Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Gullpalmen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Gullpalmen. Vis alle innlegg

søndag 5. november 2017

"The Square" (Regissør: Ruben Östlund)

Årets Gullpalme-vinner!

I går var det Den store kinodagen i hele Norge! Det er 30. år på rad at DSK arrangeres. Sjelden er tilbudet av filmer rikere enn på denne dagen. Dessuten er det halv pris på kinobillettene. Selv fikk jeg med meg to filmer i går, og den prisbelønte svenske filmen "The Square" - årets Gullpalmevinner - var en av dem. "Victoria og Abdul" var den andre. 

Den svenske filmregissøren Ruben Östlund (f. 1974) har en hel del filmer på repertoaret sitt - innenfor flere ulike sjangere; dokumentar, kortfilm og ski-filmer (...) - i følge Wikipedia. Det er for øvrig ikke første gang han har gjort seg bemerket på filmfestivalen i Cannes. I 2014 vant nemlig hans film "Force Majeure" (med originaltittelen "Turist") juryens pris. Å vinne selveste Gullpalmen under Cannes filmfestival er for øvrig noe av det største som kan skje i filmens verden! Dette gjør filmen til en må-se-film over hele verden! Ikke bare betyr dette at filmen blir en kassasuksess, men filmprodusenten sikres midler til nokså raskt å gå i gang med en ny filmproduksjon. For de fleste filmprodusenter er det finansieringen - ikke filmidéene som sådan - som er den største utfordringen. 

Jeg visste i grunnen nokså lite om filmens innhold da jeg satte meg godt til rette i et av setene i sal 2 på Klingenberg kino i går - ikke annet enn at filmen skulle være både tankevekkende og morsom, og at den harsellerer med kunstverdenen

Christian er kunstkurator på et kunstmuseum i Stockholm. I filmens åpningsscene intervjues han av Anne, en kvinne han senere i filmen ender til sengs med. Hun har funnet noen setninger på museets nettside, og ønsker at Christian skal forklare dette for henne. Christian lirer av seg noe meningsløst svada som ikke på noen måte kvitterer ut Annes spørsmål. Anne tør imidlertid ikke å stille oppfølgende spørsmål, antakelig fordi hun ikke vil fremstå som dum og uvitende om hva det handler om. 

I en annen scene er Christian på vei til jobb. Plutselig dukker det opp en skrikende kvinne som hevder at hun er forfulgt av en mann som ønsker å drepe henne. Christian og en tilfeldig forbipasserende forsvarer henne mot en rasende mann. Etterpå skjønner han at han er blitt lurt, fordi både mobiltelefonen og lommeboken er borte. Han tror også at mansjettknappene han har arvet av farfaren sin er borte, men disse dukker opp før dagen er omme. 

Ved hjelp av Iphone´s app "find me" klarer Christian og en av hans medarbeidere å spore opp hvor mobiltelefonen hans befinner seg, og de deler ut et trusselbrev i alle postkassene i aktuelle boligblokk, som befinner seg i en sosialt belastet del av byen. I brevet står det at han vet at vedkommende har stjålet mobiltelefonen og lommeboken hans, og han ber vedkommende levere eiendelene hans tilbake på en bestemt kiosk i nærheten. Mirakuløst nok dukker disse opp. 

Uten at rumenske tiggere på noen som helst måte spiller hovedrollen i filmen, dukker de opp ved jevne mellomrom. Menneskenes likegyldige forhold til tiggerne blir et slags bilde på hvor lite vi egentlig bryr oss om andre når det kommer til stykket. Dette får ikke minst Christian selv kjenne på når han prøver å stoppe noen og for å be om hjelp. Alle ignorerer ham fullstendig. 


Anne vil vite hva det betydde for Christian at han ble med henne hjem forleden ...
Parallelt med dette jobber museet med en utstilling som har fått tittelen "The Square". Christian sørger for at det blir laget en rute - en "square" - utenfor museet, og dette skal symbolisere tillit og omsorg. Innenfor ruten gjelder like rettigheter og forpliktelser for alle. Museet har hyret inn to konsulenter som skal hjelpe museets ansatte med markedsføringen av utstillingen. I scene etter scene følger vi dem frem til det endelige resultatet. Kommunikasjonen mellom konsulentene og museets ansatte settes så til de grader på spissen, på grensen til det komiske og bisarre. Det handler om en kunstutstilling med et så syltynt innhold at alle som er med på dette har store problemer med å si noe meningsfylt i det hele tatt. Dette kommer ytterligere på spissen da museets vaskepersonell har kjørt gulvvaske-bilen mellom noen grushauger - en av museets nyeste installasjoner - og "forsynt seg" av grusen ... I forkant har vi sett besøkende som med undring har betraktet grushaugene, og en museumsvakt som har nektet en av dem å fotografere grushaugene ... 


