Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Helgelandskysten. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Helgelandskysten. Vis alle innlegg

søndag 24. september 2017

Roy Jacobsen: "Rigels øyne"

Et sterkt etterkrigsdrama - toppkarakter fra meg!

Roy Jacobsen (f. 1954) har i årenes løp utgitt 23 bøker, inklusive "Rigels øyne", som er den siste boka i det som så langt fremstår som en trilogi om Barrøy-folket. Roy Jacobsen har i følge  Wikipedia mottatt 14 litteraturpriser - blant annet Kritikerprisen (1989), Bokhandlerprisen (i 1991 og 2009), Cappelenprisen (1987) og Gyldendalprisen (2005). Tidligere i høst ble han som første nordmann noen gang nominert til The Man Booker International Prize for "De usynlige".

På Wikipedia kan vi lese følgende om forfatteren:

Som skjønnlitterær forfatter utmerker Jacobsen seg ved sin store allsidighet – fra de korte, psykologisk innholdsmettede novellene, med kresen bilde- og språkbruk, til de bredere anlagte romanene, med et vell av historiske, litterære, språklige og politiske kunnskaper, fra Islands sagatid til det 20. århundres krigshistorie på kontinentet og i Russland og Finland.


"De usynlige" kom ut i 2013 og handlingen i denne romanen er lagt til den fiktive øya Barrøy ytterst i havgapet på Helgelandskysten. Her følger vi ekteparet Hans og Maria Barrøy og deres eneste barn Ingrid i årene fra 1913 til 1928. På øya bor også Hans´ søster Barbro og deres aldrende far. I starten er Ingrid bare tre år, men etter hvert vokser hun opp til å bli en sterk og selvstendig kvinne. Barbro har derimot store problemer med å takle det ensomme og harde livet ute i havgapet. Familien blir utsatt for mange prøvelser. Noe er av værmessig art (som at en brygge går ad dundas i uvær mangfoldige ganger, og bygges opp igjen hver gang), andre ting skyldes "feilslått lidenskap" (som at Barbro får sønnen Lars uten å være gift) og atter andre ting skyldes en ansvarsfølelse som går lenger enn noen kunne forvente (ansvar for andres unger). Det handler om å reise seg hver gang man blir liggende nede og aldri gi opp ...

"Hvitt hav" kom ut i 2015. Her foregår handlingen i løpet av et knapt år (1944/1945). Norge er okkupert og familien Barrøy er spredt for alle vinder. En dag ror Ingrid hjem, og etter dette blir hun boende på øya helt alene. Inntil hun en dag oppdager en mann som så vidt lever blant mange lik som flyter inn i fjæra ... Hun redder den unge mannens liv. Den unge mannen er russer (viser det seg etter hvert) og han heter Alexander. Han er en av svært få overlevende etter at skipet Rigel, som var full av krigsfanger og tyske soldater, ble senket av engelskmennene. Hendene hans er forbrente og ødelagte. Etter som Alexander kommer seg, innleder de to et intenst, lidenskapelig forhold. I bokas andre del er Ingrid på asyl, og hun lider av hukommelsestap. Lengselen etter Alexander er sterk. Resten av handlingen i boka har evakueringen av Finnmark som bakteppe. 

Også i den tredje og foreløpig siste boka i serien om familien Barrøy - "Rigels øyne" - er det Ingrid som er hovedpersonen. Hun har fått datteren Kaja, som er 10 måneder, og året er 1946. Barnets far er Alexander, russeren hun reddet fra den sikre død.

"Fra himmelen ser Barrøy ut som et fotspor i havet, med noen skamslåtte tær i vest. Det er bare ingen som har sett Barrøy fra himmelen før, med unntak av bombeflyene, som ikke visste hva de så, og Vårherre, som ikke later til å ha hatt noen hensikt med dette stempelet han har satt i havet.

Nå faller snøen tung over øya og gjør den hvit og rund - det varer et døgn. Så vil menneskene begynne å tegne et svart gitter av stier på kryss og tvers av det hvite, den bredeste vil forbinde de to våningshusene, det gamle og slitne på øyas toppunkt, som er omkranset av en håndfull trær, og det nye i Karvika, som ser staselig og prangende ut og om somrene ligner en strandet ark." (side 5)

Om sommeren -  etter at duna er i hus, eggene i tønner, fisken er plukket av hjellen og er veid og buntet, potetene er satt osv. - bestemmer Ingrid seg for at hun skal reise. Hun ønsker å finne Alexander. Dermed starter en lang reise sørover i Norge - både i båt og senere for en stor del til fots, en gang på en lånt sykkel og til sist med tog. Med ungen i et sjal og med en ryggsekk som hun har byttet til seg for en koffert, får reisen et eget driv der hun jakter etter kjærligheten og stadig er "lykkelig uvitende om at sannheten er fredens første offer". (side 41

Underveis møter Ingrid på enkeltskjebner som har sine historier å fortelle fra krigen. Det handler om landssvik og om dobbeltagenter, om mennesker som har blitt rike på handel med de tyske okkupantene, om kvinner som har elsket og tapt, om død, om å være "stuck" i rimelig intetsigende avkroker av landet, om hangen enkelte har til å drikke seg full for å glemme ... Og om hvordan Norge behandlet krigsfangene etter krigen ... Samtidig som vi blir presentert for i all hovedsak idealistiske mennesker som svært gjerne hjelper Ingrid, og som gir henne og datteren både et sted å sove og mat, møter hun mye armod underveis, og da ikke utelukkende i materiell forstand. 

Mange forfattere benytter et fortellergrep med en allvitende forteller, som går dypt inn i tankelivet til sine romanfigurer. Dermed får vi lesere med oss absolutt alt som foregår - ikke bare på det ytre planet, men også inn i sinnets irrganger til persongalleriet. Roy Jacobsen har ikke valgt et slikt fortellergrep. I stedet betrakter han personene utenfra, og beskriver dem gjennom deres handlinger, i dialogene og i deres samhandling med andre mennesker. I og med at det er knapt med dialoger i Barrøy-bøkene, er det særdeles krevende å tegne et bilde av helstøpte personer som står til troende. Etter min mening har forfatteren klart dette med bragd! 

Dersom det likevel var noe som skurret for meg underveis, så var det at personene Ingrid møtte på sin ferd gjennom Norge, var så meddelsomme om hva de hadde foretatt seg under krigen. Med kjennskap til krigsoppgjøret og menneskenes hang til å ville straffe alle som hadde hatt litt for mye med fienden å gjøre, tror jeg at de fleste unngikk å si noe som helst om sin rolle i dette. Men kanskje var det Ingrids åpenhet rundt at hun lette etter sin russiske kjærlighet som førte til denne åpenheten? Og kanskje er dette også et bilde på at ingen egentlig kunne ha 100 % ren samvittighet? Særlig ikke på småstedene rundt i landet vårt, der antall tyske soldater jevnt over var nokså høyt i forhold til lokalbefolkningen. Dermed ble det umulig ikke på en eller annen måte å måtte forholde seg til okkupantene, som for det meste var alminnelige mennesker som var sendt ut i krigen mot sin vilje. I de store byene var det mye enklere for folk flest å forsvinne i mengden. 

