Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Adichie Chimamanda Ngozi. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Adichie Chimamanda Ngozi. Vis alle innlegg

lørdag 2. januar 2016

"A half of a yellow sun" (Regissør: Biyi Bandele)

"En halv gul sol" på film!

Chimamanda Ngozi Adichie er en av mine yndlingsforfattere fra Afrika. Hun er fra Nigeria, nærmere bestemt byen Nsukka, og det er også fra denne byen mange av hennes romaner har sitt utspring. "Half of a yellow sun" - eller "En halv gul sol" som romanen heter på norsk - er intet unntak. Adichie har utgitt fem bøker, og jeg har omtalt fire av dem her på bloggen: "En halv gul sol" (2006), "Dyprød hibiskus" (2003), "Americanah" (2013) og "Kvelningsfornemmelser" (2009). 

I 2003 ble "Half of a yellow sun" filmatisert. Rammen for historien er Biafra-krigen, som pågikk på slutten av 1960-tallet. Det var gnisninger mellom den muslimske delen av befolkningen og den kristne (igboene). Biafra-krigen startet ved at igboene ønsket å løsrive seg fra resten av Nigeria, og dette førte landet ut i en borgerkrig. Biafra-republikken ble svært kortvarig (1967-1970). I mange år har denne borgerkrigen nærmest vært et tabuemne i Nigeria. Tittelen på filmen henspeiler til flagget for Biafra.

Tvillingsøstrene Olanna og Kainene har fått seg utdannelse i England, og har nettopp kommet tilbake til Nigeria. De er svært ulike av natur, og dette preger deres valg i livet. Mens Olanna velger å leve sammen med kjæresten og litteraturprofessoren Odenigbo uten å være gift, velger Kainene et liv som forretningskvinne og innleder et forhold med forfatteren Richard, som er engelsk. Kjærligheten betyr mye for dem. De lever begge et svært privilegert  liv i Nigerias overklasse. Borgerkrigen gjør imidlertid slutt på dette, og vi følger de to parene og deres familier gjennom de årene som borgerkrigen varer. 


Odenigbo, Baby, Olanna og Ugwu - etter at de måtte flykte
Krig handler om store omkalfatringer i samfunnet og om å måtte forlate alt man eier og har for å redde sitt liv. Tidligere samfunnsstrukturer opphører, og tilfeldighetenes spill starter. Hvem dør og hvem overlever? De som ble igjen i husene sine og nektet å forlate dem, dør i alle fall. Mens de som er smarte nok til å komme seg bort i tide, har større sjanser. 


Odenigbo forøker å overtale Olanna til å gifte seg med ham
Skuespillerprestasjonene i denne filmen er virkelig av ypperste klasse! Lenge ble jeg sittende og fundere på hvor jeg hadde skuespilleren som spiller Odenigbo fra, inntil jeg fant ut av det. Chiwetel Ejiofor spiller nemlig hovedrollen i "12 Years a Slave", en rolle jeg fremdeles mener at det var han som skulle ha fått Oscar for. Rollen som Odeigbo spilte han samme år som slavefilmen ble spilt inn. 


Flykter fra sitt eget bryllup
Oppbyggingen av filmen er også god, og her kommer virkelig det fargerike Afrika - på godt og vondt - frem. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så må det være at samtlige motstandere av opprettelsen av Biafra (dvs. muslimene) fremstilles svært onde. Igboene fremstilles derimot mer nyanserte, og her blir vi vitne både til splid mellom søstrene, utroskap og slemme svigermødre. En annen ting jeg lurte på underveis var hvor mange lekre kjoler det er mulig å trekke frem fra en koffert som inneholder alt du eier og har mens du er på flukt. Oleana dukker nemlig opp i den ene lekre kreasjonen etter den andre. 

Noe av det som gjorde et formidabelt inntrykk på meg mens jeg leste boka var at Olanna og Odenigbo endte i en flyktningeleir til slutt, ribbet for alt de eide og hadde. Biafra-krigen endte som kjent i en enorm humanitær katastrofe. Det at krigen fikk et menneskelig ansikt, betydde mye for min opplevelse av romanen. Denne delen av boka er ikke med i filmen, og det skuffet meg selvsagt veldig. Kjærligheten sto sentralt også i romanen, men jeg opplever at den er trukket enda mer frem i filmen - på bekostning av krigen. 

