Omtale av seks relativt nye filmer som er ute på DVD

Seks filmer jeg har sett i det siste, og som nokså nylig har kommet på DVD

I dette blogginnlegget skriver jeg om et knippe filmer jeg har sett i det siste, og som jeg synes det er verdt å anbefale. 

"Ordets makt" (Regissør: Yvan Attal) - 2017 (spilletid: 1 t 34 min.)

I denne franske filmen møter vi den unge fransk-arabisk kvinnen Neila Salah (spilt av Camélia Jordana) som kommer fra en fattig familie, og som ønsker å utdanne seg til jurist. Hun er ikke så "smart" kledd som sine medelever og hun forstår heller ikke alltid de sosiale kodene, og dette legger den fordomsfulle og rasistiske foreleseren Pierre Mazard (spilt av Daniel Auteuil) merke til. Hun blir raskt hans offer, som han håner fra podiet. Riktignok forkledd som generaliserende uttalelser om arabiske innvandrere i Frankrike, men likevel aldri til å misforstå. 

Mazards uttalelser er til tider så drøye at studentene begynner å ta ham opp på video med mobiltelefonene sine, og klager ham inn til universitetsledelsen. Dekanen tvinger Mazard til å bli Neila Salahs veileder. Filmen handler om hvordan forholdet mellom de to utvikler seg, og hva det gjør med Mazards holdninger til Neila spesielt og arabere generelt. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er flotte, og tematikken i filmen er svært interessant. Filmen hadde Norgespremiere i mai tidligere i år, og DVD´en har vært i salg en stund. 

Anbefales!

"Last men in Aleppo" (Regissør: Firas Fayyad) - 2017 (spilletid: 1 t 44 min.)

Dette er en dokumentar om den syriske borgerkrigen. Regissøren fulgte borgerkrigen slik den utspant seg i Aleppo, over en treårsperiode, men kun en liten del av opptakene ble brukt til å lage denne filmen. 

I denne dokumentaren kommer vi tett på hvor grusom krig er, og hvordan sivilbefolkningen opplever at byen deres blir bombet sønder og sammen. Vi følger White Helmets, en gjeng med frivillige, som graver frem døde og levende i ruinene etter bombeangrep. Ofte er svært små barn involvert. Det er en kamp om tiden, der de også setter sine egne liv på spill. På tross av alle grusomhetene forsøker menneskene som lever der å leve normale liv, og de nekter å forlate Aleppo, hvor de har bodd i generasjoner. 

Filmen ble nominert til Oscar i kategorien beste dokumentarfilm i 2017. 

Denne filmen har aldri blitt vist på norske kinoer, men DVDen har vært i salg en stund. Den gjør et sterkt inntrykk og er ikke for sarte sjeler. Tårene kom - særlig når døde barn ble gravd frem fra ruinene. 

Anbefales!

"Tulip Fever" (regissør: Justin Chadwick) - 2017 (spilletid: 1 t 47 min.)

Handlingen i denne filmen finner sted I Amsterdam under tulipanfeberen på midten av 16. hundretallet. Dette var tider da de som hadde penger, spekulerte på tulipanmarkedet og bød uhyrlige summer for spesielt sjeldne tulipaner. Noen ble ustyrtelig rike, mens andre satset gård og grunn og tapte alt de eide. Til slutt måtte myndighetene regulere handelen, og forbød tulipanauksjoner. Dermed forsvant bunnen ut av hele markedet, og også de som hadde tjent store penger, tapte alt. 

Med dette som bakteppe følger vi unge og vakre Sophia, som er foreldreløs. Hun giftes bort til den betydelig eldre Cornelis, for at familien skal kunne skaffe penger til resten av familien. Ekteskapet er ikke lykkelig, selv om Cornelis elsker henne og dyrker skjønnheten hennes. 

En dag hyrer Cornelis inn en ung maler, som skal male et portrett av ham og kona. Han skjønner ikke før det er for sent at dette skal endre deres liv for alltid. Sophia og Jan forelsker seg nemlig i hverandre, og planlegger til slutt å rømme til Vest-Indien sammen. Det skal imidlertid ikke bli enkelt, for det er mange som har kryssende interesser og som kommer i deres vei. Det bygger seg opp til et plott som er så intrikat at man skal holde tunga rimelig rett i munnen for å få med seg alt. 

Vakker og umulig kjærlighet har til alle tider gjort seg godt både i litteraturen og på film. Denne filmen, som er basert på Deborah Moggach og Tom Stoppards roman med samme navn, er intet unntak. Denne filmen byr på god underholdning, samtidig som det historiske bakteppet er meget interessant og ikke minst lærerikt. Selv om man kan kjenne på at noe av historien kan bli en smule banal, nøler jeg likevel ikke med å anbefale filmen.

"Den 12. mann" (Regissør: Harald Zwart) - 2017 (spilletid: 2 t 15 min.)

Dette er en av de filmene jeg gjerne skulle ha sett på kino, men dessverre aldri rakk. Jeg kom over den på en flyvning til USA tidligere i høst, men vet også at den for lengst er kommet på DVD. 

Jan Baalsrud (f. 1917 d. 1988) var fenrik i Kompani Linge, som under krigen opererte fra Shetland. Baalsrud er mest kjent for sin flukt fra tyskerne våren 1943, og dette er det både skrevet mange bøker og laget mange filmer om.

Baalsrud og 11 andre kom i land ved Rebbenesøya i Kalsøy kommune med fiskeskøyta MS "Bratholm I" fra Shetland våren 1943. Planen var å utføre sabotasje mot tyske militæranlegg. Mannskapet ble imidlertid angrepet av tyske soldater. Alle unntatt Baalsrud ble enten drept eller tatt til fange. 

Denne filmen handler om Baalsruds heroiske flukt fra tyskerne under nesten helt umulige forhold. I motsetning til i tidligere filmer og bøker, fokuseres det her mye på hjelpernes innsats. Uten dem hadde Baalsrud aldri berget livet. Hjelperne satte sine egne liv i fare ved å hjelpe ham. Underveis forstår vi at mye av motivasjonen for dette var et dypt ønske om å bety noe, gjøre en innsats selv og bidra til at tyskerne møtte motstand. Baalsrud ble et symbol på at det nyttet! Ved å sørge for hans overlevelse, sikret man også nordmenns tro på at det var et håp om at krigens elendighet en dag skulle ta slutt. 

