Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Afghanistan. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Afghanistan. Vis alle innlegg

søndag 9. oktober 2016

"Hyena Road" (Regissør: Paul Gross)

Afghanistankrigen sett med canadiske øyne 

Hver gang det dukker opp krigsdramaer om Afghanistan, kjenner jeg på at dette må jeg få med meg. Det samme skjer i grunnen hver gang jeg kommer over filmer som handler om krig når jeg tenker meg om ... Jeg tror det mest av alt handler om et genuint ønske om å forstå hva som skjer, og ikke minst å få inn noen flere perspektiver på ulike hendelser. 

Det har allerede både blitt skrevet mange bøker og laget mange filmer om Afghanistan-konflikten. Fredrik Barth skrev i sin tid boka "Afghanistan og Taliban" (2008). I 2014 kom Fredrik Græsvik ut med boka "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan", og samme år utkom Carsten Jensen og Anders Sømme Hammers "Alt dette kunne vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan". Tidligere i år kom også den skjønnlitterære boka til Carsten Jensen - "Den første stein" - ut. Nevnes må også Phil Klays bok "Hjemkomsten" (2014), selv om denne handler både om Irak- og Afghanistankrigen. Filmer som "Osama" av regissør Siddiq Barmak (2003), "A war" av regissør Tobias Lindholm (2015) og "Armadillo" av regissør Janus Metz (2010) tar også frem litt ulike perspektiver. Og så må vi ikke glemme Atiq Rahimis bøker "Faen ta Dostojevskij" (2011) og "Tålmodighetens stein" (2009) - begge med handlingen lagt til Kabul. "Syersken i Khair Khana" (2011) av Gayle Tzemach Lemmon er annen, selv om dette ikke er noe storverk. Da er det kanskje viktigere å merke seg Yasmina Khadras roman "Svalene i Kabul" fra 2002. Og sist men ikke minst nevner jeg Khaled Hosseinis bøker, og da kanskje spesielt "Tusen strålende soler" fra 2007 - en bok som har bidratt til økt interesse for Afghanistan-problemet, selv om mange har stilt spørsmål ved om boka fortjente den suksessen den fikk. Ikke minst fordi persongalleriet er svært stereotypt fremstilt. Den gangen satte vel jeg likhetstegn mellom alle tårene jeg felte under lesningen og bokas litterære kvaliteter ... (Samtlige linker i dette avsnittet fører til mine tidligere bloggomtaler.)

Så tilbake til "Hyena Road" ... Det er Paul Gross (f. 1959) som både har regissert denne filmen, skrevet manus, redigert den og som spiller hovedrollen selv. Da filmen ble presentert på 2015 Toronto International Film Festival i september i fjor, skrev en kritiker i dette innlegget følgende:

Paul Gross' third film shines a light on Canadian soldiers in Afghanistan, but sticks by the Hollywood playbook.

It’s a little surprising the makers of Canadian-soldiers-in-Afghanistan drama “Hyena Road” didn’t opt for the more obvious title “Canadian Sniper,” but maybe it’s because the sniper in question reps only half the story in this Hollywood-style war picture. Alternately detailed and derivative, thesp-filmmaker Paul Gross’ third feature has a relatively offbeat point of view that only partially masks its formulaic characters and narrative twists. Production values are slick enough for worldwide distribution, but the film is destined to play best on home turf following its Toronto fest gala premiere.


Man erkjenner altså at filmen passer best for hjemmepublikumet i Canada ... Filmen er heller ikke vist på norske kinoer. Selv vil jeg legge til at jeg er veldig glad for at filmen ikke fikk tittelen "Canadian Sniper", fordi dette ville ha skapt assosiasjoner til Clint Eastwoods film "American Sniper", en film jeg mislikte meget sterkt. (Jeg har sett og omtalt den - linken peker til mitt innlegg.) "Hyena Road" fortjener bedre rett og slett fordi det er en vesentlig bedre film enn Eastwoods film. Dybden i persongalleriet og den mer ikke-stereotype fremstillingen av afghanerne gjør nemlig sitt til at inntrykket man som seer blir sittende tilbake med, er av en helt annen kaliber enn etter "American Sniper". Der var nemlig alle amerikanerne helter og alle afghanerne gærne. Filmen segmenterte også en oppfatning av at kvinner i burka skjuler ødeleggelsesvåpen under alle kjolestoffene. "Hyena Road" viser også soldater med betydelig mer innsikt i den afghanske kulturen enn hva tilsvarende amerikanske filmer noen gang har vist, uansett hvilket land man befinner seg i. 

Innledningsvis i filmen blir vi introdusert for den kanadiske spesialenheten, som bare er en av flere i den vestlige koalisjonen som er etablert i Afghanistan. De er der for å vokte en rute som er svært utsatt for miner, bomber og bakholdsangrep. På et utsatt punkt langs denne ruten sitter Ryan Sanders og hans snikskytterteam. En rekke kjøretøyer er på vei opp til et sårbart punkt, da Ryan får øye på noen flekker i veien. De gir beskjed om at den kjørende troppen skal stanse, og så skyter de mot flekkene. Plutselig eksploderer hele veien, og ned fra den andre åskammen strømmer det en mengde med fiendtlige soldater. Snikskyttergruppen skjønner at de ikke har en sjanse fordi de er for få, og de søker derfor tilflukt i en landsby like ved. 

Snikskyttere i Afghanistan
Ryan Sanders og mennene hans ender opp i et hus sammen med landsbyens eldste, en mann som mistenkes for å være en legendarisk mujaheddin-kriger. Senere skal han få en sentral rolle i maktkampen om området, der man ikke kan vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Underveis blir vi vitne til kidnapping av barn, spesielt jenter, og maktesløsheten de som blir utsatt for dette, opplever. Særlig fordi overgrepene gjøres av mennesker med så mye makt at det kan få uante konsekvenser dersom man tar til motmæle. Vi blir også vitne til frustrasjonene blant snikskytterne, som må forholde seg til gjeldende regelverk og ikke kan gripe inn så lenge ingen trues direkte på livet ... 

Snikskytterne kan ikke gripe inn så lenge kidnapperne ikke bruker våpen eller
truer livet til barna ... 
Jeg opplevde denne filmen som meget severdig, selv om det ikke skal underslås at vi også her blir vitne til canadiske helter versus afghanske skurker. Samtidig vil jeg trekke frem at det i denne filmen er mange afghanere som spiller svært sympatiske og kloke roller, og dette bidrar til en helhetsopplevelse av filmen som nyansert og ikke for svart-hvitt. Underveis stusset jeg kanskje over det solospillet canadierne sto for. Hvor var de andre allierte? Men her kan det tenkes at jeg mangler sentrale kunnskaper om hvordan samspillet mellom de vestlige deltakerne i koalisjonen fungerte. Captein Pete Mitchell (spilt av Paul Gross) syntes å ha svarene på det meste, og han fremstilles som en person som hadde full kontroll. Men er det virkelig slik i en krig? Og var det slik i Afghanistan? - en krig som var særdeles spesiell ut fra hva jeg har forstått. Det var vel her jeg følte at Hollywood-faktene ble for fremtredende. 

Captain Pete Mitchell og "the Ghost"
Jeg klarer selvsagt aldri å betrakte en film av denne kaliberen som ren underholdning. Til det er tematikken for alvorlig. Filmen er basert på en sann historie, og jeg regner med at regissøren har tatt seg noen kunstneriske friheter for å gjøre filmen mer "publikumsvennlig". Humoren, vittige replikker, kanskje kjærlighetshistorien vi blir vitne til mellom Ryan og Jenn? Ikke vet jeg. Det er en del skyting og sterke scener i filmen, men den har også mye mer ved seg. (Veldig synd at traileren fokuserer så mye på skytingen, bare for å ha nevnt det.) Summa summarum vil jeg uansett konkludere med at dette er en film over middels, selv om den ikke når opp til det beste jeg har sett. Skuespillerprestasjonene trekker opp opplevelsen av filmen. Jeg opplevde også fremstillingen av den afghanske tolken som tankevekkende, og skjønner hvor umulig det måtte være å bli igjen i dette samfunnet etter at alle de vestlige soldatene dro hjem ... 

