Lina Wolff: "De polygotte elskerne"

Dysfunksjonell "kjærlighet"

Svenske Lina Wolff (f. 1973) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Många människor dör som du" i 2009. "De polygotte elskerne" (på svensk i 2016 - på norsk i 2018) er hennes tredje bok, og den første som er oversatt til norsk. For denne fikk hun den prestisjefylte svenske litteraturprisen Augustprisen i sjangeren skjønnlitteratur i 2016, og hun mottok dessuten Svenska Dagbladets litteraturpris samme år. 

Men aller først - hva betyr "polyglott"? Det kan bety flere ting, men tradisjonelt brukes begrepet om personer som både kan snakke og skrive minst tre språk med god flyt. Det er i denne betydningen - det flerspråklige - begrepet benyttes i Lina Wolffs roman. 

Ellinor er 36 år gammel og hun ønsker seg "en øm, men ikke altfor øm, mann". Dette skriver hun i en kontaktannonse på en datingside på nettet. I bokas første del, som handler om Ellinor, får vi et innblikk i hennes kjærlighetsliv, som er nokså broket. Først var det Johnny, som hun debuterte seksuelt med på lasteplanet på pickupen hans. Etter noen år var det Klaus Bjerre ... 

"Jeg hadde en del kjærester senere også, opp gjennom årene, ganske normale de også, i alle fall hvis jeg sammenligner med det som skulle komme. Jeg flyttet aldri sammen med noen. Jeg var mer en som bare levde, tok dagen som den kom og hisset meg ikke opp unødig. Ingen mann kom inn i livet mitt for alvor før det med Calisto og manuskriptet skjedde. Og det begynte med at jeg la ut en profil på en datingside ..." (Side 19)

Calisto svarer, og Ellinor faller for hans "grove ekthet", som han åpenbart ikke skammer seg over. De blir enige om å treffes, og Ellinor reiser til ham i begynnelsen av januar. Hun reiser med buss fra Malmö, tar toget gjennom Skåne og ankommer til slutt Stockholm. Der tar hun inn på et hotell, og så avtaler de å møtes. Mannen hun møter er overvektig, håret er skittent og han er åpenbart beruset. Der andre ville ha snudd, der tar Ellinor sjansen. Det blir et møte som intet annet hun noen gang har opplevd.

"Så nei, jeg kan ikke fortelle nøyaktig hva som hendte i huset ved sjøen den kvelden, men jeg skjønte allerede da at ingenting kunne slutte her, at dette snarere var begynnelsen på noe, og at noe nå måtte være satt i bevegelse, en rekke hendelser som var påbegynt, og som kom til å vende oss mot hverandre, men på sett og vis også forene oss." (side 53)

Samtidig skjønner hun at noe er sykt og at hun burde dra. Likevel blir hun. Hjernen er ikke sterk nok til å stå imot kroppen ... Calisto har lenge kun tydd til prostituerte og han er knapt i stand til å ha sex dersom han ikke betaler for det. 

Calisto er litteraturkritiker og på soverommet hans ligger det et manuskript med tittelen "De polygotte elskerne". En forfatter har hatt et ønske om at nettopp Calisto skulle lese gjennom det, og det er bare dette ene manuskriptet som finnes. Manuskripet, som Ellinor senere ødelegger som hevn over noe Calisto gjør overfor henne, står sentralt i hele romanen, også i den andre delen om Max, forfatteren av manuskriptet, og Lucrezia, barnebarnet til forfatterens elskerinne. 

"Sinne er en ferskvare, og hvis man ikke sørger for å kvitte seg med det i tide, blir man gående med det siden, og det er som å gå rundt på en fest med en stinkende hundelort under skoen. Folk kjenner lukten, og man kjenner den selv, det er ikke en sånn lukt som blir borte fordi man oppholder seg i den, tvert imot." (side 55)

Mens Calisto er på jobb, er Ellinor hjemme i huset hans. Hun leser bøkene hans. I særdeleshet fatter hun interesse for bøker av den franske forfatteren Michel Houellebecq. Hun leser den ene boka etter den andre, og slik får hun dagene til å gå. Innimellom ringer telefonen, men den som ringer legger bare på. En dag dukker Mildred Rondas opp, Calistos vakre, men blinde ekskone ... Etter det merkverdige besøket sier hun:

"Han er din nå", sa hun. "Men når anledningen byr seg for å komme ut herfra, da skal du gripe den. Grip rundt den som en skipbrudden griper rundt en stokk, for det er det som kommer til å redde deg." (side 106)

Så smålo hun og dro sin vei ... 

