit og mine stille protestar mot hyggetyranniet var berre rusk i maskineriet. ... Og sanninga er at berre folk sa hyggelig! med mange nok smilefjes mange nok gonger, så begynte eg og å synast at det var ganske hyggeleg." (side 32)

Et av de morsomste essayene i boka er "Ei sprø hinne av sivilisasjon", der Ravatn tar for seg knekkebrødbaking. Her skal visstnok Einar Økland være helt eminent! Få kan som han bake mer vellykkede, sprø knekkebrød. Hemmeligheten er å ikke tilsette kruskakli i deigen ... visstnok. For hva skal man med den. Kuskakli smaker ikke godt! I stedet tilsetter han enda mer av de gode tingene - som solsikkekjerner og sesamfrø. (Og hvorfor ikke også gresskarfrø? tenkte jeg mens jeg leste ...)

"Og som den spesielt kloke og trufaste lesar jo for lengt vil ha skjønt: 300 meter sørover, langs ein kjerreveg og gjennom to grindar, eller le, som eg har lært at "me" seier her, blir det i tide og utide servert og konsumert dei lekraste sprøe, flortynne, heimelaga knekkebrød, som kunne fått sjølvaste Trine Sandberg, alle matbloggarars mor, til å slette bloggen sin på sekundet, vende tilbake til stillinga si som seniorrådgivar i Utdanningsdirektoratet og aldri meir sjå seg tilbake." (side 37)

Å bo på landet har likevel sin pris. Man kan ikke velge og vrake i ørten parmesan-typer, og det skal ikke så veldig mye til før man bli ansett som "spesiell", hvilket ikke nødvendigvis er et komplement, selv om det absolutt kan være dét også. Det er heller ikke helt kurant å få tak i italiensk-brente ekspressobønner eller sure og søte aprikoser - med mindre man altså tar turen inn til byen. Hvilket i Ravatns tilfelle betyr å reise inn til Haugesund. Siden dette ikke er noe som skjer veldig ofte, må man kjøpe inn i store kvanta - når man først er der ... I essayet "Spesialhandel i Haugesund" skriver hun om en tur hun og Einar Økland tok til
Haugesund.

"Ved postkassestativet går Einar av og takkar for innsatsen. Eg køyrer vidare heim og parkerer. Med då eg skal bere inn varene, oppdagar eg forbløffa at eg nesten ikkje har kjøpt noko. Berre litt vin og ein pose sure aprikosar. Har eg allereie mista alle mine fine vanar? Parmesan smakar jo stort sett parmesan, eller? Så spesiell er eg jo heller ikkje.

Derimot er det faktisk ganske greitt å ha litt å velje i når ein treng nye arbeidshanskar." (side 65)

Jeg knegget og flirte meg gjennom essayene, der forfatteren byr rikelig på seg selv. Alle utlegningene om å bo på landet, redselen for å bli glemt av kultureliten i hovedstaden, jakten på skrivero, utforskningen av alt det ekte som livet på landet har å by på, små og store nevroser (som hvilken penn det er best å skrive med), om jakten på internettforbindelse, om vennene hun og samboeren har forlatt, om hvordan hun ble nestleder i bygdelaget, om hennes streven etter å lage det meste fra bunnen av osv. - det er så elegant og fyndig skrevet og så gjennomsyret av selvironi at det er en fryd å lese. 

Måten hun beskriver dikteren og vennen Einar Økland, som er opptatt av at han er så "vanlig", mens resten av bygda tenker på ham som "spesiell", er også nydelig beskrevet. Her skinner hennes beundring for ham sterkt gjennom, og selv om hun av og til slår på stortromma og overdriver, er det hele så hårfint balansert at det først og fremst blir hylende morsomt. Som det med knekkebrødene hans og sammenligningen med Trine Sandberg. Forfatteren har åpenbart jobbet med tekstene, som er stramme og presist poengtere i stilen. Hun har klart å fange noe universelt i tekstene sine, for jeg tror mange drømmer om å forlate storbyen til fordel for et liv på landet, men ikke våger. Bak all humoren og ironien har hun noe å fortelle. Finner byfolk som flytter på landet, likesinnede i en bitte liten bygd? Det skal jo en del tilfeldigheter og flaks til for å få en så interessant nabo og venn som Einar Økland ...

Bloggeren Beathe har skrevet om denne boka på bloggen Beathes Bokhjerte, og hun har foretatt en interessant sammenligning mellom forfatteren og Allis i Fugletribunalet. Begge har flyttet fra hovedstaden til landet, men der Allis har flyktet fra en pinlig skandale, kan ikke det samme sies om Agnes Ravatn. Kanskje er det sånn med oss alle at før eller siden sluttes ringen i livene våre? Ting vi flyttet eller flyktet fra i vår ungdom, har en tendens til å hjemsøke oss når vi blir eldre. Selv opplevde jeg hvordan foreldrene mine tvang oss unger med på blåbær- og tyttebærturer i barndommen. De nøyde seg ikke med 40-50 liter, men ga seg ikke før vi hadde plukket mange hundre liter med bær. Og dette måtte vi være med på, enten vi ville eller ikke. Det ble saftet og syltet til den store gullmedalje, og vi ungene fikk en sånn avsmak til det hele at det for egen del tok nærmere 40 år før gleden ved selvplukk kom tilbake ... Men tilbake kom den til slutt, gleden ved å dra ut i naturen og sanke mat ... Kanskje var det slik for forfatteren og samboeren hennes med naturen? Den ekte naturen ... den eksistensielle naturen ...

Jeg har i grunnen bare én negativ ting å si om Agnes Ravatns essaysamling "Verda er ein skandale": boka er altfor kort! Det er ikke ofte jeg regelrett hyler ut i latter mens jeg leser en bok, men det gjorde jeg denne gangen! Mange ganger! Dette er intelligent humor på sitt beste! Ravatn er og blir en av mine yndlingsforfattere! Sånn er det med den saken!

Jeg anbefaler denne boka varmt! Den er en perfekte gavebok, og passer i grunnen for alle!

