Martin Seligman (f. 1942) er en amerikansk psykolog og professor i psykologi ved universitetet i Pennsylvania, jf. Wikipedia. Aller mest kjent er han for sin forskning og teorier rundt lært hjelpeløshet. De siste årene av sin karriere har han brukt på forskning rundt og grunnlegging av den positive psykologien. Jeg siterer fra Wikipedia: "Han har forsket mye på depresjon, lykke og livskvalitet, og har utviklet en teori om at optimisme er en lært ferdighet." Hans bok "Authentic happiness" utkom i 2002, og forelå i oversatt utgave på norsk i 2009 - med tittelen "Ekte lykke". Den erfarne oversetteren Thor Magnus Tangerås har æren for en meget vellykket og god oversettelse, som har skjedd i regi av forlaget bak boka, Universitetsforlaget.
Jeg pleier vanligvis ikke å sitere ordrett fra forlagets presentasjon av bøker, men denne gangen gjør jeg det fordi jeg mener dette gir en veldig presis inngangsport til hva denne boka egentlig handler om:
"Boken presenterer vitenskapen positiv psykologi, en retning som fokuserer på våre styrker fremfor svakheter, og som slår fast at lykke ikke er et resultat av gode gener eller flaks. Basert på ny forskning viser forfatteren hvordan positiv psykologi markerer et paradigmeskifte i psykologien. Den retter søkelyset mot våre positive følelser, styrker og dyder. Boken henvender seg til dem som er interessert i å lære hvordan en kan bygge opp sine styrker og ressurser i dagliglivet. Ved å identifisere personlige karakterstyrker, og målrettet ta dem i bruk på de viktigste områdene i livet ditt, kan du finne nøkkelen til det gode liv og meningen i hverdagen."
Selv om boka inneholder konkrete tips om hvordan man kan oppnå et bedre og mer lykkelig liv, er dette ikke en tradisjonell selvhjelpsbok i hvordan bli lykkelig på en-to-tre. Den er atskillig mer dyptpløyende enn som så, og alt som presenteres er dessuten basert på forskning.
Innledningsvis i boka presenterer Seligman noen konkrete eksempler på hvilken effekt optimisme og generell velbefinnenhet ikke bare har for opplevd livskvalitet mens man lever. Han hevder endog at mennesker som er optimistiske av natur lever lenger enn deres motstykke, pessimistene. Boka er delt i tre deler; en del om positive følelser (hva er positive karakteregenskaper, hvorfor skal vi bry oss med å være lykkelige, tilfredshet med fortiden, fremtidsoptimisme, lykke i nåtiden m.m.), en del om styrker og dyder (herunder om signaturstyrker) og en del om livets herskapshus (arbeid og personlig tilfredshet, kjærlighet, barneoppdragelse og mening og formål). Selve forskningsresultatene er lagt til et rikholdig noteverk bakerst i boka fra s. 269 og utover. Dette for å gjøre boka mer tilgjengelig for folk flest (les: lekfolk).
Egentlig var det en uskyldig kommentar fra et av Seligmans barn om at han var en surpomp som fikk ham til å gå i seg selv, og som fikk ham på sporet av etablering av en ny retning innenfor psykologien. Dette fikk ham bl.a. til å ta kontakt med mannen bak flow-modellen, Mihali Csikszentmihalyi, og Ray Fowler. Sammen startet de et samarbeid i 1998, hvor de tok utgangspunkt i tre grunnsøyler for det videre arbeidet; positive følelser, positiv karakter og positive institusjoner. Selv tar Seligman avstand fra det pompøse begrepet "paradigmeskifte". Snarere mener han det er tale om en endring av psykologiens fokus fra "studiet av noen av livets verste sider til studiet av det som gjør livet verdt å leve" (side 266). I stedet for å se på positiv psykologi som en erstatning for det som har gått forut, anser han denne retning som et supplement og en forlengelse av faget.
