Ingvard Wilhelmsen: "Det er ikke mer synd på deg enn andre - En bok om ansvar og frigjøring"

Om å ta ansvar for eget liv

Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) er professor ved Institutt for indremedisin ved Universitetet i Bergen. Han er spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri, og han er dessuten veileder i Norsk Forening for Kognitiv Terapi - bare for å nevne noen av hans bragder. Han har skrevet en rekke bøker om temaet kognitiv terapi - bl.a. "Kongen anbefaler - holdninger til folket" og "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi". Forfatteren har siden 1996 drevet en Hypokonderklinikk, hvor han tilbyr pasienter noen timer med kognitiv terapi. 

"Betydningen av å ta ansvar for sitt eget liv kan etter min mening ikke understrekes sterkt nok. Det er mange ting i livet vi ikke kan eller skal ta ansvar for. Det gjelder alt som er utenfor vår kontroll, for eksempel andre menneskers valg, hvilken oppdragelse vi får, naturkatastrofer, været, ulykker som skjer; kort sagt det meste her i verden. Men hvordan vi forholder oss til alt som skjer, hvilke valg vi selv gjør og hvordan vi velger å leve vårt liv, det må vi ta ansvar for. Det vil si, vi må ikke. Vi gjør som vi vil. Jeg har møtt mange mennesker som vegrer seg for å ta dette ansvaret. Det kan jeg godt forstå. Det kan føles tungt og ensomt å være ansvarlig for livet sitt, med alle konflikter vi kan vikle oss inn i eller blandes opp i ... Vi kommer likevel ikke unna. Ikke hvis vi vil være oppegående, voksne mennesker. ...

Denne boken er spesielt beregnet på mennesker som har låst seg fast i en offerrolle, som ofte innebærer en forklaring på egne vanskeligheter og ansvarsfraskrivelse. Et offer forklarer sine problemer med ting som har skjedd i fortiden, en uløselig situasjon eller andre andre mennesker. Man føler seg låst, og det er ingenting man kan gjøre med det." (side 7)

I boka "Det er ikke mer synd på deg enn andre" tar forfatteren utgangspunkt i en konkret pasienthistorie som handler om Berit. I min omtale av denne boka kommer jeg ikke til å gå inn på hennes historie, men i stedet forholde meg til det som har overføringsverdi til mer generelle vanskeligheter man kan støte på i løpet av livet. 

Forfatterens store baktanke med boka er å få folk til å innse at de selv har ansvar for hvordan de reagerer på ting som hender dem. Når vi møter andre mennesker som har vært gjennom mange vanskeligheter, mener han at vi bør tenke oss litt om mht. hvordan vi møter slike mennesker. Det vanligste er å gi folk en overdose med empati, slik at "de marinerer seg i elendigheten sin". Dette hjelper ingen!

Fra side 27 og utover i boka skriver Wilhelmsen om offerrollen. En offerrolle innebærer på mange måter en hel del fordeler - bl.a. at offeret kan oppføre seg akkurat slik han eller hun ønsker. Det er så mye aggresjon i en offerrolle og dette kan i blant leves ut i det helt ekstreme. Dersom man i stedet skal ta ansvar for livet sitt, må man faktisk ta hensyn - både til seg selv og andre - og man kan ikke lenger skylde på fortiden, foreldrene eller noen andre. Det er offeret som bestemmer hvor såret eller krenket man skal føle seg etter at man har opplevd at noen har krenket ens grenser. Når andre møter en med en grenseløs, ikke-konfronterende empati, kan dette bidra til å forsterke en offerrrolle. Når man f.eks. kan få seg til å kreve økonomisk kompensasjon for mindre traumer på jobben eller i andre sammenhenger, da har man antakelig kommet så langt at det å være krenket nærmest er blitt en karrierevei. (side 30)

Wilhelmsen mener at poenget med terapi er å hjelpe pasienten til å forstå hva han/hun holder på med. Han opererer med begrepet "metakognitiv terapi", som handler om "tanker om tanker", eller refleksjon omkring egne holdninger og tanker. Kognitiv atferdsterapi er opprinnelig utviklet av Aaron Beck i USA på 1970-tallet. 

"Begrepene "kognitiv terapi" og "kognitiv atferdspreget terapi" dekker i norsk språkbruk som regel det samme. En kognitiv terapeut forkuserer på pasientens kognisjoner; det vil si automatiske tanker, oppfatninger, refleksjoner og grunnholdninger, og terapeuten fortolker og forstår pasientens problemer i lys av dette. Terapien er fokusert og tidsbegrenset. ...

Man kan i kognitiv terapi ta utgangspunkt i en konkret hendelse eller situasjon, og så analysere hvilke automatiske tanker og følelser pasienten fikk i denne situasjonen. Poenget er å finne de underliggende holdninger, ofte kalt skjemaer, som kan være mer eller mindre funksjonelle eller uhensiktsmessige." (side 33)

Dersom noen få timer med terapi skal ha noen hensikt, må pasienten i følge Wilhelmsen være motivert, problemstillingen må være klar og konkret og pasienten må ikke ha et for sterkt lidelsespress. Kognitiv terapi er kontraindisert ved dype melankolier og alvorlige depressive lidelser. 

