Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten 2009. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten 2009. Vis alle innlegg

mandag 7. mai 2012

"Burma VJ" (Regissør: Anders Østergaard)

Sterk dokumentar fra Burma!

Burma er betegnet som et av verdens mest lukkede land. Da denne filmen ble ferdigstilt i 2009, kunne landets innbyggere se tilbake på 40 års diktatur (1962 - 2011) - med unntak av noen få uker med håp om en annen fremtid i forbindelse med Aung San Suu Kyis hjemkomst i 1988, hvor hun ble et samlingspunkt i kampen for demokrati. Før det hele som kjent endte med regelrett nedslakting av opprørerne, og Aung San Suu Kyi startet opp sin etter hvert 20 år lang
e husarrest.

"Burma VJ" handler om en håndfull mennesker som en periode valgte å trosse myndighetenes forsøk på sensur av nyheter som slapp ut av landet. Ved hjelp av enkle videokameraer sørget de for å filme demonstrasjoner, sammenstøt mellom det burmesiske folk og myndighetene, voldeligheter og annet som viste regimets sanne ansikt - for så å sende dette utenlands. Og dette gjorde de med stor risiko for sine egne liv. Nærmest som en hån mot regimet ble levende bilder sendt gjennom de mest kjente nyhetskanalene gjerne samme dag som hendelsene fant sted. Dermed ble verden hele tiden minnet om at Burma fremdeles eksisterte, at det burmesiske folket led og tryglet om å bli hørt ... Og ikke minst fikk det burmesiske folket mot til å fortsette kampen nå da de visste at verden kjente deres lidelser. Dette sørget nemlig den Oslo-baserte TV-stasjonen Democratic Voice for at det burmesiske folket fikk vite - gjennom å sende TV-signalene tilbake til Burma, slik at menneskene der fikk se nyhetene om sin egen motstandskamp verden over.

"Burma VJ" viser at det å være kameramann er meget risikabelt. Underveis får vi høre om flere som blir tatt. Men jo verre det burmesiske folk led, jo flere sjanser var alle villige til å ta for å få slutt på terrorveldet. Sentralt i denne filmen står folkeopprøret i 2007, som startet med at tusenvis av munker begynte å demonstrere mot det sittende regimet. Kravene de gjorde seg til talsmann for var på ingen måte urimelige. De ville ha slutt på fattigdom og sult. Dessuten ønsket de at Aung San Suu Kyi skulle frigis. Og de ønsket frie valg. Munkene har alltid hatt en opphøyet og hellig status innenfor buddhismen, og ingen kunne tro at det hele skulle utvikle seg slik det gjorde. Massearrestasjoner av munker, endog drap og forsvinninger skjedde, og til slutt var alle munkene borte fra gatene og kun folket tilbake. Det kunne ikke gå bra ... Og det gjorde det heller ikke. Til slutt var myndighetenes hovedfiende nr. 1 "vj"´ene (dvs. kameramennene) - og de ble også tatt - en etter en ... Hele det nettverket av kameramenn som den 27 årige "Joshua" hadde bygget opp, raknet til slutt ...

Denne filmen, som er laget i et samarbeid mellom The Co-Operative og Dogwoof, har hatt en voldsom kraft. Sammen med alle filmklippene som har lekket ut av landet takket være modige "vj"´er, må man kunne anta at dette har påvirket både verdens og militærjuntaens holdninger, slik at det fra 2011 er lovet noen politiske reformer i retning av demokrati. Det er sikkert for tidlig å si sikkert hvor dette vil ende, men det er absolutt grunnlag for mer optimiske enn på mange, mange år. Kanskje ikke tilfeldig at dette skjedde samtidig med at Aung San Suu Kyis husarrest omsider ble avsluttet?

Fordi filmsekvensene -
 alle som en - er gjort ved hjelp av enkle, håndholdte kameraer, er billedkvaliteten så som så til tider, men det glemmer man fullstendig. For det vi får se er så unikt og eksklusivt at det i seg selv er en kvalitet. Det å vite at alle som har bidratt til filmen har gjort dette med stor risiko for egne liv, er også en dimmensjon ved filmen som gjør inntrykk. I folderen til filmen kan jeg lese om akkurat dette. Hvorfor gjorde de egentlig dette, disse "vj"´ene? Rett og slett fordi det å fortsette å filme og dokumentere all uretten som det burmesiske folket ble utsatt for, ga livet og tilværelsen en slags mening midt oppi all galskapen. En av hoved-"vj"´ene trodde vel aldri at det han gjorde skulle få noen avgjørende betydning i det store og hele, men der tok han altså feil. Veldig feil, heldigvis! Det blir helt umulig å gi denne filmen terningkast. Alt jeg ønsker å si er at dersom du er et engasjert menneske - se den! Filmen er tilgjengelig på YouTube i fullversjon.

Innspilt: 2008

Originaltittel: Burma VJ
Nasjonalitet: Norge, Danmark
Genre: Dokumentar
Spilletid: 89 min.






søndag 11. mars 2012

"Grey Gardens" (Regissør: Michael Sucsy)

Flott skuespillerkunst, men kjedelig historie

Filmen "Grey Gardens" er basert på en sann historie om moren og datteren Edith Ewing Bouvier og Edith Bouvier Beale - eller "Big Edie" og "Little Edie" som de også ble kalt. Little Edie var kusinen til Jackie Kennedy, og hun og moren var derfor en del av sosieten i 
sine velmaktsdager.

Historien veksler noe i tid, og i glimt får vi tilbakeblikk til kvinnenes storhetstid, der de opptrådte med sang og dans på familiegodset Grey Gardens. Begge vakre og flotte, alltid midtpunkt i selskapelighetene ...