Dersom du er interessert i Afghanistan-krigen, er denne filmen absolutt verdt å få med seg. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Hyena Road
Nasjonalitet: Canada
Sjanger: Drama/krig
Skuespillere: Paul Gross (Captain Pete Mitchell), Rossif Sutherland (Warrant Officer Ryan Sanders), Clark Johnson (Brigadier General Rilman), Allan Hawco (Master Corporal Travis Davidson), Christine Horne (Captain Jennifer Bowman), David Richmond-Peck (Hickie), Jennifer Pudavick (Mary), Aqqalu Meekis (Wolf) og Neamat Arghandabi (the Ghost)
Spilletid: 120 min.

lørdag 23. juli 2016

Carsten Jensen: "Den første sten"

Den første store Afghanistan-krigs-romanen!

Man kan lese mye om kriger og konflikter i avisene, og oppleve at man forstår en hel del. Selv sverger jeg først og fremst til sakprosa, fordi jeg opplever at avisenes fremstilling blir for overfladisk og fragmentarisk. Det er uansett først når romanene kommer at vår forståelse for hva aktuelle krig har betydd for menneskene som opplevde den, virkelig øker. Selv går jeg f.eks. fremdeles og venter på den store romanen om Balkan-krigen, men den lar dessverre vente på seg ... 


Den danske forfatteren Carsten Jensen (f. 1952) har reist rundt i Afghanistan etter at krigen mot Taliban var over, og dette munnet ut i sakprosa-boka "Alt dette kunne ha vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan". Boka kom ut i 2014 på Press forlag, og jeg har både lest og skrevet om boka på bloggen min (linken peker til min omtale). Tidligere i år kom Jensens roman "Den første sten" ut på Press forlag, og senere også som lydbok på Lydbokforlaget. Det er Nicolay Lange-Nielsen som er oppleser i lydbokutgaven. Han er relativt ny som oppleser, og jeg håper at Lydbokforlaget kommer til å bruke ham mer! Stemmen hans fungerte nemlig svært godt! Selv har jeg hatt både lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig under min lesning av boka. 


Carsten Jensen er for øvrig forfatteren bak den meget prisbelønte romanen "Vi, de druknede" (linken peker til min omtale av boka). 


I "Den første sten" følger vi en dansk tropp som har kommet til Afghanistan for å tjenestegjøre under NATOs kommando. Soldatene har forlatt trygge Danmark og skal begi seg ut i en krig, der ingen kan være sikre på hvilke regler som gjelder. Det man antar er trygt, er i alle fall forholdene i leiren. Eller kan de stole på det? Etter hvert skjer det nemlig uforutsette ting både i leiren og hjemme i Danmark, som får dem til å lure på hvem som er på hvilken side i krigen. Det er en brutal krig som skildres, der alt til slutt bare handler om en ting: å overleve! Kulturforskjellen mellom afghanerne og danskene er så stor at den nærmest er uoverstigelig ...


"Menneskelige skjold", sier Robert, som snart får navnet Irak-Robert. Han snakker i et erfarent tonefall. "Alle bruker mennesker som skjold. Det gjorde vi også. Når vi nærmet oss et kryss der vi visste at det kunne være bakhold eller miner i veikanten, vinket vi alltid fram trafikken. Biler med familier, barn, full pakke. Så kunne de ta støyten. Det var standard prosedyre. Det er sånn overlevelse er. Vær et svin, eller dø." (side 22)


Troppens leder er uerfaren og er knapt til stede blant soldatene. Dette gir rom for at den karismatiske lederen Schrøder overtar ledelsen, og blir den som er førende i forhold til hvordan samspillet mellom soldatene og afghanerne etter hvert utvikler seg. 


Hva forventer egentlig de unge soldatene seg? At de ikke skjønner alvoret, skjønner vi lesere nokså tidlig. 


"Blant mennene i troppen er det Lasse, Nikolaj og Daniel som er de mest kamplystne. Hele tiden maser de om "tics", tropps in contact, nærkontakt med fienden. For å understreke at de er i beredskap, bærer de Glock-feltkniven med det seksten centimeter lange knivbladet tvers over brystet slik at den er lett å få tak i. "Den kommer dere aldri til å få bruk for," sier Viktor overbærende. "Hvis dere kommer i nærkamp, er det bare fordi dere har gått tom for ammunisjon, og da vil jeg anbefale at dere dunker Tali-bok i hodet med geværet i stedet for å prøve å skrelle ham med den fruktkniven der." (side 32)


Guttene har en tøff sjargong seg i mellom, mens de nærmest kjeder seg til døde av uvirksomhet. Det er da en av dem får ideen om at de skal filme alt som skjer. De går i gang med å dokumentere det som skjer ved hjelp av kamera på hjelmene sine. Men det skal tidsnok bli action ... Og alle vi som har lest en del om denne krigen, kjenner til de uforutsigbare alliansene som oppsto mellom ulike klaner i Afghanistan, Taliban og NATO-styrker. Venner den ene uka - fiender den neste. Alt avhengig av hvem som kunne sikre vedkommendes familie overlevelse der og da. At tvang også ble brukt av Taliban, blir vi også vitne til. 


Den kvinnelige soldaten Hannah blir elskerinnen til Schrøder. Hun er uerfaren i kjærlighetslivets irrganger, og forelsker seg i den karismatiske utstrålingen hans. Men hvor elsk-verdig er en mann som tror at krig er som et dataspill, der han selv sitter med kontrollen over spakene ... ?


Det er et urovekkende spill vi etter hvert blir vitne til, og som er så godt beskrevet av Carsten Jensen at du nærmest føler at du er der selv. Han har deg som leser i et grep du ikke kommer ut av før den siste siden i boka er vendt. Virkemidlene han benytter er en erfaren forfatters, og han bruker dem på en måte som de fleste krimforfattere virkelig kan misunne ham. Denne konflikten kjenner han fra innsiden, og dette merker vi fordi de virkelige hendelsene som beskrives fremstår som svært autentiske. Kart og terreng stemmer godt med ting jeg tidligere har lest om denne krigen, for ikke å glemme filmene som har begynt å komme. Jeg nevner filmene "A War" og "Armadillo".  Dessuten Fredrik Barths faktabok "Afghanistan og Taliban", Fredrik Græsviks glitrende dokumentarbok "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan" og novellesamlingen "Hjemkomst" av Phil Klay. Og det finnes mer. 


Underveis introduseres vi for jeg-fortelleren Khaiber, som har afghanske røtter. Hans oppdrag er å hente den danske troppen hjem til Danmark. Det blir ikke et enkelt oppdrag, ikke minst fordi han utfordres på hvor lojaliteten hans ligger; hos det afghanske folk eller hos det danske ... 


Dersom du bare skal lese én bok i sommer, anbefaler jeg Carsten Jensens "Den første sten" av hele mitt hjerte! Lydbokutgaven anbefales spesielt fordi oppleseren Nicolay Lange-Nielsens stemme passer perfekt til boka! Ikke la deg skremme av at lydboka er mer enn 22 timer lang eller at boka er mursteinaktig med sine 610 sider. Dette glemmer du nemlig fullstendig under lesningen av den. Her får du alt: intriger, hevn, overgrep, massakre, bakholdsangrep, svik ... Alt så godt fortalt at du nesten mister pusten underveis ... Samtidig øker din forståelse for den umulige Afghanistan-krigen formidabelt! Denne boka bør du virkelig ikke gå glipp av! Den er viktig!


Utgitt i Danmark: 2015

Originaltittel: Den første sten
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Press (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydfilen)
Oversatt: Håvard Syvertsen 
Oppleser: Nicolay Lange-Nielsen
Spilletid: 22 timer 19 min.
Antall sider: 610
ISBN: 9788242163370 (lydfil)
ISBN: 9788275477550 (papirutgave)
Jeg har mottatt boka fra forlaget
Forfatterens egen blogg


Carsten Jensen (Foto: Isak Hoffmeyer)

søndag 3. juli 2016

"A war" (Regissør: Tobias Lindholm)

Dansk krigsdrama fra Afghanistan

Jeg ble oppmerksom på denne filmen av den danske regissøren Tobias Lindholm i forbindelse med Oscar-nominasjonene tidligere i år. "A war" - med originaltittelen "Krigen" - ble nemlig nominert i kategorien beste utenlandske film. Filmen hadde Norges-premiere i mars i år, og DVD´en har rukket å få release (foreløpig tilgjengelig i Norge gjennom spesialimport - da koster filmen 299 - jeg fikk tak i den på HMV i Aberdeen for et par uker siden). 