Her er det flotte skuespillerprestasjoner! Thomas Gullestad spiller Jan Baalsrud med troverdighet og innlevelse. Det gjør også Jonathan Rhys-Meyers i rollen sturmbannführer Kurt Stage! Vi får dessuten et solid innblikk i hva det vil si å være på rømmen i en iskald og karrig norsk natur. 

Anbefales!

"The Mercy" (Regissør: James Marsh) - 2017 (spilletid: 1 t 41 min.)

I denne filmen fortelles den sanne historien om amatørseileren Donald Crowhurst (f. 1932 d. 1969), som la ut på en jordomseiling helt alene for å vinne The Sunday Times Golden Globe Race i 1968. 

Vi følger Crowhurst (spilt av Colin Firth) og hans forberedelser til race´et. Alle rundt ham er skeptisk til at han vil klare dette, og hans kone Clare (spilt av Rachel Weisz) er kanskje den sterkeste motstanderen. Samtidig vet hun at når mannen hennes først har satt seg noe i hodet, gir han seg ikke. Det hun ikke vet, er at han har satt hus og heim på spill for å få sponsorer til å melde seg ... 

Den ene tidsfristen etter den andre brytes, og til slutt tar Crowhurst en sjefsbeslutning. Han fastsetter startdato - koste hva det koste vil. Det han ikke skjønner før han er i gang med seilaset, er at båten egentlig ikke er ferdig. Derfor utsettes han for det ene uhellet etter det andre. Han skjønner at han aldri vil klare å gjennomføre turen, og så begynner han et spill der han later som om han har kommet lenger enn han faktisk er. Han satser på at han ikke skal komme først i mål, og at hans skipslogg derfor aldri vil bli gransket. Men så backer den ene konkurrenten etter den andre ut, og kun han er igjen. Da skjønner han at slaget er tapt ... Hjemme sitter alle og venter på at han skal vinne, inntil ingen hører noe mer fra ham. Hva har skjedd? 

Colin Firth gjør en fabelaktig rolletolkning av Donald Crowhurst´ fånyttes kamp mot naturkreftene. Dramaet er intenst, og man kjenner på kroppen hva naturkreftene gjør med Crowhurst og båten hans. Dessuten får filmen en til å tenke på hva omverdenens forventninger kan gjøre med et menneske. Særlig når det ikke er lov å gi seg i tide ... Her finnes det ingen nåde (eller mercy) ...

Filmen har ikke gått på norske kinoer, men er tilgjengelig på DVD. 

Anbefales!

"Shepherds and Butchers" (Regissør: Oliver Schmitz) - 2016 (spilletid 1 t 43 min.)

Denne filmen har ikke gått på norske kinoer, og det undrer meg faktisk! Filmen er heldigvis tilgjengelig på DVD. Bare for å ha presisert det: filmen er helt fabelaktig, og tematikken får en virkelig til å tenke! Dessuten er Steve Coogan i rollen som forsvareren John Weber og Andrea Risenborough som aktoren Kathleen Murray helt mesterlig! 

Vi befinner oss i Sør-Afrika og hvor apartheid lever i "beste" velgående. Leon Labuschagne har fått jobb som fengselsvakt. Han må overvære den ene henrettelsen etter den andre, og vi kjenner på at han trenger psykiatrisk hjelp. Matchomiljøet i fengselet tillater imidlertid ikke tegn til svakhet, så han stenger alle følelsene inne. 

En dag ender Leon opp med å skyte syv fargede menn. Det hele ser ut som en kaldblodig vendetta. Leon forhåndsdømmes av offentligheten, og saken hans synes håpløs - særlig fordi han ikke er i stand til å sette ord på hva som skjedde. Han husker ingenting.

Advokaten John Weber har lite å gjøre, og han tar på seg den håpløse saken. Nokså snart blir han imidlertid svært fascinert av Leons skjebne, og han begynner å grave dypere i hans bakgrunn. Er det mulig å bli så traumatisert av alle henrettelsene, som aldri har blitt bearbeidet, at man kan reagere nærmest automatisk på en oppfattet fare og så skyte uten at dette var en bevisst og villet handling? Kan man være både hyrde og slakter? Dette ønsker Weber å komme til bunns i. 

Filmen er basert på en sann historie, og på en nettside kunne jeg lese at denne rettssaken inspirerte til avskaffelse av dødsstraff i Sør-Afrika. 

Anbefales! 

"The Resistance"/"Die Unsichtbaren - Wir wollen leben" (Regissør: Claus Täfle)

Viktig tysk dokumentar fra andre verdenskrig

Jeg blir i grunnen aldri lei av å se filmer fra andre verdenskrig, og nysgjerrigheten våkner fort når jeg aner at jeg står overfor en kvalitetsfilm. Som denne filmen, som handler om jøder som oppholdt seg i Berlin under krigen, også etter at Hitlers propagandaminister Goebbels hadde erklært Berlin som "judenfrei". Uten hjelp fra gode tyskere, hadde dette aldri gått. Det er anslått at i alt 7000 jøder gikk i dekning i Tyskland (eller Berlin?) under krigen. Kun ca. 1700 av disse overlevde krigen. Det vil si at de fleste ble funnet og sendt til gasskamrene. For de ca. 1700 som overlevde, var dette som å få livet i gave på nytt. Det betydde selvsagt alt for dem. 

Claus Räfle er regissøren bak filmen som på engelsk har fått tittelen "The Resistance". Originaltittelen er "Die Unsichtbaren - Wir wollen leben". (Unsichtbaren betyr usynlig.)