Egentlig startet Seligmans nysgjerrighet noen år tidligere. Gjennom studiene av lært hjelpeløshet, hvor rotte- og hundeforsøk viste at når dyrenes kontroll over smertestøt opphørte, la de seg bare ned og ga opp, oppdaget han noen avvik han i begynnelsen valgte å overse. Noen av dyrene ga nemlig aldri opp, uansett hva de ble utsatt for. Hvilke karaktertrekk eller egenskaper var disse dyrene i besittelse av, som de andre manglet?
Seligman hadde også reagert på den tradisjonelle psykologiens fremstilling av at kun sindighet (og fravær av følelser og kanskje også iver og engasjement?) ble fremelsket som den mest intellektuelle væremåten. Mens glade mennesker ble oppfattet som naive og dumme ... "Lykkelig-men-dum-oppfatningen har et meget respektabelt opphav. C.S. Pierce, pragmatismens grunnlegger, skrev i 1878 at tenkningens funksjon er å dempe tvil: Vi tenker ikke, vi er knapt nok bevisste, inntil noe går galt. Når vi ikke møter på noen hindringer, flyter vi simpelthen av gårde langs livets landevei. Først når vi får en stein i skoen, blir den bevisste analysen utløst." (side 46)
Det er også skrevet side opp og side ned i litteraturen om såkalt depressiv realisme. F.eks. er deprimerte mennesker presise i sin bedømmelse av hvor store ferdigheter de har, mens lykkelige mennesker tror de er flinkere enn de er. Mye av dette får lykkelige mennesker til å virke tomhjernete, mens nyere forskning heldigvis viser at det faktisk er omvendt. Lykkelige mennesker er i det store og det hele flinkere på de fleste felter sammenlignet med deprimerte mennesker. For egen del tenker jeg på alle teoriene om den selvoppfyllende profeti og alt som ligger bak retninger som kognitive og behavoristiske strategier (eller terapiretninger).
I kapittel 4 om "Kan du gjør deg selv varig lykkeligere?" (side 54 flg.), presenterer Seligman en såkalt lykkeformel; L = F + O + V, hvor L står for varig lykkenivå, F for ditt fastlagte spekter, O for dine livsomstendigheter og V for faktorer som kan kontrolleres av din vilje. Han tar for seg en del forhold vi ofte benytter og som fungerer som effektive hindre for å bli lykkeligere: arv fra foreldre (min kommentar: "hva kan jeg gjøre som har hatt en så kjip oppvekst?"), hvis-jeg-bare-hadde-vunnet-i-tipping-drømmen (all erfaring viser at slike gevinster, om man skulle være så heldig å få dem, kun har en forbigående effekt på ens lykkenivå), den hedonistiske tredemøllen (det blir aldri nok eller mye vil ha mer ... - kun kortvarig effekt her også) osv. Det som derimot har en positiv - og varig - effekt på lykkenivået er et rikt og givende sosialt liv. Og selv om man opplever en , masse elendighet, utelukker ikke dette at man også kan oppleve mye glede. Negative opplevelser/følelser står nemlig ikke i et gjensidig utelukkende forhold til positive opplevelser/følelser. Med alderen avtar de mest intense følelsene - både på godt og vondt. Følelsen av å være i den syvende himmel eller bunnløst fortvilet, avtar med økende alder og livserfaring. (side 66). Seligman påpeker også at det ligger for kvinner både å være lykkeligere og tristere enn menn, selv om det for øvrig ikke er noen forskjeller mellom kjønnene hva gjelder den gjennomsnittlige følelsestonen. Religiøse mennesker er også mer lykkelige, antakelig fordi religion inngir mer håp for fremtiden og skaper mening med tilværelsen. Desto mer interessant er det å konstatere at det å være hvit, rik og ha utseende med seg, ikke gjør et menneske lykkeligere. Seligman viser til forskning hvor det fremgår at fattige afroamerikanere gjennomgående er lykkeligere og mer tilfredse enn den hvite overklassen.
