Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Jareg Kirsti MacDonald. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Jareg Kirsti MacDonald. Vis alle innlegg

torsdag 30. juli 2020

Kirsti MacDonald Jareg: "Irland - En keltisk reise"

Fantastisk historiefortelling om Irland!

Det er noen år siden jeg leste Kirsti MacDonald Jaregs bok "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland". Jeg var fra meg av begeistring for den boka! Det skyldtes ikke (bare) at jeg hadde vært på disse øyene selv. Jareg er nemlig en mesterlig forteller, og hun trollbinder sine lesere. 

Av diverse grunner tok det litt tid før jeg fikk lest "Irland - En keltisk reise", men da jeg først var igang, opplevde jeg det samme på nytt. Jeg ble fullstendig hektet, og bare måtte lese videre. Også denne gangen har jeg vært de fleste steder hun skriver om, og det er klart at dette gjorde noe med min interesse for stoffet. Samtidig vil jeg understreke at Jaregs bok ikke er en klassisk reiseskildring med fokus på det som turister flest har interesse av. Boka er så mye mer mangfoldig enn som så. Her får vi nemlig høre om myter og legender, vi leser om naturen, Irlands historie, om forholdet til England, om "The Troubles" i Nord-Irland og mye, mye mer. Det er også mye humor i boka, for eksempel når hun beskriver møter med andre mennesker og forsøker å få tak i kjernen av det å være irsk, men i særdeleshet når hun gjengir legendene hun får høre underveis. Boka hennes gir meg lyst til å reise Irland rundt på nytt.

Men først litt om forfatteren. Kirsti MacDonald Jareg (f. 1966) er en norsk psykolog og forfatter med skotske aner. Hun har bodd både i Norge, Skottland, Sverige og Botswana. Hun har tilleggsutdannelse innenfor sosialantropologi og sakprosaskriving, og har tidligere publisert reise- og historieartikler i flere medier. For tiden skriver hun på en reiseskildring fra Island. Her er det bare å glede seg! 

"Jeg er i Irland for å jakte på fortellinger. Små hårete anekdoter. Fortellinger med rare fasonger og altfor mange ben. De store skapelseshistoriene. De skammelige beretningene som bor i huler og ikke tåler dagens lys. De gamle, keltiske skaldene hadde til og med et eget navn for historier og myter forankret i den barske, karrige landskapet: Dundsenchas (Din-shen-eh-chas) - "Fortellinger om steder". Det var slike historier jeg ville jakte på, lokke fram, grave etter på reisen rundt den irske kysten." (side 5)

I boka tar Jareg for seg ulike deler av Irland og Nord-Irland. Belfast og Dublin har fått egne kapitler. I prologen er hun på vei i retning av Galway, og er frustrert over manglende skilting. Mens hun er i Connemara tar hun en avgjørelse. 

"Min irske reise skulle følge kysten i solens retning. Ikke som én lang tur, men som flere reiser til forskjellige årstider. Fuktige, knottfulle sommerdager. Vindherjete høstmåneder. Bleke vinterdager med snø på fjelltoppene. Milde vårmåneder der gulltorn, rhododendron og tusenfryd blomstrer oppetter årsryggene.

Og ved å reise på keltisk maner, i solens retning, ville jeg forhåpentligvis slippe å lete etter skilt i bakspeilet." (side 11)