Forholdet mellom empati og konfrontering er helt sentralt. Med konfrontering menes at terapeuten påpeker noe pasienten ikke umiddelbart ser. Det er imidlertid av avgjørende betydning at den som konfronterer er i besittelse av empatiske evner - ellers blir det feil. Det finnes mange teknikker man kan bruke når man konfronterer pasienten. En måte å gjøre det på er å få pasienten selv til å si holdningene eller meningene sine høyt, og så begrunne dem. Ofte vil de selv skjønne - bare gjennom å si noe høyt - at de er på villspor eller at holdningen eller oppfatningen er temmelig "syk". 

Noe alle som lider av angst må ta stilling til, er hvorvidt man er villig til å leve med usikkerhet eller ikke, dvs. om man er villig til å leve med og ta risiko. Dersom man er overdrevent bekymret, kan man faktisk utvikle en angstlidelse. Dette krever mye kreativitet, masse fantasi og at man er "god på" å katastrofetenke. 

Det viktigste ved kognitiv terapi er å hjelpe pasientene til å forstå at de alltid har flere valgmuligheter - ikke bare det ene som de har låst seg fullstendig fast i. "Hjelper det å forberede seg på det verste, gruble, bekymre seg, søke forsikring ved å spørre andre? Vil noe av det jeg holder på med faktisk redusere risikoen for alvorlige ulykker, sykdom eller død?" (side 59) Det kan jo faktisk hende at man "øver" på feil katastrofe ... Og hvor mange sorger skal man egentlig ta på forskudd? Problemet er jo at livet er så uforutsigbart og mangfoldig at prosjektet fort kan bli veldig omfattende, for ikke å si umulig ... 

Et annet forhold som er  særdeles interessant er at vi mennesker har en tendens til å undervurdere hva vi tåler. Når vi tenker på fæle ting, er det ikke uvanlig å tenke at "det kommer jeg aldri til å tåle, klare, overleve ... " etc. Mens saken er den at vi tåler det meste når vi faktisk står overfor ekte - ikke tenkte - problemer!

"Tanker er bare tanker, og som sådan ikke så veldig interessante eller virksomme." (side 63)

"De siste 15-20 år har en gammel meditativ tilnærming, "mindfulness", på norsk oftest kalt "oppmerksomt nærvær", fått økende fokus også i Norge (Binder og Vøllestad, 2010). Oppmerksomt nærvær betegnes gjerne som en sinnstilstand, og metodene man benytter seg av for å kunne oppnå denne tilstanden kalles oppmerksomhetstrening. Oppmerksomhetstrening er øvelser som hjelper oss å være til stede i øyebliket, og hovedelementene er innsiktsmeditasjon, kroppsskanning og yoga (Kroese, 2005)." (side 77)

Poenget er å være heller enn å gjøre. Metoden er svært anvendbar i kognitiv terapi, og øker bevisstheten rundt egne følelser idet de oppstår, mens man øver seg på en ikke-dømmende oppmerksomhet overfor tanker og følelser. For å motvirke grubling over negative tanker, øver man på å slippe dem - "let go". (side 78)

Dialektisk atferdsterapi er utviklet av Marsha M. Linehan for pasienter med ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline), og handler om å sette teser opp mot antiteser, noe som igjen vil føre til en syntese, dvs. noe som leder til et nytt nivå av forståelse. "I stedet for å bli overveldet av intense negative følelser øver pasientene på å observere, beskrive, akseptere og etter hvert regulere dem. Det er forskjell på å observere en trist følelse og å være trist, eller bli oppmerksom på en selvkritisk tanke og å være selvkritisk." (side 79)

Fra side 99 og utover i boka skriver Wilhelmsen om forskjellene på selvbilde, selvfølelse og selvtillit, mens han i kapittelet forut beskriver forskjellene mellom skam og skyld. Jeg nøyer meg med å vise til dette. Derimot vil jeg redegjøre mer nøye fra kapittelet om personlighet og personlighetsforstyrrelser (side 114 flg.). 

Vår personlighet er summen av våre tanker, og innbefatter kognisjoner (strøtanker, automatiske tanker, meninger, holdninger, vurderinger, leveregler, grunnantakelser og visjoner), våre følelser/emosjoner og vår atferd. 

Personlighetstrekkene som man opererer med i dag kalles ofte "femfaktormodellen" eller "the big five" (McCrae og Costa, 1987 og 1997), med følgende fem store trekk eller domener:

1. Ekstroversjon - er man utadvendt eller innadvendt, tilbøyelig til å søke ytre spenning og sosial deltakelse, eller mer opptatt av sitt indre liv?
2. Medmenneskelighet - er man varm, tillitsfull, vennlig, opptatt av relasjoner - eller kald og saksorientert? - er man føyelig og medgjørlig, skårer man høyt her.
3. Planmessighet - er man ryddig, tenksom, har god impulskontroll - eller er man uansvarlig og impulsstyrt? - er man systematisk og opptatt av orden, selvdisiplin og er pålitelig, skårer man høyt her. 
4. Nevrotisme - er man emosjonelt ustabil, irritabel og urolig - eller har man stor grad av indre ro? - hvis man skårer høyt her, har man en tendens til depresjon
5. Åpenhet for erfaringer - er man åpen for nye inntrykk og erfaringer, er fantasifull og åpen for alterantive muligheter? 