"Positive følelser kan gjelder fortiden, nåtiden eller fremtiden. Positive følelser for fremtiden omfatter optimisme, håp, tro og tillit. Følelsene knyttet til nåtiden omfatter glede, begeistring, ro, livslyst, sprudlende humør, nytelse og (viktigst av alt) flyt-opplevelser. Det er som regel disse følelsene vi mener når vi snakker om "lykke". De positive følelsene om fortiden inkluderer tilfredshet, tilfredsstillelse, innfrielse, stolthet, sinnsro og sjelefred." (side 70)
Seligman tar et oppgjør med tidligere tiders deterministiske menneskesyn, forfektet bl.a. av Darwin og Freud (med noe ulike tilnærminger, selvsagt). Freuds voldsomme fokus på barndommen og uløste, ubevisste konflikter skaper et inntrykk av at vi er prisgitt vår skjebne. Seligman mener at betydningen av hendelser i barndommen er overdrevet, og at fortiden som sådan blir overvurdert.
"De alvorligste barndomstraumene kan nok ha en viss innvirkning på personligheten som voksen, men den er knapt merkbar. Negative hendelser i barndommen gir kort fortalt ikke mandat til problemer i voksenalderen. Det finnes ingenting i disse studiene som berettiger deg til å skylde din depresjon, angst, dårlige ekteskap, stoffmisbruk, seksuelle problemer, arbeidsledighet, aggresjon mot dine barn, alkoholisme eller sinne på det som skjedde med deg da du var barn." (side 75)
Derimot har gener stor betydning for personligheten som voksen, mens altså hendelser fra barndommen er ubetydelig, noe ikke minst studier av eneggede tvillinger som er blitt skilt fra fødselen viser. Det samme viser studier av adoptivbarn og deres biologiske foreldre. Adoptivbarn er og blir mer like sine biologiske foreldre enn hva adoptivforeldrene og det miljøet de skaper for barnet, kan gi.
Den som oppfant kognitiv terapi var Aaron T. Becks. Denne terapiformen er i dag den mest utbredte og effektive formen for samtaleterapi ved depresjon. (side 76) De er utviklet som en teknikk for å frigjøre mennesker fra fortidens ulykker, og gjøres ved å få dem til å endre måten de tenker om nåtiden og fremtiden på.
I kapittel 6 tar Seligman for seg fremtidsoptimisme, herunder hva som skiller en optimist fra en pessimist. Kort sagt handler det om hvordan vi tenker. Er hodet fylt med flest negative eller positive tanker? Ved bruk av kognitive strategier kan vi endre måten vi tenker på, først gjennom å observere tankene våre og deretter forsøke å luke dem bort.
"Vi kan altså, mer eller mindre ubesværet, ta avstand fra andres ubegrunnede beskyldninger. Men vi er langt dårligere når det kommer til å distansere oss fra de anklagene vi retter mot oss selv hver eneste dag. Når alt kommer til alt, må de vel være sanne når vi selv tenker slik, ikke sant? Feil!
Det vi forteller oss selv når vi møter motgang eller et tilbakeslag, kan være likeså grunnløst som de urettmessige beskyldningene fra en sjalu rival. Våre automatiske forklaringer er vanligvis forvrengninger. De er bare dårlige tankevaner skapt av ubehagelige erafringer fra fortiden - konflikter i barndommen, strenge foreldre, en altfor kritisk fotballtrener eller en storesøsters sjalusi. Men fordi de nå ser ut til å stamme fra oss selv, behandler vi dem som om de var sanne. Imidlertid er de intet annet enn antakelser. De er ikke kjennsgjerninger. Og selv om en person frykter at han ikke er kompetent nok, elskverdig nok eller god nok, betyr det ikke at det er sant. Det er helt essensielt å ta et steg tilbake og distansere deg fra dine pessimistiske forklaringer, i hvert fall lenge nok til at du kan få verifisert om de er riktige. Å disputere dreier seg altså om å sjekke om dine automatiske tanker og antakelser er riktige. Det første steget er rett og slett å vite at overbevisningene dine trenger å disputeres. Det neste steget er å sette disputeringen ut i livet." (side 102)
Seligman påpeker at en av de mest effektive teknikkene i disputeringen er å lete etter beviser på fordreiningen i katastrofetankene, og han snakker om en av-katastrofering.
