"The Danish Girl" (Regissør: Tom Hooper)

Fascinerende portrett av en kunstner som var født mann, men som egentlig var en kvinne

Regissøren Tom Hooper (f. 1972) har en rekke prisbelønte publikumssuksesser bak seg. Blant annet er det han som har regissert "Elizabeth I" (2005), "Kongens tale" (2010) og "Les Misérables" (2012). (Samtlige linker peker til mine bloggomtaler av disse filmene.) 

"The Danish Girl" - som på norsk fikk tittelen "Den danske piken" da den hadde Norgespremiere for to dager siden - er nominert til tre Oscar´s (utdelingen finner sted 28. februar i år). Eddie Redmayne er nominert i klassen beste mannlige skuespiller for sin rolletolkning av hhv. en mann og en kvinne, Alicia Vikander er nominert i klassen beste kvinnelige birolle, og filmen er nominert i klassen beste kostymedesign. 

Filmen er basert på en roman med samme navn fra 2000 av David Ebershoff. Jeg har aldri hørt om denne forfatteren tidligere. Ebershoffs roman er løselig inspirert av livene til to mennesker som faktisk har levd. Dette er de to malerne Lili Elbe (f. 1882 - d. 1931) og Gerda Wegener (f. 1886 d. 1940).  Lili var opprinnelig Einar, mannen som Gerda var gift med, og som endte opp med å skifte kjønn fordi han egentlig var en kvinne i en mannskropp. (Samtlige linker i dette avsnittet peker til Wikipedia-artikler.)

Vi befinner oss i København på midten av 1920-tallet. Kunstnerparet Einar og Gerda har vært gift i 4-5 år, og de har ikke barn. Strengt tatt er vel hun den som er mest talentfull innenfor kunstmaling, men fordi hun er kvinne, er det begrenset hvor mye hun tas på alvor. Inntil hun senere spesialiserte seg innenfor erotisk kunst ... Med sin egen mann som modell, omkledd/utkledd som kvinne ... 

Einar er fortvilet. Hvem er han egentlig?

Når kunstinteresserte spør hvem som har vært modell for Gerda, forteller hun at det er en kusine av Einar, som heter Lili. Til Gerdas store fortvilelse dukker Einar oftere og oftere opp i kvinneklær, og insisterer på at han er Lili, ikke Einar. Han blir med i et selskap, der han opptrer som den sky Lili, og opplever å få oppmerksomhet fra menn. Gerda gjør alt hun kan for at mannen hennes skal være mest mulig Einar, samtidig som hun ser at Lili presser seg mer og mer frem. Hun er forut for sin tid i toleransens kunst, kanskje fordi hun elsker mannen sin så høyt og ser at noe av dette er utenfor hans kontroll. 

Gerda tegner mannen sin

Underveis oppsøker de leger, uten at dette er til noe hjelp overhode. En lege tror at han kan kurere det onde i Einar med røntgen, en annen mener at han må være schizofren og vil ha ham tvangsinnlagt. Atter andre mener at han lider av noe perverst, noe som må fjernes og undertrykkes. Einar/Lili blir spottet og hånt.

Gerda oppsøker en av Einars barndomskamerater Hans Axgil, som i følge Einar kysset ham en gang i barndommen. Faren hans så dette, og kjeppjaget Hans ut av huset. Hans viser seg å være en særdeles sympatisk mann, og ved hjelp av ham kommer de i kontakt med en helt annen lege enn dem Einar/Lili har oppsøkt tidligere. Dr. Kurt Warnekros har møtt flere som er som Einar, og han er av den oppfatning at naturen selv har spilt Einar og hans likesinnede et puss. Egentlig er han en kvinne, men med feil kjønnsorganer. Han tilbyr Einar/Lili kjønnsskifteoperasjon. Det første inngrepet skal fjerne hans penis - det neste skal gi ham en vagina. Inngrepene er forbundet med stor risiko, men for Einar/Lili fremstår dette som det eneste håpet han har. 

Gerda trenger en kvinnelig modell, og bruker Einar

Imens forsøker Hans å kurtisere Gerda, mens Lili oppsøker Henrik, mannen som alle vet er homofil ... 

