"Midtøsten etter den arabiske våren" med Peter Normann Waage som redaktør, utkom på Arneberg forlag høsten 2012. Selv om det har skjedd store ting i tiden etter utgivelsen, tok jeg likevel sjansen på å kjøpe boka, som jeg kom over under Oslo bokfestival i helga - på Arneberg forlags stand på Karl Johan. Jeg har nemlig lenge savnet en god bok som oppsummerer noe av essensen i det som skjedde våren 2011 og i tiden etterpå.
De tre vinnerne av Bjørnsonprisen for 2012 - Biskop Thomas, Wojoud H. Mejalli og David Zonsheine - har blitt invitert med hvert sitt bidrag i boka - i tillegg til at Peter Normann Waage har skrevet et forord, mens Kari Vogt har skrevet en innledning med tittelen "Den arabiske våren" og Berit Thorbjørnsrud har skrevet artikkelen "De kristne i Midtøsten - kun på museum".
Selve den utløsende handlingen - dvs. det som startet det hele - fant sted i Tunis den 17. desember 2010. Da satte nemlig grønnsakhandleren Mohamed Bouazizi fyr på seg selv i en fortvilet protest mot at myndighetene hadde nektet ham å selge varene sine i veikanten. Fattige var familien fra før av, men denne handelen hadde gjort ham i stand til å holde liv i dem alle sammen. Nektelsen fratok ham levebrødet, og dømte i realiteten hele familien hans til sultedøden.
"Hendelsen ga støtet til "Den arabiske våren", et oppgjør over hele den arabiske verden mot tyranniske ledere, korrupsjon og sosial håløshet.
Opprøret kom like overraskende på verden som Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd hadde gjort vel 20 år tidligere. Men hva ble - og blir - konsekvensene?" (sitat fra bokas smussomslag)
Biskop Thomas fra Egypt er koptisk, og har stått bak en rekke initiativ til fremme av dialog og menneskerettigheter i Egypt. Wojoud Mejalli er fra Jemen og gir i sin artikkel et innblikk spesielt i kvinnenes situasjon i Jemen. Blant annet har hun engasjert seg sterkt i problemet med tvangsgifte av barn. David Zonsheine fra Israel er grunnlegger og leder av organisasjonen "Mot til å nekte" for israelske militære som nekter å tjenestegjøre i de okkuperte palestinske områdene.
Kari Vogt er meget profilert i Norge og trenger neppe noen spesiell presentasjon, men er altså religionshistoriker med dyptpløyende kunnskaper om Midtøsten og muslimske samfunn. I sin artikkel skriver hun bl.a. om opprøret på Tahrir-plassen i Kairo den 25. januar 2011 og etter hvert i flere andre land. Det er grunn til å merke seg følgende:
"Det dreide seg for det første om spontane demonstrasjoner som hele tiden fulgte sin egen dynamikk - og som naturlig nok fikk forskjellig forløp i de ulike landene. For det andre var det ikke ett enkelt politisk parti, en religiøs fraksjon eller en bestemt samfunnsklasse som stod bak. Demonstrasjonene favnet brede lag av folket, fattig og rik, menn og kvinner, høyre- og venstreorienterte, religiøse og sekulære, muslimer og kristne. Det fantes følgelig ingen leder eller ledergruppe som kunne kjøpes, fengsles eller elimineres.
Det tredje og viktige punktet var kravet om politisk frihet. Det bandt folkemengden sammen. Alle lot seg oppildne og inspirere av tanken om et mer rettferdig samfunn. Heller ikke her er det mulig å tegne et enhetlig bilde, men demokratisering, ytringsfrihet og likhet for loven ble sentrale krav. Økonomisk rettferdighet og nei til korrupsjon var del av dette. Et felles slagord ble "folket ønsker regimeskifte", al-sha´b yurid iqsad al-nizam, eller ganske enkelt et fyndig irhal, "forsvinn"! " (side 10)
Videre skriver hun på side 11:
"Foreløpig er resultatet dette: Fire land har vært gjennom avgjørende regimeskifter - det dreier seg om Tunisia, Egypt, Libya og Jemen. I Libya, deretter i Syria, grep makthaverne raskt til våpen, og høsten 2012 er krigen i Libya så vidt avsluttet mens Syria er midt i en gruvekkende borgerkrig."
Pt. har Egypt hatt et nytt maktskifte, og borgerkrigen i Syria er på ingen måte avsluttet ... Og i Marokko og Jordan har kongehuset lovet demokratiseringstiltak. Dessuten ga presidentene i Irak og Sudan avkall på å stille til valg i neste runde ...
