"Labyrinth of Lies" (Regissør: Giulio Ricciarelli)

Tysk oppgjør med Holocaust

Giulio Ricciarelli (f. 1965) er en italiensk skuespiller, regissør og filmprodusent. Han bor i Tyskland, og "Labyrinth of Lies" (med originaltittelen "Im Labyrinth des Schweigens") er hans første (tyskproduserte) spillefilm. Filmen ble plukket ut som Tysklands kandidat til Oscar 2015 i kategorien beste utenlandske film, og den kom inn på en kortliste bestående av ni filmer, men ble ikke nominert videre. Filmen hadde Norgespremiere i september 2015, og hadde release på DVD for en del uker siden. 

Vi befinner oss i Tyskland i 1960, 15 år etter andre verdenskrig. En ny generasjon tyskere er i ferd med å innta arbeidslivet, nemlig barna til den generasjonen tyskere som deltok under krigen. 

Johann Radmann er en ung jurist, som fatter interesse for Charles Schultz, en mann med en fortid fra Auschwitz og som nå jobber som lærer på en skole i Berlin. Hvordan kan det egentlig ha seg at hans fortid aldri har fått konsekvenser for ham? 

Underveis i sin etterforskning møter Johann Radmann på mange stengte dører, taushet og tabuer. Det tegnes et bilde av et land, der man fremdeles ikke har tatt skikkelig tak i det som en gang skjedde. Fedrene som deltok under krigen har enten fortidd eller bagatellisert sine roller, og dette har ført til at den oppvoksende generasjon er uvitende om hva som faktisk skjedde den gangen. Nürnbergprosessen i 1945/1946 satte en sluttstrek på rettsforfølgelsene, mente man. Men her ble bare en håndfull menn straffet. Hva med alle de andre som satte ordrene ut i praksis? Hvilket ansvar hadde de?

Johann Radmann jobber seg gjennom bunkevis med dokumenter

Vi får høre om mange triste skjebner mens Radmann samler inn vitneprov fra tidligere fanger fra Auschwitz. Blant annet treffer han en overlevende som forteller om sine tvillinger og en lege i Auschwitz - Josef Mengele - som i ettertid ble beryktet for sin tvillingforskning. Det viser seg at Mengele lever i beste velgående i Argentina, og at ryktene forteller at han er tilbake i Tyskland for å følge sin far til graven. Radmann møter på motstand da han bestemmer seg for å få Mengele arrestert. Det er mange som har mye å skjule selv, særlig folk i stillinger med mye makt ... Det går etter hvert opp for Radmann at de fleste - også hans egen far - var nazist under krigen, og dette gjør noe med hans syn på landets maktelite, spesielt de som er litt oppe i årene. Alle synes å mene at de "kun fulgte ordre", og at dersom de hadde satt seg i mot dette, ville de selv ha blitt drept. 

Tidligere nazister med en fortid fra Auschwitz kalles inn til avhør

Etterforskningen fører til et samarbeid med Mossad, og som et resultat av utveksling av informasjon, blir Adolf Eichmann tatt. (Se for øvrig mine omtaler av filmene "Eichmann: dødens signatur" og "Hannah Arendt".) 

Johann møter den vakre Marlene, som han innleder et forhold med

Johann Radmann innleder et forhold til en ung kvinne, og lenge ser det ut til at livet smiler til ham. Forholdet tåler imidlertid ikke at han forteller sin kjæreste at også hennes far var nazist under krigen. Hvem var egentlig uskyldige når det kom til stykket?

Uten å røpe så veldig mye av resten av handlingen, kan jeg i alle fall si at etterforskningen endte i en rettssak som omfattet mange hundre underordnede tyske arbeidere fra Auschwitz. Denne rettssaken kalles den andre Auschwitz-prosessen, og pågikk i årene 1963-65. 22 mennesker ble straffedømt. 

"Labyrinth of Lies" - labyrinter av løgner - er en tankevekkende film om Tysklands eget oppgjør med sine egne bidrag under andre verdenskrig. Det har blitt laget en del filmer av denne typen i årenes løp, og fellesnevneren er at det stort sett dreier seg om sterke kvalitetsfilmer. Denne filmen viser med tydelighet at det måtte komme en ny generasjon før landet som sådan var i stand til å ta dette oppgjøret. Noe av retorikken er den samme som ble brukt etter rettsoppgjøret i Norge. "Vi kunne ikke straffe alle!" "Hvem skulle i så fall bygge opp landet etter krigen?" I og for seg gyldige argumenter - dersom det ikke hadde vært for at rettsoppgjøret som sådan rammet så skjevt ... Man hadde lammet oppbyggingen dersom alle hadde blitt fengslet, men man kunne i det minste sørget for at de verste ble straffet.