Noe av det som løfter Roy Jacobsens romaner - også "Rigels øyne" - opp i den litterære sfære er etter min mening hans eminente bruk av metaforer. Han er svært billedlig i sin beskrivelse spesielt av naturen, og dette fikk meg som leser til å se det hele så mye klarere. Metaforbruken tilfører historien noen flere perspektiver som kanskje ellers ikke ville ha vært der. Beskrivelsen av Ingrids opplevelse av natur og dyreliv på fastlandet fant jeg rørende og gripende. Bare beskrivelsen av stillheten! Hun som var vant til havets konstante brøl der ute i havgapet ... Rørende er også beskrivelsen av forholdet mellom Ingrid og datteren Kaja, der datterens følelsesutbrudd hele tiden speiler morens følelser, som er pakket godt ned et sted langt inne i henne. Fordi vi aldri helt slipper inn i hennes sinns irrganger, er vi mye godt henvist til å gjette hva som foregår inne i henne. Like fullt fremstår hun for meg som en helstøpt person. Et menneske som har tålt og klart mye, og som ikke er vant til å dele sine innerste tanker med noen i utrengsmål ...

Jeg må innrømme at jeg elsker disse bøkene om Barrøy-folket! Og det handler ikke bare om at min egen farsslekt kommer fra Helgelandskysten, like i nærheten av der hvor den fiktive øya Barrøy visstnok er ment å ligge. Men nettopp fordi jeg har familierøtter fra dette området av landet, og også har vært mye i de områdene som beskrives i bøkene, har jeg en hel del preferanser å henge handlingen og naturen på. Det betyr ikke at underteksten i bøkene foregår i min nostalgiske fantasi, men at de griper meg på et dypere plan. I "Rigels øyne" foregår riktignok handlingen fortrinnsvis på fastlandet, men det er en øyboers betraktninger vi er vitne til. Dette får Roy Jacobsen frem på en nydelig måte. Som gjennom undringen rundt dette med naturens stillhet, fuglekvitteret og annet som kom i Ingrids vei, der hun vandrer gjennom Norge på langs, fra nord til sør - på jakt etter kjærligheten. 

"Rigels øyne" er godt skrevet, og har sterke litterære kvaliteter! Jeg håper det kommer flere bøker om Barrøy-folket!

Boka får toppkarakter fra meg!

Utgitt: 2017
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 331
ISBN: 978-82-56186-4
Jeg har kjøpt boka selv.


Roy Jacobsen (Foto: Guri Pfeifer)

lørdag 17. oktober 2015

Roy Jacobsen: "Hvitt hav"

Barrøy-folket er tilbake!

Roy Jacobsen (f. 1954) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Fangeliv" i 1982. I årenes løp har han utgitt 23 bøker, for det meste romaner. 

Det er nå to år siden Jacobsen kom ut med romanen "De usynlige" (linken fører til min omtale av denne boka). I denne boka ble vi kjent med familien Barrøy som bodde på den fiktive øya Barrøy på Helgelandskysten. Det 20. århundret var i gang, og vi fornemmet etter hvert virkningen av første verdenskrig, kanskje først og fremst ved at svenske arbeidere søkte arbeid i Norge. De var svært fattige, og levde fra hånd til munn. Liv og død og også galskap slo inn blant øyboerne. Alle var ikke like godt rustet for det harde livet på kysten, og det var særlig ensomheten og lengselen etter litt kjærlighet som mest av alt truet den sjelefreden som ellers preget dette svært fåmælte folkeslaget. 

Persongalleriet i "De usynlige" var lite, og det var særlig Barbro, Ingrid og Lars som sto sentralt. Barbro var Ingrids tante, mens Lars var Barbros farløse sønn. Vi fulgte livet til øyboerne gjennom årstidene, deres kamp mot naturkreftene og betydningen av Lofotfisket. 

Jeg er blant dem som ble helt forgapt i romanen "De usynlige", men fra enkelte hold kom det skarp kritikk i forhold til bokas litterære kvaliteter. Det var særlig Morgenbladets anmelder Bernhard Ellefsen som var kritisk, mens resten av Norges anmeldere i all hovedsak var samstemte om bokas glitrende litterære kvaliteter. Noen bokbloggere var for øvrig også kritiske. 

Ikke visste jeg at det skulle komme en oppfølger, men allerede i fjor høst begynte ryktene om dette å gå. Dermed vokste også lengselen etter å få vite hvordan det egentlig gikk med Barbro, Ingrid og Lars. For ikke mange ukene siden kom romanen "Hvitt hav", og jeg var snar om å sikre meg et eksemplar. Mens handlingen i "De usynlige"gikk over et par ti-år, går handlingen i "Hvitt hav" over knapt et år (1944/1945).

"Fisken kom først. Mennesket er bare en seiglivet gjest ved havet. Nå kom formannen inn og spurte om noen av jentene kunne flekke, det var kommet et uventet innsig torsk. Ingrid så opp fra sildetønna og rettet blikket mot kaia, der dansende snsøfiller forsvant i svart treverk, tørket hendene på forkleet og fulgte etter ham inn i salteriet og stilte seg ved siden av flekkarbenken og et kar med sløyd fisk. De så på hverandre. Han nikket mot kviven på bordet, den lignet en liten øks." (side 7)

Året er 1944 og Ingrid jobber på land. Familien er spredt for alle vinder og det er krig. Drømmen om å vende hjem til Barrøy lever imidlertid i beste velgående, og en dag ror hun hjem i prammen som har ligget under kaia gjennom hele vinteren. Med seg har hun varer hun har kjøpt for det hun har tjent ved fiskemottaket.

Ute på Barrøy er Ingrid mutters alene. Lars er borte. Han kom ikke hjem etter Lofotfiske fordi han hadde funnet kjærligheten. Barbro ligger på sykehus. Selv om Ingrid er sterk og er eslet for øylivet, tærer ensomheten på henne. Så dukker det opp noe brunt tøy som ligner vadmel i fjæra, og etter hvert finner hun flere klær. Hvor kommer de fra? Noen dager senere ser hun ørnene bakstende, som om de sloss om et bytte ... Det er lik som har dukket opp ... Mange lik ...

"Hun gikk lenger inn og fikk øye på en mann til, under to dunsekker og et gammelt hestedekken. Hun trakk det av ham og så at han var kledd i de samme brune fillene, polstret med de samme treulldottene, som tøt ut av ermer og hull, og over det hele en uniform med distringksjoner og vinkler, en tysk uniform, men han hadde ikke skjeggstubber, han var for ung, og han var i live." (side 29)

Dermed starter en kamp om liv og død. Ingrid redder den unge mannens liv, og selv om de ikke forstår et ord av hverandres språk, blir de elskere. Ingrid skjønner at hun er nødt til å holde ham - Alexander - skjult for omverdenen siden det er krig. Hvem er denne mannen? Tysk er han åpenbart ikke. Senere får hun høre at britiske fly har senket en tysk troppetransport noen mil lenger sør, og at flere hundre mennesker, kanskje tusener, er drept. I løpet av noen uker opplever hun sin livs kjærlighetshistorie. Den handler om intens lidenskap. 

