Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten boklansering. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten boklansering. Vis alle innlegg

tirsdag 29. november 2016

Slippfest for Lise Forfang Grimnes´ andre bok om Minja - "Blodskraft"

Redaktør Mari Redtvedt Røed og Lise Forfang Grimnes på scenen
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er litt mer enn to år siden Lise Forfang Grimnes debuterte med ungdomsromanen "Kaoshjerte". Jeg var der, og jeg skrev om boklanseringen her på bloggen. Selv kjenner jeg forfatteren fra bokbloggermiljøet. Lise mottok for øvrig  Kulturdepartementets debutantpris for "Kaoshjerte".

I går lanserte Lise og forlaget hennes Aschehoug med redaktør Mari Redtvedt Røed i spissen oppfølgeren til "Kaoshjerte". Oppfølgeren har fått tittelen "Blodskraft", og denne boka bærer undertittelen "Minja-bøkene". Under lanseringen i går røpet Lise at hun har planer om en triologi. Mange hadde møtt frem for å feire begivenheten med forfatteren, og det var også anledning til å få kjøpt "Blodskraft" med hennes hilsen. 



Lanseringsfest på Rudolf Pub. Jeg kjøpte
selvsagt en bok!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Arrangementet fant sted på Rudolf PubVestli, og stedet var ikke tilfeldig valgt, fikk vi etter hvert høre. Rudolf er nemlig Minjas fristed i bøkene om henne. Nesten vegg i vegg ligger den fiktive butikken Peris Shop, der kameraten Josef jobber. Dette er i boka beskrevet som en støvete butikk, en slags kaosbutikk, og her henger Minja nesten døgnet rundt. 

Redaktør Mari Redtvedt Røed startet arrangementet med å si noe om samarbeidet mellom henne og Lise Forfang Grimnes. Hun trakk frem at Lise med Minja-bøkene har klart å skape fulle og hele personer, et troverdig miljø og en historie som virkelig griper tak i deg. Hun viste også til Tine sin blogg og siterte fra hennes anmeldelse av "Blodskraft". Mari understreket at det er en glede å lese det Lise skriver. 

Forfatteren innledet med å fortelle om hvorfor hun i sin tid valgte Stovner som Minjas hjemsted. Hun har selv levd med Minja i om lag 15 år, men det var først for ca. fire år siden hun tenkte at det måtte bli Stovner som var åsted for hendelsene rundt Minja. Hun er selv fra Bogerud, og lette etter et urbant sted som ikke er et bysentrum. Minja bor rett ved Stovnersenteret. Lise sa "jeg vet til og med hvor hun bor", mens hun smilte lurt. Vestlitorget er stedet der Minja og Josef møtes, og det er særlig to steder som er viktig i bøkene; Paris Shop og Rudolf Pub. Dessuten er skogen rundt Stovner viktig.


Varmt møte mellom en redaktør og en
forfatter (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Redaktør Mari spurte Lise om hvordan hun skriver frem personene i bøkene. Lise fortalte at hun virkelig går inn i dem og tenker på dem i ulike situasjoner. Hvordan ville Minja likt dette? Hva ville Josef ha tenkt nå? Mye handler om å finne en fortellerstemme, noe hun ikke minst lærte mye om da hun gikk på Barnebokinstituttet. Den gangen skjønte hun kanskje ikke helt hva det handlet om, men dette gikk opp for henne etter hvert. Da hun først fant Minjas fortellerstemme, var det lett å finne henne. 

Hvem av personene i boka var det enklest å skrive frem? lurte redaktør Mari på. Mormor og Karen, kom det spontant fra Lise. Begge kommer fra Åslia, som er et fiktivt sted. Mormor er et fugleskremsel. Kald og utilnærmelig og med pistrete hår og blodårer som synes på huden. Mormor besitter imidlertid en enorm kunnskap om hva som skjuler seg i skogen, og ikke minst hvordan man beskytter seg mot huldre og den slags. Karen er mormors diametrale motsetning. Hun er varm, god og bløt, og full av omsorg. 


En lun og humoristisk forfatter
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vanskeligst var det å skrive om Josef. Han er en person som alltid stiller opp, og som er blid og hyggelig mot alle. I "Blodskraft" kommer imidlertid hans hemmeligheter frem.

"Blodskraft" er en avvisningshistorie. Josef er Minjas anker i livet. Hva skjer når han plutselig snur ryggen til henne? For å beskrive det som skjer mellom de to, måtte forfatteren gå dypt inn i hva det vil si å bli avvist, skammen ved ikke lenger å være ønsket, det å stå alene. Inn på banen kommer Pari, som er en ny karakter i boka. Men mer ønsket ikke Lise å røpe uten fare for å spoile boka. 

Redaktør Mari opplyste at Lise har tatt utgangspunkt i en realistisk hverdag, som hun har trukket fantasi og magi inn i. Koblingen mellom realisme og magi er ekstremt vanskelig, fordi det skal så lite til før det hele tipper over og går ut over troverdigheten. Hvor finner man inspirasjonen til å skape fantasy-elementer?, spurte hun forfatteren. Lise svarte at hun har jobbet mye med mytologi og at hun også har funnet inspirasjon fra Midtøstens kultur. Å begi seg inn i et slikt stoff er den reneste gavepakken for en forfatter. Det er nemlig noe med at når gamle myter og fortellinger har overlevd så lenge, så er det nettopp fordi de er noe med disse historiene. De står seg over tid. 


Lise Forfang Grimnes signerte bøker
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når man skriver en bok for første gang, er man ikke bundet opp av noe. Lise brukte 3 1/2 år på "Kaoshjerte". Boka solgte godt og hun vant en pris for den. 

Det har vært atskillig vanskeligere å skrive den andre boka. I begynnelsen var det mest gøy, men etter hvert kjente hun på tidspresset. Når man skriver på en oppfølger, er det viktig at leserne ikke må vente for lenge. Hun måtte skru av nettet for å holde på konsentrasjonen. Dessuten kjente hun på prestasjonsangsten. Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som skiller en suksess fra en fiasko, men hun kjente på at magefølelsen var et godt korrektiv. Hver gang redaktøren hennes sa at "Lise - dette funker ikke", bekreftet det bare det hun egentlig visste fra før av. Underveis hadde hun gode lesere, som ga henne  nødvendige tilbakemeldinger. Summen av alt har blitt til "Blodskraft". 