Kapittel 7 handler om lykke i nåtiden, og her må man skille mellom to svært forskjellige former for glede: nytelse og tilfredsstillelse. Mens nytelsene er kortvarige og slutter like brått som de kommer, handler tilfredsstillelse om å bli totalt oppslukt på en slik måte at bevisstheten kobles ut og følelsene er helt fraværende. Vi snakker om "flyt" eller "flow", hvis teori er utviklet av Mihaly Csikszentmihalyi. Når opphører tiden for deg? Nr er det du gjør akkurat det du helst vil gjøre, og ønsker at det aldri skal ta slutt? (side 120)
"Når vi gir oss hen til nytelse, er vi kanskje bare forbrukere. Duften av parfyme, smaken av bringebær og sensualiteten i en hodebunnsmassasje er alle sammen sterke nytelser i øyeblikket, men de bygger ikke opp noe for fremtiden. De er ikke investeringer, det blir ikke akkumulert noe. Når vi derimot er engasjert (oppslukt i flyt), investerer vi kanskje, og bygger opp psykologisk kapital for fremtiden. Flyt er muligens en tilstand som markerer psykologisk vekst. Oppsluktheten, tapet av selvbevissthet og opphøret av tiden kan muligens være evolusjonens måte å fortelle oss at vi lagrer psykologiske ressurser til fremtidig bruk. I en slik analogi markerer nytelse oppnåelse av biologisk metning, mens tilfredsstillelse markerer oppnåelse av psykisk vekst." (side 122)
Og videre på side 124:
"Et av de fremtredende symptomene på depresjon er selvopptatthet. Den deprimerte tenker mye - for mye - på hvordan han eller hun føler seg. Nedstemtheten gjenspeiler ikke livet slik det er, men det virker slik for vedkommende. Når den deprimerte legger merke til sin nedtrykthet, ruger han eller hun over denne. Vedkommende projiserer den inn i fremtiden og over på alle aktiviteter. Dette forsterker igjen nedstemtheten. "Kom i kontakt med følelsene dine", oppfordrer selvhjelpsindustrien oss til. De unge har tatt dette budskapet til seg, og vi har fått en generasjon av narsissister som er mest opptatt av seg selv og sine følelser.
I motsetning til det å komme i kontakt med sine følelser, er det avgjørende kriteriet for tilfredsstillelse snarere fraværet av følelser, opphøret av selvbevissthet og totalt engasjement. Tilfredsstillelse fordriver selvopptattheten. Jo mer man opplever den flyten som tilfredsstillelse skaper, desto mindre deprimert er man. Her er altså en effektiv motgift mot depresjonsepidemien blant de unge: Strekk deg etter flere tilfredsstillelser, og nedton jakten på nytelser. Nytelsene kommer lett, mens tilfredsstillelsene (som er resultat av utøvelsen av personlige styrker) krever innsats. Å være fast bestemt og innstilt på å identifisere og utvikle disse styrkene er derfor den største bufferen mot depresjon."
En viktig forutsetning for å komme i flow/flyt er å bli bevisst på hvilke signaturstyrker en har, og intensivere aktiviteter som krever at man tar i bruk disse styrkene.
I kapittel 8 kommer Seligman inn på det han har kalt fornyelse av styrker og dyder, herunder om den grunnleggende premissen i positiv psykologi om at det finnes en god karakter. Sånn sett kommer jeg til å tenke på en musical jeg så i London for et par år siden - Dickens "Oliver" hvor Oliver ved en misforståelse blir forvekslet ved fødselen og vokser opp som en fattig gutt. Så viser det seg at han egentlig er en rikmannssønn - noe som på slutten skal forklare hvorfor han, i motsetning til de andre fattigguttene, hadde en slik edel og god karakter. Mens en pengeutlåner i stykket "selvfølgelig" er selve prototypen på en jøde - slesk, gjerrig og med dårlig karakter ... Og slik tenkte man tidligere om mennesker av ulike klasser, noe som ble brukt for å holde de fattige nede. Et syn som i lang tid har vært forlatt innenfor psykologien for øvrig ...
Seligman mener at tiden er inne til å gjenopplive karakter som et sentralt begrep i vitenskapelige studier av menneskelig atferd. Mye tyder på at miljøet ikke spiller så stor rolle for et menneskes karakter - altså at det igjen er genene våre som avgjør det meste.