I del to introduseres vi for Max. Han er gift, men det er et temmelig lidenskapsløst ekteskap han lever i. Han betegner det hele som et årelang sølibat. Derfor drømmer han om en ung polyglott elskerinne med enorme bryster og som kan snakke alle de språkene han selv snakker. En dag går han inn i en av Stockholms bygninger som heter World Trade Center. I løpet av kort tid møter han flere menneskeskjebner som gjør noe med ham. Blant annet en suicidal resepsjonist og hennes noe forskrudde sjef som hater henne intenst uten at hun vet dette. Hun får ham til å love å komme tilbake. Han kommer tilbake, og det blir et skjebnesvangert møte mellom de to. Der han trodde at han bare skulle få sex, der hadde hun en haug med forventninger i tillegg. Hva skulle han med dem? Han tråkker så stygt på henne at hun går til grunne ... 

Max bestemmer seg for å reise til Italia, og der begynner han på manuskriptet som får navnet "De polygotte elskerne" ... Senere møter han Mildred Rondas, som setter ham i kontakt med litteraturkritikermannen sin Calisto. 

I del tre møter vi Lucrezia, som bor i Roma. Hun er barnebarnet til markise Matilde, og familien er i ferd med å miste hele sin stolte arv. Det er hun som fører ordet og som beskriver forholdet mellom bestemoren og Max, det forholdet som er beskrevet i "De polygotte elskerne". Slik knyttes de tre delene sammen - med manuskriptet som den røde tråden i historien. 

Ellinors kontaktannonse blir på et vis et slags symbol på resten av romanens handling, enten det er henne selv, Max og hans kvinner eller Lucrezia det handler om. Antydes det at hun vil ha en slem elsker? En som øver vold mot henne? Så absolutt ikke, tenkte jeg mens jeg leste. Derimot er det vel mer et uttrykk for at hun ønsker litt motstand, noe å bryne seg på, noe som får henne til å føle seg levende. Det at hun likevel blir etter å ha opplevd noen voldelige sider ved Calisto betyr vel heller ikke at hun opplevde dette som greit. Han skremmer henne. Likevel anser hun seg ikke som et voldtektsoffer etter at han i alle betydninger av ordet voldtekt nettopp har gjort det - voldtatt henne. Ellinor er imidlertid i stand til å ta en skikkelig hevn. Hun slår tilbake ... og hun brenner manuskriptet, som det bare finnes dette ene eksemplaret av. 

Flere ganger er Ellinor på nippet til å dra sin kos. Noe får henne likevel til å bli - i alle fall en stund til. Kanskje fordi det fremstår enda mer skremmende å dra? Til hva? Tilbake til et høyst ordinært liv uten særlig innhold? At nettopp den obskure franske forfatteren Houellebecq står sentralt i hennes lesning, kan nok tolkes på flere måter. Dette er en forfatter som bryter med de fleste konvensjoner, og det at hun har følge med ham i tiden som kommer er kanskje det som gir henne mot til å bli litt til? Eller kanskje minner han henne om elskeren Calisto, slik at hun føler at hun blir bedre kjent med ham og forstår ham bedre ved å lese Houellebecq? Selv om jeg alltid kommer til å være forundret over at det er mulig å bli i et voldelig forhold, og ikke helt klarer å skjønne hvorfor noen likevel velger å bli, tenkte jeg ikke på Ellinor som et viljeløst offer. Hun klarte å stikke av til slutt. Det hadde hun ikke gjort på flere år dersom hun hadde vært et klassisk vold-i-ekteskapet-offer. Her kan det helt sikkert være flere oppfatninger. 

Det er store kontraster i beskrivelsen av kvinnene i boka. Ellinor representerer den enkle kvinnen, resepsjonisten er noe mer sofistikert (men har tørket helt ut etter et kjærlighetsløst liv og en sjef som hater henne) og markise Matilde er av adelig herkomst. Like fullt har alle det til felles at de lengter etter kjærligheten. Etter noe ekte - noe som varer ... 