Lise avsluttet med å takke alle som har bidratt og hjulpet henne underveis i skriveprosessen! Det var ikke få. "Uten dere hadde det ikke blitt noen bok!

I løpet av kvelden var det både underholdning, boksignering og utlodning av Blodskraft-nett, T-skjorter og bøker. 

Selv ønsker jeg å takke for at jeg ble invitert og fikk dele denne kvelden sammen med Lise, alle vennene hennes og flere bokbloggere! 


Rapping i lokalmiljøet hørte med i forbindelse med lanseringen av
ungdomsboka "Blodskraft", oppfølgeren til "Kaoshjerte"!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

lørdag 5. november 2016

Om litteraturkritikkens vilkår på Boksalongen 3. november 2016

Lanserings-panelsamtale på Litteraturhuset i Bergen.
Panelsamtale i anledning utgivelsen av Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010

Jeg befant meg tilfeldigvis i Bergen torsdag kveld, og da var veien til Boksalongen på Bergen Litteraturhus relativt kort. Denne kvelden ble det arrangert en panelsamtale i anledning utgivelsen av Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010. Boka har nettopp kommet ut på Universitetsforlaget. Den forteller kritikkens egen historie gjennom 140 år, og kvitterer blant annet ut følgende temaer (fritt sakset fra forlagets presentasjon av boka på nettsidene deres):

- hvordan ble våre litterære klassikere lest før de ble klassikere?
- hvordan har kritikere tilpasset seg nye medier og offentligheter?
- var kritikken krassere før?
- hvem var kritikerne?
- hvilke tendenser har preget kritikkens historie?

"Boken starter med den politisk engasjerte kritikken som utfoldet seg under det moderne gjennombrudd og følger utviklingen fram til vår egen tid. Store omveltninger i mediene har endret rammevilkårene for kritikken, og sosiale medier og bokblogger har skapt hodebry for profesjonelle bokanmeldere.

«Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010» er en fortelling om en rekke møter og sammenstøt: mellom bøker og kritikere, mellom kritikere og forfattere, mellom kritikere og lesere, og kritikere imellom. Vi støter på rasende moralister, hånlige åndssnobber og vennlige diplomater. Vi kan også lese forbløffende historier om litteraturkritikk i form av sensur og beslagleggelser. I kritikkhistorien er det tidvis høy temperatur og mye som står på spill."
(sitat fra forlagets presentasjon)


Det er mange bidragsytere i boka, som har hatt en redaksjon bestående av kritikkhistorikerne Sissel Furuseth, Eirik Vassenden og Jahn Thon. Disse tre samt kritikerne Ingunn Økland (Aftenposten) og Bernhard Ellefsen (Morgenbladet) var invitert til panelsamtalen på Boksalongen. Kristoffer Jul-Larsen var ordstyrer.

F.v. orstyrer Kristoffer Jul-Larsen, Aftenposten-kritiker Ingunn Økland,
Morgenblad-kritiker Bernhard Ellefsen og redaktørene og kritikkhistorikerne
Sissel Furuseth, Jahn Thon og Eirik Vassenden (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Boksalongen presenterte sitt arrangement med følgende ord:

Litteraturkritikken har stor makt over hvilken litteratur vi leser og snakker om. Hva skjer med kritikken i avisdødens og de nye medienes tid? Og vil leserne finne fram til den viktige litteraturen når kritikken publiseres på nye måter og i alternative formater? Litteratur-kritikken har vært en betydningsfull avis- og tidsskriftsjanger i 250 år, under stadig vekslende vilkår, i ulike formater og publikasjoner. Hva kan vi si om kritikkens fremtidsutsikter ved å undersøke dens historie? Den nye boka Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010 gir et unikt innblikk i kritikernes, avisenes og tidsskriftenes skiftende forhold fra det moderne gjennombruddet til vår egen tid.


Underveis i panelsamtalen noterte jeg så blekket sprutet, og jeg vil i det følgende forsøke å gjengi noe av det mest sentrale som jeg fikk med meg. Jeg understreker at jeg selv er fullt og helt ansvarlig for gjengivelsen av hvem som sa hva, og hvordan dette ble formulert (i den grad det måtte ha sneket seg inn et lavere presisjonsnivå eller uklarheter av noe slag).

En av de tre redaktørene, Eirik Vassenden, introduserte boka før panelsamtalen begynte. Flere ulike linjer er undersøkt, og redaksjonen har valgt å styre etter noen overordnede prinsipper. Den største utfordringen har vært å bearbeide og korte ned det enorme skriftlige materialet som foreligger om litteraturkritikk og dens rammevilkår. 

Noen av temaene som har vært gjenstand for analyse er ulike normer, verdispørsmål, kriterier, retorikk, former og typer for kritikk. Tidsskriftene skiller seg ut som kritikkens institusjon, og har et helt eget rammeverk sammenlignet med typiske aviskritikker. En lang rekke tekster er gjennomgått. Likeså sentrale debatter i tiden, som har preget kritikkens vilkår. Det er mye kompakt og uensartet tekst som er redigert for å lage det som er blitt til kritikkens historie i denne boka. Rent historiefaglig har man også ønsket å si noe om hva kritikken bør og må være. 

Ordstyrer Kristoffer Jul-Larsen stilte innledningsvis det nokså åpne spørsmålet "hva er den historiske lærdommen?" og "hva er den mest refleksjonsrike delen av boka?". 

Litteraturkritiker Bernhard Ellefsen påpekte at boka blir en påminnelse om forbilder, bekreftet og frisket opp gjennom forbildenes praksis. Litteraturkritikk er en form for journalistikk, fordi den som sjanger har alt i seg for å kunne høre inn under den journalistiske rammen. "Hvorfor er det så sentralt å møte kritikerne igjen?" spurte ordstyreren. Ellefsen påpekte at litteraturkritikk handler om et bredt og intellektuelt apparat. Den faren kritikerne må være oppmerksom på, er at man kan bli for smal. Derfor er det viktig å stimulere til sult på kunnskap. De beste kritikerne er inspirerende, fordi de har store personligheter som de møter litteraturen med, mente Ellefsen. 