Gerda og Lili

Dette er en film som virkelig berører, og Eddie Redmayne og Alicia Wikander imponerer med sine rolletolkninger. Oscar-komiteen har alltid premiert skuespillere som for å fylle en rolle enten går vanvittig mye ned i vekt, blir uteligger, spiller et krevende handicap, skifter mellom manne- og kvinneroller etc., etc. Derfor tenker jeg at Eddie Redmayne har store sjanser for å vinne en Oscar for sin hovedrolle i denne filmen, hvis det da ikke er for tidlig å gi ham en ny Oscar i samme klasse som han vant i fjor (for innsatsen i "The Theory of Everything"). Nærbilder av hans følsomme, yndige ansikt når han transformeres over fra Einar til Lili, viser en skuespiller som har kontroll på hver minste bevegelse når han ønsker å fremstå troverdig og med sterk innlevelse. Her ligger det hardt arbeid bak!

Selv om denne filmen falt godt i smak hos meg, irriterte det meg sterkt at kulissene fra København var så klisjéfylte. Det eneste vi ser i bakgrunnen i ute-scenene fra København, er Nyhavn - om og om igjen. Ekteparet Einar og Gerda er også en tur i Norge, og også her er det vakre fjorder som dominerer - som om dette er alt Norge kan forbindes med. Her kunne man godt kostet på seg noe mer overbevisende arbeid. Det er imidlertid stor sannsynlighet for at akkurat dette går hus forbi hos amerikanerne som skal bestemme hvem som fortjener årets Oscar. Hva vet de om hva vi oppfatter som klisjéfylt ... ?

Man kan sikkert også kritisere at måten Einar/Lili ble møtt på av datidens leger, er både forutsigbart og stereotypt. På den annen side kan det ikke underslås at slik var det faktisk den gangen. Alt legene ikke forsto, ble tradisjonelt tolket som psykiatri og i verste fall galskap som måtte fjernes fullstendig fra samfunnet og stenges inne for alltid. 

Har denne historien aktualitet i dag? Ja, det vil jeg si. Jeg tror nemlig ikke at fordommenes tid er forbi, selv om vi lever i det 21. århundret. Tematikken hva er det å være mann og hva er det å være kvinne, vil dessuten alltid være interessant. At naturen selv har skapt noen hybrider, viser oss at skillene mellom mann og kvinne er temmelig relativ. 

Noe av det mest spennende med filmen, er - i tillegg til nevnte tematikk - skildringen av et Europa på 1920-tallet. København var en frisinnet by, og dette preget selskapslivet også på den tiden. Her er det noen riktig fornøyelige scener. Dessuten var det litt moro å se igjen skuespillere som Matthias Schoenaerts fra filmen "Suite Française", og tyske Sebastian Koch fra "De andres liv" (om Stasis overvåkning). For ikke å glemme "Black Box", der de begge spiller sammen!

Dersom du ikke går så ofte på kino, tror jeg ikke du vil angre dersom du velger denne filmen. DVD´en slippes 20. juni i år.

(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen fikk en Oscar; beste kvinnelige birolle (Alicia Vikander).

Original tittel: The danish Girl
Norsk tittel: Den danske piken
Innspilt: 2015
Nasjonalitet: Storbritannia, USA og Belgia 
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Eddie Redmayne (Lili Elbe / Einar Wegener), Alicia Vikander (Gerda Wegener), Matthias Schoenaerts (Hans Axgil), Ben Whishaw (Henrik), Amber Heard (Ulla), Sebastian Koch (Dr. Warnekros), Emerald Fennell (Elsa) m.fl.
Spilletid: 119 min.

"Les Miserables" (Regissør: Tom Hooper)

Spektakulær og eventyrlig! 

Opp gjennom tidene er det blitt laget mengder med filmer, teaterstykker o.l. over Victor Hugos dramatiske roman "De elendige" - eller "Les Miserables" som den heter på originalspråket. Felles for de fleste er at de er laget som musikaler - kanskje med unntak av Bille Augusts utgave fra 1998. Den siste filmen i rekken, dvs. herværende utgave fra 2012, representerer intet unntak i så måte. Alle replikker synges ut. Og selv om jeg normalt ikke er en stor musikal-entusiast, stiller Les Miserables helt i særstilling!