I et intervju i Dagsavisen 19. januar 2018 har Lina Wolff uttalt at hun er opptatt av det mannlige blikket, det som underkjenner kvinner som tenkende individer, og hvor deres verdi kun knyttes til hvor tiltrekkende de er som seksualobjekt for menn. 

– Jeg ønsker å gjøre de som leser boka oppmerksomme på hva det gjør med mennesker å bli sett på den måten. Vise hvor begrensende det er på både kvinners og menns muligheter. Også menn taper på patriarkatet. De mannsfokuserende strukturene ødelegger forholdet mellom fedre og sønner, mellom kompiser. Men dette er komplekst. Særlig mellom kjønnene. Seksuell tiltrekning er veldig komplekst, sier Lina Wolff.

"De polygotte elskerne" er en annerledes og svært original roman, som fenger fra første stund. Romanens språklige kvaliteter er sterke, selv om språket er enkelt og tidvis likefrem, særlig i den delen som handler om Ellinor. Bildene jeg fikk frem på netthinnen mens jeg leste var klare og tydelige, og dette tok jeg som et tegn på at forfatteren har lykkes godt i sin skildring av de ulike scenene i boka. Jeg ble grepet av historiene. Dette er en roman jeg anbefaler sterkt! Selv om boka krever en høyst tilstedeværende og konsentrert leser, er ikke dette en smal bok kun beregnet på de få. 

Bloggeren Beathes Bokhjerte har interessante tanker om boka i sitt blogginnlegg om den. Jeg er forundret over at ikke flere bloggere har funnet frem til denne boka. 

Utgitt i Sverige: 2016 
Originaltittel: De polygotta älskarna
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Oktober forlag
Oversatt:
Antall sider:
ISBN: 978-82-495-1840-1
Jeg har kjøpt boka selv.

Lina Wolff (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

Selma Lønning Aarø: "Hennes løgnaktige ytre"

Et besnærende kunstnerportrett!

Selma Lønning Aarø (f. 1972) debuterte som forfatter i 1995 med romanen "Den endelige historien", og vant Cappelens pris for beste debutroman. I alt har hun utgitt ni bøker, og "Hennes løgnaktige ytre" (2016) er foreløpig den siste i rekken. 

Egentlig hadde jeg tenkt å hoppe over denne boka (man får jo ikke lest alt), men flere opprømte og begeistrede anmeldelser fikk meg til å ombestemme meg. Det angrer jeg virkelig ikke på, for denne boka er - med fare for å gjenta meg selv - noe av det virkelig bedre jeg har lest av fjorårets norske utgivelser. Den norske bokhøsten 2016 har for øvrig vært usedvanlig sterk, med mange meget gode romanutgivelser. Derfor er det vanskelig å peke ut en spesiell bok som den aller beste. Det er vel heller ikke nødvendig, all den tid de fleste lesere klarer å konsumere i det minste en håndfull bøker i løpet av et år, og derfor ikke trenger å velge seg ut bare én bok. Det man likevel kan merke seg er at jo mer opp til virkeligheten bøkene har vært lagt, jo bedre har de vært. Det synes i alle fall jeg. Selma Lønning Aarøs bok er intet unntak i så måte. "Hennes løgnaktige ytre" er nemlig basert på en virkelig historie. 

Denne bokanmeldelsen er et stykke på vei en spoiler. Herved er du advart. 

I 1887 anmeldte Knut Hamsun Anna Munch fordi han hevdet at hun i over et år hadde sendt anonyme brev til damer i hans bekjentskapskrets, der hun beskyldte ham for å være en bedrager og forfører. Han beskyldte henne for i årevis å ha forfulgt ham, at hun hadde sendt utallige brev og telegrammer og aldri lot ham være i fred. Hamsun bedyret at det aldri hadde vært noe som helst erotisk forhold mellom ham og Fru Munch, og at han aldri i løpet av deres seks år lange bekjentskap hadde gjort en eneste tilnærmelse overfor henne. 