En sekvens fra reklamefilmen til kunstprosjektet "The Square".
Jeg ønsker ikke å røpe så mye mer av handlingen. Ikke annet enn at her møter vi en ape som til forveksling oppfører seg som et menneske, og et menneske som til forveksling oppfører seg som en ape. Begge scener er urovekkende, men den siste tar fullstendig kaka. Hva er igjen når alt det menneskelige er borte? Dessuten kunne forskjellen mellom travle, moderne menneskers evne til å vise omsorg for de svakest stilte knapt stått i et grellere lys i forhold til The Square-prosjektet - og dette inkluderer også de som jobber med prosjektet ... Vi skjønner at det handler om tomme fraser og floskler uten substansielt innhold. Og fordi ingen vil bryte ut av frykt for å bli ansett som uvitende og kunnskapsløs, er det heller ingen som sier "stopp!" Alle hyller hverandre. Jo mer "høytsvevende" svada, desto bedre! Akkurat dette er så glitrende fremstilt at det går rett hjem hos de fleste. Satiren er fullkommen!


Oleg er hyret inn som underholdning til en bedre middag ...
"The Square" er ingen lettfordøyelig film, selv om flere passasjer absolutt er av det mer "lettlivede" slaget. Som sjekkescenen mellom Christian og Anne ... Som talen Christian holder for museets medlemmer, de som sørger for at millionene hele tiden ruller inn ... Enkelte ganger ler vi så vi griner. Andre ganger vekkes en sterk uro. Som da Christian forfølges av en ung gutt som er blitt støtt av lappene han har delt ut i boligblokken der hans stjålne mobil og lommebok befant seg ... Noen av scenene er også svært surrealistiske, og dratt ut til sin ytterste konsekvens. Vi kjenner det på kroppen selv. Journalistenes grafsing når tragedien er et faktum ... der man vil ha skandale, nær sagt for enhver pris. Christian får sitt perfekte liv snudd opp-ned, og vi skjønner godt hvorfor, samtidig som vi føler med ham. Livet er ikke rettferdig, men det er forskjell på å få skylden for noe og ta ansvaret for noe. Kanskje er det helt nødvendig at bunnen i livet hans rives vekk for at han skal komme i kontakt med seg selv ... 

"The Square" varer i nesten 2 1/2 time, og dette er lang tid for en spillefilm. Selv enset jeg imidlertid ikke dette mens jeg satt og så filmen. Den opptok meg 100 % absolutt hele tiden. Rent filmteknisk vil jeg betegne filmen som en bragd. Claes Bang er eminent i rollen som Christian! Han bærer mye av filmen, selv om det også er et lass med fantastiske biroller i denne filmen, som hver for seg bidrar til helheten. Som de to konsulent-guttene som lager den kontroversielle reklamefilmen for museet! Maken til tospann skal man virkelig lete lenge etter! Alt de lirer ut av seg! Og påkledningen deres! Til å le seg fillete av! At de klarte å holde seg alvorlig under innspillingen er i seg selv beundringsverdig. 

Jeg anbefaler denne filmen av hele mitt hjerte! Den er tankevekkende, morsom, urovekkende og sterk! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Square
Nasjonalitet: Sverige
Språk: svensk, engelsk, dansk
Sjanger: drama/komedie
Skuespillere: Claes Bang (Christian), Elisabeth Moss (Anne), Dominic West (Julian), Terry Notary (Oleg), Christopher Læssøe (Michael)
Spilletid: 2 t 22 min.

onsdag 19. juli 2017

"Jeg, Daniel Blake" (Regissør: Ken Loach)

Gullpalmevinner fra 2016

Det er alltid interessant å følge med på filmene som stikker av med de gjeveste prisene på diverse filmfestivaler rundt om i verden. Etter hvert får man også et visst inntrykk av hvilke filmer som har størst muligheter rundt forbi. Som at vinneren av Gullpalmen på Cannes Filmfestival som regel har et eksistensielt tilsnitt ... I 2015 vant knallsterke "Dheepan" (med flyktningeproblematikk) og i 2012 vant "Amour" (med demensproblematikk). Tidligere har også "Dancer in the Dark" (2000 - dysfunksjonelt forhold), "The Piano" (1993 - livet i den nye verden) og "The Pianist" (2002 - Holocaust) vunnet Gullpalmen - bare for å nevne noen av filmene som i sin tid gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Felles for samtlige filmer er at de kan ses om og om igjen, og tilføre noe nytt hver gang.