Galway er altså første stopp på rundreisen, og derfra er ikke turen lang ut til Aranøyene. Jareg har valgt seg Inis Mór, den største av de tre øyene som hører til øygruppen. Hun stiller spørsmål ved hvorfor Aranøyene ser ut som et lappeteppe av steinmurer. Forklaringen er at naturen ikke ga disse øyene så mye dyrkbar mark. Generasjoner med kvinner og barn "skapte muld med ren muskelkraft ved å bære tang og sand fra fjæra i flettede pilekurver og spre innholdet utover marken. Med tiden ble jorden dyp nok til at innbyggerne kunne dyrke poteter og havre." (side 19) Jordlappene var små fordi steinene som ble ryddet ikke ble fraktet lenger enn nødvendig. Dessuten vernet murene vekster og dyr for den salte vinden, og sørget for at kuene spiste opp alt gresset på den jordlappen som var tilgjengelig for dem, før de fikk komme videre til neste jordflekk. Aranøyene har for øvrig gitt navn til Irlands berømte flettegensere - Arangensere. De som kjenner strikkekunsten bøyer seg i støvet for de avanserte mønstrene (skjønt de fleste genserne som i dag selges til turister neppe er håndstrikket lenger). 

Pubkulturen i Irland er berømt, men samtidig er det ikke til å stikke under en stol at dette har sine sider. Irenes drikkemønster for eksempel. Forfatteren sitter på en pub og ønsker å spandere øl på den gjengen hun sitter sammen med. Hun rekker aldri så langt, før en eller annen har kommet henne i forkjøpet. Plutselig sitter "alle" med flere øl foran seg.

"Hva er det med dette folkeslaget? Er irene redde for å tørste ihjel hvis man ikke har minst én øl i reserve til enhver tid? Tror de at bartenderen plutselig skal få et illebefinnende og forsvinne resten av kvelden? Mens jeg fortsatt har et halvt glass vin igjen, får jeg først én, snart to kuvertflasker fra mennesker jeg ikke kjenner." (side 34

På ett vesentlig punkt skiller irsk pubkultur seg fra engelsk pubkultur. Mens pubene i England stenger nokså tidlig og kaster alle ut på et gitt klokkeslett, er de irske pubene åpne helt til sistemann har drukket ut ølet sitt. Derav den frenetiske opplagringen av fulle ølglass før bebudet stengetid ...

Jareg jakter først og fremst på den gæliske kulturen. Det irske språket har lenge vært utrydningstruet, i og med at Irland var okkupert av England i 700 år. Mange av de eldre kan ikke det gæliske skriftspråket, og de unge er først og fremst opptatt av å lære seg engelsk. De store utvandringene som skjedde spesielt på midten av 1800-tallet etter potetpesten og hungersnøden, rammet kysten hardt. Det var først og fremst der de bodde, menneskene som holdt det gæliske språket og legendene i live. Ute i den store verden hadde de ikke mye bruk for gælisk. I de senere årene har imidlertid gælisk igjen blitt populært, blant annet takket være organisasjonen An Cumann Gaeilge. 

"I dag snakker man om seks øykeltiske språk, og nå gjelder det å holde tunga rett i munnen. De er nemlig delt i to grupper: goideliske språk og britonniske språk. Det finnes tre goideliske språk: Irsk og irsk-gælisk, manx, som har gjenoppstått på Isle of Man, og skotsk-gælisk. Disse tre språkene utviklet seg fra gammelirsk og har mange fellestrekk. 

De tre britonniske spåkene består av walisisk, breton fra Bretagne og kornisk, som ble snakket på Cornwall. Av disse tre er det bare walisisk som fortsatt er et levedyktig språk."
(side 41)

Alkoholproblemer er svært utbredt i Irland, og dette er årsaken til ca. 50 prosent av alle skilsmisser. Irske menn snakker ikke om sine problemer og oppsøker sjelden profesjonell hjelp. Selvmordsraten er mye høyere her enn i land det er naturlig å sammenligne seg med. Å innrømme at man har problemer er svært skambelagt, særlig dersom man er mann. Jareg siterer Sigmund Freud som skal ha sagt at irene er det eneste folkeslaget som psykoanalyse preller av på. Det snakkes ikke høyt om dette i Irland. 

Når man er på disse øyene i Atlanterhavet, kommer man ikke utenom tekulturen. 

"I Irland og Storbritannia er te en mirakeldrikk som kan brukes til alt. Te med melk knytter bånd, hjelper mot smerte i sjelen og sår på knærne." (side 71

Nydeligere kan det ikke sies! 

