"The Sense of an Ending" (Regissør: Ritesh Batra)

Filmatisering av Julian Barnes` roman "Fornemmelse for slutten"

Det er noen år siden Julian Barnes mottok Booker-prisen for sin roman "The Sense of an Ending" (2011). Selv leste jeg boka - "Fornemmelse for slutten" - da den kom ut på norsk i 2012. (Jeg har omtalt den her på bloggen min.) Barnes er en forfatter jeg har lyst til å lese absolutt alt av, siden jeg allerede har erfart at hans bøker jevnt over har potensiale i seg til å bli moderne klassikere. (Jeg jobber med saken. Blant annet er det ikke veldig lenge siden jeg leste hans siste roman fra 2016 - "Tidens larm"/"The Noise of Time" - om den russiske komponisten Sjostakovitsj.)

Det er alltid spennende når bøker blir til film. Holder filmen mål? Blir jeg skuffet? Akkurat hvor skuffet blir jeg? Osv. Denne gangen kan jeg glede mine lesere med at jeg overhode ikke ble skuffet! Filmatiseringen av Julian Barnes` roman holder mål og vel så det! Kanskje blir det slik når det er en stund siden man leste boka og ikke har en haug med egne bilder i hodet, som konkurrerer med filmen? Sannheten er at Julian Barnes` roman gjorde
et uutslettelig inntrykk på meg og virkelig satte seg fast i minnet mitt, skjønt noen av detaljene har selvsagt bleknet med årene. F.eks. kan jeg ikke huske om Tony fortalte historien sin til ekskona, slik han gjør i filmen. Gjorde han det, eller tenkte han bare tilbake til fortiden i boka? Uansett er det et fiffig grep i filmen at historien fra fortiden kommer frem gjennom Tonys betroelser til sin eks-kone.

Tematikken i boka er svært interessant, og av et slikt innhold at jeg skulle ønske flere reflekterte over dette litt oftere. Vi tror nemlig at vi husker det meste fra fortiden vår så innmari godt. Sannheten er at hukommelsen spiller oss et puss, og at vi ofte tenderer til å fortrenge spesielt ufordelaktige ting om oss selv, slik at vi fremstår mye edlere når historien vår fortelles. Det er akkurat dette "The Sense of an Ending" handler om.

Tony Webster (spilt av Jim Broadbent) er pensjonist og driver sin lille butikk der han reparerer eldre kameramodeller. Leica-kameraer er hans spesialområde. Dette gir han noe å pusle med i hverdagen, og sikrer ham også noen inntekter ved siden av pensjonen. Han er skilt, men har et godt forhold til sin eks-kone. Datteren deres er gravid og skal snart føde.

En dag mottar Tony et brev fra et advokatkontor, der det fremgår at han har arvet sin avdøde venn Adrians dagbok. Dette får ham til å minnes ungdomstiden mens han gikk på kostskole. Adrian var en meget intelligent gutt, som aldri var skåren for tungebåndet når lærerne utfordret elevene med intrikate spørsmål. Tony ønsket at vennskapet med Adrian skulle vare livet ut. Slik ble det ikke ...

Tony forelsket seg i den noe sære piken Veronica. Han kom aldri riktig inn på henne, for hun holdt ham på et vis på armelengs avstand hele tiden. Hennes mystiske vesen virket meget tiltrekkende på ham, og han var villig til å gjøre hva som helst for å forstå henne fullt og helt. En helg inviterte hun ham hjem til foreldrene sine, og han fikk da anledning til å hilse på hennes meget vakre mor og spesielle bror. Faren fremsto derimot mer diffus. Et par ganger stusser vi over hva som skjer, som da Veronicas mor under frokosten råder Tony til å ikke la Veronica slippe så lett unna. Da han drar derfra, vinker hun meget diskret til ham, åpenbart på en slik måte at det ikke er meningen at de andre skal få dette med seg. Hva skjedde egentlig mellom de to?