Hva er det med dette dramaet som fascinerer oss så inderlig at mange - i likhet med meg - ikke går av veien for å oppleve romanen som teater, film, musikal - om og om igjen? Som de fleste Les Miserables-entusiaster har jeg både lest boka, vært i London for mer enn ti år siden og sett den som musikal på Queens Theatre, hvor stykket fremdeles går den dag i dag, sett flere filmutgaver og dessuten hatt et nært og inderlig forhold til musikken helt siden 1980-tallet. For dette må da være tidenes tåreperse? Ja, kanskje nettopp derfor! Fordi vi elsker å grine litt, fordi vi elsker å identifisere oss med vakre heltinner og barske helter, fordi deres romanser antakelig er så mye mer dramatiske og høyt hevet over det som blir oss mer alminnelige mennesker til del? Jeg tror det er noe der! 

I tillegg til å fortelle historien om kjærlighet og heltemot, er denne romanen som Victor Hugo utga i 1862, også flengende samfunnskritisk. De fattige hadde ikke en sjanse til å leve ærlige liv ut fra de vilkår de ble tilbudt. Og når unge kvinner som Fantine, som hadde fått barn uten å være gift, ble fratatt siste rest av verdighet - nemlig en noen lunde anstendig jobb - så var et liv i prostitusjon den eneste utvei. Med mindre man altså ønsket å sulte ihjel ... Det er et skittent og nedrig liv som skildres i "Les Miserables", derav tittelen for å si det sånn. Samtidig er det definitivt håp for de rene av hjertet. Antakelig brøt Victor Hugo en rekke tabuer ved å skrive om fattige mennesker som edle og noble av natur, og hvor det var nøden - ikke deres vesen - som brakte dem inn på kriminelle løpebaner. 

Det å skulle lage enda en film om et drama som "Les Miserables", krever noe helt ekstraordinært for å berettige og forsvare sin eksistens. Publikumet er kresent, og det er stor fallhøyde dersom man ikke lykkes. Nå vet antakelig de fleste at er det noe regissøren og alle de øvrige som står bak denne produksjonen har klart, så er det nettopp det! Det er ikke uten grunn at filmen er en av totalt ni nominerte som kjemper om Oscar for beste film - i godt selskap f.eks. med "Historien om Pi", "Lincoln" og "Amour", bare for å nevne noen. Dessuten er Hugh Jackman (spiller Jean Valjean) nominert til Oscar for beste mannlige skuespiller, mens Anne Hathaway (spiller Fantine) er nominert til beste kvinnelige birolle. Om få dager får vi vite hvem som stikker av med den gjeve prisen. 

Nedenfor følger et handlingsresymé, og jeg advarer allerede nå: dette er en spoiler! Dersom du fremdeles ikke har sett filmen og ikke kjenner historien, kan det derfor være lurt ikke å lese videre. 

I filmens åpningsscene befinner vi oss i Paris og året er 1815. Jean Valjean har sonet sin 19 år lange dom for å ha stjålet et brød for å redde sin søsters sønn. Nå skal han løslates, og Javert (spilt av Russel Crowe) gir ham en prøveløslatelse (a parole). Han skal melde seg jevnlig for politiet, slik at de hele tiden vet hvor han er. 

Jean Valjean forsøker å skaffe seg arbeid, men opplever gang på gang å bli kjeppjaget fordi han er en tidligere straff-fange. Det er rett og slett umulig å få seg jobb under disse omstendighetene. Sulten og forfrossen dukker han opp hos biskopen av Digne (spilt av Colm Wilkinson - skuespilleren som i mange år spilte Jean Valjean i teaterstykket som gikk i London - filmens kanskje eneste profesjonelle sanger/tenor), som gir ham mat og husly. Om natten stjeler Jean sølvtøyet til biskopen, men blir ganske fort tatt. Da politiet kommer med ham til biskopen, reddes han imidlertid av at biskopen opplyser at sølvtøyet var en gave. Møtet med denne godheten gjør noe med Jean Valjean. 