Tobias Lindholm er regissøren bak blant annet "A Hijacking" (2012), et knallsterkt kapringsdrama i somalisk farvann (linken peker til min omtale av filmen).  Og for alle som i sin tid så den danske dokumentaren "Armadillo" (2010) som i likhet med herværende film også handler om krigen i Afghanistan, tenker jeg at det er et must å se "A war". Pilou Asbæk spiller hovedrollen både i "A Hajacking" og "A war", og det samme gjør Søren Malling. 

Kompanisjef Claus Pedersen (spilt av Pilou Asbæk) og hans menn er stasjonert i Helmand i Afghanistan. Det er en komplisert krig vi er vitne til fordi virkelighetsbildet endrer seg hele tiden. Oppdraget soldatene har er å sikre at Afghanistan igjen skal bli et trygt land å leve i, men veien dit er lang og uforutsigbar. Taliban truer hele tiden i bakgrunnen, og hvem som er på hvilken side er det i grunnen ingen som kan være sikre på. For lokalbefolkningen handler det nemlig dypest sett om å overleve, og den kortvarige gevinsten kan like så godt være å jobbe for Taliban som for de utenlandske soldatene. Og når et hvert samspill mellom soldatene og lokalbefolkningen innledes med at soldatene peker på de som kommer med ørten maskinpistoler, etterfulgt av en nedverdigende kroppsvisitering, før man slippes inn i varmen, så skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at samspillet er meget skjørt. 

Sterkt samhold i kompaniet
I dagliglivet i leiren jobber soldatene med å rydde miner. En dag koster et bittelite feiltrinn utenfor den sikrede linjen at en ung soldat dør. Beinet hans er sprengt i stykker og blodtapet er så stort at livet ikke står til å redde. Dette gjør et sterkt inntrykk på kompaniet. 

Hvert skritt kan være fatalt, for området er minebelagt.
Hjemme i Danmark befinner kona til Claus seg. Claus og Maria har tre barn, som alle reagerer høyst ulikt på at pappaen deres er så langt borte over lang tid. Maria må takle utagerende adferd fra sønnen sin, og når det minste barnet har fått i seg en haug med piller og må på sykehuset for pumping i hu og hast, må de andre ungene være med. Hun har ingen til å passe dem mens hun er borte, og de er for små til å være alene hjemme. Maria savner mannen sin, og lever for de minuttene Claus ringer hjem. 

En ettermiddag ankommer en mann og hans barn leiren der Claus og kompaniet hans holder til. Han ønsker å få bli i leiren, fordi Taliban har truet familien hans på livet dersom han ikke verver seg som soldat for dem. Claus er fast bestemt på at mannen og barna hans ikke kan bli i leiren, og insisterer på at han må gå hjem. Ikke en gang barna får bli. Han lover imidlertid at de skal komme inn til landsbyen dagen etter for å jage bort Taliban. 

Venn eller fiende?
Dagen etter ankommer kompaniet landsbyen, og til deres store fortvilelse er alle drept - voksne som barn. Plutselig blir de utsatt for et bakholdsangrep. En av soldatene blir truffet. Claus er fast bestemt på at de må få soldaten ut av leiren før han dør. De har ikke en sjanse til å få dette til uten luftstøtte, og for å få dette må han ha en PID (positiv identification) på at det dreier seg om et fiendtlig mål (og ikke et sivilt mål). Kompaniet får luftstøtte, men det viser seg etterpå at det var kvinner og barn i huset som var identifisert med PID. 

Endelig hjemme hos familien - med en rettssak som venter ... 
Claus blir innkalt til avhør, og før han vet ordet av det er han anklaget for en krigsforbrytelse og blir sendt hjem. I den påfølgende rettssaken handler alt om følgende: hadde han PID eller hadde han ikke det. Claus vet at han ikke hadde dette, men måtte hevde det for å få luftstøtte. Samvittigheten plager ham. Det var ikke slik han hadde tenkt dette. Han risikerer fire års fengsel for forbrytelsen, fordi han tross alt ikke handlet med forsett. Kona hans utsetter ham for et krysspress: hun og barna trenger ham - ikke om fire år! Så spørs det hva Claus gjør - under ed - når det kommer til stykket ... Og hva jussen handler om under rettssaken ... 

Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor akkurat denne filmen kom så langt som til å bli en av fem nominerte filmer til Oscar i kategorien beste utenlandske film tidligere i år (se mitt innlegg om Oscar-nominasjonene og vinnerne). "A war" er nemlig et sterkt krigsdrama med et sammensatt og komplisert plott, og hvor skuespillerprestasjonene er av ypperste klasse. Jeg tipper at denne filmen var den sterkeste utfordreren til vinneren "Son of Saul". 

Hva er egentlig krig i praksis? Det kan være uendelig mange edle motiver som har startet en krig, men til syvende og sist dreier det seg om hvem som overlever til slutt. Her passer jussen veldig dårlig inn, med mindre vi snakker om regelrette folkemord, der hensikten kun er å drepe og utrydde andre mennesker. Krigens uforutsigbare og uoversiktlige veier settes opp mot jussens irrganger, og denne filmen viser med all tydelighet hvor kort jussen kommer når det kommer til stykket. 

Det var i grunnen bare én ting jeg savnet i denne filmen, og som jeg tenker er et interessant moralsk, etisk og juridisk dilemma. Kompaniet til Claus ble beskutt da de befant seg i landsbyen hvor alle var drept. Fienden/Taliban var der. De kunne bare ikke se dem. Så kalte de inn luftstøtte på falske premisser (uten en klar og tydelig PID). I ettertid viste det seg at huset som ble bombet var full av kvinner og barn - altså sivile. Dernest ble dette fremsatt som et brudd på folkeretten. De drepte hadde ingen våpen. Men Taliban var jo der. Det var de som angrep. Mest sannsynlig brukte de sivilbefolkningen som et levende skjold. Og da de skjønte at slaget var tapt, stakk de. Sivilbefolkningen ble igjen. Beviset som ble fremvist i ettertid var at målet som var definert som PID, kun inneholdt sivilbefolkning. Er det virkelig slik at det er i strid med folkeretten å forsvare seg mot et angrep - også fra luften - når fienden misbruker sivilbefolkningen på denne måten? Dette elementet kom overhode ikke frem i filmen.

Denne filmen anbefaler jeg sterkt! Jeg tenker at det er viktig at slike filmer blir sett av mange, fordi den viser hvilke prøvelser soldater som sendes til land som Afghanistan faktisk gjennomgår. Den er dessuten så totalt forskjellig fra Hollywood-filmene innenfor temaet krig, fordi det der er om å gjøre å skape heltefigurer og hovedroller, med tanke på neste års Oscar-utdeling. Uten en tydelig definert hovedrolleinnehaver, kan man nemlig miste muligheten for å konkurrere innenfor kategorien beste mannlige/kvinnelige hovedrolle. I "A war" er det ingen helter, og det er det normalt heller ikke i det virkelige liv. En annen ting jeg vil fremheve som positivt ved denne filmen er at den er fullstendig ribbet for sentimentale triks. Den er heller ikke unødig voldelig, selv om jeg må advare mot noen sterke scener. Dette er rå virkelighet - verken mer eller mindre. Jeg gir toppkarakter!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Krigen
Nasjonalitet: Danmark
Språk: Dansk og arabisk
Sjanger: Krigsdrama
Skuespillere: Pilou Asbæk (Claus Michael Pedersen), Søren Malling (Martin R. Olsen), Dar Salim (Najib Bisma), Tuva Novotny (Maria Pedersen), Charlotte Munck (Lisbeth Danning),
Dulfi Al-Jabouri (Lutfi "Lasse" Hassan)

Spilletid: 111 min.

søndag 16. november 2014

Fredrik Græsvik: "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan"

En helhetlig fremstilling av Afghanistan-krigen

Fredrik Græsvik (f. 1967) har vært utenriksreporter i TV2 siden 1994, og i årenes løp har han dekket mange kriger og væpnede konflikter. På Wikipedia kan man lese at han har hatt et spesielt ansvar for Midtøsten-dekningen i TV2. Ikke bare var han til stede i Bagdad da USA angrep Irak, men han var også på Serena hotel i Kabul i januar 2008 da Dagblad-journalisten Carsten Thomassen ble drept av selvmordsaktivister. Dette har han skrevet bok om ("Skuddene på Serena hotell" - 2008).

