Det er noen år siden jeg leste Kirsti MacDonald Jaregs bok "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland". Jeg var fra meg av begeistring for den boka! Det skyldtes ikke (bare) at jeg hadde vært på disse øyene selv. Jareg er nemlig en mesterlig forteller, og hun trollbinder sine lesere.
Av diverse grunner tok det litt tid før jeg fikk lest "Irland - En keltisk reise", men da jeg først var igang, opplevde jeg det samme på nytt. Jeg ble fullstendig hektet, og bare måtte lese videre. Også denne gangen har jeg vært de fleste steder hun skriver om, og det er klart at dette gjorde noe med min interesse for stoffet. Samtidig vil jeg understreke at Jaregs bok ikke er en klassisk reiseskildring med fokus på det som turister flest har interesse av. Boka er så mye mer mangfoldig enn som så. Her får vi nemlig høre om myter og legender, vi leser om naturen, Irlands historie, om forholdet til England, om "The Troubles" i Nord-Irland og mye, mye mer. Det er også mye humor i boka, for eksempel når hun beskriver møter med andre mennesker og forsøker å få tak i kjernen av det å være irsk, men i særdeleshet når hun gjengir legendene hun får høre underveis. Boka hennes gir meg lyst til å reise Irland rundt på nytt.
Men først litt om forfatteren. Kirsti MacDonald Jareg (f. 1966) er en norsk psykolog og forfatter med skotske aner. Hun har bodd både i Norge, Skottland, Sverige og Botswana. Hun har tilleggsutdannelse innenfor sosialantropologi og sakprosaskriving, og har tidligere publisert reise- og historieartikler i flere medier. For tiden skriver hun på en reiseskildring fra Island. Her er det bare å glede seg!
"Jeg er i Irland for å jakte på fortellinger. Små hårete anekdoter. Fortellinger med rare fasonger og altfor mange ben. De store skapelseshistoriene. De skammelige beretningene som bor i huler og ikke tåler dagens lys. De gamle, keltiske skaldene hadde til og med et eget navn for historier og myter forankret i den barske, karrige landskapet: Dundsenchas (Din-shen-eh-chas) - "Fortellinger om steder". Det var slike historier jeg ville jakte på, lokke fram, grave etter på reisen rundt den irske kysten." (side 5)
I boka tar Jareg for seg ulike deler av Irland og Nord-Irland. Belfast og Dublin har fått egne kapitler. I prologen er hun på vei i retning av Galway, og er frustrert over manglende skilting. Mens hun er i Connemara tar hun en avgjørelse.
I boka tar Jareg for seg ulike deler av Irland og Nord-Irland. Belfast og Dublin har fått egne kapitler. I prologen er hun på vei i retning av Galway, og er frustrert over manglende skilting. Mens hun er i Connemara tar hun en avgjørelse.
"Min irske reise skulle følge kysten i solens retning. Ikke som én lang tur, men som flere reiser til forskjellige årstider. Fuktige, knottfulle sommerdager. Vindherjete høstmåneder. Bleke vinterdager med snø på fjelltoppene. Milde vårmåneder der gulltorn, rhododendron og tusenfryd blomstrer oppetter årsryggene.
Og ved å reise på keltisk maner, i solens retning, ville jeg forhåpentligvis slippe å lete etter skilt i bakspeilet." (side 11)
Galway er altså første stopp på rundreisen, og derfra er ikke turen lang ut til Aranøyene. Jareg har valgt seg Inis Mór, den største av de tre øyene som hører til øygruppen. Hun stiller spørsmål ved hvorfor Aranøyene ser ut som et lappeteppe av steinmurer. Forklaringen er at naturen ikke ga disse øyene så mye dyrkbar mark. Generasjoner med kvinner og barn "skapte muld med ren muskelkraft ved å bære tang og sand fra fjæra i flettede pilekurver og spre innholdet utover marken. Med tiden ble jorden dyp nok til at innbyggerne kunne dyrke poteter og havre." (side 19) Jordlappene var små fordi steinene som ble ryddet ikke ble fraktet lenger enn nødvendig. Dessuten vernet murene vekster og dyr for den salte vinden, og sørget for at kuene spiste opp alt gresset på den jordlappen som var tilgjengelig for dem, før de fikk komme videre til neste jordflekk. Aranøyene har for øvrig gitt navn til Irlands berømte flettegensere - Arangensere. De som kjenner strikkekunsten bøyer seg i støvet for de avanserte mønstrene (skjønt de fleste genserne som i dag selges til turister neppe er håndstrikket lenger).