Utgitt: 2017
Forlag: Samlaget
Antall sider: 95
ISBN: 978-82-521-9463-0
Jeg har mottatt et leseeks. av forlaget

Agnes Ravatn til venstre og Ruth Lillegraven til høyre.
Jeg tok bildet av dem i forbindelse med utdelingen av
Bokbloggerprisen i 2014. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Agnes Ravatn: "Veke 53"

Agnes Ravatns debutbok

Som tidligere bebudet blåser det for tiden en Ravatn-vind over bloggen min - godt inspirert av at Agnes Ravatn (f. 1983) som den første norske forfatteren i historien vant bokbloggernes pris for beste norske roman i 2013 ("Fugletribunalet"). Kåringen fant sted tidligere i høst. I høst har jeg omtalt og anmeldt hennes bøker "Operasjon sjølvdisiplin" (2014) og "Stillstand - Sivilisasjonskritikk på lågt nivå" (2009). Nå har jeg kommet frem til selveste debutboka, som utkom i 2007, og som Ravatn fikk Bergensprisen for samme år - nemlig "Veke 53". 

Allerede i innledningen aner vi noe solstadaktig over handlingen - all den tid det er tale om en litt mislykket lektor ved en videregående skole  (jf. Dag Solstads roman "Genanse og verdighet"). Georg Ulveset er ikke bare middelaldrende og nyskilt, men han har også et alkoholproblem, i likhet med med Elias Rukla i ovennevnte roman av Solstad. 

"Ein gong hadde eg ambisjonar. No har eg berre ekstrem mangel på søvn, tenkte Goerg Ulveset heilt tydeleg då han blei vekt av klokka." (side 5)

Satiren er tydelig fra første side etter denne pangstarten. Georg har mistet både gløden og gleden i livet sitt, og han har ikke annet enn kritikk og spott å dele ut til sine omgivelser. Han drikker for mye, og man kan vel si at alkoholen er den eneste gleden han har i livet. Han er glad for at han er skilt fra sin eks-kone, og ensomheten er å foretrekke fremfor tosomheten med henne. Bare én kvinne kan han aldri glemme, og det er Marlene fra tiden før han giftet seg. Han vet imidlertid ikke hvor det ble av henne. 

"Georg var klassestyrar for 2AA, og dei sat allereie ved pultane sine og venta då han kom inn. Klassa var sett saman av tjuefem ukarismatiske elevar som gjorde som dei fekk beskjed om og ikkje stort meir. Til sytten-attenåringar å vera, med open framtid og draumar som ikkje hadde rokke å bli knuste enno, gjorde dei lite ut av seg. Georg la frå seg veska på katereret, sa god morgon og opna eit vindauge. 
- Får me karakterane i dag? spurte ein på den fremste rekka.
- Ja, svarte Georg og stirte alvorleg utover klassa:
- Det er ikkje noko å sjå fram til, viss de trudde det.
Ingen lo. For dumme, tenkte Georg." (side 9)

Bokas tittel indikerer at handlingen er lagt til slutten av året. Selv om det av og til faktisk er 53 uker i et kalenderår, må tittelen mer oppfattes symbolsk enn reell. Som om vi snakker om noe som på et vis er på overtid, som kommer i siste time. Som om det fremdeles er håp når man skulle tro at det var for sent?

Det nærmer seg skoleavslutning før juleferien, og noen litt uheldige omstendigheter fører til at Georg møter opp full på skolen. Selvinnsikten og hans kritiske sans har forsvunnet som dugg for solen, og han er ikke i stand til å innse i tide hvilken skam han fører over seg selv. Han sliter med å finne riktig klasserom, og først etter å ha vært innom matematikklærer Myhres klasserom hvor han har erklært at han ikke har noen å feire jul med og om noen i klassen kunne tenke seg å feire sammen med ham (et spørsmål som for øvrig blir møtt med taushet), finner han frem til norskklassen sin. Han foreslår at de skal leke hangmann, hvor løsningsordet er en setning. Akkurat idet rektor entrer klasserommet, er løsningen skrevet opp på tavla - "Marie Hamsun er lesbisk" - og det gjør, for å si det mildt, ikke akkurat saken noe bedre ... Fadesen kan komme til å koste ham jobben. 

Juleferien blir alt annet enn forutsigbar, men selv om den beske humoren fremdeles er svært nærværende, overtar sakte, men sikkert tristessen ... For mye av det som skjer får i grunnen latteren til å sette seg litt fast i halsen til slutt. Så spørs det om det er håp for den godeste Georg til slutt, eller om alkoholen kommer i veien for hans lykke ... 

Agnes Ravatn skrev romanen "Veke 53" i en alder av 24 år, og bare dette i seg selv gjør meg aldri så lite imponert. Det som i tillegg gjør meg imponert er at hun skriver om en middelaldrende manns liv - et liv så fjernt fra en ung kvinnes liv som vel mulig. 

Boka er skrevet i Ravatns umiskjennelig humoristiske stil. Innenfor genren satire er det lov å bruke ironi og overdrivelser, fremstille persongalleriet på en karrikert måte og å gjøre narr av folk. At alvoret likevel skinner igjennom fra tid til annen, er også en del av det hele. Jeg opplever at Ravatn behersker dette godt, selv om boka her og der er bærer noe preg av være en debutants verk. Dette merket jeg først og fremst ved at den spenstige starten, som bar bud om noe større, avtok litt etter hvert og førte til en noe tammere slutt enn jeg håpet på. 

Agnes Ravatn skriver like fullt godt, og selv om persongalleriet fremstår noe karikert, opplevde jeg Georg Ulveset som en troverdig figur. Ravant beskriver Georg på en slik måte at jeg etter hvert ønsket at det skulle gå godt med ham til slutt. For bak det tøffe oppsynet hans, er det absolutt følelser, og det finnes et ønske om at livet skal romme noe mer enn det som så langt i livet har blitt ham til del. Ja, han drømmer kort og godt om den store kjærligheten. Klarer han til slutt å ta i alle fall ett riktig valg i livet sitt?

"Veke 53" er en lettlest og morsom bok som jeg uten videre kan anbefale varmt!

Utgitt: 2007
Min utgave er utgitt: 2013, 4. utgave
Forlag: Samlaget
Antall sider: 199
ISBN: 978-82-521-8433-4
Boka er en gave

Agnes Ravatn (Foto: Ingunn Rauk)

Andre omtaler av boka:

- Aftenposten v/Hans H. Skei - 20. oktober 2011 - Spennande og frisk debut - "Det er oppløftande at ein ung kvinneleg debutant vel ein hovudperson og eit emne som i alle fall ikkje kan vere sjølvopplevd, og som er så langt unna den sjølvopptatte undersøkinga av eige liv som vel mogleg."