Wilhelmsen er også innom den velkjente modellen Joharis vindu, som bl.a. opererer med at vi alle har noen blinde flekker - noe andre merker, men som vi selv ikke er klar over. 

Hva er så forskjellen på en normal person og en person med personlighetsforstyrrelse? I psykiatrien snakker man om personlighetsforstyrrelse "dersom personlighetstrekkene får svært uheldige konsekvenser for arbeidsliv, familieliv eller generell psykisk helse og fungering i samfunnet". (side 120)

Personlighetsforstyrrelser anses ikke som sykdom, men handler om uhensiktsmessige personlighetstrekk, "ofte definert som et varig mønster av indre opplevelser eller atferd som avviker markert fra det som forventes i den kulturen man lever i". (side 121) Det handler mao. om normale trekk som er gått for langt, og som derved er blitt et stort problem. Wilhelmsen mener i motsetning til hva mange tror at personlighetsforstyrrelser kan behandles, men at det kan ta lang tid og by på mange utfordringer. 

I bokas nest siste kapittel tar Wilhelmsen for seg bipolar lidelse. Dette hører blant de såkalte affektive lidelsene, dvs. stemningslidelsene. Det er vanlig å skille mellom bipolar type 1 og bipolar type 2. I tillegg snakker han om cyclotymi. Type 2 er en mildere utgave av bipolar lidelse. Man sier gjerne at type 1 er biologisk betinget eller har en genetisk komponent, mens type 2 handler mer om hypomani, en tilstand som ikke går så langt som mani. Blant annet har pasienten ingen psykotiske symptomer eller sykelige storhetsidéer, slik som er vanlig for type 1. 

På side 134 kommer Wilhelmsen inn på noe jeg fant interessant:

"Det har lenge vært en oppfatning at pasienter med psykiske lidelser har hatt en vanskeligere barndom eller oppvekst med flere traumer enn andre. Dette hadde sin bakgrunn i at man hadde intervjuet de med store problemer oftere og mer nøyaktig enn de som klarte seg uten å måtte oppsøke hjelpeapparatet. Det har etter hvert kommet mange studier som viser at de fleste pasienter som utsettes for barndomstraumer eller vokser opp i dysfunksjonelle familier klarer seg utmerket, og likeledes at de færreste av dem som opplever krig eller krigslignende tilstander utvikler såkalt post-traumatisk stresslidelse (McNally, 1999). Det finnes mange "løvetannbarn". Normalt liv er fullt av problemer. Menneskene er utstyrt med en rekke muligheter for å takle vanskeligheter, og det forskes for tiden mye på det som på engelsk kalles "resilience", som betyr motstandskraft eller overlevelsesevne." 

Nok en gang har jeg lest en utrolig spennende bok om kognitiv atferdsterapi ført i pennen av Ingvard Wilhelmsen! Ved hjelp av levende eksempler gjør han stoffet mer tilgjengelig for sine lesere. Dette er en bok jeg kommer til å finne frem til hver gang jeg lurer på noe i fremtiden. Min tilnærming er kognitiv atferdscoaching, og det meste av det Wilhelmsen skriver om, har stor overføringsverdi til coaching, selv om man innenfor coaching ikke jobber med pasienter, men klienter eller coachi´er. Hvis det er noe som trekker litt ned i forhold til helhetsinntrykket mitt av boka, så er det at jeg synes det ble altfor mye om Berits historie. Jeg tror jeg ville funnet det mer interessant dersom eksemplene hadde vært hentet fra flere ulike pasienthistorier, nettopp slik han så glitrende gjør i sine øvrige bøker.  Likevel er jeg ikke i tvil: det blir terningkast fem også denne gangen!

Utgitt: 2011
(Min utgave er fra 2012 - 4. opplag)
Forlag: Hertervig Forlag 
Antall sider: 150

Ingvard Wilhelmsen

Øyvind L. Martinsen (red.): "Perspektiver på ledelse"

Forskningsbaserte ledelsesteorier for viderekomne

I boka "Perspektiver på ledelse" finner man artikler om lederskap, myter og fakta om det å være leder, forskjellen på administrasjon og ledelse, fra transaksjonsledelse til transformasjonsledelse, situasjonstilpasning som lederstrategi, temaet kvinner og ledelse i Norge, om organisasjonsendringer, makt, innflytelse og påvirkning og sist men ikke minst om spesielle former for ledelse. Inn under kapittelet om spesielle former for ledelse er det to former for ledelse som omtales; selvledelse og teamledelse. Det er spesielt selvledelse jeg har vært opptatt av i første omgang. Dette kapittelet er skrevet av Øyvind L. Martinsen og utgjør ca. 30 sider av denne 377 sider boka, som jeg absolutt har som målsetning å få lest fra perm til perm.