Pubkulturen i Irland er berømt, men samtidig er det ikke til å stikke under en stol at dette har sine sider. Irenes drikkemønster for eksempel. Forfatteren sitter på en pub og ønsker å spandere øl på den gjengen hun sitter sammen med. Hun rekker aldri så langt, før en eller annen har kommet henne i forkjøpet. Plutselig sitter "alle" med flere øl foran seg.
"Hva er det med dette folkeslaget? Er irene redde for å tørste ihjel hvis man ikke har minst én øl i reserve til enhver tid? Tror de at bartenderen plutselig skal få et illebefinnende og forsvinne resten av kvelden? Mens jeg fortsatt har et halvt glass vin igjen, får jeg først én, snart to kuvertflasker fra mennesker jeg ikke kjenner." (side 34)
På ett vesentlig punkt skiller irsk pubkultur seg fra engelsk pubkultur. Mens pubene i England stenger nokså tidlig og kaster alle ut på et gitt klokkeslett, er de irske pubene åpne helt til sistemann har drukket ut ølet sitt. Derav den frenetiske opplagringen av fulle ølglass før bebudet stengetid ...
Jareg jakter først og fremst på den gæliske kulturen. Det irske språket har lenge vært utrydningstruet, i og med at Irland var okkupert av England i 700 år. Mange av de eldre kan ikke det gæliske skriftspråket, og de unge er først og fremst opptatt av å lære seg engelsk. De store utvandringene som skjedde spesielt på midten av 1800-tallet etter potetpesten og hungersnøden, rammet kysten hardt. Det var først og fremst der de bodde, menneskene som holdt det gæliske språket og legendene i live. Ute i den store verden hadde de ikke mye bruk for gælisk. I de senere årene har imidlertid gælisk igjen blitt populært, blant annet takket være organisasjonen An Cumann Gaeilge.
Jareg jakter først og fremst på den gæliske kulturen. Det irske språket har lenge vært utrydningstruet, i og med at Irland var okkupert av England i 700 år. Mange av de eldre kan ikke det gæliske skriftspråket, og de unge er først og fremst opptatt av å lære seg engelsk. De store utvandringene som skjedde spesielt på midten av 1800-tallet etter potetpesten og hungersnøden, rammet kysten hardt. Det var først og fremst der de bodde, menneskene som holdt det gæliske språket og legendene i live. Ute i den store verden hadde de ikke mye bruk for gælisk. I de senere årene har imidlertid gælisk igjen blitt populært, blant annet takket være organisasjonen An Cumann Gaeilge.
"I dag snakker man om seks øykeltiske språk, og nå gjelder det å holde tunga rett i munnen. De er nemlig delt i to grupper: goideliske språk og britonniske språk. Det finnes tre goideliske språk: Irsk og irsk-gælisk, manx, som har gjenoppstått på Isle of Man, og skotsk-gælisk. Disse tre språkene utviklet seg fra gammelirsk og har mange fellestrekk.
