"Little Red Flowers" (Regissør: Zhang Yuan)

Rørende om effekten av belønning og straff i barne-oppdragelse 

Fireåringen Fang Qiangqiang plasseres av sin far i en barnehage som i realiteten er et barnehjem. Verken han eller kona er i stand til å ha ham hjemme pga. jobbene sine - moren fordi hun arbeider utenbys og faren fordi han reiser for mye. Qiang er fra seg av sorg da faren drar, og han gråter og gråter.

På barnehjemmet blir de snille og flinke barna belønnet med en liten rød blomst hver gang de har gjort seg fortjent til dette. Lykken er å få tilsammen fem røde blomster i løpet av en uke, fordi man da blir ordensmann den neste uka.

Qiang prøver å være snill og gjøre det han blir bedt om, men han klarer ikke å gjøre fra seg på kommando, og han har store problemer med å kle av og på seg selv. Dessuten tisser han i senga nesten hver natt. Han drømmer om at et monster er ute etter ham, og dette monsteret forsvinner når han tisser på det. Etter hvert skjønner lille Qiang at han aldri kommer til å få noen rød blomst ... Han har prøvd alt, men det eneste han oppnår er kjeft og straff. Til slutt gir han fullstendig opp, og etter dette er han bare slem. Han slår de andre barna, han svarer frekt når barnehjemstantene snakker til ham, han lager uorden i rekkene når de prøver å gjøre små voksne av barna ... Straffetiltakene øker på, men selv ikke det å bli stengt inne i et kott med mange skumle ting som ser ut som monstre, får Qiang til å holde opp med å være slem ... Barnehjemstantene prøver med isolasjon, og de andre barna blir instruert til ikke å ville ha noe med ham å gjøre, men Qiang blir bare slemmere og slemmere ... Og mens han i begynnelsen kun hadde den strengeste av barnehjemstantene mot seg, er snart alle i mot ham ... Ingen ser den redde, lille gutten som lengter etter ømhet og kjærlighet.

Jeg skal ikke begi meg inn på å psykologisere for mye, men tenker at dette er en klassiker i forhold til at det du gir oppmerksomhet, er nettopp det du får mer av. I sin tid kanskje noe av det som gjorde at det i vestlig barneoppdragelse skjedde en dreining mot mer positiv oppmerksomhet overfor barn. Her ser man i alle fall i all sin grellhet hva fokus på feil og mangler fører med seg.

Denne filmen har fått en mengde internasjonale priser. Selv om temaet i filmen er nokså trist, er filmen som sådan nydelig. De små troskyldige barna som spiller rollene som barnehjemsbarn, tok meg med storm. En rørende film som ikke etterlater en uberørt. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2006
Originaltittel: 看上去很美
Nasjonalitet: Kina
Genre: Drama
Skuespillere: Dong Bowen (Fang Qiangqiang), Zhao Rui (Miss Li), Li Xiaofeng (Miss Tang), Chen Li (Principal Kong)
Spilletid: 88 min.

Qiang

Barna læres opp til å gjøre fra seg i samlet flokk

Å være barn og leke foregår i smug

Qiang isoleres fra de andre barna - uten at han blir "snillere" av den grunn ... 

"On a Tightrope" (Regissør: Petr Lom)

I krysningen mellom kommunisme og islam

I denne dokumentaren møter vi foreldreløse barn som bor på et statlig barnehjem i Xinjiang-provinsen i Kina. Barna tilhører minoritetsgruppen uighurer, som er en av 56 offisielt anerkjente etniske grupper i Kina. De er muslimer, men får ikke lov til å praktisere sin religion. Kinas mål er at denne gruppen skal assimileres fullstendig inn i landets definerte kultur, og et hvert forsøk på å opprettholde et eget språk, egen kultur og tradisjoner samt egen religion, blir sett på som separatisme og noe som må straffes hardt.

Barna vi møter har sine drømmer om hva fremtiden skal by dem. Parallelt blir vi vitne til den systematiske opplæringen, som mange vil betegne som den reneste hjernevasking, hvor læresetninger om statens og kommunismens fortreffelighet gjentas, gjentas, gjentas, gjentas ... og hvor det ikke er tillatt å stille kritiske spørsmål. Disse barna er uansett for små til at de har begynt å forme sine egne politiske tanker enda.