"Hvilke historiske poeng er de mest løfterike?" spurte ordstyreren. Litteraturkritiker Ingunn Økland opplyste at hun lette etter viktige kvinner, og at hun fant mange - blant annet Margrethe Vullum (f. 1846 d. 1918) (linken peker til Wikipedia, men det er også en annen artikkel om henne i Norsk biografisk leksikon, som er interessant å lese). Vullum var en samtidig med Kristiania-bohemen i en tid der mange bøker ble beslaglagt. Kritikerne var tause om dette, og det er derfor vanskelig å finne ut hva de mente om de beslaglagte bøkene. Vullum anmeldte Christian Kroghs "Albertine", og harselerte over alle beslagleggelsene i sin kritikk av boka. Økland gledet seg over å lese om Vullum, hennes tankekraft og mot.

Kritikken har spilt en stor rolle for litteraturen, mente Sissel Furuseth. I grenselandet mellom litteraturformidling og litteraturkritikk, drives samfunnsutviklingen i en god retning. Kvinnelige kritikere sto ikke frem med fullt navn før i 1890-årene. Anonymiteten ga de kvinnelige kritikerne mye frihet, og dermed var de med på å etablere og drive frem den liberale kritikken, som var preget av viktige verdier. Innad i miljøet visste alle selvsagt hvem de var, men navnene sto altså ikke på trykk i avisene. 

Jahn Thon tok til orde for at det er et stort paradoks at 1970-årene - det kanskje mest folkelige av alle tiår i nyere historie - er den mest "elitiske perioden" som har eksistert innenfor litteraturkritikkens historie. Det har egentlig alltid vært eliten som har styrt kritikken, og langt tilbake var det embetsmennene som sto for denne. Hva er en god og en dårlig bok, og hvorfor? At en liten elite sitter med definisjonsmakten på dette, mente Thon inneholder en merkelig dobbelthet. 

Dette fikk ordstyreren til å stille følgende spørsmål: "Er kritikerne representanter for eliten?" Ellefsen opplyste at hans avis (Morgenbladet) avviste alle tilløp til moderne innslag frem til 1980, men at det siden bare har gått fremover. Dette utløste spontan latter i salen. Ellefsen mente at kritikerne bør agere som en representant for leserne. Samtidig skal litteraturkritikken som fag tjene pedagogikkens sak. Uansett - det er leserne man som kritiker må skrive for. Innenfor litteraturkritikk er det for øvrig mange fallgruber. Dersom formålet med kritikken er å gi bøker bistand eller nødhjelp, blir det kjedelige kritikker. Prosjekter som styres av målsetninger som å "bringe frem debutanter" eller på annen måte prøver å gjøre litteraturen en tjeneste, dør fort. 

Vassenden viste til at det var en tid der det var forlagene selv som skrev kritikkene. Avisene slapp dermed å betale for kritikken. Denne kritikken forsøkte å gi leserne innblikk i alle bøkene de visste at de aldri kom til å få tid til lese men gjerne ville vite noe om (som del av sin dannelse? - min kommentar). 

Økland var opptatt av hvor mange lesere avisene faktisk mister i overgangen fra papir til nett. Litteraturkritikk går veldig dårlig i vår tid, og det går faktisk enda dårligere på nett. En anmeldelse av Anne B. Ragdes siste bok i Aftenposten fikk 5000 klikk/treff, mens Karl Ove Knausgårds siste bok fikk 15 000 ... Økland nevnte en hel rekke eksempler på andre bøker som nok er noe smalere, og som gjennomgående får noen få hundre treff. Hun mener dette tyder på at kritikken er for en elite. Det som altså truer anmelderi på nett, er få lesere, mener Økland. (Mens jeg mener at det er betalingsmurene ... Man må betale for å få lest kritikkene man søker opp på nettavisene. Treff på bokblogger har ingen slike hindringer. Jeg mener at dette kan forklare vridningen i markedet. Samtidig er det vel svært få bokbloggere som er i nærheten av å få 5000 treff på sine innlegg, annet enn helt unntaksvis. Det vanlige er at antall treff ligger et sted mellom 2-300 til opp mot 6-700, er egen erfaring i alle fall. Og min blogg har greit med lesere sammenlignet med andre bokblogger registrert på Bloggurat.)

En representant fra Schibsted (jeg fikk ikke med meg navnet hennes) reiste seg opp og fortalte at det i konsernets 63 aviser er stort innholdsfokus fra toppledelsen. Hva er kjøpsutløsende? I den sammenheng går kultur ganske dårlig. Det fungerer ikke. Alt handler om bunnlinjen. 

Ellefsen mente at viktige verdier står på spill. Kritikk vil alltid være et underskuddsforetakende. Rubrikkannonser har alltid finansiert kritikken. Dette fikk Vassenden til å utbryte: "Kan avisene i det hele tatt forvalte litteraturkritikk?"

Økland viste til den store kritikkdiskusjonen som kom i fjor etter at VG annonserte at de skulle redusere antall litteraturanmeldelser i sin avis. Dette har likevel ikke skjedd! VG anmelder ganske bredt, og mye mer enn tidligere. Ble redaksjonen påvirket av debatten som fulgte, slik at de ombestemte seg? Samtidig tok hun til orde for dette med terningkast, som hun er en stor motstander av. De fleste bøker havner på rundt terningkast fire. De er greie nok, men ikke fantastiske. I klikk-verdenen vinner alltid de kritikkene som profileres med terningskast fem og seks. (Min kommentar: Det har vært en stor diskusjon også blant bokbloggerne om bruk av terningkast, og de fleste har sluttet med dette. For egen del ble jeg økende irritert over forlagenes lettvinte henvisning til mine terningkast når de blurbet utsagn fra bloggen min i salgsfremmende øyemed. Det er greit med sitater - bare for å ha nevnt dét - men da må det være sitater med mer substans.)