Little Edie ville imidlertid noe mer med livet sitt enn å bo hjemme hos moren, og hun reiste derfor til New York for å bli skuespillerinne. I stedet forelsket hun seg hodestups i en høyt profilert kjendismann, som dessverre var gift. Da forholdet tok slutt, reiste hun hjem til sin mor for å komme til hektene. Men der ble hun, og kom seg ikke videre. Big Edies ektemann gikk til slutt lei av at hun hele tiden fylte huset med høylytte fester, og etter hvert skilte de lag. Big Edie nektet å gi opp Grey Gardens, selv om hun ikke hadde nok penger til vedlikeholdet.

Mor og datter b
odde sammen på Grey Gardens, som etter hvert fremsto som en falleferdig rønne full av søppel og et utall katter som gjorde fra seg over alt. En dag ble de eksentriske kvinnene kontaktet av Albert og David Maysles, som ønsket å lage en dokumentar om dem, og denne hadde premiere i 1976. Filmen het "Grey Gardens". I kjølevannet av all den oppmerksomhet som ble de to kvinnene til del i media, ble de kontaktet av Jackie Kennedy, som bestemte seg for å hjelpe dem med å sette den falleferdige rønna av et fordums gods i stand. Denne dokumentaren førte til slutt til at Little Edie fikk fart på karrieren som sangerinne.

Little Edie spilles av Drew
 Barrymore, mens Jessica Lange spiller Big Edie. Begge er fantastiske skuespillere, som gjør maksimalt ut av sine roller i denne filmen. Riktigere skuespillere for disse rollene kunne man knapt finne, og det er fascinerende å se hvilke forandringer de gjennomgår pga. sminke, slik at de kan spille vakre unge kvinner og hele utviklingen frem til alderdommen. Uansett - denne filmen haltet for meg. Kanskje var det historien som ikke fenget? En historie som helt klart gir mer dersom man har et forhold til de to damene filmen handler om - noe jeg altså ikke hadde. Jeg er heller ikke spesielt glad i synge-filmer, skjønt musikken i denne filmen var både flott og alt det der. Det var ikke det ... Jeg kjedet meg imidlertid fra begynnelse til slutt. Historien tok aldri tak i meg, rett og slett. Ble den for overfladisk? Den var sannelig trist nok innimellom, noe som pleier å fenge meg, men denne gangen var det bare ikke klaff mellom filmen og meg. Når sant skal sies var det faktisk glad-scenene som fungerte best. Det må bli terningkast tre denne gangen, og da har jeg sett hen til at det ikke er noe å si på skuespillet som sådan. Filmen har så vidt jeg vet aldri vært vist på norske kinoer - antakelig vel vitende om at dette ikke er en film som kommer til å fenge bredt?

Innspilt: 2009
Originaltittel: Grey Gardens
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Drew Barrymore (Little Edie), Jessica Lange (Big Edie), Jeanne Tripplehorn (Jackie Kennedy Onassis), Daniel Baldwin (Julius Krug)
Spilletid: 103 min.



Mor og datter i deres storhetstid
Little Edie
Mor og datter - eksentriske som få
Et familiegods fylt av søppel - bebodd av to kvinner som er mer 
opptatt av å ta seg ut selv enn hvordan de har det rundt seg ... 
Men selvsagt skinner det fremdeles av mor og datter!

mandag 27. februar 2012

"Dogtooth" (Regissør: Giorgos Lanthimos)

For spesielt interesserte

En familie på fem bor i et stort hus omringet av en høy mur langt fra allfarvei. De tre barna - to jenter og en gutt - har aldri vært utenfor murene. Foreld
rene har gjennom hele oppveksten fortalt dem at verden utenfor er fryktelig farlig.

Foreldrene underviser barna innenfor hagemurenes trygge grenser. Et forvrengt virkelighetsbilde formidles. Bl.a. er flyene som flyr over huset leketøy, og små kattepuser blodtørstige dyr som må drepes før de dreper dem. Slik skaper de et helt lukket univers for barna, som bare avbrytes av at gutten får besøk av en ung kvinne - Christina - som skal avhjelpe hans begjær.

Etter hvert våkner frihetstrangen opp hos den eldste av jentene. Hun lurer på når hun kan forlate foreldrene og dra ut i den farlige verden. Hun vet svaret på forhånd: Når en av hjørnetennene faller ut, kan hun dra. Men først må hun lære å kjøre bil, for det går ikke an å bevege seg ute i den farlige verden uten bil ... Og å lære å kjøre - det får hun lov til når en av hjørnetennene har vokst ut igjen ... Barnas isolasjon fra omverdenen og deres svært begrensede preferanser for å tolke og vurdere det som blir presentert for dem, gir seg de mest vanvittige utslag etter hvert ...

Dette må være en av de mest perverse og ekle filmene som har kommet på film-markedet under den ellers harmløse filmgenre-kategorien drama på manns minne! Dette er ikke en film man trenger å se! Hadde jeg enda skjønt poenget med historien, men ikke med min beste vilje klarte jeg å få øye på noe som kunne gitt den en slags mening. Det måtte evt. være at "slik kan det også gå med mennesker når de blir isolert fra fødselen av, og gis stimuli etter omgivelsenes forgodtbefinnende". For meg sitter derfor inntrykket av spekulasjon igjen - spekulasjon i å finne det mest outrerte uttrykket for i det minste å bli lagt merke til i mylderet av middelmådige filmer. At filmen faktisk ble Oscar-nominert som beste fremmedspråklige film da den kom, har jeg svært vanskelig for å forstå. "Den mest originale, utfordrende og perverse filmen så langt i år", skriver dessuten Village Voice.

Bak på DVD-coveret kan man dessuten lese følgende:

"Grekeren Giorgos Lanthimos har laget en av årets mest originale filmer og vant velfortjenet hovedprisen i Cannes "Un Certain Regard-program". I likhet med foreldrene i filmen skaper han et helt eget univers og åpner opp for et uendelig antall tankeeksperimenter, som på en gang er både sjokkerende og fascinerende - og dessverre skremmende reelle."