Poeten Yeats mottok Nobels litteraturpris i 1923, som den første ire som hadde oppnådd dette. Irsk kunst anses som en smule problematisk for engelskmennene, fordi denne dyrker lidelsene det irske folket har opplevd i de 700 årene landet var underlagt England, og dermed oppfattes som en kritikk av den engelske folkesjelen. 

"Nederlagene, drapene og undertrykkelsen ga mat til tanken og temperatur til forfatterskapet. Katolikkenes kunstuttrykk sprang ut fra en historieforståelse protestantene syntes det var vanskelig å forholde seg til. Mange av dem var jo selv etterkommere av den britiske makteliten, "The Ascendency". Lady Gregory setter ord på splittelsen og balansekunsten på Irlands trøblete knivsegg: Katolikkenes historiefortelling om Irland var "en smertefull anklage" mot hennes egne. Forfatterne som tilhørte den gæliske oppvåkningen, lot stort sett politiske og historiske emner ligge. Naturen var langt enklere å forholde seg til." (side 75-76)

Irland har fostret mange flere superband enn folketallet skulle tilsi, konstaterer Jareg. Hun nevner blant annet Enya, Clannad, U2, Chri de Burgh, Sinéad O´Connor, Van Morrison, The Cranberries, Thin Lizzy, Boyzone, The Dubliners, The Pogues, Bob Geldof og Boomtown Rats, Westlife ... Og det er flere. 

En av Dublins største severdigheter er Book of Kells. Dette er de fire evangeliene, skrevet på kalveskinnspergament, skrevet på gammelirsk, og de er utstilt i glassmontere på Trinity College. 

De som kjenner sin historie vet at splittelsen mellom katolikker og protestanter oppsto under Henrik XIII´s kongedømme. Han fikk ikke innvilget skilsmisse av paven, og valgte å bryte med pavekirken og katolisismen. "Fecking" king Henry, som forfatteren fikk høre da hun var vitne til en krangel mellom far og sønn. Pinlig er det å være vitne til andres familiekrangler generelt, men i Irland gjelder det i særdeleshet å ikke blande seg. Før du vet ordet av det er du innblandet i en konflikt som ikke er din, og som det kan være vanskelig å komme ut av. 

Men er det mange tabuemner i Irland, er de ikke færre i Nord-Irland. Det var ikke uten grunn at amerikanske soldater i sin tid fikk utdelt et hefte der særlig tre råd var fremhevet. Man måtte for all del ikke diskutere politikk. Heller ikke religion. Og sist, men ikke minst: forsøk ikke å bygge bro mellom protestanter og katolikker! Dette har klokere hoder enn deg forsøkt før - uten hell! Det hjelper ikke at intensjonene utelukkende er gode. 

"Hvis jeg skal oppsummere: Etnisitet, kultur, politikk, språk og religion blandes sammen i det som inntil nylig har vært en dødelig suppe av mistro og hat. Volden i Nord-Irland har avtatt etter fredsavtaler og deling av regjeringsmakten mellom unionister og nasjonalister. Men fredsprosessen forstyrres stadig av parader som setter sinnene i kok. I Nord-Irland feires hvert år militære seire over "de andre" - selv om kampene ligger flere hundre år tilbake i tid. På den måten peker seierherrene samtidig nese til og ydmyker den andre parten, og river av sårskorpen hvert år.

Men katolikker og protestanter enes om i alle fall én ting: De er mindre optimistiske når det gjelder framtiden enn for bare noen år siden. Begge "communities" har trappet opp bruken av flagg og andre symboler for å markere hva de står for og hvem de er. 

For en utenforstående virker denne kalde krigen absurd. På den annen side: Noe av det som gjør det så vanskelig å legge fortidens blodige hendelser bak seg, er at framtiden fortsatt er et uløst problem. Partene i konflikten er nemlig grunnleggende uenige om én ting: Skal Nord-Irland gjenforenes med republikken Éire eller forbli i union med Storbritannia?"