Så tar forholdet mellom Tony og Veronica slutt. Som om det ikke var nok, mottar Tony senere et brev der Adrian forteller at han og Veronica er sammen. Den aldrende Tony husker at han smilte av det hele og sendte et hyggelig kort til dem begge der han understreket at det ikke gjorde ham noe. Dette minnet har han levd med hele sitt liv - også vel vitende om at Adrian rett etter tok sitt eget liv. Hva skjedde egentlig? Da dagboken til Adrian dukker opp, blir det svært viktig for Tony å få fatt i den. Kanskje kan den gi svar på spørsmålene han har stilt seg i årevis? Hva betyr det at dagboken har vært i Veronicas mors eie i disse årene? For det er henne han har arvet vennens dagbok fra ...

Tony tvinges til å ta kontakt med Veronica (som spilles av Charlotte Rampling) for å få tak i dagboken. Da hun omsider er villig til å møte ham, forteller hun at hun har brent den. Veronica er like utilnærmelig som før, men nå med et bittert drag over ansiktet og ikke et lekende, mystisk smil som i ungdommen ... Hun gir ham et brev før hun styrter av gårde.

Tony følger etter Veronica og ser henne komme leiende med en voksen mann som er tilbakestående. Han går uten videre ut fra at dette er Veronicas sønn. Hans og hennes sønn? Eller Adrian og Veronicas sønn? Eller morens sønn med en av dem?

Brevet han har mottatt er gruoppvekkende. Dette er hans eget brev - skrevet i affekt etter at han fikk vite at Veronica og Adrian hadde blitt sammen. Det hyggelige kortet han skrev - det han husker - rev han nemlig i stykker og erstattet med dette. Er det hans skyld at Adrian tok sitt eget liv?

Som i den uutgrunnelige historien i Julian Barnes` roman "Fornemmelse for slutten" får vi heller ikke her alle svarene, men er henvist til å gjette oss frem til sannheten selv. Jeg elsker både bøker og filmer som ikke gir alle svarene, fordi jeg tenker at akkurat slik er livet selv. Vi får aldri vite alt om alle, så hvorfor skal vi kreve dette i litteraturen og i filmens verden? I det virkelige livet er vi også henvist til å gjette og fundere, uten noen gang å få alle svarene. Det kan være det ene, og det kan være det andre ... I motsetning til der hvor vi får vite alt, vokser slike romaner og filmer videre i fantasien, og setter seg fast.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er eminente! Jeg synes det er flott at det er plass for eldre rollekarakterer i kvalitetsfilmer som dette! Charlotte Rampling har riktignok bare en liten birolle som den voksne Victoria, mens Jim Broadbent riktig får boltre seg i sin rolletolkning av Tony. Han er en grinebiter som har forsuret mangt et liv, men som får seg en vekker og bestemmer seg for å bli et hyggeligere menneske på sine eldre dager. Brevet åpner øynene hans og gjør at han må legge selvtilfredsheten sin til side og begynne å gi noe til omgivelsene i stedet for å suge andre tom for energi med surheten sin. Forvandlingen han gjennomgår er spennende! Det er vel dette som kalles "å gå i seg selv" og slutte å eksternalisere alt som er galt over på omgivelsene sine ... ? Når man alltid legger skylden på andre for alt som er galt, trenger man jo ikke å gjøre noe med seg selv. Dermed blir man stående på stedet hvil, mens livet kunne ha blitt mer så mye mer interessant og morsomt dersom man aller først begynte med noen erkjennelser om egne bidrag og startet derfra ...

Regissøren Ritesh Batra (f. 1979) har jeg aldri vært borti tidligere, og det er kanskje ikke så rart siden hun stort sett har jobbet med kortfilm tidligere. Så fint som hun har fremstilt Julian Barnes` nydelige roman, skal det bli spennende å følge henne videre!