Å gå på line er en svært gammel uighurgisk tradisjon, og en dag dukker det opp en mann som ønsker å lære de av barna som har lyst, denne kunsten. Til lærernes fortvilelse velger noen av barna å kutte ut skolen for å trene i timesvis hver eneste dag. Etter atskillige måneder med enormt mye trening, gir imidlertid læreren opp. Han mener at ingen av barna har i seg det som skal til for å bli gode linedansere. Det stilles spørsmål ved hans hensikter og hva som egentlig var vitsen med all treningen. Inntil en ny trener ankommer ... Han utfordrer elevene enda mer, men sitter til slutt tilbake med kun en kandidat. Den aller minste av elevene - han den første treneren ikke en gang gadd å gi en sjanse ...

Dette er den tredje Piraya-produserte filmen jeg har sett, og det samtlige filmer har til felles er at de omhandler forhold i totalitære stater. Alle omhandler dessuten helt spesielle forhold som jeg aldri ville ant eksisterte om det ikke tilfeldigvis var for at Piraya film har medvirket til at det er blitt satt fokus på det. Mitt inntrykk er at Piraya-filmene - alle som en - har mottatt et helt lass med internasjonale priser. Det er selvsagt en ekstra utfordring å få lov til å lage slike filmer i et så lukket land som Kina, og antakelig har filmskaperne fått det til ved at de også har fokusert på den "åndelige" oppbyggingen som finner sted på skolen - indoktrineringen av politiske slagord som en del av den daglige undervisningen.

Det som fascinerte meg aller mest mens jeg så denne filmen, var gleden som barna formidlet, tross alt. Noen av dem savnet riktignok sine døde foreldrene så intenst at det var vondt å se. Men de skjønte alle at dersom det skulle bli noe av dem, måtte de bli flinke på skolen - eller i alle fall flinke i noe! Høydepunktet i filmen var en forestilling de foreldreløse barna holdt for folket i byen - toppet av minstegutten som faktisk var den eneste som ble linedanser til slutt. Mens alle holdt pusten, balanserte han hårfint på linen høyt oppe. Og det uten sikkerhetsnett ... Treneren ønsket å kjøpe en forsikring til ham - i tilfelle noe skulle hende og gutten skulle trenge behandling. Han ble avvist fordi at "dersom gutten ramler ned, vil han ikke trenge noen behandling ..."

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra Wikipedia:

"Tightrope walking is in this movie a metaphor for how the Uyghurs try to balance between their Muslim faith and living in a communist state, where they are severely restricted in practicing their religion. This is the first film to ever document Chinese policy on religion in Xinjiang."

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2006
Originaltittel: On a Tightrope
Nasjonalitet: Norge
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Mehmet Tursun, Yasin, Aijamal, Abliz, Sargul, Jumakhun
Spilletid: 71 min.

Xinran: Tapte døtre - fortellinger om savn og kjærlighet

Utgitt: 2010

Original tittel: "Message from an Unknown Chinese Mother - Stories of Loss and Love" 

Oversetter: Maya Liu Bøckman

Forlag: Gyldendal

Antall sider: 230

Xinran har klart det igjen! For noen år siden var det romanen ”Himmelgraven”, som handlet om en kvinne som lette etter sin forsvunne mann i Tibet i 30 år, som fengslet meg fullstendig. Denne gangen er det dokumentaren ”Tapte døtre” som jeg altså ikke klarte å legge fra meg.

Xinran er kinesisk og hun har bodd i Kina i mesteparten av sitt liv, inntil hun i 1997 flyttet til London. Idéen til boka fikk hun fordi hun traff så mange adopterte kinesiske barn, de fleste jenter, som stilte spørsmål ved hvorfor deres mødre ikke ville ha dem.  Noe av stoffet til boka fremskaffet hun mens hun jobbet som journalist og programleder i et radioprogram i Kina, men mye er også fremskaffet etterpå. Det største problemet hun har støtt på er at kinesere generelt er lite meddelsomme. Gjennom mange år med angiveri er de fleste livredde for å bli fengslet, miste jobbene sine, miste privilegier de måtte ha etc. Mot et løfte om å holde kildenes identitet skjult, har Xinran imidlertid lykkes i å få frem en bitte liten flik av det som skjer med de såkalt tapte døtrene i Kina.

Det er allment kjent at det i Kina praktiseres en ettbarnspolitikk. Det er også allment kjent at det i fremtiden kommer til å bli et stort problem at overskuddet av menn er formidabelt. Hvem skal de gifte seg og få barn med når det kommer til stykket? Når familier må velge, viser det seg nemlig at svært mange – på landsbygda i særdeleshet – vil ha en sønn. Så hva er det som egentlig skjer med jentene? For det fødes jo jenter her som ellers i verden.