"Det er ikke den positive psykologiens oppgave å fortelle deg at du bør være optimistisk, åndelig, snill eller glad. Dens oppgave er snarere å beskrive konsekvensene av disse trekkene (for eksempel at det å være optimistisk resulterer i mindre depresjon, bedre fysisk helse og bedre prestasjoner - dog muligens på bekostning av mindre grad av realisme). Hva du gjør ut av denne informasjonen er opp til deg, og avhenger av dine verdier og mål." (side 133)
En av oppgavene grunnleggeren av den positive psykologien og hans samarbeidspartnere tok for seg, var å finne ut om det var mulig å finne et slags minste felles multiplum hva angår dyder ved å gå gjennom alle de største religiøse og filosofiske tradisjonene. Gjennom dette arbeidet kom de frem til seks dyder, som ble bifalt av nesten samtlige av tradisjonene som spenner over en periode på tre tusen år (Aristoteles, Platon, Aquinas, Augustin, det gamle testamentet, Talmud, Konfusius, Buddha, Lao-Tze, Bushido, Koranen, Benjamin Franklin og Upanishadene (side 136):
* Visdom og kunnskap
* Mot
* Kjærlighet og medmenneskelighet
* Rettferdighet
* Måtehold
* Åndelighet og trancendens
Innholdet i noen av dydene kan riktignok variere fra kultur til kultur, og fra tradisjon til tradisjon, men kjernen i dem handler i bunn og grunn likevel om det samme.
I kapittel 9 tar Seligman for seg de såkalte signaturstyrkene. Det må skilles mellom talenter og styrker. Talenter er noe man enten har eller ikke har innenfor et område, og dette er det lite vi strengt tatt får gjort noe med. Styrker, som mer er trekk ved personligheten, kan vi derimot jobbe med for å forbedre. Seligman opplyser at det er mulig å gå inn på hans nettside - www.authentichappiness.org - og ta ulike tester for å finne ut hvor man har sine styrker. Boka "Evig lykke" inneholder for øvrig en rekke tester man kan benytte for å finne ut av det samme. Det er tale om 24 ulike styrker man kan måle, alle innenfor seks nevnte dydene ovenfor.
Kapittel 10 handler om arbeid og personlig tilfredshet. Det er forskjell på å ha en jobb som bare er en (rutine-)jobb, en jobb som er en karriere og en jobb som er et kall. Som Seligman sier på side 169: "Når du omformer jobben din slik at du kan anvende sine styrker og dyder hver dag, gjør du ikke bare arbeidet mer tilfredsstillende. Du forvandler en rutinejobb eller en fastlåst karriere til et kall."
Og dersom man tror at det bare er såkalt vellykkede karrierer med stor inntjening som kan blir et kall, så er dette riv ruskende galt. Det som er rett for den ene, trenger dessuten overhode ikke å ha relevans for en annen. Har man en signaturstyrke innenfor omsorg (altså kjærlighet og medmenneskelighet), kan det være den største lykke å få bruke seg selv i et yrke som krever denne egenskapen - bare for å nevne ett eksempel. Det er heller ikke slik at man kan forvente å være i flyt gjennom en hel åttetimers arbeidsdag. Snarere kommer flytopplevelsen i noen minutter av gangen, og den inntreffer når utfordringene man møter treffer perfekt på ens evner til å overvinne dem.