Not my cup of tea
! Her blir det terningkast tre. Og da er det skuespillerprestasjonene jeg har valgt å vektlegge ... 

Inn
spilt: 2009
Originaltittel: Kynodontas
Nasjonalitet: Hellas
Genre: Drama 
Skuespillere: Christos Stergioglou (faren), Michelle Valley (moren), Aggeliki Papoulia (eldste datter), Mary Tsoni (yngste datter), Christos Passalis (sønnen), Anna Kalaitzidou (Christina)
Spilletid: 1 t 28 min.

Yngste datter i bassenget
Faren har sloss med en katt
Eldste datter prøver å få ut en motvillig hjørnetann slik at hun kan reise snart

søndag 26. februar 2012

"Cairo Time" (Regissør: Ruba Nadda)

En skikkelig Kairo-teaser!

Kanadiske Juliette er redaktør i et magasin for kvinner, og reiser til Kairo for å feriere sammen med sin mann Mark, som jobber i FN. Mark sitter imidlertid fast i Gaza, og ber derfor sin venn Tareq om å ta hånd om Juliette inntil han kan komme.

I begynnelsen tenker Juliette at hun fint kan klare seg på egen hånd. Etter nokså kort tid innser hun likevel at det rimelig slitsomt å bevege seg rundt i Kairo uten mannlig følge. Årsaken er at hun hele tiden får massivt med uønsket oppmerksomhet fra andre menn - til sin store overraskelse betydelig yngre enn henne selv. Til slutt har hun et helt haleheng av menn hengende etter seg. I desperasjon oppsøker hun Tareq og ber om hans hjelp.

Tareq stiller mer enn gjerne opp for Juliette, og tiden de tilbringer sammen, gjør noe med dem begge. Tareq tar henne med rundt i Kairo og hun fascineres av hvor annerledes han forholder seg til ting enn hva hun selv er vant til. Samtidig savner hun sin mann så sterkt at hun en dag hopper på en buss som skal ta henne til Gaza. Selvsagt kommer hun ikke så langt, og igjen er det Tareq som redder henne fra en nokså ubehagelig situasjon ...

Underveis blir Juliette og Tareq invitert til et bryllup i Alexandria, og det blir mer og mer klart at de begge er i ferd med å få varme følelser for hverandre. Klarer de å motstå fristelsen til å gå et skritt videre? Og når kommer egentlig Mark seg bort fra Gaza?

Sjelden har jeg sett en film med Kairo som k
ulisse, hvor jeg har fått se mye av denne byen som her! Alle fargene, alle lydene, den orientalske musikken, alle inntrykkene ... Jeg ble voldsomt fascinert! Rolletolkningene til Patricia Clarkson og Alexander Siddiq som hhv. Juliette og Tareq er dessuten noe av det nydeligste jeg har vært vitne til på film! Begge har for lengst nådd middagshøyden i livene sine, og dette preger deres tilnærming til hverandre. Her er det ikke ungdommelig impulsivitet uten tanke på konsekvensene som styrer hovedpersonene. Og kanskje er det nettopp dette som gjør denne filmen til det den er - en liten perle, som samtidig virker som den reneste teaser på min reiselyst.

Jeg har
aldri vært i Kairo, og hadde det ikke vært for det siste årets uroligheter, ville byen kommet høyt opp på prioriteringslisten min allerede i år. I stedet får jeg "nøye meg med" Istanbul i første omgang ... Det jeg for øvrig likte aller best med denne filmen er utvilsomt all den nydelig filmingen av Kairo, soloppgangen ved pyramidene - og sist, men ikke minst den elektriske spenningen som oppstår mellom hovedpersonene, og som preges av en noe tilbakeholden blyghet som til forveksling virker svært ekte ... Dette er skuespillerkunst på sitt aller, aller beste! Her blir det terningkast fem!

Inns
pilt: 2009
Originaltittel: Cairo Time
Nasjonalitet: Canada, Irland
Genre: Drama
Skuespillere: Patricia Clarkson (Juliette Grant), Alexander Siddiq (Tareq Khalifa), Elena Anaya (Kathryn), Amina Annabi (Yasmeen), Tom McCamus (Mark), Andrew Cullen (Jim), Mona Hala (Jameelah), Fadia Nadda (Hanan)
Spilletid: 1 t 29 min.


På utflukt i den hvite ørkenen
Stemningsfullt på hotellets terrasse
Tareq og Juliette trives i hverandres selskap
Spiller sjakk i Tareqs café

lørdag 25. februar 2012

"Last Train Home" (Lixin Fan)

Sterk dokumentar om verdens største folkevandring 

"Last Train Home" er en prisbelønt dokumentarfilm som setter fokus på noe helt spesielt og ekstraordinært som foregår i Kina hvert år. Da skal nemlig anslagsvis 130 millioner mennesker, som jobber et helt annet sted enn der de bor, hjem til den kinesiske nyttårsfeiringen. Dette er for de fleste den eneste gangen de kommer seg hjem til familiene sine, og dette er derfor årsaken til den panikken som oppstår når folkemengden antar uante dimmensjoner og noe ser ut til å kunne gå galt ... Om nødvendig venter man i dagevis på å komme med toget - med fare for at hele ferien går bort i ørkesløs venting ...

Vi følger et ektepar som har arbeidet i Guangzhou helt siden datteren deres var nyfødt. Hjemme på landsbygda i Sichuan er det ikke arbeid å finne, og barneoppdragelsen har de - i likhet med alle andre i samme situasjon - vært nødt til å overlate til den eldre generasjon. Datteren og etter hvert også deres sønn, vokser opp uten å få noe nært forhold til foreldrene sine. Foreldrene lever på eksistensminimum under svært kummerlige forhold i byen, slik at de skal kunne gi familien sin mest mulig av inntektene sine. Når en av dem blir syk, stiger panikken, for her er det ingen velferdsgoder som fanger opp arbeidsuføre, og sykelønn har ingen hørt om.

