"Systemsprengeren" (Regissør: Nora Fingscheidt)

Når man gir opp et barn

I filmen "Systemsprengeren" møter vi ni år gamle Benni, problembarnet som ingen klarer å håndtere. I den tynne, lille kroppen er det så mye sinne at selv den mest tålmodige til slutt må resignere ... Spørsmålet man som seer helt uunngåelig stiller seg selv er: hva skyldes alt dette ukontrollerte sinnet? Er hun født sånn eller blitt sånn? Er det genene det er noe i veien med, eller er hun så skadet av mangel på omsorg at hun har blitt sånn? Dette barnet som i løpet av sine første leveår har opplevd å få bleier trykket opp i ansiktet sitt - kanskje for å få henne til å slutte å skrike? Nå tåler hun ikke at noen kommer nær ansiktet hennes.

I løpet av den to timer lange filmen får vi kanskje noen svar, men absolutt ingen fasit med to streker under. Bennis mor er aleneforsørger, og hun har to barn til. Hun orker ikke å ha datteren hjemme lenger. Ikke bare er hun ute av stand til å takle datteren, men hun er også redd for at Bennis tilstand skal smitte over på de andre barna. Hun har nemlig allerede begynt å se noen tendenser hos sønnen sin ... 

Etter hvert aner vi at det er noe med moren som i alle fall har bidratt et stykke på vei til at Benni har blitt så dysfunksjonell som hun er. Vekslende varme og kulde, kjærlighet og avvisning, manglende tillit, i det hele tatt mye ambivalens, preger morens væremåte overfor datteren. I det ene øyeblikket lover hun at datteren skal få komme tilbake, for så i neste øyeblikk å trekke seg fra løftene - ute av stand til å ta konfrontasjonen med datteren og hennes skuffelse. Hun bare stikker av, og overlater til "systemet" å ta det ubehagelige. "Systemet" som uten hell har forsøkt å få Benni plassert i fosterhjem. Problemet er bare at ingen vil ha henne. Og hun er for ung til å komme på en lukket institusjon. 

Det er mange ressurssterke mennesker i hjelpeapparatet rundt Benni. De øyner nemlig at det er noe godt i henne, det lille, sårbare og avviste barnet. Dessuten har hun et godt hode. Like fullt - hver gang det ser ut til å gå bra i enkelte situasjoner, dukker det grenseløse i Benni opp, det som gjør at situasjonene like fort tipper over i feil retning og eskalerer rett inn i katastrofen. Da er hun helt ustoppelig, ute av stand til å regulere egne følelser og adferd. Som når noen kommer nær ansiktet hennes, og hun bokstavelig talt eksploderer - som om hun er truet på livet og må forsvare seg for alt i verden. Det hele blir bare så uendelig grelt når motstanderen også er et lite barn, som får hodet sitt dunket i gulvet eller asfalten et utall ganger, og ender på sykehus med livstruende skader. Benni er farlig, både overfor seg selv og andre. Hun er bare ni år. Er det i det hele tatt håp for henne? Er det tilstrekkelig med nok kjærlighet og tillit for å få henne på rett kjøl igjen? 

Jeg ønsker ikke å røpe noe mer av handlingen, men oppfordrer deg til å se filmen selv. Selv ble jeg helt satt ut, og filmen satt i kroppen lenge etterpå. Skuespillerprestasjonene til Helena Zengel som spiller Benni er ganske enkelt formidable! Dette er kanskje den mest krevende barnerollen jeg har sett på film. Man får til fulle erfare hvor skjørt et menneskeliv er og hvor galt det kan gå når et barn ikke får tilfredsstilt sine mest basale behov i tidlig alder. Kanskje dreier det seg om et spesielt krevende barn, som hadde trengt mer ressurser rundt seg i tidlig alder, og hvor hennes mor ganske enkelt kom til kort? Men det kan også være at ambivalens hos mor faktisk er så skadelig - særlig når dette opptrer i en alder der trygghet og faste rammer er alfa og omega for å sikre en normal følelsesmessig utvikling. 