Åtte år senere har Jean Valjean kommet seg opp og frem her i verden. Ikke bare er han blitt fabrikkeier, men han er dessuten borgermester i byen. Prisen han betaler er at han må skjule sin identitet. Straffen for å ha brutt prøveløslatelsesbetingelsene er nemlig streng. Han vet at Javert aldri kommer til å gi opp å få tak i ham, og dette fører til at han unngår alt som kan gi ham uønsket oppmerksomhet eller utsette ham for kritikk. Da det oppstår uro i hans fabrikk fordi de kvinnelige arbeiderne i et anfall av sjalusi angir en ung kvinne som har barn, våger han ikke å gripe inn. Denne kvinnen er Fantine (Anne Hathaway), og hun har anbrakt sin datter Cosette (Isabelle Allen) hos vertshusekteparet Thénardiers (spilt av Helena Bonham Carter og Sacha Baron Cohen). Mot betaling tar de seg av datteren hennes, som for tiden er syk. Uten jobb har hun ingen mulighet til å forsørge datteren, og tvinges ut i prostitusjon etter først å ha solgt håret sitt og deretter et par tenner. 

Tilfeldigheter fører til at Jean Valjean, som har brukt livet sitt til velgjerninger for trengende, skjønner at det er han som er skyld i Fantines ulykke. Da Fantine ligger på dødsleiet, lover han henne at han skal ta seg av Cosette. 

I mellomtiden har Jean hatt nærkontakt med Javert igjen, som har blitt politmester og som stadig synes det er noe kjent ved Jean. Til alt hell blir en mann arrestert, beskyldt for å være nettopp Jean Valjean. Dette klarer imidlertid ikke Jean å leve med, og han angir derfor seg selv. Han ber Javert så tynt om å få hente Cosette, men dette går ikke Javert med på. Han er fast bestemt på at dersom man først har vært skurk en gang, så er det slik man er. Jean Valjean tvinges til å flykte, og etter å ha kjøpslått om Cosette med det grådige vertshusparet, unnslipper de så vidt Javert og hans følge. Deretter følger et liv i skjul for å unngå oppmerksomhet overhode. 

Ni år senere er Cosette blitt en ung, vakker og dessuten ensom kvinne, som Jean Valjean har beskyttet mot omverdenen så godt det har latt seg gjøre. En dag de er på et marked får Cosette øye på en flott ung mann - Marius Pontmercy (Eddie Redmayne) - og forelsker seg hodestups. Det gjør også Marius, som for tiden er med på et studentopprør. Da Maxillien Lamarque, de fattiges beskytter, dør, bygger det opp til strid og studentene lager en barrikade for å sloss mot soldatene og deres kanoner. Marius, som så langt har vært  både idealistisk og målrettet, har imidlertid kun tanker for den unge kvinnen han så på markedet. Henne må han finne for enhver pris! 

Han får hjelp til å finne frem til Cosette ved hjelp av Éponine (Samantha Barks), datteren av vertshusparet Thénardiers. Hun er forelsket i Marius, og fortviles over at hans hjerte aldri kommer til å bli hennes. Hun hjelper ham og de unge forelskede får omsider anledning til å treffes. Det sørgelige er imidlertid at også Éponines foreldre har fått nyss i at Jean Valjean og Cosette er i byen, og de øyner mulighet for å tjene på dette. Derfor hjelper de mer enn gjerne Javert i hans jakt på dem. I mellomtiden eksploderer opprøret fra studentenes side i byen, uten at de har den minste sjanse mot alle kanonene ... Da Éponine blir truffet og er i ferd med å ånde ut, leverer hun et brev fra Cosette til ham som hun egentlig hadde tenkt å underslå. Dermed settes Marius i stand til å finne Cosette igjen etter at hun og faren atter måtte flykte. 

Jean Valjean har aldri fortalt Cosette om sin bakgrunn, og øyner nå mulighet for å få gjort det godt overfor henne igjen. Takket være ham redder Marius livet etter et sammentreff mellom studentene og soldatene, hvor de fleste av hans venner dør, slik at de kan få hverandre til slutt. Mens Javert, som er tatt til fange av studentene, og som settes fri av Jean Valjean, ikke finner noen grunn til å leve, nå da han skylder sitt liv til en straff-fange, et menneske av nedrigste sort ... 