Ordstyreren lurte på om dagens nivå på litteraturkritikk er slappere enn det var før? Jahn Thon påpekte at det kommer ut flere bøker i dag enn noen sinne. Selv har han sittet i Brage-juryen, og han er ikke lenger tilhenger av innkjøpsordningen. Det kommer ut så mye intetsigende litteratur at det kan være det samme. Dessuten er det for mange middelmådige bøker. Det skrives i dag både lange og gode kritikker, men mange ganger klarer han ikke med sin beste vilje å finne ut om boka som kritiseres er god eller dårlig. Som regel er kritikkene svært innholdspreget og slapp, uten noen form for konklusjon. 

Økland mente at det er mye slapp kritikk, og at det er en velvillighetskultur ute og går. Selv er hun spesielt glad for Morgenbladet, som tar kritikken på alvor. Selv Klassekampens Bokmagasin stryker litteraturen etter hårene. Ja, hun synes kritikken var bedre før. Vassenden fulgte opp og mente at kritikken i dag er slapp og intetsigende. 

Finnes det noen dårlige perioder i kritikkens historie? spurte ordstyreren. Furuseth mente at det tidligere var større mangfold av aviser, og at mange da slapp til med kritikker. I dag gjør avisdøden sitt til at færre slipper til. Det er en del kritikere som har det hun kaller "gode lesninger". Samtidig er det en del klisjéer og fraser som går igjen. 

Økland viste til at Vagant har fått sparken fra Cappelen Damm, og at vi dermed risikerer å miste viktige arenaer for kritikk.  

Ordstyreren spurte paneldeltakerne hvem de mente er den beste kritikeren gjennom tidene?  De fleste mente at Arne Garborg (f. 1851 d. 1924) står i en særstilling. Furuseth påpekte at hun er veldig glad i det moderne gjennombruddet i litteraturkritikkens historie. Dette førte til at kritikken ble mer resonnerende og analytisk. Eguenia Kielland (f. 1878 d. 1969) var svært moralistisk, men samtidig en god og skarp leser. Hun brukte makten sin på en positiv måte og ble dermed en viktig institusjonsbygger. 

Ellefsen ga uttrykk for at han var avmålt til tre redaktører som er opptatt av at lengde er lik kvalitet. Han mente at en god anmelder feirer sine rammebetingelser. Kritikkens kvalitet bør altså ikke måles i lengde. 

Thon mente at kritikken er et elitemedium. Kvalitet er et av de viktigste kriteriene, og kritikken kan derfor oppfattes som folkeopplysning for å øke fokus på kvalitet

Furuseth mente at mange opplever at kritikken ikke har relevans for dem, og nevnte bokblogging. Det skapes nye arenaer. Dersom kritikken ikke oppleves som relevant, vil leserne gå til bokbloggene. Dette fikk Ellefsen til å påpeke at kritikkens død og bokbloggene ikke har noe som helst med hverandre å gjøre. Blogg er kun et medium, og blogging har aldri truet litteraturkritikken. Blogging er en form for boksamtaler som er flyttet fra det private rom og ut i offentligheten. Mye handler dessuten om formidling av litteratur, og ikke kritikk i begrepets egentlige forstand. For øvrig er kritikkbegrepet ullent, påpekte Ellefsen. 

den estetiske smaksdommen være med for at man kan snakke om kritikk? Ja, mente Vassenden. Uten en konklusjon snakker vi ikke om kritikk. Dersom et blogginnlegg har med en smaksdom eller en konklusjon, snakker vi om kritikk. 

Hva er sammenhengen mellom journalistikk og kritikkbegrepet? spurte ordstyreren. Dette handler om hvem kritikken henvender seg til. Man skriver en tekst for leseren, og har først og fremst en forpliktelse overfor leseren. Det er noe annet enn litteraturvitenskap. Ellefsen mente at kritikeren prøver å være relevant for leseren, ikke for forfatteren. Kritikeren må forklare og begrunne hvorfor han mener den han mener, og han kan ikke ta noe for gitt. Økland identifiserer seg som en akademiker, men mener at hun også har forfatteren i tankene når hun skriver. Hun sørger derfor for å holde en redelig tone. Når hun skriver, ser hun for seg alle de ivrige leserne som er klare til å kaste seg over kritikken hennes, sa hun smilende. Vassenden mente at de som nok er mest interessert i å lese kritikker, er kritikerne selv. 

Helt til slutt kom det et lite knippe spørsmål fra salen, og så var panelsamtalen over. 

Noe av det viktigste jeg satt igjen med var at jeg har lyst til å lese boka. Det kommer jeg også til å gjøre. Dersom det ikke hadde vært for prisen - kr 645 for et eksemplar - hadde jeg tatt boka med meg med det samme. Spesielt interessant opplevde jeg kritikernes refleksjon over sine roller, om hvem de mener at de skriver for og hva som er målet med deres kritikk. Jahn Thon var et forfriskende element i samtalen, fordi han kom med en del provokative uttalelser, som røsket litt opp i diskusjonene. 

Jeg kunne nok ha ønsket meg en ordstyrer som hadde stilt litt mer presise spørsmål, og som hadde hatt et klarere mål med diskusjonen. I stedet opplevde jeg at det hele ble litt slapt. På den annen side fikk alle de tilstedeværende komme til orde uten å bli avbrutt, og det hadde jo også en verdi i seg selv. Kanskje burde temaet bokblogging fått litt mer fokus, i alle fall i forhold til hvordan leserne finner frem til de bøkene de ønsker å lese. Men dette tenker jeg nok bare fordi jeg er bokblogger selv ... 

Fra panelsamtalen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

mandag 24. august 2015

Lanseringsfest i forbindelse med utgivelse av Ketil Bjørnstads roman "Sekstitallet"

Lanseringsfest hos Aschehoug i dag (Foto: RMC)
I ettermiddag var det lanseringsfest i forbindelse med Ketil Bjørnstads utgivelse av romanen "Sekstitallet" - i Aschehougs lokaler i Sehestedsgate 3 i Oslo. 