Helhetsvurderingen av denne filmen er at den er vel verdt å få med seg! Bare det forhold at den faktisk ikke er produsert i Hollywood, har en betydning, slik jeg ser det. Filmen har gått på norske kinoer også (ifølge Filmweb - jeg fikk aldri dette med meg), og det sier kanskje litt om aktualiteten. 

Innspilt: 2013 
Nasjonalitet: Nigeria/Storbritannia
Sjanger: Drama/romantikk
Skuespillere: Chiwetel Ejiofor (Odenigbo), Thandie Newton (Olanna), Anika Noni Rose (Kainene), Joseph Mawle (Richard), John Boyega (Ugwu) m.fl.
Spilletid: 111 min.

søndag 7. september 2014

Chimamanda Ngozi Adichie: "Kvelningsfornemmelser"

Knivskarp novellesamling sydende av samfunnskritikk

Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977) har tre romaner bak seg - "Dyprød hibiskus" (2003), "En halvgul sol" (2006) og "Americanah" (2013). Novellesamlingen "Kvelningsfornemmelser" kom i 2009, og inneholder en samling noveller publisert så langt tilbake i tid som 1995 (Granta 95).

Det noe spesielle med Adichie, i tillegg til at hun skriver fantastiske bøker, er at hun er vokst opp i Nigeria, men har vekslet mellom å bo i USA og i hjemlandet sitt. Denne flerkulturelle bakgrunnen hennes er et gjennomgangstema i flertallet av novellene i "Kvelningsfornemmelser", og i hennes siste roman "Americanah" er den et helt sentralt tema. Adichie vet av den grunn mye om hva det vil si å være farget afrikaner i USA, hun har kjent på hverdagsrasismen som er gjemt bak den politisk korrekte USA-kulturen, og hun presenterer i sine noveller også noen baksider ved sin egen kultur. Noe jeg synes er ekstra flott ved hennes forfatterskap, er at hun gjennom å gi en del skjebner et ansikt, synliggjør det flertydige i den afrikanske kulturarven hun bærer med seg fra Nigeria, slik at en del stereotype oppfatninger og fordommer brytes ned. 

"Kvelningsfornemmelser" inneholder elleve noveller, alle med kvinnelige hovedpersoner i sentrum. Etter å ha lest hele novellesamlingen sitter jeg igjen med et inntrykk av at forfatteren på et vis har ønsket å dekke alle situasjoner som nigerianske/afrikanske kvinner kan tenkes å komme opp i.

I novellen "Jumping Monkey Hill" møter vi forfatteren Ujunwa som er så heldig å ha blitt invitert til African Writers´ Workshop, og som ser frem til å bli inspirert mens hun er der. Her møter hun Edward Campbell, som ender opp med å behandle henne på en seksuelt trakasserende måte. Parallelt skriver Ujunwa om en kvinne - Chioma - som befinner seg i en tilsvarende situasjon, og som opplever det nærmest umulig å få jobb dersom hun ikke klarer å finne seg i at arbeidsgiveren samtidig får benytte seg av henne, klå på henne ... 

"Hun skulle ikke ha ledd da Edward sa: "Jeg vil heller at du skal legge deg ned for meg." Det hadde ikke vært morsomt. Det hadde ikke vært morsomt i det hele tatt. Hun hadde hatet det, hatet fliret hans og glimtet av grønnlige tenner og hvordan han alltid så på brystet hennes istedetfor ansiktet, hvordan han for over henne med blikket, og likevel hadde hun tvunget seg til å le som en sinnssyk hyene. Hun satt der med det halvtomme vinglasset og sa: "Edward ser ustanselig på kroppen min." Kenyaneren og den hvite sørafrikaneren og zimbabweren stirret på henne. Ujunwa gjentok: "Edward ser ustanselig på kroppen min." Kenyaneren sa at det hadde vært tydelig fra første dag at mannen kom til å bestige det flate vaskebrettet av en kone og ønske at det var Ujunwa; zimbabweren sa at Edward ustanselig kastet lystne blikk på Ujunwa; den hvite sørafrikaneren sa at Edward aldri ville se slik på en hvit kvinne, for det han følte for Ujunwa, var begjær uten respekt.