I følge Kari Vogt har den arabiske våren blitt kalt kvinnenes vår. Mange kvinner har nemlig stått på barrikadene i kampen for frihet. Det vi foreløpig ser er at det i mange land er islamske partier som har vunnet frem, og spørsmålet det er naturlig å stille er om de vil fremme og forsvare demokratiske verdier og menneskerettigheter i tiden fremover. Og dessuten: vil de forsvare religiøse og etniske minoriteter? Og hvilke lover skal gjelde - skal islamsk lov være eneste kilde, eller en av flere rettskilder, spør Kari Vogt, før hun avslutter med at "den arabiske våren har så vidt begynt" ...
Den artikkelen jeg fant aller mest interessant i samlingen er det Berit Thorbjørnsrud som står bak. Hun er førsteamanuensis ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved UiO. Hennes artikkel handler om de kristnes situasjon i Midt-Østen i dag, særlig med henblikk på Den koptisk-ortodokse kirken i Egypt. Opp mot 10 % av Egypts befolkning antas å tilhøre dette kirkesamfunnet, men egentlig vet ingen eksakt hvor mange det dreier seg om. Noen ganger er det i makthavernes interesse å holde antallet skjult, fordi det minimerer kirkesamfunnets innflytelse i samfunnet, og derfor er ingen spesielt interessert å finne ut hvor mange de er. I Thorbjørnsruds artikkel forklares kirkens bakgrunn.
De kristnes situasjon i Midt-Østen ble betydelig forverret etter at USA inntok Irak. Noe av forklaringen er at de kristne ofte blir mistenkeliggjort for å stå i ledtog med Vesten, mens realiteten er at de kristne i denne regionen står langt fra Vesten både i troens innhold og i deres verdisett. Det er store forskjeller på hvordan de kristne blir behandlet i de ulike landene - alt fra at de er relativt likestilte til at de ikke kan eie fast eiendom eller praktisere sin tro i organiserte former.
"Den arabiske våren skapte sterk entusiasme; diktatorene falt i rask rekkefølge, og innbyggernes drømmer om mer frihet, mer trygghet, mer rettferdighet og bedre muligheter for alle, blomstret. Nesten to år senere er det helt klart at svært meget gjenstår før slike drømmer kan realiseres. Det hersker mye uro, og mange engster seg for fremtiden. Men har de kristne sterkere årsaker til å engste seg enn andre?" (side 52)
Situasjonen er i alle fall den at de kristne flykter fra regionen ...
Biskop Thomas tar i sin artikkel "En nasjons forvandling" for seg Egypts situasjon fra rett etter Kr. og frem til høsten 2012, en historie som avsluttes med diktatoren Mubaraks fall. Han hadde da sittet med makten i ca. 30 år.
Dr. Wojoud H. Mejalli tar i sin artikkel "Lykkelige Arabia. Revolusjon og kvinner i forandringens tid" for seg kvinnenes situasjon i Jemen. Jemen er kanskje det fattigste landet i hele regionen, og andelen av analfabeter er høy. I slike land er som regel kvinnenes situasjon svært kritisk. Selv om det er for tidlig å trekke noen bastante konklusjoner, påpeker hun at kvinner har hatt en nøkkelrolle i de arabiske opprørene, men at det fortsatt er en stor utfordring for dem å endre sine posisjoner i de nye systemene.
David Zonsheine har skrevet en artikkel med tittelen "Friheten tennes i hjertets hemmeligste og vakreste fold", og her inntar han en nokså kritisk holdning til sitt eget lands politikk.
"Den arabiske våren kom helt uventet på israelerne. Et land som anser seg selv for å være et demokrati, og som ønsker at nabolandene også er det, er et land man kunne forvente ville hylle og følge revolusjonene som feiet over den arabiske verden med en genuin, om enn forsiktig, optimisme. Men den israelske regjeringen ga den arabiske våren en kjølig mottakelse ... " (side 105)
Antakelsen om at den arabiske våren vil bli en islamitisk, anti-vestlig, anti-liberal, anti-israelsk og anti-demokratisk bølge mener man i Israel at har slått til. Man har ikke tiltro til at det kan vokse frem noe annet enn dette som følge av den arabiske våren ...
Fremdeles kjenner vi ikke fasiten av hva som blir det endelige utfallet av den arabiske våren. Det jeg imidlertid håper inderlig er at ikke Vesten (les: USA) begynner å blande seg ytterligere inn i de prosessene som pågår i Midt-Østen, fordi vår nære historie (jf. invasjonen i Afghanistan og Irak) har vist at vondt bare blir enda verre ... Problemene må løses av de som primært er involvert. Og vi vet ikke en gang hva som egentlig foregår ...
Jeg ble atskillig klokere etter å ha lest denne lille artikkelsamlingen - i alle fall i forhold til hva som egentlig skjedde våren 2011, og om noe av utviklingene etter dette. Og så håper jeg det dukker opp flere bøker av denne typen i tiden som kommer! I så måte mottas tips med stor takk!
Utgitt: 2012
Forlag: Arneberg forlag
Antall sider: 126