I årenes løp har jeg sett mange filmer som handler om jøder som har levd i dekning for nazistene under andre verdenskrig. Den mest kjente historien er den om Anne Frank, som det er laget flere filmer om. Jeg har imidlertid aldri sett noen filmer eller lest om jøder som levde i skjul i Tyskland. "The Restistance" er i så måte den første. Det forhold at det kommer frem at slike ting foregikk også i Tyskland, tenker jeg er svært viktig. Det handlet om mennesker som våget å sette seg opp mot styresmaktene vel vitende om at dersom de ble tatt, ville de lide den samme skjebnen som jødene de skjulte. Jødene som gikk i skjul på denne måten, hadde egentlig ingenting å tape. Alternativet var uansett døden. Likevel - overlevelsesdriftene er vanvittig sterke i oss mennesker, og når det virkelig gjelder, gjør de aller fleste alt som står i deres makt for å overleve. Akkurat dette kommer meget sterkt frem i denne filmen. Hver dag kunne være deres siste ... 

Cioma Schönhaus - spilt av Max Mauff 

Det helt spesielle med denne filmen, som handler om fire overlevende, er at vi også møter de autentiske personene bak. Vi møter Cioma Schönhaus (f. 1922 d. 2015), Hanne Lévy (f. 1924), Ruth Arndt-Gumpel og Eugen Friede (f. 1926). I filmen er det skuespillere som spiller seg gjennom historiene de har å fortelle. Felles for alle fire er at de levde i Berlin både før og under krigen, og derfor risikerte å bli gjenkjent av folk som kjente dem. Dette gjorde det farlig for dem å bevege seg rundt. 

Hanni Lévy - spilt av Alice Dwyer

Cioma Schønhaus livnærte seg av å forfalske identitetspapirene til mennesker som trengte å flykte for å komme i sikkerhet. Identitetspapirer var alfa og omega for alle som ønsket å forflytte seg i et land der tettheten på politifolk og angivere var høy. Hanni Lévy elsket å gå på kino, og fortsatte med dette også etter at hun hadde gått i skjul. Det var ikke helt ufarlig, og hun bleket derfor håret sitt for å se ut som en arisk tysker. På et tidspunkt var hun uten husvære, men ble reddet ved en ren tilfeldighet. Eugen Friede flyttet rundt hos forskjellige familier under krigen. Som regel etter at kvinnene i huset fikk hetta på grunn av risikoen familien tok ved å skjule ham. Ruth Arndt-Gumpels familie levde også i skjul, og familiemedlemmene ble spredt rundt hos forskjellige familier. En gang en nazist ringte på hos vertinnen de bodde hos, angivelig for å registrere hvor mange hun kunne huse etter at Berlin var bombet og mange var husløse, holdt det på å gå riktig galt. På slutten av krigen jobbet hun og venninnen hennes som hushjelp hos en nazist, som åpenbart skjønte at de var jøder, men som ikke gjorde mine til å ville angi dem. Like fullt var selskapelighetene hjemme hos denne familien, der de to serverte, ikke alltid like hyggelige. 

T.h. Ruth Arndt - spilt av Ruby O. Fee 

Dette er en film som gjør sterkt inntrykk! Den er både velspilt og interessant. I stedet for å lage dyre kulisser har regissøren brukt gamle filmopptak fra Berlin, og har konsentrert filmens oppmerksomhet rundt disse fire personene - både de autentiske personene og skuespillerne som spiller dem da de var unge. Og jeg klarer aldri helt å ta inn over meg at så mange flotte mennesker måtte dø utelukkende på grunn av sin rase ... At dette ble gjort så systematisk, så kaldt og kynisk ... mot mennesker som ikke hadde gjort noe galt, men som altså var født med "feil" rasemessig tilhørighet ... 

Menneskene som skjulte de fire navngitte jødene vi møter i denne filmen, er kreditert med fullt navn. All ære til dem!

Max Mauff, han som spiller Cioma Schönhaus i denne filmen, er kjent fra filmer som "The Reader" (2008), "The Wave"/"Die Welle" (2008), "Berlin Calling" og TV-serien Homeland - bare for å nevne noen. 

Løp og kjøp, sier jeg! Denne filmen er verdt din tid! Filmen har så og si nettopp blitt tilgjengelig på DVD!

Innspilt: 2017
Originaltittel: Die unsichtbaren - Wir wollen leben
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: Tysk
Sjanger: Dokumentar/drama
Skuespillere: Cioma Schönhaus (Max Mauff), Alice Dwyer (Hanni Lévy), Ruby O. Fee (Ruth Arndt), Aaron Alteras (Eugen Friede) m.fl. 
Spilletid: 110 min.



Her forteller regissøren om bakgrunnen for filmen - blant annet hvordan han kom borti de fire historiene som har dannet grunnlag for denne filmen:

"Darkest Hour" (Regissør: Joe Wright)

Skjebnesvangre dager i begynnelsen av andre verdenskrig

"Darkest Hour" er nominert til seks Oscars i kategoriene beste film, beste mannlige hovedrolle, beste foto, beste kostymedesign, beste hår og sminke og beste produksjonsdesign. Fra før av har filmen sopt med seg en haug med priser etter å ha ha vært nominert til mengder med forskjellige awards. Dette er med andre ord en film man bør få med seg dersom man ønsker å følge litt med på filmfronten. 

Joe Wright (f. 1972) har tidligere regissert filmer som "Pride & Prejudice" (2005), "Atonement" (basert på Ian McEwans roman med samme navn - 2007), "The Soloist" (2009), "Anna Karenina" (2012) m.fl. (Linkene peker til mine tidligere bloggomtaler av filmene, som er meget gode!)  "Darkest Hour" er hans første politiske film.

Vi befinner oss i England i mai 1940. Opposisjonen har forlangt Neville Chamberlains avgang fordi han ikke er tøff nok overfor det tyske naziregimet. Champerlain selv ønsker at Lord Hallifax skal etterfølge ham, men dette ønsker ikke Hallifax. Da står Chamberlain igjen med den omstridte Winston Churchill som den eneste kandidaten de andre partiene vil støtte. 

Kong Georg VI (dvs. den kongen vi møter i filmen "Kongens tale", han som stammet og tok over etter broren Edvard, som valgte å abdisere for å få gifte seg med fraskilte Wallis Simpson - vi møtte dem i filmen "W.E. - århundrets kjærlighetshistorie") er ikke overvettes begeistret for Churchill, blant annet fordi Churchill støttet broren hans i hans beslutning om å abdisere. (Han ønsket jo meget sterkt ikke å bli konge selv.) Motvillig inviterer han derfor Churchill til å danne regjering, hvor også Neville Chamberlain og Lord Hallifax er med. 