Hjemme hos bestemoren vokser datteren til ekteparet Zhang opp. Hun går på skole og det er hennes foreldres store drøm at hun skal få seg en utdannelse slik at hun slipper å gå i deres fotspor. Men i stedet for respekt opplever foreldrene en jente i full opposisjon. Hun forakter foreldrene som kun tenker på penger og hun synes skolen er dødskjedelig. Hun vil ha det litt moro og ønsker å tjene penger selv. Foreldrene er fortvilet. Plutselig er poenget med deres slit og oppofrelser mer eller mindre borte - og de skjønner at de faktisk bare må la henne velge selv ...

Vi følger familien når de skal reise hjem, og blir vitne til et kaos uten sidestykke når så mange mennesker - 130 millioner i alt - skal forflyttes. Det oppstår panikk i folkemengden, folk presser på, mennesker risikerer - og blir - klemt ihjel. Dette er omkostningene i et land hvor velstanden vokser sterkere enn noe annet sted i verden. Regissøren har fulgt familien over et par år (fra 2006 til 2008), og vi får også se hvilken virkning finanskrisen i 2008 har hatt på industrien i en by som Guangzhou ...

Dette er en sterk dokumentar fra et land
som først nokså nylig har åpnet opp for å bli kikket i kortene. Velstandsveksten har absolutt sin pris i et land som i årene fremover er spådd å ville få avgjørende betydning for verdensøkonomien - rett og slett fordi det er så enormt mange mennesker i dette landet samt at det er her den største økonomiske veksten forventes å skulle skje. Det er www.dogwoof.com som står bak også denne interessante dokumentaren. Dette er et filmselskap flere burde åpne opp øynene for! Her blir det terningkast fem!

Inn
spilt: 2009 
Originaltittel: 归途列车 
Nasjonalitet: Kina / Canada
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Yang Zhang, Changhua Zhang, Suqin Chen og Qin Zhang 
Spilletid: 84 min.




Folk som venter på å få komme med siste tog hjem - om som om nødvendig
venter i dagevis ... 
Kommer de hjem i år i det hele tatt?
Familien Zhang

tirsdag 21. februar 2012

"Ørkenblomsten" (Regissør: Sherry Hormann)

En sann historie om kjønnslemlestelse


Filmen "Ørkenblomsten" er basert på somaliske Waris Diries bestselgende selvbiografi "Desert Flower".  Warie ble født i Somalia i 1965 og allerede som treåring ble hun omskåret og sydd igjen nedentil. To av hennes søstre døde som følge av omskjæring. Selv fikk Waris en alvorlig infeksjon fordi kvinnen som omskar henne ikke brukte rent utstyr. Med nød og neppe overlevde hun.

12-13 år gammel ble hun forespeilet et liv som en eldre manns fjerde kone. Mannen hadde betalt svært godt for henne, og foreldrene - fattige nomader med mange barn - trengte pengene. Natten før bryllupet rømte hun imidlertid. Hun la på sprang ut i ørkenen, og etter flere dager kom hun omsider frem til Mogadishu, der hun visste at hennes mors foreldre bodde. I sin tid hadde de nektet datteren å gifte seg med det de mente var en simpel nomade, med den følge at hun rømte ut i ørkenen med ham.

Familien i Mogadishu s
ørget etter hvert for å få Warie over til London. Som gratis hushjelp i den somaliske ambassaden vokste hun opp til å bli en voksen kvinne. Så brøt det ut borgerkrig i Somalia, og hele den somaliske ambassaden i London pakket sammen for å reise hjem. Tilbake sto Waris, uten å kunne engelsk og fremdeles analfabet. Fra den ene dagen til den andre en hjemløs som vandret rundt i Londons gater uten penger, uten å kunne gjøre særlig godt rede for seg og uten noe sted å gå. I desperasjon klistret hun seg på en ung kvinne som jobbet i en butikk. Kvinnen - Marylin - gikk til slutt med på å la henne overnatte en eneste natt hos henne. Dette skulle imidlertid bli innledningen til et varmt og godt vennskap, som ble helt avgjørende for Waris og hennes fremtid. 


Siden ble Waris toppmodell, guddommelig vakker som hun både er og var, og dette førte til en voldsom interesse for hennes bakgrunn. I et intervju fortalte hun om at hun var omskåret, og oppmerksomheten rundt dette førte etter hvert til at hun ble utnevnt som FNs talskvinne mot omskjæring av kvinner. Totalt anslås det at rundt 130 millioner kvinner er omskåret. Waris er visstnok den første kvinnen som har stått frem i offentligheten og tatt til motmæle mot omskjæring - en skikk en del afrikanske kulturer har praktisert i over 3000 år, i den tro at kvinnens uskyld må beskyttes. Ikke omskjærte kvinner har ingen sjanse på ekteskapsmarkedet, og anses på likefot med horer. Waris´engasjement i saken har ført til at mange land har innført forbud mot omskjæring, men fremdeles blir om lag 6000 kvinner omskåret hvert eneste år.

Filmer om A
frika og for den saks skyld om tvangsgifte og omskjæring er et "must" for meg når jeg kommer over slike. Derfor var jeg aldri i tvil om at "Ørkenblomsten" var en film jeg måtte se, skjønt jeg nok tenkte at den kom til å handle aller mest om en litt overfladisk toppmodellkarriere. Så feil kunne jeg altså ta! Historien om Warie gjorde noe med meg, og på slutten satt jeg rett og slett og gråt. For dette handler om en svært modig kvinne - en kvinne som lever i beste velgående, og som faktisk har gjennomlevd historien i filmen. Mye av det som fremgår av filmen er rystende. En ting var den bestialske omskjæringen som fant sted ute i ørkenen - en annen var episoden der Warie kom inn på et sykehus i London med sterke smerter i underlivet. Den britiske legen tilkalte en somalisk helsearbeider og ba ham tolke. Mens legen redegjorde for hva han måtte gjøre for å hjelpe henne, "oversatte" somalieren at "du burde skamme deg der du ligger og bretter deg ut på den måten - hva tror du din mor ville si om hun så deg nå" osv. Skamfull reiste Warie fra klinikken, fremdeles med underlivssmerter forårsaket av altfor stram sying av kjønnsåpningen ... Heldigvis tok hun tak i dette etter hvert og gikk til kamp mot den meningsløse tradisjonen med å kjønnslemleste kvinner.