Filmen er tilgjengelig på DVD.

Innspilt: 2019
Originaltittel: Systemsprenger
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: tysk
Sjanger: drama
Skuespillere: Helena Zengel, Albrecht Schuch, Gabriela Maria Schmeide
Spilletid: 120 min. 

"Føniks" (Regissør: Camilla Strøm Henriksen)

Når mor er deprimert og ruser seg på piller og alkohol

Den norske filmen "Føniks" åpnet New Nordic Films under Den norske filmfestivalen i Haugesund i august i år. Filmen hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Toronto 7. september i år, og der ble den lagt merke til. "Heartbreaking and courageous" ble det blant annet uttalt, og man mente dessuten at Camilla Strøm Henriksens regissør-debut var verdt å følge med på. "Føniks" hadde Norgespremiere i går, og jeg så filmen på kino i dag. 

Camilla Strøm Henriksen (f. 1968) er først og fremst kjent som skuespiller, men hun har også regissert et par kortfilmer og et par TV-serier. "Føniks" er hennes første spillefilm. 

Maria Bonnevie (f. 1973) har hovedrollen i "Føniks". Her spiller hun den psykisk syke moren Astrid, som medisinerer seg selv med en cocktail av piller og alkohol. Hun er ikke i stand til å holde på en jobb, og det meste av tiden tilbringer hun i senga. Hun sover bort dagene, og er ikke til stede i barnas liv. I sine våkne øyeblikk sitter hun enten og røyker i senga, eller gjør seg klar for å gå på by´n. Humøret svinger og hun er deprimert, og de to barna, 13-årige Jill (spilt av Ylva Bjørkaas Thedin) og broren Bo på 7-8 år, må stort sett klare seg selv. De er selvsagt glad i moren sin, men mest av alt går de på tå hev rundt henne for å unngå å påkalle hennes vrede. Vreden kommer nemlig like brått og uventet hver gang.

Jill tror at kaken i kjøleskapet er til hennes bursdag, men moren har kjøpt den
for å feire seg selv og den jobben hun er sikker på at hun kommer til å få.

Det nærmer seg Jills 14 årsdag, og moren er innkalt til et jobbintervju. Jill tar seg av alt det praktiske i huset. Hun sørger for å få broren på skolen, lager mat, rydder og ordner. Hun er pliktoppfyllende og flink, og er i praksis den som holder det gående når moren ligger nede for telling. Jill er spent. Vil moren klare å stable seg på beina slik at hun kommer seg på jobbintervjuet? Og hva med bursdagen hennes? Kommer den til å bli ålreit? For ikke å bli så forferdelig skuffet, skrur hun forventningene ned til et minimum. Det som holder henne oppe tross alt, er at faren har lovet å komme. 

Maria Bonnevie i rollen som Astrid

Så skjer det noe helt forferdelig, og Jill klarer ikke å forholde seg til det. Så kommer faren, som det alltid følger mye moro med når han en sjelden gang dukker opp ... Men han er ingen stayer, han heller. Han er mer som en snill onkel, som er fantastisk i noen få timer, før han igjen forsvinner og blir borte i månedsvis. Han spiller nemlig trompet i et jazzband som er på turné en gang og bestandig ... Og han mener selv at han ikke er skapt for familie og faste forhold. 

