"The Reluctant Fundamentalist" (Regissør: Mira Nair)

Mektig film om fordommer og ekstremisme! 

For få dager siden oppdaget jeg denne filmen i hyllene hos Platekompaniet, og gjenkjente den umiddelbart som filmatiseringen av Moshin Hamids bok med samme navn - "Den motvillige fundamentalist". Jeg har i min omtale av boka nokså utførlig gjort rede for hendelsesforløpet, og fordi filmen stort sett er tro mot boka, tenker jeg at det ikke er nødvendig å gjøre dette om igjen fullt så grundig. Og bare for å ha nevnt det: filmen hadde Norgespremiere på norske kinoer i går.

Pakistaneren Changez er en meget talentfull analytiker som etter å ha tatt utdannelsen sin i USA, gjør det meget godt i amerikansk næringsliv. I filmen beskrives forholdet mellom amerikanerne og deres nye landsmenn som riktig respektfullt og hjertelig.

Bobby og Lincoln i samtale over et cafébord i Lahore

Så inntreffer terrorhandlingene 11. september 2001, og etter dette er ingenting det samme. Changez og andre som ham har ikke en sjanse mot den amerikanske paranoiaen som preger samfunnet etter disse terrorhandlingene. Samtidig som alle med muslimsk bakgrunn - også Changez, som ikke en gang er spesielt religiøs - blir mistenkeliggjort som potensielle muslimske fundamentalister, begynner det også å skjære seg mellom Changez og kjæresten Erika. Vi blir vitne til den uverdige behandlingen av utlendinger på flyplassene, der de blir bedt om å strippe og får hver trevl av kroppen undersøkt, som om det var mulig å sy inn bomber under huden. 

11. september 2001 ... 

Til slutt øyner ikke Changez noen annen utvei enn å reise tilbake til Pakistan, landet han en gang forlot for å gjøre karriere i det som etter hvert skulle bli hans elskede USA. Og det er her vi møter ham i filmen innledende scene, der han sitter og forteller sin livshistorie til CIA-agenten som er sendt til Pakistan for å løse en kidnappingssak, hvor en amerikansk akademiker er kidnappet av anti-amerikanske fundamentalister. CIA har Changez mistenkt for å stå bak det hele. Forutinntattheten fra amerikansk hold skal nok en gang ikke levne Changez en sjanse, og spørsmålet man sitter igjen med etter å ha sett denne filmen er hvem som egentlig er fundamentalist - amerikaneren eller Changez? Og med en undertekst av at drar man det hele langt nok, kan selve angsten for terror nettopp skape terror, fordi det blir en slags selvoppfyllende profeti ... 

Changez og Erika

"The Reluctant Fundamentalist" er en vakker og viktig film om vår tids største fiende: frykten og det den gjør med oss. Her skal det riktignok understrekes at den amerikanske frykten er så til de grader mye sterkere enn "den vestlige frykten" for øvrig. Samtidig har nettopp USA satt på dagsorden regler som andre land påtvinges å følge - enig eller ikke enig - fordi det står i dette landets makt å gjøre nettopp det. I den konteksten er dette en film som snur det meste fullstendig på hodet. Jeg håper at riktig mange går på kino for å se nettopp denne filmen! 


Skuespillerprestasjonene er formidable på en nokså stillferdig måte, og hele tematikken viser til fulle hvor liten troverdighet spesielt USA har til å være retningsgivende på hva som er rett og galt her i verden. Mange av scenene, som dessverre er meget troverdige, er til å få frysninger av. Som f.eks. da Changez må sverge for at han faktisk elsker USA for å få slippe fri - mens nettopp dette som skjer, absurditeten i det, får ham til å elske USA mindre og faktisk forlate landet ... 

Tendenser til opptøyer i Lahore

For øvrig vil jeg understreke at filmen inneholder mange nydelige scener, som da Changez endelig har tatt mot til å bryte med en nokså despotisk sjef og seiler ut fra Istanbul, gjennom Bosporosstredet ... Det eneste som faktisk irriterte meg var hvordan Erika ble fremstilt, fordi hun i stedet for sårbar og sørgende nærmest fremsto som nokså skrullete, en person det var vanskelig å tro helt på. Hun blir til og med tillagt ansvaret for sin eks-kjærestes død, mens han i Moshin Hamids roman døde av kreft. 

Avslutningsvis nevner jeg at den indiske regissøren Mira Nair står bak mange store filmer - som "Salaam Bombay!", "Monsoon Wedding" og "Vanity Fair".