I bokas andre del befinner Ingrid seg på asylet. Hun husker ingenting av hva som har skjedd, men ønsker å komme seg tilbake til Barrøy og Alexander, mannen hun elsker. Hvor lenge er det siden hun ble tatt bort fra øya? Det aner hun ikke. Midt oppi alt får evakueringen av Finnmark vinteren 1944/1945 stor betydning for Ingrids og Barrøys videre skjebne ... Det skal etter hvert bli riktig så folksomt der. 

Jeg leser med undring noen anmelderes oppfatning av at Ingrid beskrives som et overmenneske i Roy Jacobsens roman. Slik oppfattet ikke jeg henne. Overlevelsesinstinktet er imidlertid sterkt hos de fleste mennesker, og for Ingrids del tenker jeg at hun var en av dem som faktisk passet til å leve ute i havgapet. Likevel var hun ikke mer overmenneske enn at dramatikken rundt Alexander fikk henne nærmest til å miste forstanden og hukommelsen i en periode. Uten å røpe for mye av handlingen, er det åpenbart at noe virkelig dramatisk var foranledningen til at Ingrid endte på asylet for en periode. 

Krigsårene var dramatisk særlig for dem som levde i randsonen av Norge. Kysten var en slik randsone. Ikke bare fikk kystfolket på Helgelandskysten merke følgene av Rigel-katastrofen da rundt 2500 krigsfanger - hovedsaklig øst-europeiske fanger - druknet utenfor Sandnessjøen. I tillegg lå landsdelen strategisk til da Finnmark ble tvangsevakuert i krigens siste måneder. Her måtte vanlige folk stille opp for å ta imot flyktninger, fordi den norske (okkuperte) stat ikke hadde egne husrom til alle. Om det var solidaritetstankegangen som var sterkere den gangen, eller om det handlet om okkupasjonsmaktens tvang, er ikke godt å si, men folk tok faktisk i mot flyktningene, selv om det betydde at det ble mindre mat til dem selv. Var de supermennesker av den grunn? Jeg tror det handlet mer om opplevelse av fellesskap og en felles fiende, i tillegg til at det var en dyd av nødvendighet å stå sammen. For Ingrid som hadde levd så lenge alene, var det også kjærkomment med selskap på den ensomme øya. 

Jeg synes det er spennende at Roy Jacobsen spinner videre på kystfolkets skjebne, og knytter dette til samme persongalleri gjennom flere bøker. I min verden har han lykkes godt både med "De usynlige" og "Hvitt hav". Han skriver godt, og jeg er også begeistret for metaforbruken hans. Dramaet rundt Ingrid da hun skulle føde var det eneste som skurret for meg. Hva ville forfatteren med dette? Jeg hadde også litt problemer med å skjønne sammenhengen da Ingrid plutselig befant seg på asyl, men så falt denne brikken pent på plass i handlingen. Partiet i boka som handler om at øya fylles med mennesker, noen "nye" og noen "gamle", kunne etter mitt skjønn ha vært utbrodert enda mer. Jeg ville så gjerne få vite mer! Her lukter det for øvrig enda en oppfølger lang vei! 

Min konklusjon er at "Hvitt hav" er en verdig oppfølger av "De usynlige"! Jeg anbefaler den derfor uten videre varmt! Og så håper jeg at vi i oppfølgeren/oppfølgerne får vite mer om hva som egentlig skjedde under krigen, og at forfatteren også skriver om den dramatiske avfolkningen av øysamfunnet noen ti-år etter andre verdenskrig!

Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 235
ISBN: 978-82-02-49287-8
Boka har jeg kjøpt selv


Roy Jacobsen (Foto: Frode Hansen, VG)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 4. september 2015 - Vakkert og brutalt - Han er kystfolkets mester, Roy Jacobsen, en virtous poetisk skildrer av en kystkultur med fiske, båtmannskap og praktisk virke - terningkast seks
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 4. september 2015 - Jacobsen i storform - "Hvitt hav" er blitt en storslått fortelling, raffinert og besk, med lang ettersmak.
- NRK v/Marta Norheim - 8. september 2015 - Over toppen - Få kan som Roy Jacobsen mane fram slitets kvinner og menn langs nordlandskysten. Denne gongen bikkar det over og blir for mykje av det gode. Kva har skjedd?
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 3. september 2015 - Tilbake til Barrøy - Jacobsen vender tilbake til den nordnorske kysten og miljøet fra "De usynlige". "Hvitt hav" er lakonisk, dyptloddende norsk litteratur av en type man skulle tro ingen lagde lenger.
- Vårt Land v/Astrid Fosvold - 28. september 2015 - Ingen himmel over Barrøy - Roy Jacobsens nyeste roman har et rikt persongalleri full av hverdagshelter, men enkelte blir framstilt som supermennesker.
- Kleppanrova - 10. oktober 2015 
- Tine sin blogg - 15. oktober 2015 
- Artemisias Verden - 11. oktober 2015
- Tor Hammerøs blogg - 29. september 2015 - En sjelden opplevelse 
- Reading Randi - 21. november 2015 

tirsdag 8. oktober 2013

Roy Jacobsen: "De usynlige"

De usynlige heltene

I forrige uke var jeg så heldig å få være til stede på et arrangement med Roy Jacobsen og Frank A. Jenssen på Litteraturhuset. Arrangement hadde tittelen "Havet, fisken og folket". Jeg var på dette tidspunktet allerede godt i gang med boka, men altså ikke helt ferdig. Akkurat det er jeg glad for, fordi denne Litteraturhuskvelden tilførte meg noen flere perspektiver som jeg fikk god nytte av i min tilnærming til boka. 

At et knippe av de profesjonelle anmelderne har trukket paralleller mellom "De usynlige" og Hamsuns "Markens grøde", overrasker på ingen måte meg. Faktisk tenkte jeg selv i de baner mens jeg leste boka. For nærmere det dypt eksistensielle er det vanskelig å komme, tenker jeg. Da Roy Jacobsen selv fikk spørsmålet om han er inspirert av Hamsun i et intervju i Klassekampen 17. august i år, svarte han følgende:

"Man kommer aldri utenom Hamsun, og jeg har lånt mye fra ham når det gjelder språk og litterære teknikker. Men Hamsun holder dommedag over skikkelsene sine, det gjør ikke jeg. Det er ikke mye stil over å være en person i en av Hamsuns romaner, det er litt kulere å være person i min. Du har litt større sjans, for å si det sånn. Man skulle tro at Hamsun aldri hadde møtt et ordentlig menneske."



