Alf R. Jacobsen: "Krysseren Blücher"

Intens og levende fortalt krigshistorie


Utgitt: 2010
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Nils Ole Oftebro
Forlag: Vega forlag 
Spilletid: 5 t 52 min.

Alf R. Jacobsen ble av forlagsdirektøren i Vega forlag spurt om å skrive historien om Blücher og Oskarsborg i forbindelse med 10 årsjubileet 9. april 2010. Han svarte umiddelbart ja! I sitt forord til boka skriver forfatteren følgende:

"Senkingen av Blücher i Drøbaksundet tidlig om morgenen 9. april 1940 er en av de viktigste begivenhetene i vår historie. Oberst Birger Eriksens mot og viljestyrke overfor en brutal og overlegen fiende ga landet et pusterom og sikret at kongefamilien og regjeringen unnslapp og kunne føre kampen videre til Norge atter var fritt."

Oberst Birger Eriksen

Alf R. Jacobsen understreker at historien om Blücher tilhører vår felles arv og ikke kan fortelles ofte nok. Det han imidlertid oppdaget mens han jobbet med boka var at ingen hadde forsøkt å sette sammen hele puslespillet fra krysseren Blücher forlot Kiel 5. april 1940 og frem til skipet gikk opp i et flammehav fire dager senere.

Jacobsen har hatt tilgjengelig både tyske og norske kilder når han har gravet seg ned i dokumentene som omhandler det som skjedde både før, under og etter senkingen av Blücher. Samtidig som dette er en historie om stort heltemot fra oberst Birger Eriksens side, idet han beordret ild mot en fientlig inntrenger i Drøbaksundet, er det også en historie om konsekvensene av mange års nedtrapping av norsk forsvar og om mangel på handlekraft i det avgjørende øyeblikk. Ikke få av de sentrale skikkelsene i norsk politikk levnes i så måte liten ære sett med ettertidens øyne. Denne mangelen på handlekraft da den trengtes som mest, fikk som kjent katastrofale følger for Norge, som ble gjenstand for fem års okkupasjon av nazi-Tyskland ... Konsekvenser som kunne ha vært enda verre dersom ikke oberst Eriksen hadde handlet slik han gjorde i det avgjørende øyeblikk!

Sjelden - om noen gang - er denne sentrale hendelsen i norsk krigshistorie fortalt med slik innlevelse og nærhet til det som skjedde, som i denne boka. Og når ingen ringere enn Nils Ole Oftebro har rollen som oppleser, må det bli bra! Jeg skal heller ikke underslå at de detaljerte beskrivelsene av ødeleggende eksplosjoner, beskytning, flammehav og drap nok gjorde et ekstra sterkt inntrykk på meg siden jeg hørte på denne lydboka i løpet av den første uka etter terrorangrepet på Oslo. Uansett vil jeg understreke at det er en sterk historie! Jacobsen har hatt tilgang på vitneprov fra folk som opplevde tyskernes invasjon av Norge, og ved at han konkretiserer de involvertes opplevelser, gjør han også historien så mye mer interessant. Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem! 

Alf R. Jacobsen

Jonas Jonasson: "Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant"

Svenskenes svar på Arto Paasilinna?


Utgitt i Sverige: 2010
Originaltittel: Hundraåringen som klev ut genom fönsteret och forsvann
Utgitt i Norge: 2010
Oversatt: Elisabeth Bjørnson
Forlag: Pirat
Antall sider: 381

Den dagen Allan Karlsson fyller hundre år, har bestyrelsen på aldershjemmet han bor på, sørget for at det skal bli gjort stor stas på ham. Så mye er satt i gang at Allan ikke orker tanken på å være til stede under all festivitasen, men rett og slett klatrer ut av vinduet på rommet sitt og velger å stikke av.