Hvilken tiltro kan man egentlig ha til mennesker som har deltatt i gruoppvekkende ting, som har mye blod på hendene og som til og med har brukt andre mennesker til å berike seg selv? Gjennom andre kilder kjenner jeg til at den oppvoksende tyske generasjonen etter andre verdenskrig gjorde et kraftfullt oppgjør mot foreldregenerasjonen, og at foreldregenerasjonen hadde mye å stå til rette for. Det måtte imidlertid gå noen år, og på begynnelsen av 1960-tallet var man klar for å ta dette oppgjøret. Det var vel omtrent på den tiden verden ellers var klar for å høre overlevende Holocaust-ofres historier ... 

Jeg mener sterkt at filmer som dette er viktige! Så får vi heller bære over med at første halvdel av denne filmen har et litt for lett preg. Etter hvert henter filmen seg inn og blir nesten så balansert som jeg ønsket det. Kanskje hadde dette å gjøre med at den unge Johann Radmann var en smule naiv til å begynne med (derav filmens letthet), mens alvoret kom for fullt når han begynte å ane konturene av noe større og mer dystert? Alexander Fehling gjør i alle fall en fin tolkning av Radmann, og jeg opplevde også at de øvrige skuespillerne var overbevisende i sine roller. Alt i alt en severdig film - særlig for alle oss som aldri får nok av 2. verdenskrig! 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Im Labyrinth des Schweigens
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: tysk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Alexander Fehling (Johann Radmann), Johannes Krisch (Simon Kirsch), Friederike Becht (Marlene), Hansi Jochmann (sekretær), Johann von Bülow (Otto Haller),
Gert Voss (Fritz Bauer), Robert Hunger-Bühler (Walter Friedberg), André Szymanski (Thomas Gnielka), Tim Williams (Major Parker)
Spilletid: 122 min.

"Hannah Arendt" (Regissør: Margarethe von Trotta)

Sterkt historisk drama fra  virkeligheten!

Den tyske filmregissør Margarethe von Trotta (f. 1942) har en rekke filmer på samvittigheten, og hennes filmografi kan studeres på denne Wikipedia-siden. Den eneste filmen jeg tidligere har fått med meg av denne regissøren, er "Rosenstrasse". Fellesnevneren for "Rosenstrasse" og "Hannah Arendt" er at de handler om jødiske immigranter i USA, og deres forhold til sin nære fortid. 

Hannah Arendt (f. 1906 d. 1975) var en tysk-amerikansk statsviter, og hun underviste blant annet ved Princeton universitet, hvor hun som første kvinne ble utnevnt til professor i 1959. 

I filmens åpningsscene har Arendt nettopp fått vite at nazisten Adolf Eichmann er arrestert, og bortført fra Argentina til Jerusalem. Der skal han tiltales for folkemord. Arendt ønsket å dekke rettssaken for The New Yorker, og reiste avgårde. Fra før av var hun noe kontroversiell i sitt syn på Israel, og hun advarte mot den fremvoksende jødiske nasjonalismen. 

Intellektuelle samtaler med venner. 

I tilbakeblikk får vi innblikk i hennes fortid, der hun flyktet fra Tyskland til Frankrike i 1933, og deretter til USA i 1940 - etter å ha giftet seg med Heinrich Blücher. Hun fikk omsider statsborgerskap i USA i 1951, etter en rekke år som statsløs. Vi får også innblikk i hennes vennskap med Heidegger, og dette preget hennes syn på hva som kjennetegner et menneske, nemlig evnen til å tenke. 

Mens Hannah Arendt var i Jerusalem og fulgte rettssaken mot Eichmann på begynnelsen av 1960-tallet, ble hun på mange måter vitne til en farse. Mange overlevende etter Holocaust vitnet under rettssaken, uten at akkurat disse vitnenes lidelser kunne tilbakeføres til Eichmanns direkte handlinger. 

Hannah Arendt følger rettssaken mot Eichmann i Jerusalem.