- Magasinet v/Guro Kristine Haug - 14. august 2008 - Bok: Veke 53

- Kulturbloggen til Guffen - 10. juli 2012 

- Beathes bokhylle - 20. mars 2014 

Agnes Ravatn: "Stillstand - Sivilisasjonskritikk på lågt nivå"

Humoristisk om høyst hverdagslige situasjoner  

Tidligere i høst lovet jeg at det skulle blåse en Ravatn-vind over bloggen min i nær fremtid, og for å si det sånn - jeg jobber med saken! Jeg har blant annet sikret meg så og si hele hennes forfatterskap. Fem titler så langt, og en sjette - "Ikkje" - er på vei fra Bokklubben i disse dager. Som riktignok ikke er den samme som "Ikkje til hjemlån", som kom ut i 2008, en bok som ikke er å få tak i lenger ... Men det kan kanskje forlaget etter hvert gjøre noe med? Alt for fansen, altså!?

I alle fall - Agnes Ravatn (f. 1983) har i følge Wikipedia utgitt seks bøker (men hvor kommer egentlig "Ikkje" inn i bildet?), og jeg har så langt lest tre av dem; "Fugletribunalet" (2013), "Operasjon sjølvdisiplin" (2014) og nå sist "Stillstand" (2009).

Forlaget har i sin presentasjon av boka blant annet uttalt følgende: 

"Forfattar, journalist og fanzinemakar Agnes Ravatn samlar no essaya frå Dag og Tid-serien Stillstand i bokform. I denne serien oppsøkjer Ravatn situasjonar der ingenting skjer.

På slentrande vis, iblanda mild sosial angst tek ho oss med til stader i det norske samfunnet som vanlegvis ikkje blir kommenterte, som tingretten, klosteret og talarstolen på 17. mai.

Ravatn er frekk, lur, observant og morosam, og har på kort tid fått ein trufast fanskare."

Og den fanskaren tilhører jeg allerede, for å si det mildt! For Ravatn tar alt så til de grader på kornet, og fordi hun skriver om de tingene man aldri kan si direkte til de involverte, men kommenterer fra sidelinjen, kan hun tillate seg å gå svært langt og lenger enn langt. 

Fellesnevneren for alle situasjonene hun skriver om er at hun oppsøker de mest obskure steder, og så sitter hun og observerer ... Forlaget har på sine nettsider presentert boka som "Innholdsrike essay om ingenting", mens det på bokas smussomslag står at Ravatn avslører uvesentlige detaljer om folk du ikke visste at du var interessert i å vite mer om ... Så vet vi det. 

Underveis gjør hun blant annet et feltstudium på en kafé i Ålesund, hun oppholder seg på et kloster i noen dager og hun tilbringer litt tid på et treningsstudio. Og det handler om slanking. Som TV Norge-suksessen Tjukkholmen, der deltakerne kan se frem til et liv på salatdiett resten av livet, ellers blir de tjukke igjen på et blunk. Deprimerende! Men det sier selvsagt ingen direkte til deltakerne. Derimot tenker Ravatn høyt det de andre ikke våger å si ... Og det gjør hun på en slik måte at jeg knegget og lo meg gjennom kapittel etter kapittel - selv om, eller på tross av, at jeg noen ganger oppholdt meg i et glasshus selv ... Og når hun trekker frem treningsguruen som NRKs Puls bruker, og som i grunnen ikke har noe mer vettugt å si til folk enn at de må trene MER!, så setter hun dette også i et litt større perspektiv:

"Han når nok likevel ikkje opp til Kari Jaquesson i konkurransen om å vere den mest uspiselige personen i norsk offentligheit. Ho prøver ikkje eingong å skjule korleis ho foraktar normalt usunne menneske med dårlege vanar. Det er så ein skulle ønskje at ho blei utsett for eitt eller anna som gjorde at ho fekk smake - ikkje sin eigen - men nokon heilt andre sin medisin." (side 31-32) For eksempel at hun ble ydmyket i full offentlighet med å måtte svare på hvem som er forfatteren av "Don Quijote". Det ville ha vært omtrent like ille som at hun selv ble bedt om å forklare hva renter egentlig er ... 

Beskrivelsen av hvordan forsvarer og aktor i en rettssak nærmest gjør narr av tiltalte (som ikke er der akkurat da) opprørte meg faktisk, så dette håper jeg bare er tull. Mens seansen på Rorbua i Tromsø, der Ravatn jakter på Tore Skoglund-humoren uten helt umiddelbart å finne den, fremkalte latteren igjen. Som krigsveteranen som mente at de var tvillingsjeler, mens vi i grunnen bare ventet på at han skulle dælje halvliteren i hodet hennes ... For ikke å snakke om dama i baren som klaget over at det var så trangt at de måtte stå så tett "som troll i eske". "Du skal høre mye. Tett som troll i eske. Det er eit utsegn som gjer meg lykkeleg. Det er vits meir enn god nok for meg, eg seier god natt og forlét Rorbua." (side 53)

"Då eg var lita, innbilte eg meg at eg var svært oppteken av filosofi, men då eg tok konsekvensen av denne innbilte interessa, og begynte å lese filosofi, oppdaga eg at eg ikkje var interessert likevel. Eg ville berre lære å leve rett, ikkje rote meg inn i noko helvetes dualismeproblematikk. Dette har alltid vore ei sorg for meg. Filosofien brukte alltid så lang tid på å komme til poenget, og på vegen hadde eg falle av lasset. Seinare har eg sjølvsagt forstått at det å ikkje komme til poenget er sjølve filosofiens vesen, men dét er det jo ikkje noka trøyst i." (side 56) 

Akkurat dette var faktisk noe av det som fikk meg til å le mest underveis i lesingen. Det tørrvittige, sarkastiske, selvironiske islettet som ligger i det meste av det hun skriver om ... det trenger seg frem over alt. Som når hun beskriver hvordan det var å være student ... 

"Plutseleg hugsar eg korleis det faktisk var å studere: Ein fylte ingen funksjon i samfunnet, ein var totalt overflødig og dermed fri. Kor mange gonger på veg til lesesalen støytte eg ikkje på ei venninne like lettsindig som meg sjølv, og så gjekk me på føremiddagskino i staden for å lese? Eg gjorde ingenting, og måtte ingenting, og hadde ingenting å leve for, så eg skjøner ikkje kvifor eg i det heile sto opp om morgonen." (side 59)

Eller når hun beskriver oppveksten og ungdomstiden med et forferdelig gruppepress på å ha de riktige klærne, og hvordan hun var dømt til en mindreverdig ungdomstid i simple Cubusklær - helt til "Lagersjefen" kom til stedet og det ble allemannseie å gå med merkeklær. Riktignok merkeklær med fabrikasjonsfeil. Lykken varte helt til noen avslørte det hele ... Noen hver kan få flashback av mindre ... 