"Jeg
, Daniel Blake" vant Gullpalmen i 2016. Også her er temaet eksistensielt, for det handler om den lille mann og kvinnes kamp mot systemet. Nærmere bestemt trygdesystemet i England.

Daniel Blake er snekker og har klart seg selv i hele sitt liv. En dag blir han svimmel og faller ned fra taket på huset han er med på å bygge. Det viser seg at han fikk et hjerteinfarkt. Legen hans sykmelder ham. Dermed trenger Daniel hjelp fra staten for første gang i sitt liv.

Daniel har aldri vært spesielt flink til å skrive, og data har han aldri behøvd å forholde seg til. Møtet med trygdekontoret, der det forventes at han er i stand til å uttrykke seg skriftlig digitalt på nettet, blir derfor et sjokk. I scene etter scene blir vi vitne til et trygdevesen så inkompetent i møte med menneskene de skal hjelpe at jeg ikke helt vet hva jeg ble mest opprørt av. Noe i meg reagerte på hvor idiotisk trygdevesenet ble fremstilt, og jeg tenkte at ille kan det da ikke være? Legens skjønn blir overprøvd av en "helsearbeider" uten spesifikk medisinsk bakgrunn. Daniel blir både oppgitt og provosert over at han må svare på de mest intimiterende spørsmål - som hvordan avføringen hans er - når alt han trenger å bli hørt på er at han har hjerteproblemer. Det går som det "må" gå. Han får avslag på sin søknad om syketrygd, og tvinges dermed til å bli aktivt jobbsøkende for å få arbeidsledighetstrygd - mot sin leges innstendige råd.

Blake ønsker å klage på avslaget, og i stedet for å bli veiledet i hvordan han skal gå frem, blir han møtt med motstand. Hvis han klager vil han miste arbeidsledighetstrygden - og ingen vet hvor lang tid klagebehandlingen av sykepengevedtaket vil ta. I mellomtiden risikerer han å bli stående uten noe som helst av inntekter. Vil han det? spør en trygdekonsulent, som i tillegg hvisker fortrolig at hun har vært vitne til at folk har havnet på gata på grunn av mindre ...

Daniel er frustrert over at han ikke klarer å innfri de krav som stilles til utfylling av søknadsskjemaer på nettet. Han plundrer og plages og får det ikke til. I mellomtiden går tiden, og ingen penger kommer inn på kontoen. En dag forbarmer en av de ansatte på trygdekontoret seg over ham, og prøver å hjelpe - bare for å bli innkalt på teppet av sjefen. Dette skal søkerne nemlig klare selv, og hvordan vil det ikke bli dersom de skal hjelpe alle med slike ting? Tilbake sitter Daniel atter med uforrettet sak ..

Så blir Daniel en dag vitne til en ung mor som kommer for sent til et avtalt møte på trygdekontoret. Hun forklarer hvorfor hun kommer for sent. Hun er ikke kjent i området og gikk av bussen på feil sted ... Men det nytter ikke. Hun får ikke penger og straffes med "sanksjoner" ... Daniel blir forbannet, og det ender med at de begge blir kastet ut av sikkerhetsvaktene.

Det knyttes bånd mellom den eldre Daniel og unge Katie. Hun har to barn med to forskjellige menn, og har bodd de to siste årene på hospits i London. Nå har staten omsider skaffet henne og barna en leilighet, med den følge at de måtte flytte til Manchester, en by det er billigere å bo i enn London. Hun kjenner ingen i byen, for hele hennes nettverk befinner seg i London. Daniel hjelper henne med stort og smått, og reparerer alt som er i stykker i den kommunale leiligheten - og det er ikke lite. Hun vet ikke hva godt hun kan gjøre til gjengjeld, men hun har ikke penger. Mens hun sørger for at ungene og Daniel får spise, sulter hun seg selv. Til slutt er hun så desperat av sult at hun blamerer seg ut på den frivillige hjelpesentralen, som hjelper vanskeligstilte med mat og nødvendighetsartikler som er donert bort. Noe som igjen fører til at barna hennes blir mobbet på skolen ...

