Michael Cunningham: "Før kvelden kommer"

En midtlivskrise med sus over


Utgitt: 2010
Originaltittel: By Nightfall
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 283

Peter og Rebecca Harris er et par midt i førtiårene. De bor i en stilfull og moderne loftsleilighet på Manhattan; han er kunsthandler og hun redaktør i kunst- og kulturmagasinet Blue Light. Deres eneste barn, en datter, har flyttet hjemmefra, etter nokså store konflikter mellom henne og faren får vi etter hvert vite, og nå ligger livet altså foran dem slik at de atter kan nyte sitt otium uten altfor mange forstyrrelser i deres dagligliv. For å sitere fra forlagets presentasjon av boka: "De er respekterte samtidsurbanister med all grunn, skulle man tro, til å være lykkelige."

Men så dukker altså Ethan, Rebeccas yngre bror, opp ... Mistaket eller Mizzy som han også kalles innad i familien. Dermed forrykkes den skjøre balansen mellom ektefellene på ny, men det på en helt annen måte enn noen av dem kunne ha forestilt seg på forhånd.

Som en vandrende katastrofe entrer Mizzy det velordnede livet til Peter og Rebecca. Han insisterer på at han har sluttet med dop, men det viser seg nokså snart at dette er langt fra sannheten. Mizzy er en vakker, atletisk ung mann, som til forveksling ligner Rebecca som ung kvinne, og som ikke klarer å finne "seg sjæl" tross mangfoldige og iherdige forsøk på dette. Uten at Peter helt skjønner hva som skjer, blir han voldsomt tiltrukket av Mizzy, som lever et liv totalt annerledes enn ham selv. Tidligere har han aldri merket noen homofile tendenser hos seg selv. Selv om han sjokkeres over sin egne følelser, klarer han ikke å motstå Mizzy. Mens han funderer over hva han skal gjøre, influerer hans forelskelse i Mizzy på mange av hans avgjørelser i yrket som kunsthandler. Vi blir vitne til en midtlivskrise av det dypere eksistensielle slaget, hvor Peter med ett stiller spørsmål ved det meste av det han har tuftet sitt liv på. Men det skal vise seg at livet har enda flere overraskelser i ermet til ham ...

I tillegg til å være en interessant roman om en midtlivskrise hvor hovedtemaet er en slags kjønnsidentitetskrise, er "Før kvelden kommer" kanskje først og fremst en morsom bok, slik jeg ser det. Dessuten er den meget godt skrevet, selv om man selvsagt kan stille spørsmål ved om karakterene Cunningham tegner blir vel overfladiske og stereotype. Han går for eksempel ikke spesielt dypt inn i Peters sjelsliv, og de øvrige personene Peter omgir seg med, forblir bipersoner i boka. Peter blir stående som en nokså overfladisk mann som i alle fall så langt i livet mest av alt har vært opptatt av ytre staffasje. Og disse verdiene har han gjort til et levebrød ved at han forsøker å prakke eksperimentell "kunst" på litt for rike damer som lever liv med litt for lite innhold og nerve. Men det er altså her humoren kommer inn! For beskrivelsene av personene vi møter samt enkelte episoder er mildest talt lattervekkende!

"Mizzy har fått den så til de grader - familien Taylors evne til å breie seg uten blygsel. Det dreier seg ikke så mye om stolthet som om ganske alminnelige selvtillit, som fremstår som noe ekstraordinært bare fordi det er så lite av den blant folk flest. Se på ham, med den svære, tunge boken i fanget, mens han ser på landskapet, ikke fjern, men rolig, slik en fyrste ville være med sin rett til å oppholde seg der hvor han er, og om noen har ansvaret for underholdning og adspredelse, så er det iallefall ikke ham." (Side 203)

Og når han beskriver Peters mor:

"Hun var i stand til å klage nesten ustanselig uten noensinne å virke triviell eller sytete. Hun var mer kongelig enn grinete, hun var blitt sendt til denne verden fra en bedre en, og hun unngikk å henfalle til ren og skjær smålighet ved å by på resignasjon i stedet for edder og galle - ved at hun hver time i livet tilkjennega at selv om hun hadde innvendinger mot nesten alt og alle, så var det fordi hun hersket over et slags utopia, og dermed av erfaring visste hvor mye bedre vi alle kunne gjøre det." (Side 202)

Jeg storkoste meg med denne boka! Etter en del midt-på-treet-leseropplevelser i det siste, var det deilig endelig å ha en bok mellom hendene som holdt et høyt nivå på det litterære planet. Her blir det uten tvil terningkast fem!

Michael Cunningham er tidligere kjent for sin roman "The Hours", som utkom i 1998 og som senere ble filmatisert med Nicole Kidman, Meryl Streep og Julianne Moore i hovedrollene. Han fikk Pulitzerprisen for denne boka. For øvrig er han homofil av legning, uten at han ønsker å bli kategorisert som en homofil forfatter. Like fullt er det ikke til å komme forbi at dette påvirker hans litteratur. Foreløpig er kun to av hans i alt seks bokutgivelser oversatt til norsk. "Timene" ("The Hours") er en av dem.