Winston og Clementine Churchill - spilt av Kristin Scott Thomas og Gary Oldman

Churchill blir altså valgt, men han møter sterk motstand for sin manglende vilje til å ville forhandle med tyskerne. Churchill mener at Hitler må bekjempes og at det er feil strategi å gå inn i fredsforhandlinger med ham. I mellomtiden er britiske, belgiske og franske soldater omringet av tyske tropper i Dunkerque og Calais. Hvordan dette gikk, har de av oss som kjenner historien og som har sett "Dunkirk" for lengst fått med oss ("Dunkirk" er nominert til intet mindre enn åtte Oscars i forbindelse med årets prisutdeling). Det holdt på å gå riktig galt, men en storstilt mobilisering av sivile båter og et samtidig flyangrep førte til at de fleste av de 300 000 soldatene som befant seg i Dunkerque og Calais, kom fra det med livet i behold. Før dette var et faktum, foregikk det et høyt politisk spill i kulissene. Et solid stykke mot kombinert med ikke rent lite flaks, førte til at det gikk bra til slutt. 

Winston Churchill holder en av sine berømte taler

Underveis blir vi vitne til Churchills voldsomme inntak av alkohol (det sies at han drakk en flaske whisky pr. dag), hvor redd og rådvill han noen ganger følte seg (noe som særlig kom frem da han mislyktes i sin søken etter hjelp fra amerikanerne), hvor massiv motstanden mot han var blant partifeller både i eget parti og i opposisjonen, hvordan ekteskapet hans hanglet i vei, og hvordan det hele snudde da Dunkirk-evakueringen lyktes. Kanskje betydde det ikke rent lite at kong Georg VI endelig bestemte seg for å støtte ham?

Vi får høre noen av Churchills mest berømte taler - som "Blood, toil, teams, and sweat":

"We are in the preliminary stage of one of the greatest battles in history.... That we are in action at many points—in Norway and in Holland—, that we have to be prepared in the Mediterranean. That the air battle is continuous, and that many preparations have to be made here at home.

I would say to the House as I said to those who have joined this government: I have nothing to offer but blood, toil, tears and sweat. We have before us an ordeal of the most grievous kind. We have before us many, many long months of struggle and of suffering.

You ask, what is our policy? I will say: It is to wage war, by sea, land and air, with all our might and with all the strength that God can give us; to wage war against a monstrous tyranny, never surpassed in the dark and lamentable catalogue of human crime. That is our policy. You ask, what is our aim? I can answer in one word: Victory. Victory at all costs—Victory in spite of all terror—Victory, however long and hard the road may be, for without victory there is no survival."

Gary Oldman som Churchill, og den virkelige Churchill

Vi blir også vitne til en scene der Churchill plutselig bestemmer seg for å ta undergrunnen, noe han aldri tidligere i sitt liv har gjort, og hvor han spør folket (dvs. passasjerene som tilfeldigvis befinner seg i samme vogn som ham) om hva han burde gjøre. De råder ham til å fortsette å kjempe. 

Gary Oldman, slik han egentlig ser ut.

Gary Oldman gjør en fantastisk rolletolkning av Winston Churchill i denne filmen. Ikke uten grunn har han så langt mottatt åtte filmpriser for sin hovedrolle i denne filmen. Han er nominert til enda flere priser, som enda ikke er utdelt. Det som imponerer er at han er så lik Churchill, slik han var i virkeligheten. Mye av dette må selvsagt sminke og kostymedesign ta æren for. Men det handler selvsagt om så mye mer; som kroppsspråk, mimikk og tale. Churchill drakk tett, og whiskyglasset er aldri langt unna. Talene var det han selv som dikterte, mens Elizabeth Layton (spilt av Lily James) tastet disse inn på skrivemaskinen. Rundt Churchill virret hans kone, som spilles av Kristin Scott Thomas - her lettere karikert med de mest kunstferdige frisyrer. Filmingen er utsøkt vakker, og noen ganger skulle jeg ønske at jeg så filmen på en DVD og ikke på et filmlerret, slik at jeg kunne ha sett enkelte av scenene om igjen. 

"Darkest Hour" er en kvalitetsfilm å merke seg! Jeg anbefaler den sterkt!

(Fasiten er at denne filmen vant to Oscars - i kategoriene beste mannlige hovedrolle og makeup og hårstyling.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Dark Hour
Nasjonalitet: England
Språk: engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Gary Oldman (Winston Churchill), Kristin Scott Thomas (Clementine Churchill), Ben Mendelsohn (Georg VI), Lily James (Elizabeth Layton, Ronald Pickup (Neville Chamberlain), Stephen Dillane (Lor Hallifax) m.fl.
Spilletid: 125 min.

"Dunkirk" (Regissør: Christopher Nolan)

Sterk krigsfilm!

Slaget om Dunkirk (eller Dunkerque) fant sted i havnebyen Dunkerque i Frankrike i mai-juni 1940. Britiske tropper hadde da forsøkt å komme Frankrike til unnsetning for å forhindre tysk invasjon. Dette mislyktes. Da nederlaget var et faktum, gjensto det å berge det som berges kunne. Evakueringen av soldater begynte 27. mai 1940, og både Storbritannia, Frankrike, Belgia, Nederland og Polen deltok i denne operasjonen. Nesten 340 000 soldater ble reddet i løpet av dagene frem til 4. juni. I løpet av disse dramatiske dagene gikk mange liv tapt, først og fremst fordi det tyske luftvåpenet senket mange skip og båter. Dessuten ble noen skip senket med torpedoer skutt fra ubåter. (Kilde: Wikipedia) Det er denne evakueringen filmen "Dunkirk" handler om. 

Regissøren Christopher Nolan (f. 1970) står bak mange kjente filmer som "The Dark Knight" (2008 og 2012), "Inception" (2010), "Batman Begins" (2005) og "Insomnia" (2002). Hans brede erfaring har nok vært helt avgjørende i forbindelse med produksjonen av "Dunkirk", som garantert kommer til å håve inn mange filmpriser. 