Handlingen i "De usynlige" er lagt til øya Barrøy ytterst i havgapet på Helgelandskysten, og finner sted i tidsperioden 1913 til 1928. Det har ikke lyktes meg å finne øya, så jeg antar at den er fiktiv. Det som derimot ikke er fiktivt, er handlingen. Den skal nemlig være basert på historien til forfatterens egen morsslekt. (I ettertid er jeg blitt kjent med at forfatterens morsfamilie levde på øya Moholmen - den øya som i boka er kalt Barrøy.)

På Barrøy bor ekteparet Hans og Maria Barrøy, og de har bare ett barn; Ingrid. På øya bor også Barbro, søsteren til Hans, og dessuten deres aldrende far. Ingrid er tre år og skal døpes, og det er henne vi følger gjennom hele boka. En sterk kvinneskikkelse som blir voksen så altfor tidlig, fordi livet - det karrige livet og tilfeldige omstendigheter - tvinger henne til det. Tanten Barbro er nokså vill av seg, ikke helt egnet for det ensformige og ensomme livet der ute i havgapet, hun vil noe mer som omstendighetene ikke kan gi henne - og en dag går det også galt. Broren Hans har da forsøkt å kvitte seg med Barbro, skaffe henne en huspost, men hun kommer til slutt hjem med et farløst barn i magen i stedet. Et barn som blir til Lars, en nevenyttig og praktisk kar de etter hvert ikke skal klare seg foruten. 

Etter krigen (første verdenskrig) kommer det noen svensker ut til øya, og dermed blir svenskekaia bygget. Et solid byggverk som skal stå til evig tid fordi det er bygget i stein. Det gjør derimot ikke bryggehuset som blir forsøkt bygget tre ganger før de får det til å stå for vær og vind - en evig kamp mot naturkreftene som er ekstraordinært sterke her ute i havgapet.

Sentralt i øyboernes liv er Lofotfisket. Selv om de i tillegg har inntekter og mat fra et lite knippe med husdyr, er det ingen tvil om at det er fisket som sikrer de største inntektene. Når mennene drar avgårde på Lofotfiske, er det med livet som innsats. Man vet aldri om alle kommer levende tilbake. Tiden før avreise preges av dette alvoret. 

"Så slår alvoret ned i dem. 

Ikke en storms alvor, men årets og øyas langsomme og grunnleggende skole i ensomhet. Det er plutselig færre av dem, de går rundt og mangler øyas overhode. De blir lavmælte og tause, hissige og utålmodige. Lofoten er i tillegg et sted man ikke nødvendigvis vender helskinnet hjem fra, det er et lotteri med døden, der over to hundre mann går ned hver vinter, noe de ikke taler for høyt om, det holder med noen halvkvedede viser. Det finnes da heller ingen kirkegårder med flere kors uten lik enn dem Vårherre holder sin hånd over langs denne kysten. 

Og slik går dagene, i januar.

Samt i enda tre måneder. Med frost og kovdam og gamleerik." (side 65)

Det er et sterkt folk som beskrives, men alle klarer likevel ikke dette livet. Ikke  bare havner mor Maria i en periode på asylet, men hun kommer i det minst hjem til slutt. Den fine fruen hvis barn Ingrid blir sendt til for å passe, kommer aldri derfra etter at mannen hennes har gått konkurs og mest sannsynlig tatt sitt eget liv. Og plutselig blir Ingrid, hvis eget voksenliv egentlig ikke har tatt form enda, fylt med ansvar for to unger som har vokst opp i rikdom, og som nå må avfinne seg med det vesle hun og hennes familie har å tilby ... Det er et karrig liv, et helvetes liv ... Man snakker ikke i utrengsmål, og planer og drømmer holder man helst for seg selv. 

Jeg ble fullstendig bergtatt av denne romanen! Roy Jacobsen behersker det litterære språket til fulle, og sjelden har jeg møtt på en samtidsforfatter som så til de grader behersker metaforenes kunst som nettopp ham. 

"Presten kommer ilende etter og blir stående og beundre den hvitkalkede kirka som er kommet til syne som et blekt frimerke under de svarte fjellene der noen siste snøflekker ligner tenner i et råttent gap." (side 7)

Jacobsen er sikker i språkføringen, beskrivelsene er knappe og det er mye undertekst som det er overlatt til leserne å gi mening og tolke. Det er kanskje nettopp her han minner meg så veldig om Hamsun, selv om Jacobsen aldri faller for fristelsen til å sette seg til doms over sitt persongalleri. Der Hamsun harsellerer med sitt persongalleri - der behandler Jacobsen sine personer med den dypeste respekt. 

Det er en rå og brutal skildring vi serveres, men ikke en eneste gang bruker Jacobsen klisjeer eller billige triks for å apellere til leserens primitive følelsesregister. Man er heller aldri i tvil om at akkurat slik han beskriver det karrige livet - nettopp slik må det ha vært for dem som bodde så langt fra folk, så nær det ytterste havgapet det var mulig å leve. Et landskap som i dag er avfolket, men hvor øyriket innenfor ble reddet av gongongen gjennom en iherdig distriktspolitisk innsats som i det minste sikret broforbindelse mellom de største øyene, og som har gjort at det i dag bor tusenvis av mennesker der ute. Skjønt mange av helårsboligene gradvis og umerkelig gjøres om til fritidshus, selv om dette neppe er i tråd med kommunenes intensjoner ... sånn egentlig ... 

Det lukter Nordisk Råds Litteraturpris lang vei av denne romanen! Den har nemlig alle de klassikerpreg jeg kan komme på; en udødelig og tidløs historie, en historie med mange bunner og som kan leses om og om igjen, en språkføring som er av høy litterær kvalitet - i tillegg til at det er herlig at forfatteren løfter frem en viktig del av Norges historie. En historie godt egnet til å skape stolthet for alle dem som faktisk kommer fra denne landsdelen, men som kanskje ikke har snakket høyest om det tidligere i sitt liv ... En historie om et kystproletariat, som har bidratt til å bygge Norge, men som tidligere har vært utelatt fra historiebøkene. Og alt er krydret med autentiske dialektord, godt gjenkjennelig for alle oss med familiære bånd til Helgelandskysten. I det hele tatt en fantastisk roman som fortjener terningkast seks! I likhet med hans roman "Seierherrene" som utkom i 1991, og hvor handlingen er lagt i samme område!

Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 245
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget


Roy Jacobsen
NRKs Bokprogrammet den 8. oktober 2013 handler om Roy Jacobsen, hjemstedet hans og forfatterskapet.