Denne nye utgaven av Les Miserables er storslått, fantastisk, utrolig - ja, henimot perfekt, vil jeg si. På forhånd var jeg forberedt på at jeg nok kom til å bli skuffet over filmens musikalske kvaliteter, men heller ikke her ble forventningene innfridd fullt ut. Dvs. opp mot konsertversjonen og teateroppsetningen i London, kommer de musikalske sidene ved filmen ikke. Russel Crowe var nok den som leverte de svakeste sangprestasjonene, men ellers holdt det musikalske absolutt mål. Ikke bare leverte Anne Hathaway (Fantine) og vel så det, men det gjorde også Amanda Seyfried (i rollen som den voksne Cosette), Samantha Barks (Éponine) og Eddie Redmayne (Marius). Og endelig har det dukket opp en ung skuespiller som også jeg kan bli mo i knærne av, nemlig skjønne Eddie Redmayne! Tidligere har han medvirket i filmer som "Stormens tid", "My Week with Marilyn" og "Elizabeth - the golden age". I tillegg til flotte skuespillerprestasjoner og eventyrlige kulisser, inneholder filmen mange nydelige sangsekvenser - med "A heart full of love" som ett av de absolutte høydepunktene. 



Dette er en film jeg allerede nå gleder meg til DVD-release, fordi det betyr at jeg kan se filmen om og om igjen, når det måtte passe meg! Her må det bli terningkast seks! 

Les Miserables-filmene jeg har fra før av - i tillegg til CD-utgaven av 10 årsjubileums-
forestillingen i London

(Under prisutdelingen i februar 2014 fikk Anne Hathaway Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle, og det ble også en Oscar i kategorien beste makeup.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Les Miserables
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere:  Anne Hathaway (Fantine), Hugh Jackman (Jean Valjean), Russell Crowe (Javert), Helena Bonham Carter (Madame Thénardier), Eddie Redmayne (Marius), Samantha Barks (Éponine), Amanda Seyfried (den voksne Cosette), Sacha Baron Cohen (Thénardier) m.fl.
Spilletid: 158 min.

Javert

Jean Valjean og Fantine, etter at hun har begynt å prostituere seg 

Fantine 

Jean Valjean har hentet Cosette hos vertshusparet 

Cosette og Marius

"Kongens tale" (Regissør: Tom Hooper)

Fantastisk rolletolkning av Colin Firth!


Innspilt: 2010
Originaltittel: The King´s Speech
Nasjonalitet: Australia, Storbritannia, USA
Genre: Drama
Skuespillere: Colin Firth (prins Albert, hertugen av York/kong Georg VI), Helena Bonham Carter (Elizabeth, hertuginnen av York/dronning Elizabeth), Geoffrey Rush (Lionel Louge), Derek Jacobi (Erkebiskopen av Cantebury), Guy Pearce (Edward, prinsen av Wales/kong Edward VIII), Michael Gambon (kong George V), Timothy Spall (Winston Churchill), Eve Best (Wallis Simpson)
Spilletid: 119 min.

Prins Albert, også kalt Bertie, er en yngre bror av kronarvingen og prinsen av Wales, Edward. Bertie lider av en alvorlig grad av stamming, og dette har vært forsøkt skjult for allmennheten, antakelig ut fra den tanke at dette kunne frata ham den respekt han som medlem av kongefamilien har krav på. Dessuten kunne det bli stilt spørsmål ved hans egnethet i arverekken etter kongen.

I den hjemlige sfære er stammingen et mindre problem, men med en gang Bertie skal snakke med noen utenfor familien, er taleproblemene hans nesten helt uoverkommelige. Han får knapt presset en eneste sammenhengende setning over sine lepper. Og med en far som hele tiden tordner over ham som om stammingen ville forsvinne bare han skjerpet seg, og med en bror som konstant gjør narr av stammingen hans, blir ikke saken noe bedre.

Da faren, kong Georg V, dør, er det på det rene at det er Edward som skal overta tronen og bli den nye kongen av England. Problemet er bare at han er i et forhold med den to ganger skilte Wallis Simpson, og som overhode av Englands kirke kan han ganske enkelt ikke gifte seg med denne kvinnen. I alle fall ikke dersom han har som intensjon å bli Englands konge ...