Liya Kebede, som selv er m
odell i tillegg til skuespiller, tolket rollen som Waris Dirie på en helt fantastisk måte. Jeg fikk faktisk assosiasjoner til Whitney Houston slik hun var i sine velmaktsdager. Og Sally Hawkins som venninnen Marylin var bare helt herlig! En historie som dette får en ekstra dimmensjon fordi den er basert på en sann historie, rett og slett fordi virkeligheten som regel overskygger en hver fiksjon. Det jeg for øvrig likte med denne historien er at den tross alt endte bra, selv om Warie måtte gå veien via et arrangert ekteskap i England for å få oppholdstillatelse. Hun fikk et godt liv til slutt! Her blir det terningkast fem!

In
nspilt: 2009
Originaltittel: Desert Flower
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Liya Kebede (Waris Dirie), Sally Hawkins (Marylin), Craig Parkinson (Neil), Meera Syal (Pushpa Patel), Anthony Mackie (Harold Jackson), Juliet Stevenson (Lucinda), Timothy Spall (Terry Donaldson), Soraya Omar-Scego (Waris - 12 år gammel)
Spilletid: 121 min.


Waris på flukt gjennom ørkenen
Waris og Marylins veier krysses
Marylin lærer Waris å gå på høye hæler
Liya Kebede og den virkelige Waris Dirie
Liya Kebede i rollen som toppmodellen Waris Dirie

søndag 29. januar 2012

"Garbage Dreams" (Regissør: Mai Iskander)

Om Zaballeen-folket utenfor Kairo

Et lite stykke utenfor Kairo ligger verdens største søppel-landsby (Garbage City). Denne landsbyen huser sånn cirka 60 000 mennesker som livnærer seg av søppelet som de om lag 17 millioner egypterne som bor i Kairo, produserer. Folket kalles Zaballeen, som betyr søppel-folket på arabisk. Denne lille folkegruppen er koptiske kristne (egyptiske kristne).

I denne dokumentaren følger vi noen tenåringsgutter gjennom deres daglige virke. I tillegg til at vi introduseres for et intrikat system for søppelsortering, der 80 % av søppelet på en eller annen måte kommer til nytte og resirkules av søppel-folket selv, får vi høre om guttenes drømmer for fremtiden. I denne landsbyen får man nemlig ikke gifte seg før man har klart å skaffe sin egen leilighet. Sånn er det bare, og dette aksepteres av alle. Og å bli gift - det er den store drømmen.

Folkene i landsbyen nyttiggjør seg av plast, brus- og ølbokser, papir og papp, ting de finner og som fremdeles er brukbare - kort sagt det meste. Å arbeide med søppel er ikke ufarlig. Uten at dette blir forklart nærmere i denne dokumentaren, så trenger man ikke mye fantasi for å skjønne at knust glass kan gi skader, matavfall i forråtnelse kan frembringe sykdommer og føre til oppvekst av rotter og den slags ... osv.

Selv om søppel-folket befinner seg nederst på rangstigen i det egyptiske samfunnet, er dette et folk full av optimisme. De klarer dessuten å brødfø seg selv på en helt akseptabel måte. Her har de og deres forfedre levd i de siste hundre årene, og uten å kreve betaling for å fjerne søppelet, har de sørget for at Kairo er en ren og ordentlig by. Og slik kunne det ha fortsatt, hadde det ikke vært for at internasjonale selskaper er hyret inn for å håndtere byens søppel. Sjokkert blir de vitne til at det meste kastes og at bare 20 % av søppelet resirkuleres. Guttene tvinges etter hvert til å gjøre andre valg som får betydning for fremtiden.

Denne dokumentaren er filmet over et par års tid. Helt på slutten får vi vite hvordan det har gått med guttene og deres familier. Livet er blitt vanskeligere, uten at særlig mange av dem har hatt en sjanse til å komme seg videre. Deres utkomme har skrumpet inn. Det er mindre klingende mynt i kassen å leve for.

Filmen har mottatt en hel haug med priser. Det synes jeg ikke er
det minste rart, for historien om denne folkegruppen, som har utviklet så gode systemer for søppelsortering og resirkulering at så mye som 80 % av søppelet kan utnyttes, er virkelig vel verdt å gjøre seg kjent med. Mange storbyer i verden har store problemer med å håndtere sitt søppel på en forsvarlig måte, og voksende søppelberg er dessuten en global problemstilling. I Garbage Village har de egne søppelskoler for å oppdatere seg på nye metoder for resirkulering, og her lærer dessuten barna å lese og skrive. En virkelig tankevekkende film, som jeg synes fortjener terningkast fem

Inns
pilt: 2009
Originaltittel: Garbage Dreams
Nasjonalitet: Egypt, USA
Genre: Dokumentar
Spilletid: 79 min.





fredag 23. desember 2011

"The Courageous Heart of Irena Sendler" (Regissør: John Kent Harrison)

En sann historie om en heroisk polsk kvinne


Innspilt: 2009
Originaltittel: The Courageous Heart of Irena Sendler
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Marcia Gay Harden (Janina Krzyżanowska), Goran Visnjic (Stefan), Anna Paquin (Irena Sendler)
Spilletid: 92 min.