Men aller, aller morsomst er Ravatn når hun skriver om Litteraturfestivalen på Lillehammer. Nå har jeg aldri vært der selv, men det lille jeg så langt har hørt får meg til å tro at det må være enormt mye gjenkjennelse for de fleste i dette essayet. Om alle kveldene som ender på Haakons Pub for eksempel ... Og hun snakker om all energien som går med til å prøve å skape et inntrykk av å ha et langt rikere indre liv enn det man egentlig har. Dermed går all konsentrasjonen til dette, slik at man ikke får med seg noe som helst av det som skjer rundt en. 

" ... ein vil jo ikkje bli kjend som den personen som sat utanfor med eit glas under kvart einaste arrangement. Men det er ein iallefall ikkje åleine om. Alt er fåfengd, og jag etter vin. Litteratur og rus er som hand og hanske, har det sikkert ein gong blitt hevda, og med rette. Litteraturfestival og tømming av minibaren er kanskje då som fot og hose. Avsluttar kvelden på Haakons Pub." (side 97)

Og så har vi kunsten da ... Ravatn gjør selvsagt et feltstudium på Nasjonalgalleriet også, og bestemmer seg for å sitte i timesvis foran Hans Gudes maleri "Hvile ved bekken". For øvrig tilfeldigvis det samme bildet som hang som reproduksjon på veggen i min oppvekst, bare for å ha nevnt det ... Skjer det noe uventet etter noen timer foran dette i og for seg banale maleriet? Over hode ikke!

"Problemet med kunst, når ein ikkje synest ein får noko ut av den aktuelle kunsten, er at ein blir tvinga til å tenkje: Er det eg som kjem til kort her, eller er det kunsten? Mykje talar for at det er eg. For når kunsten no heng her, etter å ha gått gjennom eit utal kvalitetsfilter, av personar med ypparste kompetanse på feltet - så bør ein nok stole på dei. Og då har eg altså berre meg sjølv å takke når eg ikkje kjenner noko spesielt verken i den eine eller andre retninga. Det er pinleg å ikkje ha stort utbyte av kunst. Det er sikkert det siste eg burde tilstå her i verda." (side 105)

Med dette har jeg lest nok en hylende morsom essay-samling fra Agnes Ravatns hånd. Jeg håper virkelig det kommer flere slike samlinger! Essayene hennes blir morsomme nettopp fordi hun byr på seg selv, og ikke sitter på sin høye hest og deler ut "dommer" i hytt og pine. Det hele handler om et slags "oss", og dermes skapes en allianse mellom henne som forfatter og oss som lesere. Vi er i samme båt og det er egentlig oss selv vi ler av. Dermed blir den frekke humoren mest av alt godlynt, og ikke ondskapsfull i det hele tatt. Dette er nøkkelen til hennes suksess, verken mer eller mindre, er min påstand! Dersom du ønsker å bli fornøyet og moret - løp og kjøp, sier jeg! Og ikke gjør som meg, som kastet meg grådig over boka og leste den ut i et eneste jafs. Spar på essayene, spre dem utover - så får du glede av boka leeeenge! 

Utgitt: 2009

Forlag: Samlaget

Antall sider: 126

ISBN: 978-82-521-8080-0

Boka har jeg kjøpt selv. 

Agnes Ravatn (Foto: Agnete Brun)

Andre omtaler av boka:

- NRK v/Ole Jan Larsen - 3. juni 2009 - Agnes Ravatns underlige verden

- Magasinet v/Ingvild Grane - 15. juni 2009 

- Prosa 05.09 v/Ivo de Figyeiredo - En priviligert outsiders bekjennelser

Agnes Ravatn: "Operasjon sjølvdisiplin"

Hylende morsomt om manglende selvdisiplin og om veien til et bedre liv! 

Har du fremdeles ikke hørt om Agnes Ravatn, sier du? Er det mulig? Hun som har vunnet bokbloggernes romanpris 2013 for "Fugletribunalet" nylig og gode greier! (Hun fikk også P2-lytternes romanpris 2013 for denne boka, og konkurrerte for en stor del mot de samme forfatterne der som hos bokbloggerne.) 

Jeg sier det med det samme: i høst kommer det til å blåse en Ravatn-vind over bloggen min! For ikke bare har jeg lest hennes siste bok "Operasjon sjølvdisiplin" - hylende morsom, kan jeg allerede nå røpe - men jeg har også to til liggende på vent; "Veke 53" (roman som utkom i 2007) og "Folkelesnad" (essay fra 2011). Agnes Ravatn er nemlig en ny(oppdaget) stemme i det norske litterære miljøet i Norge - kanskje mest kjent for sin skarpe og vittige penn som essayist, men nå altså også som romanforfatter!

Agnes Ravatn (f. 1983) debuterte med romanen "Veke 53" i 2007. Siden har hun nesten hvert eneste år kommet ut med en ny bok. Essayet "Operasjon sjølvdisiplin" er den sjette bokutgivelsen i rekken. Og - bare for å ha nevnt det også - hun har fått flere priser enn antall bøker hun har utgitt. Bokbloggerprisen er nemlig den syvende i rekken i følge Wikipedia (som jeg tidligere i dag oppdaterte selv). 

Agnes Ravatn (Foto: RMC)

"Operasjon sjølvdisiplin" består av en artikkelserie som har vært trykket i Dag og tid". For å sitere bokas baksidetekst:

"Sjå på oss! Klorande på smarttelefonane våre som svoltne rotter, konsentrasjonsevne under frysepunktet, uproduktive som aldri før, plaga med angst og liggesår, snart umyndiggjorte." 

Dette er sjølvhjelpsboka for deg som ikkje kan fordra sjølvhjelpsbøker, men likevel innser at du treng hjelp."