I alt 12 nordmenn er drept i forbindelse med norsk deltakelse i krigen i Afghanistan, hvorav 10 er soldater (alle er navngitt på side 311-312 i boka). Blant disse er fire norske soldater som ble drept av en bilbombe mens de oppholdt seg i en og samme bil i april 2011. (For øvrig en type hendelse som Erika Flatland skrev om allerede i 2010, i sin første bok i en triologi, som handler om tre kamerater fra en bygd som alle ble drept samtidig ...) 

Hva var det som gjorde at Norge valgte å delta i denne håpløse krigen i Afghanistan, og hvorfor kunne det aldri gå bra? I "Den tapte krigen" tegner Fredrik Græsvik først og fremst det store bildet var denne internasjonale konflikten, og med et særskilt blikk på Norges bidrag. Fordi han er så grundig i sin tilnærming, tror jeg at boka for ettertid kommer til å bli stående som den boka - den Afghanistan-boka man rett og slett bør lese for å forstå de fleste aspektene ved denne krigen. Boka kommer derfor til å ha aktualitet i mange år fremover, tenker jeg. 

Det er langt mellom de virkelig gode bøkene om Afghanistan, men selv vil jeg særlig trekke frem disse to bøkene, som jeg selv har lest og omtalt på bloggen min:
- Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått" - En reise gjennom det nye Afghanistan (2014)
- Fredrik Barth: "Afghanistan og Taliban" (2008)
Et par andre bøker det kan være verdt å merke seg er dessuten "Drømmekrigen" av Anders Sømme Hammer og "Brødre i blodet" av Emil Johansen - i tillegg til en rekke skjønnlitterære bøker som kan bidra til å belyse det afghanske folkets situasjon. Sentrale forfattere er i så måte Atiq Rahimi, Yasmina Khadra og Khaled Hosseini. Dessuten ønsker jeg å trekke frem filmen "Osama", som regissøren Siddiq Barmak står bak. 

Den første boka - "Alt dette kunne ha vært unngått" - handler i all hovedsak om hvordan det har gått i Afghanistan, den andre - "Afghanistan og Taliban" - om hva som er det største problemet i Afghanistan: alle stammene og alle soldatene som skifter side i konfliktene før man får snudd seg. De som før var ens allierte, blir fort ens fiende - men da med kunnskaper om dine strategier i den samme konflikten. Et element som også Fredrik Græsvik er innom, er vestens manglende ivaretakelse av sivilbefolkningen, som primært er opptatt av sin egen sikkerhet her og nå. Å tenke på dette i neste uke kan være for sent ... 

"Den tapte krigen" begynner med å tegne et bilde av Vesten før 11. september 2001. Sikkerhetstjenesten i USA mottok mange tegn på at noe var i gjære i ukene før, men dette var et nokså konstant bilde som ikke avvek fra hvordan det jevnt over pleide å være. I Nord-Afghanistan ble den afghanske opprørslederen Ahmed Shah Massoud drept den 9. september, og senere viste det seg at Al-Qaida sto bak. 

På tidspunktet for 11. september hadde det vært stortingsvalg i Norge, hvor Arbeiderpartiet hadde gjort det dårligste valget siden krigen. Den nye regjeringen Bondevik var fremdeles ikke dannet da sjokkmeldingene om angrepet på USA rullet inn over nyhetskanalene. Basert på datidens sentrale politikeres memoarer, nyhetskilder og utallige intervjuer, tegner Græsvik et detaljert bilde over det som skjedde. I denne konteksten kommer alle de fatalt forhastede beslutningene i et særdeles dårlig lys. 

"Og det var kanskje det største problemet i dagene etter 11. september. Vi ble alle grepet av en form for massehysteri som både statsledere og media bidro til å hausse opp. Det var våre lederes oppgave å sørge for å ta de riktige avgjørelsene, men det var vanskelig i det krigsopphissende klimaet som rådet. Når den ene etter den andre i ettertid sier at avgjørelsene som ble tatt var forhastede og beslutningsprosessen preget av varierende grad av panikk, viser det at mange av dem egentlig ikke evnet å lede i krise på en tilfredsstillende måte." (side 57)

Angrepet på USA føltes som et angrep på alt Vesten sto for - frihet og demokrati. "Det var et angrep på oss alle". Uten klart definerte mål, ble Afghanistan og Taliban angrepet - fordi de lot Osama bin Laden og hans kumphaner trene og oppholde seg på afghansk jord. Taliban hadde ikke gjort Vesten noe, og man overså det faktum at det etter årtier med krig faktisk var en slags ro og orden i Afghanistan tross alt (slik jeg har forstått det). Kvinnenes situasjon var riktignok meget dårlig, men uansett hvor mye Vesten i senere år har forsøkt å forsvare krigen som sådan utfra humanitære hensyn, var det i alle fall ikke kvinnenes manglende rettigheter i det afghanske samfunnet som førte til krig. Den presidenten som etter hvert fikk støtte fra Vesten til å styre et samlet Afghanistan har heller ikke gjort kvinnenes situasjon spesielt enklere ... 

Oppildnet av å vise krefter i Midtøsten i en tid hvor Afghanistan burde ha vært mer enn nok å "gape over", innledet USA samtidig til krig mot Irak. Dette ble en gigantisk tabbe. Når man også legger til at det ikke forelå noen tilfredsstillende samlende plan for angrepet - ikke annet enn iveren etter å ta Saddam Hussein, nærmest koste hva det koste ville - skjønner man at dette ikke kunne gå bra. Det skjønte også flere, og dermed fikk ikke USA den FN-støtten de hadde håpet på. Når man legger til at "bevisene" mot Irak var forfalsket, så måtte det gå som det gikk: enda et land slengt ut i et kaos uten sidestykke. Målet var "bekjempelse av terror", men middelet kunne knapt vært verre egnet til å oppnå akkurat det. Vi kan vel - uten å ta for hardt i - si at det er det stikk motsatte som er oppnådd ... 

"I desember 2011, nesten åtte år etter invasjonen, trakk amerikanske styrker seg ut av Irak etter å ha brukt mesteparten av de siste årene av den lange krigen til å beskytte seg selv. De etterlot seg et land i borgerkrig. Det var et langt verre sted for irakere flest å være enn da diktatoren Saddam Hussein styrte landet med jernhånd. 

Irakkrigen var et sidespor. Ja, et regelrett blindspor. Tilliten og sympatien Bush og USA hadde fått i verden etter angrepene 11. september 2001, forsvant hos mange. Ikke bare blant amerikanernes allierte, men enda viktigere blant potensielle fiender der ute i de store muslimske folkemassene. Samlet virket Krigen mot terror nå mer enn noen gang som et vestlig korstog mot muslimene. Ampre fronter tilspisset seg, og venner ble fiender. Bush klarte å gjøre verden til et farligere sted, og vi ble med ham - også da han mistet totalt fokus på å stille de som sto bak angrepene mot USA 11. september 2001 til ansvar. Vi fortsatte å stå ved USAs side i Afghanistan, også etter at Irak-krigen hadde gjort det tydelig at amerikanerne hadde en taktikk som ikke bidro til å gjøre verden tryggere. Tvert i mot." (side 105)


Kart over Afghanistan
Fredrik Græsvik redegjør for mange enkelthendelser under Afghanistan-krigen, blant annet slaget om Banken i Maimana, der soldatene ble møtt av et bakholdsangrep i november 2007. Alt for mye av motstanden mot internasjonal intervensjon ble i denne perioden tilskrevet karikaturtegningene av Mohammed

"Det var noe annet og langt farligere som hadde trigget aggresjonen mot de utenlandske soldatene: En underliggende forakt for utlendinger som gjorde livet vanskeligere for et folk som drev med utstrakt handel over porøse landegrenser. Mange av Afghanistans smuglerruter for blant annet narkotika går gjennom denne provinsen. Nordmennene var i ferd med å bli en utfordring for de som ville fortsette med ulovlig handel." (side 124

Græsvik er også innom fredsprosessene som ble ledet av USA, og som aldri tok inn over seg at Tailban fremdeles var en viktig maktfaktor, selv om de var fordrevet fra Kabul. Veldig tidlig i invasjonsprosessen hadde for øvrig Taliban vært i dialog-modus, men det var aldri interessant å snakke med dem. Dette betegner Græsvik som en tabbe - og han er ikke alene om å mene dette. 

