Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bitsch Anne (2) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 16. desember 2018

Philippe Sands: "Tilbake til Lemberg"

Suveren historiefortelling!

Litt om forfatteren:

Philippe Sands (f. 1960) er advokat og professor i internasjonal jus ved University College London. Han er født i England, og er av jødisk herkomst på morssiden. Sands har vært involvert i en rekke sentrale internasjonale rettssaker, og anses som en meget fremstående menneskerettighetsjurist

Sands debuterte som forfatter i 1988 med boka "Chernobyl: Law and Communication", og han har siden utgitt en rekke bokverk om internasjonal rett, om utviklingen av menneskerettigheter, om miljørett m.m. I sin siste bok "Tilbake til Lemberg" forteller han historien om opphavet til begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Boka ble kåret til årets sakprosabok i Storbritannia i 2017.

Bakgrunnen for boka:

Det hele startet med at forfatteren ble invitert til å forelese i Lviv i Ukraina i 2010. Dette ble starten på en reise, der Sands blant annet gravde seg ned i sin egen families historie. Lviv - eller Lemberg som byen het den gangen - var nemlig hans bestefar Leon Buchholz´ hjemby. Den gangen besto 1/3 av Lembergs befolkning av jøder. Etter nazistenes okkupasjon av Polen, som Lemberg den gangen var en del av, forsvant alle jødene. De fleste ble drept i nazistenes konsentrasjonsleire. Familier ble slettet fra jordens overflate, utelukkende fordi de tilhørte "feil" rase ... 

Hva boka handler om:

"Tilbake til Lemberg" er ikke bare historien om Philippe Sands familie, men også om det som foregikk forut for, under og etter Nürnbergprosessen. Dette handler om dannelsen av det vi i dag kjenner som folkeretten, og om muligheten for å straffe suverene stater og deres maktpersoner for forbrytelser mot menneskeheten (og senere også folkemord). 

Hersch Lauterpacht (f. 1897), professor i folkerett, har fått æren for dannelsen av begrepet forbrytelser mot menneskeheten, mens Raphael Lemkin (f. 1900, offentlig anklager og jurist) har fått æren for dannelsen av begrepet folkemord. Sistnevnte fikk bare delvis gjennomslag i forbindelse med Nürnbergprosessen (dette var med i tiltalepunktene, men ingen ble dømt for folkemord), men begrepet har absolutt fått stor betydning senere. I boka belyser Sands motsetningen mellom disse to personlighetene; Lauterpacht som akademikeren av rang, og Lemkin som en nærmest løs kanon på dekk, og som med sin emosjonelle fremferd svekket sin sak i sin samtid. Underveis i sitt gravearbeid kom Sands frem til at de begge hadde nær tilknytning til Lemberg. Dessuten var de begge jøder. En annen person som vies stor plass i boka er for øvrig Hans Frank (f. 1900), også han advokat og i en periode Adolf Hitlers rådgiver. Frank hadde en sentral betydning i det okkuperte Polen, og sto som ansvarlig for massedrap av jøder, intelligensiaen i Polen, sigøynere, homofile, psykisk utviklingshemmede etc. 

Leon Buchholz var en av dem som forlot Lemberg og endte opp i Wien. Østerrike flommet på den tiden over av jøder på flukt fra pogromene i Øst-Europa, og for de aller fleste fristet en heller kummerlig tilværelse i dette landet. Leon var imidlertid blant dem som lyktes. Lauterpacht ankom i 1919, etter at pogromer gjorde det umulig for ham å fortsette sin juridiske utdannelse i Lemberg.

"I 1919 var Wien hovedstad i et krympet land, den siste rest av et monarki som hadde eksistert i nærmere tusen år. Det var en by av forfalne og forsømte bygninger, av demobiliserte soldater og hjemvendte krigsfanger, av en galopperende inflasjon og en østerriksk krone som "løste seg som gelé mellom fingrene". Stefan Zweig beskrev en "forstemmende" vandring gjennom en østerriksk by knuget av hungersnød. Han skrev om "de sultende gule, farlige øyne", om brød som ikke var annet enn noen "få svarte smuler som smakte bek og lim", om frostskadde poteter, om menn som vandret omkring i gamle uniformsjakker og bukser laget av gamle sekker, og om et "allment moralsk sammenbrudd". Likevel ga byen håp for Leon og familien hans, som nå hadde bodd der i fem år. For en som Hersch Lauterpacht måtte byen, med sitt liberale kulturliv, med alt den hadde å by på av litteratur, musikk og kafeer, og universiteter som var åpne for alle, ha vært særlig forlokkende." (side 110-111)

Sitatene fra Stefan Zweig er mest sannsynlig hentet fra hans memoarbok "Verden av i går", der han skriver om tiden etter første verdenskrig, mellomkrigstiden og dens galskap, som førte til at han valgte å reise fra Wien. (Linken peker til min omtale av boka.)