De tre britonniske spåkene består av walisisk, breton fra Bretagne og kornisk, som ble snakket på Cornwall. Av disse tre er det bare walisisk som fortsatt er et levedyktig språk." (side 41)
De tre britonniske spåkene består av walisisk, breton fra Bretagne og kornisk, som ble snakket på Cornwall. Av disse tre er det bare walisisk som fortsatt er et levedyktig språk." (side 41)
Alkoholproblemer er svært utbredt i Irland, og dette er årsaken til ca. 50 prosent av alle skilsmisser. Irske menn snakker ikke om sine problemer og oppsøker sjelden profesjonell hjelp. Selvmordsraten er mye høyere her enn i land det er naturlig å sammenligne seg med. Å innrømme at man har problemer er svært skambelagt, særlig dersom man er mann. Jareg siterer Sigmund Freud som skal ha sagt at irene er det eneste folkeslaget som psykoanalyse preller av på. Det snakkes ikke høyt om dette i Irland.
Når man er på disse øyene i Atlanterhavet, kommer man ikke utenom tekulturen.
"I Irland og Storbritannia er te en mirakeldrikk som kan brukes til alt. Te med melk knytter bånd, hjelper mot smerte i sjelen og sår på knærne." (side 71)
Nydeligere kan det ikke sies!
Poeten Yeats mottok Nobels litteraturpris i 1923, som den første ire som hadde oppnådd dette. Irsk kunst anses som en smule problematisk for engelskmennene, fordi denne dyrker lidelsene det irske folket har opplevd i de 700 årene landet var underlagt England, og dermed oppfattes som en kritikk av den engelske folkesjelen.
"Nederlagene, drapene og undertrykkelsen ga mat til tanken og temperatur til forfatterskapet. Katolikkenes kunstuttrykk sprang ut fra en historieforståelse protestantene syntes det var vanskelig å forholde seg til. Mange av dem var jo selv etterkommere av den britiske makteliten, "The Ascendency". Lady Gregory setter ord på splittelsen og balansekunsten på Irlands trøblete knivsegg: Katolikkenes historiefortelling om Irland var "en smertefull anklage" mot hennes egne. Forfatterne som tilhørte den gæliske oppvåkningen, lot stort sett politiske og historiske emner ligge. Naturen var langt enklere å forholde seg til." (side 75-76)
Irland har fostret mange flere superband enn folketallet skulle tilsi, konstaterer Jareg. Hun nevner blant annet Enya, Clannad, U2, Chri de Burgh, Sinéad O´Connor, Van Morrison, The Cranberries, Thin Lizzy, Boyzone, The Dubliners, The Pogues, Bob Geldof og Boomtown Rats, Westlife ... Og det er flere.
En av Dublins største severdigheter er Book of Kells. Dette er de fire evangeliene, skrevet på kalveskinnspergament, skrevet på gammelirsk, og de er utstilt i glassmontere på Trinity College.
De som kjenner sin historie vet at splittelsen mellom katolikker og protestanter oppsto under Henrik XIII´s kongedømme. Han fikk ikke innvilget skilsmisse av paven, og valgte å bryte med pavekirken og katolisismen. "Fecking" king Henry, som forfatteren fikk høre da hun var vitne til en krangel mellom far og sønn. Pinlig er det å være vitne til andres familiekrangler generelt, men i Irland gjelder det i særdeleshet å ikke blande seg. Før du vet ordet av det er du innblandet i en konflikt som ikke er din, og som det kan være vanskelig å komme ut av.
Men er det mange tabuemner i Irland, er de ikke færre i Nord-Irland. Det var ikke uten grunn at amerikanske soldater i sin tid fikk utdelt et hefte der særlig tre råd var fremhevet. Man måtte for all del ikke diskutere politikk. Heller ikke religion. Og sist, men ikke minst: forsøk ikke å bygge bro mellom protestanter og katolikker! Dette har klokere hoder enn deg forsøkt før - uten hell! Det hjelper ikke at intensjonene utelukkende er gode.
