Erik Larson (f. 1954) er en amerikansk forfatter og journalist, kan jeg lese på bokas smussomslag. På Wikipedia kan man dessuten lese at han har en rekke sakprosabøker på sin merittliste. Forfatteren har også en egen nettside hvor han presenterer sine bøker - www.eriklarsonbooks.com.
"I dyrets buk" handler om William E. Dodd og hans familie i en fireårsperiode i mellomkrigstidens Berlin. Dodd var på den tiden historieprofessor, og det vakte oppsikt i USA da han ble utnevnt til ambassadør i Berlin. Hitler hadde tidligere samme år (30. januar 1933) blitt utnevnt til Rikskansler i Tyskland, men ingen tok ham helt alvorlig. Dodds mandat var å sikre at Tysklands gjeldsforpliktelser overfor USA ble ivaretatt. Dodd og hans familie hadde imidlertid ingen forutsetninger for å forutse hva de neste fire årene i deres liv skulle komme til å inneholde ...
"Én ting var å lese avisartikler om Hitlers ustadige oppførsel og brutale behandling av jøder, kommunister og andre opposisjonelle, for i USA var det en utbredt oppfatning at disse fremstillingene måtte være overdrevne, at en moderne stat umulig kunne oppføre seg slik. Men i Utenriksdepartementet leste Dodd den ene rapporten etter den andre der Messersmith beskrev Tysklands raske fall fra demokratisk republikk til brutalt diktatur. Messersmith sparte ikke på detaljene - hans tendens til å skrive langt hadde tidlig gitt ham kallenavnet "40-siders George". (side 41)
Like fullt konkluderte Messersmith i en av sine siste rapporter med at ledelsen i Tyskland med Hitler, Göring og Goebbels i spissen var i ferd med å bli stadig mer moderat. Dodd var derfor optimistisk da han takket ja til utnevnelsen og reiste til Berlin sammen med sin familie. Fordi han - i motsetning til sine forgjengere - ikke var født med en sølvsje i munnen, la han opp til moderasjon i ambassadens pengeforbruk. Til stor ergrelse for de øvrige ansatte ved ambassaden, som var vant til å bruke arbeidstiden til alt annet enn seriøst arbeid ... Dodd skulle derfor komme til å bli motarbeidet av sine egne. I årene som fulgte skulle dette også medføre at alle hans advarsler om de stadig mer brutaliserte forholdene i Tyskland ikke helt ble tatt tilstrekkelig alvorlig. Man likte jo ikke helt disse jødene og var dessuten engstelig for at USA skulle bli oversvømt av jødiske flyktninger. Derfor opprettholdt USA sine strenge kvoter for antall flyktninger de var villige til å ta i mot.
Dodd var frittalende og fra side 123 til 125 finner vi en dialog han hadde med Tysklands utenriksminister Neurath om "jødeproblemet" i september 1933.
"Neurath var enig i at Tysklands behandling av jødene var forstokket, og sa at hans departement var pådriver for en mer human tilnærming. Han hevdet å se tegn til endring. Så sent som den uken, fortalte han, hadde han vært på veddeløpsbanen i Baden-Baden, og tre fremstående jøder hadde sittet sammen med ham på podiet ved siden av flere regjeringstjenestemenn, og "det var ingen fiendtlige ansiktsuttrykk å se".
Dodd sa: "De kan ikke forvente at verden skal få et mildere syn på oppførselen deres så lenge fremstående ledere som Hitler og Goebbels står på talerstoler som i Nürnberg og kunngjør at alle jøder må fjernes fra jordens overflate."
Dodd reiste seg for å gå. Han snudde seg mot Neurath. "Kommer vi til å få en ny krig?"
Neutath ble nok en gang rød i ansiktet. "Aldri!"
Ved døren stanset Dodd og sa: "De forstår vel at Tyskland ville bli lagt i grus av enda en krig?"
Dodd forlot bygningen, "litt bekymret for at jeg hadde vært så frittalende og kritisk". (side 124 - 125)
Det var av største viktighet at Dodd ikke skulle bli kastet ut av Tyskland, fordi en isolasjonspolitikk ville få uheldige konsekvenser - samtidig som man ikke kunne sitte å se på alt det uhyrlige som skjedde rett foran øynene deres uten å reagere på et vis. I boka beskrives hvor vanskelig Dodd fant denne balansegangen, og hvor lite han egentlig oppnådde gjennom å opptre som et hederlig og skikkelig menneske. Vi får dessuten høre om datteren Marthas temmelig utsvevende liv, der hun tok for seg av den ene kjekke mannen etter den andre. I begynnelsen blendet av den glamorøse fasaden de høflige nazistene presenterte - inntil hun forelsket seg i russeren Boris og fikk et temmelig annet syn på det hele ...