Konsernsjef Mads Nygaard ønsket alle velkommen og introduserte Ketil Bjørnstad som en av de viktigste forfatterne i Aschehoug forlag (linken fører til forlagets nettside om forfatteren). Når man samles for å ferie, markere og gratulere, er det ekstra hyggelig å registrere at mottakelsen av boka har vært så god, understreket han. Boka føk rett inn på bestselgerlistene, og allerede nå foreligger andre opplag av boka. Der preger VGs Guri Hjeltnes´ terningkast fem ("Varm og velopplagt") og Dagbladets Marius Wulfsbergs terningkast fem ("Storstilt og dristig") forsiden av boka. Denne utgaven ble høytidelig overrakt til Ketil Bjørnstad. Og siden han har lansert teorien om at "60-tallet er gult", fikk han i tillegg overrakt gule blomster og en flaske Gul Enke. 


Ketil Bjørnstad (Foto: RMC)
Øyvind Pharo, Bjørnstads redaktør i Aschehoug, innledet ved å fortelle at de har jobbet sammen om boka "Sekstitallet". Som Bjørnstads redaktør er han ikke enig med enkelte kritikere som mener at det blir for mye historie i "Sekstitallet". 

Ketil Bjørnstad fortalte leende om Paristuren han gjennomførte i sin ungdom, den gangen han blant annet traff Brigitte Bardot. Det hele beskriver han som et "senpubertalt delir", til humrende latter fra salen. I sin bok har han også ønsket å skildre det genuine ved Steiner-skolen, om pedagogikken som går ut på at elevene lager sine egne lærebøker. Det var viktig for ham å få frem dette, fordi denne skolen har fått så mye ufortjent negativ omtale i mediene. 

Da Pharo betegnet "Sekstitallet" som en dokumentar om Ketil Bjørnstad, protesterte han. Selv ønsket Ketil Bjørnstad at Ketil i romanen var en fiksjon, ikke ham selv. Tidvis skriver han jo om seg selv i tredjeperson entall, som om han forsøker å skape distanse til sin egen person. (Jeg vet bare om en som tidligere har gjort noe av det samme, men mer gjennomført, og det er Per Olov Enquist i selvbiografien "Et annet liv".) 


Øyvind Pharo og Ketil Bjørnstad samtalte på scenen
(Foto: RMC)
Bjørnstad har ikke ønsket å tråkke over grensene til menneskene han har hatt befatning med i sitt liv. Han regnet for eksempel med at ikke alle ville synes det var like hyggelig å bli nevnt i hans bok. Noen er derfor spurt, atter andre er anonymisert. Dessuten ønsket han at fremstillingen skulle være empirisk, og han har derfor forholdt seg til sannheten slik han opplevde den. 

Pharo trakk frem vekslingen mellom det personlige og verdensnyheter - som f.eks. historien om da Albert Camus døde. Bjørnstad opplyste at han kunne huske at faren hans snakket om Camus´ dødsfall. Derfor måtte dette med. Problemet med en sekstett, som det er planen å utgi "med mindre jeg får hjerneslag før jeg har fullført", som han sa, er at leseren ikke vet hvor forfatteren vil til slutt. 


Boksignering (Foto: RMC)
Bjørnstad nevnte at han i boka har tatt feil av et EM og et VM, og leende betegnet han dette som "helt utilgivelig". Men dersom han redigerer bort feilene hver gang en ny utgivelse er på gang, vil han til slutt ende opp med en bok som er helt perfekt. Dette frembrakte mye latter i salen. 

Han kommer til å følge nyhetene som betydde noe for ham. Det blir derfor mye historie også i de bindene som er under planlegging. 

Pharo påpekte at Beatles er fraværende i boka om 60-tallet. Ketil Bjørnstad opplyste at det ikke var plass til Beatles på Steinerskolen. Anton Bruckner derimot ... og Burt Bacharach ... (Linkene fører til Wikipedia-artikler om disse.)

Boksignering (Foto: RMC)
Nå skal Ketil Bjørnstad atter tilbake til skrivestuen, for boka om syttitallet skal skrives ferdig. 

Avslutningsvis spilte tenorsaksofonisten Håkon Kornstad sammen med Ketil Bjørnstad, og han sang også. En vakker avslutning på en spennende og interessant kveld!

Tidligere i sommer anmeldte jeg Ketil Bjørnstads bok "Sekstitallet" her på bloggen min, og jeg har også omtalt ni tidligere bøker av ham. 

Det er bare å glede seg til neste bind i serien, som jeg tenker omtaler den kanskje mest spennende epoken i Ketil Bjørnstads liv - om jeg ikke tar mye feil ... ?

onsdag 15. oktober 2014

Lise Forfang Grimnes debuterer med ungdomsromanen "Kaoshjerte" 14. oktober 2014

Lise leser fra "Kaoshjerte" (Foto: RMC)
Debuterte med "Kaoshjerte"

I går debuterte Lise Forfang Grimnes som forfatter av ungdomsromanen "Kaoshjerte", en roman som utgis på Aschehoug forlag. Jeg var selvsagt der, siden jeg kjenner Lise fra arrangementskomitéen for bokbloggertreffet, som vi i år gjennomførte for tredje år på rad. 

"Kaoshjerte" er i følge forlaget en bok om 16 år gamle Minja som en dag våkner forslått og uten hukommelse i blokka hjemme på Stovner.

"Hun drømmer om hender som trekker henne ned i en myr, om jenter med kuhaler, om en mann vakker som stjernehimmelen - og plutselig husker hun prisen for å ha besøkt sin forbudte mormor den sommeren: Å miste bestekompisen Josef for evig og alltid.

"Kaoshjerte" er en fortelling som balanserer mellom urban virkelighet og mystikk, og som henter inspirasjon fra norsk og persisk kulturarv. Boka handler om vennskap, røtter og det å ha tillit til seg selv."



Mange hadde møtt frem i forbindelse med bokdebuten
til Lise Forfang Grimnes (Foto: RMC)
Aschehougs kantine var fylt til randen med mennesker som hadde møtt frem for å feire bokutgivelsen sammen med Lise. Det var venner, familie, studiekamerater, forlagsforlag som har bidratt i skriveprosessen m.m. - kort sagt "alle folka mine" som Lise sa med et stort smil. Endelig en anledning til å samle alle på et brett!