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes 15.08.2013 - Bevegende Jacobsen (terningkast seks)
- Dagbladet ved Cathrine Krøger 15.08.2013 - " ... rett og slett en helt fantastisk roman - suverent om fattigfolk på Helgelandskysten"
- Aftenposten v/Kaja Korsvold 15.08.2013 - Braksuksess for Roy Jacobsen
- Fra Innsiden v/Knut Gørvell 15.08.2013 - "Ellevill mottakelse ..."
- Bokbloggeren Janicke på bloggen Jeg leser 29.08.2013
- Dagsavisen v/Turid Larsen 17.08.2013 - Livsglede og seigt slit
- NRK v/Marta Norheim 16.08.2013 - Heltemot på Helgeland
- Klassekampen v/Astrid Hygen Meyer 17.08.2013 - Kystens hardføre helter
- Bokbloggeren Miriam på bloggen Lesende skrivende - 28. juli 2014 - Martrende og vakkert om mennesker absorbert av elementene 
- Reading Randi

torsdag 3. oktober 2013

Havet, fisken og folket - Roy Jacobsen og Frank A. Jenssen på Litteraturhuset onsdag 2. oktober 2013

Frank A. Jenssen og Roy Jacobsen på Litteraturhuset (Foto: RMC)
Når Roy Jacobsen dukker opp på Litteraturhuset, er det en happening det er vel verdt å få med seg! Jacobsen er som kjent i disse dager ute med romanen "De usynlige"  (utgitt på Cappelen Damm) - en bok som har seilt opp på bestselgerlistene på rekordtid i høst, og som nå ruver helt øverst på salgslistene. 

I går møttes forfatterkollegaene Roy Jacobsen og Frank A. Jenssen til en nokså uformell samtale på Litteraturhuset - en samtale noen hundre tilstedeværende var så heldige å få lov til å være vitne til. I løpet av en times tid var de innom mange temaer, som i grunnen hadde én fellesnevner: nemlig fisk! Som Frank A. Jenssen - forfatter av boka "Torsk - fisken som skapte Norge " som utkom på Kagge forlag i fjor - så treffende sa det: "Det er merkelig at torsken nesten aldri nevnes når det snakkes om nasjonsbygging!  Torsken er nemlig vår nest største eksportvare etter oljen, og menneskene som i alle år har tatt den opp fra havet, er så og si fullstendig fraværende i historiebøkene våre." (Se for øvrig intervju med ham på NRKs nettsider - 02.10.2012.)

På kysten av Nord-Norge - særlig i øyriket helt ytterst i havgapet - er det så værhardt at ordene blåser bort før de er ferdig uttalt, påpekte Roy Jacobsen. Kystproletariatet - de usynlige - er ikke akkurat dem det er skrevet flest bøker om opp gjennom historien. Som regel var det embetsstanden som førte historien om fiskerne i pennen, og da mest i form av historier om hvor synd det var i dem. All kompetansen fiskerne innehadde, pågangsmotet og utholdenheten - det er det skrevet lite eller ingenting om. 

Jacobsen fortalte om alle sommerferiene på Dønna etter at han og familien hadde flyttet sørover og bosatt seg på Årvoll i Oslo.  Ferieoppholdene var egentlig sommerarbeidsleir-opphold. Her ble "alle mann" nemlig satt i arbeid, og var med på slåttonn og skjæring av torv hele sommeren gjennom. Foreldrene hans snakket lite om tiden da de selv hadde bodd på Dønna, og moren la fort fra seg nordlandsdialekten etter at de kom sørover. Derfor visste han svært lite om sine røtter, familiens fortid.


En fullsatt sal med interesserte tilhørere (Foto: RMC)
Roy Jacobsen valgte - med kjærligheten som drivkraft - å flytte tilbake til Dønna i 1980, og ble da værende der i seks år. Han gjenoppdaget den vakre naturen, og la merke til alle øyene som tidligere hadde vært bebodd, men som nå var fraflyttet og stort sett rommet forfalne hus og ruiner. Når han søkte i historiske kilder, fant han få spor etter fortiden. De fleste øyboerne flyttet nemlig inn til fastlandet uten særlig dramatikk, gjerne med fraflyttingsstønader fra det offentlige. 

Fiskerne var - og er - den økonomiske ryggraden i Norge, og likevel er det så få historiske spor etter dem. Skyldes det at de bodde der ute, langt ute i havgapet der ingen egentlig kunne se dem? I Nord-Norge, langt fra der " de viktige tingene" skjedde ...? "Hvorfor står det f.eks. ikke en bauta av en fisker eller lignende på Bygdøy Folkemuseum?", spør Frank A. Jenssen. Norge, som jo er bygget på torsk ... 


Frank A. Jenssens bok om torsken
Frank A. Jenssen fortalte om bakgrunnen for sin bok om torsken. Kagge forlag ga ham i oppdrag å skrive om torsken, og da han først takket ja, gikk det ikke lang tid før han skjønte at boka skulle komme til å  handle om byggingen av landet vårt. Han trodde også at han visste alt om torsken, men dette viste seg meget raskt å være grundig feil. Et spørsmål han stilte seg underveis i sin skriveprosess var hvorfor torskens betydning var så fortidd i våre historiske kilder. Og dette all den tid de største verdiene i vår eksportnæring kommer fra Kabelvåg og Svolvær (gjennom Lofot-fisket) ... selve ryggraden i norsk økonomi! Han som i sin tid studerte juss på Dragefjellet i Bergen (der også undertegnede studerte på 1980-tallet), og som over alt møtte vitser om nordlendinger - som om dette var et folk man ikke trengte å ta på alvor? Alle lo av vitser hvor svaret på hva som var 20 meter langt og luktet tørrfisk, var en buss med nordlendinger. Undertegnede trenger ikke å gå lenger tilbake enn 15 år da en nordlending med nordlandsdialekt i blokka der jeg bodde på Bjølsen i Oslo - en meget oppegående kvinne - ble avkrevd for å "snakk(e) norsk så jeg forstår hva r`u sier" av en kvinne som til forveksling lignet Moder´n i Fleksnes, der hun sto og ruvet over henne i oppgangen, med høyt budeiefeste ... Slik var tonen - og den var enda verre på 50- og 60- og 70-tallet. Noe som medførte at det føltes tryggere å legge av seg dialekten for mange nordlendinger ... 

Der hvor Jenssen skriver om fisken, skriver Jacobsen om folket som tok opp og fremdeles tar opp fisken, selv om forholdene selvsagt har endret seg dramatisk bare på noen få ti-år. Vi skal nemlig ikke mer enn to generasjoner tilbake i tid før forholdene var totalt annerledes enn i dag. På dette området har det ganske enkelt funnet sted en revolusjon - noe som kanskje først og fremst kjennetegnes ved den klassereisen Roy Jacobsen så levende beskriver i sin roman " Seierherrene" som utkom i 1991. 


Roy Jacobsen - en mann som forsøker å synliggjøre de usynlige 
(Foto: RMC)
Jacobsen vet hva han skriver om når han beskriver fisket. Han har nemlig selv vært ute i feltet og forsøkt seg i yrket. 