Under arbeidet med boka var Sands i kontakt med både Lauterpachts sønn Eli og Hans Franks sønn Niklas. Begge kom med verdifulle bidrag. Lemkin etterlot seg ingen livsarvinger, men derimot boka "Axis Rule" der han forfektet idéer om beskyttelse av grupper, i motsetning til Lauterpacht som var mest opptatt av beskyttelse av individer (forbrytelser mot menneskeheten). Lauterpacht var engstelig for at for mye fokus på grupper (folkemord) ville føre til ytterligere polarisering og skape mer av det man nettopp søkte å bekjempe. 

"Lauterpacht var bekymret for at beskyttelsen av grupper ville underminere beskyttelsen av enkeltmennesker. Det burde i hans øyne ikke være lovens hovedfokus." (side 153)

Underveis får vi høre om et møte mellom Hans Frank og den italienske journalisten Malaparte på Wawel-slottet i Krakow. Malaparte skrev som kjent "Kaputt", som ble utgitt i 1944. Boka ble skrevet mens krigen pågikk, og Malaparte forutså den gangen langt på vei hvordan krigen kom til å gå. Hans Frank beskrev han i forbindelse med et senere møte som "en syk mann". (Linken peker til min omtale av boka.)

Bokas siste tredjedel er viet Nürnbergprosessen. 24 mennesker sto tiltalt, blant dem blant annet Hans Frank (generalguvernør i Polen), Hermann Göring (riksmarskalk), Rudolf Hess (Hitlers stedfortreder), Alfred Jodl (leder for generalstaben), Alfred Rosenberg (Hitlers fremste raseteoretiker), Baldur von Schirach (sjef for Hitlerjugend) og Albert Speer (rustningsminister). 

En av de viktigste problemstillingene dommerne sto overfor var hvorvidt det kun var krigens forbrytelser de tiltalte kunne dømmes for, eller også for det som skjedde før krigen (dvs. Krystallnatten, alle raselovene, ghettoene og utsultingen av folk, tyverier fra jødene osv.). Dette ble i praksis en kamp mellom de juridiske begrepene forbrytelser mot menneskeheten (som kun gjaldt i krig) og folkemord (som også gjaldt andre forhold, før krigen). Folkemord-begrepet var sensibelt, fordi alle hadde sine svin på skogen. Amerikanerne for hvordan de hadde behandlet indianerne og nå behandlet de fargede, engelskmennene for hvordan de behandlet folk i koloniene, russerne for hvordan de behandlet politiske dissidenter ... Det tryggeste og minst belastende var tross alt å konsentrere seg om krigens uhyrligheter. 

Beskrivelsen av det som foregikk under Nürnbergprosessen er meget interessant lesning! Her kommer vi tett på både de tiltalte og juristene som jobbet med saken. Dette var første gang man anvendte folkeretten for å stille en suveren stat og dens maktpersoner til ansvar for sine ugjerninger. Det var med andre ord slutt på tanken om at en stat kan behandle sine innbyggere akkurat slik man ønsker så lenge dette er i tråd med gjeldende lover og regler i aktuelle land. Hans Frank gjorde det han kunne for å redde seg selv fra galgen. Han påtok seg ansvaret for ting han mente han som leder hadde ansvaret for, men innrømmet ikke egen skyld. Det oppsto spørsmål om hans oppriktighet. Var dette kun et spill for galleriet, eller mente han dette? Alle involverte hellet i retning av at han forsøkte å manipulere omgivelsene. Han ble dømt til døden. 