Uten på noen måte å glorifisere innsatsen til de norske soldatene i Afghanistan, tar Græsvik til orde for å vise frem litt av hva det innebar å være soldat i dette landet - og det i en konflikt som sentrale norske politikere vegret seg for å kalle krig. Det blir litt som danskene forsøkte å formidle i filmen "Armadillo", og krigsveteranen og forfatteren Phil Klay forsøker å skildre i krigsnovellesamlingen "Hjemkomst". Noen ganger skapte media selv problemer, ved å trekke ut enkeltepisoder som var svært situasjonsbetinget, og som handlet mer om indrejustisen blant soldatene enn ting vi andre egentlig trengte å kjenne til. 


Hamid Karzai (Foto: ukjent)
Allerede i desember 2001 ble Hamid Karzai tatt i ed som overgangsadministrasjonens leder i Afghanistan. I juni 2002 ble den samme mannen tatt i ed som Afghanistans president. 

"Man trenger ikke å dykke dypt ned i Afghanistans historie for ¨forstå at byggingen av en statsmodell med en sterk sentralmakt ikke var det smarteste man kunne foreta seg. Det var i hvert fall ikke det enkleste. En rekke folkegrupper med forskjellig kultur og med sterke historiske motsetningsforhold gjør det nærmest umulig å styre nasjonen fra Kabul. Nøkkelen til suksess kunne være å desentralisere makten. En løsere føderasjon av flere stater ville trolig være enklere å bygge, og gitt et sikrere resultat." (side 215)

Og videre:

"I 2004 befant det seg bare 15 000 amerikanske soldater i Afghanistan, et land med 30 millioner innbyggere. Tre år senere, i 2007, etter at opprøret hadde økt betraktelig i styrke, befant det seg fortsatt forholdsvis få amerikanske soldater i landet. De var nå 25 000 mann. Når Obama overtok, befant det seg 32 000 amerikanere i Afghanistan. Disse kjempet sammen med 29 000 soldater fra andre Natoland. Samtidig hadde USA over 160 000 soldater i Irak. Dette viser hvor store feilprioriteringer det var snakk om. Hadde Bush latt Irak være i fred, og samtidig valgt en strategi som ikke la grunnlag for rekruttering til Taliban, hadde han kanskje hatt muligheten til å kontrollere situasjonen i Afghanistan." (side 226)

Jakten på Obama bin Laden fortsatte, og i mai 2011 lyktes det amerikansk etterretning å ta livet av ham. Men var kampen mot terror av den grunn vunnet? 

Græsvik påpeker at Taliban er en gruppe forkvaklede sjeler, men at argumentene for å inkludere gruppen i fredssamtaler er at de faktisk er der, og at man derfor blir nødt til å forholde seg til dem. "Å fjerne dem eller ignorere dem er ikke mulig. Å forhandle med dem betyr ikke å akseptere deres politikk, men å forholde seg til realitetene." (side 243)

Etter mange år med krig, hardnet motstanden i det afghanske folket, og antall selvmordsbomber - hovedsaklig rettet mot sivile - hadde steget betydelig. Dette kostet også mange soldater livet. 

"I dagene etter 11. september 2001 kom det signaler om forhandlingsvilje fra Talibans side. Det dreide seg om å utlevere Osama bin Laden til en tredjepart, for eksempel Osama bin Ladens egentlige hjemland Saudi-Arabia. Hadde amerikanerne fulgt dette sporet, kunne de satset på en begrenset militæraksjon i Afghanistan. En aksjon som først og fremst ville slått ut al-Qaidas treningsbaser. Nato hadde sluppet å sende inn mange hundre tusen soldater, og USA kunne spart seg igangsettingen av en omfattende regimeendring." (side 269)

Videre skriver Græsvik på side 273 at amerikanerne gjennom alle tider har vist en foruroligende manglende evne til å forstå at verdensopinionen kan støtte andre syn, andre ledere og andre ideologier enn deres eget. Denne største svakheten ved USA har bidratt til dårlig krisehåndtering i forholdet til Kina, Sovjet og senere Russland. Men det kanskje verste av alt: "Vår svakhet er at vi spiller med det tapende laget fordi vi frykter konsekvensene av et kjøligere forhold til kjempen i Vest."

Græsvik tar også for seg noen av de utfordringer man som krigsreporter kommer borti. Noe handler om redaksjonens prioritering av stoff, og at man ikke kan være over tid på et sted og følge utviklingen tett. En og samme reporter skal gjerne dekke både Afghanistan, Irak og den arabiske våren ... Ønsket om å ivareta sikkerheten til egne ansatte og ønsket om en god historie, gjør at redaksjonene ofte tyr til frilansstoff fra kompliserte krigssoner. Det gjør noe med vinklingen, og nettopp derfor er bøker som dette, der dedikerte journalister har gravd seg dypt ned i de kildene som foreligger, og deretter tegner et balansert bilde av hva det hele dreier seg om, viktige. Akkurat i dette synes jeg Fredrik Græsvik har lykkes godt! Så får det heller være at mye av stoffet er kjent for dem som har fulgt godt med underveis. Dette måtte imidlertid være med for at boka skulle fremstå som en komplett fremstilling av krigen i Afghanistan, hvilket jeg antar har vært forfatterens ambisjon. 

"Den tapte krigen - Norge i Afghanistan" er et solid stykke arbeid, som jeg mener inneholder en balansert fremstilling av krigen i Afghanistan. Det eneste jeg savnet var at Norges innsats i enda større grad hadde vært plassert inn i en bredere kontekst, men det var ikke målet med boka, jf. dens tittel. Det er selvsagt lett å være etterpåklok, men slike bøker burde leses av våre politikere med tanke på å trekke lærdom ut av dette. Det kommer garantert  verdenskonflikter senere, hvor lærdommen vil kunne komme til nytte! Evnen og viljen til evaluering står imidlertid sentralt i læringsprosessen i så måte. 

Det er svært merkbart at det er en dyktig journalist som har skrevet boka, og dette er en form for journalistikk jeg gjerne hadde sett at det var mer av i våre medier! Nyansene, respekten for de involverte på alle sider av konflikten og analysene han foretar - alt bærer bud om klokskap og en dyptpløyende forståelse for hva det hele dreide seg om når det kom til stykket! (Boka kunne for øvrig ha tjent på noe bedre korrekturlesing.)

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Pax
Antall sider: 332
ISBN: 978-82-530-3737-0
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget.


Fredrik Græsvik (Foto: Ukjent)
Andre omtaler av boka:
- Bergens Tidende v/Sven Erik Omdal - 23. september 2014 - Bokettersyn av en håpløs krig - «Den tapte krigen» er et journalistisk produkt, og det er ment som en kompliment. Boken veksler mellom reportasje og refleksjon, der reportasjeinnslagene, enten det er fra slagmarken eller fra familiene som lever i angst hjemme, er det som skiller denne boken mest fra andre Afghanistanbøker. Græsvik har vært i krigen, og det merkes.
- Bistandsaktuelt v/Bjørn Johannessen - 28. oktober 2014 - Politiker-kritikk i ny bok om Afghanistan - Forfatteren resonnementer er jevn over godt begrunnet, men særlig på et punkt har jeg problemer med å følge ham. Bokens innledende kapitler rommer mye relevant tvil om USAs motstandere i Afghanistan lar seg beseire militært, skal man vinne afghanernes «hearts and minds» må det militære aspektet balanseres med bærekraftige utviklingstiltak som kommer den jevne afghaner til gode. Noe forbauset leser jeg da på s.267; «For lite ressurser ble lagt inn i startfasen av krigen, og det er hovedårsaken til at USA og Nato tapte krigen i Afghanistan. Det ble satt inn for få soldater, det ble brukt for lite penger, og man håpet at det hele ville være over på forholdsvis kort tid….». Sistnevnte kan nok være riktig, få vil hevde at amerikanske politikere fra presidenten og nedover i rekkene hadde påtrengende mye kunnskap om afghanske forhold forut for krigen. Men det er all grunn til å betvile at løsningen lå i å sende flere soldater, spør bare britiske og sovjetiske krigshistorikere.
- Dag og Tid v/Astrid Suhrke - 3. oktober 2014 - Afghanistan utan undertekst - For dei fleste lesarane vil ikkje boka kome med noko nytt, spesielt om dei har sett NRK- og TV 2-seriane om Noreg i Afghani­stan og elles fylgt debatten. Ein spør seg difor kvifor Græsvik har skrive denne boka. Er det krigsreporteren som vil hylle soldatane, som han meiner er blitt for lite verdsette av den norske befolkninga og svikne av politikarane? Vil han slå fast ein gong for alle at Noreg faktisk var i krig i Afghanistan, og at krig er farlege saker, ikkje å forveksle med å drive jenteskolar og humanitær bistand? Eller er bodskapen at når soldatar seier «krige er betre enn sex» og ropar «til Valhalla» når dei durar ut av leiren i Maimana, er det no eingong slik soldatar kan tulle og vitse?