Forlagssjef for barn og ungdom, Sverre Henmo, understreket at utgivelsen av den første boka er et minne for livet for enhver debuterende forfatter. Når boka er klar for utgivelse, ligger det uendelig mange omskrivninger bak - i det hele tatt enormt mye arbeid! Nå er boka endelig ferdig, og nå er det leserne som skal bedømme den. Forfatteren selv må være forberedt på ett spørsmål  som vil komme i uendelig mange varianter i tiden fremover: "Skriver du på noe nytt?" "Hva holder du på med nå?" osv. 


Forlagssjefen for barn og ungdom og Lises redaktør hadde
innlegg før Lise slapp til. (Foto: RMC)
Lises redaktør i Aschehoug har vært Mari Redtvedt Røed, og Lise takket henne for all hjelp, tålmodighet og støtte i prosessen, som har vært lenger enn hun nok hadde forestilt seg på forhånd. Lise fortalte at hun har jobbet med boka i tre år, men hun har på en måte likevel hatt stoffet til den med seg helt fra hun var ung og hadde sommerjobb som budeie noen somre på en seter. 

Mari Redtvedt Røed sa at boka fikk henne til å tenke på sin egen ungdom og at Minja er en skikkelse man blir glad i og gjerne skulle ønske man hadde som venn. Hun mente at det er godt gjort å klare å skape en slik skikkelse i litteraturen.


Endelig er samarbeidet mellom Lise og hennes forlegger
fullbyrdet! (Foto: RMC)
Det var en ramme rundt arrangementet som var nøye avstemt med alt hva Lise har vært opptatt av i de siste årene - i særdeleshet i forbindelse med sitt engasjement i Ung fortellerscene og interessen for norske folkeeventyr

Ylva sang innledningsvis en gammel norsk sang, som Aleksander Lykke har skrevet om spesielt med tanke på Lises bokutgivelse av "Kaoshjerte". Dessuten var det tre unge jenter som bidro med hver sin fortelling - den ene historien mer spektakulær enn den neste. 

Underveis i skriveprosessen trengte Lise hjelp til å finne ut hvordan det er å være ung på Stovner, og hun trengte å få innblikk i persisk kultur. Mange er dem som velvillig har stilt opp for henne, og disse ble behørig takket. Ja, de var til stede under boklanseringen, alle sammen!


Silje Risøy Helgerud har bidratt underveis. (Foto: RMC)
Dessuten har både venner og bekjente, slik jeg forsto det, stilt opp og lest manuskriptet underveis; blant annet Silje Risøy Helgerud, medlem av bokblogger-arrangementskomiteen og kvinnen bak bloggen Siljes skriblerier

Å lage tittel til boka var vanskeligst, fortalte Lise. Til slutt ble det "Kaoshjerte", en tittel vi som var til stede absolutt fikk inntrykk av at forfatteren selv var fornøyd med. 

Lise takket spesielt mannen sin som har støttet henne hele veien - også da hun for 10 år siden sa opp sin faste jobb for å bli kulturformidler. 

Til slutt leste Lise selvsagt fra boka si, og hun stoppet akkurat der det ble som mest spennende ... mens hun smilte lurt. 

Det ble en flott feiring av debutanten av "Kaoshjerte", og nå ser jeg i grunnen bare frem til å få lest boka! 

Jeg tok noen bilder under feiringen og disse kan du se nedenfor! 

Enjoy! 


Venner og bekjente hadde møtt frem.  (Foto: RMC) 
Ylva - hun som sang på arrangementet. (Foto: RMC)
Venner fra bokblogger-"bransjen" (Siljes skriblerier og Elikken).  (Foto: RMC) 
Det flotte bokomslaget, som signaliserer en hel
del mystikk og spenning. (Foto: RMC)
Aner vi en lettet og glad forfatter? (Foto: RMC)
Listen over alle som skulle takkes var lang! (Foto: RMC)
På godt norsk: stinn brakke! (Foto: RMC)
Mange fortellertalenter bidro med underholdning. (Foto: RMC) 
Et eksotisk innslag (Foto: RMC)
Lise leste fra boka si. (Foto: RMC) 
Men så var det stopp - midt i det mest spennende!
Foto: RMC) 
Nå gjenstår bare resten: at mange lesere skal finne
frem til akkurat denne boka! (Foto: RMC)

tirsdag 26. februar 2013

Boklansering av "Livet som leder" på Litteraturhuset 26. februar 2013

Det har blitt skrevet kilometervis med ledelseslitteratur i årenes løp, men svært lite er av empirisk karakter. Det er dessuten bemerkelsesverdig at det f.eks. i Norge kun har vært gjennomført tre lederundersøkelser i årenes løp - i 1999, 2002 og 2011 - alle i regi av AFF (Administrativt forskningsfond) og i samarbeid med BI, Universitetet i Bergen og Handelshøyskolen. Ingen har gjort dette tidligere. Undersøkelsen er for øvrig nokså unik også i verdenssammenheng.

Gjennomføring av lederundersøkelser som dette er en viktig del av AFFs virksomhet, og formålet med undersøkelsen er å kartlegge lederes hverdag, dvs. hvordan lederne selv opplever det å være leder. Når det innvendes som kritikk at noe av svakheten ved undersøkelsen er at den bygger på egenrapportering fra lederne selv, så beror altså dette på en misforståelse. For hvem andre enn lederne selv kan beskrive sin egen hverdag?

Administrerende direktør i AFF Mai Vik ønsket velkommen til lanseringen av "Livet som leder", en bok som sammenfatter noen av de funn som er gjort i forbindelse med lederundersøkelsen i 2011. Rune Rønning, William Brochs-Haukedal, Lars Glasø og Stig Berge Matthiesen har sittet i redaksjonen, og bidragsyterne er mange. Boka er delt inn i fire deler; om lederen (del 1), om lederens objektive og opplevde kontekst (del 2), om ulike plattformer for ledelse (del 3) og om utvikling av ledelse (del 4). 