Jareg skriver om Black Cab-turer, The Giant´s Causeway, Bushmills Distillery og whiskey-produksjon. Legenden bak The Giant´s Causeway, som jeg selv besøkte på min Irland-tur i fjor sommer, fikk meg til å le så det nesten gjorde vondt i kroppen. Historien fortelles på en så levende og visuell måte at det ikke var vanskelig å se det hele for seg. På en måte oppsummerer det den irske folkesjelen så fint, for er det noe irene har mye av, så er det humor. En herlig humor! 

"Irene kan knapt kaste et blikk på en statue før den får et kallenavn, og jo mer obskønt, dess bedre. Så også med Dublin Spire, som lokalbefolkningen helst omtaler som "The stiletto in the ghetto" eller "The stiffy by the Liffey". Før tårnet ble reist, måtte en bronsestatue som ble oerrislet med vann, vike plass. Anna Livia var oppkalt etter en romanfigur hos James Joyce. Men en statue i Dublin heter Anna Livia i høyden tretti sekunder. Når står arme "Anna Rexia", "The Floozie in the Jacuzzi" eller "The Whore in the sewer", i en egen minnepark."

Jareg skriver meget godt, og hennes bøker er ganske enkelt blant de beste jeg har lest innenfor sjangeren reiseskildringer. Hennes analyser av det hun opplever og får høre, er kloke og innsiktsfulle, og hun er dessuten både balansert og respektfull. Som hun selv er inne på flere ganger i boka, så er det en balansekunst å vite hva man kan spørre om, hvordan man skal formidle det man får høre og hvilke konklusjoner man kan trekke ut av det hele. De fleste gangene inntar hun rollen som observatør, men nokså ofte skinner det gjennom at hennes hjerte tilhører irene og den gæliske kulturen. Det er ikke så overraskende i og med at hennes reise hele tiden var en keltisk reise. Derfor valgte hun å følge kysten i Irland, på steder som befinner seg et godt stykke utenfor storbyene, og hvor restene av den keltiske kulturen er bedre bevart. Hun har lykkes svært godt med å formidle sine opplevelser! Jeg ble trollbundet fra første stund. 

Jareg er ikke bare en dyktig forfatter. I tillegg tar hun fantastiske bilder. Bakerst i boka er det 60 bilder hun har tatt fra sine reiser i Irland. Mitt tips: bla gjennom disse før du leser boka. Bildene er nemlig med på å sette deg i den rette lesestemningen. 

Jeg kan virkelig ikke få anbefalt denne boka nok! Måtte boka bli oversatt til engelsk, og innspilt som lydbok på norsk!

Utgitt: 2016
Forlag: Mac D Books
Antall sider: 368
ISBN: 978-82-690404-3-2
Jeg har kjøpt boka selv. 

lørdag 20. august 2016

Kirsti MacDonald Jareg: "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland"

Et must for alle som lider av islomani!

Kirsti MacDonald Jareg (f. 1966) er en norsk psykolog og forfatter med skotske aner. Hun har bodd både i Norge, Skottland, Sverige og Botswana. Hun har tilleggsutdannelse innenfor sosialantropologi og sakprosaskriving, og har tidligere publisert reise- og historieartikler i flere medier. For tiden skriver hun på en reiseskildring fra Irland. 


Da jeg kom over denne boka tenkte jeg "søren heller!" "At jeg ikke kom over den før mannen min og jeg reiste til Shetland, Orknøyene og Hebridene tidligere i sommer!" I ettertid vet jeg ikke helt, for det var faktisk vel så fint å lese denne boka etterpå."Øyene i vest" er nemlig ikke noen reisehåndbok. Samtidig skaper den et reisesug av en annen verden for den som leser boka, som inneholder de mest fantastiske fortellinger om forholdene ute i havgapet i Skottland. 