I filmens åpningsscene ser vi noen soldater som er på flukt fra tyske invasjonsstyrker. En etter en plaffes de ned. Kun en overlever fordi han kommer seg tidsnok over på den andre siden av stridslinjene. Dette er den britiske soldaten Tommy (spilt av Fionn Whitehead). Det er ham vi skal følge gjennom hele filmen. 

Britiske soldater som venter på redning

Tommy kommer seg ned til stranden, der hundretusenvis av britiske soldater venter på å bli reddet etter nederlaget. Her støter han på Gibson, en soldat som akkurat har stjålet skoene til en annen soldat, som er død. Sammen gjør de hva de kan for å få komme med et britisk skip, som er i ferd med å forlate havnen. De griper fatt i en såret soldat, som ligger på en båre, og brøyter seg gjennom menneskehavet. Den sårede soldaten får bli med, mens de må bli igjen på moloen. Like etter senkes skipet av tysk luftvåpen. 

Hundretusener av soldater fylte strendene

I mellomtiden har Royal Navy beordret private båteiere å delta i evakueringen. En av dem som setter avgårde er Herr Dawson (spilt av Mark Rylance) og hans to sønner. Underveis plukker de opp en soldat som har overlevd et ubåtangrep. Han prøver å forhindre dem fra  dra til Frankrike, fordi han anser det nyttesløst. Han vil hjem. Under et basketak faller den yngste sønnen til Herr Dawson og pådrar seg et slag i hodet. Plutselig ser han ingenting. Før han dør betror han sin eldste bror at han har drømt å bli en helt som det skrives om i avisene. Han har aldri vært spesielt flink på skolen, men ønsket at læreren hans skulle se at han dugde til noe. 

Kommer redningen tidsnok?

For å beskytte all båttrafikken sender britisk luftvern tre Spitfire´e avgårde mot Dunkerque. Målet er å skyte ned tyske fly slik at båtene kan vende trygt hjem til England igjen. Dramatikken rundt dette er eminent filmet, og vi kan virkelig kjenne hvor klaustrofisk og nervepirrende det må ha vært å sitte inne i cockpiten i disse avgjørende timene av krigen. 

Tyskerne er faretruende nær

Tommy og Gibson klarer å komme seg ombord på et skip - bare for å oppleve at skipet blir torpedert og synker ... De må svømme til land igjen og her finner de en båt på stranden sammen med noen andre soldater. Rekker de å få den sjøsatt når tidevannet kommer - før tyskerne ankommer stranda? 

Noen av scenene i filmen er meget sterke, men ikke verre enn at filmen har fått 12-årsgrense. Dødsangst, drukningsscener, skytescener og redning-i-siste-liten-scener gjør sterkt inntrykk. Særlig fordi vi vet at omtrent slik - om ikke verre - må det ha vært for de impliserte. Krig har mange ofre, og er det noe den filmen virkelig får frem, er det hvor meningsløst det hele fremstår som. Ingenting rettferdiggjør det som skjer. Absolutt ingenting. Det fineste med denne filmen er at den ikke fremstår spekulativ - f.eks. for å gjøre filmen ekstra "spennende". En av de sterkeste scenene er faktisk da hele synsvidden er fylt med privatbåter, som har kommet over fra England for å redde soldatene fra en skjebne verre enn døden. Tysk krigsfangenskap var nemlig intet å trakte etter. Dette ble skjebnen for nesten 35 000 soldater. Nesten like mange ble drept eller såret. En av dem som gikk denne ublide skjebnen i møte var piloten Farrier. I stedet for å vende tilbake til England mens han fremdeles hadde bensin på tanken, ble han til siste slutt. Det reddet mange liv.

Det er mange kjente skuespillere med i denne filmen. Mark Rylance er en av dem. Kenneth Branagh, Cillian Murphy, James D´Arcy og Tom Hardy er fire andre. 

"Dunkirk" går for tiden på norske kinoer. Der kommer den nok til å gå i noen måneder fremover. Kom deg på kino! Dette er en film for alle - også for dem som nesten aldri går på kino!

(Filmen ble nominert til åtte Oscars i 2018, og vant tre - i kategoriene beste filmredigering, beste lydredigering og beste lydmiks.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Dunkirk
Nasjonalitet: Storbritannia, Frankrike, Nederland
Sjanger: Krigsfilm
Skuespillere: Fionn Whitehead (Tommy), Tom Glynn-Carney (Peter), Jack Lowden (Collins), Harry Styles (Alex), Aneurin Barnard (Gibson), James D'Arcy (Winnant), Barry Keoghan (George), Kenneth Branagh (kommandør Bolton), Cillian Murphy (skjelven soldat, som reddes av herr Dawson og sønnene hans), Mark Rylance (herr Dawson) og Tom Hardy (piloten Farrier)
Spilletid: 106 min.

"Alone in Berlin" (Regissør: Vincent Pérez)

Filmatisering av Hans Falladas roman "Alle dør alene"

Endelig er den her - filmatiseringen av Hans Falladas fantastiske roman som i sin tid fikk den norske tittelen "Alle dør alene"! Boka er selvsagt mye, mye bedre enn filmen, men filmen er også severdig! Jeg håper i alle fall at filmen får riktig mange til å ønske å lese boka, slik at denne igjen får en renessanse. Jeg ga den terningkast seks, og må medgi at jeg savnet flere prikker på terningen den gangen. Boka har nemlig alle kvaliteter som kjennetegner en klassiker. 

Vincent Pérez (f. 1964) er en sveitsisk skuespiller, regissør og fotograf. En gjennomgang av hans filmografi, som først og fremst handler om hans rolle som skuespiller, ga i grunnen nokså få gjenkjennelsespunkter - bortsett fra filmer som "Arn", "Fanfan la Tulipe" og "The Last Warrior". 

Historien om ekteparet Otto og Anna Quangel er basert på en sann historie om ekteparet Otto og Elise Hampel. Da deres sønn døde ved fronten, begynte de å skrive postkort for å oppfordre til protest mot Hitler og naziregimet i Tyskland. Disse kortene ble plassert rundt omkring i Berlin. Nesten alle som fant disse kortene, valgte å levere dem til politiet, hvilket sier noe om frykten og angsten på den tiden. Dette førte til klappjakt på synderen.