tirsdag 20. mai 2014

Phil Klay: "Hjemkomst"

En bok som er spådd å bli en klassiker i krigslitteraturen

Phil Klay er selv tidligere amerikansk marinesoldat, og har tjenestegjort i Irak i 2007-2008. Han har publisert tekster i flere tidsskrift, bl.a. Granta. (Kilde: Bokas smussomslag)

"Hjemkomst" er en novellesamling som inneholder 12 noveller/historier. Felles for samtlige er at de handler om krig. Krig mot Saddam, krig mot terror, krig mot al-Qaida, krig mot muslimer, krig "mot de onde" osv. USA har sånn sett en rikholdig historie om krig som foregår alle andre steder enn i deres eget hjemland, og det er tilstrekkelig å nevne Korea-krigen, Vietnam-krigen, Irak-krigen, Afghanistan-krigen ... 

Jeg kan videre lese på bokas smussomslag at "Hjemkomst" fikk stor oppmerksomhet da den utkom tidligere i år. "Det er en brutalt ærlig og rørende bok som tar leseren med til fronten i Irak og Afghanistan og viser oss hva som skjedde her, og med soldatene som kom hjem. Karakterene i disse sterke fortellingene strever med å skape mening i et kaos og en hverdag preget av brutalitet og håp, skyld og frykt, hjelpeløshet og kampen for å overleve. I kampsonen ved fronten lengter de vekk, men den vanskeligste kampen kjemper de når de kommer hjem." Boka er allerede spådd å bli en klassiker i krigslitteraturen, fordi forfatteren har et kraftfullt, militærteknisk språk og en levende muntlighet, samtidig som språket hans klarer "å bære karakterenes smerte gjennom en foruroligende dialog og en bekmørk galgenhumor".

Hva er egentlig krig? Og er krigen f.eks. i Irak sammenlignbar med all annen mer "tradisjonell" krig? I novellen "Rapport etter kamp" forsøker jeg-personen å oppsummere dette slik (side 48-49):

"En eller annen sa at kamp er 99 prosent ren kjedsomhet og én prosent ren skrekk. Vedkommende hadde ikke vært militærpoliti i Irak. På veiene var jeg redd hele tiden. Kanskje ikke ren skrekk. Den er forbeholdt veibombene som faktisk eksploderer. Med en slags lavskalaskrekk som blander seg med kjedsomheten. Så det er 50 prosent kjedsomhet og 49 prosent vanlig skrekk, som er den generelle følelsen av at du kan dø når som helst, og at alle i landet vil drepe deg. Så følger naturligvis den ene prosenten med ren skrekk, når hjertet hamrer vilt og synet skjerpes og hendene blir hvite og kroppen dirrer. Du kan ikke tenke. Du er bare et dyr som gjør det du er opplært til. Og så vender du tilbake til den vanlige skrekken, og du blir menneske igjen, og du begynner å tenke."

Uten at forfatteren på noe vis forsøker å forsvare invasjonen verken i Irak eller Afghanistan, prøver han å tegne et bilde av en krig, der skrekkscenarioet gjør noe med menneskene på begge sider av konflikten. Han får også frem situasjonen til de svakeste i samfunnet, nemlig kvinnene og barna. Etablering av en helsestasjon for kvinner er blant de mer heroiske handlingene som beskrives. Og det antydes mer enn en gang at det er en direkte sammenheng mellom ekstremisme og kvinneundertrykkelse. I en krig med mange ofre innebærer det å bli voldtatt for en kvinne at hun nødvendigvis må møte en ublid skjebne; siden hun allerede er ødelagt og ikke kan giftes bort. Da står "valget" mellom å bli solgt til et bordell eller å bli drept ... 

I novellen "Bønn i smelteovnen" møter vi en soldat med samvittighetskvaler. Hva gjør man når man blir vitne til forhold som kan karakteriseres som krigsforbrytelser? At slikt foregår i en krig mellom to steile fronter hvor begge hater hverandre intenst og vil drepe ved første og beste anledning som byr seg, burde for øvrig ikke overraske noen. Det skjer i alle kriger. 

"Til slutt snakket jeg med feltpresten i regimentet, en presbyteriansk prest med et klokt hode. Han sa at om jeg virkelig ville irritere vettet av folk, burde jeg skrive om bekymringene mine i en e-post og sende den til de impliserte partene, slik at det var offisielt registrert i tilfelle noe gikk galt. 

"Det er mer sannsynlig at de blir med på redd-ditt-eget-skinn-leken hvis det står i en e-post." 

Jeg sendte en e-post til obsersten, til Boden, til Haupert, til og med til legene ved Combat Stress. Ingen svarte." (side 158)

I et system som ikke håndterte denne type varsling, er det kanskje ikke til å undres over all misnøyen som tøt ut overalt der det ikke burde ha vært, som på YouTube, i sosiale medier osv. i tiden etter - signaler som ødela et hvert tilløp til tro på amerikanernes edle motiver ved hele krigs-incentivet, kanskje spesielt i Irak ... Da ble det også vanskelig ikke å tro selv de som faktisk overdrev, bare for å oppleve noen øyeblikks oppmerksomhet og berømmelse. 

"Den ene gangen vi snakket om Vintersoldat, omtalte han Newberry med intenst hat. "Poenget er ikke om det skjedde eller ei. Noe av faenskapet som skjedde, snakker man bare ikke om. Vi befant oss på et sted som var fullstendig annerledes enn alt disse hippiene i salen kunne forestille seg. Alle idiotene som tror de er så gode fordi de aldri har måttet gå i en gate i Ramadi og veie sitt eget liv opp mot livet til dem som skyter mot dem fra bygningene. Du kan ikke beskrive det for folk som ikke har vært der, du kan knapt huske hvordan det var selv, for det virker så meningsløst. Og å late som om noen kan leve og kjempe i den dritten i månedsvis uten å bli gal, vel, det er det som virkelig er galskap. Og så går Alex og oppfører seg som den store helten og forteller alle hvor onde vi var. Vi var ikke onde. Jeg ville skyte hver eneste iraker jeg så, hver eneste dag. Men jeg gjorde det aldri. Han kan dra til helvete." (side 174

Dobbeltheten, det schizofrene i situasjonen, hva den konstante frykten gjør med folk - dette får Phil Klay så ettertrykkelig frem i sine noveller, uten at jeg ble sittende igjen med følelsen av at han forsvarer det som skjedde. I noen av novellene gis jeg-personene endog rollen som motstander av hele krigen, motstander av Bush og hele sentraladministrasjonen som styrte USA på den tiden kampene fant sted. Bildet er med andre ord svært sammensatt, og dette får han frem gjennom det lappeteppet novellene hans representerer, som en del av et større hele. 

De siste novellene i boka handler om å komme hjem som krigsveteran. Myten om hva det vil si å være en krigsveteran tas effektivt ned i novellen "Psykologiske operasjoner". 

"I Irak lærte jeg hovedsaklig at ja, selv tøffe menn pisser på seg når situasjonen blir skremmende nok, og nei, det er ikke behagelig å bli skutt mot, ellers takk, men bortsett fra det følte jeg at det eneste fortrinnet mitt overfor disse ungdommene var vissheten om hvor ondskapsfulle og grusomme menneskene er." (side 179)

Og videre på side 215:

"Det rareste med å være veteran, i hvertfall for meg, er at du føler deg bedre enn folk flest. Du risikerte livet for noe som er større enn deg selv. Hvor mange kan si det samme? Du valgte å tjene landet. Kanskje du ikke forsto amerikansk utenrikspolitikk, eller hvorfor vi var i krig. Kanskje du aldri vil forstå det. Men det spiller ingen rolle. Du rakte armen i været og sa: Jeg er villig til å dø for disse ubetydelig sivilistene.