Jill i den flotte kjolen hun har fått av faren sin i bursdagsgave

"Føniks" er en sørgelig film om omsorgssvikt i et hjem med en psykisk syk mor og hennes to løvetannbarn. Skildringen av hvordan barna takler alt det umulige kan ikke unngå å berøre oss dypt. De er så ressurssterke, de to barna. Og alt hva de må tåle av usikkerhet! Det verste er at moren i det ene øyeblikket er kjærlig, for i det neste å være kald og avvisende. Den iboende lojaliteten til og troen på at de voksne skal ordne alt, tross alt, er rørende beskrevet - også når sviket er så stort at det vel egentlig ikke kan bli verre ... Jill stiller opp for de voksne, tar voksenrollen selv når dét trengs, og sørger for at fasaden utad er upåfallende. Dermed mister de to barna også muligheten til å få hjelp fra folk utenfor familien. For hva vil skje dersom andre skjønner hvor galt fatt det er der hjemme? Da vil antakelig hele tilværelsen for alvor rase sammen. Tror jeg at Jill tenker, der hun hele tiden forsikrer bekymrede voksenpersoner om at alt er ok hjemme hos dem ... Men hvorfor godtar de Jills forsikringer? 

Jeg er imponert over skuespillerprestasjonene til barna i dette familiedramaet. Maria Bonnevie innfrir - som forventet - i rollen som moren til Jill og Bo. Den halvmørke leiligheten som familien bor i, medvirker til å gi scenene i filmen et nokså dystert og deprimerende preg. Og kontrasten mellom den sjuskete moren og den ulastelig kledte faren er slående, men forskjellen mellom dem utviskes gradvis etter som dramaet utvikler seg. For faren er vel egentlig bare en lasaron, han også, selv om han går rundt i en flott hvit dress. Likevel - også her hefter det største sviket ved den av foreldrene som faktisk burde og kunne gripe inn, men ikke gjør det. 

Det var svært stille i kinosalen da rulleteksten kom. Vi var sterkt berørte, vi som satt i salen.

Denne filmen anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Føniks
Engelsk tittel: Phoenix
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk
Sjanger: Drama
Skuespilere: Maria Bonnevie (Astrid), Ylva Bjørkaas Thedin (Jill), Sverrir Gudnason (faren), Casper Falch-Løvås (Bo) m.fl. 
Spilletid: 1 t 28 min.

"Precious" (Regissør: Lee Daniels)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Gabourey Sidibe, Mo'Nique, Paula Patton, Mariah Carey, Sherri Shepherd, Lenny Kravitz, Stephanie Andujar, Chyna Layne, Amina Robinson, Xosha Roquemore, Angelic Zambrana, Aunt Dot, Nealla Gordon, Grace Hightower, Barrett Isaiah Mindell, Kimberly Russell
Spilletid: 110 min.

Precious ble ikke akkurat født med noen sølvsje i munnen. I en alder av 16 år er hun gravid for andre gang, og hun blir derfor utvist fra skolen hun går på og henvist til en alternativ skole for vanskeligstilte. En sosialarbeider forsøker å nøste opp trådene i livet hennes, og det hun får høre er nedslående.

Precious bor sammen med moren sin i en ghetto i Harlem. Moren, som er trygdemisbruker, hater datteren, og gjennom hele oppveksten har hun fått høre hvor udugelig og uønsket hun er. Den eneste trøsten Precious har, er mat, og hun er derfor betydelig overvektig.

Det er en historie om grov omsorgssvikt, hundsing, incest, vold og uverdighet. Like fullt er Precious ikke en person som uten videre lar seg knekke. På spesialskolen møter hun andre elever som heller ikke har hatt den beste starten på livet, samt en kvinnelig lærer som har tro på henne og klassekameratene hennes. Da hun føder sitt andre barn, bestemmer hun seg for at hun vil komme seg vekk fra moren. Men selv om det er lys i tunnelen, er det liksom ingen ende på all den urett som skal komme til å ramme Precious ...

Filmen "Precious" er basert på romanen "Trøkk" av Sapphire. Det er en svært sterk historie som fortelles! Jeg må likevel innrømme at filmen nok ville ha gjort et enda sterkere inntrykk på meg dersom jeg hadde visst at den var basert på en virkelig historie. Det ble nesten litt "too much" til slutt. Samtidig er det ikke til å komme forbi at Precious´ skjebne deles av mange fattige kvinner fra svært ressurssvake familier.

Terningkast fire.