"... jeg (forlanger) Fru Anna Munch anholdt, tiltalt og straffet, til at begynde med hendes mentale Tilstand undersøgt", skrev Hamsun i anmeldelsen (side 6).

Anna Munch på sin side nektet for at hun skulle ha sendt brev til Hamsuns damebekjentskaper. Hvem snakket sant? Akkurat dette har forfatteren forsøkt å finne ut av, og det har det blitt en fengslende roman av. Egentlig bør man starte med etterordet i boka fra side 287, der Aarø skriver følgende: 

"Jeg har villet skrive denne historien helt siden jeg første gang leste Knut Hamsuns brev til politiet, der han forlangte at Anna Munch ble anholdt og at hennes mentale helse ble undersøkt. Hva var det som fikk henne til å forfølge Hamsun fra Trondhjem til Kristiansund, videre til Paris og deretter fra pensjonat til pensjonat i Norge. Hadde han virkelig aldri oppmuntret henne?" 

Mens Hamsun skrev flere euforiske bøker om galskap, f.eks. om Nagel i "Mysterier" (hvor hovedpersonen sender anonyme brev til seg selv), og andre bøker om personer med "de verste vrangforestillinger og trang til irrasjonelle handlinger, skikkelser som forfølger og forfølges", fremstår Anna Munch i sitt forfatterskap og gjennom sine brev som alt annet enn det Hamsun ville ha henne til å være, nemlig gal og grenseløs. I sin samtid trodde imidlertid de fleste på Hamsun. Det gjorde ikke politiet. Anna ble derfor aldri tiltalt, og frem til sin dødsdag nektet hun for å ha hatt befatning med brevene. 

Selma Lønning Aarø har forsøkt å skrive en roman som ligger tett opp til virkeligheten, og hullene har hun fylt med hendelser hun anser for å være sannsynlige. 

I begynnelsen av boka presenteres vi for familien Dahl. Anna vokser opp som den eldste i en anselig søskenflokk, hvor det forventes at hun bidrar for at hjulene skal gå rundt i den hardt prøvede familien. Hva visste hun om kjærligheten da hun møtte Ragnvald Munch på høstutstillingen i 1883? "Hun kan se at det er en lidenskap under de stramme trekkene, hun aner bare ennå ikke hvordan den vil gi seg utslag." (side 21) Så gifter hun seg med ham, og skjønner for sent at dette skal bli hennes livs tabbe. 

"Hun ønsker ikke å pynte seg for verken kvinner eller menn. Det kompliserer det hele. Hun vil samtale med menn. I alle fall de av dem som har noe å tilby henne. Det er dessverre slik at de sitter på kunnskapen, ingen av kvinnene rundt henne leser Nietzsche eller Kant. De er opptatt med sine barn og sine stuer. Anna kan ikke være bare det. Trangen til å skrive har blitt for sterkt. Vitebegjæret holder på å strupe henne. 

Munch gjør det vanskelig. Han har ikke tro på kvinnelig åndsarbeid, sier han. Han tåler i det hele tatt ikke noen form for kvinnelig overlegenhet. 

Anna har begynt å leke med tanken om å dra. Familien vet det ikke nå, men for hver dag som går glir hun lenger unna Munch.

De sover i samme seng, og hver kveld ligger hun med hjertet i halsen, livredd for at han skal røre ved henne, legge de blytunge hendene sine over henne. Det er hendene hans som bestemmer hva som skal skje. Hennes vemmelse kan ikke stoppe dem, kan ikke nekte dem noe der de farer over kroppen." (side 26)

Så prisgitt er hun sin mann. Han har makt til å bestemme alt. Hvor de skal bo, hva hun skal få lov til å sysle med, om hun skal få skrive eller ei, om han skal få "det han har krav på som ektemann" ... Mang en gang tar han det, flerrer av henne klærne ... Eller som Anna skriver om i et brev: "han stengte mig inne og behandlet mig brutalt". Det vi i dag tenker på som voldtekt, selv om det foregår innenfor ekteskapets rammer, limer ikke akkurat sammen et skjørt forhold ...

Anna skriver i smug og får utgitt bøker. Mannen hennes blir rasende, og er overbevist om at det er skrivingen som er problemet i deres ekteskap. Omgivelsene aner ikke hvor sint han kan bli, for de reneste bagateller. 