Hele historien om Daniel og Katie er så hjerteskjærende at jeg nesten har problemer med å fatte at den kan ha rot i virkeligheten. Jeg har selvsagt stor forståelse for at systemet kan oppleves svært vanskelig, men at hjelpeapparatet er så til de grader inkompetent som det fremstilles i denne filmen, har jeg vanskelig for helt å akseptere. Det som imidlertid er svært interessant er hva som skjer med verdigheten til mennesker som lever under sterkt press, og hva de kan få seg til å gjøre til slutt. Vi blir vitne til to mennesker som nesten går fullstendig til grunne - kanskje mest av alt av stolthet? - Daniel som selger alt han eier og har, og Katie som selger det eneste hun har, nemlig kroppen sin ...

På slutten av filmen er det håp om en lykkelig slutt, men også her snyter skjebnen de impliserte i siste liten for den bit av lykke som kunne ha blitt dem til del ... Det er liksom ikke meningen at det skal gå bra.

Regissøren Ken Loach (f. 1936) har et lass av film- og TV-produksjoner bak seg, uten at jeg har hørt om noen av filmene hans. Det sier nok mer om meg enn om hans filmer, for han har vunnet Gullpalmen tidligere også (i 2006 for filmen "The Wind that Shakes the Barley"). I følge Wikipedia er han kjent for sine samfunnskritiske filmer og for sine sosialistiske ideer. Han er opptatt av fattigdom, hjemløshet og borgerrettigheter.


Dave Johns er først og fremst stand up komiker, men han har også spilt i en håndfull filmer og i en rekke TV-serier. I rolletolkningen som Daniel Blake kan man merke humoren hans, for egentlig tror han ikke selv det han opplever. Kan systemet virkelig være stupid? Antakelig er det også humoren som redder Daniel fra å gå til grunne på et mye tidligere tidspunkt. Jeg trodde på rollefiguren, fordi han spilte veldig overbevisende. Det gjorde også Hayley Squires i rollen som alenemoren Katie. Hun har jobbet både innenfor film, TV og teater.

"I, Daniel Blake" er en velspilt og interessant film, som jeg uten videre anbefaler. Jeg tror riktignok at noe av problematikken i filmen er veldig satt på spissen. Samtidig vil jeg hevde at alle som jobber med mennesker i vanskelige livssituasjoner har godt av å se en film som dette, fordi den er tankevekkende. Daniels møte med klageinstansen ga håp om at rettssikkerheten ble ivaretatt til slutt, men hjelpen kom dessverre for sent ...

Filmen har gått på norske kinoer, og DVD`en hadde nylig release i Norge.

Innspilt: 2016
Originaltittel: I, Daniel Blake
Nasjonalitet: England
Sjanger: Drama
Skuespillere:
Dave Johns (Daniel Blake), Hayley Squires (Katie Morgen) m.fl.
Spilletid: 100 min.


fredag 22. april 2016

"Dheepan" (Regissør: Jacques Audiard)

Gullpalmevinner 2015

Den franske regissøren Jacques Audiard (f. 1952) har en rekke filmer bak seg og han er meget prisbelønt. Hans siste film er "Dheepan", og den vant han Gullpalmen for under Cannes Film Festival i 2015. 

"Dheepan" hadde Norgespremiere på norske kinoer i november 2015, og har nylig hatt release på DVD. 

Borgerkrigen på Sri Lanka startet i 1983, og varte helt til 2009. Da ble de tamilske tigrene omsider nedkjempet av militæret på Sri Lanka. 

Sivadhasan er en tamilsk tiger-soldat som har deltatt i borgerkrigen på Sri Lanka. Nå er krigen over, og han må flytte inn i en flyktningeleir. Det er ingen fremtid for ham på Sri Lanka, og han bestemmer seg for å søke politisk asyl. Han overtar passet til en død mann og hans døde familie. Sammen med en kvinne han knapt kjenner og en tilfeldig niårig jente utgir de seg for å være avdødes familie, og så reiser de avgårde på et skip som fører dem til Frankrike. 