I dagens informasjonssamfunn og på arbeidsplasser preget av kunnskapsmedarbeidere, er det ikke lenger slik at lederen fremstår som den allvitende og "sterke mann" som kan og vet alt. Gamle ledelsesformer passer derfor ikke inn i et slikt arbeidsmiljø, og det er her selvledelse som ledelsesstrategi har sin misjon.

"Medarbeidere kunne tidligere ses på som brikker i organisasjonens streben etter å oppnå resultater, mens medarbeidere innen et selvledelsesperspektiv blir aktive og medansvarlige for organisasjonens arbeid knyttet til planlegging, beslutningstakning og evaluering. Konsekvensene av dette er betydelig større handlingsrom, men også mer ansvar og frihet for medarbeidere enn det man har vært vant til." (side 326)

Selvledelse og teoriene rundt dette er solid forankret både i teori og forskning, og er ikke en ny "fancy" metode eller teknikk som har poppet opp som en boble i moderne ledelseslitteratur. Sims og Manz har skrevet en rekke bøker om temaet, og Neck og Houghton er svært sentrale i den internasjonale forskningen rundt temaet selvledelse. 

Helt sentralt i et selvledelsesperspektiv er ferdigheter som klassifiseres som henholdsvis atferdsstrategier og kognitive strategier. Atferdsstrategiene er rettet mot effektivisering av arbeidet, mens de kognitive strategiene er rettet mot å minske de mentale hindrene vi måtte ha for å effektivisere arbeidet. "Hovedmålene med metodene er å gjøre oss mer selverkjennende, rasjonelle og målrettede." (side 333)

Både atferdsstrategiene og de kognitive strategiene skal altså medvirke til å øke vår selvopplevde mestringsevne, slik at vi i større grad visualiserer våre mål - i motsetning til at dysfunksjonelle tanker blir en slags selvoppfyllende profeti. Selvledelse handler om evnen til å verdiforankre, planlegge og gjennomføre målrettet atferd. I den forbindelse er det verdt å merke seg Banduras teorier rundt begrepet selvopplevd mestringsevne (self-efficacy), som går på personlige  forutsetninger for effektiv atferd. En felle kan imidlertid være at man får for stor tro på egen mestringsopplevelse, slik at man gyver løs på for komplekse oppgaver uten å ha de rette forutsetninger for å løse disse på en tilfredsstillende måte.

"Selvledelse dreier seg om å bli bevisst egne behov, om å bli bevisst andres behov og de rammer som omgir oss, og om å skape den rette balansen mellom disse. Verdiavklaringen er utgangspunktet for dette og dreier seg om selvsransakelse på grunnleggende områder av livet. Hva vil jeg, hva bør jeg, og hva gjør jeg, er de mest sentrale spørsmålene." (side 334)

For å bli god på selvledelse er det viktig å formulere konkrete mål, som er enkle å måle og evaluere. "Å gjøre så godt jeg kan" er ikke et klart nok definert mål. Målsetningene må være mer presise enn som så. "I dag skal jeg skrive xx antall vedtak", eller "jeg skal lese xx sider" er det som må til for at det skal være realistisk å nå et mål. Dersom man stadig opplever at man avsporer, bør man antakelig inkludere litt tid til avsporing i sine planer, som en slags belønning underveis. På den måten blir det mer realistisk å klare å nå de mål man har satt seg. 

Dersom man ikke klarer å bli så effektiv som man har satt seg som mål, er det betimelig å stille spørsmål ved hvordan man egentlig jobber. Det hele kan dessuten handle om at man ikke helt klarer å strukturere omgivelsene sine, og bør ta noen andre grep for å forhindre uhensiktsmessige distraksjoner i sin hverdag. Kanskje bør man også tenke nærmere på hva som motiverer en når det kommer til stykket.

Forfatteren bruker også tid på å reflektere rundt temaet kognitive teknikker. Begrepet "kognitiv" beskriver alle sider ved menneskets tenkning. Det er viktig å jobbe med måten man tenker på, holdningene til det man gjør, særlig de tanker og holdninger som gir mental motstand. I faglitteraturen snakker man om dysfunksjonelle tanker (jf. Burns 1999), samt det man kaller automatiserte tanker, det vil si tanker man ikke er seg selv bevisst at man tenker. Kognitiv terapi handler om å bli bevisst slike tanker, for derigjennom å kunne gjøre noe med dette. Typisk er f.eks. når en situasjon fremkaller voldsomme følelsesmessige reaksjoner som ikke står i forhold til det som angivelig utløste dem. Da handler det mest sannsynlig om noe helt annet enn situasjonen der og da, men om en "bagatell" som har utløst en latent sårhet hos den andre. For å få bukt med automatiserte tanker og handlingsmønstre, er det viktig å observere seg selv og sine tanker, slik at man en annen gang kjenner dem igjen og stopper dem før man lar dem få konsekvenser eller komme til utløp på en lite hensiktsmessig måte.

Alle mennesker har indre dialoger gående med seg selv, og dersom man f.eks. er pessimist, optimist eller realist, bør man se sine tanker i forhold til dette. Negative tanker kan fort bli en selvoppfyllende profeti. Man visualiserer et negativt mål, og det er akkurat dette man får. Desto mer spennende med positive tanker!