"Dere har merket det alle sammen?" spurte Ujunwa. "Dere har merket det alle sammen?" Hun følte seg underlig sveket ..." (side 111)

I novellen "Ekteskapsarrangørene" møter vi Chinaza som nettopp har kommet til USA sammen med mannen hun har giftet seg med. Ekteskapet er - slik novellens tittel indikerer - arrangert, og de kjenner ikke hverandre. Selv om Chinaza burde være lykkelig over at hennes nye mann er lege og gode greier, skal det snart vise seg at dette ikke er tilstrekkelig for at hun skal bli lykkelig. Ikke bare har mannen hennes skjult at prisen han har betalt for å få opphold i USA har vært å inngå et fiktivt ekteskap med en amerikansk kvinne - ja, det viser seg endog at han ikke har rukket å skille seg ordentlig fra denne kvinnen - i tillegg får Chinanza følelsen av at hun kunne vært hvem som helst. Alt mannen hennes har ønsket seg er en "nigeriansk kone" ... Etter ankomsten i USA går han umiddelbart i gang med amerikanisere henne - som om ingenting ved  henne egentlig holder mål, som om ektemannen tror at han kan tømme alt hun består av ut med vaskevannet, og fylle henne opp med egenskaper han ønsker i henne. Selv navnet sitt får hun ikke beholde. Drømmer brister, og det åpner seg en avgrunn under føttene hennes ... 

I en av novellene følger vi en ung gutt som får litt feil venner, og som blir tatt, og som endres for alltid. I en annen novelle får vi innblikk i en kvinnes skjebne - en kvinne som vinner i green card-lotteriet, og hvis slektninger forventer at hun umiddelbart etter ankomst kommer til å bli rik og kan sende dem alt de ønsker seg. Mens hun så vidt klarer husleien og knapt har penger til mat. Det blir naturlig nok umulig å skrive hjem.

Flertallet av novellene i samlingen holder en svært høy kvalitet, tett oppunder det beste som finnes innenfor novellekunst. Et par av novellene haltet imidlertid noe, uten at de på noen måte skjemmet helheten. Det som for øvrig skiller Adichies noveller fra noe av det jeg oppfatter som mer middelmådige innenfor novelle-genren, er at samtlige noveller handler om eksistensielle spørsmål, viktige spørsmål, helt avgjørende spørsmål. Alle historiene berører og er smertefulle å lese, uten at hun spekulerer i dette eller gjør historiene til tåreperser. Til det er stilen for nøktern og ren. Dette sammen med at hun gjennom novellene belyser ulike sider ved det afrikanske samfunnet, gjør det ekstra spennende å følge denne forfatteren. Hun skriver så godt, så poengtert - og jeg liker måten hun avslutter novellene på. Vi får ikke vite alt, noe henger i løse luften, men vi får noe mer å tenke på. Og nettopp dette gjør at historiene fortsetter å leve i en etter at man er ferdig med å lese. Dessuten er alle kvinneskikkelsene beskrevet som sterke, og dermed bryter hun ned ikke rent få fordommer vi alle har - enten vi liker å innrømme det eller ei. En sterk novellesamling er dette - med knivskarp samfunnskritikk mellom linjene! Les og lær, er min anbefaling!

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Thing Around Your Neck
Utgitt i Norge: 2009
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Mona Lange 
Antall sider: 221
ISBN: 978-82-05-40308-6
Boka har jeg kjøpt selv.



Andre omtaler av novellesamlingen:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 18. november 2009 - Friskt og fandenivoldsk fra Nigeria
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 17. november 2009 - Fryktløse noveller
- Dagbladet v/Thomas Marco Blatt - 30. november 2009 - En hang til å forskjønne etnisk herkomst - Cimamanda Ngozi Adichie har levert en konfliktfylt novellesamling
- Bloggeren Karin på bloggen En verden full av bøker - 24. april 2010 - Ujevn novellesamling: Kvelningsfornemmelser
- Bloggeren Åslaug på bloggen Min bok- og maleblogg - 14. april 2012 - Chimamanda Ngozi Adichie: Kvelningsfornemmelser

lørdag 16. august 2014

Chimamanda Ngozi Adichie: "Americanah"

Enda en flott roman fra nigerianske Adichie!

Det er egentlig komplett uforståelig at det har tatt nesten ett år fra jeg fikk denne boka i hus og til den ble lest. Chimamanda Ngozi Adichie er nemlig en av mine yndlingsforfattere, og jeg elsker alt hun har skrevet frem til nå!"Americanah" er Adichies tredje roman, og som de foregående er den helt ypperlig! 