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2012 
Originaltittel: The Reluctant Fundamentalist
Nasjonalitet: Storbritannia/USA
Språk: Engelsk, urdu
Genre: Thriller
Skuespillere: Riz Ahmed (Changez), Kate Hudson (Erica), Liev Schreiber (Bobby Lincoln), Kiefer Sutherland (Jim Cross), Om Puri (Abu) m.fl.
Spilletid: 126 min.

"Melancholia" (Regissør: Lars von Trier)

Skuffende og kjedelig


Innspilt: 2011
Originaltittel: Melancholia
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama / Science Fiction 
Skuespillere: Kirsten Dunst (Justine), Charlotte Gainsbourg (Claire), Kiefer Sutherland (John), Charlotte Rampling (Gaby), John Hurt (Dexter), Alexander Skarsgård (Michael), Stellan Skarsgård (Jack), Cameron Spurr (Leo), Brady Corbet (Tim)
Spilletid: 2 t 15 min.

I filmens åpningsscene blir vi vitne til tilintetgjørelsen av jorda. Et uvirkelighetens slør hviler over bildene, som om det hele bare var en fantasi. Kort tid etter er vi tilbake i virkeligheten, og det handler om bryllup.

Justine og Michael har giftet seg, og Justines søster Claire og hennes mann John, som sitter meget godt i det, har spandert hele selskapet på dem. Men det som skulle være en gledens dag, blir alt annet enn nettopp det. Justine og Claires foreldre er skilte, og deres tilstedeværelse legger en sterk demper på flere av gjestenes feststemning. Det beste moren Gaby klarer å klemme ut av seg er at hun ikke tror på ekteskapet, og hun råder derfor datteren til å nyte det så lenge det varer. Alt mens faren Dexter nyter all den oppmerksomhet han kan få av alle damer med navnet Betty den kvelden ...

Justines sjef er en kynisk djevel som skalter og valter med makten sin. I det ene øyeblikket er man inne i varmen - i det neste i kulden. Han fornekter seg heller ikke under bryllupet. Justine smiler på tross av alle påkjenningene, men det koster! Med en svoger som hele tiden minner henne om at det er han som har betalt kalaset, og en søster som for enhver pris ønsker å oppleve noen scener fra Justines side, har hun egentlig bare å oppføre seg. Det går en stund, men til slutt har hun fått nok, og selv brudgommen stikker. Og i mellomtiden nærmer planeten Melancholia seg jorden ...

I neste del av filmen kommer Justine tilbake til sin Claire og Johns hjem. Hun har sunket inn i melankolien og er knapt kontaktbar for omverdenen. Sakte kommer hun seg imidlertid tilbake til livet. Utsikten til at jorda kan gå under dersom planeten Melancholia skulle treffe, gjør ikke særlig inntrykk på Justine. Hvilket tap vil det i så fall bli for verden om jorda forsvinner? Den er jo bare ond likevel. Claire derimot fylles av angst mtp. det som kan komme til å skje ... Mens ektemannen går rundt og forsøker å roe henne ned.

"Melancholia" er blitt omtalt som et mesterstykke blant en del kritikere. Selv fant jeg den ulidelig langtekkelig og grensende til kjedelig. På en måte skjønte jeg aldri hva del 1 (bryllupet) og del 2 (undergangen) av filmen egentlig hadde med hverandre å gjøre. I del 1 er det tendenser til mesterlige partier både rent filmteknisk og dialogmessig, men det stoppet i grunnen der. Jeg ser for øvrig at en del av skuespiller-prestasjonene er glitrende. Spesielt vil jeg trekke frem Stellan Skarsgård som den kyniske sjefen Jack, samt Kirsten Dunsts rolletolkning av Justine. Charlotte Gainsburg spiller imidlertid den samme rollen som hun ofte gjør - en bekymret, angstfull kvinne med spisset munn. Kanskje er det noe i dette jeg ikke har forstått, og jeg skulle i så fall gjerne visst hva. Det filmtekniske, lyssettingen og den mollstemte - eller melankolske - stemningen i filmen var for øvrig flott. Her var det mye godt historien jeg ikke helt falt for. Alt i alt en helt grei film jeg måtte få med meg tross alt, men som kun fortjener terningkast tre etter min oppfatning. 

Far og sønn (Alexander og Stellan Skarsgård) i rollene som hhv.

brudgom og sjef

Brudeparet

Kommer planeten nærmere, eller fjerner den seg?