Stikkordet i boka er selvdisiplin, som av forfatteren defineres på følgende måte:

"Det er evna til å motstå kortsiktige freistingar for å kunne oppnå langsiktige mål, og evna til å overvinne uønskte tankar, kjensler eller impulsar." (side 11) 

Hvordan skal det gå med det moderne mennesket når vi ikke klarer å tenke ferdig en tankerekke, se et TV-program eller lese en artikkel på nett, uten at vi "må" sjekke Facebook, se hva som tikket inn på smartphonen akkurat, "multitaske" på minst tre medier samtidig osv.? Bare for å ha sagt det først som sist: begrepet multitasking har for lengst avgått med døden. Det er ikke mulig å multitaske! Ikke uten at det ikke blir noe som helst ut av det du driver med - med mindre en av tingene er automatisert. 

Ravatn radbrekker det meste av det som er blitt presentert i selvhjelpslitteraturen de siste årene, og hun innfører et (for meg - og jeg har lest et helt arsenal med selvhjelpsbøker i mitt liv!) helt nytt begrep: viljestyrkemuskel-tretthet. Jada, man kan sikkert trene opp evnen til å treffe kloke beslutninger på løpende bånd, men det er en grunn til at f.eks. Barak Obama bare har to farger på dressene sine! Det er for å minimere antall beslutninger på ting som ikke betyr så mye. Og det er en grunn til at nordmenn - som bor i et av verdens rikeste land, blant dem med høyest utdannelse, og hvis befolkning leser mer (les: er mer intellektuelle) enn de fleste andre osv. - er storforbrukere av Grandiosa. På slutten av dagen er nemlig viljestyrkemuskelen så svekket at vi nærmest er ute av stand til å treffe fornuftige beslutninger, og hopper på det som synes mest kjent (og trygt?).  Da er vi nemlig egoutladet! 

På side 39 kommer Ravatn med et råd som kan snu opp-ned på de fleste tilværelser:

"Gåta er: Korleis spare på kreftene slik at dei held heile dagen gjennom? Eg klarer ikkje vente, og avslører svaret med ein gong: Trikset er altså å gjere krevjande handlingar om til vanar. Det vil seie automatiserte handlinger ein gjer utan først å måtte kjempe ein indre kamp: "Skal, skal ikkje?"

Planlegging er det andre saliggjørende - og kanskje kjedelige? - trikset. Sett av en planleggingsdag og vær klar med notatblokka! Det er noe med nedskrevne mål og arbeidsoppgaver. Det forplikter litt mer enn når planene bare svever uforpliktende rundt i et trøtt hode. Dessuten bør man kutte ned på antall avgjørelser. Spis det samme til frokost hver dag, heng klærne du skal ha på deg neste dag over en stolrygg. Osv. Hvis du i tillegg klarer å bestemme deg for at du ikke skal lese en eneste e-post før lunch, og utnytte den beste tiden du har på døgnet maksimalt, har du kommet langt! 

Mange sliter med prokrastinering. Definisjonen på dette er følgende:

"Prokrastinering er ein mekanisme for å takle "angsten" som kjem når ein må begynne på eller avslutte ei eller anna oppgåve." (side 69)

Mange prokrastinører tror at grunnen til at de utsetter oppgavene er fordi de er så perfeksjonistiske. Det mener Ravatn bare er tull, og så snart man innser at prokrastinering ikke handler om perfeksjonisme, er det mulig å få gjort noe med sin egen aktive utsettelse. Prokrastinering handler derimot om svak disiplin, svak motivasjon  og manglende impulskontroll. Egentlig er prokrastinering en mild form for angstrespons, men på et mildere trusselbilde enn fight-or-flight-responsen vanligvis utløses på. Ravatn har en hurtigguide for hvordan man kan unngå aktiv utsettelse. En oppgaveliste er blant virkemidlene, og her bør man bryte ned oppgaven i så mange små oppgaver som mulig. Deretter bør man bestemme seg for å jobbe i 25 minutters-bolker med 5 minutter pause mellom slagene. Hvis det er mulig - steng internett! Rydd pulten! Ikke vent på at du skal bli motivert - bare begynn med en gang! Gjem smarttelefonen din, og slå for all del av alle varslingssignaler om at ny e-post eller sms har ankommet. Aldri prøv på multitasking! Og unngå helvete heller-tankegangen - altså at et lite glipp gjør at du gir opp alt. Og kanskje sist, men ikke minst: ta deg skikkelig fri når du har fri, slik at du kan nyte fritiden 100 % og være ordentlig uthvilt til neste dag! 

"Dersom ingenting av dette hjelper: Tenk på nokon som har døydd, og tenk kor urettferdig det er at den personen døydde, mens du fekk leve - og sjå kva du bruker livet ditt til! Kattevideoar!!" (side 75)

Ravatn er også innom den berømte marshmallow-testen, som alltid har blitt tolket slik at de barna som ikke spiser marshmallowen, men som klarer å vente i et kvarter og derfor blir belønnet med en til, er dem det kommer til å gå best med her i livet. Men hva om det er andre grunner enn manglende evne til behovsutsettelse som gjør at noen barn velger å spise marshmallowen umiddelbart? Manglende tillit til voksenpersonene man har rundt seg for eksempel? Derfor: ikke prøv denne testen på dine egne barn. Det kan hende at det eneste du avslører er at barna dine ser på deg som en løgnaktig og ustabil tulling!

Foruten at Ravatn er innom både IKEA-marerittet i kjøkkenavdelingen (der faren for viljestyrkemuskel-tretthet og ekteskapshavari er overhengende), kommer hun også inn på noe av det som går som en rød tråd gjennom det meste av selvhjelpslitteraturen, nemlig "optimalisering av selvet". Men hvor mye samfunnsengasjement og klimaengasjement kommer det ut av at alle sitter og mindfulnessmediterer dagen lang, og retter blikket innover seg selv? Ja, hun bare spør! 

Dette og mere til får du servert i Agnes Ravatns hylende morsomme essay "Operasjon sjølvdisiplin"! En fornøyelig og fandenivoldsk bok om hvordan du kan klare å overleve i en verden full av fristelser, med så mange valg at selv den flinkeste blant oss kan gå seg fullstendig vill. Sjelden har jeg kost meg så til de grader med en bok som denne! Det sier kanskje mer om bøkene jeg vanligvis leser (om verdens alvor, om dysfunksjonelle familier, om kriger og elendighet, for ikke å glemme alle bøkene om hvordan bli en bedre utgave av seg selv ... osv.), men ikke alt! "For deg som ein gong hadde ei lys framtid, men som no er ein internettavhengig, nevrotisk, dvask og ulykkeleg tufs i tidsklemme" - løp og kjøp! Og er du i tvil - slå opp på side 101 i boka neste gang du er innom en bokhandel, og kjenn etter om noen av de 30 tipsene som er nevnt, treffer deg som et knyttneveslag i magen. Da vet du nemlig at du er i målgruppen for boka! Og dersom du er blant dem som tenker at summen av laster er konstant, så må du faktisk tenke om igjen. Det ene har nemlig en tendens til å dra det andre med seg. Dersom du derimot gjør noe med en av dine uvaner, vil dette ha gunstig effekt på samtlige andre uvaner. Gjenvinn din en gang så lysende fremtid! Svarene på hvordan, får du i denne lille boka!