Ulykksaligvis kommer Allan til å stikke av med kofferten til et medlem av motorsykkelgjengen Never Again, og dermed får han hele banden etter seg ... Underveis dukker den ene pussige skruen etter den andre opp; Benny, Bosse, Gunnilla den skjønne, elefanten Sonja, Bøtta, Gjedda og Hanken ... bare for å nevne noen. Og mens de forsøker å stikke av fra Never Again-gjengen, har de også politiet og pressen i hælene. Parallelt foretar Allan tilbakeblikk i sitt fantastiske liv, hvor han har møtt ingen ringere enn Truman, Stalin, Formann Mao, Roosevelt, Franco, Kim Jong Il, de Gaule ... og har hatt en avgjørende finger med i spillet mht. utviklingen av atombomben ...

Mens det ser ut som det ligger lik etter lik i kjølevannet etter den flyktende gjengen, spekulerer både politiet og pressen på hva som egentlig skjer. En stund ser det ut til at hundreåringen er blitt trippelmorder.

"I takt med at dagene og snart ukene gikk, fikk journalistene stadig større problemer med å holde saken om den mistenkte trippelmorderen og håndlangerne hans i live. Allerede etter et par dager hadde tv og morgenavisene sluttet å rapportere, i tråd med det gamle, defensive synet at hvis man ikke hadde noe å si, skal man ikke si noe.

Tabloidavisene holdt ut lenger. Hadde de ingenting å si, kunne de jo alltids intervjue og sitere noen som ikke skjønte at de heller ikke hadde noe å si. Derimot droppet Ekspressen ideen om å bruke tarotkort for å finne ut hvor Allan befant seg. I stedet fikk de være ferdig med Allan Karlsson inntil videre. Med god appetitt på neste skitt, som det het. Med det mente de at de nå fikk finne frem til noe annet som engasjerte nasjonen. I verste fall fungerte det jo alltid med slanking." (Side 270)

Denne boka har blitt presentert som "hylende morsom", "den morsomste boka jeg har lest!" etc. Kanskje var det nettopp derfor jeg måtte bli skuffet? Fordi forventningene på forhånd var for skyhøye? Jeg skjønner på en måte hva som må ha gått hjem hos de fleste som har lest denne boka, men humoren fungerte langt på vei ikke helt på meg. På den annen side har jeg ingen problemer med å se for meg at en film basert på denne boka kan bli hylende morsom!

Gjennom fortellergrepet med at Allan ser tilbake på sine hundre års levde liv, dras vi samtidig gjennom hele det 20. århundres viktigste politiske hendelser på verdensbasis. Og Allans rolle oppi det hele er som en slags Paasilinna-skrøne. Bare med den vesentlige forskjell at Paasilinna skrøner og briljerer med til dels nokså alvorlige mellommenneskelige temaer og klarer å gjøre dette morsomt uten at det grenser til det patetiske. Akkurat det synes jeg ikke Jonas Jonasson helt får til. Dermed ble jeg noen ganger sittende igjen med en nokså flau smak i munnen. Men selv om denne boka ikke helt falt i smak hos meg, så gi den for all del en sjanse dersom du fra før av har tenkt at dette er en bok du ønsker å lese! Boka er godt skrevet, og skrivestilen er konsekvent til punkt og prikke! Alle blødmene er nok foretatt ved vitende og vilje! Og når den ikke helt gikk hjem hos meg, så kan det også skyldes at jeg både i forkant og underveis har lest andre bøker av en helt annen kaliber. I den sammenheng kom denne boka rett og slett til kort. Like fullt synes jeg den fortjener terningkast fire!

Andre omtaler av boka:
- Lines bibliotek

Jonas Jonasson

Erling Jepsen: "Kunsten å gråte i kor" (2008)

Bokas jeg-person, 11 årige Allan, vokser opp i et indremisjonsmiljø på Søderjylland i Danmark på 60-tallet. Hans store helt er faren. Etter hvert går det opp for Allan at det eneste faren er virkelig god på, er å holde taler i begravelser. Han begynner derfor å planlegge andres død for å bringe faren frem i et bedre lys.