"Hvis jeg skal oppsummere: Etnisitet, kultur, politikk, språk og religion blandes sammen i det som inntil nylig har vært en dødelig suppe av mistro og hat. Volden i Nord-Irland har avtatt etter fredsavtaler og deling av regjeringsmakten mellom unionister og nasjonalister. Men fredsprosessen forstyrres stadig av parader som setter sinnene i kok. I Nord-Irland feires hvert år militære seire over "de andre" - selv om kampene ligger flere hundre år tilbake i tid. På den måten peker seierherrene samtidig nese til og ydmyker den andre parten, og river av sårskorpen hvert år.
Men katolikker og protestanter enes om i alle fall én ting: De er mindre optimistiske når det gjelder framtiden enn for bare noen år siden. Begge "communities" har trappet opp bruken av flagg og andre symboler for å markere hva de står for og hvem de er.
For en utenforstående virker denne kalde krigen absurd. På den annen side: Noe av det som gjør det så vanskelig å legge fortidens blodige hendelser bak seg, er at framtiden fortsatt er et uløst problem. Partene i konflikten er nemlig grunnleggende uenige om én ting: Skal Nord-Irland gjenforenes med republikken Éire eller forbli i union med Storbritannia?"
Jareg skriver om Black Cab-turer, The Giant´s Causeway, Bushmills Distillery og whiskey-produksjon. Legenden bak The Giant´s Causeway, som jeg selv besøkte på min Irland-tur i fjor sommer, fikk meg til å le så det nesten gjorde vondt i kroppen. Historien fortelles på en så levende og visuell måte at det ikke var vanskelig å se det hele for seg. På en måte oppsummerer det den irske folkesjelen så fint, for er det noe irene har mye av, så er det humor. En herlig humor!
"Irene kan knapt kaste et blikk på en statue før den får et kallenavn, og jo mer obskønt, dess bedre. Så også med Dublin Spire, som lokalbefolkningen helst omtaler som "The stiletto in the ghetto" eller "The stiffy by the Liffey". Før tårnet ble reist, måtte en bronsestatue som ble oerrislet med vann, vike plass. Anna Livia var oppkalt etter en romanfigur hos James Joyce. Men en statue i Dublin heter Anna Livia i høyden tretti sekunder. Når står arme "Anna Rexia", "The Floozie in the Jacuzzi" eller "The Whore in the sewer", i en egen minnepark."
Jareg skriver meget godt, og hennes bøker er ganske enkelt blant de beste jeg har lest innenfor sjangeren reiseskildringer. Hennes analyser av det hun opplever og får høre, er kloke og innsiktsfulle, og hun er dessuten både balansert og respektfull. Som hun selv er inne på flere ganger i boka, så er det en balansekunst å vite hva man kan spørre om, hvordan man skal formidle det man får høre og hvilke konklusjoner man kan trekke ut av det hele. De fleste gangene inntar hun rollen som observatør, men nokså ofte skinner det gjennom at hennes hjerte tilhører irene og den gæliske kulturen. Det er ikke så overraskende i og med at hennes reise hele tiden var en keltisk reise. Derfor valgte hun å følge kysten i Irland, på steder som befinner seg et godt stykke utenfor storbyene, og hvor restene av den keltiske kulturen er bedre bevart. Hun har lykkes svært godt med å formidle sine opplevelser! Jeg ble trollbundet fra første stund.
Jareg er ikke bare en dyktig forfatter. I tillegg tar hun fantastiske bilder. Bakerst i boka er det 60 bilder hun har tatt fra sine reiser i Irland. Mitt tips: bla gjennom disse før du leser boka. Bildene er nemlig med på å sette deg i den rette lesestemningen.
Jeg kan virkelig ikke få anbefalt denne boka nok! Måtte boka bli oversatt til engelsk, og innspilt som lydbok på norsk!
Utgitt: 2016
Forlag: Mac D Books
Antall sider: 368
ISBN: 978-82-690404-3-2
Forlag: Mac D Books
Antall sider: 368
ISBN: 978-82-690404-3-2
Jeg har kjøpt boka selv.