Nürnbergprosessen fikk store konsekvenser for videreutviklingen av folkeretten. FNs generalforsamling gikk nemlig lenger enn dommerne i Nürnberg-prosessen, og bekreftet at folkemord er en forbrytelse ifølge folkeretten. "Der dommerne hadde vegret seg, gikk regjeringer inn og vedtok en rettsregel i tråd med Lemkins ideer." (side 459)

"Hersch Lauterpacht og Raphael Lemkin var to unge menn i Lemberg og Lwów. Deres ideer har vunnet gjenklang over hele verden, og arven etter dem strekker seg vidt og bredt. Begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten har utviklet seg side om side i et samspill som forbinder enkeltmennesket og gruppen." (side 461)

Samtidig underslår ikke Sands at bruken av begrepene skaper et merkbart spenningsforhold. "På den ene siden drepes mennesker fordi de tilfeldigvis tilhører en bestemt gruppe; på den annen siden sannsynliggjør lovens anerkjennelse av denne kjensgjerningen muligheten for konflikt mellom grupper gjennom å styrke følelsen av gruppeidentitet. Kanskje Leopold Kohr hadde rett da han skrev sitt skarpe brev til vennen Lemkin og advarte ham mot at rettsbegrepet folkemord til slutt ville bidra til å skape de samme konfliktene det søkte å dempe." (side 464)

Min vurdering av boka:

Først og fremst vil jeg understreke at denne boka handler om så mye, mye mer enn det jeg har vært inne på så langt i denne omtalen. Vi får høre om de verste uhyrligheter, som levende barn som blir slengt inn i kremasjonsovner, om familier som blir skilt fra hverandre, om følelseskalde drapsmenn som nyter sin kunst med den største emosjonelle innlevelse, om tilfeldige drap nærmest som underholdning, om avhumanisering av mennesker, om antisemittisme som var utbredt i befolkningen, om mange som så en annen vei når folk ble mishandlet på åpen gate ... Men vi får også høre om heltedåder begått av uselviske mennesker, som satte andre foran seg selv, med fare for eget liv. Noen skjønte hvilken vei det gikk, og kom seg unna i tide. Flertallet hadde imidlertid ikke fantasi nok til å fatte i hvilken retning det faktisk gikk. Virkeligheten overgikk fantasien på absolutt alle punkter. 

"Tilbake til Lemberg" er skrevet som den reneste thriller. Gravearbeidet tok tid, noe vi ikke minst skjønner når vi leser forfatteren takkeliste helt bakerst i boka. Hvorfor reiste Leon fra Wien til Paris uten sin kone Rita, og hvorfor var det kun datteren - forfatterens mor - som reiste sammen med miss Tilney på et senere tidspunkt? Hva gjorde Rita igjen i Wien, og hva førte til at hun likevel vendte tilbake til Paris noen år senere? Hvilken rolle spilte Emil Lindenfeld i dette? Møysommelig pusler han sammen bit for bit, inntil et større bilde dukker opp og kaster lys over fortidens hemmeligheter. 

Jeg er selv jurist, og leste selvsagt med stor interesse om de juridiske problemstillingene som dannelsen av folkeretten og Nürnbergprosessen skapte. Men bare for å ha presisert det: man trenger ikke å være jurist for å forstå problemstillingene som presenteres i denne boka. 

Lemkins desperate kamp for å få folkemord-begrepet til å bli en del av rettsprosessen, og den mer avbalanserte og akademiske Lauterpachts avmålte holdning til det hele, har aldri tidligere blitt løftet frem på den måten Philippe Sands her gjør. Gjennom sin bok har han udødeliggjort dem begge, og samtidig gitt flere andre mennesker en solid oppreisning. De blir ikke glemt, men levendegjøres i denne spennende historiefortellingen. Her møter vi også barn av krigsforbrytere, som takler minnet om sine fedre på høyst ulikt vis. Det er i og for seg forståelig, påvirket som de var av det far-sønn-forholdet som opprinnelig var der. 

Philippe Sands skriver svært godt og med et levende engasjement, som lett smittet over på meg som leser. Jeg elsker bøker som dette, som belyser kjente hendelser på en ny og forfriskende måte. Boka er den reneste pageturner, og jeg hadde store vanskeligheter for å rive meg løs fra den underveis i min lesning. 

Dersom du bare skal lese en bok i år, så er det denne boka du skal lese! Du blir hektet fra første stund!

Jeg anbefaler "Tilbake til Lemberg" sterkt!

Utgitt: 2016
Originaltittel: "East West Street"
Utgitt på norsk: 2018
Forlag: Forlaget Press
Oversatt:Christian Rugstad
Antall sider: 533
ISBN: 978-82-328-0201-2
Boka har jeg kjøpt selv. 

lørdag 8. desember 2018

Monica Isakstuen: "Rase"

Den vanskelige morsrollen

Det er to år siden jeg leste og omtalte Monica Isakstuens roman "Vær snill med dyrene" her på bloggen. Jeg hadde ikke noe forhold til hennes forfatterskap på dette tidspunktet. 