Helt til slutt tar Martinsen for seg viktige forutsetninger for å innføre selvledelse. Dette krever nemlig at lederen overlater større deler av styringen til sine medarbeidere. Det første lederen må spørre seg er hvorvidt forutsetningene for selvledelse rent faktisk er til stede på hans/hennes arbeidsplass. Hvilke medarbeidere har man? Og hvilken forpliktelse føler medarbeiderne til sin arbeidsplass? Her skilles det mellom tre ulike former for forpliktelser: normativ, vedvarende og følelsesmessig forpliktelse. En viktig faktor er dessuten personlig selvstendighet, eller det man innenfor psykologien kaller autonomi. 

Det som for øvrig fremgår av ulike studier er at når ledelsesstrategiene som brukes inneholder lav grad av styring, så vil personer med høye ferdigheter i selvledelse skåre høyere på målinger av jobbtilfredshet - noe som igjen vil påvirke effektivitet og prestasjoner i en gunstig retning. Men: enkelte forutsetninger må nødvendigvis være til stede for at dette skal kunne skje. Tidligere har jeg lest om personlighetstrekkene som inngår i "the big five", hvor samvittighet er en svært sentral egenskap. Mest sannsynlig er dette nesten en forutsetning for å slippe medarbeiderne så fri som selvledelse forutsetter ....

"Etter denne gjennomgangen av teori, metoder og forskning knyttet til selvledelse kan leseren se at selvledelse, med noen modifikasjoner, kan representere en alternativ styringsform i enkelte organisasjoner. Å utvikle selvledelse kan derfor være verdifullt når forholdene ligger til rette for det. Å jobbe med selvledelse i praksis innebærer for den enkelte likevel at man må vie seg til oppgaven og øve på selvledelsesmetodene. All læring krever innsats, og å jobbe med selvledelse er ikke noe unntak. Enkelte er allerede dyktige i selvledelse, men kan kanskje bli enda bedre. Gitt dette, og i henhold til forskningsresultatene så langt, kan det være grunn til å forvente at både selvledelse og selvledelsestrening kan føre til høyere effektivitet og høyere trivsel blant medarbeiderne.

Økt dyktighet i selvledelse kan føre til større effektivitet individuelt og i teamsammenheng (gitt visse forutsetninger), og selvledelse kan føre til større tilfredshet i jobben. Og det kan i noen grad være mulig å lære selvledelse. Dette er oppløftende resultater, men videre forskning er nødvendig, ikke minst når det gjelder positive effekter av selvledelse i ulike bransjer." (side 351)

Sjelden har jeg vært borte i en lærebok med et så konsist og "to the point"-budskap som i denne. Dette har gitt meg lyst til å lese resten av boka etter hvert, fordi det er mye nyttig og interessant lærdom å hente om moderne ledelse her. Viktige bidragsytere i boka er Bernard M. Bass, Henry Mintzberg, Geir Thompson, Astrid M. Richardsen, Laura E.M. Traavik, Gary Yukl, Robert P. Vecchio og Kjell B. Hjertø - bare for å nevne noen. Dessuten står Øyvind L. Martinsen bak flere av kapitlene som berører effektivitet  og kompetansestyring. Ut fra det inntrykket jeg har fått, synes jeg denne læreboka i ledelse fortjener toppscore!

Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal Akademisk
Antall sider: 377

Øyvind Lund Martinsen er professor på BI i Oslo

Randi B. Noyes: "Kunsten å lede seg selv"

Om å ta styringen over egne følelser

Randi B. Noyes (f. 1947) er norsk coach, forfatter, konsulent og foredragsholder. Dessuten er hun grunnleggeren av Leadership International Inc., som er et konsulentfirma innenfor selvledelse. Aller mest kjent er hun for boka "Kunsten å lede seg selv - Få gjennomslagskraft med din emosjonelle intelligens". Denne fikk sølvprisen for årets bok (Book of the Year Award) i kategorien "business" i USA i 2001. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.)

Herværende bok, som opprinnelig utkom i 1995, er en omarbeidet og redigert utgave av Noyes´ første bok, og har undertittelen "Ny innsikt - bedre gjennomslagskraft". Ideen til boka fikk hun etter at hun mislyktes med alt hun drev med. Ekteskapet havarerte, forretningen hennes gikk dukken, vennene orket ikke å høre på sutringen hennes og det meste så i grunnen nokså svart ut. Etter å ha kommet seg videre - gjennom å sette seg et mål og så visualisere dette - er hun imidlertid overbevist om at de fleste som virkelig vil, kan skape seg det livet de ønsker. Det koster å ta styringen, men det koster mer å la det være. "Du er selv daglig leder, administrerende direktør og styreleder i ditt eget liv!" Noyes mener at det er mulig å bryte ut av den fasttømrede sirkelen mange sitter fast i, og finne veien til et mer meningsfylt liv. En av nøklene er å få tak i sin egen motivasjon. Hva gjør deg virkelig begeistret? Hva er du skikkelig god på? 