Denne filmen hadde Norgespremiere 2. juni i år, og jeg vil anta at den kommer til å gå på norske kinoer en god stund til. Dette er nemlig en sånn film som, når folk bare blir klar over den, kan trekke kinopublikumere i månedsvis.

Jeg anbefaler denne filmen varmt!

Innspilt: 2016/2017
Originaltittel: The Sense of an Ending
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Jim Broadbent (Tony Webster), Billy Howle (Tony som ung mann), Charlotte Ramling (Veronica Ford), Freya Mavor (Veronica som ung kvinne), Joe Alwyn (Adrian Finn Sr.), Andrew Buckley (Adrian Finn Jr.), Peter Wright (Colin Simpson), Jack Loxton (Colin som ung mann), Hilton McRae (Alex Stuart), Timothy Innes (Alex som ung mann), Harriet Walter (Margaret, Tonys eks-kone), Emily Mortimer (Sarah Ford, Veronicas mor), Michelle Dockery (Susie, Tonys datter), Matthew Goode (Mr. Joe Hunt - historielærer på kostskolen), Edward Holcroft (Veronicas bror), James Wilby (David Ford, Veronicas far)
Spilletid: 108 min.

"Another Year" (Regissør: Mike Leigh)

Nydelig britisk drama!


I filmen "Another Year" følger vi det middelaldrende ekteparet Tom og Gerri Hepple gjennom fire årstider. De har et godt ekteskap tuftet både på respekt, humor og kjærlighet, og ingen av dem kunne finne på å si noe ufordelaktig om den andre. Deres eneste barn - Joe - har for lengst flyttet hjemmefra og driver sin egen advokatpraksis. Den eneste bekymringen de i grunnen har er om han kommer til å treffe en kvinne. De ønsker selvsagt at han skal bli lykkelig. Gerri er for øvrig sosialarbeider/-terapeut, mens Tom er arkeolog-ingeniør - eller som familien så humoristisk karakteriserer jobben hans: "he is digging holes!"

Noe av det som binder ekteparet sammen er deres felles interesse for mat, og de har en parsell i en kolonihage hvor de dyrker sine egne grønnsaker på fritiden. De er dessuten et moderne ektepar hvor det like gjerne er Tom som lager mat eller steller i huset, som Gerri. Sammen står Tom og Gerri støtt som et fjell, og kanskje er det derfor de er en slags nødhavn for enkelte av deres single venner som ikke har funnet en trygg havn i livene sine enda? Der de mangler drama i sitt eget liv, tilføres dette i rikelig monn når f.eks. Gerris venninne Mary er innom. Det meste av det Mary tar i, ender nemlig katastrofalt ... Dessuten er hun ute av stand til å gi sitt eget liv en mening, for alt er basert på at det først må komme en mann inn i bildet.

Mary er singel og roter seg kontinuerlig bort i de feile mennene - som regel gifte menn uten den minste plan om å forlate sine koner pga. henne. Visst er Mary flott å se på - fremdeles slank og vever i skikkelsen. Dessuten ser hun mye, mye yngre ut enn hun er. Men Mary drikker for mye, og når hun drikker blir hun sutrete og patetisk. Hun ser en potensiell kjæreste i alt og alle - til og med i Tom og Gerris sønn Joe ... Da Joe en dag faktisk dukker opp med kvinnen i sitt liv - Katie - ramler hele bunnen ut av Marys liv. Hun klarer ikke å glede seg på Joes vegne, og dette skuffer Tom og Gerri voldsomt ... Gerri ønsker egentlig å få Mary ut av deres liv fordi hun er så slitsom å forholde seg til, men så ser hun samtidig et menneske så psykisk nedbrutt at det er i ferd med å tippe over. Hun kan ikke gi henne på båten uansett hvor mye hun gjerne vil ...