Litt morsomt og interessant fant jeg beskrivelsen av et møte med den tyske forfatteren Hans Fallada.
"Besøket skulle ha funnet sted tidligere på året, men Fallada hadde utsatt det til mai fordi han var nervøs for mottakelsen av sin siste bok, Den som en gang har spist av blikkfatet. På dette tidspunktet var Fallada blitt verdensberømt for sin roman Hvad nu, unge mann?, som handlet om et strevende par under Weimar-republikkens økonomiske og politiske uro. Grunnen til at Fallada var så nervøs for Den som engang har spist av blikkfat, var at det var hans første større utgivelse etter at Hitler var blitt kansler. Han var usikker på hvordan han ble bedømt i Goebbels´Rikskammer for litteratur, som påberopte seg retten til å avgjøre hva som var akseptabel litteratur. I et forsøk på å gjøre boken mer spiselig, inkluderte Fallada et forord hvor han lovpriste nazistene for at de hadde sørget for at den forferdelige situasjonen boken kretset rundt, ikke ville gjenta seg. Selv forleggeren hans, Rowohlt, mente at Fallada hadde gått altfor langt, og fortalte ham at forordet "rett og slett virker FOR innsmigrende". Fallada beholdt det." (side 244)
Etter hvert som Hitler strammet grepet om Tyskland, delte forfatterne seg i to leire; de som syntes det var umoralsk å bli værende i Tyskland, og de som ble og ventet på bedre tider. Fallada valgte det siste - "et indre eksil".
"I dyrets buk" er en ytterst interessant beretning om en epoke jeg personlig synes det er skrevet altfor lite om. Mens markedet flommer over av bøker spesielt om andre verdenskrig, er det ikke ofte man kommer over en bok som beskriver hva som skjedde i forkant av krigen. Ekstraordinært interessant blir det når man kommer så tett på sentrum av verdensbegivenhetene som i denne boka. Det er mange paralleller i boka som stemmer meget godt overens med den fremstillingen Stefan Zweig i sin tid gjorde i sitt mesterverk "Verden av i går" - den kanskje aller beste boka jeg har lest i hele mitt liv, og som i disse dager er tilgjengelig i pocket fra Aschehoug forlag.
Erik Larson skriver svært godt, og måten han presenterer historiene på gjør at boka fremstår som den reneste pageturner. I bokas etterord forteller han om utfordringene han møtte på da han skrev boka. Berlin ble bombet så sønder og sammen i krigens siste dager at områdene hvor handlingen finner sted, ikke lenger eksisterer. For å danne seg et inntrykk av Tiergarten-distriktet i førkrigstidens Berlin måtte han derfor få tak i gamle kart og en rekke memoarbøker for å saumfare dem etter detaljer om dagliglivet i Berlin, skriver han på side 332. At det ligger enormt mye arbeid bak denne boka skjønner man når man studerer det rikholdige noteverket bakerst i boka - et noteverk på ca. 40 sider ... Like fullt hevder forfatteren at notene ikke er uttømmende.
Jeg vil påstå at denne boka er et must for alle med stor interesse for vår nære krigshistorie, og i særdeleshet med tanke på hva som førte til at Hitler, en underlig skrue av en mann, faktisk klarte å karre til seg makten i et land som Tyskland, og sette hele Europa i brann ... Og om hvordan det kunne ha seg at den skrekkelige behandlingen av jødene kunne finne sted og gradvis forverres til det helt ulidelige, uten at noen grep inn ...
Jeg mener at denne boka fortjener terningkast fem - et sterkt et!
Utgitt: 2011
Originaltittel: In the Garden of Beasts
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Lisa Vesterås og H.L.V. Siempre
Forlag: Font Forlag
Antall sider: 380
 |
| Erik Larson (bildet er lånt fra forfatterens nettside) |
- VG v/Guri Hjeltnes - Naivitet i Berlin - 13.08.2013