Otto Quangel begynner sin stille postkortrevolusjon.

I filmen følger vi ekteparet Otto og Anna Quangel, spilt av hhv. Brendan Gleeson og Emma Thompson. Han er maskinist, mens hun er hjemmeværende husmor. De mottar beskjed om at deres eneste barn, sønnen Hans, er død. Han var soldat for det tyske riket. De ser ingen mening i hans dødsfall. Denne følelsen forsterkes når de blir vitne til hvor likegyldig alle er til deres offer i denne krigen. Dessuten gjør det sterkt inntrykk på dem hvordan deres nabo, en eldre kvinne (hun er jøde) blir behandlet av mobben og av myndighetene. Det er fritt frem å trakassere henne, uten at noen blir straffet av den grunn. Ekteskapet mellom Otto og Anna er for øvrig lidenskapsløst, og en mer grå og trist utgave av Emma Thompson har vi knapt sett på filmlerretet tidligere. 

Emma Thompson i rollen som Anna Quangel.

I en scene blir vi vitne til at Otto sitter bøyd over et postkort og skriver. Han formulerer setninger som "vår sønn døde for denne meningsløse krigen - neste gang kan det være din sønn". Da Anna oppdager hva mannen hennes holder på med, ønsker hun umiddelbart å være med på dette. Otto ønsker imidlertid å skåne henne, fordi han vet at også kvinner blir hardt straffet dersom de blir tatt for regimefiendtlige aktiviteter. Etter hvert står de likevel sammen om denne stille protesten - en slags postkortrevolusjonær aktivitet. Det forhold at de nå har et felles prosjekt får også lidenskapen i ekteskapet til å blomstre. 

Ekteparet Quangel på jakt etter steder å legge ut nye postkort.

Parallelt følger vi nazistenes jakt på synderen. Så sterkt er iveren etter å finne noen som kan straffes at en uskyldig og noe tilbakestående mann blir tatt og til slutt drept. Det hele forkles som et selvmord. Problemet er bare at postkortene fortsetter å strømme på ... Etterforskerne er klar over at det dreier seg om noen som har mistet sin sønn. Funnstedene rundt omkring i Berlin kartlegges, og man forsøker å sirkle inn den eller de skyldige ... Ekstra interessant er det å se hva dette gjør med klimaet internt på politistasjonen. Også der hersker det mye frykt, og det ligger i luften at dersom etterforskerne ikke finner de skyldige, kan deres egne liv være i fare. SS Offiser Prall kommer nemlig på banen - i Mikael Persbrandts skikkelse - og ondere og kaldere mann skal man lete lenge etter ... 

Finn synderen - eller dø! 

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er gode. Jeg opplevde imidlertid ikke kulissene som særlig troverdige. Det er mulig at dette skyldes alle utendørsscenene, der et 1940-talls Berlin skulle rekonstrueres. Alle de perfekte veteranbilene, alle de velkledde menneskene som kommer og går i bybildene, alle de knallrøde nazi-bannerne ... Det ble for konstruert etter mitt syn. I dyp kontrast til alt dette står innendørsscenene med ekteparet Quangels i fokus. Det er ingen tvil om at det har vært satset mye på denne filmen i og med at man har valgt Emma Thompson, Brendan Gleeson og Daniel Brühl til hovedrollene. Likevel kommer nok denne filmen aldri til å bli den helt store publikumssuksessen som når ut til de store massene - i alle fall ikke i Norge. Jeg skulle for egen del ønske at dette var en film med tysktalende skuespillere. Men det er fordi jeg alltid blir sittende med en emmen smak i munnen av engelsktalende skuespillere som snakker med tysk aksent i en tysk-produsert film ... 

Uansett - dette er en film jeg anbefaler til alle som elsket Hans Falladas bok "Alle dør alene", til alle som er nysgjerrig på Hans Fallada og til alle som er over gjennomsnittlig interessert i alle de menneskelige aspektene ved krig generelt og andre verdenskrig spesielt. Da hører det nemlig med å få sett denne filmen!

DVD´en har nylig hatt release i Norge. 

Innspilt: 2016
Originaltittel: Alone in Berlin
Språk: engelsk 
Nasjonalitet: Tyskland, Frankrike og England
Sjanger: Drama
Skuespillere: Emma Thompson (Anna Quangel), Brendan Gleeson (Otto Quangel), Daniel Brühl (Esterich), Mikael Persbrandt (SS Officer Prall), Katharina Schüttler (Claire Gehring) m.fl.
Spilletid: 103 min.

"Fuglene over sundet" (Regissør: Nicolo Donato)

Danskenes redning av jøder fra nazistenes klør under krigen

Danskene er gode på dette med film! Dette legges merke til internasjonalt, og det har ført til at "Under sanden" ble nominert som en av fire filmer i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. I likhet med "Fuglene over sundet", har også den en tematikk knyttet til andre verdenskrig. I fjor ble "A War" (eller "Krigen") nominert til Oscar i samme kategori - den gangen som en av fem filmer. Her var tematikken danskens deltakelse i krigen i Afghanistan. (Begge linker peker til mine omtaler av filmene her på bloggen.)

"Fuglene over sundet" holder ikke like høy kvalitet som "Under sanden" og "A War", noe som først og fremst skyldes valg av skuespillere, slik jeg ser det. Samtidig vil jeg understreke at historien som sådan - plottet - er både godt og interessant. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har sett en dansk film om danskenes håndtering av jødeforfølgelsen etter nazistenes invasjon av Danmark. En annen kjent dansk film om dansk motstandsbevegelse under krigen, er for øvrig "Flammen & Citronen". 

Diverse googlesøk på filmregissøren Nicolo Donato (f. 1974) viser at han ikke har mange filmproduksjoner bak seg. Først og fremst har han produsert en rekke kortfilmer, og en av dem - "Togetherness" (2006) - ble vist på Cannes Filmfestival og ble nominert i kategorien beste internasjonale film under Seoul International Filmfestival. Donato debuterte med filmen "Broderskab" i 2009, og denne vant han en pris for. 