Utgitt: 2014
Forlag: Samlaget 
Antall sider: 108
Boka har jeg kjøpt selv. 

Agnes Ravatn (Foto: RMC)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Mari Nymoen Nilsen - 8. september 2014 - Fri oss fra smarttelefonen 
- Bergens Tidende v/Gro Jørstad Nilsen - 26. august 2014 - Hvordan holde seg selv i ørene 
- Bokstavelig talt - 29. september 2014 
- Artemisias verden - 28. september 2014 - Klar for Operasjon Sjølvdisiplin? Agnes Ravatn gir deg tipsene.

Bokbloggertreffet 2014 - med bokbloggerprisutdeling m.v.

Fire av i alt seks nominerte til Bokbloggerprisen 2013;
Agnes Ravatn, Ruth Lillegraven, Lisa Aisato og Siri Pettersen.
Roy Jacobsen og Herbjørg Wassmo var også nominert, men kom ikke. (Foto: RMC)

Lørdag 13. september 2014 gikk det tredje bokbloggertreffet av stabelen i forbindelse med Oslo Bokfestival. (Det første bokbloggertreffet fant sted i 2012, og det neste i 2013.) Som tidligere år har arrangementkomiteen bestått av Silje, Gro, Elin, Lise, Line og undertegnede. 

Silje sørger for en siste gjennomgang
av kjøreplanen for dagen. (Foto: RMC)

Det var noen færre påmeldte bloggere i år sammenlignet med de to foregående årene, idet rundt førti bokbloggere - mot tidligere rundt 50 stk. - ankom hovedstaden denne gangen. Det innebærer imidlertid ikke at interessen for slike treff er dalende! Tvert i mot! Bokbloggerne er imidlertid spredt over hele landet, og alle har ikke hatt like god anledning til å dukke opp i år. Bokbloggere flest er for øvrig durkdrevne på bruk av sosiale medier, og hyppige oppdateringer på hhv. Facebook, Twitter og Instagram, ble ivrig fulgt av "hjemmesitterne". De syntes - om mulig - enda mer engasjerte enn oss som var til stede under treffet. 

Vi hadde fått låne kantinen hos Aschehoug forlag. De lot oss være fullstendig i fred under hele treffet, og hadde stilt kaffemaskin m.m. til disposisjon for oss. Der oppholdt vi oss fra tidlig på formiddagen til prisutdeling og middag var over i syv-tiden om kvelden. 

Mangt et herlig møte mellom bokbloggere (Foto: RMC)

Nytt av året var utdeling av Bokbloggerprisen 2013. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til nedenfor. Ellers satset vi i år på et bokbord bestående av brukte bøker som vi selv tok med oss, og ikke høstens bøker med leseeksemplarer fra forlagene, slik vi gjorde i 2012 og 2013. På den måten håper vi at vi skal stå mye friere i våre valg av bøker når vi resten av høsten skal lese norsk litteratur med tanke på neste års nominasjoner for Bokbloggerprisen 2014. 

Bokbordet (Foto: RMC)

De første bokbloggerne begynte å dukke opp allerede i halv tolv-tiden på formiddagen. Noen møtte til sitt første bokbloggertreff - andre til sitt andre eller endog tredje treff. 

Jeg tror at de fleste fant det fornøyelig å treffe mennesker de "kjenner" godt på nettet, men som de kanskje traff i levende live for første gang i år. Det er jo noe med mennesker man har så til de grader mye til felles med! 

Litteratur-quiz (Foto: RMC)

På alle de tidligere bokbloggertreffene har vi hatt litteratur-quiz. Så også i år. Premien til det vinnende laget var å få være først til å plukke ut bøker på bokbordet. Nivået på litteraturkunnskaper er høyt blant bokbloggere, og det var - som vanlig - lite som skilte det beste laget fra de øvrige. Her ble det mye latter og litteraturglede! 

Da quiz og lunch var over, var det tid til å gå ut å shoppe bøker, før neste punkt på programmet som var utdeling av bokbloggerprisen 2013 fra kl. 16.00. Denne delen av programmet var åpent for alle, og en del hadde faktisk fått med seg dette. Skjønt skuffelsen var stor da det vi måtte gå ut med at verken Roy Jacobsen eller Herbjørg Wassmo kom til å være til stede under bokbadet og prisutdelingen ... 

På kortlisten var følgende kandidater nominert:

Klassen romaner:
1. Roy Jacobsen - De usynlige (Cappelen Damm)
2. Herbjørg Wassmo - Disse øyeblikk (Gyldendal)
3. Agnes Ravatn - Fugletribunalet (Samlaget)

Åpen klasse: 
1. Lisa Aisato - Fugl (Gyldendal)
2. Ruth Lillegraven - Urd (Tiden) 
3. Siri Pettersen - Odinsbarn (Gyldendal)

Line presenterte bakgrunnen for
prisen, og etter hvert også vinnerne.
(Foto: RMC)

Da prisen skulle deles ut, opplyste Line fra arrangements-komiteen følgende:

"Ideen til Bokbloggerprisen ble til på julebordet til komiteen i 2012. Da hadde vi hatt vårt første bokbloggertreff her i Oslo, og fant ut at norske bokbloggere burde gjøre som svenske bokbloggere, og dele ut vår egen litteraturpris. 

Hovedmålet var at prisen skulle virke samlende på en gjeng bokbloggere som er veldig forskjellig både i bakgrunn og litterær smak. Og vi ville skape gode diskusjoner rundt litteratur mellom oss bokbloggere på nett.

Vi bestemte oss fort for at prisen skulle deles ut til norske forfattere, av to grunner. Det vi skriver om bøker er tross alt mye viktigere for norske forfattere enn utenlandske. Dessuten har bokbloggere fått mye negativ oppmerksomhet rundt sin rolle i den norske litterære offentligheten. Vi hadde lyst til å vise at bokbloggere også bidrar med veldig mye positivt. Det tror jeg de fire forfatterne som er her i kveld vil kunne si seg enig i.