Men samtidig føler du deg på en måte mindre verdt. Det som skjedde, det jeg var en del av var kanskje det rette. Vi kjempet mot svært onde mennesker. Men det var stygt likevel." 

Alle krigsveteraner led ikke av posttraumatisk stresslidelse, selv om en hel del av dem gjorde det. På en måte var det bare det som gjaldt - enten var man krigstraumatisert eller man kom hjem som ekte helter. Noen mellomting var ikke noe verdt, og det var heller ikke noe heroisk over å ha kjørt på en veibombe (for øvrig den vanligste dødsårsaken for dem som tjenestegjorde spesielt i Afghanistan). For noen betydde det å være krigstraumatisert sympatipoeng i omgang med damer - for andre var og ble dette et hinder for å komme i gang med et verdig og normalt liv noen gang. Alkoholmisbruk, ja, rusmisbruk i det hele tatt, ble "redningen" for mange - utenom dem som ganske enkelt tok sine egne liv fordi det ikke var mulig å finne noen mening med noe som helst lenger ... 

Og helt til slutt i novellen "Så framt det ikke er et surklende hull i brystet":

"Irak," sier jeg i stedet. "Hva tror du? Vant vi?"

"Eh ... vi klarte oss greit," sier han og ser på skjermen med krigsvideoer og en tegnet blekksprut ... (side 285)

"Hjemkomst" inneholder sterke noveller om to kriger eller invasjoner som vi alle har et forhold til. Mange myter har oppstått i ettertid, og nettopp derfor synes jeg det er ekstraordinært interessant å lese det jeg kommer over av kvalitetslitteratur om emnet. Dette er definitivt en av bøkene som det er vel verdt å få med seg! Det er ikke ofte jeg plasserer bøker i forhold til lesernes kjønn, men akkurat denne boka tror jeg spesielt menn vil like å lese. 

Jeg vil anbefale potensielle lesere av denne boka å starte med å lese intervjuet av forfatteren i en artikkel på NRKs nettsider datert 17.05.2014. Her uttaler forfatteren seg om hva som gjorde at han valgte å skrive denne boka, som altså inneholder 12 soldaters historier. Det er ikke et pent bilde han tegner av de amerikanske soldatene, og derfor trodde han at boka skulle få mer negativ respons. Det har den overraskende nok ikke fått. Tvert i mot er det mange veteraner som opplever mye gjenkjennelse, og som føler at Phil Klay i boka forteller noe av det de selv ikke har klart å formidle til sine nærmeste. Spesielt det å komme tilbake til USA etter å ha tjenestegjort i utlandet, var vanskelig - særlig fordi den jevne amerikaner ikke var interessert i krigen lenger, ja, knapt følte at landet i det hele tatt befant seg i krig ... Kontrasten mellom det krigsveteranene hadde opplevd og det hjemlige livet ble for stort til at de hjemme kunne fatte hva de hadde vært med på, og dessuten var det ikke alt som var mulig å formidle uten fare for å vekke alvorlig bestyrtelse hos dem som selv ikke hadde deltatt i krigen. Selv ønsker forfatteren seg en større offentlig diskusjon rundt situasjonen i Irak og Afghanistan i forhold til det som har skjedd etterpå. 

Slike bøker som dette trenger vi for å bli klokere i forhold til vår nære historie og nåtid - ikke minst der Vesten velger å intervenere i konfliktfylte land når man på forhånd ikke har satt seg tilstrekkelig inn i kulturen og vilkårene folkene lever under. Akkurat dét er dessverre mer regelen enn unntaket ... Å tro at Vesten og våre verdier blir tatt i mot med åpne armer rundt omkring i verden, er ikke bare naivt - det er dumskap. Å tro at det er noe overjordisk heroisk over å delta i en krig er like så ... 

Måtte denne boka bli lest av riktig mange, og måtte den bli en viktig spore til debatt om konflikter ala Irak og Afghanistan!

Utgitt: 2014 
Originaltittel: Redeployment
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Halvor Kristiansen
Antall sider: 304
Boka har jeg kjøpt selv


Phil Klay (Foto: Jacques Hvistendahl)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Hilde Bjørnskau - 17.05.2014 - Irak-soldat utgir bok om å komme hjem - Jeg hadde ventet mer negativ respons, for jeg gir ikke noe pent bilde av de amerikanske soldatene, sier Phil Klay om boken "Hjemkomst"
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 09.05.2014 - Krigen skildres best gjennom diktningen

mandag 21. april 2014

Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan"

Hva nå, Afghanistan?

Med en gang jeg ble oppmerksom på denne boka, visste jeg at jeg måtte lese den. Det har jeg også gjort, og nå er jeg egentlig "bare" opptatt av én ting: hvordan få flere til å skjønne at de også må lese den! "Alt dette kunne vært unngått" er nemlig en bok som bidrar til å øke forståelsen for alt som gikk galt i Afghanistan - ja, hvorfor det ikke kunne gå annet enn galt når premissene til å begynne med ble så feil ... 

Den danske forfatteren Carsten Jensen (f. 1952) og den norske journalisten (med mastergrad i Peace and Conflict Studies) Anders Sømme Hammer (f. 1977) har reist rundt i Afghanistan for å kunne skrive denne boka. Anders Sømme Hammer har hatt base i Kabul siden 2007, og dette er lenger enn noen annen norsk journalist har vært der. 

Carsten Jensen skriver på side 166-167:

"Jeg har snakket med slektninger til myrdede og drepte, med enker med nedslåtte øyne, og deres døtre som ennå ikke har lært å styre sine nysgjerrige blikk. Jeg har snakket med militsmenn med mord på samvittighet og forhenværende og kanskje nåværende talibanere, med landsbyeldre, politikere, distriktsguvernører og politimestre, som alle sverget på at de fortalte sannheten. Jeg har fylt den ene notisboken etter den andre med deres ord.
Føler jeg at jeg har vært tett på dem? Nei.
Føler jeg at jeg forstår det livet de lever? Nei.
Føler jeg at jeg, bare et øyeblikk, har delt deres vilkår? Nei. 
I enhver henseende lever jeg et annet liv enn dem, også når jeg ferdes midt blant dem. I hvert eneste møte støter min innlevelsesevne på en uoverstigelig mur. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å være dem, uansett hvor mye jeg anstrenger meg. 

... De avgrunnene de har stirret ned i, har jeg aldri vært i nærheten av."

Unntatt på ett punkt: redselen for hele tiden å kunne dø mens han befant seg i Afghanistan, aldri å kunne vite hva som ventet rundt neste sving ... Faren var høyst reell!

I bokas innledning presenteres vi for Afghanistans nyere historie, som starter med mordet på Ahmad Shah Massoud den 9. september 2001. Massoud som har siden blitt et symbol for det afghanske folk ... 

Sett i etterpåklokskapens grelle flombelysning er det relativt lett så se hva som gikk galt, og dette berører forfatterne i sin bok. Blant de største tabbene amerikanerne (og for den saks skyld også NATO) gjorde da de invaderte Afghanistan, var at de ikke satte seg inn i den afghanske kulturen. Invasjonen virket dessuten dårlig planlagt fordi det ikke var fastsatt noe klart mål for aksjonen - ikke utover å ville knuse Taliban. Hva ville invasjonsstyrkene egentlig oppnå? Hvilken strategi hadde de? Vi som har fulgt med mediene i årenes løp har med forskrekkelse registrert hvordan forklaringene på hvorfor styrkene fremdeles befinner seg i Afghanistan, har endret karakter. Jo verre tilstander, desto dypere har man gravd for å finne noe som kan forsvare nettopp dette. Noe av det siste vi fikk høre var at det handlet om kvinnenes rettigheter ... Og jeg stiller meg spørsmålet: når var kvinnenes manglende rettigheter en forklaring på en vestlig invasjon av et annet land? Det står jo ganske enkelt ikke til troende!