"Another Year" er blitt betegnet som et nytt mesterverk fra regissøren Mike Leigh. Dette har selvsagt ført til at jeg måtte ta en titt på filmografi-listen hans på Wikipedia. Først og fremst ble jeg temmelig overrasket over at jeg omtrent ikke har sett noen av filmene hans. I grunnen er det bare titler som "Naked", "Hemmeligheter og løgner" og "Vera Drake" jeg drar kjensel på (alle tre fantastiske filmer, for øvrig). Etter å ha sett "Another Year", er jeg temmelig sikker på at jeg skal se flere av disse filmene!

Det jeg likte best ved denne filmen er hverdagsdramaet. Gjennom enkle virkemidler og ikke minst glitrende skuespillere, får filmprodusentene frem små mellommenneskelige dramaer som de fleste kan kjenne seg igjen i, uten at det dreier seg om for mye dramatikk. Lesley Manville i rollen som den katastrofale Mary er stor skuespillerkunst! Ikke minst den gradvise utviklingen, hvor Mary til slutt er så nedfor at hun ikke er i stand til å glede seg over sine venners fremgang, er mesterlig fremstilt. Jo mer omgivelsene smiler og er glade, desto surere og mer forbitret blir hun. Og hadde det ikke vært for at hun faktisk ikke har noen andre i livet sitt, ville det mest sannsynlig vært hun som hadde meldt seg ut av deres liv. Men da ville hun altså ikke hatt noen. Oppi alt som skjer, blir Toms bror enkemann, den umulige sønnen hans Carl dukker opp i forbindelse med begravelsen, og nok en gang er Tom og Gerri en nødhavn for skipbrudne. Ekstra morsomt var det å få et gjensyn med Jim Broadbent, som i tillegg til å spille Tom i denne filmen, også spilte Margaret Tatchers ektemann i "Jernkvinnen". Dessuten har Imelda Staunton en liten gjestevisitt i filmen som den dypt deprimerte Janet. Dette med å lage små hverdagsdrama-filmer er noe britene er helt emminente på, og i "Another Year" har filmprodusentene lykkes 110 %! Det blir terningkast seks! 

Innspilt: 2010

Originaltittel: Another Year

Nasjonalitet: Storbritannia / England

Genre: Drama / Komedie

Skuespillere: Jim Broadbent (Tom), Lesley Manville (Mary), Ruth Sheen (Gerri), Imelda Staunton (Janet), Oliver Maltman (Joe), David Bradley (Ronnie), Karina Fernandez (Katie), Martin Savage (Carl), Michele Austin (Tanya), Philip Davis (Jack), Stuart McQuarrie (Toms kollega)

Spilletid: 124 min.

Ekteparet Tom og Gerry Hepple, spilt av Jim Broadbent og Ruth Sheen

Sønnen Joe og venninnen Mary er på besøk

En annen av Gerrys kollegaer er innom med babyen sin

Har hverandre

Ikke greit å være Mary ...

"Jernkvinnen" (Regissør: Phyllida Lloyd)

Tatcher - kvinnen som ble elsket og hatet


Filmen "Jernkvinnen" (eller "The Iron Lady" som er originaltittelen) hadde premiere på norske kinoer 3. februar i år. I ettermiddag/kveld fikk jeg sett den, og du verden FOR et kvinneportrett! Veldig interessant å se en film om denne kvinnen som ble både elsket og hatet, og som har levd i min egen samtid.

Margaret Tatcher ble født i 1925 og vokste opp som kjøpmannsdatter i Lincolnshire i England. Hennes politiske karriere startet mens hun ennå var svært ung, men det var først i 1959 hun for første gang ble valgt inn som representant i Underhuset. Der satt hun frem til 1992, og i mellomtiden hadde hun vært leder for det britiske konservative partiet (Toryene) fra 1975, samt at hun var Englands første statsminister fra 1979. Hele tre ganger skulle hennes parti med henne i spissen bli gjenvalgt, og totalt satt hun som statsminister i nesten 12 år.