Etter et foredrag som Knut Hamsun holdt i Kristiania, er Anna betatt. 

"Han skuffer henne ikke. Og enten folk er enige eller uenige med ham, så etterlater denne Knut Hamsun salen i en oppildnet stemning. Noen er fra seg av begeistring, andre synes det er noe nymotens tull, at han er en uforskammet oppkomling som umulig kan ha lært mye latin slik han uttaler ordene." (side 29)

Anna skriver brev til Hamsun, og han oppsøker henne. Dette blir innledningen på et "forhold", som aldri blir noe forhold i ordets egentlige forstand, men hvor Anna blir avsindig forelsket i Munch. De neste årene bruker hun til å lete etter tegn hos ham på at han føler det samme som henne. Hun reiser til Paris, til Kristiania og andre steder - alt for å være i nærheten av ham. Uten at det fører til annet enn frustrasjoner fordi hun blir avvist. Kun en gang kunne det kanskje ha skjedd noe, men da er det Anna som avviser ham. Var det en tabbe? Var det derfor alt snudde? lurer hun på ... 

Parallelt med historien om Anna følger vi datteren hennes Signe, som befinner seg på Grini i krigens siste dager. Hun reflekterer over de valgene moren gjorde, der morens kjærlighet til Knut Hamsun gikk foran henne ... For egen del kunne jeg ha klart meg uten denne parallelle historien. Samtidig skjønner jeg hvorfor den er med. Signe følger nemlig prosessen mot Hamsun etter krigen, og dette er ytterligere med å forsterke sannsynligheten for at forfatteren sannelig ikke var helt god, han heller ... Dessuten er det Signe som er bokas forteller. Historien om Anna er i all hovedsak lagt til årene 1891-1897, mens Signes historie er lagt til tiden rett før frigjøringen i 1945 og den påfølgende sommeren. 

Mer har jeg ikke tenkt å si om historien, som er svært fascinerende. Det er den fordi historien som sådan byr på et realt gufs tilbake til en nokså nær fortid, der kvinners handlingsrom var så snevert at noen hver kunne blitt fullstendig gal av mindre. At en ektemann skulle bestemme om man fikk dyrke sine talenter - som det å skrive - er tilstrekkelig til at det knyter seg i meg. Hvorvidt Anna Munch var offer for sin tid, eller om det var Hamsun som spilte henne og andre et puss på rent "Nagelsk" vis, får vi nok aldri vite 100 % sikkert. Det som er sikkert er like fullt at det var mennene som skrev historien den gangen, og at kvinnene hadde lite å stille opp med. Selma Lønning Aarø har lest mange av bøkene til Anna Munch som ble skrevet i angjeldende periode, og hennes inntrykk er at denne litteraturen, som varierte i kvalitet, tegner et helt annet bilde av Annas mentale tilstand og vesen enn hva man får inntrykk av dersom man utelukkende baserer seg på Hamsuns versjon av det hele. Hvilken kvinne "forfølger" en mann i seks-syv år dersom hun aldri har blitt oppmuntret? Ikke på noe vis ... 

"Hennes løgnaktige ytre" er en godt skrevet bok, som appellerer til de aller fleste. Akkurat det er jeg overbevist om! Det at boka er skrevet i presens, gir historien et mer intenst preg. Vi er der jo sammen med Anna - mens det skjer!

Jeg er imponert over hva Aarø har fått ut av kildematerialet som boka er basert på. Bokas verdi ligger som nevnt ikke utelukkende i historien mellom Anna Munch og Knut Hamsun, men også i beskrivelsen av kvinners vilkår på slutten av 1800-tallet. Jeg elsket fortellerstemmen i boka, som er preget av en respektfull og varm tilnærming til Anna og alt hun hadde å bale med ... For hva hadde kvinnene å stille opp med dersom de ikke ble i sine ekteskap, uansett hvor udugelige ektemennene måtte være når det kom til det relasjonelle mellom en kvinne og en mann? Dessuten gir historien rikelig med grunnlag for å reflektere over hva som er sant når de to involverte opplever det hele så til de grader forskjellig. Og det hele kompliseres ytterligere fordi vi får en følelse av at noen lyver her, men hvem? Når man har foretatt seg noe helt hårreisende og det til syvende og sist handler om ens egen ære - ikke hvis, men når - alt kommer ut - hvem ville ikke ha kostet på seg en løgn for å komme noenlunde greit fra det? Hvem av dem hadde størst grunn til det? Knut Hamsun (i midten av 30-årene den gangen), som trengte et kunstnerstipend og å være inne i varmen hos de kondisjonerte, eller Anna Munch som allerede var nokså æreløs og ute av det gode selskap fordi hun hadde valgt å forlate den hellige ektestanden? Eller var det hele så banalt at dersom ikke Anna fikk ham, så skulle heller ingen andre få ham? 