I boka forteller Xinran den rystende historien om alle døtrene som på ulike vis bare blir borte … Underveis kom tårene, for dette var rystende lesing! Det bør for ordens skyld presiseres at praksisen med å kvitte seg med jentebarn er svært forskjellig på landsbygda, hvor uvitenheten og analfabetismen er stor, og i byene, hvor folk er både mer utdannede og mer opplyste.

Når en kvinne på landsbygda føder et barn, sitter hele slekta utenfor og venter. Ble det gutt eller jente? Det første jordmoren sjekker, er ikke om barnet puster eller virker sunt og normalt.. Nei – det er kjønnet på barnet som undersøkes. En oljelampe blir holdt mellom beina på spebarnet for å undersøke dette – ofte med den konsekvens at mange nyfødte har brannskader mellom beina. Er det en jente … vel, så dumpes hun ofte i en utslagsbøtte. Der ligger barnet og dør. Kanskje drukner det i søppelet hvis det er av flytende karakter. Forfatteren var selv – fullstendig sjokkert – vitne til at et barn ble stappet oppi en utslagsbøtte, inntil dødskrampene etter hvert opphørte i de små, små spebarnsbeina.

Presset på å få en gutt er stort. Uten en sønn får ikke foreldrene tildelt dyrkbar jord for barnet. En jente er en munn mer å mette, uten at familien samlet sett får mer å spise. Når en sønn er født – da blir det fest! En sønn betyr velstand. En jente betyr enda mer fattigdom.

En av historiene i boka som gjorde meg mest opprørt, var den om faren som forlot sin datter nummer fire på toget sammen med vilt fremmede mennesker. I det ene øyeblikket satt han med sin ett år gamle troskyldige og tillitsfulle datter på fanget, og i det neste forlot han henne. Kona var nemlig gravid igjen, og pga. forbudet mot to barn, risikerte de at hun måtte tvangsabortere en mulig sønn. Det kunne de ikke risikere. Farens foreldre hadde sendt dem bort og bedt dem om å forbli borte inntil de fikk en sønn … Når jeg tenker på andre ting jeg leste i boka, er sannsynligheten for at noen skulle gidde å ta seg av et jentebarn på dette toget, svært, svært liten. Hva skjedde med henne til slutt? Kanskje var det å bli stappet ned i utslagsbøtta tross alt en mer human skjebne?

Fenomenet med unge par på flukt, kalles tilleggsbarngeriljaen. Ved å flykte over kommunegrensene, unngikk de den verste og mest pågående kontrollen mht. å ha flere barn. Og begynte det å brenne under beina deres, reiste de videre til et nytt sted.  

Xinran forteller også historien om de mange barnehjemmene som dukket opp etter hvert. Forholdene på disse barnehjemmene var intet mindre enn helt ubeskrivelige. Grunnet mangel på utstyr, medisiner, mat og klær, døde barna ofte som følge av bagatellmessige sykdommer. Hvis de da ikke frøs i hjel … Å bli adoptert bort til utlendinger var det beste som kunne skje for ei lita jenta, for i Kina hadde hun virkelig ingen fremtid.

Jeg kjente meg fysisk dårlig mens jeg leste denne boka. Jeg er så rystet inni sjelen over at det går an å behandle små, små barn så til de grader elendig. På netthinnen flimrer nyhetsoppslag fra Russland, Romania og andre østblokkland etter Berlinmurens fall, hvor vi fikk se hvordan forholdene var på enkelte barnehjem. Vi trodde nesten ikke det vi fikk se. Like fullt må jeg konstatere at forholdene for barnehjemsbarn i Kina er atskillig verre … 

Og mødrene? Selvsagt elsker de sine barn. Ja, kanskje elsker de i særdeleshet døtrene sine mest av alt. Fordi de er kvinner selv, vet de hvilken elendig skjebne som møter nettopp jentene. Og det er i denne konteksten man må forstå hvordan de er i stand til å være med på å drepe sine egne barn. Lidelsene deres er imidlertid ikke noe mindre av den grunn. 

Selv om boka er rystende, mener jeg at det er svært viktig at denne type informasjon kommer ut og at verden får kjennskap til slike forhold. Mon tro om Xinran er velkommen i Kina lenger …

Boka "Tapte døtre" av Xinran fortjener terningkast fem.