Silje bokbadet Lisa Aisato (Foto: RMC)

Samtidig ønsket vi å øke engasjementet for norsk samtidslitteratur blant oss bokbloggere, til å diskutere hva vi leser av norske bøker, hva vi synes er bra. Hva vi synes er mindre bra. For en del av oss er nok ikke norsk samtidslitteratur det som frister mest i bokhandelen. Når norsk samtidslitteratur nevnes i kommentarfeltet på min blogg, er det ofte med et negativt fortegn; at den mangler humor, er besatt av nære relasjoner, har navlebeskuende hovedpersoner, mangler gode historier og i bunn og grunn er veldig lite spennende. Nå hadde vi muligheten til å oppdage gode norske bøker som vi kanskje ellers ikke ville ha lest.

Agnes Ravatn i forbindelse med bokbadingen (Foto: RMC)

Vi i komiteen ønsket ikke å legge føringer for bloggerne om hvilken type bøker som skulle løftes frem. I stedet ville vi at alle typer bøker skal få en sjanse til å hevde seg. Derfor laget vi to relativt åpne kategorier. I likhet med de fleste andre, så leser bokbloggere flest romaner. I kategorien Årets roman må krimromaner konkurrere mot andre romaner. I Åpen klasse har vi samlet alle andre sjangre som ellers lett kunne ha blitt forbigått av romanen. I Åpen klasse kan alle bøker som ikke er en roman for voksne nomineres. Her kan de konkurrere mot hverandre på en mer rettferdig måte." (sitat fra talen under prisutdelingen)

Ruth Lillegraven i forbindelse med bokbadingen (Foto: RMC)

Etter at bakgrunnen for prisen var gjennomgått, ble dessuten kriteriene for å være med å nominere og stemme gjennomgått. For dem som er ekstra interessert, tar jeg med en del fakta om de nominerte bøkene:

67 bøker var nominert til Årets roman.

78 bøker var nominert i Åpen klasse.

23 av 67 romaner var krim.

28% av stemmene i Åpen klasse gikk til barne- og ungdomslitteratur.

28% av stemmene gikk til dokumentar.

13% til lyrikk.

8% til novelle- og essaysamlinger.

Dermed skulle vel mytene om bokbloggere - at vi "kun" leser bestselgere og krim - effektivt være avlivet!

Elin bokbadet Siri Pettersen (Foto: RMC)

Etter at kortlisten ble offentliggjort 27. januar 2014, startet bokbloggerne samlesing av de nominerte bøkene. En måned var satt av til hver av samlesingene. 

Og vi i arrangementskomiteen som trodde at det meste var gitt angående vinnerne allerede da kortlisten forelå, måtte etter hvert tro om igjen. For alt ble faktisk snudd på hodet i forbindelse med samlesingene. De siste ble de de første, og de første ble de siste - for å si det litt enkelt. 

Samlesingene engasjerte bokbloggerne fra februar til juli, og i august fant stemmegivingen sted. Fristen for å avgi stemmer var satt til 20. august 2014, og de siste innkomne stemmene avgjorde faktisk det hele. Det var nemlig en knivskarp konkurranse om førsteplassene.

Ruth Lillegraven leste et dikt hun
hadde laget om Herbjørg Wassmo
og "Disse øyebelikk" (Foto: RMC)

Fire av de seks nominerte ble bokbadet under bokbloggertreffet. Underveis fikk vi blant annet vite at Lisa Aisato først og fremst er visuell og tegner og at tekstene er sekundært til det hun brenner for. Vi fikk vite at Agnes Ravatn har vært oppgitt over at enkelte har ment at slutten på Fugletribunalet er forutsigbar. Nei, den er ikke det! Hun laget underveis tre utkast til en slutt, og ønsket selv at det skulle gå bra - bli en happy ending. Men slik kunne det altså ikke gå. Ruth Lillegraven forklarte hva hun hadde tenkt om de to hovedpersonene i diktsamlingen sin - og presiserte at Seselja på en måte er med i resten av boka også, som et slags bakteppe man hele tiden ser tilbake til. Mens Siri Pettersen har kost seg med å finne opp helt nye ord i sin triologi om Ravneringen, og ikke syntes at hun trengte å forklare noe som helst til leserne for å gjøre lesingen lettere ... Ekstra morsomt var det dessuten at Ruth Lillegraven leste opp sitt eget dikt om Herbjørg Wassmo og hennes selvbiografi "Disse øyeblikk". 

De nominerte venter spent på kåringen av vinnerne
(Foto: RMC)

Etter bokbadene var tiden inne for å kåre vinnerne! 

Vi har ikke mye å tilby vinnerne utover den oppmerksomheten vi selv klarer å skape på bloggene våre og i forbindelse med samlesingsprosjektene. Ikke har vi sponsorer i ryggen, og ikke har bloggerne noen høy status i offentligheten slik at vi kan tilby noen form for prestisje - i alle fall ikke i media, der inntrykket er at man heller rakker ned på bloggerne enn å løfte dem frem. som en ressurs i det litterære Norge. 

Som Line sa det i sin innledende presentasjon før bokbadet:

"Vi har tenkt på samlesingen som det viktigste med prisen både for bloggerne og de nominerte forfatterne. Mange av bloggerne som var med å nominere i januar, og som skulle stemme i august, hadde ikke lest de bøkene som endte på shortlist. Med samlesingen fikk de et halvt år på seg til å lese de bøkene de ville, før de skulle stemme. For bloggerne gir det å lese bøkene samtidig et godt grunnlag for å diskutere de nominerte bøkene. Og det er mye av poenget med Bokbloggerprisen.

Samtidig er det sånn at vi ikke har så mye å tilby forfatterne som vinner. Vi har ingen sponsorer som kan gi pengepremie, og bokbloggere har ikke høy nok status til at vi kan tilby vinnerne prestisje. Men så er det jo ofte sånn med andre priser, at det er gøy for forfatterne å vinne, men enda mer gøy hvis det betyr at bøkene deres får mer oppmerksomhet fra lesere og når ut til flere. Så kanskje kan vi si det sånn at Bokbloggerprisen hopper over pengepremie, heder og ære, og går rett på den staselige bonusen: Massevis av oppmerksomhet fra leserne!