Flykter fra Sri Lanka
I møtet med franske innvandringsmyndigheter blir Sivadhasan, som nå kaller seg Dheepan, tolket av en mann fra Sri Lanka. Tolken forteller Dheepan at han må finne opp en annen historie for å bli trodd av myndighetene. Hans egen historie står nemlig ikke til troende ... Dermed hjelper han Dheepan til å få oppholdstillatelse. Dheepans opprinnelige dekkhistorie - en historie det går "tretten på dusinet av" - ville nemlig mest sannsynlig ha ført til at han hadde blitt sendt tilbake til Sri Lanka. 


Yalini får seg jobb hos en som viser seg å være narko-dealer
Dheepan, Yalini og Illayaal blir tildelt en leilighet i Paris´ fattigstrøk Le Pré Saint-Gervais. Her har Dheepan fått jobb som portner/vaktmester. Siden innvandringsmyndighetene holder et øye med familien og de enda ikke har fått papirene som gir dem oppholdstillatelse, må de fortsette å late som om de er en virkelig familie. Dheepan begynner etter hvert å få følelser for Yalini, mens hun bare lengter etter å komme seg videre til England, der kusinen hennes bor. Den niårige jenta Illayaal lengter etter å tilhøre en ordentlig familie, og ønsker at Yalini skal oppføre seg som om hun er moren hennes. I mellomtiden blir vi vitne til at narkobander braker sammen i nabolaget deres, og dette gjør at forskjellen mellom deres nye tilværelse og et borgerkrigherjet Sri Lanka slett ikke er så forskjellig som man først skulle tro ... 


Illayaal drømmer om å bli en del av en virkelig familie
Det er mange lag i denne filmen. Noe handler om hva desperate mennesker er villige til å gjøre for å få et bedre liv et annet sted. Noe handler om våre forestillinger om hvem som har rett til beskyttelse. Men mest av alt handler denne filmen om hva det gjør med mennesker å måtte forlate alt som er kjent og kjært for en ny tilværelse i et annet land, der de verken forstår språket eller de sosiale kodene. Dheepan og Yalini er arbeidsomme folk, som er villige til å jobbe hardt for å få stablet et nytt og bedre liv på beina i Frankrike. De stiller ikke all verdens krav til komfort, bare livet blir trygt og forutsigbart. 

Yalini
Antonythasan Jesuthasan gjør en formidabel rolletolkning som Dheepan/Sivadhasan! Han fremstiller en mann som er vant til å holde sine følelser godt skjult. Ved hjelp av øyene får han likevel formidlet hva som foregår inne i Dheepan når han utsettes for den ene prøvelsen etter den andre, enten det handler om at han skal håndtere bydelens hardkokte kriminelle eller sine følelser for Yalini.

Tematikken i filmen er uhyre interessant, og filmen er dessuten både velspilt og godt regissert! Det er ikke uten grunn at filmen har mottatt Gullpalmen! 

Denne filmen anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2015 
Originaltittel: Dheepan
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Tamil, fransk, engelsk
Skuespillere: Antonythasan Jesuthasan (Dheepan/Sivadhasan), Kalieaswari Srinivasan (Yalini), Claudine Vinasithamby (Illayaal) m.fl.
Spilletid: 115 min.

søndag 3. mars 2013

"Amour" (Regissør: Michael Haneke)

Vakkert-trist om å bli gammel

Jeg har lenge planlagt at jeg skulle se "Amour", men rakk det ikke før det var et faktum at filmen var tildelt Oscar for beste fremmedspråklige film (etter at den var nominert i klassen beste film, beste regi, beste manus, beste skuespillerinne og altså beste fremmedspråklige film - kilde filmweb.no). Fra før av har jeg sett de fleste av Michael Hanekes filmer - bl.a. Funny Games, Piano Teacher, Caché (Skjult) og Det hvite båndet - alle med det til felles at de er en smule bisarre og ment for det kresne filmpublikum. Sånn sett er "Amour" en helt annen film - og den når på en helt annen måte ut til det brede publikum, mest av alt på grunn av den nokså almenngyldige tematikken, som berører de fleste før eller siden i livet. 


Selv kjenner jeg i grunnen lite til skuespillerne i filmen fra før av. Jeg vet imidlertid at Jean-Louis Trintignant i sin tid spilte en av hovedrollene i "Rød", en av Kieslowskis Trois Couleurs-filmer, mens Emanuelle Riva har hatt en rolle i "Hiroshima mon amour". Trintignant spiller George, mens Emanielle Riva spiller Anne i "Amour". 