De fleste opplever flyt først og fremst på jobben, og i mindre grad i fritiden. Dette skyldes som regel at arbeid oppfordrer til konsentrasjon og minimalt med distraksjoner, og dette gjør at mange er mer engasjert på jobben enn de er hjemme. For mennesker som har en lite meningsfyllt jobb, men desto mer spennende fritidsinteresser, kan det imidlertid være omvendt. Interessant nok viser undersøkelser at den følelsesmessige stemningen de fleste befinner seg i når de driver med det som tar mest tid på fritiden, nemlig TV-titting, er en mild nedstemthet ... Dette taler for at man burde bruke fritiden mer aktivt enn passivt. (side 178)
Seligmans oppskrift for økt flyt er:
* Identifiser dine signaturstyrker
* Velg arbeid som tillater deg å bruke dem daglig
* Omform ditt nåværende arbeid slik at du får brukt signaturstyrkene mer
* Hvis du er arbeidsgiver, ansett medarbeidere som har signaturstyrker som stemmer overens med arbeidsoppgavene
* Hvis du er leder, gi rom for at ansatte kan få omforme arbeidet innenfor målsettingens grenser
På side 179 og utover følger noen avsnitt under overskriften "hvorfor advokater er så ulykkelige?". Dette fant jeg spesielt interessant grunnet mitt eget yrke. Seligman forklarer hvorfor spesielt advokater er så ulykkelige med at deres yrke består i innta en pessimistisk holdning - for på den måten å være føre var for sine klienter. Jo mer forsiktige og i forkant av katastrofer en advokat er, jo bedre jobb gjør vedkommende for sine klienter. Problemet er imidlertid at store talenter for pessimistisk tenkning ikke er gunstig for opplevelsen av lykke ...
Kapittel 11 handler om kjærligheten. På side 188 siteres David Myers: "Det finnes få lykke-indikatorer som er sterkere enn et nært, omsorgsfullt, likestilt, intimt og livslangt partnerskap med ens beste venn." Kvinner som befinner seg i stabile seksuelle forhold kommer f.eks. senere i overgangsalderen enn kvinner i ustabile forhold, og barn av foreldre som er gift, forblir selv gift og klarer seg bedre enn barn av skilte foreldre osv.
Det finnes i følge Seligman tre ulike kjærlighetsstiler; trygg, unnvikende og engstelig, og alle kan forutses gjennom det kjente eksperimentet med mor og barn som kalles "den fremmede situasjonen" (og som også er referert i Per Wallroths bok "Mentalisering" om tilknytning). Det ligger i sakens natur at mennesker med en trygg tilknytningsstil har større forutsetninger for å bli lykkelige. Trygge mennesker er bl.a. bedre på å gi partneren omsorg, de håndterer vanskelige hendelser bedre, har et bedre seksualliv og er også bedre på å fornemme den andres behov. Tilfredse par finner dessuten dyder hos sin make som de nærmeste vennene overhodet ikke får øye på (side 200), mens utilfredse par ser færre dyder hos hverandre enn deres nærmeste venner ser.
Kapittel 12 handler om barneoppdragelse, og her øser Seligman stort sett av egne erfaringer med sine fire barn. Barneoppdragelse handler i stor grad om å forsterke ønsket atferd og fjerne uønsket atferd, og her har det opp gjennom alle tider versert mange ulike teorier. Seligman - selveste eksperten på teoriene rundt lært hjelpeløshet - påpeker at lært hjelpeløshet ikke bare utvikles gjennom negative hendelser som er ukontrollerbare. Dessverre skjer det samme også når gode hendelser er ukontrollerbare. Og i vårt velferdssamfunn overøser vi barna med ros fordi vi tror at dette vil styrke deres selvfølelse. I stedet får vi blaserte og bortskjemte barn.
Det som skjer er at det Seligman kaller "en regelmessig diett av velmenende, ubetinget positiv oppmerksomhet" som regel medfører at barnet ikke klarer å lære av sine feil og suksesser.
"Kjærlighet, hengivenhet, varme og godt humør bør gis uten betingelser. Jo mer disse kommer til uttrykk, desto tryggere blir barnet ditt. Jo tryggere det er, desto mer vil det utforske og prøve å mestre. Men med ros er det en helt annen sak. Ros barnet ditt når det har gjort seg fortjent til det, og ikke bare for at han skal føle seg bedre. Avstem rosen i forhold til prestasjonen. Vent til hun faktisk har klart å få på plass alle brikkene i puslespillet, og få ikke denne bedriften til å fremstå som aldeles fantastisk. Spar de aller største uttrykkene for ros til de viktige anledningene ..." (side 217)
På side 218 sier han også noe meget klokt om straff:
"Straff, som skaper sammenheng mellom en uønsket handling og en ubehagelig hendelse, er et svært effektivt middel for å eliminere uønsket atferd. Hundrevis av eksperimenter viser dette, og straff er kanskje det mest effektive av alle verktøy når det gjelder atferdsendringer. Men i praksis er barnet ofte ute av stand til å forstå hva det blir straffet for. Frykten og smerten forbindes derfor med personen som står for avstraffelsen, samt med situasjonen som helhet. Når dette skjer, blir barnet generelt fryktsomt og hemmet. Barnet vil dermed ikke bare forsøke å unngå straffereaksjonen, men også den straffende forelderen."