De fleste av oss har lært å tenke på en slik måte at vi holder oss borte fra det vi virkelig drømmer om. Derfor er det viktig hele tiden å forbedre tankesettet vårt. "Ellers kan tyngdekraften lett ta over", sier forfatteren. Ved å få tak i mer av seg selv, kommer man også nærmere det man egentlig føler gir en noe. Dersom man har en god relasjon til seg selv, er det enklere å bygge gode relasjoner til andre mennesker - både privat og profesjonelt. I denne forbindelse er emosjonell intelligens viktig. IQ har i moderne tid vært en målestokk på hvor intelligent man er, men dette forteller kun hvor man står i forhold til gjennomsnittet  og i forhold til de problemstillinger som til en hver tid inngår i en såkalt IQ-test. Høy IQ gir ingen garanti for at man blir et lykkelig menneske. Heller ikke mht. at man skal lykkes i det man gjør. Uten EI (emosjonell intelligens) kommer man imidlertid til kort ... EI handler om å resonnere med og om følelser. Og fremfor alt handler det om å gjenkjenne, forstå, håndtere og styre våre følelser for å tenke bedre, og derved påvirke oss selv og andre. Mens f.eks. diskusjoner om ledelse handler om andres oppførsel, handler EI om at vi begynner med å lede oss selv. Følelser er i følge forfatteren nøkkelen til en persons lederevner. Store ledere har ikke bare evnen til å forholde seg empatisk til andres følelser, men også til å gjenkjenne og håndtere sine egne følelser bevisst og konstruktivt.

Gjennom boka introduseres vi for ulike tilnærminger til dette med selvledelse, som i bunn og grunn handler om å oppnå et avklart forhold til sine egne følelser. Dersom følelsene er en masse grumsete greier man ikke får skikkelig tak på, vil man fort sitte fast i uheldige automatiserte tanke- og reaksjonsmønstre. De fleste av oss har sikkert opplevd at det vi anser som en bagatell har utløst en voldsom reaksjon hos et annet menneske - et menneske som legger all skyld på oss fordi de reagerer som de gjør, som om det var vår feil og vår alene. En slik reaksjon kan i verste fall ødelegge et vennskap - hos den som reagerere med et voldsomt sinne fordi vedkommende legger all skyld på den andre, og hos den som får skyldebøtten, som opplever det hele som helt uforståelig og noe man ikke med sin beste vilje klarer å se at man er skyld i. Og så handler det hele om at den som blir sint kanskje heller ikke forstår hva som skjer - men bare handler ut fra en refleks, basert på helt andre ting som har bygget seg opp inni vedkommende over lang, lang tid - i verste fall gjennom et helt liv. Uten å skjønne det trykket vi altså på en knapp vi ikke ante var der, men som utløste et skred av følelser, bebreidelser, sinne - og beskyldninger om at det er vi som er ansvarlig for dette ... Dette mennesket vil ikke komme videre før man gjør noe med sine automatiserte tanker og handlingsmønstre, og veien dit handler om å bli bedre kjent med seg selv og sine følelser, kjenne på dem, sortere dem, analysere dem - for derigjennom å bryte gamle, tilvendte mønstre. Det handler også om å ta styringen over sine indre dialoger og om å sette seg mål. Selv om forfatteren ikke bruker begrepet kognitiv terapi, er det dette det handler om - dvs. ulike kognitive strategier.

Jeg har lyst til å sitere noe fra Bokklubbens presentasjon av boka:

"Til forskjell fra mange andre bøker prøver ikke forfatteren av denne boken å forandre deg. I stedet ber hun deg se på ditt eget indre for å finne og bruke dine sterke sider. Boken bygger på fire prinsipper som et fundament for et lykkelig og suksessrikt liv både personlig og yrkesmessig:

1. Sats på dine sterke sider - unngå det middelmådige, gå for det du brenner for
2. Ta ansvar for ditt eget liv - med alt det innebærer av frihet, valg og konsekvenser
3. Vær tro mot deg selv - kjenn dine dypeste ønsker, mål og verdier
4. Bruk din emosjonelle intelligens - ved å ta i bruk følelsene, vil du også kunne foreta bedre valg"

Etter hvert har jeg lest en del litteratur om selvledelse, kognitiv terapi, indre dialoger, visualisering, hvordan ta styringen i eget liv og bli et lykkeligere og mer tilfreds menneske, og faget jeg for tiden tar på BI har ytterligere styrket min interesse for disse temaene. Felles for disse bøkene er at ingen av dem - heller ikke denne - foregir at det er enkelt å endre gamle mønstre. Dette er ikke en selvhjelpsbok på 1-2-3, som gir lettvinte løsninger og et lykkeligere liv rundt neste sving. Dersom man sitter fast i massive inngrodde handlingsmønstre, tror jeg heller ikke at en bok nødvendigvis er tilstrekkelig for å komme videre. Da må man nok veien om terapi. Det en bok som dette derimot kan være til stor hjelp for, er for alle oss andre som i større eller mindre grad har noen hang-ups vi med fordel kan begrave en gang for alle, samt at boka kan åpne våre øyne for å forstå hva som noen ganger skjer med andre. Jeg opplevde i alle fall at jeg lærte noe nytt ved å lese Noyes´ "Kunsten å lede seg selv"! Jeg synes boka fortjener terningkast fem!