Vi har derfor tenkt at det å havne på shortlist skal være hovedpremien for forfatterne. Sånn sett kan man godt si at Bokbloggerprisen 2013 allerede har seks vinnere. Vi i komiteen ble derfor veldig glade for å høre at de forfatterne som havnet på årets shortlist, følte at de allerede hadde vunnet. Det var nemlig det vi hadde håpet på."

Vinnerne er allerede offentliggjort, og det er nå allment kjent at Agnes Ravatn vant i roman-klassen, mens Ruth Lillegraven vant i åpen klasse. Det morsomme er at begge skriver på nynorsk! 

Vinnerne av Bokbloggerprisen 2013: Agnes Ravatn (for romanen Fugletribunalet
- roman-klassen) og Ruth Lillegraven (for diktsamlingen Urd - åpen klasse) (Foto: RMC)

Gratulerer til begge vinnere av Bokbloggerprisen 2013! 

I tillegg til at alle de nominerte fikk blomster, hadde vi i komiteen laget en bok hvor alle blogginnleggene våre var samlet. Agnes Ravatn og Ruth Lillegraven fikk hver sin bok med respektive omtaler/anmeldelser. En stor takk til Gjerholm Design, som bisto oss i arbeidet med å få bøkene laget! Og en stor takk til Aschehoug som stilte sine lokaler til vår disposisjon under både bokbloggertreffet og prisutdelingen!

Helt til slutt tar jeg med noen av begrunnelsene fra bloggerne som har stemt disse vinnerne frem.

Dette har bokbloggerne skrevet om Fugletribunalet:

"Spenningen i Fugletribunalet bygges gradvis, og relativt stillferdig, gjennom relasjonen mellom to mennesker; Sigurd Bagge og Allis Hagtorn. Karakterene i romanen lever isolert, og vi merker hele tiden at noe ikke stemmer, at det kommer til å skje noe. Og det gjør det også til slutt, med voldsom dramatikk. I tillegg foregår hele handlingen på et begrenset geografisk område; vi befinner oss inne i huset til Bagge, i hagen og ved sjøen i store deler av romanen. Dette er med på å forsterke den fortettede, intense og klaustrofobiske stemningen.

Med sin stramme dramaturgiske oppbygning holder boka på leseren hele veien. Flere bloggere forteller at det er en bok de ikke kunne legge fra seg. Det er som da man var liten, og lå med lommelykt under dyna for å lese ferdig lenge etter sengetid. En blogger fikk til og med mareritt, som Anita Ness beskriver på sin blogg Artemisias verden:

«I natt hadde jeg mareritt. Jeg tror det var fordi jeg leste ferdig Fugletribunalet på senga. Ikke at jeg ønsker å skremme deg fra å lese boka, for den var knakende god. Men det var noe creepy med den, noe med den stemningen.»

Men Fugletribunalet er mye mer enn stemning og spenning. Som Birgittes bok sa det: Fugletribunalet er et psykologisk drama med asymmetriske relasjoner mellom personene. Makten endrer seg underveis. Dette er en bok om lengselen etter å bli elsket, viljen til å skape seg om til det mennesket man tror den andre ønsker, for så å finne ut at det ikke er mulig.

Fugletribunalet er også en uhyre mye mer erotisk bok en feks den likegyldige og totalt uerotiske boken Fifty shades of grey. I Fugletribunalet er jeg som leser på innsiden av Allis og følger henne helt ut i hennes arbeid for å nå inn til Bagge. For det er et arbeid. Et møysommelig, tålmodig, ydmykende og nedverdigende arbeid. Den ikke-verbale maktkampen og kommunikasjonen som foregår mellom to mennesker som har et intimt og uforløst forhold seg i mellom, er rett og slett eksepsjonelt godt skrevet og fortalt og FORSTÅTT av Agnes Ravatn."    

Og dette har bokbloggerne skrevet om Urd: 

"Med diktsamlingen Urd har Ruth Lillegraven skrevet seg inn i norsk bokblogghistorie. Mange bokbloggere vegrer seg ellers for å lese dikt, og vil helst ikke skrive om dikt på bloggen. Det er nok forklaringen på at Ruth Lillegraven klarte å vinne den ene bokbloggeren etter den andre like stillferdig og ubemerket som karakteren hennes Seselja
 går gjennom livet. 

Fra Lines bibliotek: Lillegraven skriver en alternativ kvinnehistorie om kvinnene som er glemt av ettertiden, og som kanskje ble glemt allerede mens de levde. De som levde ut det de kunne, intenst og hemmelig, uten å kreve noe fra andre, verden eller livet. Seselja har et lite hus, en symaskin og en katt hun har funnet på låven. Eg treng ikkje meir, gjentar hun for seg selv. Eg treng ikkje meir. Lengsler, drømmer, savn, livskraft og kjærlighet ligger dypt begravet under ordene hennes. Man aner bare konturene av Seselja, og hun fremstår nesten like gåtefullt for leseren som hun gjør for omgivelsene som ikke kjenner henne. Lillegraven har en veldig spesiell evne til å formidle en historie via lyrikken. Hun skriver ikke narrativt, men det oppleves sånn fordi bildene og menneskene som manes fram virker så krystallklare.

Fra bloggen Mettemor møter massene: Lyrikken er nydeleg, typografien gir eit ekstra lag med meining og alt er vevd saman i ei historie som drar meg raskt gjennom sidene og skulle ønske det var meir. Dette er ei bok å elske.

Fra bloggen Frøken Flink: Lillegraven byr på en presis og vakker språkføring, bilder så levende at de nærmer seg fysiske fornemmelser, og en helt imponerende observasjonsevne. Hun er åpenbart dreven på lyriske virkemidler; nære, kreative og intenst levende skildringer samt bilde- og metaforbruk, fysisk utforming av selve diktene som underbygger tematikken, allitterasjon av ypperste klasse: «singermaskina mi / ei svart svane, så / slank og smekker / og sundagsblank«

Fra Bokvrimmel: Lillegraven skriver om enkle, nære og hverdagslige ting, og evner å fremkalle disse tingenes iboende skjønnhet og storhet. Det er kanskje en merkelig måte å si det på, men å oppdage Lillegravens Urd er litt som å se Lothlorien fra Ringenes Herre på film for første gang. Lillegraven henter frem en atmosfære en alveskog verdig – og det i dikt om hverdagsliv."

Og med dette takker jeg for meg! Jeg har meldt meg ut av arrangementskomiteen og ønsker de gjenværende medlemmene lykke til videre i arbeidet!

Fire av komitéens medlemmer: Silje, Gro, undertegnede og Elin.