Før jeg sier noe mer om romanen, ønsker jeg å presentere forfatteren. Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977) er en nigeriansk forfatter, som altså har utgitt tre romaner og i tillegg en novellesamling ("Kvelningsfornemmelser" - 2010). Hun er selv igbo, og skrev om Biafra-krigen som pågikk mellom de kristne (igboene) og muslimene i Sør-Øst-Nigeria (Biafra) på slutten av 1960-tallet i romanen "En halvgul sol" (2007). Adichie debuterte imidlertid med "Dyprød hibiskus" allerede i 2003 (utkom på norsk i 2006), hvor handlingen er hentet fra et strengt kristent miljø i Nigeria. (Den norske Wikipedia-siden om forfatteren er sterkt mangelfull og på noen punkter dessuten direkte feilaktig. Bruk i stedet den engelske Wikipedia-siden, dersom du ønsker å finne ut mer om forfatteren.) Forlaget betegner forfatteren som "en av vår tids viktigste og mest modige stemmer" i sin presentasjon av forfatteren. Ja, måtte flere virkelig få øynene opp for denne fantastiske forfatteren!

Chimamanda Ngozi Adichie er oppvokst i byen Nsukka i Sør-Øst-Nigeria, og Adichie studerte i noen år i USA. Hun er meget velutdannet og har bl.a. Master of Arts fra Yale. I dag bor hun vekselsvis i Nigeria og i USA. Akkurat dette er viktig å vite om forfatteren, fordi hennes mangfoldige bakgrunn gir bøkene en større grad av troverdighet. Hun vet hvordan det er å vokse opp i Nigeria, hun vet hva det innebærer å bo utenlands (i USA) mens man studerer og hun vet hvordan det er å komme tilbake til Nigeria igjen og på en måte være litt fremmedgjort i forhold til sine egne - en americanah! Og nettopp her er vi ved kjernen av handlingen i hennes siste roman "Americanah".

Bokas hovedperson er Ifemelu, som opprinnelig er fra Nsukka i Nigeria. Hun har bodd i USA i noen år for å gå på skole, og har etter en meget trang start i landet ikke bare fått seg en utdannelse, men hun har også blitt en blogger av format. Temaet for bloggen hennes er diverse observasjoner om svarte amerikanere (tidligere kjent som negre), av en svart ikke-amerikaner. I bokas åpningsscene befinner Ifemelu seg hos frisøren, hvor hun skal få flettet sitt uregjerlige afro-hår. Det handler i det hele tatt mye om hår, skjønt dette bare er et slags uttrykk for hvordan det er å befinne seg i et land hvor rasismen lever i "beste velgående", men blir omskrevet til det mer politisk korrekte, fordi ingen virkelig vil vedstå seg sine hverdagsrasistiske holdninger. 

Ifemelu har bestemt seg for å reise tilbake til Nsukka, har solgt leiligheten sin og avsluttet bloggen. Mens hun sitter i frisørstolen, går tankene tilbake til det Nigeria hun i sin tid forlot, og som kostet henne forholdet til Obinze. Hva som egentlig skjedde, får vi gradvis vite. Det handler om å komme til et land på stipendiemidler, men hvor det er helt umulig å klare seg på stipendiet. Og det handler om at det egentlig ikke er lov til å ta seg en jobb, og hvor man derfor er henvist til det illegale eller svarte arbeidsmarkedet. Og at det beste man kan håpe på er å "låne" en annens identitet (amerikanerne ser jo uansett ikke forskjell på afrikanerne), slik at man kan komme bakveien inn i det legale arbeidsmarkedet ... Akkurat hvor sårbar denne situasjonen er, skal Ifemelu smertelig få erfare. 

Obinze som ble igjen i Nigeria, skjønner ikke hvorfor Ifemelu plutselig slutter å svare på mailene og oppringningene hans. Han er heller ikke i stand til å følge etter til USA, fordi landet nærmest blir hermetisk lukket etter 11/9. Selv frister han etter hvert en tilværelse i England, hvor han sper på med ekstrainntekter fra en jobb som toalett-vasker. Akkurat dette - hvorfor afrikanerne bare får toalett-vaske-jobber - har han og kameratene fleipet mye om på forhånd, men det viser seg altså å være sant. Den dagen noen har lagt igjen dritten sin oppå toalettlokket, får han imidlertid nok. 

I glimt får vi innblikk i ulike artikler Ifemelu har skrevet på bloggen sin. 