På tross av at jeg selv ikke har opplevd en lignende situasjon som den bokas handling er bygget rundt (en skilsmisse med 50-50 barnefordeling), var det likevel mye gjenkjennbart i stoffet. Boka traff meg. Ikke minst på grunn av måten historien er fortalt på, og på tross av at fremstillingen kanskje kan sies å være ensidig. Vi får nemlig kun høre den fraskilte morens side av saken, mens den fraskilte far ikke slipper til. Men så var det heller ikke et partsinnlegg i en debatt for eller imot 50-50 deling av barn det var tale om, men en roman der det valgte perspektivet var morens. Hvordan er livet sett fra en mors perspektiv, der hun i fortsettelsen av sitt liv må leve halvparten av tiden uten det mennesket hun elsker høyest på denne jord? Det er dette boka handler om, og det er ikke et veldig sympatisk bilde som tegnes. Nettopp dette er bokas styrke, slik jeg vurderte det den gangen. 

Jeg har alltid vært nokså opprørsk mht. morsrollens hellighet, og liker litteratur som åpner opp og viser noen flere nyanser i bildet, og tilfører tematikken noen flere perspektiver. God litteratur handler for meg om bøker som får meg til å tenke lenger og dypere enn jeg gjorde fra før av. "Vær snill med dyrene" er en slik bok. Den fraskilte moren Karen er nemlig klar over at hun ikke alltid setter barnets behov i første rekke, men at svært mye handler om hennes egne behov, forkledd som "barnets beste". Slik det ofte er etter en skilsmisse eller et samlivsbrudd ... 

Senere høsten 2016 mottok Monica Isakstuen Brageprisen for skjønnlitteratur for denne boka. 

Tidligere i høst kom jeg over Isakstuens siste roman - "Rase" - som er en frittstående fortsettelse av "Vær snill med dyrene". Den måtte jeg selvsagt lese! Mens den første boka ble utgitt av forlaget Tiden, er denne andre utgitt av Pelikanen. 

Selv om det ikke sies rett ut, skjønner vi at det er den samme moren som vi møtte i den første boka, som "Rase" handler om. Hun er riktignok navnløs, og det samme er hennes nye mann. De er samboere og foreldre til tvillinger. Hennes førstefødte - en jente - reiser jevnlig til sin far, og mye av det som var ugreit i den første boka har endelig falt på plass i hennes nye liv. Vi aner til og med at det er helt greit med delt omsorg, selv om det noen ganger er vanskelig når barnet kommer tilbake etter å ha vært hos faren sin. Lettelsen over at datteren fremdeles lukter det samme som da hun dro ... Slike ting ... 

I bokas innledende scene står vår jeg-personen i kø på butikken. Så åpnes en ny kasse, og hun beveger seg raskt over til denne. Hvorpå hun som sto bak henne i forrige kø, begynner å krangle som om vår jeg-person hadde sneket i køen. Det hele utarter seg, og dette fører til at vår jeg-person blir rasende. Hun får likevel ingen støtte fra dem som står i nærheten, og hun skjønner ikke hvorfor de ikke ser hvor skrekkelig dette kvinnemennesket er mot henne. Med mindre det altså er hun - ikke denne andre - som er gal ...

"Tenk om jeg tok feil. Tenk om det var meg, ikke henne. Tenk om de der inne så noe annet, tenk om scenen hadde flere fortolkningsmuligheter, tenk om jeg var slik hun sa. Smilte meg fram når det trengtes, oppførte meg ellers ufordragelig mot hvem det nå var som kom i veien for min vilje. Hvordan pleide jeg egentlig å snakke til folk? Hvordan oppførte jeg meg mot barna mine? Hva slags menneske var jeg egentlig?" (side 11)

Hvor enkelt er det å bestemme seg for å bli et bedre menneske? Et menneske som er mer tålmodig, som spør før man kjefter eller feller dommer over andre, som er snillere og ikke blir så sint når barna ikke gjør som man sier? Hvor hardt kan man egentlig ta i et barn før det blir for mye, før man går over en grense? Hvor mye kan man mase uten at det blir too much? Når bør man gi seg? Og hva sier man egentlig når naboen spør hvordan de har det og at det av og til høres nesten ut som om det er krig inne hos dem?

Alle som har barn eller som lever tett med barn, vet hvor tynnslitt man kan bli dersom man er for sliten, eller når barna tyner grensene helt til det ytterste - langt over tålegrensen i en bestemt setting. Hvilken skade tar barna av at foreldrene får raseriutbrudd? Setter dette seg som traumer i de små kroppene deres, slik at følelseslivet deres blir ødelagt og de ender med å bli angstfylte? Slike og lignende spørsmål stiller moren seg. Mens hennes bedre halvdel ber henne slutte med å behandle barna som de var porselensfigurer som kun tåler at alt er harmonisk og lykkelig hele tiden. For hvordan skal barna lære seg å håndtere sine egne emosjonelle svingninger dersom de voksne hele tiden skal skåne dem for negative følelser?