Alt i innledningen får vi vite hvordan det går. Ekteparet George og Anne er døde, og det er George som har forårsaket deres død. Filmen skal dermed komme til å handle om hva som ledet frem til dette fatale valget.

Musikerekteparet George og Anne er i 80-årene og de nyter sitt otium i sin lekre, herskapelige Paris-leilighet der de er omgitt av sine kjæreste ting og minner; et flygel som de har dyrket sine største lidenskaper gjennom, nemlig musikken, og et arsenal av bøker, som de har brukt et helt liv på å lese. Begge er utpregede intellektuelle, og de koser seg med å gå på konserter og ellers dyrke det som kulturlivet har å by på. Når de deler sine måltider, som er laget med like stor kjærlighet som alt annet som betyr noe for dem, er det ikke vanskelig å se at de begge har vært og fremdeles er uendelig glade i hverandre, selv om det er noen år siden den sterkeste fysiske lidenskapen sto aller mest i fokus i deres samliv. Smilene, blikkene og humoren dem i mellom røper at de aldri har blitt lei av å flørte med hverandre. George er fremdeles en flott mann, og Anne er en vakker kvinne. 

Så får Anne slag. Til å begynne med skjønner de ikke hva som skjer, men en tur til legen bekrefter at det er tale om slag, og at det er stor fare for at dette vil skje igjen og igjen. Anne får tilbud om operasjon, og de opplyses om at utsiktene er gode. Bare 5 prosent blir verre etter en slik operasjon. Dessverre viser det seg at Anne er blant disse 5 prosentene ... 

Deretter går det stadig nedover med Annes helse. I begynnelsen kan hun riktignok snakke og hun er klar i hodet, men hun er avhengig av rullestol. Så rammer et nytt slag talesenteret, og selv om hun fremdeles er klar i hodet, klarer hun altså ikke lenger å uttrykke seg - til stor fortvilelse både for seg selv og ektemannen. 

Deres eneste datter dukker opp, og hun er bekymret over utviklingen. Blant annet fordi hun ser at foreldrene isolerer seg og skyr unna andre mennesker ... Hun kan dessuten ikke forstå hvorfor faren på død og liv ønsker å beholde moren hjemme. 

"Amour" er en vakker-trist film om å bli gammel, syk og hjelpetrengende, og hva det gjør med et ektepar og deres kjærlighet der den ene fremdeles er helt frisk, mens den andre blir alvorlig syk. Og om fortvilelsen hos den friske som gjør alt han kan for å hjelpe, men som møter motstand hos det mennesket han har delt hele livet med, fordi hun ikke orker å avfinne seg med at hun er totalt avhengig av ham og andre. Han holder ut fordi han har lovet henne at han aldri skal plassere henne på noe hjem eller sende henne på sykehus. Til slutt kommer imidlertid døden mer som en befrielse og lettelse enn noe annet ... 

Dramaet, som utelukkende foregår i ekteparets leilighet, er stillferdig og nesten autentisk i sitt uttrykk, der alderdom med sykdom presenteres akkurat så sårt og nesten på grensen til det uutholdelige som det er i det virkelige liv. Kanskje med ett unntak, og det er at Anne hele tiden er feiende flott på håret uansett hvor syk hun er, og akkurat det irriterte meg litt underveis. For alderdom og sykdom innebærer også en evig kamp for å holde hygienen i sjakk, men dette elementet var totalt fraværende i denne filmen. Ellers var skuespillerprestasjonene virkelig av ypperste klasse, og jeg skjønner derfor meget godt at det var nettopp denne filmen som vant Oscar blant de fremmedspråklige filmene. Jeg er også glad for at et såvidt langsomt drama som "Amour", som helt mangler action og høylytt drama (kanskje med unntak av en krangel med en sykepleier som var helt i harnisk fordi George sa henne opp), vant frem i kampen om den gjeve prisen! Filmen har for øvrig opplevd et fantastisk prisdryss i de fleste konkurranser av betydning. Jeg gir terningkast fem - et sterkt sådan!

Filmen vant for øvrig Gullpalmen under Cannes filmfestival i 2012.