AFFs mange konsulenter er fra før av vant til å komme tett på ledere og mener at de kan mye om ulike organisasjoner. Det man imidlertid alltid kan stille spørsmål ved er om disse lederne utgjør et representativt utvalg, slik at man kan trekke konklusjoner på bakgrunn av dette. I følge Mai Vik gir undersøkelsen sånn sett viktig innsikt, fordi man her vet at man har å gjøre med et representativt utvalg av respondenter (nesten 3000 totalt sett). Gjennom tolkning av resultatene kan man finne svar på f.eks. hva som er viktig for å bli bedre som leder. AFF håper at boka vil bli nyttig for mange. 

Rune Rønning var nestemann ut i programmet, og hans tema var myter og sannheter ved ledelse. Han opplyste innledningsvis at det har tatt to år å skrive "Livet som leder". Han stilte det retoriske spørsmålet om hva et dypdykk i undersøkelsen kan gi av svar utover det vi allerede vet om ledelse fra før av. 

Først må man ta utgangspunkt i hva vi forstår med begrepet "ledelse". Man sier f.eks. at "Kjos skapte Norwegian" og at "Cæsar erobret Roma", selv om man vet at lederne neppe har gjort alt arbeidet på egen hånd. Dermed fremstilles det å være leder som noe mytisk og heroisk - en virkelighet de færreste ledere kjenner seg igjen i. Tvert i mot opplever de fleste ledere at de fleste dager er svært hverdagslige og at det sjelden er tid og anledning til å tenke store tanker. 

Det spesielle med lederundersøkelsen fra 2011 er at 586 fra 1999-undersøkelsen fremdeles var med, mens 814 fra 2002 var med. Dermed har det vært mulig å følge ledere over lang tid - også over i deres senkarriere. Spørreskjemaene ble sendt ut til 4108 ledere i virksomheter med flere enn to ansatte, og de skulle ta stilling til 400 påstander fordelt på 73 hovedspørsmål. 2910 - dvs. 71 % - svarte, og i vitenskapelige undersøkelser som dette, må det karakteriseres som "excellent".

Undersøkelsen avdekker tre myter om ledelse. For det første jobber ikke ledere vanvittig mye. 10 % av alle toppledere oppgir riktignok å jobbe 55-65 t pr. uke, men gjennomsnittlig jobber de altså "kun" 48,7 t pr. uke (mot 44,4 t pr. uke for mellomledere). Toppleder sitter nesten dobbelt så mye i møter som andre ledere (19 t pr. uke). Kvinner jobber litt mindre enn menn.

Når det gjelder belastning og stress, viser undersøkelsen at norske ledere ikke er mer stresset enn andre. Imidlertid jobber de ofte under tidspress (70 % av tiden), og det er svært vanlig at ledere har relativt stor arbeidsbelastning (de jobber 30 % mer enn normaluken). Norske ledere oppgir heller ikke å være spesielt ensomme. Blant topplederne oppgir 13 % å være ensomme hele tiden, mens 72 % oppgir at de aldri er det. 

Det som kjennetegner spesielt norske ledere er at de er samarbeidsorienterte. Det er liten maktavstand mellom leder og andre i organisasjonen, og det er vanlig å snakke om "medarbeidere", ikke "underordnede". Å bli karakterisert som autoritær oppleves som belastende for de fleste ledere. Norske ledere er heller ikke spesielt preget av å være markante uten at dette fremstår som nødvendig. Arbeidsmiljø og trivsel kommer høyt opp blant de prioriterte verdiene. Sammenlignet med amerikanske ledere er norske ledere dessuten lite tranformatoriske

I undersøkelsen er deltakerne som tidligere nevnt blitt bedt om å ta stilling til ulike påstander. F.eks. tror bare litt under halvparten at en god leder kan lede alt, og bare en av fem mener at lederen er bedriftens viktigste ressurs. Litt over halvparten mener at det er viktig med videreutdanning innenfor eget fagfelt. Relasjons- og endringskompetanse mener 75 % er viktig. 

Norske ledere er klar over at de har med seg langt flere enn kun en kokk på laget, og dette må absolutt anses som et konkurransefortrinn. I kriser er det imidlertid annerledes, idet den lederstilen som da er viktig er en som tar beslutninger. Da er det ikke tid til å kjøre involverende prosesser. 

Hallstein Mørk fra Navigani AS har vært en ekstern ressursperson i forbindelse med arbeidet med boka. Han var invitert for å snakke om respons fra praksis

Mørk mener at boka gir et godt utgangspunkt for å forstå ledere og ledelse, men understreker at den ikke gir svar på alt. 

Det er skrevet 100 000 bøker om ledelse, og selv er han eier av anslagsvis 20 hyllemeter av dette. All litteraturen som finnes kan kjennetegnes ved at den stort sett handler om at det er mange veier til Rom, og at den handler om "personlighet" og "situasjon" eller kontekst. Det er spenningen mellom personlighet og kontekst som skaper de store utfordringene innenfor ledelse. Mørk viser til Edgar Schein, som i 1965 skrev en bok om organisasjonspsykologi. Lite har endret seg siden den gang, mener Mørk. Det har bare dukket opp en rekke nye og fine navn på de samme fenomenene. 

Det som utgjør det fundamentale utgangspunktet innenfor ledelse er lederens menneskesyn. Dersom man tar utgangspunkt i at folk ønsker å gjøre en god jobb bare vi legger forholdene til rette for dette, krever det en helt annen lederstil enn dersom vi mener at folk bare gjør som de skal dersom vi hele tiden henger over skuldrene deres og kontrollerer alt de gjør. 

Mørk drømmer om å finne opp en test som gir 90 % treffsikkerhet eller hit rate når man skal ansette gode ledere. I realiteten er det ikke mulig å få en høyere hit rate enn anslagsvis 50-60 %. Resten beror på hvor gode vi er på å gjenkjenne suksesskriterier hos andre mennesker. 