I den forbindelse fortalte Jacobsen om den gangen han søkte jobb som line-mann på en båt. Han trodde at han kunne dette (han hadde jo fisket i ferier og slikt - fortrinnsvis i godt vær på sommeren), men var totalt uforberedt på det som møtte ham. Først og fremst handlet det om værforholdene. Ute på havet var det alltid dårlig vær - noen ganger heldigvis så dårlig at de fikk landligge og ikke kunne dra ut ... Skjønt linefisket var mindre påvirket av vær og vind enn andre former for fiske ... Det måtte omtrent være orkan dersom båtene skulle bli liggende til kai. Linefisket foregikk dessuten slik at mange båter reiste ut sammen, fordi det også handlet om å redde bruket (som fiskeredskapene kalles). 

Det var mørkt hele tiden, og selve prosessen med å sette bruket var i følge Jacobsen helt ubeskrivelig. Alt foregår lynraskt, det nytter ikke å snakke pga. vinden, man er våt absolutt hele tiden, ligger på knærne på dekk, blir sår i hendene, er avhengig av bare å vite hva de andre gjør - og linefisket slutter aldri, er ikke sesongbetont. 

Jacobsen understreker at kompetansen blant fiskerne var og er enorm - et aspekt som sjelden nevnes når det er tale om fiske. Selv la han merke til at det var få linefiskere over 30 år. Årsaken er nok først og fremst at dette er et tøft yrke rent fysisk, noe som fører til at de fleste enten finner seg noe annet å gjøre etter hvert eller skaffer seg sin egen båt, der de kan holde seg inne i styrhuset når været raljerer som verst - mens mannskapet jobber på dekk. 


Roy Jacobsens roman "De usynlige"
Jenssen påpeker at det å være fisker aldri har vært forbundet med status. Dette avspeiler seg også i litteraturen, som stort sett beskriver hvor utsatt fiskerne var, og hvor mye de slet. 

Jacobsen fortalte om en skjellsettende opplevelse fra sin tid som fisker. Han og mannskapet lå i byssa da lyden av knust glass kunne høres. Dette skyldtes av det iset på båten. Hver gang isen brast, hørtes lyden av knust glass. Når dette skjedde var det bare å komme seg på land - så fort som overhode mulig! Dersom båten skulle bli dekket av 1 cm is over det hele, ville den nemlig trille rundt og velte ... Med andre ord livsfarlig!

Noe av det Jacobsen har beskrevet i sin bok er livet på en øy - et liv der hver dag til forveksling er lik den neste. Det skjer ingenting. Man møter de samme folkene, er omgitt av den samme naturen og utsikten ... Likevel skjer det noe innenfor disse rammene, som gjør at livet går videre og er i en slags utvikling. Man bygger en brygge, brygga blir tatt av stormen, man bygger en ny brygge ... og slik går dagene. "De usynlige" handler om et folk som aldri gir seg. De har ikke noe valg, og det handler om å holde livet i gang, hele tiden komme seg videre ... Jacobsen romantiserer på ingen måte livet langs kysten, men forsøker å beskrive livet slik det var. 


Jeg husker ikke om dette bildet er fra Måsvær eller Gåsvær - jeg tok det i alle 
fall på en ribbtur ut i havgapet med Seløy Kystferie sommeren 2010. Husene
på bildet er stort sett falleferdige, med ett og annet hus som et hederlig 
unntak. Det er nemlig populært å ha sommerhus ute i havgapet. (Foto: RMC)
Alle øyene ytterst i havgapet er for lengst fraflyttet. De siste beboerne som kloret seg fast, ble fristet av fraflyttingstilskudd fra myndighetene. 

Fraflyttingen er noe man kan like eller ikke like, men faktum er nok at menneskene som flyttet fikk det bedre. Det som er aller mest oppsiktsvekkende er at det kun er to gerenerasjoner siden dette skjedde. Som tidligere nevnt: Det handler rett og slett om en revolusjon - paradoksalt nok uten at noe av dette er nedfelt i historiebøkene våre. 

Jacobsen tror fullt og fast på at vi blir bedre mennesker av å vite hvor vi kommer fra, og derfor er det viktig at denne tiden blir husket på! At boka nå ligger som nr. 1 på bestselgerlistene, viser at forfatteren har lyktes med å synliggjøre de usynlige!


Bildet er fra Sandsundvær (Foto: RMC)
Lofotfisket er i dag mye større enn den gangen handlingen i "De usynlige" fant sted. Det er riktignok færre som jobber i bransjen, og fisket er blitt mer teknifisert i dag. Dessuten reiser ikke fiskerne ut på feltet med livet som innsats på samme måte som den gangen. Båtene er større, utstyret er bedre og sesongen kortere. Men for hver tekniske nyvinning forsvinner flere og flere ut av bransjen. Slitet blir på den måten (nesten) det samme uansett fremskritt. Fiskerne som jobber på trålebåter i dag kan tjene mellom en halv million og over en million kroner i løpet av få måneder, og det er i grunnen bare kvoten som setter begrensninger for hvor lenge de kan holde på. Inntektsnivået blant dagens fiskere representerer en stor endring i forhold til tidligere, da det å være fisker stort sett innebar et liv i stor nøysomhet, i verste fall fattigdom.

Fiskerne måtte være mentalt sterke for å å takle alt slitet. Hvordan ellers ville det være mulig å takle at man drar ut på havet i stummende mørke (det er i det hele tatt mørkt hele tiden), er så overdøvet av lyden av vær og vind at det er umulig å snakke, er kald og våt, må handle raskt ... ? Mange døde, og da ble de borte, forsvant, kom ikke tilbake ... Som Jacobsen skriver i sin bok: ingen steder var det så mange tomme graver som på kysten, der fisket var en dominerende yrkeskarriere. 


Bildet er fra Sandsundvær. Husene på øya er restaurert
og brukes i dag som sommerhus. (Foto: RMC)
I "De usynlige" bruker Roy Jacobsen alle de litterære virkemidlene han kan - mens han håper dette ikke merkes av leserne. Han skifter mellom presenes og imperfektum, bruker alvor og ironi - alt for å skape ulike perspektiver på det som skjer underveis. Når Jenssen stiller spørsmål ved skriveprosessen hans, sier Jacobsen litt lattermildt at han jo må følge med når det skjer noe i hodet. Det nytter ikke å vente til dagen etter. Han står om nødvendig opp midt på natta for å skrive ned det som kommer. Noen ganger skriver han fra morgen til kveld - andre ganger er han mer enn fornøyd med en halvtime på en dag. "Det å skrive er som livet - noen ganger trist, andre ganger spennende", sier han. All erfaring tilsier imidlertid at han må være på vakt når han er litt for fornøyd med seg selv - så og si blir forført av seg selv. De fleste ideer er dårlige, og det gjelder å forkaste det som forkastes må.


En interessant kveld på Litteraturhuset nærmer seg slutten. 
(Foto: RMC)
Jenssen avsluttet kvelden med å påpeke at vi skal 40-50 år tilbake i tid for å finne noen som skriver om havet og fisken slik Jacobsen gjør det i " De usynlige". Fisket er som sagt nest etter oljen vår viktigste eksportartikkel, og det er dette vi skal leve av i fremtiden når oljen tar slutt. Å få synliggjort fiskerinæringen er viktig - selv om den foregår i Nord-Norge! 