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Amour
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jean-Louis Trintignant (George), Emanuelle Riva (Anne), Isabelle Tharaud (datteren Eva) m.fl.
Spilletid: 127 min.





søndag 6. mars 2011

"Det hvite båndet" (Regissør: Michael Haneke)

Dystert om religiøs fantastisme

Innspilt: 2009

Originaltittel: Das weisse Band
Nasjonalitet: Østerrike, Italia, Frankrike, Tyskland
Genre: Drama, thriller
Skuespiller: Christan Friedel (skolelæreren), Burghart Klaussner (pastoren), Maria-Victoria Dragus (Klara), Leonard Praxouf (Martin), Leonie Benesch (Eva), Rainer Bock (doktoren), Ulrich Tukur (baronen), Ursina Lardi (baronessen)
Spilletid: 144 min.

Vi befinner oss i den lille landsbyen Eichwald i Nord-Tyskland rett før utbruddet av første verdenskrig. Menneskene i landsbyen er strengt religiøse, og det er baronen, legen og presten som sitter med makten. Spesielt baronen, som i praksis sørge
r for at alle har en jobb å gå til, og mat å sette på bordet hver dag ... Historien fortelles av skolelæreren.

Det hele begynner med at legen som kommer ridende til hest, snubler i en wire som er spent ut rett utenfor hjemmet hans. Han blir kastet av hesten og skader seg alvorlig. Deretter følger en rekke mystiske hendelser som innbefatter kvesting av barn - i første rekke baronens sønn og senere også en tilbakestående gutt. Etter vinterens ankomst blir dessuten vinduene på rommet til baronens nydødte tvillinger stående på vidt gap, slik at de blir alvorlige syke og holder på å dø. En av baronens låver brenner så ned ...

Alle hendelsene tærer på den lille landsbyen. Jakten på den eller de skyldige fører ingen steds hen, og gjerningsmannen forblir ukjent ... Mens det hele pågår blir vi vitne til foreldrenes nådeløse avstraffelser og ydmykelser av sine egne barn for de minste forsømmelser. Som prestens barn som blir tvunget til å gå med et hvitt bånd, som skal beskytte dem mot å begå synder ... All volden som utøves mot barna gjør noe med dem. Men da skolelæreren begynner å spekulere på om det er tilfeldig at alle bygdas barn som regel er i nærheten hver gang noe skjer, og dukker opp rett etterpå for å tilby sin hjelp, og tar dette opp med presten, skjønner han at dette kan bli farlig ...

Denne filmen er gjentatte ganger blitt erklært som et mesterverk. Regissøren har villet fortelle en historie som skal kunne kaste lys over den senere utviklingen av fascisme og nazisme. Og det er lett å se hvor han vil. For her blir ofrene i en generasjon den neste generasjons overgripere. Man kan sånn sett snakke om arvesynden som fortsetter i de samme familiene, igjen og igjen. I filmen er det et paradoks at de som skal være samfunnets støtter faktisk er de verste til å misbruke sin makt.

Jeg forsøkte så godt det lot seg gjøre å se filmen med et åpent sinn. Like fullt må jeg medgi at jeg ble veldig skuffet over filmen. Ja, den forteller en historie om forholdene i en meget religiøs landsby rett før utbruddet av første verdenskrig, og ja, den viser de verste sidene ved en religiøs fanatisme og pietisme som heldigvis er et tilbakelagt stadium i den vestlige verden. Men så? Mest sannsynlig ville filmen ha gjort et mye større inntrykk på meg dersom jeg f.eks. visste at den var basert på virkelige hendelser eller dersom dette var en filmatisering av et sterkt klassisk romanverk. Og når slutten av filmen bare kokte bort i ingenting, så var det liksom ikke noen mening i den spenningen som var bygget så nennsomt opp i løpet av de 2 1/2 timene jeg satt og så på. Jeg vil imidlertid presisere at filmen ikke er dårlig. Jeg klarte bare ikke å få øye på det påstått mesterlige ved den. 
At regissøren har valgt å lage filmen i svart-hvitt opplevde jeg som et nokså "billig" poeng i grunnen. Her blir det terningkast fire. (Det er for øvrig mulig at jeg ville ha sett annerledes på denne filmen dersom jeg hadde tatt meg tid til å se på tilleggsmaterialet som fulgte med DVD´en, og som bl.a. inneholder et intervju med regissøren og tankene han har hatt da han laget filmen.)

Filmen vant Gullpalmen under Cannes filmfestival i 2009.


Barna i landsbyen er alltid i nærheten når noe skjer ...
Kadaverdisiplin i prestens hjem
Skolelæreren gjør kur til Eva

Populære innlegg