Det er derfor av største viktighet når man bruker straff som ledd i oppdragelsen at man sørger for at barnet vet nøyaktig hvilken handling det blir straffet for.
Søskensjalusi florerer i familier der hvor omsorg og oppmerksomhet er knapphetsgoder som søsknene må kjempe om, men ikke i familier der dette ikke er tilfelle. Ved å involvere barna og spille på deres signalstyrker (f.eks. evne til omsorg) når et nytt barn ankommer familien, bygger man opp barna i stedet for at de skal føle seg truet. Dette er heldigvis noe de fleste har blitt mer oppmerksom på med årene.
En måte å bygge opp barnets optimismekompetanse på, er f.eks. å avslutte dagen med å snakke med barnet om det beste det har opplevd i løpet av den dagen som har passert. Dermed trener man barnet opp til å fylle hodet med positive tanker - en evne som senere kan komme til å virke som en buffer mot negativitet og i verste fall tendenser til depresjon.
I kapittel 13 oppsummer Seligman med at det er mange og svært forskjellige veier til ekte lykke. Det finnes hovedsaklig tre forskjellige slags positive følelser (fortidsrettede, nåtidsrettede og fremtidsrettede). Positive følelser knyttet til nåtiden kan deles i to; de flyktige nytelsene og de mer varige tilfredsstillelsene. Ved å benytte våre signaturstyrker så ofte som mulig, kan vi oppnå ekte lykke og rikelig med tilfredsstillese. I kapittel 14 har han fått med noen tanker rundt mening og formål, og påpeker at et liv med mening tilfører ytterligere en bestanddel i livet.
Bakgrunnen for at jeg har valgt å lese Seligmans bok om "Ekte lykke" er at jeg har valgt å ta et kurs på BI i vår som heter Coaching (II) - mentoring og positiv psykologi. I og med at Seligman var en foregangsmann og grunnlegger av den positive psykologien på slutten av 1990-tallet, synes jeg det er viktig å kjenne til hans teorier på området. Boka er meget godt skrevet, inneholder rikt med eksempler og er svært personlig ved at forfatteren deler raust av egne erfaringer - både på godt og vondt. Her er både tabber og suksesser tatt med - alt for å bidra til økt læring og erkjennelse. Ingen lettvinte løsninger presenteres; til det er temaene for komplekse og sammensatte. Fra tidligere har jeg lest om flere av eksperimentene det er vist til, og spesielt Csikszentmihalyis flowmodell, Seligmans teorier rundt lært hjelpeløshet og dette med signaturstyrker er kjent fra andre lærebøker jeg har vært gjennom tidligere. Sånn sett var det spennende å lese om dette i en noe annen kontekst enn tidligere. Det aller mest spennende ved boka var likevel teoriene rundt optimisme og pessimisme, og hva dette gjør med mennesker, herunder at det faktisk er mulig å gjøre noe for å endre et uheldig tankemønster. Under det hele ligger teorien bak kognitiv terapi - at man gjennom å observere sitt eget negative tankemønster kan disputere sine egne tanker og få til en varig endring - med store konsekvenser for egen opplevd lykke. Dette er en bok jeg med stor sikkerhet kommer til å vende tilbake til mange ganger senere i livet. Jeg synes den er så godt skrevet, så pedagogisk, så interessant og så nyttig at jeg ikke er i tvil om at den fortjener terningkast seks. Boka kommer til å inngå blant mine favoritter!
Utgitt: 2002
Originaltittel: Authentic happiness
Utgitt i Norge: 2009
Oversatt: Thor Magnus Tangerås
Forlag: Universitetsforlaget
Antall sider inkl. apendix og noter: 310
 |
| Martin Seligman |