Handlingen i "Fuglene over sundet" er inspirert av virkelige hendelser som fant sted i fiskerlandsbyen Gilleleje i oktober 1943. Herfra klarte mange jøder å komme seg i sikkerhet over til Sverige. Regissørens egen farfar var båtbygger i Gilleleje på denne tiden. 

I filmens åpningsscene møter vi Arne Itkin, som er jazzmusiker i København. Han er gift med Miriam, og sammen har de sønnen Jacob på fem år. Danmark har vært under tysk okkupasjon like lenge som Norge, dvs. fra begynnelsen av april 1940. I og med at danske myndigheter har valgt å samarbeide med tyskerne, har deres jødiske befolkning fått være i fred. Idet samarbeidet bryter sammen, bestemmer tyskerne - dvs. nazistene - seg for å internere alle jøder i Danmark. 

Arne, sønnen Jacob og en av fiskerne i Gilleleje

Arne tror ikke at han og familien er i fare, og selv ikke Miriams innstendige bønn om at det er på tide å komme seg bort får ham til å endre oppfatning. Så en natt står nazistene nede på gaten, klare til å storme gården der han og familien bor. Takket være årvåkne naboer, som får advart dem, klarer de så vidt å komme seg unna. Deretter starter flukten fra København og ut til kysten, nærmere bestemt til Gilleleje. Miriam er fortvilet fordi Arne har brukt mesteparten av deres sparepenger på en ny gitar. Dermed har de ikke så mye å klare seg med på flukten. 

På flukt fra nazistene

I Gilleleje følger vi lokalbefolkningen og deres reaksjoner på tilstrømningen av jøder. Mens noen tenker at de skal redde jødene fordi dette nærmest er et kall, ser andre sitt snitt til å tjene store penger på dem. Dette splitter befolkningen i den lille fiskerlandsbyen. Vi blir vitne til både edelmodige handlinger og nedringe handlinger ... slik det alltid er i krig, der noen er mer desperate enn andre. Midt oppi alt står en prest, som skal komme til å få en sentral rolle i det dramaet som etter hvert utspiller seg. Han gjemmer nemlig bort mange jøder oppe på loftet i kirken, og av den grunn er mange av scenene tatt opp inne på kirkeloftet. 

Presten i Gilleleje tar et særskilt ansvar når flyktningene strømmer på

Som alltid når man kommer tett på menneskeskjebner i en vanskelig livssituasjon, gjør det et sterkt inntrykk. Dramaturgien i denne filmen, der det er lagt inn rikelig med spenningsmomenter, er realistisk nok. For det handler om liv og død, og hvor marginene er små. Særlig fordi noen av "redningsmennene" først og fremst tenker på seg selv og egen lommebok ... 

Nazistene jakter på flytningene

Selv om dette er en historisk film om et drama som fant sted for mer enn 70 år siden, har filmen i aller høyeste grad en aktualitet i vår nåtid. Jeg tenker selvsagt på flyktningestrømmen fra syd til nord de siste årene. Bak alle tallene finnes det enkeltindivider og menneskeskjebner, hvor det handler om et være eller ikke være ... Jeg tenker derfor at filmer som "Fuglene over sundet" er viktige! Slike filmer får oss til å tenke lenger enn avisoverskriftene i vår tabliodiserte verden. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Skuespillerprestasjonene er gode nok (om enn ikke glitrende hele veien), kulissene er autentiske og historien er tankevekkende og dessuten sann. Filmen viser hva som skjer i et samfunn med krig og utrygghet og hva mennesker kan finne på å gjøre når de bare er desperate nok. Hvem kan man stole på når det kommer til stykket? Samtidig er vi aldri i tvil om at det gode vinner til slutt. Det universelt menneskelige må vinne, mens moralsk forfall alltid fører til fortapelse ... Også i dette livet ... 

DVD´en hadde release for noen få uker siden. 

Innspilt: 2016
Nasjonalitet: Danmark
Språk: dansk og tysk
Sjanger: drama
Skuespillere: David Dencik (Arne Itkin), Danica Curcic (Miriam Itkin), Jakob Cedergren (N.B. Lund Ferdinansen), Nicolas Bro (Kaj), Laura Bro (Kathrine Ferdinansen) m.fl.
Spilletid: 90 minutter

"Under sanden" (Regissør: Martin Zandvliet)

Barnekrigsfanger på selvmordsoppdrag i Danmark 

Den danske filmen "Under sanden" fra 2015 hadde Norgespremiere på kino 26. juni i fjor. Dystrere sommerfilm skulle man virkelig lete lenge etter! Nå er filmen en av fem nominerte i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. Om en uke får vi vite hvem som vinner (dvs. natt til 27. februar). DVD´en ("Under sandet") hadde release for et par uker siden. 

Den danske regissøren Martin Zandvliet (f. 1971) er prisbelønt for alle sine (seks) filmer, men ingen av disse slår "Under sanden", eller "Land of Mine", som er den engelske tittelen. Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha studert den engelske Wikipedia-siden til regissøren, er at filmen nærmest har gjort rent bort overalt der den har blitt vist. Når jeg tenker på fjorårets vinner, også den med tematikk knyttet til andre verdenskrig ("Sauls sønn"), samt at tabuer og "den egentlige historien" om andre verdenskrig er veldig i tiden nå, tenker jeg at "Under sanden" har vinnersjanser så det holder. Filmen treffer en nerve hos oss alle. Tematikken er knallsterk. Den gjør noe med oss. Man er ikke den samme etterpå.

Andre verdenskrig er over. Tilbake står et fritt Danmark med en minelagt vestkyst. Tyskerne fryktet en invasjon fra de allierte, og dette er årsaken til at Danmark var det mest minelagte landet i hele Europa etter krigen. Intet mindre enn to millioner landminer ligger nedgravd i sanden, og disse må fjernes før det er trygt å bevege seg der igjen. Sersjanten Carl Leopold Rasmussen får ansvaret for å rydde en del av vestkysten for miner, og han får en gruppe pur unge tyske krigsfanger - fjorten i alt - til sin disposisjon. Disse unge guttene skal med stor fare for eget liv sikre millimeter for millimeter i sanden ... Det minste lille feiltrinn vil koste dem livet. Svært få av dem skal komme til å overleve ... 