Sammenblandingen av Taliban og al-Qaida var en annen tabbe - for mens Taliban ikke hadde ambisjoner utover Afghanistans grenser, hadde al-Qaida helt andre mål, uten å være knyttet til noen spesifik stat. Taliban var dessuten villig til å forhandle, men dette brydde ikke amerikanerne seg om. Og sist men ikke minst: i dette landet er det som betyr noe hvem som kan gi folk trygghet, ikke hvilken ideologi man har. En tidligere talibaner skiftet derfor gjerne side, dersom dette tjente vedkommende mer, typisk når maktforholdene endret seg. Dermed var fiendebildet høyst uklart og varierende. Invasjonsstyrkene samarbeidet dessuten ikke med noen som hadde tillit i befolkningen - altså noen man kunne samles om. 


Illustrasjon fra boka
"Marginaliserte befolkninger som balanserer på kanten av overlevelse, vil alltid foretrekke å leve med systemer der forutsigbarhet er det mest fremtredende trekket. For dem handler det ikke om religion og ideologi. For dem handler det om klare og forståelige lover som garanterer deres sikkerhet. Hvis du følger lovene, blir du beskyttet. Hvis du bryter dem, blir du straffet. Det avgjørende er ikke om lovene er rimelige eller rettferdige, men konsekvensen deres, retningslinjene som ikke kan misforstås og som gjelder alle daglige handlinger." (side 27)

Gjennom 11 kapitler presenteres vi for ulike sider ved det afghanske samfunnet. Som nevnt ovenfor er flere sentrale personer i Afghanistan intervjuet, og i tillegg har forfatterne også sett nærmere på kvinnenes stilling. Fellesnevneren for de fleste er at de er skuffet over utlendingene. 

"Hvis utlendingene kom hit for å gjøre livet vårt bedre, så har de mislyktes, de har ikke noe her å gjøre. De lovet fred, veier, sikkerhet, et liv uten frykt. Ikke et eneste av løftene har de innfridd." 


Illustrasjon fra boka
I slutten av 2014 skal alle utenlandske styrker trekkes ut av Afghanistan, og spørsmålet er hva som da kommer til å skje. Bryter det ut ny borgerkrig i landet? Vil Taliban lykkes i å ta makten igjen? Og hva med kvinnenes stilling? Mens fremmede styrker har vært i landet, har uroen tiltatt og antall selvmordsbombere har økt betydelig. 

Haji Sahib Rohullah Wakil er en innflytelsesrik stammeleder fra Jalalabad. Rett etter den amerikanske invasjonen gikk han til de lokale amerikanske styrkene og fortalte at de ikke kom til å klare å oppspore al-Qaida fordi de manglet fullstendig lokalkunnskap. Han opplyste samtidig at han betraktet al-Qaida som sin og Afghanistans fiende. På vei ut fra amerikanernes tilholdssted ble han arrestert, og hans henvendelse kostet ham seks år på Guantanamo. Paranoiaen var total ... Og ydmykheten og evnen og viljen til å lytte var totalt fraværende ... 

"Wakil hadde foreslått for amerikanerne at de skulle snakke med lokale talibanere som var innstilt på forsoning. Det var dette forslaget som fikk ham til å fremstå som en terrorist i deres øyne. "Alt dette kunne vært unngått, hvis de hadde lyttet den gangen," sier han. "Hadde amerikanerne bare strukket ut en hånd i stedet for å kjempe mot Taliban, hadde det vært fred i stedet for krig." (side 116)


Illustrasjon fra boka
Noe av problemet alle møter på i Afghanistan - noe forfatterne av denne boka også fikk merke - er at det alltid er to versjoner av alt. "Slik ser den asymmetriske krigen ut." (side 135)

"Vesten invaderte Afghanistan med minimal kulturforståelse. I Afghanistan settes ære høyere enn de fleste andre verdier, hevndrap er ikke uvanlig. Men jeg tror det bare er en del av forklaringen. Den store utryggheten gjør noe med mennesker. Det aldri å kunne slappe helt av virker nedbrytende." (side 137)

"Alt dette kunne vært unngått" er en meget oppsiktsvekkende og interessant bok jeg virkelig håper at flere kommer til å lese. Tidligere har jeg bl.a. lest Fredrik Barths bok "Afghanistan og Taliban", som vinkler utfordringene i Afghanistan noe annerledes (og kanskje også mer akademisk). Mens Barth tar utgangspunkt i stammekulturen og ideen om det statsløse samfunnet, noe han for øvrig er blitt kritisert for, tar Jensen og Hammer utgangspunkt i det nokså enkle: hva frykt faktisk gjør med mennesker. Så er vel også det forhold at landet preges av en stammekultur en viktig premiss for at det er å vanskelig å samles rundt en leder? Mest av alt handler det likevel om en totalt feilslått invasjon som har kostet mer enn det smakte, og som på ingen måte har bidratt til noen varig fred i landet. Det er som Vali Nasr - tidligere utenriksminister Hillary Clintons rådgiver - skriver i The Dispensable Nation. Amerikan Foreign Policy in Retreat: 


Illustrasjon fra boka
"Vi har verken vunnet denne krigen på slagmarken eller avsluttet den ved forhandlingsbordet. Vi bare toer våre hender og håper at det vil gå litt tid mellom avreisen vår fra landet og den uunngåelige katastrofen så ingen vil bebreide oss for noe." (side 26)

Afghanerne må imidlertid være et tålmodig folk, som har tålt mye under de verste forhold. Jeg håper at de kommer til å være pragmatiske den dagen de utenlandske styrkene trekker seg ut av landet, og at de finner en løsning som er til å leve med. Vi i Vesten er uansett ikke de rette til å vurdere hva som er rett og galt, eller hva det er rimelig å finne seg i, all den tid våre vestlige verdier er så totalt annerledes afghanernes verdier. 

Denne boka har både beriket meg, gjort meg klokere og mer ydmyk. Det har også vært smertefullt å lese alle historiene, som først og fremst handler om møter med mennesker. Bokas styrke er at forfatterne ikke later som de forstår alt, men inntar en spørrende og nysgjerrig holdning. Konklusjonene overlater de langt på vei til andre å trekke ... i den grad det er mulig å konkludere i det hele tatt. Med ett er man aldri i tvil om etter å ha lest denne boka; nemlig hvordan det aldri kunne lykkes å invadere et land som Agfhanistan! Krigen er og blir en fiasko, uansett hvordan dette måtte fremstilles i vestlige medier. Sannheten om dette eier nemlig ikke vi, men afghanerne selv. De vet at de i dag har grunn til å være atskillig mer redde enn de var før invasjonen i 2001. 

Historien om den mislykkede invasjonen i Afghanistan er dessverre ikke enestående, og jeg håper at dette tas som en læring med tanke på andre fremtidige uroligheter i verden. Akkurat der er jeg imidlertid ikke veldig optimistisk ... 

Utgitt: 2014 
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 184

Alle bilder i boka er tatt av Anders Sømme Hammer
Boka er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord
Takk til forlaget for anmeldereks. av boka!


Anders Sømme Hammer og Carsten Jensen (Foto: Marte Vike Arnesen)
Andre omtaler av boka:
- Klassekampen v/Eirik Grasaas-Stavenes - 27.02.2014 - Katastrofal krigssuksess
- Dagbladet - 26.02.2014 - Etter 12 års krigføring i Afghanistan, står krigsherrer og Taliban klare til å ta over - Det er konklusjonen i kritisk norsk-dansk bok om Afghanistan-innsatsen. 
-  Dagsavisen v/Irene Halvorsen - 27.02.2014 - Afghanistan etterpå
- Bistandsaktuelt v/Gunnar Zachrisen - 19.03.2014 - Glitrende reportasje fra Afghanistan
- NRK v/Eirik Veum, Eline Buvarp Aardal og Gaute Zakariassen - 26.02.2014 - Eks-forsvarssjef: Afghanistan-krigen var aldri ment å være en humanitør intervensjon (målet var å knuse Taliban)
- ABC-nyhetene - 26.02.2014 - Kritisk norsk-dansk bok om Afghanistan-innsatsen
- Morgenbladet v/Ivo de Figueiredo - 06.02.2014 - Norges svik mot Afghanistan
- Minervanett v/John Færseth - 08.04.2014 - Trøstesløst i Afghanistan
- Romerike Blad - 26.02.2014 - Kritisk om Afghanistan
- Anders Sømme Hammers nettside - om sin egen bok
- Carsten Jensens nettside