Den polske kvinnen Irena Sendler (f. 1910 d. 2008) gjorde sammen med flere andre en helt uvurderlig innsats under 2. verdenskrig. Hun bidro til å redde anslagsvis 2500 jødiske barn fra ghettoen i Warszawa. Dette klarte hun ved å utstyre dem med falske dokumenter og få andre polske familier på utsiden av ghettoen til å ta seg av dem. Filmen
"The Couragous Heart of Irena Sendler" er historien om hennes og hjelpernes innsats.

Denne filmen har aldri blitt satt opp på norske kinoer, og man kan saktens spørre seg hvorfor. Antakelig er svaret at det lages altfor mange filmer om denne og lignende problematikk, og at filmen sånn sett anses som et slags overflødighetshorn. Jeg har etter hvert sett mengder av filmer om jødenes skjebne under andre verdenskrig, og jeg blir aldri lei av å se slike filmer - særlig ikke når de er basert på virkelige personer og hendelser. Med tanke på Irena Sendlers heroiske innsats under andre verdenskrig, fortjener hun også at historien om henne blir kjent.

Jeg synes
 skuespillerprestasjonene, dramaturgien, kulissene, historien og det rent filmtekniske gjør at filmen fortjener terningkast fem! For øvrig er det verdt å merke seg at Irena Sendler ble nominert til Nobels fredspris i 2007.


Irena Sindler sammen med et av barna hun reddet fra nazistene
Irena og Stefan, mannen hun giftet seg med etter krigen
Jødiske barn som ble reddet fra nazistene og Auschwitz
Ei lita jødisk jente som berget livet sitt takket være Irena Sendler, men som 
mistet foreldrene sine i en av Hitlers konsentrasjonsleire

mandag 31. oktober 2011

"Van Diemen´s Land" (Regissør: Jonathan auf der Heide)

Ikke en film for sarte sjeler


Innspilt: 2009
Originaltittel: Van Diemen´s Land
Nasjonalitet: Australia
Genre: Thriller
Skuespillere: Oscar Redding (Alexander Pearce), Mark Winter (Alexander Dalton), Arthur Angel (Robert Greenhill), Paul Ashcroft (Matthew Travers), Torquil Neilson (John Mather), Thomas Wright (Thomas Bodenham), Greg Stone (William Kennerly), John Francis Howard (Edward "Little" Brown)
Spilletid: 100 min.

Flere livstidsdømte fanger befinner seg på Sarahs Island, en del av Tasmania i Australia, nærmere bestemt i Van Diemens Land. Året er 1882, og fangenes oppgave er å temme landskapet ved å hogge ned digre trær, slik at det etter hvert skal bli mulig for lovlydige borgere å bosette seg i det ellers så karrige landskapet. Arbeidet er beinhardt, og fangene behandles ytterst brutalt av fangevok
terne.

Så bestemmer åtte av fangene seg for å flykte. De overfaller en av fangevokterne, og med flere væpnede vakter i hælene, klarer de å flykte inn i villmarken. En villmark som ikke uten grunn går under betegnelsen "porten til helvete", for å sitere baksideteksten på DVD´en.

I begynnelsen er samholdet mellom de flyktende fangene godt. Ingen blir forlatt, til tross for at ikke alle er i like god fysisk form. Men etter hvert som fangene beveger seg dypere og dypere inn i den australske villmarken på øya i en retning som forhåpentligvis skal bringe dem tilbake til siviliasjonen igjen, går det opp for dem at det ikke er noen ville dyr å jakte på. Ingenting i det hele tatt, faktisk. Langskapet er karrig og det er heller ikke mulig å finne planter de kan spise. Mens sulten gnager og gjør at det ikke er mulig å tenke på annet enn neste måltid, begynner de å betrakte hverandre. Kun en av dem er utstyrt med en øks ... Før de vet ordet av det starter jakten på det neste måltidet blant fangene, og en etter en myrdes for å gi de andre noe å spise. Det hele utvikler seg til et mareritt, hvor ingen tør å legge seg ned for å sove ... med mindre man vil risikere å bli det neste måltidet ...

Det sies at filmen er basert på en sann historie, hvor Alexander Pearce (f. 1790 d. 1824) var eneste overlevende etter en flukt fra Van Diemen´s Land. Til tross for at han innrømmet kannibalisme, var det ingen som trodde ham. Han ble for øvrig til slutt tatt etter flukten, og på ny anbrakt til stedet han rømte fra, hvor han døde i ung ald
er.

Dette er ikke en film for sarte sjeler! Og hadde det ikke vært for at filmen er basert på en virkelig hendelse, tror jeg kanskje ikke at jeg hadde ønsket å se den selv. Jeg klarer i grunnen ikke å oppsummere filmen bedre enn det som kan leses på baksiden av DVD-coveret: "Van Diemen´s Land er en rå skildring av hvor langt et menneske er villig til å gå for å sikre sin egen overlevelse. Aldri før har menneskehetens mørke sider blitt skildret så kompromissløst og brutalt realistisk." Det er ikke vanskelig å være enig i dette. Samtidig som handlingen mye godt fremsto som nokså stillestående, og hvor myrderiene (heldigvis!) ikke alltid fremsto som tydelige og klare, var det en intensitet i filmen som tok tak 
i meg.

Jeg har aldri sett noen av skuespillerne tidligere, og sånn sett var det befriende å slippe å se vakre, velkjente skuespiller-helt-ansikter i en setting hvor dette bare ville virket platt. Troverdigheten i handlingsforløpet ble faktisk forsterket av at det her ikke var noen kjente skuespillere, ingen helter, ingen lettvinte løsninger - bare råskap ... Jeg er i tvil om jeg skal gi denne filmen
terningkast fire eller fem, og havner midt i mellom. Den er absolutt verdt å få med seg, selv om jeg likevel vil holde en knapp på filmen "The Way Back" dersom man er ute etter en film som handler om fangers flukt fra fangenskap. Men kanskje handler det om at det føltes bedre å se en film om noen som holdt sammen enn om noen som endte opp med å spise hverandre ...