I filmen "Jernkvinnen" møter vi Meryl Streep i rollen som den aldrende Margaret Tatcher, en kvinne som lider av lettere fremskreden demens og som fører samtaler med sin for lengst avdøde mann Denis. Sammen fikk de to barn - tvillingene Mark og Carol. Uten sin mann kunne hun aldri har klart å stå i alt presset mens hun var statsminister. Han korrigerte henne på hjemmebanen, han sørget for at hun ikke mistet bakkekontakten og han var kanskje det eneste mennesket som var 100 % ærlig overfor henne. Like fullt hadde det åpenbart sin pris å ha en kone som var landets øverste leder. Mens Margaret Tatcher går rundt i leiligheten sin, klarer hun ikke å skille fortid og nåtid fra hverandre. Og på den måten fortelles historien om hennes liv.

Vi følger den unge Margaret fra hun gjorde inntog i det mannsdominerte politiske miljøet i England, der det ganske enkelt ikke fantes kvinner. Det gjorde den nesten ikke på 1980-tallet heller, i den tiden hun virket som statsminister. Tatcher ble ikke kalt Jernkvinnen for ingenting. Evnen til å lytte var kanskje ikke hennes sterkeste side, og som hun selv så lakonisk ga uttrykk for: hvilken leder ville hun være om hun ikke gjorde alt som sto i hennes makt for å få gjennomslag for det hun selv var overbevist om var riktig? For så vidt en lederstil som langt på vei var akseptabel så sent som på 1980-tallet, men som til syvende og sist skulle føre til hennes endelikt som leder av det konservative partiet. Episoden hvor hun ydmyket sin visestatsminister (Geoffrey Howe) fullstendig og latterliggjorde ham foran de øvrige partimedlemmene, førte til slutt til hennes avgang. Hennes mann sørget for at hennes avgang kom på et tidspunkt da det fremdeles var mulig å gå av med en viss verdighet. En noe annen timing på hennes avgang, og hun ville risikert å bli fullstendig knust. For øvrig er det verdt å merke seg at Tatcher var mer opptatt av å gjøre noe, enn å være noe - i motsetning til politikerne som kom på banen etter hvert ...

Viktige politiske hendelser fant sted mens Tatcher og det britiske konservative partiet satt med makten. Falklandskrigen er en av dem, gruvestreiken på midten av 1980-tallet og regelrette gatekamper en annen ... Og alle husker vel Tatchers jernhånd om krisen rundt de sultestreikende IRA-fangene, som er blitt udødeliggjort i filmen "Hunger". En rekke terror-angrep under hennes regjeringstid gjorde at hun var helt ubøyelig og nektet og forhandle med terrorister.

Denne britiskproduserte filmen har alle de kvaliteter vi forventer av en britisk film: gode skuespillere, erkebritisk humor og ingen pynting på sannheten. Jeg trenger vel ikke å si at Meryl Streep er glitrende i rollen som Margaret Tatcher - både i den middelaldrende og eldre utgaven av denne kvinnen. Hun er så overbevisende at dette alene gjør at filmen fortjener terningkast seks. Men i tillegg er Jim Broadbent - han som spiller ektemannen Denis - helt suveren - særlig i scenene der han åpenbart er ambivalent til sin kones suksess. Filmen gir også et godt innblikk i det politiske spillet rundt Jernkvinnen. Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Iron Lady
Nasjonalitet: Storbritannia / England
Genre: Drama
Skuespillere: Meryl Streep (Margaret Tatcher), Jim Broadbent (Denis Tatcher), Anthony Head (Geoffrey Howe), Richard E. Grant (Michael Heseltine), Roger Allam (Gordon Reece), Olivia Colman (Carol Tatcher), Alexandra Roach (den yngre Margaret Tatcher), Harold Lloyd (den unge Denis Tatcher)
Spilletid: 144 min. 

Meryl Streep og Margaret Tatcher

Eneste kvinne i en mannsbastion

Meryl Streep i rollen som Tatcher

Elsket og hatet