Berties kone Elizabeth oppsøker den ene taleeksperten etter den andre for å søke hjelp for hans stamming, men etter å ha blitt ydmyket gang på gang - siste gang med munnen full av klinkekuler i terapeutisk øyemed - har han sverget på at han aldri mer vil utsette seg for dette. Men så kommer hun over en talepedagog som visstnok skal ha hjulpet så mange. Det dreier seg om Lionel Louge. Nokså motvillig går Bertie med på dette, bare for å konkludere med at det dreier seg om nok en sjarlatan som lurer folk. Noe av det siste han får med seg før han stormer ut av Lionels behandlingsrom er imidlertid en LP-plate som pedagogen har tatt opp til ham - hvor han har lest opp noen linjer fra Hamlet, samtidig som han hadde musikk inn i ørene og ikke har kunnet høre sin egen stemme.

På et senere tidspunkt og under påvirkning av sterkt irritasjon, spiller Bertie av LP-platen ... og han forbløffes over det han hører. Med klar og tydelig stemme leser han - uten så mye som et eneste tilløp til stamming ... Dette blir avgjørende for at han fortsetter hos talepedagogen, som deretter lærer ham diverse avslapningsteknikker, teknikker for å bryte opp tekster etc. Og gradvis bedres Berties taleproblemer ...

I mellomtiden er Europa på randen av krig og det er bare et spørsmål om når England er nødt til å erklære krig mot Hitler. Og da kong Edward VIII, Berties bror, bestemmer seg for å abdisere slik at han får gifte seg med sin store kjærlighet, Wallis Simpson, ligger det an til at Bertie blir Englands neste konge. Lange tradisjoner med plikt gjør at Bertie i realiteten ikke har noe valg, uansett hvor vettskremt han er. Og med dette kallet følger den ene talen etter den andre ... Vil han makte presset som blir lagt på hans skuldre? (Svaret vet vi selvsagt, men det fratar likevel ikke filmen og historien dens magi ... Dronning Elizabeth er hun vi kjenner som "Dronningmoren", og som altså var gift med kong George VI, kongen som slet med stamming.)

Filmen har mottatt et lass av Oscar-statuetter, og spesielt Colin Firth er nærmest nedlesset i priser - Golden Globe,  Oscar, Bafta ... Og FOR en rollefigur han gjør i denne filmen!!! Jeg er jo fan fra før av, men her er han på sitt aller, aller beste i en meget krevende rolle! Geoffrey Rush har spilt i mange ulike filmer, og selv om dette ikke er den mest krevende rollen han har hatt, var han meget overbevisende som talepedagogen Lionel Louge. For øvrig morsomt å se ham i rollen som en mer ydmyk mann enn hva han vanligvis pleier å spille. En annen ting som gjorde meg full av beundring for denne filmproduksjonen er valget av skuespillere. Wallis Simpson og prins Edward som det spirituelle og livsnytende paret som valgte hverandre fremfor heder og ære, ble glitrende spilt av hhv. Eve Best og Guy Pearce. Det kunne ikke ha vært bedre! Med humor og varme skildres prins Edward letende etter det beste som vinkjelleren på Buckingham Palace kunne fremby til sine kjære Wallis, mens resten av Europa skalv i krigsangst og hans nærmeste omgivelser av frykt for konsekvensene av hans valg av kvinne. Og den fremtidige kong George VI, som hadde "alt" og som slett ikke drømte om å bli konge, ble for alvor utfordret på det eneste han ikke hadde - hardt tiltrengte talegaver ... Å, mitt hjerte blødde for ham når han ikke fikk det til, og jeg gråt nesten da det omsider gikk bedre. Denne filmen er rett og slett utrolig rørende! Terningkast fem! Et sterkt sådan ... 

Prins Albert (Colin Firth) og talepedagogen Lionel Lounge (Geoffrey Rush)

Så ble han konge likevel ...

En utrolig viktig tale som MÅ lykkes for enhver pris

Elizabeth (Helena Bonham Carter) og prins Albert (Colin Firth)

"Elizabeth I" (Regissør: Tom Hooper)

En dronning for sin tid

Innspilt: 2006
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Helen Mirren, Jeremy Irons, Hugh Dancy
Spilletid: 3 t. 33 min.