Fangene på Sarahs Island
Fanger på flukt
Alexander Pearce i Oscar Reddings skikkelse
Er han nestemann?

lørdag 1. oktober 2011

"Yodok Stories" (Regissør: Andrzej Fidyk)

Mesterlig!


Innspilt: 2009
Originaltittel: Yodok Stories
Nasjonalitet: Norge / Polen
Språk: koreansk
Produsent: Torstein Grude
Genre: Dokumentar
Skuespillere: Andrzej Fidyk, Jung Sun San, Kim Joung Soon, An Myong Chol, Lee Young Kuk, Kim Tae Jin, Kim Hyok, Lee Min Bok
Spilletid: 82 min. (dokumentar) + 153 min. (musical)

Tilfeldigheter gjorde at jeg fanget med meg denne filmen fra hyllene hos min lokale DVD-forhandler her om dagen. Ikke bare er film-coveret dekorert med alle prisene filmen har mottatt (en teaser nok i seg selv), men stikkordene Nord-Korea, konsentrasjonsleire og terror vekket min interesse umiddelbart. Dessuten oppfattet jeg det som noe spesielt at filmen er norskprodusert av Piraya Film, et selskap som i 1999 ble startet av Torstein Grude og Trond Kvist med det mål å produsere kreative dokumentarfilmer av høy internasjonal kvalitet, for å sitere Wikipedia. Det tar nesten fire timer å se dokumentaren og musicalen, men jeg kan love at det er ve
rdt det!
 
I dokumentaren presenteres vi for filmskaperens prosjekt - å lage en musical om forholdene i konsentrasjonsleirene i Nord-Korea, uten å slippe til i leirene selv, langt mindre med et kamera ... Yodok er bare en av de mange leirene, og den eneste hvor det hender at fangene slipper fra det med livet. Hvis de da ikke er døde av sult, mishandling og tortur eller kulde i mellomtiden ... Man regner med at det til en hver tid sitter rundt 40 000 fanger bare i denne leiren, mens det antakelig er mer enn 300 000 koreanere totalt som er internert i samtlige leire i hele Nord-Korea.

Som kjent er Korea delt i to. Nord-Korea regnes som et av verdens mest lukkede totalitære, kommunistiske regimer, mens Sør-Korea er et relativt åpent, demokratisk samfunn med markedsøkonomi. Nord-Korea er et klassedelt samfunn. Det opereres med tre ulike samfunnsklasser - de lojale, de upålitelige og fiendene. Det skumle er at ingen egentlig vet hvilken klasse de tilhører - ikke før de forsøker å få en spesiell jobb, ønsker å velge hvor de skal bo eller hvilken utdannelse barna deres skal få. Da er klassetilhørigheten helt avgjørende! Og selv om man anser seg som trygg og tilhørende de lojale, med alle privilegier som blir denne klassen til del, kan man aldri være for sikker. For én uheldig uttalelse fra en slektning kan være nok til at hele familien straffes som klassefiender. I beste fall ved at alle settes på bar bakke - i verste fall ved at alle interneres i en av Nord-Koreas mange dødsleire.

Filmskaperne har ønsket å fortelle historien til syv flyktninger fra Nord-Korea. Disse flyktningene har fått lov til å bosette seg i Sør-Korea, men anses som annenrangs borgere og potensielle spioner. Ingen vil høre deres historie, og de ties ihjel. Prosjektet med å fortelle om forholdene i leirene i Nord-Korea gjennom å sette opp en musical, har imidlertid sin pris. De mottar drapstrusler, men fortsetter innbitt videre. Og historiene de har å fortelle er så sterke at jeg mange ganger måtte kjempe med gråten. Ikke bare er det historier om deres egne lidelser, men om hele familiens lidelser. For prisen familiene deres betalte for deres flukt, var grotesk ... Moren til en av flyktningene ble torturert helt til hun fikk slag, mens faren døde som følge av tortu
ren.

Cellene fangene ble sperret inne i var så små at det ikke var mulig for dem å bevege seg, og det var lite som skulle til før fangevokterne hadde lov til å gå løs på dem med stokkene sine. I prinsippet var det ulovlig for fangevokterne å ha seksuelt samkvem med kvinnelige fanger - fiender av folket - men dette skjedde likevel. Og når kvinnene ble gravide, var straffen klar: både mor og barn måtte dø. Desperate forsøk på å ordne opp selv, abortere, for å hindre død ... Det går nesten ikke an å forestille seg de lidelser som fulgte i kjølevannet. Også fedrene - fangevokterne - risikerer strenge straffer, ofre som også de er av systemet de lever under. 


Musicalen blir til slutt ferdig, og den ble en stor suksess i Sør-Korea. Den bidro også til å bryte tausheten disse flyktningene fra nord var omgitt med. Dersom det ikke hadde vært for at Nord-Korea har raslet med atombombetrusselen, spørs det vel om verden egentlig hadde brydd seg særlig om hva som ellers skjer i dette landet ...

Musicalen Yodok fulgte med i DVD´en, og etter å ha sett denne må jeg konkludere med at det er en av de beste musicalene jeg har sett noen gang! Musikken, dramaturgien, skuespillertalentene, lyssettingen - dette holder et meget høyt nivå! Musicalen, som har vært på turné, har hatt stor suksess både i USA og Canada.

På Filmwebs nettsider kan jeg for øvrig lese at Yodok inngår i en serie sterke, kreative filmer om menneskerettigheter i totalitære og autoritære regimer, initiert av Rafto-stiftelsen i Bergen. Tidligere filmer i serien er Belarusian Waltz om forholdene i Hviterussland, og On a Tightrope fra Kina - alle produsert av Stavanger-baserte Piraya-film. Her er det bare en ting å si: disse filmene skal jeg ha tak i!