"Øyene i vest" utkom i 2011, og de drøyt fire hundre sidene er sånn noenlunde likt fordelt på de indre hebridene, de ytre hebridene, Orknøyene og Shetland. Det temaet som går gjennom boka som en rød tråd er selvsagt hvordan det er å leve på disse øyene, der forholdene er nokså gjennomsiktige og intime. Det er ikke for alle å klare livet her ute i blæsten, selv om forholdene har blitt bedre etter hvert som husene har blitt varmere og fergetidene er blitt hyppigere. Den som tror at det er romantisk å bo på en forblåst øy, får virkelig korrigert sin oppfatning. Som en innflytter sa det så treffende: Det beste med å bo ute på de skotske øyene, er at alle kjenner alle. Det verste er imidlertid at alle kjenner alle ... Så dersom man tror at man kan flytte til en liten skotsk øy for å gjemme seg bort, må man tro om igjen. Privatlivet blir helt transparent der ute i havgapet.


"Kan øyer bli en besettelse. Klart de kan. Det finnes heldigvis en diagnose for tilstanden, islomani, slik at man lettere kan identifisere syndromet og dermed unngå å bli kurert. Symptomene viser seg som en uimotståelig trang til å oppsøke øyer eller til og med skrive om dem." (side 7)


Så fikk vi den! Mannen min og jeg som underveis i vår ferie ute på de skotske øyene lurte på om vi var på øyhopping i Skottland eller på whisky-trail - eller ganske enkelt en roadtrip, som det er blitt så populært å kalle bilferier. (
Skjønt uttalelsen vel først og fremst er myntet på forfatteren selv.)


Det viktigste for å unngå at øyene blir avfolket, er å få til levedyktige øyer. Det går en nedre grense på rundt 70 individer. Blir det færre enn dette, er det ikke mulig å opprettholde bebodde øyer over tid. Shetland, Orknøyene og Lewis og Harris er så vidt store at de ikke er i fare for å bli fraflyttet (med rundt 20 000 innbyggere på hver av dem), men dette stiller seg ganske annerledes for mange av småøyene spesielt i Hebridene. Disse småøyene får mye plass i boka. 


Det samtlige øyer har til felles er en blodig forhistorie. Noen ganger må vi tilbake til vikingetiden - andre ganger bare to-tre århundrer tilbake. Da kunne enkelte klaner virvle seg inn i en voldsspiral som endte med forferdelse - i form av de reneste henrettelser eller hva vi i dag ville kalle etnisk renskning. Dessuten får vi innblikk i føydalsamfunn, der eieren av en øy hersket over folkene som bodde der og kunne bestemme at alle måtte forlate hjemmene sine etter eget forgodtbefinnende fordi menneskene hadde blitt ulønnsomme for ham. Så ble de i stedet erstattet av sauer. Dem er det mange av den dag i dag. I dag er det mest vanlig at konflikter oppstår mellom lokalbefolkningen og naturvernere.


"De ytre Hebridene består av mer enn to hundre små og store øyer. De fleste er forlatt for lenge siden. Nå gir ruinene ly for sauene, og sjøfuglene får ha eggene sine i fred." (side 159)



Jeg kan selvsagt ikke underslå at jeg likte veldig godt å treffe på gjenkjennelser i teksten til Jareg. Som når hun skriver om sitt møte med veveren Donald John som jobber for Harrys Tweed. Nå var riktignok ikke vi innom den samme veveren, men vi traff på en som til forveksling lignet. Der fikk vi innføring i hva som gjør dette tweedmerket så eksklusivt. Svaret er at stoffet er håndlaget og dermed av mye bedre kvalitet enn industrielt fremstilt tweed. 

Jareg er også innom kristendommen slik den blir praktisert på de ytre Hebridene, der så og si alt er stengt hver søndag, og hvor det å få søndags-ferger til og fra øya har vært en hard kamp for dem som ønsket dette. 