"Hun sitter inne på rommet og setter sammen en bukett. Det er som om noe er i ferd med å ta slutt. Som om et dyr som har holdt henne mellom kjevene, plutselig spytter henne ut Hva hun har utrettet og ikke, er uklart for henne. Hun har løyet, hun har skrevet. Hun har hender som er svarte av blekk. 

Hvite roser og noen grønne bregner innimellom. Nå er hun trett. Ferdig. Roen som er kommet over henne, forutsetter at hun er i stand til å glemme - og det er hun. Det er en gave. La oss bare håpe at han kan glemme." (side 280)

Jeg anbefaler denne romanen varmt! Her får vi en annen historie enn den Hamsun-biografene - samtlige er menn - har fortalt tidligere om denne historien. 

Andre som har skrevet om romanen er NRK (Velturnert kunstnerportrett - Hvem eier en historie? Og hvem kan definere sannhet? Det er et tema hos Vigdis Hjorth denne høsten, som det er det hos den unge franske forfatteren Edouard Louis. Også Selma Lønning Aarø befatter seg med disse spørsmålene i sin ferske dokumentarroman «Hennes løgnaktige ytre».), Dagsavisen (En stalkers forsvar - Original og velskrevet roman gir kvinnen Hamsun stemplet som løgnaktig forfølger en klar stemme og en troverdig forklaring.), VG (Mystiske Anna Munch - Som hun vet å behandle et stoff, Selma Lønning Aarø. Her stiger hun fram fra glemselen, Anna Munch, så vi sitter fjetret tilbake. ... Aarø har også gått til i arkivene, og har sparret med de beste Hamsun-forskerne og -kjennerne. I denne dokumentariske romanen gis en ny fremstilling av mennesket Anna Munch, nydelig skrevet og krevende komponert. Romanen starter med Annas død, og slutter med datteren Signes død. Det er en roman tuftet på et vanskelig stoff, spredte kilder, skrevet av en kresen forfatter med blikk og kraft.) og Vårt Land (Smart komponert stalkerhistorie. Anna Munch var forfatter og Knut Hamsuns stalker. Selma Lønning Aarøs nye roman balanserer denne forgaptheten med en fortelling om 1800-tallets kvinneundertrykkelse. ... Omdreiningspunktet er Anna Munch, som forlot sin mann fordi han nektet henne å skrive. Men valgene hun tar blir skjebnesvangre for mottakelsen av bøkene hennes. Lønning Aarø tråkker varsomt i denne fortellingen, likevel bærer den en undertekst som sier «ingen røyk uten ild». Hamsun var nok heller ikke noen engel.). Dessuten har bloggerne Artemisias Verden (Romanen har fått mange glitrende anmeldelser og flere kritikere har i årsoppsummeringene i avisene fremhevet den som en av årets beste bøker.), Groskros verden (Det er måten Selma Lønning Aarø skriver om Anna Munch og Knut Hamsun på, som er så bra.), Med bok og palett (Denne romanen er en spennende fortelling om to spesielle og sterke mennesker som møtes, og som kanskje er så like at de ikke makter å finne fram til å leve normalt sammen. Hun er blitt karakterisert som erotisk besatt av Hamsun, mens hun i alle sine bøker toner ned erotikken til fordel for vennskapet. Han maner i sine noveller og romaner fram personer med de særeste sjeleliv, med irrasjonelle handlinger og forfulgte mennesker.), Bokelskerinnen («Hennes løgnaktige ytre» var en av de beste, norske leseopplevelsene for meg i år og selv om det er en klisje så passer den så godt at jeg må si det: boken gjorde så stort inntrykk at den satt i meg lenge etter at siste side var lest.) og Tine sin blogg (dette er glimrende lesning!).

Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 303
ISBN: 978-82-02-52747-1
Boka har jeg kjøpt selv.

Selma Lønning Aarø (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

Berit Hedemann: "All min forakt - En kjærlighets historie"

Når vakre ord blir viktigere enn handling ... 

Berit Hedemann (f. 1949) har jobbet som journalist i NRK Radio i hele sitt voksne liv, kan jeg lese på Gyldendals nettsider. "All min forakt" er hennes første skjønnlitterære bok for voksne, men hun har tidligere utgitt to bøker innenfor andre genre. På bloggen Artemisias Verden leste jeg at Berit Hedemann er moren til forfatteren Ingvild H. Rishøy.

I "All min forakt" møter vi en navnløs kvinne midt i 50-årene. Hun har nettopp truffet en fantastisk mann. Endelig skal hun få oppleve den store kjærligheten! 

Hvordan begynte egentlig det hele?

"Nei, enda tidligere begynte den, historien om dem, femten år tidligere, de hadde truffet hverandre en nyttårsaften. Han hadde kobberglinsende krøller og verdens vakreste grå blikk, hun hadde en rå sult på livet og på menn, hun uttrykte seg riktignok i klisjeer, men sulten var sann. De forlot festen med hendene dypt begravet i hverandres undertøy, og sto utenfor og så opp mot stjernene, en time før klokka var tolv. 

Hun sa: Se stjernene. Like evige som kjærligheten. 
Hun sa: Jeg vil ha deg.
Han sa: Hvis jeg kan fylle den lengselen der, er jeg din. 

Setningen hans var vidunderlig, og passet perfekt i hennes univers. Han var riktignok full på det tidspunktet. Hun merket seg det. Men hun brydde seg ikke så mye om det. Dessuten var han en kjent musiker, og svært galant. Selv når han var full." (side 28)

Den vakre musikeren vet å si de riktige ordene på de riktige tidspunktene. Og aldri før har vår kvinnelige hovedperson opplevd en så intens pasjon, så mye romantikk, så mye lykke ... Det er ganske enkelt helt utrolig at ingen før henne har visst å sette fullt ut pris på denne fantastiske mannens egenskaper. En mann som har hatt en lei tendens til å slå seg sammen med gale kvinner, som ender som ofre han ikke tør å forlate - inntil han bare må vekk ... Som med moren til datteren Victoria, som han av og til bare må tekkes for at ikke datteren skal lide overlast. Og kvinnen som har forelsket seg i ham ser at han er så usedvanlig for snill, så altfor lett å utnytte ... 

Så snur det. Plutselig er det hun som sitter og venter, som får høre de mest fantastiske historier, som blir servert de mest åpenbare løgner. Spørsmålet det er betimelig å stille er hva som egentlig skjedde ... 

"Han bestormet meg til jeg falt. Så inntok han meg ikke." (side 62)

At musikeren stadig er full er på et vis til å holde ut, synes kvinnen. Men at han forsvinner i lange perioder og serverer løgn på løgn, er vanskeligere å takle.

"Han tåler ikke å bli sperret inne. Da renner kjærligheten ut mellom fingrene hans. Og det var det han visste, jeg mistenker ham fortsatt, jeg klarte ikke å tilgi ham. Han hater folk som vil vite alt om ham. Sjekker jeg pc-en hans, tilgir han meg aldri. Vi skal ikke vite annet om hverandre enn det vi viser frem frivillig. Hvis jeg vil ha ham, må han kjenne at han har frihet. Da må han ikke føle noe press." (side 133)

Hva skjer med et menneske som elsker et annet menneske som lyver hele tiden? Dette mennesket vil naturligvis lete etter bevis på at det ikke kan være sant. Hvor verdiløs må man ikke være dersom noen kan oppføre seg så usselt mot en? Det som ikke stemmer, rasjonaliseres bort. Ellers vil virkeligheten bli for skremmende. Det er heller ikke unaturlig å klamre seg fast i drømmen om at i hvertfall noe er ekte ... Episoder som ville fått andre til å se røde varsellamper lyse på høylys dag, fortrenges og bortforklares. 