Arendt, som tidligere hadde forfattet "The Origins of Totalitarianism", hvor hun forsøkte å forstå opprinnelsen til totalitarismen, ble både skuffet og bestyrtet over det hun var vitne til. Først og fremst sjokkerte farsen av en rettssak henne. Dernest fremsto ikke Eichmann som den onde personen hun hadde forventet å se. Tvert i mot fremsto han som så alminnelig og ubetydelig at det var vanskelig å forestille seg at han skulle stå bak så mye ondskap, og selv forsvarte han seg hele tiden med at han bare fulgte de ordrene han mottok. Han førte ingen i døden, han sørget bare for befraktningen av jødene. Ikke hadde han noe eget motiv. Han hadde ikke en gang noe i mot jødene ... Eichmann ble for øvrig - ikke overraskende - dømt til døden. (Se for øvrig min omtale av filmen "Eichmann: dødens signatur".)

Tilbake i USA ventet redaktøren i New Yorker på Hannah Arendts artikkel om rettssaken. Han skulle få vente lenge. For først ble Arendts mann syk, og dessuten hadde Arendt masse papirer hun måtte lese før artikkelen var klar. Da hun endelig var ferdig med den, skulle artikkelen sjokkere en hel verden. I den presenterte hun nemlig sin teori om ondskapens banalitet, det at den dømtes virkelige forbrytelse var unndragelsen av å tenke (noe som fratok ham hans menneskelighet). Dessuten ble hun oppfattet slik at hun i realiteten la skylden for omfanget av jødeforfølgelsen på de litt for velorganiserte jødiske lederne i de jødiske ghettoene. (Se mer om Hannah Arendt på Wikipedia.) Hun var for øvrig av den oppfatning at Eichmann var skyldig, men dette var et poeng som druknet i hatkoret mot henne. Hennes artikkel i New Yorker holdt på å koste henne karrieren. 

Filmen om Hannah Arendt er sterk og interessant, særlig sett i lys av dens dokumentariske og historiske karakter. Vi får et spennende innblikk i temperaturen rundt spørsmålene om Holocaust, opprettelsen av staten Israel og oppfattelsen av ondskapens problem på begynnelsen av 1960-tallet. Barbara Sukowa er glitrende i rollen som Hannah Arendt, en kvinne som definitivt var forut for sin tid og som turte å tenke selvstendige tanker på tvers av det etablerte. Å kritisere jøder og Israel var uhørt, tatt i betraktning alle lidelsene dette folket nylig hadde gjennomgått. Like fullt har tankene til Hannah Arendt forandret en hel verden, og nettopp Adolf Eichmanns forbrytelser og hans innstilling til sin egen rolle i nazi-Tysklands ondskap har vært gjenstand for mange dyptpløyende diskusjoner i akademia i årenes løp. 

Dette er en kvalitetsfilm som det er vel verdt å få med seg!

Innspilt: 2012
Nasjonalitet: Tysk
Språk: Tysk og engelsk 
Genre: Drama
Skuespillere: Barbara Sukowa (Hannah Arendt), Klaus Pohl (Martin Heidegger), Axel Milberg (Heinrich Blücher) m.fl.
Spilletid: 109 min.

"Eichmann: dødens signatur" (Regissør: Robert Young) - 2007

Kampen som aldri ble oppgitt


Den fryktede nazisten Adolf Eichmann ble arrestert i Latin-Amerika, 15 år etter at andre verdenskrig var over. Da hadde han vært en av verdens mest jagede forbrytere noen sinne.

Etter arrestasjonen ble han brakt til Israel for å bli dømt for sine krigsforbrytelser. Det ble antatt at han sto bak drapet på mer enn en million mennesker, brorparten jøder. Filmen er basert på hans historie, slik den fremkom under avhørene av ham. Det er en sterk historie!

Thomas Kretschmann spiller Eichmann, og han gjør det så overbevisende at rolletolkningen hans må sies å være en bragd. For øvrig opplevde jeg fremstillingen både av ham og israelerne - særlig mtp lynsjestemningen som oppsto i Israel mens avhørene pågikk - som usedvanlig godt balansert. Her har ikke regissøren forsøkt å tegne et typisk Hollywoodsk svart-hvitt-bilde, men virkelig forsøkt å få frem alt - både det positive og det negative.

Filmen fortjener terningkast fem.

En annen film med et lignende tema er " Slakteren fra Lyon - jakten på Køaus Barbie".