"Så sikkert som at emosjonell intelligens er vitenskapelig fundert, er det også en kunst å kunne utnytte den, Denne boka gir et innblikk i den kunsten. Boka er informativ, personlig,  inspirerende og provoserende, samtidig som den er full av anekdoter og hendelser fra det virkelige liv." 
- John D. Mayer, professor i psykologi, University of New Hampshire

Utgitt: 1995
Denne utgaven: 2006
Forlag: Cappelen
Oppleser: Per Frougner
Spilletid: 5 t 37 min.

Randi B. Noyes

Anne-Mette Røsting: "Mulighetsloven"

Allways look on the bright side of life ... 

Med disse ordene - "Always look on the bright side of life" innleder Anne-Mette Røsting sin bok "Mulighetsloven". Litt forenklet mener hun at det finnes to hovedveier i livet. Man kan velge veien i lyset fylt med gleder og flere muligheter, eller man kan velge den mørke veien der negativitet og problemer står i fokus.

De fleste ønsker et godt liv fylt med mye positivitet, men ender likevel med å bli sin egen verste fiende som fokuserer på problemer, det negative, alle hindringene, alt som ikke er mulig ... Men det må ikke nødvendigvis være slik en gang for alle. Boka "Mulighetsloven" viser at det er mulig å snu i tide. Og filosofien er tilsynelatende svært enkel, skjønt jeg tror at veien dit nok vil være hardere for enkelte enn for andre (men absolutt ikke umulig!). Det er så enkelt som at det du velger å fokusere på - bevisst eller ubevisst - er nettopp det du får mer av. Dersom du altså velger å fokusere på det negative, vel, så er det nettopp det negative du får mer av. Fokuserer du derimot på det positive, så vil du få mer av dette. Det blir en slags selvoppfyllende profeti.

Det hele handler ikke om å komme i et modus hvor du forherliger deg selv og dine valg, muligheter, fortreffeligheter eller lignende, og risikerer "å ta av". For de aller fleste av oss har livet mye godt handlet om at hensynet til andre går foran oss selv, at vårt selvkritiske jeg setter hindringer i veien for oss og at vi gir opp før vi har prøvd på de tingene vi virkelig ønsker oss. I den konteksten er det Røsting kaller "mulighetsloven" et viktig korrektiv i forhold til at vi må bli mer sjef i eget liv. Dette handler også dypest sett om å ta ansvar for egne handlinger og følelser, og ikke gjøre seg selv til et hjelpeløst offer som legger skylden for det meste på andre. Vi har selv et ansvar!

Røsting trekker frem et par eksempler på hvordan galt fokus kan gjøre at man hele tiden repeteter sine egne uheldige valg, i stedet for å løfte blikket og sette fokus på det vi virkelig ønsker oss. F.eks. er det noen ganger forunderlig å se hvordan noen velger samme type partner gang på gang, kanskje en som slår eller som ikke er helt god. Dypest sett handler kanskje dette om at man ikke tror man fortjener bedre, men like så sannsynlig er det at noe av årsaken er at vedkommende ikke har satt seg ned og tenkt gjennom hva man egentlig ønsker seg i en partner, og så ha stålfokus på dette. Og tenk på foreldre som synes man ikke besøker dem ofte nok, og som hver gang man er i kontakt med dem, kommer med en hel masse bebreidelser om hvor lite man besøker dem. Besøker barna sine foreldre oftere av den grunn? Nei, tvert i mot! Et endret fokus på hvor koselig det er når man faktisk besøker foreldrene - og vips! så får barna faktisk lyst til å besøke dem oftere ... Har man bestemt seg for at et menneske er slik eller sånn - en gang for alle, kanskje basert på en hendelse eller to - så fratar man seg selv mest sannsynlig en masse gleder som man kunne ha oppnådd i samhandling med nettopp dette mennesket. Svært få ting her i livet er enten - eller, svart eller hvitt. Så enkelt ... og kanskje så vanskelig? Røsting har et råd: Prøv! Og se hvilken effekt det får!

Mange har sikkert opplevd å bli kalt egoistisk når man velger det man har mest lyst til. Men hva er egentlig egoisme? Hun mener egoisme er en hensynsløs og irrasjonell adferd, som ikke har mye å gjøre med at man velger det man har lyst til. Man er kun seg selv når man velger på bakgrunn av det man ønsker og har behov for. Alle mennesker er individuelle og det finnes ikke to helt like liv. Nettopp derfor er det helt i orden at hver i sær har sine helt spesielle behov. Hver av oss er helt enestående og det er du som er den viktigste i ditt liv. Det kan aldri være egoistisk å ta vare på seg selv. Begrepet egoisme brukt i betydningen av å handle i egen interesse, dvs. å være egennyttig - å ha nytte av egne handlinger - er sånn sett livets etikk. Etikk handler om verdier, og verdier kan ikke eksistere uten livet. Et liv hvor man ikke handler ut fra egne ønsker og behov, er ganske enkelt ikke bærekraftig i lengden. Røsting oppfordrer deg derfor til å si ja til å si nei og ha mot til å være hele deg. Da finner du alltid tid til det du har lyst til. For øvrig er det mye bedre å være en herlig original enn å være en dårlig kopi!