Her kan det ikke bl
annet enn terningkast seks!






Fra musicalen Yodok

onsdag 21. september 2011

"Pinnsvinets hemmeligheter" (Regissør: Mona Achache)

Velspilt drama fra en parisisk bygård


Innspilt: 2009
Originaltittel: Le Herisson
Engelsk tittel: The Elegance of the Hedgehog
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Josiane Balasko, Garance Le Guillermic, Togo Igawa, Anne Brochet, Ariane Ascaride, Wladimir Yordanoff
Spilletid: 95 min.
Basert på Muriel Barberys roman "
Pinnsvinets eleganse"

Reneé har i hele sitt voksne liv vært portnerske i en parisisk bygård som rommer fem gedigne luksusleiligheter. Hun har på mange måter funnet sin plass her i livet; som en grå eminense av en ubetydelighet som ingen av beboerne legger merke til. Hun går i grunnen i ett med inventaret. Fordi ingen synes å bry seg om hvem hun er, legger hun stor vekt på å opptre med diskresjon. Det kunne neppe streifet noen av beboerne at hun har et eget bibliote
k i sin egen stue, eller at hun kan sine russiske forfattere på fingrene.

11 år gamle Paloma er datter av en av familiene i bygården. Men tross rikdom og ytre vellykkethet, er hun dypt deprimert og har ikke lyst til å overleve sin egen 12 årsdag. I lang tid har hun derfor samlet på tabletter fra sin mors antidepressiva-pilleglass, uten at moren har merket noe som helst, mens hun planlegger sitt eget smertefrie selvmord. Moren er i det hele tatt ikke særlig til stede - verken i sitt eget eller datterens liv - og hun er mer opptatt av å snakke med sine grønne planter enn menneskene hun har rundt seg. Familien anser Paloma som svært spesiell og eksentrisk, mens realiteten vel egentlig er at det er de andre familiemedlemmene det er noe galt med og ikke Paloma ... Utstyrt med et videokamera forsøker Paloma å samle inntrykkene rundt seg gjennom kameralinsen - til stor irritasjon for familiens øvrige medlemmer. Paloma skjønner også intuitivt at det bor mer i Reneé enn hva hun viser frem.

En dag flytter den elegante japaneren Kakuro Ozu inn i bygården - etter at en annen av beboerne har avgått ved døden. En tilfeldighet fører til at Kakuro oppdager Reneés interesse for russisk litteratur - i særdeleshet for "Anna Karenina" av Leo Tolstoj. Reneé røper seg nemlig ved å sitere den berømte åpningsreplikken i boka - "Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte." Og da han på toppen av det hele får innblikk i at Reneés katt heter Leo, skjønner han i grunnen "alt" - han har å gjøre med en meget kultivert kvinne! Selv har han to katter som "tilfeldigvis" heter Kitty og Levin - det samme som to av hovedpersonene i Tolstojs "Anna Karenina".

Reneé blir nærmest fra seg av fortvilelse da hun plutselig får en middagsinvitasjon fra Kakuro. Hva skal hun gjøre? Hun er fullstendig ute av trening mht. å date menn. Dessuten har hun ingenting å ha på seg. Og hva vil han egentlig med henne? Hun som er så stygg og tykk? Kakuro får imidlertid frem noe i henne som hun for lengst hadde glemt at hun var i besittelse av. Blant annet eleganse og kvinnelighet. Og deprimerte Paloma begynner også å blomstre etter at Kakuro har flyttet inn i bygården. Endelig et voksent menneske som faktisk
ser henne ... Ekstraordinært begavet som hun faktisk er!

"Pinnsvinets eleganse" av Muriel Barbery er etter min oppfatning en nydelig bok! Mange har problemer med å akseptere Palomas rollefigur, idet de finner det vanskelig å tro på at en 11 åring kan være så oppvakt og fremmelig som hun er. Selv valgte jeg å forholde meg til rollefiguren, slik forfatteren har skapt henne. Hun er ingen A4 11-åring, men ekstraordinære unntak finnes jo - ikke bare i litteraturen og på film!

Det er en stund side
n jeg leste boka som filmen er basert på, men ikke lenger enn at jeg godt husker handlingen og ser at filmen ikke er helt tro mot boka. Bl.a. kommer Kakuro tidligere inn i handlingen enn jeg husker fra boka, og han får sånn sett en mer sentral rolle i filmen enn hva han hadde i boka. Uten at det gjorde noe, bare så det er sagt. Det befriende med europeisk film er at når hovedrolleinnehaveren skal være grå og dratt, så er vedkommende grå og dratt. Jeg falt pladask for skuespillerne som er valgt ut til å spille rollene i denne filmen! De stemte veldig med mine egne bilder av personene. I Frankrike er det virkelig skarpe klasseskiller mellom fattige og rike, og handlingen må derfor forstås ut fra en slik setting. At Reneé som portnerske skulle takke ja til en middagsinvitasjon fra en av bygårdens rike beboere, er i hennes verden aldeles uhørt. Men så takker hun heldigvis ja likevel, og plutselig åpenbarer livets muligheter seg også for h
enne. Det er aldri for sent å takke ja til kjærligheten og livet! Men så er det tragisk nok kanskje likevel for sent ...

Jeg s
ynes filmregissøren har lykkes godt med å gjenskape stemningen fra boka. En del aspekter har det like fullt vært vanskelig å gjenskape i en film - som alle de skarpsindige filosofiske betraktningene underveis i boka. Men så har filmen på sin side noen fortrinn som en bok sjelden har - gjennom alle de visuelle inntrykkene. Alt i alt synes jeg filmen fortjener
terningkast fem!


Paloma
Reneé og katten Leo
Kakuro har bedt Reneé på restaurant
Et helt spesielt forhold oppstår mellom Reneé og Paloma

Populære innlegg