Når den som lyver snakker med store ord om de viktige tingene, de tingene som betyr noe, og lager regler som skal begrense den annens adgang til sannheten - da forskyves maktbalansen i forholdet og det oppstår en dynamikk som ikke er sunn for den som blir bedratt. "Er det mulig å elske noen som de er, og forakte det de gjør?" spør vår hovedperson ... 

"All min forakt" er en intens fortelling om et kjærlighetsforhold av det virkelig dysfunksjonelle slaget. Man skulle kanskje tro at det er skrevet nok bøker om den slags, og at hva i all verden kan denne boka tilføre av nye perspektiver? 

Denne bokhøsten har kommet med flere bøker om dysfunksjonelle kjærlighetsforhold - bl.a. Ida Hegazi Høyers roman "Unnskyld" og Hanne Ørstaviks roman "På terrassen i mørket". "Rettstridig forføyning" av Lena Andersson er en tredje roman det kan være verdt å merke seg i denne sammenhengen. "All min forakt" har nok mest til felles med "Unnskyld", som også handler om en løgnaktig mann, men det er også alt de i grunnen har til felles. I "Unnskyld" er mannen som er gjenstand for en ung kvinnes kjærlighet, nemlig så nær men dog så fjern. I "All min forakt" er mannen stort sett fraværende. Alle de fire bøkene er gode, men "Unnskyld" rager høyest, mens "All min forakt" ender på fjerdeplass. 

Mange er nok dem som lar seg blende av et vakkert utseende og mange fine ord, og det tar tid å skjønne at de fine ordene ikke følges opp med handling. Dette bringer meg over til et mer dyptpløyende tema: Hva er egentlig ekte kjærlighet? I alle fall ikke det kvinnen i "All min forakt" opplever. Derimot opplever hun en sterk pasjon, men kjærlighet er det ikke ... Derfor får spørsmålet "Er det mulig å elske noen som de er, og forakte det de gjør?" svært liten relevans etter mitt skjønn. Hovedpersonene i boka - både mannen og kvinnen - forsøker så godt det lar seg gjøre å flykte fra sin egen iboende ensomhet, men nissen følger på en måte med på lasset. De klarer ikke å flykte fra seg selv, og på et vis pålegger de hverandre en byrde det er helt umulig å leve opp til. Hver på sin måte søker de en mening med livet hos den andre, uten å være i stand til å etablere en slik mening på egenhånd ... Det hele kompliseres ytterligere av mannens alkoholmisbruk. 

"All min forakt" er original i sitt uttrykk, og den er så intenst fortalt at den bet seg fast i meg og endte med å bli slukt i et eneste jafs. Boka er lettlest, med luftige kapitler underveis - noen ganger kun bestående av en setning eller to. Selv slutter jeg aldri å fascineres av dynamikken i kjærlighetsforhold som det som er beskrevet i denne boka. Jeg leter etter en forklaring på hva som er den dypereliggende drivkraften i slike forhold. Og jeg finner egentlig ikke noe annet enn at svaret er ensomhet og muligens også en for dårlig utviklet magefølelse til å kjenne hva som er bra og hva som er dårlig for en. Der andre ville ha flyktet, blir noen værende ... En sterk historie med mange paralleller til det virkelige liv, vil jeg tro. Og hvor jeg altså synes det er langt mer interessant å spørre om hva som får noen til å bli i slike forhold, enn om hva som får andre til å lyve og bedra ... Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2014 
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 368
ISBN: 978-82-05-47300-3
Boka har jeg kjøpt selv. 

Berit Hedemann (Foto: Julie Pike - bildet er lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- Rådet for psykisk helse - 24. november 2014 - Intervju med forfatteren: Narret og bedratt
- Birgittes Bok - 8. september 2014  
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 3. september 2014 - Århundrets kjærlighetssaga i Norge 2014 - Fresende sint, sårt oppgitt og intelligent følelsesdissekerende debutroman om voksen kvinne som faller for en uforbederlig løgnhals av en drukkenbolt. Hva driver sånne folk?