Og med dette var en fantastisk interessant kveld på Litteraturhuset slutt. Og jeg som selv har besteforeldre som var fiskere - henholdsvis på Andenes i Vesterålen og på Seløy på Helgelandskysten - følte at jeg kom enda nærmere mine egne røtter i løpet av denne kvelden. 

Etterpå var det signering av bøker, og jeg sikret meg selvfølgelig en signatur fra Roy Jacobsen i mitt eksemplar av "De usynlige". Samtidig fikk jeg sagt noe om at jeg føler at forfatteren gjennom å skrive "De usynlige" også har synliggjort min egen families fortid på Helgelandskysten - en fortid jeg bare blir mer og mer stolt av etter som jeg blir eldre. Underveis skvatt jeg litt da Roy Jacobsen fortalte at han var tremening av Steinar Bastesen, han med selskinnsvesten på Stortinget for noen år tilbake. Det var nemlig min far også ... 

Og så angret jeg i grunnen ikke rent lite på at jeg ikke sikret meg boka " Torsk" av Frank A. Jenssen ... Men det har jeg gjort noe med, for nå er boka bestilt fra Bokklubben, der den er å få tak i til 169 kroner for tiden!


Boksignering (Foto: RMC)
Med en dedikasjon fra forfatteren (Foto: RMC)

søndag 8. mai 2011

Roy Jacobsen: "Seierherrene"

Den store klassereisen


Opprinnelig utgitt: 1991
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Bjørn Sundquist
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 19 t 25 min. (634 sider i papirutgaven)

Det er mindre enn tre år siden jeg første gang leste denne boka, og hadde det ikke vært for at den ene lesesirkelen jeg er med i ønsket å legge den opp, ville det nok tatt noe lenger tid før min gjenlesing av den. For at den kom til å bli gjenlest, har jeg aldri vært i tvil 
om!

Boka er delt i to. Den første delen handler om Marta og hennes søskens oppvekst på Helgelandskysten, med en far som rodde fiske. Senere flyttet Marta til Oslo og ble hushjelp. Så traff hun Frank, som hun giftet seg med og sammen fikk de tre sønner. Den andre delen av boka handler om disse tre sønnenes oppvekst på Årvoll i Oslo, og her er det en av dem - Rogern - som er fortelleren. Spranget fra besteforeldrene som levde av fiske og frem til to generasjoner senere, som bl.a. inkluderte universitetsutdannelse og oppstart av firma i Oslo for deres barnebarn, var enormt! Og det er dette denne boka i korthet handler om.

Bokas handling starter altså på Helgelandskysten i 1927. Vi følger Marta som vokser opp på 30-tallet. Fattigdommen var stor for de fleste, og det var ikke like selvsagt at det sto mat på bordet hver eneste dag. Samtidig som havet var årsaken til svingningene i familiens økonomi, var det like fullt havet og fisket som ble redningen hver gang. Det var alltids mulig å bli med på Lofotfiske, eller å fiske ute i Åsværet. Klasseskillet mellom dem som var relativt fattige og de bemidlede var skarpt, og det ble forventet ikke rent lite ydmykhet fra de ubemidlede for at de skulle ha en sjangs til å få seg jobber etc. Denne ydmykheten omfattet så mangt, bl.a. redselen for å stifte gjeld, redselen for å sette seg opp mot autoriteter, redselen for å stikke seg ut ... For du skulle ikke tro at du var noe! Vi får også høre om nettopp autoriteter som misbrukte sin makt. Som en lærer som holdt de laveste på rangstigen nede ved å gi urettferdig dårlig karakterer, men som alltids kunne gi litt privatundervisning til spesielt søte jenter på fritiden ... Og om presten som fikk noen fiskere til å føre opp hus til ham, men som i første omgang ikke kunne betale. At disse arbeiderne dermed gikk glipp av Lofotfisket og faktisk ikke hadde noe å leve av når presten ikke kunne betale, virket det ikke som han tok særlig tungt.

14 år gammel ble Marta sendt til Oslo for å arbeide som hushjelp i et pent Oslo-hjem. Der ble hun nektet å snakke nordlandsk, fordi fruen i huset var livredd for at ungene skulle bli påvirket av dialekten. Selv om Marta gikk gjennom noen tøffe år med mange ydmykelser fra fruens side, lærte hun like fullt enormt mye av henne. Likevel er det en lettelse den dagen hun fikk jobb på et bakeri. I Oslo erfarte hun for øvrig at de fattige ikke var ydmyke. Tvert i mot var de frekke. Hennes egen autoritetsfrykt slapp imidlertid aldri taket på henne. Heller ikke frykten for å stifte gjeld.

Marta innledet etter hvert et forhold med Frank. De giftet seg og fikk tre sønner, blant annet Rogern. Han og brødrene vokste opp i Grorud-dalen - nærmere bestemt på Årvoll - på 50- og 60-tallet. Det gikk ikke like bra med alle kameratene til Rogern, men Marta og Franks sønner skikket seg i all hovedsak vel etter noen feilskjær i oppveksten.

Gradvis jobbet familien seg opp fra fattigdom, og Rogern var blant de første i slekta som begynte på universitetet. Å gå på universitetet forargret mange i miljøet rundt ham. Trodde han kanskje at han var noe? Rogern balanserte hårfint mellom det å ta studiene alvorlig og det å bagatellisere at han gikk på universitetet, kanskje særlig ved å la hans egentlige liv være et taushetsbelagt tema, noe han ikke snakket om i utrengsmål. Han ville jo så gjerne høre med i begge miljøene - før han etter hvert skjønte at det ikke var mulig. Særlig i forhold til de av kompisene hans som hadde valgt en helt annen "karriere-vei" - bl.a. inn i kriminaliteten og dopmisbrukets verden. Men uansett hva han gjorde, så gjaldt det å fremstå som en som ikke var høy på pæra! For var det noe som var dødssynd for et menneske som har foretatt en klassereise fra arbeiderklassen og opp i akademikernes verden, så var det nettopp dette - at man var blitt en snobb. Og det spilte i grunnen ingen rolle om man var en snobb eller ikke, for det som var avgjørende var uansett hvordan "de andre" så på en.

"Historien skrives av seierherrene, heter det, og det er sannere enn behagelig er, for når den fattige til slutt seirer, er hans dumme og og bedøvede hjerne så lettet og glad over å kunne viske ut sin fortid - en mislykket streik for eksempel, at han hater alt som ligner på det og trår det under foten som den bakfulle Jeppe baronens tjenere." (Side 30)

Frank, Rogerns far, var svært skeptisk til at det kunne kalles skikkelig arbeid å leve av hva andre produserer, samtidig som han var storveis forundret over eldstesønnen Haralds valg om å flytte tilbake til Nord-Norge for å leve mer i pakt med naturen. Selv klarte han egentlig aldri å avfinne seg med å være industriarbeider.