Undersøkelser viser at demografi - kjønn, sosial bakgrunn, yrke, om man er innadvendt eller utadvendt  - har lite å si når man skal finne forhold som gir gode ledere. Vi vet at det er flere kvinner blant ledere etter 2002, og vi vet at det er flere mellomledere i dag enn tidligere (og mer byråkrati?). Det siste handler nok mer om at mange såkalte ledere egentlig er mer operative enn genuint ledere. Ledere gjør for øvrig lurt i å inkludere både formelle og uformelle ledere i sin ledelsesstrategi, men dette er forhold som er lite belyst i litteraturen (f.eks. blogging og communities). 

I forhold til personlighet og ledelse understreker Mørk at vi må sørge for å få til en helhet. En leder som prøver å være noe annet enn han/hun er, faller fort gjennom. 

I forhold til lederen og konteksten, stiller Mørk spørsmål ved om man bruker muligheten for utvikling av enkeltmedarbeidere når denne dukker opp, eller bare gir oppgaven til den vi tror vil utføre den eller "gjøre jobben". Leter vi tilstrekkelig etter en som kan løfte denne enda et hakk opp? 

Mange virksomheter bruker omorganisering som om man har altfor stor tro på at struktur endrer ting. I stedet fører det til stress og ineffektivitet. Handlingsrom er viktig, men dette kan - når det blir for mye av den - komme i veien for det som skaper resultater. Han mener også at ledere som føler seg "alene på toppen", utøver dårlig ledelse. Ledelseskultur er også viktig. Å tro at man er smartest fordi man sitter på toppen, er patetisk.  Det er viktig med mangfold i ledelsen, og dersom man virkelig ønsker å ha både menn og kvinner i ledergruppen, er det viktig å være klar over hvor ulike menn og kvinner er f.eks. i en intervjusituasjon. Menn er ofte mer aggressive og har stor tro på egne ferdigheter, mens kvinner "tror", "håper" og "ønsker" - for å sette det hele litt på spissen. Lønn i seg selv motiverer ikke. Det som derimot motiverer er at lønnen oppleves rettferdig. Det er lite som skal til for å drepe motivasjon, mens det tar lang tid å bygge opp motivasjon. At lederen er god på emosjonell selvregulering (EQ) er dessuten viktig. 

Norsk næringsliv er i følge Mørk lite internasjonal/global. Dette skyldes bl.a. at norskkunnskaper brukes som et viktig utvalgskriterium og at utenlandsk arbeidskraft opplever at de ikke har en sjanse til å avansere oppover i systemet fordi de møter et "glasstak". 

Hva motiverer så ledere? Her må man skille mellom ytre og indre motivasjon. Ytre motivasjon i form av fete bonusavtaler kan faktisk stå i veien for å skape indre motivasjon. I stedet for fokus på bonus og incentiver bør norske ledere i stedet finne ut hvor medarbeideren har sin pasjon, og så plassere ham/henne der. Uansett hva man opererer med av incentiver, må disse oppleves rettferdige. Å basere en bonusavtale på målbare kriterier kan for øvrig føre helt galt av sted. Tvert i mot anbefaler Mørk at det bygges inn et visst skjønn i kriteriene. Man må dessuten ikke glemme at ambisiøse medarbeidere setter tøffere mål for seg selv enn mindre ambisiøse medarbeidere. 

Når det gjelder utvikling av ledere viser undersøkelser at 70 % av læringen kommer fra erfaring, 20 % fra mentoring eller coaching og 10 % fra kurs. Selvrefleksjon er et undervurdert utviklingsverktøy. Hva bør jeg f.eks. bruke mer/mindre tid på, hva er jeg god/mindre god på? Reflektere rundt sin egen situasjon og sette opp handlingsplaner for egenutvikling er et bra sted å starte. 

F.v. Stig Berge Mattiesen, Lars Glasø, William Brochs-Haukedal og Rune Rønning

Etter at Hallstein Mørk var ferdig med sitt innlegg, satte redaksjonen seg foran forsamlingen i et panel, og det ble åpnet opp for spørsmål.

Det første spørsmålet som kom fra salen var hva som hadde vært redaksjonens største overraskelse. William Brochs-Haukedal svarte at det som overrasket ham mest var hvor lite incentiver hadde å si for arbeidsinnsatsen. Lars Glasø svarte at han ble overrasket over at lederens personlighet har så mye å si for effekten av ledelse. Han viste til "the big five" som avgjørende for hvor effektiv en leder er i forhold til å nå resultater. 

Den norske samarbeidskulturen krever mer arbeid enn en mer autoritær lederstil. Det er ingen holdepunkter for at norske ledere er tafatte, jf. resultatene fra 22. juli-kommisjonen. En samarbeidende lederstil viser imidlertid sine svakheter i forbindelse med krisesituasjoner. 

Boka sier noe om hvordan norske ledere opplever sin hverdag, ikke noe om hvordan man kan bli en bedre leder. Derfor må dette med at undersøkelsen er basert på selvrapportering heller anses som en styrke enn en svakhet. 

Hvordan kan AFF bruke resultatene fra undersøkelsen for å utvikle ledere? Ledelse handler mye om holdninger - altså om at noen har lyst til og føler behov for å drive med ledelse eller å drive med verdiskapning på en bestemt måte. Kvinner drives av andre ting enn menn, og det er forskjell på unge og eldre ledere. F.eks. har unge (og uerfarne) ledere større problemer med sinte underordnede enn eldre ledere, og de føler seg ofte mer ensomme i lederrollen. Panelet er helt sikker på at det foreliggende materialet ikke er utdebattert, men kommer til å bli brukt i flere undersøkelser. Så mange som 75 % av lederne har f.eks. svart ja på at AFF kan involvere deres medarbeidere i videre undersøkelser. Mye av stoffet vil det nok dessuten bli skrevet kronikker og artikler om. 

Om med dette var en interessant ettermiddag på Litteraturhuset over. Med meg fra arrangementet hadde jeg selvsagt med meg boka "Livet som leder", og om jeg ikke leser den fra perm til perm i nærmeste fremtid, så er jeg temmelig sikker på at den aldri kommer til å være langt unna i de nærmeste årene. 

Populære innlegg