"Kjære ikke-svarte amerikaner, hvis en svart amerikaner forteller deg om en opplevelse knyttet til å være svart, la være å komme med eksempler fra ditt eget liv. Ikke si: "Det er akkurat som når jeg ..." Du har lidd. Alle i hele verden har lidd. Men du har ikke lidd fordi du er en svart amerikaner. Ikke vær for rask med å finne alternative forklaringer på det som har skjedd. Ikke si: "Å, det handler egentlig ikke om rase, men klasse. Å, det handler ikke om rase, men kjønn. Å, det handler ikke om rase, men faen og hans oldemor." Svarte amerikanere ØNSKER ikke at det skal handle om rase skjønner du. De ville foretrukket at denne rasistiske dritten ikke skjedde. Så når de sier at noe ikke handler om rase, så kan det kanskje være fordi det faktisk handler om rase? Ikke si "Jeg er fargeblind", for hvis du er fargeblind, bør du ta deg en tur til legen, og det betyr at når de viser et bilde på tv av en svart mann som er mistenkt for en forbrytelse, ser du ikke annet enn en utvisket lille-går-kremaktig figur. Ikke si: "Vi er lei av å snakke om rase" eller "Det fins bare én rase: Mennesket". Svarte amerikanere er også lei av å snakke om rase. De skulle ønske  de ikke trengte det. Men all denne dritten bare fortsetter å skje. Ikke start svaret ditt med: "En av mine beste venner er svart", for det spiller ingen rolle, og ingen bryr seg om det, og om så bestevennen din er svart, så kan du fortsatt gjøre rasistisk dritt, og dessuten er det sikkert ikke sant uansett, det med "beste", mener jeg, ikke det med "venn". Ikke si at bestefaren din var fra Mexico, derfor kan du ikke være rasist (klikk her for mer informasjon om Det finnes ikke noen Verdens Forente Undertrykte). Ikke begynn å snakke om hvordan de irske besteforeldrene dine led. Det er klart de fikk en masse dritt fra det etablerte Amerika. Det gjorde italienerne også. Og østeuropeerne. Men det fantes et hierarki. For hundre år siden hatet hvite etniske grupper å bli hatet, men det var på en måte mulig å tåle fordi de i hvert fall hadde svarte under seg på rangstigen. Ikke si at bestefaren din var trell i Russland da slaveriet fant sted, for det som betyr noe, er at du er amerikaner nå, og å være amerikaner betyr å ta imot hele sulamitten, fordelene ved Amerika og gjelden til Amerika, og Jim Crow og segregeringslovene er en gedigen gjeldspost. Ikke si at det er det samme antisemittisme. Det er ikke det. I jødehater fins det også en mulig misunnelse - at de er så smarte, disse jødene, de kontrollerer alt, disse jødene - og det må medgis at det følger en viss respekt med misunnelse, om aldri så motvillig. I hatet mot svarte amerikanere fins det ingen mulighet for misunnelse - de er så late, disse svartingene, de er så uintelligente, disse svartingene." (side 377-378)

Og jeg kunne ha fortsatt å sitere fra et flammende innlegg om den høyst reelle hverdagsrasismen i det politisk korrekt landet USA. Som kanskje er litt verre enn Vesten for øvrig, men mindre enn vi egentlig liker å tenke på ... 

Da Ifemelu bestemmer seg for å gjenoppta kontakten med Obinze, er han forlengst gift og har fått et barn. Han har riktignok aldri glemt Ifemelu, men kan han tilgi det sviket han opplevde fra hennes side da hun brøt all forbindelse med ham? Har deres kjærlighet overlevd, eller er alt håp ute for de to? 

Underveis får vi rikelig innblikk i hva det vil si å være en ung kvinne fra Nigeria som kommer til USA med et håp om et bedre liv. Om hvordan hun føler at hun aldri helt passer inn, noe som også gjør at hun ønsker seg tilbake til hjemlandet - på tross av all den usikkerheten som følger med å gi opp en relativt trygg tilværelse og begi seg ut i det ukjente. Vil hun få jobb når hun kommer tilbake? Og hva med kjærligheten? Dessuten: passer hun egentlig inn der hjemme etter alle årene i utlandet?

Miljøbeskrivelsene og persongalleriet fremstår som meget autentisk og troverdig, og jeg ble så engasjert i Ifemelu at de siste 400 sidene av boka ble slukt i løpet av en dag. Adichie skriver svært godt og levende, og selv om hun kanskje lar bloggen opptre som sitt eget alter-ego, der all vrede over verdens urett mot de svarte "spys ut", balanserer hun det hele fint, synes jeg. Jeg er veldig enig med forlaget når man beskriver Adichie som en viktig og modig stemme! Tenk om noen også hadde laget filmer av bøkene hennes! 