Andre bokbloggere som har skrevet om denne boka:
Jeg leser

Michael Cunningham

Ketil Bjørnstad: "De udødelige"

Omsorgsklemma


Utgitt: 2011
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 315

Allmennlegen Thomas Brenner og Elisabeth Dahl har vært gift i en mannsalder. Nå nærmer de seg begge seksti, og tidspunktet da de skulle kunnet nyte sitt otium burde for lengst ha kommet ... I stedet er de under krysspress fra alle kanter, med uselvstendige og godt voksne unger, og aldrende foreldre som blir mer og mer hjelpetrengende.

Datteren Anika på 26 år bor fremdeles hjemme, og selv om hun er i en alder hvor hun for lengst skulle ha startet på sitt eget liv, er det intet som tyder på at hun har tenkt å flytte hjemmefra. Hun spiser seg fetere og fetere, sover halve dagen, lar seg forsørge av faren og produserer mislykkede sølvsmykker som ingen vil kjøpe, mens hun innbilder seg at hun driver med kunst. Line har flyttet hjemmefra og forsøker å livnære seg som danser, men uten foreldrenes jevnlige pengestøtte, ville hun aldri kunnet klare seg ... Likevel flyr hun rundt og leker kul og radikal, mens hun - ifølge faren - lever som en rentenist. Elisabeth har endog sluttet i jobben sin for å rekke over alt, og det har de egentlig ikke råd til. Særlig fordi døtrene fremdeles ikke klarer seg selv.

Ekteparet Brenner/Dahl bor i sokkelen av det svære huset til Elisabeths foreldre i Holmenkollen. Mens Elisabeth springer rundt og lystrer spesielt sin mors minste vink, forsøker Thomas å være til hjelp for sine snart nitti år gamle foreldre, som trenger ham mer og mer. Til slutt er det ingen vei utenom: moren må på sykehjem. Uansett hvor mye Thomas stiller opp for foreldrene sine, slites han nesten i stykker av dårlig samvittighet. For det blir jo aldri nok. Det groteske ved å bli gammel springer Thomas i øynene der han skifter bleier på sin egen far, som blir mer og mer urimelig i sine krav til sønnen. Dette kombinert med at han aldri blir herre i eget hus, sliter Thomas nesten helt ut. Ikke har de noen utsikter til arv heller, for faren hans har tapt store summer på dårlige fondsplasseringer, mens Elisabeths foreldre har belånt huset de bor i opp til pipa på sine eldre dager. Og når han tilfeldigvis oppdager en kul i konas ene bryst - en kul hun ikke vil ha noe snakk om - og han selv plages med hjerteflimmer, er det betimelig å stille spørsmål ved når nok er nok ... I mens planlegger Thomas et gigantisk sekstiårslag for sin kone, etterfulgt av en tur for dem og døtrene til Chicag0, der de skal gå i forfatteren Sauls Bellows fotspor ...

Jeg bokstavelig talt slukte denne boka og klarte ikke å legge den fra meg. Tematikken er ikke omtalt i litteraturen i særlig grad. I alle fall har ikke jeg fått det med meg. Jeg er fra før av en ihuga Bjørnstad-fan, og har fulgt hans forfatterskap gjennom nesten 30 år. Derfor har jeg lett for å tilgi ham at enkelte bøker i hans forfatterskap kanskje ikke har vært like sterke. "De udødelige" begynte veldig bra, men etter hvert som jeg kom lenger uti, synes jeg at den tapte seg litt. Det som trekker ned er at personene fremstår som litt for karikerte, og at det noen ganger kunne virke som om forfatteren var redd for at leseren ikke skulle forstå hvor han ville og ble for overtydelig. Dermed ble svært lite overlatt til leserens fantasi. Samtidig vil jeg understreke at jeg særlig i første halvpart av boka humret og lo mye, for oppi alt det tragiske var det også mye humor. Beskrivelsen av miljøet i Holmenkollen, snobberiet og ikke minst motkreftene til det mest outrerte, synes jeg Bjørnstad beskrev med snert og varme. Videre fant jeg Thomas Brenners filosofering over menneskenes streben etter å leve lengst mulig, uten egentlig å skjønne konsekvensene av å komme opp i både nitti og hundre år, og mangelen på erkjennelse av at vi alle tross alt skal dø en gang, interessante. Jeg ble for øvrig svært irritert over all den dilling og dalling som ble døtrene til del, og at foreldrene aldri stilte et eneste krav. Ikke til å undres over at de aldri tok skrittet videre for å bli selvstendige ... Bjørnstad skriver godt! Her blir det et sterkt terningkast fire.

Les også hva Beate har ment om boka her.

Ketil Bjørnstad