Dronning Elizabeth I levde fra 1533 - 1603, og i denne filmen får vi innblikk i hennes om lag 20 siste leveår. Som datter av Henrik VIII og Anne Boleyn var hun den siste tronarvingen i Tudor-huset. Selv giftet hun seg aldri og hun fikk dermed heller ingen arvinger. Hun regjerte i 45 år, og var noe så sjeldent som elsket av sitt folk. Dette er ikke den eneste filmen som er laget om hennes liv. I "Elizabeth: the golden age" er det lagt mer vekt på hennes yngre år, Maria Stewarts kuppforsøk og henrettelsen av henne samt Spanias mislykkede forsøk på å erobre England og de fredfulle årene som fulgte etter dette ("the golden age").

Dronning Elizabeth I oppnådde etter hvert stor respekt som Englands dronning, til tross for at hun var kvinne i et svært, svært mannsdominert samfunn. Hun omga seg med et råd, som hun var helt avhengig av før viktige beslutninger skulle tas. Dermed var det slutt på at England ble styrt etter innfallsmetoden, slik tilfellet mer eller mindre var under Henrik VIII. Dette forhindret likevel ikke at det fortsatt pågikk intrigeringer ved hoffet og også blant medlemmene av hennes råd. Det var imidlertid ikke så enkelt som tidligere å få monarken med på notene. Der tidligere monarker gjerne lot seg manipulere, lette hun etter informantenes motiver. Langt på vei var hun en meget klok kvinne, hadde det ikke vært for at kjærligheten etter hvert gjorde henne temmelig blind ...

I første rekke skildres dronningens forhold til jarlen av Leicester i Jeremy Irons skikkelse. Jarlen satt i dronningens råd, og hennes kjærlighet til ham varte gjennom flere tiår. Hun var imidlertid meget klar på at de aldri kunne gifte seg i og med at han ikke var av kongelig byrd. At han bak hennes rygg giftet seg med en annen kvinne for å sikre seg selv en arving, klarte hun imidlertid ikke å tilgi, og dette førte derfor til at hun støtte ham fra seg i en del år. Senere innledet hun for øvrig et forhold til jarlens stesønn, dvs. jarlen av Essex. I motsetning til sin stefar var han i større grad ute etter kortvarige gevinster, og han gikk bokstavelig talt over lik for å få sine ønsker tilfredsstilt. For øvrig kan man jo lure på hvilket forhold dronningen egentlig hadde til sine menn. Var dette på et platonisk nivå eller omfattet det noe mer? Det gir verken historien eller filmen noe svar på ... At dronningen brukte sin kvinnelighet for å oppnå det hun ville, er det derimot liten tvil om!

Men om England ble styrt med mer kløkt og visdom under Elizabeth Is regjeringstid, var ikke tortur- og henrettelsesmetodene noe mer humane av den grunn. Snarere tvert i mot, vil jeg heller si, uten at jeg har lyst til å gå i detaljer. Folk ble torturert og dømt til døden uten skikkelig rettergang. Dog ikke med lett hjerte for dronningen ... I spørsmålet om hva som skulle skje med Maria Stewart etter hennes kuppforsøk, vaklet dronningen helt til det siste. For omverdenen, som stort sett besto av katolske land, forble hun for øvrig kjetterdronningen gjennom hele sitt liv.

Denne filmen er intet mindre enn mesterlig! Dronning Elizabeth I spilles av Helen Mirren, og det er ikke første gang hun spiller dronning. Dette gjør hun både med stil og verdighet. Samspillet mellom henne og Jeremy Irons som jarlen av Leicester er så overbevisende at det formelig gnistrer mellom dem. For denne prestasjonen mottok de begge både en Emmy og en Golden Globe. Fra før av er de dessuten Oscar-belønnede for andre roller de har spilt. Med dette stjernelaget er det jo nødt til å bli bra!

Kulissene i filmen er fantastiske! Jeg følte meg fullstendig hensatt til middelalderen mens jeg så på, og det at filmen varte i hele 3 1/2 time gjorde ingenting! Normalt synes jeg det er i meste laget, men ikke denne gangen. Jeg fikk lyst til å støvsuge DVD-markedet for alt som finnes av filmer om det engelske kongehuset! Tips mottas derfor med takk!

Det blir terningkast seks denne gangen.