The Little Italian Chappel (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Så er vi på Orknøyene, og her er det noen obligatoriske steder man må innom; Skara Brae, Scapa Flow, The Little Italian Chapel ... Dersom du f.eks. ikke kjenner til historien(e) om den britiske marinens havn i Scapa Flow fra før av, får du en fin innføring i denne boka. Vi får også høre om hva i all verdens det var som førte til at italienske krigsfanger befant seg her under andre verdenskrig, og lot oppføre et lite katolsk kapell, "malplassert, som om en tornado har løftet det opp fra sydlige strøk og dumpet det her ..." (side 259) Og det er ikke bare kapellet, men alle causewayene italienerne etterlot seg - disse mololignende veiene som binder en del av øyene sammen. Og som samtidig betydde en hel del for den britiske flåtens sikkerhet ... 


Lundefugler ved Sumbourg Head på Shetland
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fuglelivet på øyene er rikt. Hit kommer lundefugl (puffin), lomvi, havsuler (gannet), skarv og mengder med måker. Og er man ikke fugleinteressert før man kommer hit, så blir man det! De store fuglekoloniene er nemlig så fascinerende at det er umulig ikke å bli forgapt. 

Noe av det som står sentralt for oss nordmenn på Shetland, er historien om Shetland Bus, kanskje bedre kjent som historiene rundt Shetland-Larsen. Dersom man ønsker å grave litt i denne delen av historien, bør man bo i den lille byen Scalloway. Her finner man rikelig med spor etter nordmenn. 



Minnesmerke om Shetland Bus ved Scalloway
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
I Scalloway er det et museum, og dette skriver Jareg om. Slik hun skriver om det meste som det er verdt å få med seg av historie dersom man er på disse øyene ... 

Det er sjelden jeg tar så store ord i min munn, men denne boka bergtok meg fullstendig! Jeg vet allerede nå minst to ting: jeg kommer til å lese denne boka om igjen og jeg kommer til å dra tilbake til disse øyene! 


Jareg er inne på det selv, og jeg har eksakt det samme ønsket: nemlig at det skal åpnes en fergeforbindelse mellom f.eks. Bergen og Shetland i sommerhalvåret! Dette kommer til å bety enormt mye for lokalbefolkningen - spesielt for Shetland, men også for andre øyer som har fergeforbindelse til Shetland. Her snakker vi bærekraftig øy-utvikling, der kontrollert turisme er en nødvendig del av det hele. Slik det er i dag er Shetland og Orknøyene, og kanskje i særdeleshet de ytre Hebridene, veldig eksotisk og nokså utilgjengelig for de fleste. De turistene vi traff da vi var på vår rundtur var i grunnen folk som var født der men som hadde måttet flytte til fastlandet for å få seg jobb, og som vendte hjem igjen hver eneste sommer. 


Dersom du har et ønske om å finne ut mer om de skotske øyene, er Kirsti MacDonald Jaregs bok et must! Her finner vi en fortellerevne av de helt sjeldne, og hun har en herlig og tankevekkende tilnærming til historiske "fakta". Det er seierherrene som dikterer historien, og den er som regel farget av et ønske om å fremstille seg selv edelmodig og de andre grusomme. Hva er sant, og hva er oppdiktet? Det vet vi faktisk ikke. En sunn skepsis er likevel på sin plass, og dette elementet er med hele veien i Jaregs bok. Jeg gleder meg allerede til hennes bok om Irland! Det er nemlig upløyd mark for mitt vedkommende. 


Denne boka anbefaler jeg sterkt for alle som lider av islomani! Løp og kjøp! 


Utgitt: 2011 

Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 447
ISBN: 978-82-47005-0
Jeg har kjøpt boka selv


Kirsti MacDonald Jareg (Foto: Marte Eyde Kjuus)

Populære innlegg