Etter hvert blir det mer og mer tydelig at hun og han ikke takler motgang og stress helt på samme måte. Der hun omtrent går i oppløsning, er han rolig og fattet. 

"Du er ikke redd på samme måte som meg, det står ingenting løst i deg og dirrer. Du løfter blikket og fester det, holder retningen og holder og holder, går og går og går. Fullfører. Hvorfor tror du jeg hater deg, hvorfor tror du jeg elsker deg. Og hvis handlinger begått i kjærlighet like gjerne ser ut som hat, hvordan vet man forskjellen? Hvordan elsker man noen så de merker det?" (side 91)

Et annet sted sier hun at "(k)jærligheten er en kake som aldri tar slutt, skjær opp i rause biter og del ut". (side 117

Paret har kjøpt et hus, og etter hvert viser det seg at så og si alt er galt med dette huset. Mus kravler i veggene, det er råteskader og jeg vet ikke hva. Det blir ganske enkelt for mye for henne. I tillegg går hun til en ikke-psykolog, som egentlig ikke vil ha henne som pasient, for å klare å takle tilværelsens mange påkjenninger. Til det til slutt også blir for meget for ham, og hun våkner midt på natten og lurer på om de er i krig, og om hun har vunnet eller tapt ... Hvorfor klarer hun ikke å være den personen hun ønsker å være? Hvorfor får hun ikke kontroll på raseriet sitt? Omgitt av barn som krever og krever, og som ikke leverer som forventet tilbake, og som driver henne nærmest til vanvidd ... Hele voksenlivet er satt på vent, og det går på forholdet løs ... 

Beskrivelsen av de farlige kreftene som river og sliter i moren er brilliant fremstilt, etter min oppfatning. Jeg kjente det nærmest på kroppen under lesningen. Det skaket meg opp og gjorde vondt. Det hele var så gjenkjennelig. For selv de man er så glad i kan faktisk ha denne effekten på en, særlig når grensene tynes til det ytterste og man synes man har fortjent bedre. Legg til noen søvnløse netter i forkant på grunn av de samme barna, så har man det gående. Som vår hovedpersonen sier til barna når hun står i en oppkavet situasjon: "(N)å har mamma vært grei ... nå må dere vise at dere kan være greie tilbake. ... Mamma blir så forferdelig sliten av dette, mamma er bare et menneske, hun også." (side 19) Og så gjør barna likevel ikke som hun sier ... Og det er da hun kjenner på at "Man skal vise. AT MAN HØRER." Vi hører høye og skingrende stemmer gjennom teksten. Vi hører sinte stemmer. Vi hører at mor er i ferd med å miste balansen ... 

"Rase" er bygget opp på samme måte som "Vær snill med dyrene", men korte kapitler, noen ganger bare en setning på en side. Det er mye fortvilelse som beskrives, men i "Rase" har fortvilelsen eskalert opp til et høyere nivå - antakelig fordi antall barn er triplet. Det skulle vært til hjelp at mors bedre halvdel er rolig, men på et tidspunkt virker dette mer provoserende enn noe annet. Det blir kanskje en sterk påminnelse om hva hun selv ikke klarer - det vi si å bevare roen. 

Isakstuen skriver godt, og jeg elsker at hun setter moderskapets hellighet under lupen. Dessuten er det en del humor mellom linjene, og flere ganger lo jeg så tårene trillet. Særlig når hovedpersonen fremstilles en smule karikert og bikker over i de mest hysteriske scenene. 

Denne boka anbefaler jeg sterkt!

Og bare for å ha presisert det: du trenger ikke å ha lest den første boka for å få glede av "Rase". På den annen side anbefaler jeg deg også å lese den første.

Bokbloggeren Beathe har også skrevet om boka, og hun skriver blant annet at "Isakstuen (har) satt søkelys på tanker og følelser jeg vil tro mange av oss som er foreldre har sittet med en eller annen gang. Og hun gjør det på en morsom måte i tillegg til  bruke sin sterke prosa". 

Utgitt: 2018
Forlag: Pelikanen 
Antall sider: 224 
ISBN: 978-82-8383-002-6
Jeg har kjøpt boka selv.
Forfatterens egen nettside