Moralen er - dvs. slik mulighetesloven lyder - at du kan få til det du vil, bare du vil det nok og har fokus på det. Noen vil sikkert finne denne filosofien banal og tåpelig, men det er fordi de ikke har prøvd. Allways look on the bright side of life, og bli sjef i ditt eget liv!

"Mulighetsloven" er en kraftfull bok som jeg nok må lytte til enda en gang før alt sitter. Røsting er inne på automatiserte tanker, uheldige handlingsmønstre som kan brytes og det handler ikke rent lite om kognitiv terapi gjennom alt fokuset på å endre ens egne indre stemmer og dialoger med seg selv, slik at man oppnår en mer hensiktsmessig måte å forholde seg til verden på. Det handler ikke om å bli ukritisk begeistret for alt og alle, eller at det ikke er lov å være sunt skeptisk. Det som imidlertid er viktig - og som altfor mange mennesker ikke er klar over - er at man må finne ut hva man egentlig ønsker og deretter ha stålfokus på dette! Man visualiserer det man ønsker seg, og i dette ligger det en enorm kraft! Denne boka gir jeg terningkast fem! Det var for øvrig veldig ok at forfatteren selv leste.

Utgitt: 2008
Forlag: Gyldendal Forlag AS
Oppleser: Anne-Mette Røsting
Spilletid: 5 t 21 min.

Anne-Mette Røsting

"Anti Christ" (Regissør: Lars von Trier)

Mesterlig om sorg og ondskap


Innspilt: 2009
Genre: Thriller
Skuespillere: Willem Dafoe og Charlotte Gainsbourg 
Spilletid: 104 min. 

I innledningsscenen blir vi vitne til et elskende par som hengir seg fullstendig til hverandre, uten å ense noe som helst rundt seg. I bakgrunnen har sønnen, som knapt kan være mer enn litt over året, våknet og kommer seg ut av sengen sin. Han dytter en stol bort til vinduet, som han åpner. Og så skjer det som er alle foreldres mareritt: gutten bøyer seg for langt ut og så faller han ... Uten sjanse til å overleve fallskadene ... Scenen er innspilt i sakte kino, i svart-hvitt, akompagnert av musikken til Vivaldis Gelido in ogni vena ... Vakkert og grusomt på en gang.

Kvinnen blir fullstendig knust av sønnens bortgang, mens mannen hennes takler sorgen mer rasjonelt. Hun tynges av skyldfølelse over at hun kun hadde tanke for seg selv i det avgjørende øyeblikket. Angsten tar fullstendig overhånd og hun blir derfor blir innlagt på sykehus og tungt medisinert. Mannen hennes er terapeut, og selv om både han og hun vet at en terapeut aldri skal behandle sine nærstående, er det nettopp det som skjer. I begynnelsen pga. frustrasjon over det han mener er feilbehandling av kona, men etter hvert i et oppriktig ønske om å hjelpe henne. Han er tross alt den som kjenner henne best, ikke sant?

Ved hjelp av kognitiv terapi forsøker mannen å hjelpe kona til å takle sin angst. Da det er på det rene at den sterkeste angsten hennes er knyttet til hytta deres, som befinner seg langt inne i skogen, bestemmer de seg for at de må møte det vonde, konfrontere henne med angsten sin. For kun på den måten kan hun bli frisk. Lite vet noen av dem om hva som skal utvikle seg der inne i skogen. Det skal vise seg at de både har villskap og ondskap nok i seg til å kunne ødelegge hverandre totalt ...

Jeg har lenge hatt en slags aversjon mot å se denne filmen. Kanskje er det tittelen som har skremt meg? Det er i så fall synd, for jeg skjønte egentlig aldri hva tittelen hadde å gjøre med handlingen i filmen.  Da jeg satte meg litt mer inn i hva filmen egentlig handler om, bestemte jeg meg altså likevel for å se den. Jeg visste at den er omstridt - en sånn enten-eller-film - men i begynnelsen kunne jeg slett ikke forstå hva det var som var så oppsiktsvekkende og støtende  ... Men det skal jeg si at jeg gjorde fra midten av filmen og utover! Jeg må faktisk advare mot en del nokså groteske scener, som jeg ikke orket å se. Like fullt ble jeg totalt sett positivt overrasket over filmen. Skuespillerne hadde meget krevende roller, og det imponerte meg at de så levende fremstilte den galskapen som vokste frem etter hvert. Dette kombinert med scenografien gjorde at jeg ble sittende igjen med en følelse av å ha sett et mesterverk. Og akkurat dét hadde jeg virkelig aldri trodd at jeg skulle mene om denne filmen! Så kan man selvfølgelig filosofere over hva regissøren egentlig vil fortelle med denne filmen. At vi alle har ondskap nok i oss til å gjøre de mest forferdelige ting under gitte omstendigheter? Eller kanskje han utelukkende har ment å underholde ved hjelp av en del spekulative scener? Jeg opplevde i alle fall at den både var tankevekkende og underholdende! 

Det må bli terningkast fem.