Sersjant Carl Leopold Rasmussen inspiserer de 14 tyske krigsfangene han har fått
til sin disposisjon. 

I det krigsherjede Danmark blir et sterkt hat rettet mot krigsfangene. Knapt noen av dem er over 20 år, og de bærer byrdene av sitt fedrelands synder. Carl Leopold hater tyskerne, og dette hatet lar han gå utover de unge guttene. I begynnelsen byr det ham i mot å gi dem mat. Det minste kny slår han hardt ned på. 

Millimeter for millimeter av stranden gjennomsøkes.

Guttene jobber hardt og går sultne til sengs. Til slutt driver sulten dem til å bryte seg ut av brakken de er innelåst i, og stjele mat fra grisene. Det går som det måtte gå. De blir syke og spyr som griser. For en av dem går det riktig galt. Han spyr over en mine han nettopp har gravd frem, og minen eksploderer. Dette får Carl til å skjønne at han faktisk må gi guttene mat. Om ikke annet for at han skal ha tilstrekkelig med folk til å få fjernet minene ... Som en av krigsfangene sa: vel og greit at han ikke bryr seg om at de dør, men det er vel i så fall et poeng at de ikke sulter ihjel før de får sjansen til å bli sprengt i filler ...

Noen ganger går det galt.

I hovedleiren ser man med forakt på Carl som nedlater seg til å stjele av matrasjonene for å gi de tyske krigsfangene mat. En natt dukker de opp og lar hatet sitt gå utover fangene ... på det mest nedrige og tarvelige vis. Carl får stoppet dem. 

Et gryende samhold vokser frem.

Etter hvert som Carl opplever at guttene har personligheter, at de roper på mamma når de er redde, at de har fine sider og er mennesker, oppstår det et slags samhold mellom dem. De spiller ball på stranda når de har fri, og guttene slapper av og smiler. De er blitt lovet at de skal bli fri når de har plukket stranda tom for miner. 

Selv om guttene etter hvert blir trente på uskadeliggjøre miner, hender det at
de får seg en overraskelse ... Et sted ligger det nemlig en mine til under, og disse
er koblet sammen. Løfter man opp den øverste, går minen under i luften ...

Hvor urimelig å legge skylden for all ondskap på disse unge guttenes skuldre ... Hvilke valg hadde de hatt i sine unge liv så langt? Mange av dem var vernepliktige barnesoldater som bare fulgte ordre, som aldri hadde hatt selvstendig makt, som aldri hadde drept noen ... De kunne knapt kalles soldater, så uerfarne var de. 

Ingen tvil om hvem som besitter makten ...

Så smeller det på et område som er ferdig sikret. Det er Carls hund som må unngjelde livet. Carl blir rasende, og guttene må gå arm i arm over den sikrede delen av stranda - for å bevise at de har gjort en skikkelig jobb. Spørsmålet er: rykker de tilbake til start, eller har det faktisk skjedd noe med Carl mens han har samarbeidet med guttene om mineryddingen? Og hvor mange kommer til å overleve dette minehelvetet?

Carl er rasende fordi guttene ikke har gjort en skikkelig jobb.

Det er nesten uutholdelig å se denne filmen, fordi historien er så dramatisk. Ikke uten grunn har den derfor fått 15 års aldersgrense. Selv om vi vet at krig og krigsoppgjør setter så og si all moral til side, fordi det blir slik når gammel urett skal gjøres opp med ny urett, er det også befriende å få vite den egentlige sannheten om krigen og det som skjedde etterpå. Her er det ingen helter, bare elende fra begynnelse til slutt. Samtidig er filmen et slags bilde på at innerst inne, langt inne, er vi mennesker likevel. Også i Carl bor det noe formildende, selv om det tar tid før denne siden av ham kommer opp til overflaten. Hans menneskelige sider har vært gjemt bort så lenge ... 

Skuespillerprestasjonene er formidable i denne filmen! Krigsfangenes selvmordsoppdrag foregår i vakre, jyske omgivelser, og historien er også sann. Dette er ikke noe man har kunnet lese om i danske skolebøker etter krigen, og filmen viser med all tydelighet hvordan også et okkupert land har sitt ansvar for å gjøre opp med en lite heltemodig fortid. Uten at jeg har sett noen av de andre nominerte filmene i kategorien beste utenlandske film enda, kjenner jeg sterkt på at dette kommer til å bli en av mine favoritter. 

Avslutningsvis nevner jeg at filmen fikk meget gode kritikker i norsk presse etter Norgespremieren i 2016. Aftenpostens anmelder spurte "Er dette årets beste nordiske film?". VGs anmelder sa det slik: "Når en krig er over, er det seierherrene som forteller historien. Taperne fortjener ikke bedre. Eller?", Filmmagasinet skrev dette: "Filmen er ikke lite provoserende, og lar deg sitte igjen med en bitter ettersmak i munnen. Heller enn å vise død og fordervelse ved slagmarken, viser Under sanden oss at en krigs grusomheter fortsetter lenge etter at krigen er vunnet." NRK P3 skrev dette: "Imponerende drama med helspente nerver." 

Dette er en film du bare må se, dersom du ikke fikk den med deg mens den gikk på kino!

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen ikke vant noen Oscar. Prisen i kategorien beste utenlandske film fikk til den iranske filmen The Salesman.)

Innspilt: 2015
Originaltittel: "Under sandet"
Engelsk tittel: "Land of Mine"
Nasjonalitet: Dansk
Språk: dansk og tysk
Sjanger: Drama/krigsfilm
Skuespillere: Roland Møller (sersjant Carl Leopold Rasmussen), Louis Hofmann (Sebastian Schumann), Joel Basman (Helmut Morbach), Mikkel Boe Følsgaard (løytnant Ebbe), Laura Bro (Karin), Oskar Bökelmann (Ludwig Haffke), Emil Belton (Ernst Lessner), Oskar Belton (Werner Lessner), Leon Seidel (Wilheml Hahn), Karl Alexander Seidel (Manfred), Maximilian Beck (August Kluger), August Carter (Rudolf Selke), Tim Bulow (Hermann Marklein), Alexander Rasch (Friedrich Schnurr), Julius Kochinke (Johann Wolff) m.fl.
Spilletid: 101 min.