Denne boka bergtok meg fullstendig. Jeg vil tro at det er svært mange annengenerasjons nordlendinger som kjenner seg igjen i mye av det som skjer med familien til Rogern. Dette er et solid stykke etterkrigs-historie, og om hvordan arbeiderklassen jobbet seg opp og inn i middelklassen. Når jeg f.eks. leste om Åsværet og Oterholmen på Helgelandskysten, fikk jeg en solid klump i halsen. For nettopp her fisket mine egne forfedre for bare to generasjoner siden. I dag forbindes disse traktene nærmest med hobby- og fritidsfiske og for den saks skyld eksklusive, autentiske naturopplevelser ute i havgapet, mens det den gangen handlet om å få mat på bordet. Rett og slett å overleve ...

For "Seierherrene" fikk Roy Jacobsen Bokhandlerprisen, og han ble også innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.

Begge gangene jeg har lest
"Seierherrene", har jeg valgt lydbokutgaven. Og hvem andre enn Bjørn Sundquist kunne ha lest nettopp denne boka!? Jeg gir toppkarakter! Her blir det terningkast seks!



Denne anmeldelsen sto for øvrig på trykk i Dagbladet i 1991 (revitalisert av Dagbladet selv i 2010). Det er mange som har hatt meninger om denne boka i årenes løp - også her


Roy Jacobsen

tirsdag 10. august 2010

Bloggutfordring

Island neste ...


Beate har utfordret meg til å svare på spørsmålene nedenfor, og jeg måtte jo selvfølgelig ta denne utfordringen på strak arm! ;-) I skrivende stund sitter jeg på en øy langt ut i havgapet på Helgelandskysten, og nettforbindelsen er så som så .... Men jeg får det til!


1. Hvilken romanfigur skulle du ønske du var?

Dette har jeg virkelig aldri tenkt på. Jeg har aldri drømt om å være noen av romanfigurene jeg har lest om - ikke siden den gangen jeg leste Sølvpilen og min største drøm var å være Månestråle.

Uansett måtte det i så fall ha vært en svært fri sjel - som Oda Krogh i Ketil Bjørnstads biografi om henne ... Men jeg ville ikke ha vært kvinne på den tiden, med alle de begrensninger som heftet ved det å være kvinne den gangen. Det er i grunnen skrevet mye mer spennende litteratur om menn enn om kvinner ...

2. Hvilken romanfigur minner mest om deg selv?

Jeg synes i grunnen ikke jeg har lest noen bøker om personer som skulle minne om meg ... Det er derfor veldig vanskelig å svare på dette spørsmålet.

3. Hvilken tittel gir deg gåsehud?

Dave Eggers "Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk". Denne boka er forbløffende på alle mulige måter! Tittelen og de forventningene dette skapte, ble innfridd så det holdt! Flere burde i grunnen få øynene opp for denne perlen av en bok!

4. Nevn minst tre bøker du ikke klarte å legge fra deg.

Jeg velger blant bøkene jeg har lest i inneværende år:
"Min kamp bind 2" av Karl Ove Knausgård (den beste boka i serien, mener jeg!)
"Elskede Sputnik" av Haruki Murakami (besnærende og vakker - en av Murakamis beste!)
"Brente skygger" av Kamila Shamsie (en page turner av de helt store)

5. Nevn tre bøker du irriterte deg over eller ikke orket å lese ferdig.

"Jeg er brødrene Walker" av Jan Kjærstad (oppkonstruert fjas!)
"Frognerfitter" av Alexia Bohwim (gi heller pengene til Frelsesarmeen enn å bruke penger på denne boka!)
"Trist som faen" av Ari Behn (dette var tynne og triste greier ... ikke verdt det papiret de såkalte novellene er skrevet på!)

6. Har du leseritualer?

Det kan jeg vel ikke egentlig si at jeg har. Jeg har imidlertid noen lesevaner.

Jeg MÅ alltid ha minst en bok med meg uansett hvor jeg er. Å sitte på bussen uten en bok = bortkastet tid. Å stå i en lang kø uten en bok = bortkastet tid. Osv. Jeg leser i grunnen over alt, mange ganger også når jeg går. Der jeg leser minst er på senga. En periode hørte jeg mengder med lydbøker, men denne interessen har avtatt noe etter hvert.

Ellers liker jeg å ha flere bøker gående på en gang. Spesielt dersom jeg holder på med en veldig tung bok, må jeg ha en annen og lettere bok parallelt. Jeg har tidligere opplevd å få lesesperre når jeg har slitt med en tung bok, og den parallelle lettere boka skal hindre dette .... trur eg ... ;-)

Jeg leser ALDRI slutten på en bok mens jeg holder på med den. Og det er forbudt å lage eselører i mine bøker.

Når jeg har lest en god bok, MÅ jeg eie den. Jeg føler meg rett og slett ikke som et helt menneske dersom jeg ikke har boka innen rekkevidde. Denne vanen - eller uvanen - begynner etter hvert å bli en smule plagsom, fordi jeg snart ikke har plass til en eneste bok til i huset. ;-)

7. Hva synes du om at gode bøker blir filmatisert?

Det synes jeg er strålende, selv om jeg ikke alltid opplever filmene som like vellykkede. Som regel går det helt greit dersom det er så pass lenge siden jeg har lest aktuelle bok at mine egne bilder har gått i glemmeboka. Da begynner jeg nemlig ikke å sammenligne filmen med boka, og klarer å vurdere filmen på dens egne premisser. Dersom regissøren har laget en happy ending på en bok som ikke hadde en slik slutt - bare for å tekkes publikum og lage en feel good-greie på den - DET er for dumt! Ikke bare blir det for dumt, men det irriterer vettet av meg!

En film kan for øvrig aldri leve opp til en bok, ganske enkelt av den grunn at det visuelle uttrykket er så totalt annerledes enn det skrevne ord. F.eks. opplevde jeg filmen "The boy in the striped pyjamas" som en radbrekking av boka, hvor nettopp det gradvis avslørende - sett gjennom et barns naive øyne - utgjorde hele bokas magi. Derfor var jeg nødt til å frigjøre meg fullstendig fra boka, og se filmen på dens egne premisser. For filmen var fin den! I seg selv ...

8. Har du en favorittfilmatisering?

Å, det er mange! Jeg klarer ikke å velge bare en film!

"Postmannen", "Breakfast at Tiffany`s", "Yacobian-bygningen" ... bare for å ha nevnt noen.


Jeg oppfordrer andre bloggere til å gjøre den samme øvelsen! ;-)

Rose-Marie

Ytterholmen

En plass der ingen skulle tro at noen kunne bo ...


Måker i formasjon

Solnedgang ute i havgapet

Havørn

Et magisk øyeblikk

Magisk lys

Solnedgang på Helgelandskysten

Havsule
Ytterholmen

Populære innlegg