Dette er en roman jeg anbefaler på det aller varmeste! En kvalitetsroman om innvandringens pris - ikke for samfunnet rundt, men for innvandreren selv!

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra et innlegg om boka på NRKs nettsider, der forfatteren er intervjuet:

"– Det er mange amerikanere som ble overrasket da jeg sa at jeg ville flytte tilbake til Nigeria. Det var nesten som om jeg burde skjønne at det var et privilegium å være i USA. Det er mye jeg liker med USA, men det er ikke mitt land. Og det er mye jeg misliker med Nigeria, men det er mitt land og jeg er lykkelig der. At det finnes mennesker i verden som ikke kan forstå det, er veldig fascinerende."

Utgitt: 2013
Originaltittel: Americanah
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Hilde Stubhaug 
Antall sider: 550
ISBN: 978-82-05-45310-4
Forfatterens nettside
Boka har jeg mottatt av forlaget. 


Chimamanda Ngozi Adichie (Foto: Gyldendal)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Ana Leticia Sigvartsen - 30. oktober 2013 - Hår er ikke bare hår
- Reading Randi - 5. september 2014 - Tanker om bok: Chimamanda Ngozi Adichie: Americanah

fredag 2. april 2010

Chimamanda Ngozi Adichie: "Dyprød hibiskus" (2003)


Utgitt i Norge: 2009
Originaltittel: Purple Hibiscus
Oversatt: Mona Lange
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 283

15 årige Kambili o
g broren Jaja vokser opp i en rik, men dypt religiøs familie i Nigeria. Faren har kontroll på alt de foretar seg og setter opp programmer for hva de får lov til å bruke tiden sin på. Selv den minste lille overtredelse anses som stor synd og straffes med vold og mishandling. Moren mister det ene ufødte barnet etter det andre grunnet ektmannens mishandling. Tross deres økonomiske velstand, har latter og spontanitet ingen plass i deres tilværelse. Barna og moren er knapt i stand til å treffe egne valg, tynget som de er under patriarkens despotiske kontroll.

Da Kambili og Jaja en dag blir invitert til sin livsbejaende tante Ifeoma, får de innblikk i en helt annen verden. Dette er en verden fylt av livglede og latter, en verden der kommunikasjonen er fri og hvor det er vel ansett å ha egne oppfatninger om ting. Selv om tanten er fattig, har hun og barna noe som Kambili og familien hennes aldri har hatt - nemlig noe så sjeldent som lykke. Møtet med tantens familie forandrer Kambili og Jajas  liv for alltid.

Dette er en nydelig og sår roman med en gripende historie som blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt.

Chimamanda Ngozi Adichie: "En halv gul sol" (2006)


Utgitt i Norge: 2008
Originaltittel: Half a yellow sun
Oversatt: Mona Lange
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 503

Dette er h
istorien om Nigeria på 60-tallet, da det oppsto etniske konflikter mellom den muslimske og kristne delen av befolkningen. Det hele munnet ut i en borgerkrig, hvor igboene - de kristne - forsøkte å løsrive seg og danne den selvstendige staten Biafra.

Vi følger igbo-tvillingsøstrene Olanna og Kainene, først i de fredelige årene på begynnelsen av 60-tallet. De tilhører på mange måter eliten i landet, de intellektuelle og velstående. Olannas store kjærlighet er Odenigbo, mens Kainene forelsker seg i engelskmannen Richard. Søstrene er svært ulike, og dette preger i svært stor grad valgene de tar i livene sine.

Da borgerkrigen bryter ut, må Olanna og Odenigbo flykte fra alt de eier for å unngå å bli slaktet ned av hausaene. De ender opp i en flyktningeleir, og dyp nød, sykdom og død preger etter hvert deres hverdag. Vi får også innblikk i livet til tjeneren deres, Ugwu, som følger dem i tykt og tynt.

Dette er en fantastisk roman på alle måter! Ikke bare gir den Biafra-katastrofen et menneskelig ansikt, men boka er så intenst levende skrevet og jeg opplevde virkelig å komme under huden på hovedpersonene. Jeg mener at denne boka er helt på høyden med "Tusen strålende soler", og synes det er rart at den ikke har fått tilsvarende oppmerksomhet i media.

Romanen er filmatisert