Allans far er stadig på randen til selvmord, og Allan ser det som sin livsoppgave å holde farens nerver i balanse. Alt er ikke som det skal i familiens hans, men Allan klamrer seg til normaliteten og forsvarer faren i ett og alt når familiens hemmeligheter truer med å komme opp til overflaten. Så lenge faren har det bra, har han, moren og søsteren det bra. At søsteren av og til må sove på sofaen med faren, mener Allan er i sin skjønneste orden "for etterpå blir jo far så glad". Bak Allans idyllisering av familien sin og spesielt faren, aner vi konturene av vold, misbruk og voksnes manipulering av barn. Moren snur seg bare en annen vei, og orker ikke å ta inn over seg det som skjer.

Denne boka tok fullstendig innersvingen på meg gjennom sin rørende og triste skildring av en dysfunksjonell familie sett gjennom en naiv og troskyldig 11 årings øyne. Når jeg i tillegg vet at boka nærmest er selvbiografisk, gjør den ekstra inntrykk. Trond Brænnes oppleserstemme var nydelig!

Kate Jacobs: "Fredagsstrikkeklubben" (2007)

Georgias garnbutikk er møtested for kvinner på jakt etter nye strikkeoppskrifter. Praten går livlig for seg over en kopp kaffe, og etter hvert bestemmer de seg for å starte en fredagsstrikkeklubb.

I begynnelsen møtes kvinnene faktisk for å strikke, men etter hvert som de blir bedre kjent og mer involvert i hverandres liv, går det opp for dem at det er mer enn bare strikkingen som binder dem sammen.

Georgia har datteren Dakota med en mann som sviktet henne under graviditeten. Plutselig dukker han opp i livet hennes etter flere års fravær for å bli bedre kjent med datteren sin. Han nærer dyp respekt for Georgia, men da det ser ut til å kunne oppstå søt musikk mellom dem, oppdager Georgia at hun har fått kreft. Da er kvinnefellesskapet godt å ha! Samtidig oppdager hun kvaliteter hos Dakotas far, som viser at han har modnet betydelig i de senere år.

Kan det bli god litteratur av en bok om strikking? Tja ... Jeg tror dette er en bok som enten går rett hjem eller som man forkaster som banal. Det spørs litt hvor man er i livet selv. Selv om dette ikke er den mest dyptpløyende boka jeg har lest, var den rett og slett koselig.

Rula Jebreal: "Ørkenblomsten" (2004)

Handlingen i boka foregår i Israel fra 1948 og frem til rundt 1991, og det er først og fremst palestinernes historie som fortelles - basert på virkelige hendelser og personer.

Den palestinske kvinnen Nadia flykter i svært ung alder fra en stefar som har misbrukt henne seksuelt, mens moren så en annen vei. Hun har en indre uro i seg som ikke forsvinner etter at hun gifter seg med den hjertegode Jamal. De får to døtre - Miral og Randa - men allerede mens jentene er ganske små, dør Nadja under tragiske omstendigheter. Faren velger å plassere døtrene på det som etter hvert har blitt Hinds kostskole for jenter i Jerusalem.

Da den første intifadaen (stein-krigen) starter på slutten av 80-tallet, våkner Mirals politiske bevissthet. Hun bestemmer seg for å delta i kampen for et fritt Palestina, hvor demonstrasjoner og terrorhandlinger inngår. Men når det eneste våpenet de har er steiner, sier det seg selv at det er en farlig og nokså fåfengt kamp ...

Språket i boka er nokså dårlig. Dessuten opplevde jeg personskildringene som nokså flate og endimensjonale. Gang på gang vipper historien over i det banale. Det er f.eks. vel mange beskrivelser av tårer som renner nedover Mirals kinn. Jeg reagerte også på at historien om to folkegrupper som kjemper om det samme landet, blir svært ensidig fremstilt. Dette irriterte meg under lesingen. Like fullt må jeg si at historien som sådan er gripende og tidvis også meget interessant. Så får det heller være at forfatteren nok har hatt som ambisjon å få verden til å åpne øynene sine for det palestinske folks lidelser gjennom å skrive en slik bok - en bok som for øvrig har blitt bestselger, bl.a. i Italia. 


Et meget svakt terningkast 4.